North Sea Races, SAIL Training International, Kristiansand, Norway

"ARA Liberstad". fra Argentina
340 ft. fullrigger med seilareal på 2652 kvadratmeter

Arrangementet starter fredag 4. juli og fortsetter til og med lørdag 9. august, med fire kappseilaser og et  «Cruise-in-Company» arrangement, Racet besøker havner i Frankrike, England, Norge og Danmark. Alle landene har en historie med å være vertskap for slike maritime arrangementer i verdensklasse. The Tall Ship Races gir muligheten på flotte seilaser og gir erfaring for et liv til sjøs. 

"Shaba Oman II" fra Oman
285 ft. lang fullrigger med seilaral på 2.700 kvadratmeter

Tall ship Race 2025 startet i Frankrike og det er 4 stopp før målgang i danske Esbjerg. Målet med Tall Ship Races er å bringe sammen mennesker med forskjellige nasjonaliteter, religioner og kulturer og besøker en rekke internasjonale havner for å fremme internasjonalt vennskap og forståelse. Seilasen i 2025 starer i franske Le Havre og har målgang i danske Esbjerg - med totalt 4 stopp underveis. Her finner du flere bilder av årets deltakere.

LE HAVRE

Le Havre var den siste havnen i Tall Ships 2017, Den gangen var det over 100 000 besøkende på den siste festdagen. I 2025 er det her starten på Tall Ship går.

DUNKIRK

The Tall Ships Races 2025 blir første gang Dunkirk er vertskap for et Tall Ships Races arrangement. Denne kystbyen er avslutnings havnen for første seilasen

"Dar Młodzieży" fra Polen
357 ft. fullrigger med seilareal på 3015 kvadratmeter

ABERDEEN

Aberdeen er Skottlands tredje største by, hovedstaden i nordøst, og et senter for maritim ekspertise. Byen har vært vertskap for en rekke sports- og kulturarrangementer

KRISTIANSAND

Kristiansand  er (i flg. arrangør, programmet, reklamen og ivrige innbyggere) Norges sydligste by, men det  stemmer ikke - se fotnote. Det som derimot stemmer er at byen ble  grunnlagt i 1641, og er et av Norges beste eksempler på en velbevart sørlandsby. Kristiansand har vært vertskap for Tall Ship Races i 2010 og 2015.

ESBJERG

Den internasjonale flåten har besøkt Esbjerg i 1993, 2001, 2014, 2018 og 2022 Å returnere for sjette gang (2025) i løpet av 30 år er et bevis på Esbjergs evne til å levere arrangementer i verdensklasse

Tall Ship Races 2026 starter i Belgiske Anrwerpen 24 juni, går via Stavanger Aalborg, Aarhus og med målgang i Nederlandske Harlingen 2. august (se ruten i figur under).

«

Tall Ship Race 2026

---oOo---

Fotnote:

 Geografisk korreksjon av faktaboks fra arrangøren

(for de som bryr seg om slike detaljer)

Mandal ligger på 58°01' 38" N

Dette plasserer Mandal som Norges sørligste by

og «Pysen», et lite skjær utenfor Mandal, som Norges sørligste punkt.

Breddegraden for Kristiansand er 58°08′50″N.

Dette blir dermed den 2. sørligste byen i Norge og

altså ikke den sørligste byen slik arr. påstår..

Lillesand ligger på  58° 14′ 49″ N,

og er dermed Norges 3. sørligste by

Beregningen er slik:

(fortsatt for spesielt interesserte) 

 Breddegrad Mandal: 58° 1' 38" N = 58.0272°

 Breddegrad Kristiansand: 58° 8' 50" N = 58.1472°

 Avstanden mellom byene i breddegrad er da:

58.1472° - 58.0272° = 0.12°

Konvertert til minutter og nautisk mil:
0.12° x 60 minutt/grad = 7.2 minutter
dette tilsvarer 7,2 nautiske mil 

1 nautisk mil er 1852 meter

7,2 nautisk mil x 1852 meter = 13.3 km

dette tilsvarer avstanden mellom 

de 2 byene i rett nordlig retning

 Avstanden mellom breddegradene er ca. 111,1 km. i 

rett nordlig retning mellom Mandal og Kristiansand blir 

avstander og ca. 13.3 km.  Også beregnet på denne måten.

Bare pirk…..?

Mulig det, men nå er det alle fall avklart!

- TURTIPS - Elvecruise i Europa

--------------------------------------------------------------------------------------------
Klikk på overskriftene eller bildene for mer detaljer om de enkelte turene
--------------------------------------------------------------------------------------------

DOURO

Portugal

fra Portugal til Spania

- - - 

DONAU
Tyskland / Østerrike / Slovakia / Ungarn

fra Tyskland, Østerrike, Slovakia til Ungarn

- - - 

MOSEL
Tyskland / Frankrike

fra Tyskland til Frankrike

- - - 

RHINEN
Frankrike / Tyskland / Nederland

fra Frankrike til Tyskland

- - - 

VOLGA
Russland

fra Moskva til St. Petersburg

- - - 

 TELEMARKSKANALEN
Norge

fra Skien til Dalen

- - - 

DALSLAND KANAL
Sverige

fra Norge til Väneren

- - - 

LOIRE DALEN
Frankrike 

fra Centre-Val-de-Loire og Chalonnes-sur-Loir

- - - 

GØTA KANAL
Sverige

fra Gøteborg til Stockholm

Flere svenske kanaler som og kan benyttes med egen båt

- - - 

HALDENVASSDRAGET
(kommer)

 

fra Halden til Sverige

- - - 

Se også andre kaaneler

Se flere turforslag her

                
      knutjohansen.no                 Instagram      

 

 

 

- TURTIPS - UNESCO verdensarvliste i Norge

Norske UNESCO steder

Norge har 8 steder som står oppført på UNESCO verdensarv liste. De 2 første var Bryggen i Bergen og Urnes stavkirke - Norges eldste stavkirke som ligger i Luster kommune i Sogn. Urnes stavkirke er bygget i 1190 og ble registrert på UNESCO listen i 1979. I hele Norge er det 28 bevarte stavkirker. Den mest imponerende er stavkirken i Borgund. Den såkalte stavkirken i Odda er ikke en del av disse 28 kirkene da den regnes som en resepsjons bygg for en campingplass. Bryggen i Bergen er unik i norsk sammenheng og derfor den eneste i sitt slag i Norge. 

Den minst kjente norske UNESCO severdigheten er kanskje Struves meridianbue. Struves meridianbue ble laget av astronomen Friedrich Georg Wilhelm von Struves Hans prosjekt var å lage et system for å få en nøyaktig kalkulering av jordens form og størrelse. Struve var opprinnelig dansk, men han fikk god hjelp av nordmannen Christopher Hansteen. I løpet av 40 år fikk de målt vinkler i sammenhengende trigometriske punkter mellom Svartehavet og helt opp til Hammerfest. 4 av disse punktene er i Norge og 34 av alle punktene på meridianbuen står oppført på UNESCO verdensarvliste

Norske UNESCO steder:

• ✔️  Bryggen i Bergen (1979 …..)
• ✔️  Urnes stavkirke (1979) 
• ✔️  Røros bergstad og Circumferensen (1980, 2020, 2022) 
• ✔️  Bergkunsten i Alta (1985)
•       Vegaøyan (2004)
• ✔️  Struves meridianbue – fire norske punkter (2005)
• ✔️  Geirangerfjorden - Nerøyfjorden (2005, 2011, 2016, 2022) 
• ✔️  Rjukan-Notodden industriarv (2015) 

Vegaøyene er bare sett på avstand og er det eneste stedet som mangler på listen over besøkte UNESCO steder i Norge. Vega står fortsatt på «bucket list», men det får bli på en egen tur til Helgelandskysten

 . 

Se flere turforslag her

                
      knutjohansen.no                 Instagram    

Sør-Hidle, "Flor og Fjære", Rogaland, Norway

Flor & Fjære er Norges mest unike og imponerende hageattraksjoner, kjent for sin frodige, eksotiske vegetasjon midt i nordavinden på en liten øy som heter Sør-Hilde i Ryfylke, bare 20 minutter med båt fra Stavanger.  Flor og Fjære  dekker et areal på ca. 50 mål som inngår i det hageanlegget som er utviklet og åpent for besøkende.  Hele området inkluderer fantastiske hager med blomster, eksotiske planter og palmer. Selve øya Sør-Hidle har et areal på 1,4 kvadratkilometer.

I TV2 programmet «Boksen» (sesong 1) var det 20 profilerte norske kjendiser som konkurrerte mot hverandre og mens de holdt på med dette bodde de i egne små hytter inne på Flor og Fjære. I dette programmet kan man få et godt bilde av blomsterparken.

Historien om hvordan dette paradiset oppsto, er en fortelling om visjon, hardt arbeid og en families dedikasjon over flere generasjoner. Lokale øyboere og bønder på naboøyene ristet på hodet og mente at hele prosjektet var bortkastet tid og penger. Man kunne rett og slett ikke lage et tropisk miljø i nordavinden på det forblåste neset - trodde man…..

Det hele startet for over 50 år siden da Åsmund og Else Marie Bryn kjøpte en hyttetomt på den lille øya Sør-Hidle. På den tiden var øya i stor grad bar og forblåst, med kun en liten hytte og en håndfull grantrær. Visjonen var å skape en spesiell hage – et sted der uvanlige planter kunne trives til tross for det nordlige klimaet og der beplantningen ga en viss ly for den kalde nordavinden. De startet i det små, med en lidenskap for hagebruk og en tro på at det var mulig å skape noe helt spesielt her ute.

De første årene var preget av utallige timer med manuelt arbeid. Store mengder matjord måtte fraktes ut til øya. Et avgjørende skritt ble tatt da de investerte i et drivhus. Dette ga dem muligheten til å dyrke frem planter som normalt ikke ville overleve utendørs i Norge. Drivhuset var nøkkelen til å eksperimentere med eksotiske arter og skape den unike mikroklimaet som nå kjennetegner Flor & Fjære - og ikke minst slapp de da å flytte store deler av blomstene inn til gartneriet i Stavanger hver vinter.

Etter tiår med målrettet arbeid og utvidelser, bestemte familien seg i 1995 for å åpne hagene for publikum. Dette markerte starten på Flor & Fjære som en kommersiell attraksjon. Konseptet var unikt: En båttur ut til øya, en guidet tur i hagene, etterfulgt av et måltid i restauranten. Dette konseptet med en "totalpakke"  har vært en suksessfaktor siden starten.

Flor & Fjære har fortsatt å vokse og utvikle seg. Den yngre generasjonen i Bryn-familien har gradvis tatt over driften, og ført arven videre med samme lidenskap og innovasjonsånd. De har fortsatt å utvide hagene, introdusere nye planter og forbedre gjestenes opplevelser. Restauranten har også utviklet seg, med fokus på lokale råvarer og mat av (meget) høy kvalitet.

I dag er Flor & Fjære et internasjonalt anerkjent reisemål som trekker titusenvis av besøkende hvert år. Det er et bevis på hva som kan oppnås med visjon, utholdenhet og en dyp kjærlighet for naturen. Den frodige, tropiske hagen, omgitt av den norske skjærgården, står som et symbol på "umulighetens kunst" og fortsetter å begeistre alle som besøker den. Familien Bryn har skapt et levende kunstverk som fortsetter å blomstre, år etter år.

En av de siste investeringene er et nytt stort drivhus der halvparten av arealet er restaurant og resten er spesialbygget for "vinterlagring" og dyrking av sommerblomster. Midt i dette arealet står det et friskt oliventre som visstnok skal være er over 1000 år (!) gammelt. 

En litt koselig historie fra øyen er noen kommentarer fra de helt yngste barna i Bryn familien. De ville gjerne ha ferie i Syden slik «alle» de andre hadde. Utfordringen var derimot at sommeren er høysesong og da var det behov for all arbeidskraft på anlegget. 

Løsningen ble å lage en egen «Syden» med sandstrand, is kiosken og strandstoler midt i parken. I tillegg ble det og laget en strand med hvit sand nede ved sjøen. 

(1995 - 2000 - 2009 - 2013 - 2015- 2025)

Treungenbanen, Telemark, Norway

Stasjonsbyggning på en jernbane som ikke lenger finnes

Treungenbanen var en jernbanestrekning som opprinnelig gikk mellom Arendal i Agder og Treungen i Nissedal kommune i Telemark. Banen ble vedtatt bygget i 1894 som Arendal-Åmlibanen. Den første delen fra Arendal til Froland ble åpnet i 1908. I 1910 ble banen forlenget til Åmli, og i 1913 nådde den endelig Treungen (som den gangen het Tveitsund). Fra da av ble den kjent som Tveitsundbanen, og senere - i 1926 da Tveitsund byttet navn til Treungen - skifte også banen navn til Treungenbanen.

K

Steinbroen i Treungen

Banen ble opprinnelig bygget som en smalsporet bane. Etter at Sørlandsbanen ble åpnet fikk de 2 banene en felles stasjon på Nelaug og i 1946 ble strekningen fra Nelaug  til Treungen bygget om til normalspor for å unngå omlasting av gods.

Banen var avgjørende for regionen. Den fraktet jernmalm fra Søftestad gruver øst for Nisservann, men og tømmer og handelsvarer som, kjøtt, skinn, honning og bær. I tillegg var den en viktig jernbane for passasjerer som skulle videre med Sørlandsbanen eller helt til Arendal. Treungenbanen hadde også en sidelinje fra Rise til Grimstad, kjent som Grimstadbanen. Jernbanen fra Nelaug til Arendal er fortsatt i drift  og knyttet opp mot Sørlandsbanen - så å reise med til Arendal er fortsatt en mulighet. I Grimstad derimot finnes bare restene etter den gamle stasjonsbygningen på bryggen i sentrum.

Treungen

Driften av Treungenbanen (altså strekningen Nelaug til Treungen) ble offisielt nedlagt 1. okt. 1967. Hovedårsaken til nedleggelsen var at den største kunden - Søftestad gruver - innstilte driften i 1965, noe som førte til et kraftig fall i trafikkgrunnlaget. Nelaug er i dag fortsatt en stasjon på Sørlandsbanen. 

Treungen

Store deler av den nedlagte strekningen mellom Åmli og Treungen er i dag omgjort til en populær tur og sykkelsti. Langs stien kan man oppleve mange flotte kulturminner fra jernbanedriften, som gamle stasjonsbygninger (blant annet på Rise og Åmli, som nå har nye bruksområder), broer og imponerende steinmurer. Treungenbanen er et viktig stykke norsk jernbanehistorie som fortsatt lever videre gjennom bevarte kulturminner og som en flott tur og sykkelvei.

—-oOo—

Fotnote om 18 av 42 nedlagte lokaljernbaner i Norge

Norge har hatt en omfattende jernbanehistorie, og mange strekninger som en gang var i drift, er i dag nedlagt. Årsaken til utbygging og plassering var begrunnet i spesielle transportbehov som malmtransport fra gruvedrift og tømmer fra de store skogene. Man bygde ikke jernbanene langs kysten for der var det det allerede et vel utbygget rutenett for persontransport med dampskipsanløp langs hele kysten.  Årsakene til nedleggelse har vært varierte, men ofte skyldes det endringer i transportbehov som økt bil- og veitransport, økonomi, eller at banene har blitt erstattet av nye, mer effektive traseer.

Her er noen eksempler på flere nedlagte norske jernbanestrekninger

Osbanen mellom Nestun og Os ble nedlagt i 1935. Dette var den første jernbanestrekningen i Norge som ble nedlagt for all ordinær trafikk, hovedsakelig utkonkurrert av veitransporten. Dette var en smalsporet bane. 

Grimstadbanen ble nedlagt for persontrafikk i 1953, og for godstrafikk i 1961. 

Kragerøbanen ble nedlagt i 1989, men er delvis bevart som en  museumsjernbane.

Lillesand–Flaksvandbanen ble nedlagt i 1953.

Hvittingfossbanen mellom Holmestrand og Vittingfoss ble nedlagt i 1931/1938.

Lierbanen ble nedlagt i 1932/1938.

Eidsfossbanen mellom Tønsberg og Eidsfoss ble nedlagt i 1938.

Valdresbanen mellom Eina og Fagernes ble nedlagt  i 1989

Treungenbanen (som er beskrevet over) ble nedlagt for persontrafikk i 1959 og for godstrafikk i 1967.

Skreiabanen var en sidebane til Gjøvikbanen, som gikk fra Reinsvoll  Skreia i Toten. Den ble nedlagt for persontrafikk i 1963 og for godstrafikk i 1987.

Sperillbanen var en sidebane til Randsfjordbanen som gikk mellom Hen stasjon i Ringerike og Finsand  ved innsjøen Sperillen. Banen ble åpnet i 1923. Persontrafikken ble avviklet 1927 og godstrafikken i 1953. Denne banen er den som har transportert færrest passasjerer i Norge.

Flekkefjordbanen mellom Sira og Flekkefjord ble nedlagt for persontrafikk i 1991 og for godstrafikk i 1990. Den er delvis åpen for dresinturer.

Numedalsbanen gikk mellom Kongsberg og Rødberg. Banen ble avviklet for persontrafikk fra 1989, men deler av banen brukes fortsatt til noe godstransport.

Vossebanen (den gamle strekning mellom Bergen og Arna). Deler av den gamle Vossebanen ble nedlagt da nye tunneler (Ulriken tunnel) åpnet i 1964, som førte til en mer direkte rute. Den gamle traseen er i dag delvis bevart som veteranjernbanen Gamle Vossebanen.

Ålgårdbanen  fra Sandnes til Ålgård ble nedlagt for persontrafikk i 1955, godstrafikk i 1988. Den gamle jernbanetraseen er i dag en populær trasé for tur og terrengsykling langs Figgjo elven.

Thamshavnbanen i Trøndelag gikk med svovelkis mellom Løkken Verk (Orkla) og utskipning i Thamshavn. Dette var Norges første elektriske jernbane med gods- og persontrafikk og den var i drift mellom 1908 og 1974. Deler av denne banen er bevart som museumsjernbane.

Hardangerbanen gikk fra Granvin til Voss. Den ble bygget som en elektrisk tilførselsbane  til Bergensbanen og åpnet i 1935. Den var lenge landets bratteste bane (4.5% stigning). Idag er Flåmsbanen den bratteste med 5,5% (som er 3˚) stigning. Raumabanen fra Dombås ned til Åndalsnes har 2% stigning

Krøderbanen gikk mellom Vikersund og Krøderen. Den ble åpnet som en smalsporet bane i 1872 for å frakte tømmer fra Hallingdal til Drammen. I 1909 ble den bygget om til normalasporet. Persontrafikken ble avviklet i 1958 og godstrafikken ble stoppet i 1985. I dag er banen en aktiv museumsbane.

Årsakene til nedleggelse varierer, men årsaken til bevaring som museumsbaner er nokså lik. Konkurranse fra vei og utbyggingen av et bedre veinett med økning i privatbilisme gjorde mange korte og mindre trafikkerte jernbanestrekninger ulønnsomme. Endret transportbehov for industrier som var avhengige av jernbanetransport og tungtransport (f.eks. gruver, tømmer) forsvant eller endret transportmetode. Rasjonalisering og effektivisering av jernbanenettet som ble bygget ut tidlig med ulike sporvidder og som separate baner. Etter hvert ble det et mål å samle og strømlinjeforme nettet, noe som førte til nedleggelse av overflødige eller ineffektive strekninger. Økonomiske hensyn da driftskostnadene oversteg inntektene på mange strekninger, noe som førte til politiske beslutninger om nedleggelse.

Det er verdt å merke seg at flere av de nedlagte banestrekningene i dag er bevart som museumsjernbaner, som drives av frivillige entusiaster og tilbyr historiske togturer i sommersesongen. Dette inkluderer blant annet Gamle Vossebanen, Krøderbanen, Setesdalsbanen og Urskog-Hølandsbanen - men sett i lys av flere ulike diskusjoner om bybaner og argumenter som «mer trafikk over på bane» ser man i dag at det faktisk kunne  vært en ide å tatt bedre vare på noen av disse lokalbanene 

Mjonøy, Telemark, Norway

Det selvbetjente bakeriet på Mjonøy

Mellom Smørklepp og Vinjesvingen i Telemark ligger Mjonøy. Dette er ingen øy, men derimot et lite bygdetun som en kulturhistorisk severdighet. Dette området i Telemark er ikke bare kjent for gamle bygninger og bygdemuseum, men og for noen profiler som har gjort seg bemerket.

Smørklepp er en liten bygd i Vinje. Her bodde kunstneren Henrik Sørensen fra 1927 og frem til han døde i 1962. Han var født i Sverige og malte sine naturbilder fra fjellområdene rundt bygden. Hans gjennombrudd som kunstner kom etter et opphold hos Henri Matisse i Paris (1908 til 1910). Henrik Sørensen var en engasjert Venstremann og kalte seg selv en «militarisert passifisist» med stor tro på Folkeforbundet. Han fikk internasjonae oppdrag og malte bl.a. bildet «Drømmen om den evige fred» som henger i FN bygget i Genève.

I Smørklepp Kunstmuseum (tidligere Vinje Biletgalleri) er det en stor samling malerier av både Henrik Sørensen og Harald Kihle (1905-1997), som også arbeidet her. Museet gir et innblikk i Telemarks kunsthistorie.

Berømte personer fra Vinjesvingen er bl.a. Axel Hellstenius, en norsk dramatiker, manusforfatter og barnebokforfatter. Han fikk laget TV serien «Fellesrommet» (1985) og ble for alvor kjent med «Døden på Oslo S» (1990) - som var skrevet av Ingvar Ambjørsen. Hans neste film var «Secondløitnanten» (1993) var basert på morfarens innsats mot tyskerne i nettopp Vinjesvingen i 1940. Etter dette skrev han  barnebøker og laget «Askeladden og de gode hjelperne» (1996), manus til filmer som «Salige er de som tørster» (1997) skrevet av Anne Holdt og den store kinosuksessen «Elling» (både 2001 og oppfølger i 2003) basert på 5 romaner av Ingmar Asbjørnsen. Axel Helstenius skrev selv teksten til operaen «Sera» (1999) av broren Henrik Hellstenius.

Vinjesvingen er historisk viktig på grunn av kampene som fant sted der i mai 1940. Vinjesvingen var, sammen med Hegra festning i Trøndelag, et av de aller siste stedene i Sør-Norge der norske styrker gjorde motstand mot de tyske invasjonsstyrkene.

Under kommando av løytnant Thor Olaf Hannevig holdt de norske stillingene mot overlegne tyske styrker frem til 5. mai 1940. Hannevig hadde sikret seg våpen og utstyr fra militære lager på Heistadmoen og fraktet det til Vinje. Til tross for overmakten klarte de å forsinke tysk fremmarsj. Da nyheten om at hele Sør-Norge hadde kapitulert tok Hannevig initiativ til forhandlinger om overgivelse. Resultatet av disse forhandlingene var at de norske soldatene fikk reise hjem i sivilt. 

Både Smørklepp og Vinjesvingen er steder som forteller viktige historier om Telemark, enten det gjelder kunst og kultur eller motstand under andre verdenskrig. 

Men så tilbake til det dette egentlig skulle handle om …. for midt mellom disse 2 bygdene er det altså et bevart bygdetun som heter Mjonøy med brukskunst og et lite selvbetjent bakeri. Så uansett om man ikke er interessert i bygdehistorie, kunsthistorie, natur eller motstandskamp så er det greit å vite at du på det lille vedfyrte og selvbetjente bakeriet kan finne noen av «verdens beste» boller og andre gode bakverk….

Gamle Haukelivei, Vestland, Norway

Gamle Haukelivei

Gamle Haukeliveien går mellom Ullensvang kommune i Vestland fylke og Vinje kommune i Telemark. Den gamle veien er den andre av dagens 3 veier som ble anlagt over fjellet mellom Røldal og Vågsli, men det er den  første kjøreveien som kunne benyttes av biler. Veien var ca. 2,5 meter bred og bygget for datidens kjøretøy (som i hovedsak var hest og kjerre). Fra 2025 bygges det nye tunneler og det blir den 4 veien (se under) over denne fjellstrekningen.

Gjennom Dyskar, som er veiens høyeste punkt (1148 moh) var det ekstremt værutsatt med store snømengder og stor rasfare. De utfordrende forholdene  gjorde at man allerede i 1891 bevilget penger til å bygge en tunnel for å forbedre sikkerheten mot snø og ras. Gamle Dyrskartunnelen, som ble åpnet i 1900, er en av Norges aller eldste veitunneler. Den var omtrent 60 meter lang. Tunnelen ble imidlertid bare brukt i 19 år. I 1919 ble veien lagt om til andre siden av skaret.

Dyrskar - veiens høyeste punkt 1148 moh

Byggingen av den gamle veien foregikk bare på sommeren i perioden fra 1857 og til 1889, det tok lang tid fordi mye av terrenget var svært krevende og arbeidsredskapene var enkle - hovedsakelig  spade, hakke, trillebår, meisel og slegge. Veiarbeiderne hadde store utfordringer langs vegen og kvaliteten var viktig. De aller fleste steinmurene ble satt opp uten noen form for bindemiddel. Murene på den vel 3 km lange vei partiet som nå er åpent er på det meste opp til 5 meter høye. Veien et er et imponerende syn der han svinger seg innover høyfjellet. 

Gamle Haukelivei

I 1906 kjørte den første bilen over Haukelifjell. Busstrafikken kom i gang i 1913. En liten strekningen av den gamle veien er restaurert og kan kjøres med personbil om sommeren. Bortsett fra at den nå er asfaltert er den identisk (2,5 meter bred) slik den var ved åpningen i 1870.  Langs veien står fortsatt de gamle støttemurene for telegraf stolpene som fulgte veien.

Haukeli

På Botn like nedenfor Vågsli og på Haukeliseter var det skysstasjoner. Her kunne de reisende få ny og uthvilt hest, og det var og muligheter for overnatting. Men perioden det var mulig å reise over fjellet var kort for om vinteren var veien stengt. Om våren, helt fram til midten av 1900-tallet, ble veien måket for hånd der solen ikke hadde smeltet snøen. Med en del utbedringer hver sommer var dette en viktig veiforbindelse over fjellet helt frem til den nye helårsveien åpnet høsten i 1968. 

Haukeli

Den nye veien er bygget etter moderne prinsipp for en høyfjells vei. Den er hevet opp fra terrenget slik at snøen blåser bort og der det er vanskelige passasjerer ble. det bygget tunneler. De tunnelene har og 2 funksjoner, den ene er å spare tid ved å gå gjennom fjellet i steden for å kjøre rundt. Den andre er å fungere som hvile- og oppsamlingsrom for biler som skal kjøre i kolonne etter brøytebil på vinterdager med dårlig vær.

Ståvatn ved Haukeliseter

Fra dagens vei kan mann flere steder se partier av den aller første vandrings veien og den første kjøreveien. Dersom du går fra den nedlagte DNT hytten - Prestegård turisthytte - som ligger helt i veikanten like over Vågsli, kan du gå et stykke på den aller første veien. Det er en gammel ridevei som gikk mellom Vågsli og Røldal. Denne ridestien ble i sin tid kalt både Almannvegen eller Austmannvegen. I dag er den merket av Vågsli Grunneigarlag. 

Det er 2 strekninger av den gamle Haukeliveien som er åpne for trafikk. Disse går over og rundt de store tunnelene og kan fungerer som alternativ for mindre biler dersom tunnelen stenges. De står begge på kartet, men er ikke lenger brøytet eller merket med skilt. Derimot står det et "All stopp forbudt" skilt i hver ende av veien. Dette er sikkert et tiltak for å redusere trafikk og belastning med f.eks. bobiler på den gamle veien. Det er mulig å kjøre begge veier, men det er langt mellom de få møteplassene  

Det bygges nå en helt ny veiforbindelse mellom Seljestad og Piparstein. Den nye veien betyr at strekningen blir 58 km kortere med betydelige innsparinger på reisetid, og ikke minst mer trafikksikker og mye enklere å holde vinteråpne. Bygging av veien startet i 2025 og deler av den skal etter planen åpnes for trafikk en gang etter 2030 - forutsatt vedtak i Nasjonal Transportplan for 2025-2036. Den blir da den 4. «veien» man bygger på denne fjellovergangen - hvis man teller med de første tråkkene som bare kunne brukes med hest og kjerre.

Austmannali, Vestland, Norway

Austmannali er en del av E134 mellom Røldal og Haukeli i Ullensvang kommune. Navnet Austmannali kommer visstnok fra "austmennene" - altså den veien folk brukte når de kom fra Østlandet. Dette var nemlig en gammel handelsruter over fjellet i tidligere tider. I dag går denne trafikken gjennom flere tunneler og den første av disse er 903 meter lang tunnel og ble åpnet i 1982. 

Denne tunnelen erstatter en gammel, svært bratt og svingete veistrekning fra 1880 med flere skarpe hårnålsvinger. Tunnelen  er effektiv når man kjører oppover mot Haukelifjell, mens den gamle svingete veistrekningen er bevart som et kulturminne og er åpen for ferdsel om sommeren. Veien står på kartet, men er ikke lenger merket med skilt.

Seljestadgjuvet, Vestland, Notway

Seljestadjuvet og Seljestadvannet

Seljestadjuvet er et imponerende fjellparti og et historisk veistykke i Ullensvang kommune, mellom Seljestad og Røldal. Det er en del av den gamle riksveien over Røldalsfjellet, og er kjent for god ingeniørkunst fra 1800-tallet.

Den gamle veien gjennom Seljestadjuvet ble bygget mellom 1850 og 1896, og spesielt strekningen gjennom juvet med sine seks hårnålsvingene ble anlagt mellom 1859 og 1865. Den snor seg fra 856 meter over havet ved Gorsvatnet opp Gorssvingane til 1067 meter over havet på Røldalsfjellet. Denne veien var en viktig ferdselsåre for både handel og pilegrimmer på vei til Røldal stavkirke.

Minnesteinen om postfører Gunnar Turtveit

En spesiell minnestøtte langs veien forteller historien om postfører Gunnar Turtveit, som i januar 1903 ble begravd i et snøskred i 56 timer (!), men til slutt klarte å grave seg ut med posthornet sitt. Denne historien - som er gjengitt på minnesteinen - understreker de tøffe forholdene postbudene møtte i fjellet vinterstid. 

Seljestadvannet

I dag er den gamle veien over Røldalsfjellet kun åpen i sommerhalvåret, da det meste av trafikken går gjennom den nye E134-tunnelen gjennom fjellet mellom Seljestadjuvet og Håradalen i Røldal. En ny Røldalstunnel på ca. 12,4 km er også under bygging, og vil ytterligere forbedre fremkommeligheten og sikkerheten på denne viktige fjellovergangen. Hvis du vil kjøre den gamle veien gjennom juvet er det vektbegrensninger og maks 2 meter bredde på bilene. Det er ikke mange møteplasser så vær forberedt på å rygge på den smarte veien.

Seljestadvannet og gamleveien

En spesiell stopp på denne veien er ved  Gorsbolten, her er det en imponerende utsikt over Hardangervidda, Folgefonna og Røldalsfjellene. Turen er ca. 4 kilometer lang og starter fra Eskjeflota parkeringsplass, som er det høyeste punktet på den gamle veien over Røldalsfjellet. Turen er gradert som krevende på grunn av en bratt stigning i starten.

Veien står på kartet, men er ikke lenger merket med vegskilt - sikkert et tiltak for å redusere trafikk og belastning på den gamle veien.

Røldal, Vestland, Norway

Røldal

Røldal er en fjellbygd i Ullensvang kommune i Hardanger. Bygda er kjent for sin natur, rike historie og som et populært reisemål både sommer og vinter.

Røldalsfossen - nesten tørr

Røldal er omgitt av fjell, med over 50 topper over 1000 meter. Det høyeste punktet i Røldal, og også i Ullensvang kommune og på Hardangervidda, er Sandfloegga på 1721 moh. Andre kjente fjelltopper inkluderer Stavsnuten og Solfonntaggen. Her er det og flere små isbreer, der Breifonn er den sydligste i Norge (ligger med brearmer mot både Vestland og Rogaland). Røldalsvatnet og Valldalsvatnet er de største innsjøene. Røldalsvegen (Fv. 250), som er en del av Nasjonal turistveg Ryfylke, er en flott kjøretur gjennom flott landskap.

Røldal Stavkirke

Røldal har en lang historie, spesielt knyttet til Røldal stavkirke. Kirken, som ble bygget mellom 1200 og 1250, var et av Norges viktigste pilegrimsmål i middelalderen, kun overgått av Nidarosdomen. Dette skyldtes et krusifiks som ifølge legenden hadde helbredende krefter, spesielt på jonsoknatten (6. juli etter den julianske kalenderen) da det sies at krusifikset svettet. Rundt midt på 1500 tallet ble sognet lagt inn under presten i Suldal helt til 1700 tallet var han bare på besøk i Røldal en eneste gang i året. 

Krusifikset som sluttet å svette

Pilegrimsvandringene fortsatte i Røldal helt frem til 1835 - lenge etter reformasjonen - og det året ble den siste katolske pilgrimsmessen i denne kirken gjennomført. Da hadde nemlig biskopen i Stavanger fått nok av katolske pilgrimermesser, noe han betraktet som ren avgudsdyrkingen av krusifikset. Dermed ble det og plutselig slutt på krusifikset svettetokter, men det er ingen som så langt vet hvordan han fikk til det.

Røldal Stavkirke

Midt på 1600 tallet ble det bygget ny prekestol. Taket  ble endret og det utvendige taket fikk skifer. I 1844 ble kirken forlenget med 5 meter og restene etter den tradisjonelle svalgangen ble revet. Det ble bygget enda en ny prekestol og skipet ble endret med flatt tak. Til slutt ble det hele dekorert  av Gottfried Andersen Hendtzschel som var en renessansekunstner som virket i Norge. Hans arbeider  var ofte inspirert av andre kunstnere og Thor Bendz Kielland har skrevet mer om han i en bok med tittel «Gotfred Hentschel - En renessansekunstner i Stavanger»

På 1800 tallet ble den hvitkalket både innvendig og utvendig og nå er den tilbakeført både utvendig og innvendig. De gamle dekorasjonene er restaurert og krusifikset, som fortsatt ikke svetter, er hengt tilbake i kirkeskipet. Den gamle stavkirken er i dag fortsatt i bruk som soknekirke og er en viktig og vernet turistattraksjon - det samme er gravlunden rundt den gamle kirken (selv om ikke alle gravplassene får lik behandling)

Høy status...

 
Lav status...

I dag er Røldal kanskje mest kjent som et vintersportssted på grunn av de store snømengdene og velpreparerte forhold. Røldal Skisenter har et slagord som "The deepest snow in Europe" og er blant de mest snøsikre skisentrene i Norge. Skisenteret har 7 skitrekk og 2 stolheiser, med 17 nedfarter i alle vanskelighetsgrader og store frikjøringsområder over tregrensen - og her får du ofte en av Norges lengste skisesonger. Hvert år arrangeres «Røldal Freeride Challenge», en populær frikjøringskonkurranse. En liten kuriositet er de store fastmonterte brøytepinnene over fjellet ved Breifonn har en merking på 1 meter og en på 10 meter snødybde.