Treungenbanen, Telemark, Norway

Stasjonsbyggning på en jernbane som ikke lenger finnes

Treungenbanen var en jernbanestrekning som opprinnelig gikk mellom Arendal i Agder og Treungen i Nissedal kommune i Telemark. Banen ble vedtatt bygget i 1894 som Arendal-Åmlibanen. Den første delen fra Arendal til Froland ble åpnet i 1908. I 1910 ble banen forlenget til Åmli, og i 1913 nådde den endelig Treungen (som den gangen het Tveitsund). Fra da av ble den kjent som Tveitsundbanen, og senere - i 1926 da Tveitsund byttet navn til Treungen - skifte også banen navn til Treungenbanen.

K

Steinbroen i Treungen

Banen ble opprinnelig bygget som en smalsporet bane. Etter at Sørlandsbanen ble åpnet fikk de 2 banene en felles stasjon på Nelaug og i 1946 ble strekningen fra Nelaug  til Treungen bygget om til normalspor for å unngå omlasting av gods.

Banen var avgjørende for regionen. Den fraktet jernmalm fra Søftestad gruver øst for Nisservann, men og tømmer og handelsvarer som, kjøtt, skinn, honning og bær. I tillegg var den en viktig jernbane for passasjerer som skulle videre med Sørlandsbanen eller helt til Arendal. Treungenbanen hadde også en sidelinje fra Rise til Grimstad, kjent som Grimstadbanen. Jernbanen fra Nelaug til Arendal er fortsatt i drift  og knyttet opp mot Sørlandsbanen - så å reise med til Arendal er fortsatt en mulighet. I Grimstad derimot finnes bare restene etter den gamle stasjonsbygningen på bryggen i sentrum.

Treungen

Driften av Treungenbanen (altså strekningen Nelaug til Treungen) ble offisielt nedlagt 1. okt. 1967. Hovedårsaken til nedleggelsen var at den største kunden - Søftestad gruver - innstilte driften i 1965, noe som førte til et kraftig fall i trafikkgrunnlaget. Nelaug er i dag fortsatt en stasjon på Sørlandsbanen. 

Treungen

Store deler av den nedlagte strekningen mellom Åmli og Treungen er i dag omgjort til en populær tur og sykkelsti. Langs stien kan man oppleve mange flotte kulturminner fra jernbanedriften, som gamle stasjonsbygninger (blant annet på Rise og Åmli, som nå har nye bruksområder), broer og imponerende steinmurer. Treungenbanen er et viktig stykke norsk jernbanehistorie som fortsatt lever videre gjennom bevarte kulturminner og som en flott tur og sykkelvei.

—-oOo—

Fotnote om 18 av 42 nedlagte lokaljernbaner i Norge

Norge har hatt en omfattende jernbanehistorie, og mange strekninger som en gang var i drift, er i dag nedlagt. Årsaken til utbygging og plassering var begrunnet i spesielle transportbehov som malmtransport fra gruvedrift og tømmer fra de store skogene. Man bygde ikke jernbanene langs kysten for der var det det allerede et vel utbygget rutenett for persontransport med dampskipsanløp langs hele kysten.  Årsakene til nedleggelse har vært varierte, men ofte skyldes det endringer i transportbehov som økt bil- og veitransport, økonomi, eller at banene har blitt erstattet av nye, mer effektive traseer.

Her er noen eksempler på flere nedlagte norske jernbanestrekninger

Osbanen mellom Nestun og Os ble nedlagt i 1935. Dette var den første jernbanestrekningen i Norge som ble nedlagt for all ordinær trafikk, hovedsakelig utkonkurrert av veitransporten. Dette var en smalsporet bane. 

Grimstadbanen ble nedlagt for persontrafikk i 1953, og for godstrafikk i 1961. 

Kragerøbanen ble nedlagt i 1989, men er delvis bevart som en  museumsjernbane.

Lillesand–Flaksvandbanen ble nedlagt i 1953.

Hvittingfossbanen mellom Holmestrand og Vittingfoss ble nedlagt i 1931/1938.

Lierbanen ble nedlagt i 1932/1938.

Eidsfossbanen mellom Tønsberg og Eidsfoss ble nedlagt i 1938.

Valdresbanen mellom Eina og Fagernes ble nedlagt  i 1989

Treungenbanen (som er beskrevet over) ble nedlagt for persontrafikk i 1959 og for godstrafikk i 1967.

Skreiabanen var en sidebane til Gjøvikbanen, som gikk fra Reinsvoll  Skreia i Toten. Den ble nedlagt for persontrafikk i 1963 og for godstrafikk i 1987.

Sperillbanen var en sidebane til Randsfjordbanen som gikk mellom Hen stasjon i Ringerike og Finsand  ved innsjøen Sperillen. Banen ble åpnet i 1923. Persontrafikken ble avviklet 1927 og godstrafikken i 1953. Denne banen er den som har transportert færrest passasjerer i Norge.

Flekkefjordbanen mellom Sira og Flekkefjord ble nedlagt for persontrafikk i 1991 og for godstrafikk i 1990. Den er delvis åpen for dresintuter.

Numedalsbanen gikk mellom Kongsberg og Rødberg. Banen ble avviklet for persontrafikk fra 1989, men deler av banen brukes fortsatt til noe godstransport.

Vossebanen (den gamle strekning mellom Bergen og Arna). Deler av den gamle Vossebanen ble nedlagt da nye tunneler (Ulriken tunnel) åpnet i 1964, som førte til en mer direkte rute. Den gamle traseen er i dag delvis bevart som veteranjernbanen Gamle Vossebanen.

Ålgårdbanen  fra Sandnes til Ålgård ble nedlagt for persontrafikk i 1955, godstrafikk i 1988. Den gamle jernbanetraseen er i dag en populær trasé for tur og terrengsykling langs Figgjo elven.

Thamshavnbanen i Trøndelag gikk med svovelkis mellom Løkken Verk (Orkla) og utskipning i Thamshavn. Dette var Norges første elektriske jernbane med gods- og persontrafikk og den var i drift mellom 1908 og 1974. Deler av denne banen er bevart som museumsjernbane.

Hardangerbanen gikk fra Granvin til Voss. Den ble bygget som en elektrisk tilførselsbane  til Bergensbanen og åpnet i 1935. Den var lenge landets bratteste bane (4.5% stigning). Idag er Flåmsbanen den bratteste med 5,5% (som er 3˚) stigning. Raumabanen fra Dombås ned til Åndalsnes har 2% stigning

Krøderbanen gikk mellom Vikersund og Krøderen. Den ble åpnet som en smalsporet bane i 1872 for å frakte tømmer fra Hallingdal til Drammen. I 1909 ble den bygget om til normalasporet. Persontrafikken ble avviklet i 1958 og godstrafikken ble stoppet i 1985. I dag er banen en aktiv museumsbane.

Årsakene til nedleggelse varierer, men årsaken til bevaring som museumsbaner er nokså lik. Konkurranse fra vei og utbyggingen av et bedre veinett med økning i privatbilisme gjorde mange korte og mindre trafikkerte jernbanestrekninger ulønnsomme. Endret transportbehov for industrier som var avhengige av jernbanetransport og tungtransport (f.eks. gruver, tømmer) forsvant eller endret transportmetode. Rasjonalisering og effektivisering av jernbanenettet som ble bygget ut tidlig med ulike sporvidder og som separate baner. Etter hvert ble det et mål å samle og strømlinjeforme nettet, noe som førte til nedleggelse av overflødige eller ineffektive strekninger. Økonomiske hensyn da driftskostnadene oversteg inntektene på mange strekninger, noe som førte til politiske beslutninger om nedleggelse.

Det er verdt å merke seg at flere av de nedlagte banestrekningene i dag er bevart som museumsjernbaner, som drives av frivillige entusiaster og tilbyr historiske togturer i sommersesongen. Dette inkluderer blant annet Gamle Vossebanen, Krøderbanen, Setesdalsbanen og Urskog-Hølandsbanen - men sett i lys av flere ulike diskusjoner om bybaner og argumenter som «mer trafikk over på bane» ser man i dag at det faktisk kunne  vært en ide å tatt bedre vare på noen av disse lokalbanene 

Mjonøy, Telemark, Norway

Det selvbetjente bakeriet på Mjonøy

Mellom Smørklepp og Vinjesvingen i Telemark ligger Mjonøy. Dette er ingen øy, men derimot et lite bygdetun som en kulturhistorisk severdighet. Dette området i Telemark er ikke bare kjent for gamle bygninger og bygdemuseum, men og for noen profiler som har gjort seg bemerket.

Smørklepp er en liten bygd i Vinje. Her bodde kunstneren Henrik Sørensen fra 1927 og frem til han døde i 1962. Han var født i Sverige og malte sine naturbilder fra fjellområdene rundt bygden. Hans gjennombrudd som kunstner kom etter et opphold hos Henri Matisse i Paris (1908 til 1910). Henrik Sørensen var en engasjert Venstremann og kalte seg selv en «militarisert passifisist» med stor tro på Folkeforbundet. Han fikk internasjonae oppdrag og malte bl.a. bildet «Drømmen om den evige fred» som henger i FN bygget i Genève.

I Smørklepp Kunstmuseum (tidligere Vinje Biletgalleri) er det en stor samling malerier av både Henrik Sørensen og Harald Kihle (1905-1997), som også arbeidet her. Museet gir et innblikk i Telemarks kunsthistorie.

Berømte personer fra Vinjesvingen er bl.a. Axel Hellstenius, en norsk dramatiker, manusforfatter og barnebokforfatter. Han fikk laget TV serien «Fellesrommet» (1985) og ble for alvor kjent med «Døden på Oslo S» (1990) - som var skrevet av Ingvar Ambjørsen. Hans neste film var «Secondløitnanten» (1993) var basert på morfarens innsats mot tyskerne i nettopp Vinjesvingen i 1940. Etter dette skrev han  barnebøker og laget «Askeladden og de gode hjelperne» (1996), manus til filmer som «Salige er de som tørster» (1997) skrevet av Anne Holdt og den store kinosuksessen «Elling» (både 2001 og oppfølger i 2003) basert på 5 romaner av Ingmar Asbjørnsen. Axel Helstenius skrev selv teksten til operaen «Sera» (1999) av broren Henrik Hellstenius.

Vinjesvingen er historisk viktig på grunn av kampene som fant sted der i mai 1940. Vinjesvingen var, sammen med Hegra festning i Trøndelag, et av de aller siste stedene i Sør-Norge der norske styrker gjorde motstand mot de tyske invasjonsstyrkene.

Under kommando av løytnant Thor Olaf Hannevig holdt de norske stillingene mot overlegne tyske styrker frem til 5. mai 1940. Hannevig hadde sikret seg våpen og utstyr fra militære lager på Heistadmoen og fraktet det til Vinje. Til tross for overmakten klarte de å forsinke tysk fremmarsj. Da nyheten om at hele Sør-Norge hadde kapitulert tok Hannevig initiativ til forhandlinger om overgivelse. Resultatet av disse forhandlingene var at de norske soldatene fikk reise hjem i sivilt. 

Både Smørklepp og Vinjesvingen er steder som forteller viktige historier om Telemark, enten det gjelder kunst og kultur eller motstand under andre verdenskrig. 

Men så tilbake til det dette egentlig skulle handle om …. for midt mellom disse 2 bygdene er det altså et bevart bygdetun som heter Mjonøy med brukskunst og et lite selvbetjent bakeri. Så uansett om man ikke er interessert i bygdehistorie, kunsthistorie, natur eller motstandskamp så er det greit å vite at du på det lille vedfyrte og selvbetjente bakeriet kan finne noen av «verdens beste» boller og andre gode bakverk….

Gamle Haukelivei, Vestland, Norway

Gamle Haukelivei

Gamle Haukeliveien går mellom Ullensvang kommune i Vestland fylke og Vinje kommune i Telemark. Den gamle veien er den andre av dagens 3 veier som ble anlagt over fjellet mellom Røldal og Vågsli, men det er den  første kjøreveien som kunne benyttes av biler. Veien var ca. 2,5 meter bred og bygget for datidens kjøretøy (som i hovedsak var hest og kjerre). Fra 2025 bygges det nye tunneler og det blir den 4 veien (se under) over denne fjellstrekningen.

Gjennom Dyskar, som er veiens høyeste punkt (1148 moh) var det ekstremt værutsatt med store snømengder og stor rasfare. De utfordrende forholdene  gjorde at man allerede i 1891 bevilget penger til å bygge en tunnel for å forbedre sikkerheten mot snø og ras. Gamle Dyrskartunnelen, som ble åpnet i 1900, er en av Norges aller eldste veitunneler. Den var omtrent 60 meter lang. Tunnelen ble imidlertid bare brukt i 19 år. I 1919 ble veien lagt om til andre siden av skaret.

Dyrskar - veiens høyeste punkt 1148 moh

Byggingen av den gamle veien foregikk bare på sommeren i perioden fra 1857 og til 1889, det tok lang tid fordi mye av terrenget var svært krevende og arbeidsredskapene var enkle - hovedsakelig  spade, hakke, trillebår, meisel og slegge. Veiarbeiderne hadde store utfordringer langs vegen og kvaliteten var viktig. De aller fleste steinmurene ble satt opp uten noen form for bindemiddel. Murene på den vel 3 km lange vei partiet som nå er åpent er på det meste opp til 5 meter høye. Veien et er et imponerende syn der han svinger seg innover høyfjellet. 

Gamle Haukelivei

I 1906 kjørte den første bilen over Haukelifjell. Busstrafikken kom i gang i 1913. En liten strekningen av den gamle veien er restaurert og kan kjøres med personbil om sommeren. Bortsett fra at den nå er asfaltert er den identisk (2,5 meter bred) slik den var ved åpningen i 1870.  Langs veien står fortsatt de gamle støttemurene for telegraf stolpene som fulgte veien.

Haukeli

På Botn like nedenfor Vågsli og på Haukeliseter var det skysstasjoner. Her kunne de reisende få ny og uthvilt hest, og det var og muligheter for overnatting. Men perioden det var mulig å reise over fjellet var kort for om vinteren var veien stengt. Om våren, helt fram til midten av 1900-tallet, ble veien måket for hånd der solen ikke hadde smeltet snøen. Med en del utbedringer hver sommer var dette en viktig veiforbindelse over fjellet helt frem til den nye helårsveien åpnet høsten i 1968. 

Haukeli

Den nye veien er bygget etter moderne prinsipp for en høyfjells vei. Den er hevet opp fra terrenget slik at snøen blåser bort og der det er vanskelige passasjerer ble. det bygget tunneler. De tunnelene har og 2 funksjoner, den ene er å spare tid ved å gå gjennom fjellet i steden for å kjøre rundt. Den andre er å fungere som hvile- og oppsamlingsrom for biler som skal kjøre i kolonne etter brøytebil på vinterdager med dårlig vær.

Haukeliseter

Fra dagens vei kan mann flere steder se partier av den aller første vandrings veien og den første kjøreveien. Dersom du går fra den nedlagte DNT hytten - Prestegård turisthytte - som ligger helt i veikanten like over Vågsli, kan du gå et stykke på den aller første veien. Det er en gammel ridevei som gikk mellom Vågsli og Røldal. Denne ridestien ble i sin tid kalt både Almannvegen eller Austmannvegen. I dag er den merket av Vågsli Grunneigarlag. 

Det er 2 strekninger av den gamle Haukeliveien som er åpne for trafikk. Disse går over og rundt de store tunnelene og kan fungerer som alternativ for mindre biler dersom tunnelen stenges. De står begge på kartet, men er ikke lenger brøytet eller merket med skilt. Derimot står det et "All stopp forbudt" skilt i hver ende av veien. Dette er sikkert et tiltak for å redusere trafikk og belastning med f.eks. bobiler på den gamle veien. Det er mulig å kjøre begge veier, men det er langt mellom de få møteplassene  

Det bygges nå en helt ny veiforbindelse mellom Seljestad og Piparstein. Den nye veien betyr at strekningen blir 58 km kortere med betydelige innsparinger på reisetid, og ikke minst mer trafikksikker og mye enklere å holde vinteråpne. Bygging av veien startet i 2025 og deler av den skal etter planen åpnes for trafikk en gang etter 2030 - forutsatt vedtak i Nasjonal Transportplan for 2025-2036. Den blir da den 4. «veien» man bygger på denne fjellovergangen - hvis man teller med de første tråkkene som bare kunne brukes med hest og kjerre.

Austmannali, Vestland, Norway

Austmannali er en del av E134 mellom Røldal og Haukeli i Ullensvang kommune. Navnet Austmannali kommer visstnok fra "austmennene" - altså den veien folk brukte når de kom fra Østlandet. Dette var nemlig en gammel handelsruter over fjellet i tidligere tider. I dag går denne trafikken gjennom flere tunneler og den første av disse er 903 meter lang tunnel og ble åpnet i 1982. 

Denne tunnelen erstatter en gammel, svært bratt og svingete veistrekning fra 1880 med flere skarpe hårnålsvinger. Tunnelen  er effektiv når man kjører oppover mot Haukelifjell, mens den gamle svingete veistrekningen er bevart som et kulturminne og er åpen for ferdsel om sommeren. Veien står på kartet, men er ikke lenger merket med skilt.

Seljestadgjuvet, Vestland, Notway

Seljestadjuvet og Seljestadvannet

Seljestadjuvet er et imponerende fjellparti og et historisk veistykke i Ullensvang kommune, mellom Seljestad og Røldal. Det er en del av den gamle riksveien over Røldalsfjellet, og er kjent for god ingeniørkunst fra 1800-tallet.

Den gamle veien gjennom Seljestadjuvet ble bygget mellom 1850 og 1896, og spesielt strekningen gjennom juvet med sine seks hårnålsvingene ble anlagt mellom 1859 og 1865. Den snor seg fra 856 meter over havet ved Gorsvatnet opp Gorssvingane til 1067 meter over havet på Røldalsfjellet. Denne veien var en viktig ferdselsåre for både handel og pilegrimmer på vei til Røldal stavkirke.

Minnesteinen om postfører Gunnar Turtveit

En spesiell minnestøtte langs veien forteller historien om postfører Gunnar Turtveit, som i januar 1903 ble begravd i et snøskred i 56 timer (!), men til slutt klarte å grave seg ut med posthornet sitt. Denne historien - som er gjengitt på minnesteinen - understreker de tøffe forholdene postbudene møtte i fjellet vinterstid. 

Seljestadvannet

I dag er den gamle veien over Røldalsfjellet kun åpen i sommerhalvåret, da det meste av trafikken går gjennom den nye E134-tunnelen gjennom fjellet mellom Seljestadjuvet og Håradalen i Røldal. En ny Røldalstunnel på ca. 12,4 km er også under bygging, og vil ytterligere forbedre fremkommeligheten og sikkerheten på denne viktige fjellovergangen. Hvis du vil kjøre den gamle veien gjennom juvet er det vektbegrensninger og maks 2 meter bredde på bilene. Det er ikke mange møteplasser så vær forberedt på å rygge på den smarte veien.

Seljestadvannet og gamleveien

En spesiell stopp på denne veien er ved  Gorsbolten, her er det en imponerende utsikt over Hardangervidda, Folgefonna og Røldalsfjellene. Turen er ca. 4 kilometer lang og starter fra Eskjeflota parkeringsplass, som er det høyeste punktet på den gamle veien over Røldalsfjellet. Turen er gradert som krevende på grunn av en bratt stigning i starten.

Veien står på kartet, men er ikke lenger merket med vegskilt - sikkert et tiltak for å redusere trafikk og belastning på den gamle veien.

Røldal, Vestland, Norway

Røldal

Røldal er en fjellbygd i Ullensvang kommune i Hardanger. Bygda er kjent for sin natur, rike historie og som et populært reisemål både sommer og vinter.

Røldalsfossen - nesten tørr

Røldal er omgitt av fjell, med over 50 topper over 1000 meter. Det høyeste punktet i Røldal, og også i Ullensvang kommune og på Hardangervidda, er Sandfloegga på 1721 moh. Andre kjente fjelltopper inkluderer Stavsnuten og Solfonntaggen. Her er det og flere små isbreer, der Breifonn er den sydligste i Norge (ligger med brearmer mot både Vestland og Rogaland). Røldalsvatnet og Valldalsvatnet er de største innsjøene. Røldalsvegen (Fv. 250), som er en del av Nasjonal turistveg Ryfylke, er en flott kjøretur gjennom flott landskap.

Røldal Stavkirke

Røldal har en lang historie, spesielt knyttet til Røldal stavkirke. Kirken, som ble bygget mellom 1200 og 1250, var et av Norges viktigste pilegrimsmål i middelalderen, kun overgått av Nidarosdomen. Dette skyldtes et krusifiks som ifølge legenden hadde helbredende krefter, spesielt på jonsoknatten (6. juli etter den julianske kalenderen) da det sies at krusifikset svettet. Rundt midt på 1500 tallet ble sognet lagt inn under presten i Suldal helt til 1700 tallet var han bare på besøk i Røldal en eneste gang i året. 

Krusifikset som sluttet å svette

Pilegrimsvandringene fortsatte i Røldal helt frem til 1835 - lenge etter reformasjonen - og det året ble den siste katolske pilgrimsmessen i denne kirken gjennomført. Da hadde nemlig biskopen i Stavanger fått nok av katolske pilgrimermesser, noe han betraktet som ren avgudsdyrkingen av krusifikset. Dermed ble det og plutselig slutt på krusifikset svettetokter, men det er ingen som så langt vet hvordan han fikk til det.

Røldal Stavkirke

Midt på 1600 tallet ble det bygget ny prekestol. Taket  ble endret og det utvendige taket fikk skifer. I 1844 ble kirken forlenget med 5 meter og restene etter den tradisjonelle svalgangen ble revet. Det ble bygget enda en ny prekestol og skipet ble endret med flatt tak. Til slutt ble det hele dekorert  av Gottfried Andersen Hendtzschel som var en renessansekunstner som virket i Norge. Hans arbeider  var ofte inspirert av andre kunstnere og Thor Bendz Kielland har skrevet mer om han i en bok med tittel «Gotfred Hentschel - En renessansekunstner i Stavanger»

På 1800 tallet ble den hvitkalket både innvendig og utvendig og nå er den tilbakeført både utvendig og innvendig. De gamle dekorasjonene er restaurert og krusifikset, som fortsatt ikke svetter, er hengt tilbake i kirkeskipet. Den gamle stavkirken er i dag fortsatt i bruk som soknekirke og er en viktig og vernet turistattraksjon - det samme er gravlunden rundt den gamle kirken (selv om ikke alle gravplassene får lik behandling)

Høy status...

 
Lav status...

I dag er Røldal kanskje mest kjent som et vintersportssted på grunn av de store snømengdene og velpreparerte forhold. Røldal Skisenter har et slagord som "The deepest snow in Europe" og er blant de mest snøsikre skisentrene i Norge. Skisenteret har 7 skitrekk og 2 stolheiser, med 17 nedfarter i alle vanskelighetsgrader og store frikjøringsområder over tregrensen - og her får du ofte en av Norges lengste skisesonger. Hvert år arrangeres «Røldal Freeride Challenge», en populær frikjøringskonkurranse. En liten kuriositet er de store fastmonterte brøytepinnene over fjellet ved Breifonn har en merking på 1 meter og en på 10 meter snødybde.

Botnavatn, Vestland, Norway

Botnavatn

Botnavatn er et stort fjellvann som ligger i Ullensvang kommune i Hardanger. Den ligger nær  Hardangervidda Nasjonalpark, og området rundt er et populært reisemål. Botnavatn er ikke regulert og har derfor et rikt dyreliv og et variert økosystem, og det finnes det gode muligheter for både fiske og friluftsliv. Området er også et flott utgangspunkt for vandring og utforskning av naturen i Hardanger. Ullensvang kommune er kanskje best kjent for sin fruktgårder langs Sørfjorden, men i tillegg til dette er det og en kommune med store høyfjellsområder. 

Navnet "Botn" finnes i flere steder i Ullensvang. I sørenden av Røldalsvatnet ligger det en  liten grend med det navnet. I dag er det ingen som bor fast der, men FV 13 (Nasjonal turistvei) sørover til Ryfylke går like forbi bygden. På slutten av 1600 og starten på 1700 var det noen flinke instrumentmakere fra Botn som laget en spesiell god fele. De kalte den "Botnafele" og solgte til spillemenn over store deler av Sør-Norge. Den eldste av disse felene skal være laget av Ole Johnsson Jåstad i 1621. Andre kjente personer fra denne familien er de to brødrene Geirmund og Nils som ble både ordførere og stortingsmenn. En tredje bror, Johannes, ble biskop i Nidaros i 1892. 

Men tilbake til Botnavatn...

Dette er et vann som er inkludert i fiskekortområdet for Ullensvang statsallmenning. Her er det påkrevd fiskekort for alle over 16 år. Generelt er det forbudt å bruke levende fisk som agn, og det er restriksjoner på garnfiske, som bare kan benyttes av hjemmehørende og grunneiere rundt vannet.

En populær tur går fra Botnavatn til Dåren, og videre til Jonstein. Dette er en middels krevende tur og er delvis merket. Området er en del av Hardangervidda som har et omfattende nettverk av turstier og muligheter for lengre fjellturer. Hos Den Norske Turistforening (DNT) i Odda/Ullensvang kan man finne mye informasjon om turene i området.

På fjellet mellom Sauda og Røldal er det en ide å holde litt utkikk mot vest. Der ligger nemlig Norges sørligste isbre (Breifonn) og den eneste isbreen i Rogaland, men vær snar for nå har et varmere klima snart greid å smelte den bort….

(2017- 2025)

Kjerringøy, Nordland, Norway

Hovedhuset

Kjerringøy (som ikke er en øy) ligger ca. 40 km nord for Bodø i Nordland. Halvøya er avgrenset av fjordene Folda i nordvest, Sørfolda i nordøst, Nevelsfjorden i øst og Mistfjorden i sør. Området er kjent for hvite strender, turkist hav, og høye fjell der Eidetinden er den høyeste med  1.020 meter over havet.

Krambua

Johannes Staalenius Bernhoft regnes som den første som etablerte selve handelsstedet på Kjerringøy rundt 1750-tallet. Før dette var Kjerringøy et «skipper leie» og en begrenset markedsplass - og den 2. siste havnen for sjøfolk som skulle nordover til Lofotfiske.  Bernhoft overtok Kjerringøy som krongods og oppførte de første bygningene. Han drev med jektefart, handel og hadde også et eget gjestgiveri. Under lofotfiske kunne det bo opp til 1000 mennesker rundt omkring på den store eiendommen. 

Senere kom det andre eiere som Christien Lorentzen Sverdrup som for alvor utviklet handelsstedet til den storheten det ble. Hans datter  Anna Elisabeth Sverdrup arvet stedet og drev det videre sammen med sin ektemann Jens Nicolai Ellingsen. De fikk en sønn som døde  i ung alder. 

Naustet

Da Jens Nicolai Ellingsen døde drev Anna Elisabeth stedet alene noen år før hun giftet seg med sin egen forretningsfører, Erasmus Benedikt Kjerschow Zahl. Han var over 30 år yngre enn henne. Bryllupet var i 1859 og Zahl regnes som personen som skapte storhetstiden for Kjerringøy. Deres ekteskap var barnløst og da Anna Elisabeth noen år senere falt ned en trapp døde hun av skadene. 

Zahl var tydeligvis en dyktig og ambisiøs forretningsmann og i hans tid ble Kjerringøy et av de rikeste handelsstedene i regionen og familien en av de rikeste i Norge. Da han lå for døden bestemte han at alle innbyggerne på Kjerringø som hadde lånt penger av han og fortsatt hadde gjeld skulle få ettergitt denne. Han bestemte og at hans husholderske - som visstnok hadde overtatt det meste etter husfruen død - skulle gravlegges på deres  familiegravsted.  

I dag er det en kulturinstitusjon med et eget museum som viser Karl Erik Harr naturbilder fra kysten av Nord-Norge. Men dette er ikke det eneste galleriet på gården. I "Zahlfjøsen" er det og et våtmarks senter med eget galleri. I tillegg stilles det ut kunst på høyloftet i den gamle driftsbygningen.

.  

Den store sjøboden

Knut Hamsund bodde lenge på Kjerringøy mens han skrev romanene "Sværmere" (1904), "Benoni" (1908) og "Rosa" (1908). De 2 siste ble senere filmet og fikk tittelen "Benoni og Rosa". I denne filmen brukte han Zahl som modell for rollen til handelsmannen Mack. Filmen er tatt opp lokalt på Kjerringøy og hadde premiere i 1975. I dag ligger den tilgjengelig på NRK TV. 

Herborg Wassmo har også skrevet bok med tema fra Kjerringøy. Romanen "Dinas bok" handler om livet til husfruen Anne Elisabeth på Kjerringøy. Denne er også filmatisert og har tittelen er "Jeg er Dina".  Filmen med Marie Bonnevie i hovedrollen som  Dina og Gérard Depardieu som Jacob - hadde premiere i 2002 og og finnes nå tilgjengelig på TV2 Play. Det finnes også en nyere romanserie av Trine Angelsen som handler om livet på Kjerringøy, den heter "Hverdagsengler". Den er ikke filmet, men er bl.a. tilgjengelig som lydbok i 27 deler.

Navnet Kjerringøy har en interessant historie og mulig opprinnelse. Fra gammelt av var det et gårdsnavn. Rundt 1430 var navneformen Kellingarøy. Navnet kan muligens henspille på en enke som bodde her ute. "Kjerring" er et eldre norsk ord for kvinne, ofte brukt om eldre kvinner eller enker. Det samiske navnet for Kjerringøy er Áhpenjárgga. "Áhpe" eller "ábe" betyr "stor myr". Dette kan vise til en myr med adskilte deler, og i kystnære områder kan det også referere til åpent hav. Det er altså flere mulige forklaringer på navnet Kjerringøy, knyttet både til norsk og samisk språk og historie. Navnet brukes nå både om halvøya og om det gamle handelsstedet som ligger der.

Gjestgiveriet

Kjerringøy er i dag et levende kystsamfunn med ca. 350 fastboende. Her har de egen skole, barnehage butikk, eldreboliger og kirke. Hotellet på Kjerringøy er benyttet til innspillinger av de siste sesongene av TV serien «Hver gang vi møtes». 

For å komme til Kjerringøy må man ta ferge fra Festvåg og på veien ut til Festvågt kan man jo ta en liten pause på noen flotte sandstrender som Mjelle og Hovsund - ulempen er bare at temperaturen i vannet minner deg om isbading.... 

Mjelle, Nordland, Norway

Mjelle ligger like utenfor Bodø og er kjent for sin flotte strand, som ofte omtales (av folk fra Bodø?) som en av Norges mest kjente strender. Stranden på Mjelle har en spesiell sand som er både hvit og rød. Den røde fargen kommer fra partikler av granatmineraler, noe som gir stranden et unikt utseende. Dette har gitt stranden kallenavnet "edelstenssand". Hvis du er heldig, kan du søke på stranden og finne krystaller av Granat, som er en mineralgruppe som består av flere ulike mineraler.

Mjelle ligger i et storslått kystlandskap med høye fjell som stuper ned mot havet. Her finner du både steinstrand, sandstrender og gress sletter. På klare dager kan man og se Lofotveggen i horisonten. Mjelle er et sted som mange bodøværinger har et spesielt forhold til, og som artisten Terje Nilsen har udødeliggjort i sine sanger. Han skrev sangen "Mjelle" i 1974 og ga også ut et soloalbum som heter "Æ" i 1977. Det er et område som må oppleves for å fullt ut forstå hva de snakker og synger om. 

Fjellet like bak stranden er 720 moh. og heter Mjelletinden og langs gressmattene ned til sjøen driver man bl.a. med paragliding og "Buldring", en klatresport der man ikke bruker tau og sele, men en tykk madrass ("Crash-Pad") som sikring. En populær kort, men bratt fottur på ca 2 km. og ca. 650 høydemeter går opp til toppen av Mjelletinden. Herfra skal man ha en flott utsikt mot midnattssolen og Lofotveggen. 

Helle området som er avsatt som som friluftsområde er på rundt 2.000 dekar. Området rundt stranden på Mjelle har og en viss militær historie. Tidligere var det kanonstillinger, bunkere, kaserner langs stranden og et stort ammunisjonslager inne i fjellet. Kanonene er fjernet, men murene etter dem er fortsatt synlige i landskapet.   

 

Givær, Nordland, Norway

Givær er en liten, men særpreget øygruppe i Nordland. Den ligger langt ute i Vestfjorden, drøyt 35 km  (19 nautiske mil) vest for Bodø by. Hovedøya heter Husøya, og selv om den er liten (kun 0,1 km²), bor det noen få fastboende her.

I tillegg til fiske har jordbruk vært et viktig næringsgrunnlag, selv om jorden er skrinn. Det er funnet kulturminner fra jernalderen på øya. En spesiell tradisjon har vært byttehandel med fjordbygdene Skjærstad og Beiarn, der saltet sei ble byttet mot bjørkeved. 

Ærfugldrift med tilhørende sanking av dun har også vært viktig, og de fastboende har laget mange små hus til ærfuglene - som lokalt heter «ea». Disse er spredt rundt på hele øyen. Man lar ærfuglene hekke i de små husene og når eggene er klekket og ungene har forlatt redet sanker man dun fra de forlatte redene.

Bryggen på Givær

I 2013 ble det sendt et populært program i serien "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" fra Givær, noe som bidro til å sette øya på kartet for mange. Befolkningen på Givær ble i 2015 evakuert - for første gang i historien - i forkant av orkanen "Ole".

Lille Givær har gode hurtigbåtforbindelser som gjør det mulig å benytte naboværet  Helligvær som skolesenter. 

Givær et et typisk nordnorsk fiskevær der man har nordlyset om vinteren og midnattssolen om sommeren. Givær er ikke et sted med masseturisme, og lokalbefolkningen ønsker å bevare den autentiske stemningen. Det ingen bilveier, ingen butikker og heller ingen biler. Små grupper av besøkende ønskes velkommen, og det er mulig å ta dagsturer med hurtigbåt fra Bodø eller til og med overnatte for de som ønsker å oppleve øya over lengre tid

På Tennholmen, den vestligste av øyene i øygruppen, ligger Tennholmen fyr. Fyret ble opprettet i 1901 for å trygge malmtransporten i Vestfjorden. Fyret ble bygget for en fast bemanning med en fyrvokter og hans familie. Fyret ble automatisert i 1988 og fraflyttet i 2002. I dag brukes fyret av Kystverket som feriehjem for ansatte.

Navnet Givær er et gammelt stedsnavn, og det er knyttet til norrøne ord og forestillinger. Den vanligste forklaringen er at navnet kan kommer fra det norønne ordet "Gygr" og "vær" (fiskevær). "Gygr" er et norrønt ord for en kvinnelig jotun, et troll eller en trollkjerring. Ordet "vær" betyr her fiskevær, altså et sted hvor man drev fiske. Tidligere skrev man navnet som "Gygjarver", noe som støtter denne tolkningen

Teorien om "Gygr" gir assosiasjoner til det værharde Givær. Det er ikke uvanlig at steder med krevende naturforhold ble assosiert med mytiske skapninger i norrøn tid. Så da betyr Givær sannsynligvis "fiskeværet til trollkjerringa" eller "trollkjerringens fiskevær". Dette understreker både den mytiske fortiden og den historiske betydningen av fiske for stedet.

Helligvær, Nordland, Norway

Bryggen på Helligvær

Helligvær ligger omtrent 30 km. vest for Bodø - ute i Vestfjorden - og består av 365 øyer, holmer og skjær. Det er like mange som det er dager i året og like mange som i øygruppen Kvitsøy i Rogaland. Av disse er bare fem øyer fast bebodd (Sørvær, Brønnøy, Storsørøy, Vetterøy og Vokkøy). Sørvær er hovedøya og har de fleste fasilitetene, inkludert hurtigbåtkai, gjestekai, butikk, post, barnehage, skole og fiskebruk. Vokkøy har og hurtigbåt anløp, men den ligger het nord i fiskeværet. 

Navnet Helligvær skal visstnok komme fra norrønt "heilagr", som betyr "hellig". Dette kan være et minne om eldre, hedensk gudsdyrkelse som fant sted på øyene, eller det kan ha en annen betydning knyttet til øyenes former eller bruk i tidligere tider.

Rundt 100 personer bor fast på Helligvær, hvorav de fleste på Sørvær. Øygruppen har storslåtte naturlandskap, med utsikt sørover mot Helgeland, sørøstover mot Salten, Steigen mot nordøst og hele Lofotveggen. Øygruppen er ofte besøkt av fotografer med fokus på natur, fugler (med blant annet havørn), og for å oppleve nordlyset uten lys forurensning om vinteren.

Helligvær er et aktivt fiskevær, og med så mange øyer er det flotte muligheter for lokal «øyhopping». Vokkøy, som er den største øya og har værets høyeste punkt (50 moh.) med flott utsikt.

Bryggen på Vokkøy

Den lokale kirken ligger på Storsørøy og der er det flere plasser for de som kommer med båt enn parkeringsplasser for de som kommer med bil. Den lokale butikken er og øyas samlingspunkt. Om sommeren er det og en åpen sommer kafé der.

Kirken på Storsørøy

Den eneste måten å komme seg til Helligvær på er med båt fra Bodø sentrum. Reisen ut tar omtrent én time, og det er flere daglige avganger. Du kan kjøpe billett ombord og hurtigbåten tar deg direkte til Helligvær Hurtigbåtkai, som ligger på hovedøya Sørvær. Det er også mulig å bli med på en rundtur innom flere av øygruppene i Vestfjorden uten å gå av.

Landegode, Nordland, Norway

Landegode med Fernes

Landegode ligger i Vestfjorden nord for Bodø. Øya er kjent for naturen, med berglendte landskap og en høyeste topp, Rypdalstinden, som strekker seg 802 meter over havet. Navnet "Landegode" kommer fra norrønt "Landit góða", som betyr "det gode landet" og er et gammelt tabunavn som før i tiden ble brukt av sjøfarende for ikke å tilkalle onde makter.

Landegode

Landegode er en relativt stor øy med et areal på rundt 30,3 km². Langs deler av øya finnes en smal strandflate hvor bosettingen er konsentrert i tre avgrensede områder: i sørvest (Fenes), øst (Kvig) og i nordvest der hurtigbåt kaien, dagligvarebutikken og og fiskemottaket ligger. Det går en vei på cirka 8 km tvers over øya mellom Fenes og Kvig. Øya har hatt en barneskole på Fenes frem til sommeren 2022, 

Rypdalstinden

På holmen Eggløysa, like nord for Landegodes nordspiss, ligger Landegode fyr. Fyret ble bygget i 1901 og satt i drift i 1902 for å trygge innseilingen til Bodø fra Lofoten. Dette var et viktig fyr for nattseilas om vinteren. Fyrtårnet er 29,3 meter høyt og bygget i støpejern. Selve fyrlykten står 40,8 meter over havflaten og har en rekkevidde på 16. nautiske mil. Fyret ble automatisert og avbemannet i 1993, og har siden 1994 blitt drevet som et turistanlegg med muligheter for konferanser og overnatting av Skagen Hotel i Bodø. Hele fyrstasjonen, inkludert tårnet, fyrvokterboligen, assistentboligen, uthus og naust, ble fredet av Riksantikvaren i 1998.

Fiskemottaket

Landegode har vært åsted for flere tragiske hendelser til sjøs. Den nordgående hurtigruten DS «Prinsesse Ragnhild» eksploderte og sank ved Landegode den 23. oktober 1940, der om lag 300 mennesker omkom. Årsaken er usikker, men man antar at det kan ha vært en undervannsmine eller ammunisjon i lasterommet. 

Havnen på Langegode

Også nordgående hurtigrute DS «Haakon Jarl» forliste i nærheten av Landegode i 1924 etter en kollisjon med sørgående hurtigrute DS «Kong Harald» om natten og i tett tåke.  Baugen på «Kong Harald» skar seg inn i akterskipet på «Haakon Jarl» med der resultat «Haakon Jarl» sank i løpet av bare åtte minutter. 17 mennesker, inkludert passasjerer og besetningsmedlemmer omkom i dette forliset.  Dette var ikke den første hendelsen DS «Kong Harald» var involvert i. I 1894 kolliderte det med hurtigruteskipet  DS «Orion» i Ålesund havn. I 1897 kolliderte det med Hurtigruteskip DS «Olav Trygvesøn» (ikke Tryggvason). Vinteren 1907 hadde skipet en mindre grunnstøting på Storesund skjærene utenfor Haugesund og til slutt endte det med opphogging hos Brødrene Anda i Stavanger

Skjærgården rundt Langegode

Det finnes også andre Hurtigrute skip som heter «Håkon Jarl». MS «Håkon Jarl» seilte som Hurtigrute fra 1952 til 1982. Etter dette ble den brukt som restaurant- og hotellskip i Oslo og senere i Antwerpen under navn som "Diamond Princess" eller "Christian IV". Skipet ble til slutt hugget opp i 2016. Disse skipene var oppkalt etter Håkon Sigurdsson (Håkon Ladejarl), som var Norges enehersker fra 970 til 995. Ingen Hurtigruteskip har fått hans navn etter disse hendelsene. 

Landegode er tilgjengelig med hurtigbåt fra Bodø, og det er gode muligheter for sykling, fjellturer og avslapning på stranden. På Landegode fyr er det overnatting og dette er og et unikt sted for kurs og konferanser i spektakulære omgivelser.

---oOo---

Det finnes og flere andre dampskip med navn “Håkon Jarl". Et av disse ble bygget i 1857, gikk på grunn og sank ved Lødingen i 1877. Dette skipet gikk ikke som Hurtigrute skip.