Bud, Møre og Romsdal, Norway

 

Hustadvika er en av de mest værharde strekningene på hele norskekysten og helt her ute ligger tettstedet Bud som en siste utpost mot havet – omgitt av fuglefjell og maritim natur. Navnet Bud kommer av den gamle beskrivelsen "ei bu" som nok i denne sammenhengen betyr rorbu – noe som vitner om fiskerienes plass i denne lille bygden.

 

På høyden over Bud er det bygget et stort forsvarsverk som var en del av den tyske "Atlanterhavsvolden". Deler av dette kystfortet er nå restaurert og åpnet for publikum. På tross av sin relativt beskjedne størrelse (ca. 600 fastboende) har Bud absolutt hatt sin historiske betydning.

 

Det som kanskje ikke er så kjent er at det allerede i 1533 ble avholdt et stort riksmøte på Bud. Det var ganske spesielt da slike riksmøter tidligere bare var avholdt i de to norske hovedstedene Oslo og Bergen. At man den gang valgte Bud som sted kan ha vært fordi dette var det største handelsstedet mellom Bergen og Trondheim.

 

Dette møtet på Bud startet den 15. august og det var erkebiskop Engelbrektsson som sørget for å kalle sammen adelen. Begrunnelsen var at kong Fredrik I av unionen med Danmark og Norge var død og dermed skulle det formuleres et krav til valg av en ny konge. Erkebiskopen var derimot en luring for han fikk også med en diskusjon om den lutherske læres framgang, den sterke handelsposisjon som Hanseatenes hadde fått og en diskusjon om arveretten til Giske gods som på den tiden bestyrte betydelig landeiendommer og hele 196 ulike gårdsbruk. Av disse lå 126 på Sunnmøre, 57 i Romsdal og 13 i Nordland. Denne ambisiøse erkebiskopen greide vel bare så vidt å skjule sine egne personlige ambisjoner i denne prosessen.

 

Til dette riksmøtet kom det ca. 200 utsendinger, samt deres tjenestefolk. Dermed var nok dette møtet den største samlingen av geistlige og adelsfolk i Norge gjennom hele middelalderen. Det ble og holdt marked samtidig så det var trolig enda flere folk enn de som var der for å delta på selve riksmøtet. Kanskje det var årsaken til at de holdt på helt til 6. september før de ble ferdige med sakslisten.

 

De som ikke lar seg imponere av kystkulturen kan ta en ca. 6 km tur opp til Trollkyrkja. Dette er et grottesystem som i dag ligger ca.500 moh. og som er laget at et underjordisk system av elver gjennom et stort kalksteinsområde. Grottene ble åpnet så tidlig som i 1890. Inne i disse grottene renner det fortsatt en elv med ulike fossesystem og små kulper. Tidligere var det 4 grotter, men i dag har en av disse rast sammen. I de tre andre grottene er det mulig å utforske hvis man bare beveger seg med en ærbødig forsiktighet.

 

Ålesund, Møre og Romsdal, Norway

Ålesund fikk sin bystatus så sent som i 1848 og året etter var handelen godt i gang, men da hadde selvfølgelig de driftige sunnmøringene allerede etablert er system for handelsvirksomheten. Den 13. april 1848 vedtok Stortinget følgende tekst: "…Da ladestedet (…) under en stadig og kraftig Udvikling har naaet den Betydenhed, at det egner sig til at undergives de for Kjøbstædernes gjeldende Bestemmelser, finder Hs. Majestæt det gavnlig at Stedet bliver Kjøbstad…"

I perioden etter 1850 var faktisk Ålesund den raskest voksende byen i hele Norge. Dermed måtte det flere byutvidelser til for ikke å stoppe utviklingen. Bykjernen var bygget opp mellom de to øyene Nørvøyea og Aspøya da sundet mellom disse øyene ga en trygg og lun havn for fiskeflåten.

På denne tiden var det største fiskeriet sør for Lofoten kalt Burgundfjordfisket. Dette var en gammel tradisjon så handelsvirksomheten med fiskerier hadde sannsynligvis startet nesten 1000 år før Ålesund ble en norsk by. Det er jo mulig at nettopp denne erfaringen gjorde det enkelt for Ålesund å etablere et ladested med en hurtig utvikling og vekst.

Et annet forhold som påskyndet utviklingen var at Spania i 1835 innførte en ekstra skatt på klippfisk dersom denne ble importert med utenlandske fartøy. Dermed økte handelen med spanske fartøy og Ålesund ble raskt utviklet til noe langt mer enn et fiskemottak. Byen ble en stadig større eksporthavn med en betydelig trafikk mellom Norge og Spanske havner. Ålesund overtok da mer og mer av den etablerte handelen med fisk som tidligere gikk ut fra Bergen.  At tollgrenser rundt et land skaper stor vekst i andre land burde vel kanskje vært noe å tenke over i dagens Amerika.

Mulig at innbyggerne i Ålesund hadde det rimelig greit for det var faktisk bare 32 personer som emigrerte til Amerika da denne muligheten dukket opp. 5 av disse kom til og med tilbake til byen etter noen få år. Slik gikk det helt frem til 23. januar 1904. Da startet den store brannen som la Ålesund i ruiner. På den tiden var dette den største bybrannen som hadde rammet Norge. Av byens ca. 1.100 hus brant 850 ned til grunnen og mellom 10-12.000 mennesker ble husløse. Heldigvis var det bare en person som omkom. Det var en kvinne som på tragisk vis brant inne i nabohuset til byens brannstasjon.

Midt i byen ligger et hus med en spesiell historie. I dag kalles det "Mirakelhuset". Her bodde en kar som het Anders Nord. Han påstod at han hadde hatt besøk av en engel dagen før brannen startet. Engelen skulle fortalt Anders at Gud ville utslette byen pga den utsvevende livsførsel, men at Anders selv var tatt i nåde og ikke skulle forlate huset. Det gjorde han heller ikke og huset hans ble spart i brannen. I dag ville han vel blitt betraktet som en merkelig eksentrisk person dersom han hadde presentert den historien mens hele byen brant ned rundt føttene hans.

I denne dramatiske perioden var det dikteren Aleksander Kielland fra Stavanger som var amtsmann i Møre. Statsminister Otte Blehr fra den sittende venstreregjeringen hadde sett med milde øyne på den tidligere borgermesteren i Stavanger da han ble fratatt sin dikterlønn av den kristne makteliten rundt  presten Lars Oftedal i Stavanger. Kielland hadde da vært borgermester i Stavanger i 21 år og han var bedre utdannet enn de fleste av sine motstandere (Cand. jur med laud var ikke dagligdags i denne tidsperioden). Her delte for øvrig Aleksander Kielland skjebne med Mauritz Kartevoll som gjennom sine gruver på Karmøy i Rogaland leverte kobber til bygging av Frihetsstatuen i New York, men det er jo en helt annen historie. Uansett var det ikke spesielt enkelt for disse "frafalne" mennene når den dominerende presten startet med sine pietistiske tordentaler. Oftedal var grunnlegger av Indremisjonen, men mistet sin troverdighet da han senere ble fradømt sitt embete på grunn av omfattende utuktig omgang med sognets unge kvinner.

Da brannen brøt ut var det nettopp amtsmann Aleksander Kielland som viste styrke ved å beordre alle tilgjengelige skip i området til å laste opp mat, klær og medisiner før de ble pålagt å sette kursen mot Ålesund. Selv var han med den første båten som ankom byen, D/S "Rauma", og det var allerede dagen før de fleste andre skipene var klare. Katastrofen ble for øvrig aldri nevnt i presten Lars Oftedals menighet. Om det skyldes engelens budskap til Anders Nord under besøket i "Mirakelhuset" dagen før brannen startet sier ikke denne historien noe om.

Når byen skulle bygges opp igjen ble det bestemt at det ikke skulle bygges i tre. Husene skulle bygges i mur og på den tiden var det den tyske Jugend stilen som dominerte på kontinentet - derfor ble også Ålesund bygget opp i datidens moderne byggestil. I dag har kanskje Ålesund det flotteste og mest karakteristiske bybildet i hele Norge. Dette kan du få et ekstra godt bilde av dersom du tar turen opp de 418 trappetrinnene til utsiktspunktet Aksla like utenfor og 140 meter over byen.

Sandalstrand og Astruptunet

Maleren Nikolay Johannes Astrup var ikke fra Jølster. Han var født i Bremanger i Nordfjord og var barn av Petra Lotz og presten Christian Astrup. Familien flyttet først til Jølster da faren overtok presteembetet i sognet. Faren hadde store forventninger til sønnen og hadde vanskelig for å akseptere at han ville «kaste bort livet som kunstmaler». Nikolai på sin side hadde de samme tankene om faren og at han kastet bort livet på sin virksomhet som prest. Kunstneren Astrup skilte seg derfor ut fra resten av bygdens befolkning, men valgte like vel å bli boende i Jølster hele sitt voksne liv.

Nikolai Astrup startet tidlig på sin kunstner karriere og allerede som nittenåring ble han ansett som en av landets største talent innen malerkunst. Selv hadde han den engelske maleren John Consabe og norske Theodore Kittelsen som sine forbilder. Begge malte landskapsbilder som inspirerte Astrup i hans eget arbeid. Astrup hadde ellers lite til overs for Edward Munch som han mente la alt for lite arbeid inn i sine bilder.

Nikolay Astrup var på flere studieturer i både Europa og Afrika, men han vendte alltid tilbake naturen rundt Jølster. Det var her han fant inspirasjonen til sine mange landskapsbilder. I 1902 giftet han seg med Engel og da slo de seg til ro på en liten åpen plass i fjellsiden ved Sandalstrand over Jølstravatnet. Herfra kunne de se over vannet til farens prestegård på Ålhus, men samtidig var det en lang tur å gå rundt vannet. Om det var tiltenkt eller tilfeldig sier ikke denne historien noe om. På denne lille plassen bygde de sakte men sikkert opp det som vi i dag kjenner som Astruptunet. Dette var både et tungt og et møysommelig arbeid da både hus og grunn måtte ordnes med håndmakt. Ved siden av sitt arbeid som kunstner måtte derfor Nikolai Astrup også jobbe i skogen og på gården for å kunne livnære familien.

Astruptunet er i dag en del av Sogn og Fjordane Kunstmuseum, men store deler av hans verk eies av DnB. De fleste av disse henger i Bergen Kunstmuseum. I museet på Astruptunet henger en del av hans andre arbeider og en del av hans liv er presentert gjennom mange av hans gamle eiendeler og tidlige skisser. Nikolay Astrup ble bare 47 år gammel, i 1928 fikk han lungebetennelse og døde. Edel tok godt vare på både hans atelier og hans skaperverk, mens hun selv fortsatte med sine egne arbeider. Flere av disse henger fortsatt på Astruptunet der hun ble boende til sin død. I dag regnes Nikolai Astrup – sammen med Edward Munch - som en av norgeshistoriens beste kunstmalere, men i motsetning til Munch ble aldri Astrup like berømt utenfor landets grenser.

Jølster

Ved Jølstravatnet ligger kommunens to tettsteder. I vest ligger Vassenden og på Skei i øst ligger kommunesenteret. Selve vannet er ca 30 km langt og over 200 meter dypt. Tilsiget er fra mange elver rundt hele vannet. Like ved Skei er det tilsig fra landet største isbre.

Jostedalsbreen dekker et areal på nesten 500 kvadratkilometer og er dermed ikke bare Norges største isbre, men også den største isbreen på det europeiske fastlandet. I dag inngår den også som en naturlig del av Jostedalsbreen nasjonalpark. Denne parken ble opprettet i 1991 og dekker et areal på hele 1.310 kvadratkilometer. Selve breen ligger over en mengde vannsystem og underlaget vil derfor bevege seg lettere enn om den lå rett på grunnfjellet. Breens høyeste punkt ligger 1.952 moh. og på det tykkeste islaget er på ca. 600 meter.

Jølsters store sønn er nok Nikolay Astrup. Hans hjemsted ligger ved Sandalstrand langs Jølstravatnet, omtrent midtveis mellom Vassenden og Skei.  Hjemmet hans er omgjort til et museum som absolutt er verd et besøk. Både Nikolay Astrup og hjemmet hans ved Sandalstrand er omtalt i en egen beskrivelse.

I hele Sogn og Fjordane er det bare 2 kommuner som ikke grenser til saltvann og dermed heller ikke har noen kystlinje. Det er kommunene Hornindal og Jølster. I Hornindal kommune ligger Europas dypeste innsjø - Hornindalsvatnet (514 meter dyp). Hornindal grenser for øvrig til de mer kjente naboene Ørsta, Volda og Stryn. Hornindals mest kjente innbygger er nok bildehoggeren Anders Svor. Han døde i 1929 og mange av hans arbeid står i dag utstilt i hans eget museum (Anders Svor Museet) som ble åpnet allerede i 1953.

Brekkestranda

Brekkestranda ligger i Gulen kommune i Sogn og Fjordane, et stykke inne i Sognefjorden og bare ca 1 times kjøretur nord for Bergen. Dette er et lite sted og det eneste hotellet er et typisk eksempel på at man faktisk kan bygge sjarmerende bygninger helt uten både vater og målband. Dette spennende bygget ligger bare noen ganske få meter fra sjøkanten. Man tar av fra E39 ved bunnen av Instefjorden og følger veien mot vest til man kommer til Brekkestranda. Ikke kjør for fort på de smale veiene for da risikerer du at du kjører forbi uten å oppdage stedet. I så tilfelle havner du i tettsteder Takle.

Byglandsfjord og Storestraumen, Agder, Norway

Byglandsfjord ligger 11 km nord for Evje - i Setesdalen ved Bykle i Aust-Agder. Det bor ikke så mange mennesker her, men en gang - før jernbanen kom hit -  var det et stort sentrum for tømmerfløting på Otra vassdraget. Dette er elven som renner gjennom den 250 km lange Setesdalen før den når havet ved Kristiansand. Bygdas glansperiode var i begynnelsen av 1900 tallet, mye takket være dette vassdraget.

Bygland ble etter hvert stedet der man skiftet transport fra vann til land og dette var også en gang endestasjon på Setesdalsbanen som gikk mellom Bygland og Kristiansand. Den gamle stasjonsbygningen står fortsatt og er nå i bruk som bibliotek.

Setesdalsbanen var en smalsporet jernbane som var i drift fra 1896 til den ble nedlagt i 1962. Kong Oscar II tok det første spadestikket og den totale kostnaden for å bygge banen var på 4,6 millioner kroner. I glansdagene ble det fraktet 400.000 mennesker og 130.000 tonn gods i året. Bare noen måneder etter at banen ble nedlagt i 1962 ble deler av anlegget åpnet som Norges første jernbanemuseum. I dag er det ca. 8 km bane igjen, og her kan du i sommersesongen reise i de gamle vognene av lakkert tre, trukket av et av de to damplokomotivene som ble bygget av Thunes Verksted i begynnelsen av 1900 tallet.

Setesdalbanene er en av de mange lokalbanene som knyttet sammen by og bygd med den moderne Sørlandsbanen mellom Oslo og Stavanger. Det var en gang 40 slike lokalbaner i hele Norge og alle disse er nå nedlagt. Kanskje er det et lite paradoks i et miljøperspektiv der det jobbes politisk for å flytte mer transport over fra vei til jernbane.....

Storestraumen ligger i den trange passasjen mellom de to store vannsystemene Byglandsfjord og Årdalsfjord. Her ble det bygget en sluse, både for å sikre tømmer transporten på vannet og for å sikre tilkomsten for de gamle dampbåtene som en gang trafikkerte ruten på disse sjøene. En av disse dampbåtene er veteranbåten "Bjoren". Den går fortsatt i rute fra Osa via Bygland til Byglandsfjord på sommertid. Den andre dampdrevne rutebåten var "Dølen", men denne er nå forsvunnet. Begge disse dampbåtene ble satt inn i ordinære trafikk i 1867, like etter at jernbanen ble åpnet.

I dag er vannveiene rundt Byglandsfjord også et betydelig kraftmagasin som forsyner 5 store kraftverk med vann. Reguleringshøyden for magasinet er på opp til 5 meter

Vikersund

Vikersund ligger omtrent midt mellom Drammen og Hønefoss, i sørenden av Tyrifjorden. Bygden er nok mest kjent for vintersport og spesielt for skiflyging. Her ligger nemlig verdens største skiflygingsbakke. Bakkerekorden (og verdensrekorden) er hopp på 253,5 meter. Lengden fra toppen av stillaset til enden av sletten er 570 meter og høydeforskjellene i bakken er over 200 meter. Bakken er enorm og ligger i hoppsenteret like sør for Vikersund. Dette hoppsenteret består av til sammen 7 forskjellige hoppbakker i ulike størrelser og vanskelighetsgrader - alle er plastbelagt og i bruk hele året.

Den første bakken ble bygget her i 1936 og senere bygget om for skiflygning i 1966. Samme år satt Bjørn Wirkola verdensrekord med et hopp på 146 meter. Bakken er etter dette bygget om i flere omganger og senest til VM i 2012. Den siste ombyggingen var litt kontroversiell for styrende organer i Idrettsforbundet ville helst sett at bakken i Vikersund ikke ble oppjustert og at det heller skulle bygges et flunkende nytt anlegg for skiflyging i Nordmarka ved Rødkleiva utenfor Oslo, mens den fornuftige delen av idretts-Norge mente at Vikersund var det eneste og beste alternativet. Fornuften seiret og VM i 2012 ble en formidabel suksess i det nyrestaurerte hoppanlegget i Vikersund.

Selør

Like vest for Lindesnes og like utenfor den lille tettstedet Korshavn ligger øygruppen Selør. Øyene har vært bebodd av fiskere, loser og sjømenn i generasjoner, men nå er alle husene overtatt av feriegjester. Disse øyene er ikke så godt kjent, men her finner man et godt bevart eksempel på de opprinnelige sørlandske lokalmiljøene som ble bygget opp ute på de ytterste øyene i skjærgården.

Ytterst på Selør stod et gammelt fyr her som var en del av kystfyret på Lindesnes. Den gang var det ett fyrtårn på Skagen i Danmark, to fyrtårn på Lindesnes og tre fyrtårn  på Lista. Dette var før GPS teknologien ble oppfunnet, men selv fulle sjøfolk greide å telle til tre. De to fyrlyktene på hhv. Lindesnes og Selør var opprinnelig vedfyrte og synlige stykke til havs. Da det nye fyret på Lindesnes ble bygget ble fyret på Selør slukket for godt, men den dag i dag står begge disse gamle restene etter vedfyrte fyr fortsatt både på Lindesnes og på Selør. Det ble også endringer for de tre fyrene på Lista. Et ble revet, et ble flyttet til Svenner utenfor Stavern og ett står fortsatt igjen ytterst på Lista landet.

Selør har vært en lun havn siden tidlig i middelalderen. Havet utenfor Selør har derimot like lenge vært en stor skipskirkegård. Det eldste vraket er "Koggen" som ble oppdaget av en sportsdykker i 1984. Vraket ligger i den gamle innseilingen og er datert tilbake til sen middelalder. Det er ikke funnet noen spor etter last rundt vraket så båten kan ha havarert lenger ute og blitt flyttet innover av strøm og bølger. Man antar at dette fartøyet var 20 meter langt og at det ble bygget i perioden mellom 1265 og 1385.

Andre vrak i området har fått kallenavn etter deres spesielle kjennetegn. "Flisevraket" er bygget i perioden mellom 1480 til 1560. Dette var lastet med danske keramiske fliser og møllesteiner av lava. "Tønnevraket" er datert tilbake til perioden mellom 1410 og 1460. Dette var lastet med eiketønne med kalk, teglstein og takpanner. Det ligger også et vrak som kalles "Korshavnvraket" Dette kjennetegnes av den spesielle byggeteknikken, men vraket er ikke undersøkt nærmere. Litt vest for Selør ligger kanskje det mest spesielle vraket. Det er datert til perioden mellom 1280 og 1400. Dette skipet var lastet med store røde teglsteiner og en del skiferblokker. Alderen på alle disse vrakene er bestemt med c-14 analyser.

Et stykke ut i havet sør for Selør og rett vest av fyret på Lindesnes ligger det et undervannsskjær som heter "Bispen". På dette skjæret står det i dag et beskjedent sjømerke. I seilskute tiden var dette umerket og knapt nok synlig på datidens sjøkart. Hvis de game fraktebåtene satt kursen på sørsiden av dette skjæret var farvannet fritt for farer, men satt de kursen på nordsiden trengte de hjelp fra minst en biskop for å komme uskadet forbi. Man kan jo bare tenke seg hvorfor dette skjæret da fikk navnet "Bispen" den gang det ble oppdaget og merket.

Farestad, Skjernøy

Farestad er en lite bygd som ligger på østsiden av Skjernøy utenfor Mandal. Skjernøy er Norges sydligst bebodde øy. Her er det ca. 400 fastboende fordelt på 5 små bygdesamfunn - alle med tett tilhørighet til sjøen og fiske. Like utenfor Farestad ligger en husklynge som heter Rossnes. For å kommer fra Farestad til Rossnes må man enten belage seg på en lang og ulendt tur rundt hele bukten eller ta seg over en 110 meter lang og 80 cm bred hengebro. Øyen er såpass stor og spredd bebodd at det er et usedvanlig rikt fugleliv. Så sent som i 2003 ble det til og med observert ulv på Skjernøy. I 1964 ble det bygget en smal bro over Skjernøysundet og dermed fikk den største øyen i Mandal kommune sin fastlandsforbindelse.

På en øy like utenfor sørspissen av Skjernøy ligger Ryvingen fyr (se egen beskrivelse). Dette er landets sørligste kystfyr. Enda litt lenger ute i havet ligger skjæret "Pysen" som er det sørligste punktet i Norge.

Hille, Agder, Norway

 

Hille er en stor øy som ligger like sørvest av Mandal. Øyen og stedet Hillesundet ble nevnt allerede i Snorre sin kongesaga. Like nord for Hille ligger det en mindre øy som heter Ramsøy og mellom disse øyene går det et smalt sund. I dette sundet skal det i flg. sagnet ha stått et kraftig vikingslag. Videre forteller sagnet at de døde etter dette slaget ble begravd ute på Ramsøy. Gravstedene er registrert og merket på kartet, men de er aldri åpnet eller undersøkt.

 

Sjørøveren Martin Pechlin knyttes også til øyen Hille. Han kom opprinnelig fra Fermern som er Tysklands 3. største øy. I 1526 drev han en stor sjørøvervirksomhet rundt Lindesnes. I motsetning til de statsfinansierte sjørøverne på vestsiden av Lindesnes - de såkalte Kaperne fra områdene rundt Farsund - var virksomheten Martin Pechlin drev med sett på som direkte lovstridig og helt ulovlig. I praksis var det ingen forskjell, mens han mangler det verdifulle Kaperbrevet som staten utstedte til de som drev på litt lenger vest. Martin Pechlin ble derfor ettersøkt og det endte opp med at han ble overmannet og transportert inn til Mandal. Her ble sjørøverskipet han brent.

 

 

Det finnes også flere andre historier fra denne øyen. Bl.a. ligger det et hus i Hillesundet som kalles Hollenderhuset. Navnet har det etter en hollender som drev i land og som ble funnet forkommen og nedkjølt ute på et skjær. I denne tiden var det stor handelstrafikk med Holland, men det var visstnok ingen som kjente til hvor han egentlig kom fra eller om det kanskje hadde vært et havari de ikke hadde oppdaget i dagene før han ble funnet. Uansett - hollendere ga inntekter til de lokale oppsitterne og de tok han derfor med seg til det huset som senere skulle bli kalt Hollenderhuset. Denne hollenderen må ha vært en velstående mann for de bygde til og med en egen seng i huset for å pleie han, men han døde likevel etter et kort opphold. Huset ble senere utstyrt med hollandske glaserte takpanner - noe som ble sett på som snobberi og en meningsløs sløsing med penger. Senere ble disse pannene solgt og erstattet med et vanlig og langt billigere tak. Hvem som skaffet pengene i utgangspunktet og hvem som tok fortjenesten etter salget sier historien ingen ting om.

 

I dag er det heldigvis langt mindre dramatikk i hverdagen ute på Hille. Øyen med skjærgården rundt er en av Sørlandets best bevarte hemmeligheter. Her er det fred og ro på et utall holmer og øyer som du gjerne kan ha helt for deg selv. Årsakene er nok at de fleste som kommer med båt østfra stopper og snur i Mandal, mens de som kommer vestfra er i transportfasen rundt Lindesnes til Mandal. Dermed har lokalbefolkningen dette øyparadiset mellom Mandal og Lindesnes nesten helt for seg selv - heldigvis.

Mandal, Agder, Norway

På 1300 tallet var navnet på den lune havnen ved utløpet av Mandalselven "Vester-Risør" og det var kun borgerne av Landskrona i det som den gang var det danske Skåne som hadde enerett på all handel og næringsvirksomhet. Dette gamle ladestedet lå lenger vest enn dagens Mandal sentrum. Stedet het den gang Spidsbo og lå der Mandalselven den gang hadde sitt utløp. Store deler av dagens bysentrum og bebyggelsen vest for dette området har sandgrunn som elven har fraktet med seg gjennom flere tusen år. Områdene ved Furulunden og Sjøsanden viser også dette med all tydelighet. Disse områdene er vernet pga sin unike kombinasjon av sandgrunn og frodig furuskog. Mer om Mandals historie finner du under avsnittene om Risøbank og Harkmarkfjorden.

En liten kuriositet i Mandal er at de faktisk har sitt eget språk. Det heter "Smoi" og er totalt uforståelig for utenforstående. Det er ikke en egen variant av en lokal dialekt men rett og slett et skikkelig røverspråk med helt egne navn, ord og uttrykk. Om bypatrioten Lars O Rølland kunne dette språket er litt usikker, men han er i alle fall hedret med en egen minnestein på Uranienborg, Mandals høyeste punkt med utsikt over hele byen. Med unntak av krigsårene heiste han det norske flagget på toppen av Uranienborg hver eneste dag i hele sitt voksne liv.

På toppen av Uranienborg står det et lite kikkerthus som ble bygget i 1862. Selve kikkerten som en gang stod her var fra det russiske linjeskipet "Ingermanland" som havarerte i en storm utenfor Mandal den 11. sept. 1842. Det var et stort skip, 100 meter langt og mastene var på 45 meter. Av de 892 personene om bord ble 503 reddet, de fleste inn til Mandal. Som takk ga den russiske tsar Nikolai et legat på 2000 dukater til Mandal. Under 2. verdenskrig ble kikkerten erstattet med 3 kanoner og et kommandosenter knyttet til kystfestningen ved Landehobde.

Andre kjente personer som er født og oppvokst i Mandal er bildehuggeren Gustav Vigeland. Han var ikke (som mange tror) fra Vigeland litt vest for Mandal, men han hadde (som mange ikke vet) et landsted utenfor Vigeland. Det står der fortsatt og det ligger på de ytterste svabergene mot storhavet. Gustav Vigeland er en av landets mest berømte steinhuggere og hans meste kjente skulpturer er nå samlet i Vigelandsparken i Oslo.

Mandal er landets sørligste kommune og det lille skjæret "Pysen" sør for Ryvingen fyr (se egen beskrivelse) er landets sørligste punkt. Skjæret ble først oppdaget av læreren Jostein Andreassen fra Søgne. Statens kartverk hadde da allerede bestemt at landets sørligste punkt var øyen Vestre Kråka, men Jostein Andreassens matematikk viste at det ikke var tilfelle. Hans beregning resulterte derfor i at landet strakk seg 110 meter lenger i sørlig retning.