Ertzeid kverna, Agder, Norway

Ertzeid navnet er kanskje mest kjent fra kunstneren Ole Ertzeid. Hans spesialitet er malerier av himmel og hav - ofte inspirert av lokale motiv og det spesielle lyset man finner langs Sørlandskysten. Han har sitt eget galleri i Lyngdal og det er absolutt verd et besøk. Her har han utstilt sine malerier, serier med ulike ikoner og et utvalg landskapsbilder laget med Ciclèe teknikk.


Denne lille epistelen handler derimot ikke om kunstneren, men om Ertzeid kverna som ligger like ved riksvei 460, øst for Vigeland i nye Lindesnes kommune. Dette er ingen prangende severdighet, men en liten nesten unnselig laftet bekkekvern som ligger mellom gårdene og som ble anlagt der for å male opp korn for de lokale bøndene. Ser man etter virker det som om området rundt den lille bekkekverna også en gang må ha vært et lokalt samlingspunkt for de omliggende gårdene. I 2002 ble den ferdig restaurert og gjenåpnet av ildsjelen Alf Rune Vrålstad, med hele 300 personer tilstede for å feire begivenheten. Ertzeid kverna er det vel noen som har hørt om før, men er man først på historisk grunn kan man gjerne stikke innom Reidun Ertzeid på Ertzeid Gård like ved. Hun er datter til Sturla Ertzeid, en lokalhistoriker, forfatter og kulturformidler av rang. På gården hennes henger det en treplate med teksten "Velkommen til gards. Kos dere med gamletida, det gjør jeg - og det gjør godt" 


En liten kuriositet er at det langs veien like ved kverna står et stort vanntrau som er hugget ut av ett eneste stykke stein. Slike trau ble laget og benyttet for å gi farende hester vann. Det sies at kunstneren Gustav Vigeland fra Mandal i sin ungdom - kanskje mens han bodde hos onkelen i Vigeland - reiste forbi her og at han da måtte stoppe opp for å betrakte nettopp dette trauet. Det hadde vist en usedvanlig spennende utforming - slik ble det vurdert av han som senere skulle bli Norges mest berømte steinhogger.

Flatholmen fyr, Rogaland, Norway

Flatholmen fyr ligger på en liten øy utenfor Tananger havn og rett øst for Rott. Fyret ble bygget i 1862 og ombygget i 1932, i 1952 og i 1984. I 1932 fikk fyret tåkelur og først i 1984 ble den gamle lampen skiftet ut og elektrifisert slik at fyret kunne automatiseres. Fyret på Flatholmen er egentlig ganske lite. Det er bare drøyt 8 meter høyt og har en rekkevidde på ca. 13 nautiske mil. Dette er derimot tilstrekkelig til at lyset er godt synlig mellom de større kystfyrene i sør (Feistein) og i Nord (Bragen). Senere er det satt opp et høyere og kraftigere fyr ved Kolnesholmane. Dette gjør innseilingen fra sør litt enklere og mer oversiktlig.

Skipsleden fra Jærens rev til Tungenes passerer alle disse fyrene og den er godt merket med lys og staker. Like sør for Flatholmen ligger de små øygrupper, Sørskot og Gårskot. Det sies at det under 2. verdenskrig var en tysk lastebåt full av brennevin som forliste mellom disse skjærene, men dette skipet er så vidt man vet aldri funnet.

Det er knyttet en spesiell og tragisk historie til Flatholmen i Rogaland. 

24. januar 1894 skulle fyrvokter Ingebret Andreas Olsen ro over sundet mellom Flatholmen og fastlandet med sine 2 sønner - Ansgar og Thorvald. Det var kraftig uvær denne dagen og da båten kantret i bølgene havnet alle 3 i det kalde vannet og båten sank under dem. De 2 småsøstrene, Bertine og Ester, stod alene igjen på Flatholmen og var vitne til ulykken. De fikk satt ut en ny båt og greide å ro ut for å forsøke å redde både faren og de 2 brødrene. De greide å få Anskar ombord, men både faren og Thorvald forsvant i brenningene og ble aldri funnet.

Historien om de modige søstrene vakte oppsikt langt utenfor Norges grenser og i dag er det reist en minnestøtte for dem i Tananger havn. 

Tananger, Rogaland, Norway

Havnen i Tananger har vært i bruk fra tidlig på 1600 tallet. Dette er den dypeste og tryggeste havnen nord for Egersund og sør for Stavanger. Havnen har også vært flittig i bruk som både nødhavn og som handelssted for en blomstrende hummereksport. Allerede i 1623 ble det eksportert levende hummer til Nederland og importert salt motsatt vei. På det meste ble det sendt ut ca. 100.000 hummere årlig via Tananger havn og det resulterte selvfølgelig i at det etter hvert ble etablert et lite samfunn her ute. Dette var og en av årsakene til at lokalbefokningen ble tilgodesett med eksklusive varer som tobakk, kaffe, te og andre godsaker som det var nesten umulig å oppdrive på denne tiden. 

Under Napoleonskrigene var det stasjonert små kanonbåter som mannskapet måtte ro rundt fienden. Historien forteller at disse små kanonbåtene under Napoleonskrigene flere ganger jaget bort engelske krigsskip som forsøkte å innta havnen. Under 1. verdenskrig var det også stasjonert norske krigsskip her og under 2. verdenskrig var det tyske soldater som okkuperte de fleste av husene i Tananger. 

I perioden fra Lauritz Rott bosatte seg her som den første fastboende 25. februar i 1684 og frem til Tananger ble en del av Sola kommune økte antall fastboende til over 6.500 innbyggere. I dag domineres lokalmiljøet av oljeindustrien. Det er flere store selskap innen både oljeproduksjon og oljeservice som er etablert rundt havnen. Denne moderne havnen brukes også som interkommunal felleshavn for hele Nord-Jæren, både som en containerhavn og som mottaksterminal for naturgass fra Kårstø. Det går daglige fergeruter sørøver til Danmark og nordover til Bergen.

Farvannet utenfor Tanager ble regnet som farlig og usikkert helt frem til skipsleden ble merket med staker og fyr. I dag står det et kystfyr i sør (Feistein) og ett i nord (Bragen) som viser vei. Mellom disse fyrene må man navigere mellom staker og mindre fyrlykter. Tananger er derfor den lokale loshavnen for Nord-Jæren og spesielt innseiling til Kårstø raffineriene utenfor Stavanger. Tidligere var det stasjonert en redningsskøyte her, men denne er nå byttet ut med et hurtiggående fartøy (RS151 «Sjømann») som er stasjonert i Stavanger.

   

Strada della Forra, Tremosine, Lago d'Garda, Italy

Strada della Forra er en helt spesiell veistrekning. Den ligger på vestsiden av Garda sjøen - på motsatt side av Malcesine. Det som er spesielt med denne veistrekningen er først og fremst at man endelig fant en mulighet for å bygge en vei opp til den lille fjellbygden Tremosine og at veien er lagt i et gammelt elveleie der elven Brasa en gang rant. I dag er elven lagt i rør på deler av strekningen, men slik har det ikke alltid vært. Først rant den i strie stryk gjennom de trange passasjene nedover fjellet. Det var vanskelig å regulere vannmengdene og det resulterte i mange årlige oversvømmelser med tilsvarende ødeleggelser. Derfor ble det sprengt ut noen litt bredere passasjer og noen smale tunneler i elveløpet slik at vannet kunne renne friere.

Da veien skulle bygges gjorde man det så enkelt som mulig - det var jo ikke så stort trafikkbehov langs denne strekningen. Tunnelene for vannet ble rett og slett bare asfaltert og gjort om til vei, mens vannet ble ledet i rør under veibanen. Få tenkte seg den gang at bilene etterhvert ble så brede at de ikke gikk gjennom disse smale tunnelene. Så også i vårt tilfelle, så da var eneste mulighet å ta en tur på byen for å leie en liten Fiat slik at vi kunne utforske denne spesielle veistrekningen.

Offisielt heter veien Strada Provinciale 38 og den som i 1913 kom på den brilliante ideen om å benytte elveleiet til vei var Arturo Cozzaglio. Han fikk oppdraget av den lokale sognepresten Giacomo Zanini i Vesio. Hva som var sognepresten motiv for en vei opp til fjellbygdene kan man jo bare tenke seg. Opprinnelig var veien helt uten noen form for regulering. Da stod det skilt i begge ender med tekst om at veien var best egnet for små biler med velfungerende horn og at det var minimalt med møteplasser underveis. Vegen ble derfor bare anbefalt til erfarne sjåførene som måtte være forberedt på å rygge - og om mulig - å finne en bred nok passasje for 2 biler. I dag er de smaleste strekningene lysregulert og dermed også enklere å forsere.

Mange berømtheter har reist gjennom her og Winston Churchill var en av dem. Han kalte vegstrekningen for "Verdens 8. underverk". Andre kjente sjåfører med erfaring fra denne veien er James Bond i åpningsscenen av filmen "Quantum of Solace" fra 2008. I denne åpningsscenen kjører James Bond en eksklusive Aston Martin DBS. Scenen måtte tas opp flere ganger og i løpet av disse opptakene var det visstnok 6 av bilene James Bond (eller var det kanskje hans stuntmenn) brukte som ble totalvraket, mens en stuntmann med den 7 bilen ble utsatt for en ulykke og forsvant sporløst i Gardasjøen. Verken han eller bilen ble noen gang funnet igjen. Norsk pris på en slik Aston Martin DBS er for tiden drøyt 4.0 mill. pr. bil og de 7 bilene som ble ødelagt utgjør ca. 50% av det totale bilbudsjettet for denne filmen. Vil du se denne åpningsscenen med James Bond fra "Quantum og Solace" så finner du den her og vil du ha en litt roligere presentasjon av Strada della Forra så kan du klikke her.

Veistrekningen har fått god omtale i det britiske TV programmet Top Gear og på nettstedet dangerousroads.org. Den benyttes også ofte i reklamefilmer for bilmerker som BMW og Mercedes.

Pandenga sul Garda, Lago d'Garda, Italy

Pandenga sul Garda er en typist italiens ferieby. Her er det minimalt med hotell, men mange originale italienske sommerhus - vurdert etter bilparken som står utenfor husene er disse i hovedsak eid av overklassen fra Verona. Man kan si både mangt og meget om den ekstragavante stilen her, men det er tydlig at velstanden ligget tykt utenpå. Det som derimot kan være positivt er at det er muligheter for å leie et slikt hus og leve som en greve i en uke eller to.....en såkalt "Il Conte di Pandenga sul Garda"

Som den respektable badebyen dette egentlig er så finnes det selvfølgelig også en strandpromenade. Der ligger de små strandbarene, de litt større strandrestaurantene og de enda større stranddiskotekene på rekke og rad. Langs stranden kan man gjerne leie seg både pedalbåter og strandstoler hvis man ikke gidder å ligge å flytte i det varme vannet. Og blir du lei av alt dette kan du ta en tur opp til den gamle borgen som ligger på en høyde over byen. Den ble bygget i år 1154 og var helt frem til 1330  i Scala familiens eie. Slik var det dengang, var man rik så var man ofte perverst rik - på allmuens bekostning.

Lazise, Lago d'Garda, Italy

Lazise er den viktigste havnebyen på østsiden av Garda sjøen. Byen ligger rundt en pittoresk liten havn og er voktet av en mektig borg fra 1100 tallet. Lazise ligger midt i vindistriktet som er mest kjent for sine Valpolicella viner. Årsaken er at den fruktbare morenejorden gir ekstra gode vekstvilkår for druene som brukes til viner som f.eks. Bardolino og Amarone. Herfra kommer også den spesielle røde steinen som ble brukt i mange av de gamle eksklusive palassene i Verona - så også i Casa di Giulletta, huset der Shakspeare`s Juliet står på balkongen og skuer mot sin beiler, mens Romeo kvader sin kjærliget opp mot henne. En liten kuriositet i denne sammenheng er at Romeo og Juliet ikke er en helt original fortelling av Sheakspeare. Den ble skrevet før hans tid og inpirasjonen til sin versjon hentet Shakspeare`s fra et verk av Arthur Poem ("The Tragicall Historeye og Romeus and Juliet", skrevet allerede i år 1562). Og som ikke det var nok er mye av teksten i dette verket igjen hentet fra Dante's Purgatory som ble skrevet midt på 1300 tallet. Balkongen derimot ble ikke tatt inn i historen før på 1900 tallet så konklusjonen er nok dessverre at Shakspeare's fortelling om det elskende paret er sjarmerende nok, men langt fra original og autentisk.

Like nord for Lazise ligger byen Bardolino, kjent for sin gode vin. Det er i dette området rundt Bardolino de fleste Valpolicella vinene produseres. Vinen med samme navn som byen - Bardolino - er en av disse og den skal drikkes ung. Hovedingrediensen er Corvina druer, men Valpolicella viner finnes i mange andre varianter. Den normale vinen karaktiseres som Ripasso og lages ved at man tyner alt man kan ut av både druer og skall. Andre viner som f.eks. Ricioto della Valpolicella er en vin som produseres av druer som er lufttørket (og ofte ekstra gjæret). En av de mest kjente vinene som lages på denne måten er Recioto Amarone - den hører med blant de mest alkoholholdige vinene som lages, og den er dyr.

Nå lages det også andre viner og alkoholholdige drikker i dette området, en videreføring av en mer enn 3.000 år gammel tradisjon. Her finner du opphavet til kjente produkter som Grappa og Prosecco. I Italia starter man gjerne et måltid med en musserende Prosecco, drikker en lett rødvin til maten og avslutter med en fyldig renbrent Grappe til dessert. En av de største produsentene i denne området er den kjente vingården Masi.

Italienske viner har 4 ulike klassifikasjoner. Beste kvalitet heter DOCG og denne tildeles et fåtall vingårder (faktisk ingen i Veneto). Neste klassifisering er DOC. Her finner du de fleste italienske vinene. Så kommer klassifiseringen IGT som er ny i Italia og tilsvarer den franske klassifiseringen Vine de Pays. Den siste italienske klassifiseringen er Vino da tavole som egentlig er en klassisk bordvin. I denne kategorien kan du finne mange gode og rimelige viner. Årganger på vinene er ikke spesifisert da de aller fleste vinene fra Veneto regionen skal drikkes unge. På tampen kan det være greit å huske på at f.eks. Chianti viner har sin egen klassifisering (i tilfelle du leter etter merking uten å finne noe.....).

Desenzano del Garda, Lago d'Garda, Italy

Desenzano del Garda er en lite koselig by som ligger helt sørvest ved Gardasjøen. Til å være en såpass liten by har denne byen en imponerende småbåthavn. Selve havnen ble laget under de italienske uavhengighetskrigene rundt 1860 og er i dag et godt utgangspunkt for en rundtur med dampbåt på Gardasjøen. De fleste utfluktene på sjøen stopper nemlig her og byen er også et yndet sted for tilreisende bade- og nattklubbturister.

I Desenzano del Garda er gågatene kledd med palmer og det finnes en liten kafe på nesten hvert eneste gatehjørne. Ved juletider arrangerer også byen en spesiell festival med en stor prosesjon som heter Canto della Stella - som betyr å synge for stjernene.

Sirmione, Lago d'Garda, Italy

Sirmione ligger på en smal halvøy i sørenden av Garda sjøen - Italias største innsjø - og er et sted man bare må besøke på en reise rundt Garda sjøen. Halvøyen er knyttet til fastlandet via en enkelt bro som går gjennom borgen til den gamle ærverdige italienske adelsfamilien Scaliegeri. Dermed kunne de kontrollere all trafikk inn og ut fra halvøyen. Det er vel en grunn til å anta at de som bodde på innsiden av borgporten var eid med hud og hår av den mektige familen og at de neppe unnlot å kreve skatter og avgifter av alt som foregikk eller ble solgt fra området.

  

Familien Scaliegeri bodde opprinnelig i Verona og borgen er i samme bygestil som man finner igjen i flere sentrale bygg i sentrum av byen. Borgen i Sirmione heter Rocco Scaliegeri og er en av flere borger som opprinnelig var i familiens eie. Den ble bygget på 1200 tallet og kjennetegnes med de karekteristiske buede skyteskårene. Det ligger også en en borg eid av familien Scaliegeri ved Riva di Garda, helt i andre enden av Garda sjøen. Den heter "Rocco di Riva"

 

På den tiden borgen ble bygget var det turbulente tider i Italia. I år 1263 startet familien Scaliegeri sitt 127 år lange styre over Verona og omegn - og deres metode for å beholde makten var relativt kynisk og hensynsløs. Derfor fikk familien lokale kallenavn som "Mastino" (Mastiff) og "Can Grande" (Store Hund), men når de først satt trygt ved makten skapte de både ro og orden i en by som hadde vært herjet av ulike maktkamper mellom flere sterke familieklaner. Den verste var nok den pågående Visconti familien som på denne tiden regjerte i nabo regionen Lombardia.

Scaliegeri familien styrte i Verona og Veneto med jernhånd helt frem til byen ble inntatt av soldater fra Milano i 1387. Etter dette var det flere fremmede makter som tok kontroll over både Verona og store deler av regionen Veneto. I tur og orden ble de styrt av bystaten Venezia, Frankrike og Østerrike før Verona til slutt ble innlemmet i det forente Italia i 1866.

  

Scaliegeri familien var nok ikke så usiviliserte som datidens autokratiske ledere normalt var. De inviterte bl.a. poeten Dante Aligieri (1265-1321) til å bo ved deres hoff fra 1301 til 1304 og mens han bodde der tilegnet han siste del av verket "Den gudommelige komedie" til familien. Denne delen av Dantes verk heter forøvrig "Paradiset", men om det var tiltenkt som en gest til familiens gjestfrihet sier ikke denne historien noe om. Dante døde forøvrig i Ravenna på Amalfikysten sør for Napoli (se egen beskrivelse). Ravenna var den samme byen som skagenmaleren Peder Severin Krøyer bodde i mens han malte sine mest berømte sommerbilder fra sandstrendene rundt Skagen - men det er en helt annen historie som ikke er spesielt populær blant danske nasjonalister.

Selv i dag går den eneste veien ut til halvøyen i Sirmione gjennom borgen. Veien er smal gjennom de gamle bygatene og man må ha en spesiell godkjenning for å ta med bil inn i byen - enten som fast innbygger eller som gjest på et av de få hotellene innenfor bymuren. Gjester og besøkende må derfor parkere bilen på utsiden av borgen og gå inn gjennom den omtale broen. Som en del av borgen ble det også bygget en egen havn som faktisk ligger innenfor murene. Her var det plass til både de lokale fiskebåtene og familiens egen flåte i tilfelle dårlig vær eller angrep utenfra. 

Helt nord på halvøyen ligger ruinene etter en gigantisk romersk villa som ble bygget av den relativt ubetydeloge og ukjente dikteren Gutollo. Ruinen heter "Grotto di Gutollo". I dag kan man bare se grunnrisset av dette enorme byggverket og de omliggende hagene. Steienblokkene fra bygget er fjernet og sikkert brukt til å bygge opp mange hus og gårder rundt omkring på halvøyen. 

Previous visits:  2005 - 2019

St. Johann, Austria

St. Johann er et populært skisted i Østerrike. Byens kirke ble tilegnet døperen Johannes og da må jo bare stedet hete St. Johann. Nå var jo ikke akkurat det så originalt for det finnes ganske mange andre steder som også heter St. Johann i Østerrike og de fleste forteller den samme historien om sine egne kirker.  Uansett - tok med dette med her siden det var et greit bilde selv om det kanskje ikke var akkurat denne kirken som ble tilegnet døperen Johannes.

Salzburg, Austria

20.000 år før vår tidsregning lå den en stor sjø i dalen der Salzburg er i dag. Den var ca. 30 km. lang og ca. 12 km. bred. I denne sjøen stakk det opp 8 øyer som i dag er byfjellene i Salzburg. Noe senere - omkring 3.000 f.kr. - hadde vannspeilet sunket og det er i denne tiden de første innbyggerne slo seg ned her. De startet med saltutvinning og på den tiden var saltet nesten mer verd enn gull. Årsaken var de hadde oppdaget at saltet kunne brukes til konservering av mat. Omkring 1.800 f. kr. var det flere bosetninger fra bronsealderen og fra den tiden og helt frem til romertiden var området stort sett bebodd av keltiske stammer.

Det var den romerske keiseren Claudius som fikk grunnlagt Juvanum - den lille romerske landsbyen som senere skulle bli til Salzburg. Juvanum ble etter hvert til og med regnet som hovedstaden i regionen. Den fikk også etterhvert en stor betydning som transport- og handelsknutepunkt. I år 447 ble Juvanum totalt ødelagt av en østgermansk bajas-stamme ledet av krigsherren Walamir og i løpet av de neste 11 årene flyttet hele den romerske befolkningen bort fra stedet.

Biskop Rupert av Worms ble senere beordret av hertug Theodo II til å reise ut for å misjonere i dette frafalne landområdet og da startet også en lang periode der ulike biskoper etablerte sine egne domener gjennom å bygge borger, katedraler og kloster. Byens Salzburg begynte da å ta form.

Så følger noen viktige merkedager for Salzburg. I år 1383 brant byen ned. I 1541 døde legen og alkymisten Theophrastus Bombastus Paracelcus von Hohenheim (synes du det var noe kjent med mellomnavnene?). l 1613 bygges slottet Hellbrunn. I 1623 etableres byens første universitet. Den 27. januar 1756 ble det født en liten gutt som fikk navnet Johannes Chryosomus Wolfgangus Theophilius - han ble heldigvis senere bedre kjent som Wolfgang Amadeus Mozart. Lille Wolfgang var barn nummer 7 i rekken. I 1791 dør Mozart i Wien, bare 35 år gammel.

Borgen Hohensalzburg er det tydeligste landemerket i byen. Den ble bygget i middelalderen og er lett tilgjengelig. Det går nemlig en tandhjulsbane fra byen og opp til festningen.

Det finnes en mengde flotte bygning, slott og katedraler i Salzburg, her er noen som er værd et besøk. Hellbrunn ble bygget som et jakt og lystslott. Hovedattraksjonen er de berømte vannfontenene som kan være temmelig overraskende på besøkene den dag i dag. Her ble det også anlagt et teaterscene hvor den første tyskspråklige opera ble fremført i 1617 ("Orpheo" av Claudio Monteverdi). I et hjørne av parken ligger det en zoologisk hage. Mottoet for denne er at "her kan vi bare vise lykkelige dyr".

Det bor ca 150.000 innbyggere i Salzburg og byen ligger 425 moh. Det som er igjen av den store sjøen er bare elven Salzach som fortsatt renner rolig gjennom byen. Og hvis du nå har hørt rykte om  Untersberg så stemmer det at dette fjellet (1.806 moh.) som har gitt navnet til det mange mener er en mirakelmedisin for dagen derpå så ligger dette fjellet ca. 12 km utenfor byen. Det går en egen svevebane opp til toppen så du slipper å gå særlig mange høydemeter - enten du er ute på en sprek tur eller det faktisk er dagen derpå.....

Grossglockner, Austria

På den italienske siden av Alpene kalles veien over Grossglockner for "La meravigliosa delle Alpi" og på den østerrikske siden i nord kalles den "Fantastische weg over de Alpen". Både National Geographic, BBC's Top Gear og mange andre har - ikke uten grunn - omtalt denne spesielle vegstrekningen ved flere anledninger. I sør starter veien ved Heiligenblut (se egen beskrivelse) før den klatrer opp til Hochtor (se egen beskrivelse) og i nord ender den opp like ved Salzburg regionen sør i Østerrike. 

I det man passerer tunnelen på toppen ved Hochtor får man fjellmasivet Grossglockner på sin venstre side. Et stykke lenger nede kan man ta en liten avstikker opp til Edelweiss Spitze (2.571 moh.). Veien opp er smal og uten mange møteplasser, men herfra er utsikten mot fjellmassivet Grossglockner (3.798 moh.) formidabelt. Grossglockner er det høyeste fjellet i Østerrike.

Veien over fjellet oppstod som et resultat av en diskusjon mellom noen driftige politikere rundt 1924. De så et potensiale i turisme og ønsker å bygge en veiforbindelse  mellom Østerrike og Italia - gjennom dette området. I den opprinnelige planen skulle det bygges en 3 meter bred grusvei med flere faste møteplasser tvers over fjellet. Dette arbeidet skulle utføres av 1.000 annleggsarbeidere i løpet av 2 hektiske sommer perioder. Nå er det vel ikke noen overraskelse at dette var et skudd i natten, for det gikk ikke lenge før det var stopp på finansieringen - ikke helt ukjent en del av dagens politiske luftslott.

Det var heller ikke til noen stor hjelp at Østerrike var en tapende nasjon i 1. verdenskrig, at landet ble redusert til 1/7 av sin opprinnelige størrelse eller at det på denne tiden var en betydelig inflasjon. Heldigvis var det en ung ingeniør fra distriktet Carinthia - Franz Wallack - som ikke ville la ideene om en vei over fjellet forsvinne i tåkeheimen. 

Det hele løsnet da han presenterte en plan som ville gi potensiell gevinst ved utvinning av de enorme vannressursene fra isbreene i fjellet og hvilken betydning en slik vei ville ha for utnyttelsen av nettopp dette. Prosjektet ble til "Tauern Plant". I utgangspunktet var dette genialt og da det tyske industriselskapet AEG ville være med på finansieringen var saken i boks. Tidsmessig anså man at bygging av denne veien ville gi arbeid til mange mennesker og at dette ville avhjelpe en arbeidsledighet på over 26%, bl.a. som et resultat av depresjonen etter kollapsen på New York børsen i Oktober 1929. 

I Østerrike alene var det nesten 17.000 selskap som gikk konkurs i denne perioden. Situasjonen var desperat og krevde tiltak og 3.200 mennesker ble umiddelbart engasjert for å planlegge (!) veien. Planene fra 1924 om en smal grusveg med 3 meters bredde ble erstattet av nye planer med en 6 meter bred vei for å tåle en langt større trafikkbelastning. 

2. August i 1935 tente man et stort bål på toppen av Edelweiss Spitze for å markere at veien var åpnet. Prosjektet kostat 25,8 mill. Shilling (200.000 under budsjett). På denne tiden var dette ca 5% av den investerte kapitalen i hele Østerrike. Under annleggsarbeidet ble 20 personer drept i arbeidsulykker og det er reist et eget kapell til minne om disse langs veien.

På åpningsdagen ble det arrangert et billøp opp til toppen. Det var  hele 75 bilførere som tok sjansen på å kjøre over fjellet og vinneren ble italienske Mario Tadini i sin (ikke uventet) flotte Alfa Romeo. Han hadde en snittfart på nesten 80 km/t. på grusveien (den ble først asfaltert i 1939). Verdenspressen skrev i rosende omtaler at veien var lagt "perfekt i landskapet, at den var trygg for stor fart og stor trafikk - samt at ingeniør Wallack hadde gjort en imponerende jobb med å fullføre dette prosjektet"

  

Og til slutt en liten kuriositet.....

Før man i det hele tatt tenkte seg at det var mulig å bygge en bilvei over her var det noen gamle handelsruter som passerte i dette området. Da arbeidet med utgraving av Hochtor tunnelen pågikk ble det funnet en mynt fra tiden til keiserinne Maria Theresia (1717-1730). Hun var den eneste kvinnelige keiseren av den mektige Habsburg familien i Østerriket. Med hennes død forsvant denne familien ut av verdenshistorien (se beskrivelse fra Wien). Mynten hadde inskripsjonen "In te domine speravi" som betyr noe i retning av "Jeg har tro på deg, min herre". En illustrasjon av denne mynten henger fortsatt på veggen i Wallack's etterfølgeres lille familiehotell like under åpningen på Hoctor tunnellen (se egen beskrivelse).

Hochtor, Austria

Alpene har egentlig aldri vært en begrensning for verken handel eller trafikken over fjellet. Der veien over Grossglockner nå ligger har det vært en handelsrute helt tilbake til 1500 tallet. Salt ble fraktet sørover og vin ble fraktet nordover. Senere ble handelsveiene fra Venezia til Nuremberg koblet inn på på den samme handelsruten og dermed økte handelen med gull og edle metaler fra Alpene på vei sørover og olivenoljer, glass og enda mer vin på vei nordover. Denne handelsveien knyttet sammen Adriaterhavet med Rhinen og dermed ble handelsrutene fra Asia langt kortene enn tidligere. 

Det var stort sett lokale bønder som frakter varene over fjellet, både på sommer- og vintertid. Transporten gikk i starten bare med kløvhest og aldri med vogner. De første rutene gikk gjennom trange passasjer som ikke var mer enn 1,5 meter brede så det var rett og slett ikke nok plass til noe mer enn en kløvhest. Hver hest bar 150 kg. og rundt år 1500 regner man med at det ble fraktet over 1.000 tonn over passet hvert eneste år. 

Etter som tiden gikk ble det funnet flere ruter over fjellet og dermed var det også mulig å bruke vogner og mer effektiv transport. På 1600 tallet ble handelsruten over Hoctor derimot mindre viktig og da det på slutten av 1900 tallet ble bygget en jernbane gjennom fjellet var det - bortsett fra noen få ruter brukt av smuglere - i en periode nesten slutt på handelsrutene over fjellet.

Da den gamle handelsruten over Hochtor og Grossglockner noen år senere igjen ble utvidet for å håndtere en stadig økende trafikk var det straffedømte fanger som utførte det tunge arbeidet. 10 og 10 av fangene ble koblet sammen med 70 cm. avstand i en kjetingkjede som var 8 meter lang og festet rundt halsen på fangene. På den måten fikk de bare såvidt armslag til å utføre en jobb og samtidig ingen mulighet for å rømme. Flere av disse kjettingkjedene er senere funnet langs de gamle handelsrutene over fjellet. Det var vanskelig og primitive forhold for fangene på fjellet, men de fikk nå i alle fall tilgang til et kjøkken. Det lå på 2.000 meters høyde og ble kalt "Heksekjøkkenet". 

På veiens høyeste punkt ble det bygget en imponerende tunnel med et steinsatt takvelv. Den ligger akkurat på grensen mellom de 2 store regionen Kärnten og Salzburg. Den gang denne tunnelen skulle bygges og veien over fjellet utvides ville ikke lenger arbeiderne finne seg i kjettingkjeder og dårlige Heksekjøkken. Derfor ble det satt opp et helt nytt bygg som rommet både overnatting, kjøkken og kantiner. Bygget står der enda, men i dag er dette omgjort et lite familiedrevet hotell. Kokken som jobbet her i anleggsperioden er bestemoren til faren til det unge paret som eier og driver hotellet i dag. Dette hotellet heter Wallackhaus og en del av menyen i restauranten har de hentet fra oldermorens gamle kokebok....  

Heiligenblut, Austria

Heiligenblut er et litt spesielt navn på en liten bygd langt opp i fjellheimen i Østerrike, men det finnes en god historie bak dette navnet. I et lite gammelt steinkapell her i Heiligenblut finnes det en flaske som visstnok skal inneholde noen dråper av Kristi blod. Sagnet sier at denne spesielle flasken endte her etter at den var fraktet fra "Hagia Sophia" i gamle Constantinopel - nå Istanbul (se egen beskrivelse). 

Det skal ha vært en dansk tempelridder som heter Briccius som hadde med seg denne flasken på sin vei hjem fra Jerusalem til Danmark. Her oppe i fjellene ble han tatt av et snøskred og mye senere funnet av noen lokale bønder. Det er derimot noe som ikke stemmer helt i denne historien. "Hagia Sophia" ble bygget som en byzantinsk kirke i perioden mellom år 537 og 1059. Deretter ble den både gresk ortodoks og romersk ortodoks før den endte opp som en ottomansk moske. På den tiden Tempelridderordningen ble avviklet var allerede "Hagia Sophia" blitt avvikslet og bygget om til en av de største moskèene i det Ottomanske riket. At den kristne Briccius tilfeldigvis skulle komme over denne helt spesielle flasken inne i Tyrkias største og mest berømte moskè er sannsynligvis bortimot en umulighet. 

Uansett troverdighet så sies det at den spesielle og høyreiste kirken er bygget akkurat der sagnet sier at de gravde ut Briccius og flasken med det hellige blodet etter at de var tatt av raset. Kirken ble bygget i perioden fra 1460 til 1491 og den er (av ukjente årsaker) tilegnet Vincent av Saragossa - den spanske martyren som døde i år 304 f.kr. 

Landskapet rundt Heiligenblut innbyr virkelig til aktiviteter i fjellet - både om sommeren og om vinteren og det finnes et hotelltilbud til alle turistene som kommer hit hvert år. Gondolbanen går fra hotellet og helt opp til toppen av Hochtor ved Grossglockner (se egen beskrivelse) og da er det en god dagstur å renne ned igjen. Ved Heiligenblut står det en bomstasjon for de som ønsker å kjøre over Grossglockner, men den har ingen ting med stedsnavnet å gjøre.....  

Andermatt & Realp, Switzerland

I 1779 reiste Johann Wolfgang von Gothe gjennom Urserendalen ved minst 3 anledninger. Han ble bokstavelig talt helt bergtatt av naturen i dette området og etter at han kom hjem til Weimar i tidligere DDR skal han ha uttalt at denne dalen var en av de vakreste og mest interessante steder han noen gang hadde besøkt. I denne dalen ligger den lille byen Andermatt, på 1.447 moh., og ved foten av 5 kjente fjellpass - Süsten, Grimsel, Furka, St. Gotthart og Oberalp. Andermatt ligger i kantonen Uri, men er like vel knutepunktet for trafikken på øst-vest aksen mellom Graubründen - Wallis og for nord-sør aksen mot Ticinp i sør. På tross av sin sentrale plassering er det ikke flere enn drøyt 1.300 innbyggere i byen. Før St. Gotthard tunellene ble laget gikk det meste av trafikken til Italia gjennom denne dalen.

I mer moderne tid er Andermatt blitt et kjent vintersportssted. Her kan du stå på ski fra November til Mai, her finnes det ca. 60 km. med preparerte alpinløyper og ca. 25 km. med preparerte turløyper for de som foretrekker «flate bakker». I tillegg er områdene rundt Andermatt også kjent for sine mange og utfordrende «off-piste» bakker.

Byens store sønn er alpinisten Bernard Russi. Han debuterte i verdenscup’en i 1968 og karrieren skjøt fart etter at han ble verdensmester i utfor i 1970. Han ble også olympisk mester i 1972 og han tok olympisk sølv (bak Østerrikeren Franz Klammer) i 1976. I løpet av sin alpin karriere var Bernard Russi på seierspallen i 28 verdenscup renn, alle unntatt ett var i utfor. Etter at Bernard Russi la opp sin idrettskarriere i 1978 har han viet sin tid til å designe en mengde avanserte og krevende utforløyper over hele verden, bl.a. olympiabakken i Kvitfjell og nå sist utfor traseen til vinter OL i Sotsji. På Kvitfjell (som forøvrig er Norges bratteste alpinanlegg) er det mest spettakulære hoppet i utforløypen oppkalt etter han - "Russispranget". Her heller bakken over 50% og hopplengden er opp mot 60 meter. Imponerende med tanke på at de aktive gjør hva de kan for å hoppe kortest mulig. 


I dag preges Andermatt av stor byggeaktivitet med flere nye hotellkompleks. Det meste av denne byggevirksomheten er finansier av ulike arabiske sjeiker. Den sentrale beliggenheten har gjort Andermatt til et strategisk knutepunkt i hundrevis av år og rundt dalen ligger det flere steder som er verd et besøk. Haderslisbrucke er en av disse. Den opprinnelige broen over elven Reuss var bygget i 1646 og var en del av den gamle handelsruten gjennom dalen. Broen ble ødelagt av en storflom i 1987 og en ny bro ble satt opp i 1991 – bygget etter de gamle originale metodene. Litt lenger oppe i dalen ligger den langt mer berømte Teufelbrücke (se egen beskrivelse). Den ligger langs den samme handelsveien, men historien bak denne broen er langt mer dramatisk – både for byen Andermatt og for resten av Europa.

Realp (1.538 moh.) er et lite sted litt sørvest av Andermatt, men tross størrelsen er dette også et slags knutepunkt i Sveits. Her ender - eller starter - veien over Furka passet og her passerer den berømte jernbanen som heter "The Glacier Express" (se egen beskrivelse) forbi. For de farende finnes det et hotell og bortsett fra dette er det en besninstasjon og en jernbanestasjon på stedet - men fjellene rundt og resten av landskapet er formidabelt.

Previous visits: 2014 - 2019 

Tremola San Gotthardo, Switzerland (2.106 moh)

Den gamle veien over St. Gotthard passet i Sveits heter også Tremola San Gottardo eller Alpe di Sorecia. Det er egentlig ikke den eldste veien, men derimot den eldste kjørbare veien. I tillegg er det dette den lengste fjellovergangen i Sveits. Den har og en plass på listen over landets klassiske og historiske veier og regnes som det lengste vei monumentet i Sveits.

Denne veien var den (på den tiden) moderne forbindelsen mellom Sveits og Italia og det er også en av de høyeste asfalterte fjellovergangen i Europe. Det er 37 hårnålsvinger som alle har sine egne navn etter arbeidslaget som bygget hver sving - på samme måte som man gjorde det når man bygget veien opp Trollstigen i Norge. Man erfarte fort at asfalt ikke var helt optimat i krappe svinger så derfor er veidekket laget med håndhugget kvadratiske belegningsstein, sannsynlig i granitt. Det sies at for en syklist er denne strekningen Sveits og Alpenes svar på Paris-Roubaix strekningen, som ofte brukes som "hinderløype"i sykkelløpet Tour de France

Veien er bygget mellom 1828 og 1832 og på de 4 øverste kilometrene stiger veien med ca 300 høydemeter. Før veien stod klar i 1832 var det bare et eseltråkk over fjellet. På turen opp og ned kan man tydelig se konturene av et imponerende ingeniørarbeid. Ta bare en kikk på kartet så ser man hvor komplisert det må ha vært å bygge denne fjellovergangen. Veien er åpen for personbiler fra Pinse til snøen faller på høsten og den brøytes ikke om vinteren.

St.Gotthard passet har også hatt en viktig militær og strategisk betydning for Sveits. Oppe under toppen ligger det et gammelt festningsverk som i dag er et museum (Musseu Sasso San Gottardo). Her er det mulig å se et nett av hemmelige tunneler, fjellhaller og skyttergraver som vitner om stedets militære betydning som utpost og forsvarsverk på den sveitsiske grensen. Det er mulig å komme opp til museet med egen bil eller med buss og er man først oppe kan man være der i opptil 6 timer før man blir kastet ut. Vil du ha med deg både museet og veien kan det kanskje være lurt å vurdere en overnatting i den nærmeste landsbyen som heter Airolo.

Nå må man jo ikke akkurat nødvendigvis ta denne veien for det finnes også en nyere vei som går over fjellet og i tillegg det finnes en tunnel for de som foretrekker å se Alpene fra innsiden. Det er den kjente St. Gotthard tunnelen (16,32 km.). Dette er verden 5. lengste veitunnel - etter den norske Lærdalstunnelen (24,5 km). Yamatetunnelen i Japan (18,2 km), Zhongnanshan tunnelen (18,1 km) og Jipinghantunnelen (17,4 km), begge i Kina.

Den japanske tunnelen er forøvrig verdens lengste to løps tunnell med motorvei og doble kjørefelt i begge retninger - eller som en slags gigantisk "innendørs motorvei" om man vil. Verdens lengste undersjøiske tunnel er Ryfylketunnelen i Rogaland. Den er 14,4 km lang. Den neste undersjøiske tunnelen som planlegges i Rogaland er Boknafjord tunnelen som blir 26,7 km. lang og ca. 400 meter dyp.

Nå finnes det faktisk enda lengre tunneler. Verdens lengste togtunnel går også gjennom fjellmassivet St. Gotthard. Den er 53,8 km. lang, tok 17 år å bygge og koster 100 milliarder. 9 mennesker mistet livet under byggingen. I tillegg til å være verdens lengste har den en makimal dybde på 2,3 km. og er dermed også verdens dypeste tunnel.  

Den siste jernbanetunnelen gjennom St. Gottard. Gotthard Basistunnel ble åpnet i 2016 og kostnaden for å bygge denne var 115 milliarder kroner.  Tunnelen er 56 km lang og her kjører det høyhastighetstog som bare trenger 20 minutt med en fart på 230 km/t gjennom tunnelen.  

Men dette var ikke den første jernbanetunnelen gjennom fjellet. Den første åpnet i 1882 etter en anleggsperiode på 15 år. Den tunnelen er bare 15 km lang og var den gangen verdens lengste, men det måtte også bygges ny jernbane opp på begge sider av Alpene av for å få togene 1100 meter opp i fjellsiden der tunnelen kunne bygges kortest mulig.  For å få til dette ble det også bygget 79 mindre tunneler og 324 broer. Byggherren var franskmannen Louis Favre. Han døde av et hjerteinfarkt midt inne i tunnelene 3 år før den stod ferdig. Hans motivasjon var en klekkelig bonus hvis han greide å bygge tunnelen på 10 år og noen tilsvarende store dagbøter hva han ikke greide det. Prosjektet tok 15 år og med 150% overskridelse og 199 døde anleggsarbeidere. Familien han ble ruinert og muligens betaler de enda avdrag på disse bøtene. 

Lienz, Oberösterreich, Austria

Lienz ligger i et slags «vegkryss» der 5 store daler møtes - nord for Dolomittene i Italia og sør for Grossglockner i Østerrike. Byen ble i 2009 valgt til europeisk kulturhovedstad og i 2014 ble den med i det som heter «Creative Cities of UNESCO». Et av byens kjennetegn er antall mediekunstnere. Når byen innehar denne tittelen trekker det mange sponsorer til byens kulturinstitusjoner - og spesielt innenfor elektroniske kunstarter.

Motivet bak disse europeiske kulturhovedstadene er å samle Europas befolkning rundt ulike kulturtilbud. Norske byer som tidligere er valgt ut er Bergen (2000), Stavanger og Sandnes (2008) og I 2024 er det Bodø og Tartu i Estland som er valgt som kulturhovedstader. Bortsett fra Oslo har alle de nordiske hovedstaden vært valgt til kulturhovedstad etter at ordningen ble etablert i 1985.

Lienz er den 3. største byen i Østerrike og byens kanskje mest berømte innbyggere er nok Jean Keplers som i 1618 beregnet planetenes baner på himmelen og som beskrev dette i 3 faste lover. 50 år senere brukte Isaac Newton Keplers lover som grunnlag for utvikling av sine gravitasjons teorier. 

Beregningene fra Keplers var basert på den danske astronomen Tycho Brahes observasjoner. Tycho Brahe begynte på Universitetet i København da han var 12 år. Han var født i Skåne (som den gangen var en del av Danmark) i 1546 og døde i Tsjekkia (som den gangen var en del av Østerriket) i 1601. 

I 1989 åpnet Tycho Brahe Planetarium i København. Her kan man se IMAX modeller av partikkel sammenstøt og supernova eksplosjoner. Planetarium viser det ytre rom med en illustrativ forklaring på hvordan stjerner, svarte hull og nordlys oppstår. Tycho Brahe var også kjent for sin nokså spesielle nese protese. Denne fikk han etter at han i 1556 mistet deler av nesen i en duell. 

Wolfgang Amadeus Mozart bodde i Lienz i en periode rundt 1783 og det var her han skrev både «Linzer Sinfonie» og «Linzer Sonata».

Og hvis du nå er lei av historie, astronomi eller musikk så anbefales en tur på et av byens mange konditorier. Her bestiller du en «Linzer torte» som regnes som verdens eldste kake - altså verdens eldste oppskrift på en kake og ikke selve kaken du får servert. Oppskriften på denne kaken er fra 1650, men selve kaken er garantert ikke like gammel…..

(Besøk: 1978 - 1988 - 2012 - 2019)

Zermatt & Matterhorn, Switzerland

Zermatt (se også egen beskrivelse) ligger ved foten av Europas mest kjente fjell - Matterhorn i Sveits. I nærområdet rundt denne lille byen er det 460 hoteller og hele 52 ski- og heisannlegg som gir 100 vis av muligheter i et alpint landskap som går fra byens sentrum på 1.610 moh. og opp til toppen av den lengste heisen som stopper på 3.882 moh. Byen er bilfri og eneste tilkomst - bortsett fra om du kommer på ski fra Italia - er via den lokale jernbanen som utgjør den siste (eller første) strekningen på "Glacier Express". Denne banen går mellom Zermatt og St. Moritz. For de toginteresserte kan man også ta toget videre til Tirano i Italia. Da heter banen "Bernina Express" eller også kjent som "Rhatetian Railway". Den går gjennom verdensarv områdene i Engadin Alpene mellom Sveits og Italia. Se egen beskrivelse for denne togturen.

Rundt Zermatt er det flere store isbreer og for å få et inntrykk av disse er det spesiet 2 fjellbaner som er verd et besøk - hele året. Det er "Gornegrat banen", en spesiell tannstangbane som går fra sentrum av Zermatt og opp til det kombinerte hotell  og solbervatoriet på toppen av fjellet Gornegrat (egen beskrivelse). Når det ligger ett solobservatorie akkurat her så sier vel det sitt om hvor klar himmelen er, hvor mørk natten er og kanskje også hvor mange soldager det er i dette fjelllandsapet. Fra toppen ved hotellet kan man se mer enn 10 fjelltopper som er høyere enn 4.000 meter og det mest dominerende og berømte fjellet er Matterhorn. Herfra har man også utsikt til det høeste fjellet i Italia - Monte Rosa (4.634 moh). I følge nyere geografiske målinger viser det seg faktisk at Mont Blanc (som heter Monte Bianco på italiensk)  ligger helt på grensen mellom de 3 landene Frankrike, Sveits og Italia. Derfor er det noen italienere som regner dette fjellet som Italias høyeste - når det passer seg. 

Den andre fjellbanen er gondolbanen som går opp til toppen av fjellet Kleine Matterhorn. Før bestod dette  heisanlegget av separate gondolbaner der man måtte skifte heis flere ganger på vei opp eller ned. Det er nå bygget 2 nye gondolbaner der den ene går fra Zermatt og nesten helt opp til toppen. Her passerer man gjennom 4-5 fjellstasjoner der det er mulig å stige av eller komme på underveis. Den siste banen opp til toppen av Kleine Matterhorn går like over isbreen og ender nesten på grensen til Italia. Dette er verdens høyeste gondolbane. Utsikten over det som heter "Matterhorn Glacier Paradise" er formidabel, men gir også tydelig bilde av landskapet som avdekkes når isbreene smelter. Alpinanlegget på toppen er et av få i verden  som kan garanterer gode snøforhold hver dag hele året. Været i denne høyden vil de derimot ikke gi noen garantier for.  

Fra toppen av Kleine Matterhorn ser man rett over mot selve Matterhorn (4.478 moh.) Den første som nådde toppen var den engelske fjellklatreren Edward Whymper (14.07.1865). Han ledet en ekspedisjon på 7 personer. Alle nåddet toppen men bare 3 av den kom levende ned igjen. En av de døde er fortsatt ikke funnet. Når man ser over på Matterhorn oppdager man også at det ligger noen tilsynelatende små steinhytter i fjellsiden. Tar men opp en kikkert ser man et der i realiteten er store 3 etg. hus som benyttes som mellomstasjoner eller aklimatisering for fjellekspedisjoner. Fra toppen av Kleine Matterhorn er det muligheter til å kjøre alpinløyper i nesten alle retninger og i alle vanskelighetsgrader - både på sveitsisk og på italiens side av grensen.

I dag er det mulig å ta en enklere rute til toppen av Matterhorn enn den Edward Whymper valgte i 1865. For en passende sum penger kan man leie en egen fjellfører for å guide deg til toppen. Turen består av både enkle passasjer og områder med stupbratte og kompliserte ruter på både fjell og på is. Pass på at guiden er IFMGA godkjent. Turen tar ca 5-6 dager (inkl. 2 dager til aklimatisering i høyden). Du kan ta denne turen med utgangspunkt i både sveitsiske Zermatt eller i italienske Cervina.  

Vil man heller ta den komfortable heisen opp til toppen og få utsikt mot dette mektige fjellet kan man ta gondolbanen opp til Kleine Matterhorn. Den nederste delen av denne banen består av mange mindre gondoler med plass til 6 personer i hver, mens den siste strekningen består av færre og større gondoler med plass til 20 personer. Et lite tips på tampen er at det kan være lurt å sjekke prisene på disse banene før man kjøper billetter - disse heisturene er ikke billige!

Uansett om du foretrakker klatring eller fjellheiser bør du i hvertfall stå opp så tidlig at du får med deg soloppgangen. Når solen først treffer toppen av Matterhorn ser den ut som om den er av gull. Samtidig ut som resten av landskapet fortsatt ligger i skyggen ser det nesten ut som om fjellet kommer dalende ned fra himmelen, mens sollyser brer seg nedover den stupbratte fjellsiden.   

Previous visits:  2007 - 2009 - 2019

Vierwaldstättersee, Switzerland

Vierwaldstättersee er en av de største innsjøene i Sveits, den ligger 435 moh. - omtrent midt i landet.  I den ene enden av sjøen ligger Luzern. Dette var en gang en liten beskjeden fiskelandsby ved utløpet elven Reuss. I dag er det den største byen i regionen. Luzern vokste raskt som et religiøst senter under den brutale katolske inkvisisjonen. I dag er det i hovedsak turisme som preger byen.

Er man først i Luzern er det verd å få med seg den gamle bydelen, katedralen, Wagner museet og Jernbane museet som er et av de best besøkte museum i Sveits. På tross av at store deler av Sveits er fjell er det et meget godt utbygget jernbanenett. På museet kan man studere både hvordan og hvorfor dette er bygget. Her finnes også gamle damp lokomotiv og modelljernbaner av de mest berømte strekningene i Sveits. Blir du lei av tog kan du stikke innom på avdelingen for fly og kikke nærmere på det eldste sveitsiske flyet som finnes, en Fokker F. Den tyske komponisten Rickard Wagner var ofte på besøk i Luzern og flere av hans stykker er også skrevet her, bl.a. 3. akt av «Tristan og Isolde». Han skrev også ferdig 2 andre operastykker mens han bodde her fra 1866 til 1872. Dette ble regnet som det beste perioden i hans liv. Man kan ikke besøke Luzern uten å ta Kapellbroen i nærmere øyesyn. Denne ble bygget over elven Reuss i det 14 århundre. Midt på broen står det et vanntårn, det har hatt funksjon som både fyrlykt og som fengsel. På 1700 tallet ble taket på broen malt med historiske motiv fra Luzern og fra dagliglivet til St. Leodegar og St. Mauritius – begge kjent som byens egne martyrer. Kapellbroen er den eldste trebroen i Europa. I 1993 ble den delvis ødelagt av en brann, men er nå rekonstruert etter originale tegninger.

Like i nærheten av Luzern ligger byen Zug ved Zugersee. Zug er også et eget kanton, det rikeste i Sveits. De har også de laveste skattene i hele Sveits og er derfor blitt et sentrum for etablering av mange multinasjonale selskap, bl.a. norske Equinor. Rundt disse områdene ligger også det mytiske fjellet Pilatus (2.132 moh). Det er et sagn som sier at navnet kommer av at Pontius Pilatus legeme visstnok skulle være kastet i en liten innsjø nær toppen av fjellet. Man kan nå toppen via de mange stiene eller rett og slett ta båten over Vierwaldstättersee og deretter en tannhjulsbane («Pilatus Bahn») videre nesten helt opp til toppen. Denne banen er ble åpnet i 1889, er 4,5 km lang og har en stigning på 48%. Det er dermed den bratteste jernbanen i Europa.

 

Alternativet til disse aktivitetene er selvfølgelig å sette seg ned på en liten kafe i småbyer som Weggis for å nyte et godt glass vin mens man lar seg imponere av alle hjuldamperne som fortsatt trafikkerer sjøen. Vil man ha bare litt mer mosjon kan man ta samme rute som Mark Twain gikk fra Weggis til Rigi Kulm, og har man først kommet dit kan man jo samtidig ta banen opp til toppen av fjellet. Rigi er en av Sveits mest besøkte fjelltopper. Tannhjulbanen opp til toppen heter «Rigi Bahn» og er Europas eldste. Den ble åpnet i 1871 og er fortsatt i drift. Hvis du tenker at det høres gammelt ut så ginnes det alternative gondolbanen opp til toppe. Et 3. alternativ kan jo være å kombiner bane opp og gondol ned igjen….

Previous visits  2006 - 2014 - 2019



Luzern, Swizerland

Luzern ligger ved utløpet av Vierwaldstätterzee (435 moh.) Den overbygde Kapellbrücke, som ble bygget allerede i år 1333 krysser elven som renner ut fra sjøen. Bak byen ligger den 870 meter lange Mauseggmaur fra middelalderen. Denne muren er en del av et stort forsvarsverk som lå rundt den gamle bykjernen i Luzern.

Men denne byen har mer å by på. Den gamle bebyggelsen har trange gater og imponerende arkitektur. Her finnes rester etter gamle sykehus, gamle militærkasserner og gamle åpne plasser som engang var tilpasset torgsalg, men som i dag for det meste består av små koselige fortauskafeer. 

Luzern er også kjent for løvemonumentet, laget av den danske kunsteren Bertel Thorvaldsen (1770-1844). Dette monumentet stod ferdig i 1821 og symboliserer en døende løve. Skulpturen skal illustrere at den franske Sveitsergarden ble massakrert da de forsøkte å forsvare Tuileries palasset ("Palais des Tuileries") i Paris. Dette palasset ble bygget i 1564 og har vært bopel for de fleste franske monarker fra Henry IV til Napoleon III. Episoden som utløste denne konflikten var at Ludwig XVI hadde rømt fra slottet i Versailles og søkt tilflukt i Tuileries palasset under den franske revolusjonen i 1792. Den franske Sveitsergarden var satt til å forsvare han . 

I praksis var denne Sveitsergarden en gjeng med profesjonelle leiesoldater, som var ansatt av det franske monarkiet. DaTuileries ble stormet endte det med en blodig massakre av vaktene. Tilslutt la vaktene ned våpnene, visstnok etter ordre fra kongen. De fleste av Sveitsergarden som overlevde stormingen, ble drept like etterpå - noen direkte av mobben, mens andre ble stillt for en militært domstol. Omtrent 650 soldater fra Sveitsergarden ble drept under stormingen og ytterligere 200 ble dømt og hengt like etterpå. Bare en femtedel av vaktene overlevde.

Kunstneren Bertel Thorvaldsen var født i København med familietradisjoner til Island. Han hadde et såpass tydelig talent at han ble tatt opp som elev ved Det Kongelige Danske Kunstakademi allerede som 11 åring. Skulpturen av løven er et av hans mest kjente verk, hugger rett ut av fjellet. Den er 9 meter lang og ligger i en 13 meter lang fjellhule - tydeligvis dødelig skadet og med restene av et brukket spyd stikkende ut av ryggen.

En enda større europeisk skulptur av en majestetisk løve står i den franske byen Belfort.  Den heter «Lion of Belfort» og står utenfor borgmuren i franske Belfort. Denne løven er 22 meter lang 11 meter høy og laget kunstneren Frédéric-Auguste Bartholdi mellom 1875 og 1880.

I Stavanger står det et gammelt kirkebygg - Sankt Petri kirke eller Petrikirken på folkemunnet. I denne kirken stå det også en kjent skulptur av Bertil Thorvaldsen. Den er en kopi av skulptur som viser Jesus med utstrakte armer.  Originalen ble ferdig i 1838 og står fortsatt i Vår Frues Kirke i København.

Das Kehlsteinhaus, Berchtesgaden, Germany

Berchtesgaden ligger mellom noen av de høyeste fjellene i Bayern - Warzmann (2.717 moh.), Unterberg (1.972 moh.) og Hoher Göll (2.522 moh.). Tyskland høyeste fjell, Zug spitze (2.963 moh) ligger i det samme området. Like ved ligger også den idylliske innsjøen Königzee med det berømte Bartolomeo kapellet fra 1711. Det spesielle med denne innsjøen er i tillegg til Bartolomeo kapellet - de stupbratte fjellsidene som rammer inn sjøen på 3 sider. Sjøen er bare drøyt 7,5 km. lang og for å komme ut til Bartolomeo kapellet må man ta en av de små turistbåtene som går i rutetrafikk på innsjøen. For de som er spesielt interessert i ørretfiske nevnes at den største fisken som er tatt i Konigzee var 1,25 meter lang og veide 27,5 kg. Det var såpass spesielt at den ble regnet som verdens største ørret. Den ble stoppet ut og står nå utstilt i en monter inne i den gamle jakthytten som står like ved Bartolomeo kapellet.

Berchtesgaden er også kjent for huset Das Kehlsteinhaus - kanskje bedre kjent som "Hitler's Ørnerede". Navnet beskriver godt beliggenheten for det er omtrent helt utilgjengelig der det ligger ytterst på klippen høyt over dalen. Herfra ser man på den ene siden ned på Berchtesgaden og flere av de mindre landsbyene og på andre siden seer man Königzee. Den gang Hitler brukte dette stedet var veiene opp godt beskyttet og vanskelig tilgjengelig. Den siste delen er en stor heis som tar besøkende opp fra enden av tilførselstunnelen og stopper i hallen oppe i huset. Det sies at Adolf Hitler led av klaustrofobi og at hele heisen derfor var belagt med store speil. Under krigen var det en heisfører og en ledig stol i denne heisen. Heisføreren betjente knappene og stolen midt i heisen var kun til Hitler. I dag er det fortsatt en heisfører, men stolen er byttet ut med ståplasser til 50 passasjerer på hver tur.

For å komme opp til huset må man parkere på besøkssenteret nede på flaten under fjellet. Derfra går det spesiallagde busser opp til tunellen som fører inn til heisen. I fjellet under Das Kehlsteinhaus  er det sprengt ut mange store lagerhaller for militært utstyr og for de store vaktstyrkene som sikret fjellet under hele 2. verdenskrig. Disse gruvegangene er også dramatisert av bl.a. Dan Brown der historien bl.a. går ut på at en enorm Menora - jødenes berømte 7 armede lysestake - ble tatt av tyskere på et øde sted i Egypt og flyttet til gruvegangene inne i fjellet. Den ble båret opp av 6 fanger som ble hentet fra konsentrasjonsleirene. Etter at denne skatten var murt inn i fjellet ble alle 6 fangene brutalt henrettet slik at de ikke skulle kunne fortelle noen hvor den var gjemt.

Berchtesgaden ligger bare 3 mil sør for Salzburg i Østerrike og 13 mil sørøst fra München og hele området ligger innenfor Berchtesgaden Nasjonalpark. Det er mange nordmenn som har vært litt ekstra begeistret for Berchtesgaden, de mest kjente er nok Henrik Ibsen som var her i 1868, 1880 og i 1882, mens Jonas Lie tilbrakte hele 16 sommere her etter hans første besøk i 1880. Jonas Lie regnes med blant de 4 største norske forfatterne gjennom alle tider. De 3 andre var Alexander Kiellend, Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen. Alexande Kielland opphold seg som regel på Ogna i Rogaland, men hvor Bjørnstjerne Bjørnson var er noe mer usikkert.

....og tilslutt en liten kuriositet:
Opp mot toppen av fjellet Warzmann (2.717 moh.) er det avdekket fossiler, koraller og andre merkelige sjødyr og skjell som stammer fra Tier tiden som var for 200-500 millioner år siden. Litt spennende å tenke på at disse steile fjellene en gang var en gammel havbunn. Disse funnene er nemlig fra tiden lenge før Alpene vi kjenner i dag ble skapt, den gang Tysklands 2. høyeste fjell lå under datidens vannstand og under flere kilometer tykke isbreer.