Man skulle tro at nordspissen på Cap Corse var et værhardt område. Det stemmer dårlig med en bebyggelse som ligger helt ned til i vannkanten og der blomster og flora nesten vokser i ett med tang og tare nede på stranden. Det er noe forunderlig stille over dette stedet og krattskogen innenfor stranden blir nesten majestetisk. Det eneste man ser av land ut mot horisonten i nord er den lille øyen Ile La Giraglia. Øyen er nå ubebodd og det eneste som står igjen er fyrtårn og (selvfølgelig) et gammelt genovesisk vakt tårn. Dette er så langt nord det er mulig å komme på Corsica
I det man runder nordspissen av Cap Corse og får fri utsikt mot øst så ser man rett over på den vulkanske øyen Capraia. Den er italiensk, en del av regionen Toscana og den ligger omtrent midt mellom Italia og Corsica. Her er det drøyt 400 fastboende og de lever av fiske og litt vinproduksjon. De gamle grekerne kalte øyen for Kapra (som betyr "Stein"). Senere kom romerne og de kalte øyen Capraia (som betyr "Villgeit"). I mellom disse periodene må det åpenbart ha skjedd noe gunstig evolusjon med både landskap og fauna.
Nå lurer du kanskje på hva dette har med Corsica å gjøre, forklaringen er enkel. Øde øyer var ganske enkle å erobre. Derfor ble Capraia først overtatt av muslimske sarasenere som opererte som sjørøvere i dette området på 1000 tallet. Deretter var det de gamle italienske republikkene Pisa og Genova som skiftet på å regjerte over øyen. Slik fortsatt det i nesten 700 år før den korsikanske folkehelten Pasquale Paoli (se egen beskrivelse) tok et grep og bestemte at øyen skulle være en del av hans nye og frigjorte Corsica. Den lille øyen Capraia ble dermed den første og eneste kolonien Corsica formelt sett noen gang har hatt.
Den første som syntes det var en dårlig ide med en slik korsikansk koloni var ikke uventet den engelske admiralen Lord Nelson. Han lot seg heller ikke denne gangen be to ganger før han slo tilbake og okkuperte denne øde øyen - slik han hadde for vane å gjøre i dette farvannet. I 1815 var det endelig internasjonal enighet om at øyen fra da av skulle tilhøre Italia. Fra 1873 og helt frem til 1986 var over halve øyen i bruk som italiensk straffekoloni og derfor avstengt for sivile. I dag kan man bevege seg fritt over alt og det meste av øyen ligger innenfor grensene av nasjonalparken "Parco Nazionale dell'Arcipelago Toscano".
