Boen Gård, Tveit, Agder, Norway

Hovedbygningen

Historien rundt Boen Gård går helt tilbake til 1520, da Kong Christian II var eier av denne  landbrukseiendommen med det rike laksefiske i Tovdalselven (se fotnote) og sagene som etter hvert ble bygget i den 13 meter høye Boenfossen. Da Kristiansand vokste frem som by, eide kong Christian II laksefisket i hele Tovdalsvassdraget, men han leide bort både gården, sagene samt fiskerettigheten til sine embetsmenn. På slutten av 1670-tallet ble hele gården og alle rettighetene overført til kong Christian III's kone, dronning Sophie Amalie av Danmark og Norge. Etter denne perioden har det vært mange av de mektigste familiene i Agder som har stått som eiere. En viktig milepæl var i 1808 da Daniel Isachsen startet oppføringen av dagens hovedhus. Det stod ferdig i 1830 og er et godt bevart eksempel på byggestilen som kalle "Sørlandsklassisisme". Hele bygget har liggende panel på en helt symmetrisk fasade med engelske skyve vindu. Hovedhuset ble fredet allerede i 1923. 

I 1702 overtok Lagmann Christian Braunmann gården for å få i gang sag driften igjen, da det var denne som ga best utbytte til gården. Administrasjonen i København hadde lagt ned mange av sagene i regionen, og disse måtte ha egne privilegium for å drive videre. Boen og Braunmann var blant dem som slike fikk privilegium. Braunmann døde i 1729, men etterkommerne hans eide gården frem til 1753 da iren Edvard Smith, en fremgangsrik kjøpmann, kjøpte Boen med alle fiskerettighetene. Mange av bygningene var da forfalne, men Smith aktet å rette opp godsets uteseende og renommé og flyttet selv fra Kristiansand til Boen.

Hovedbygningen

Smith vendte tilbake til Irland allerede i 1765, og overlot det hele til sin datter Margaretha og hennes ektemann kaptein Just Arctander for 14 500 riksdaler. Da Margaretha døde i 1801 lot arvingene Boen gå ut på auksjon. Det høyeste budet var på 26 000 riksdaler, og den nye eieren het Daniel Isachsen. Han var eier av Kristiansands største handelshus. Det lå da til rette for at Boen skulle gå ut av Margaretha Smith Arctanders mektige slekt, men ved en skjebnens ironi giftet Margaretha's datterdatter Hanne Nideros (24 år) seg med den nye eieren, nemlig Daniel Isaachsen (61 år), og gjennom henne levde slekten videre på eiendommen. Da Isaachsen døde i 1813, fikk hun utdelt store verdier, deriblant Boen Gård med sagbruk, fiske og jordbruk. På et besøk i Christiania i 1815 traff hun sin nye kommende ektemann, den 51 år gamle Eidsvoll helten Diderich Hegermann. Året før ble Diderich kalt inn som statsråd i armédepartementet for å bli utnevnt til generalmajor. Da paret giftet seg i 1815, søkte Diderich om avskjed fra embetsforretningene sine og slo seg ned på Boen Gård.

Gml. Kornmagasinet, ombygget til overnatting og konferanser

Sønnen deres, Didrik, overtok gården i 1850. Hegermann familien hadde ofte venner og bekjente på besøk. Iblant også besøk fra utlandet, som da admiral Lesovsky og hans menn ble invitert til Boen. Blant dem var den unge Nikolay Rimsky Korsakov, som senere ble en verdensberømt komponist. I 1891 var også kong Oscar den. 2 på besøk. Didrik overlot godset til sønnen Cay i 1902, men nedgangstiden i 1920-årene ble vanskelig for den nye eieren. Gjelden var høy da Cays sønn Ditlef overtok i 1927, og 30-årene ble en avviklingsperiode for familien Hegermann.

I 1940 kjøpte skipsmegler Johan G. Olsen herresetet på Boen. Like etter brøt andre verdenskrig ut, og tyskerne inntok gården og rekvirerte den til krigens slutt. Etter krigen ble industrivirksomheten ved fossen modernisert og en ny parkettfabrikk ble bygget i 1955.

Alléen inn til eplehagen

Sagbruksdriften har alltid vært en god inntekt for Boen Gård. Allerede på slutten av 1500-tallet ble det ført betydelige mengder tømmer nedover Tovdalsvassdraget fra skogsområdene i Tveit og Birkenes. Fra elvemunningen ble tømmerstokkene fløtet ut til ladestedene Grovika, Lyngholmen og Kuholmen ytterst i Topdalsfjorden. Der lå hollandske skip klar til å laste tømmeret videre til kontinentet. Skogene i Vest-Europa var i ferd med å tømmes, mens de norske skogsområdene nesten lå ubrukte.

I middelalderen ble bearbeidingen av tømmerstokkene utført med øks. Det var et tidkrevende og tungt arbeid. Det var derfor et enormt fremskritt da de vanndrevne oppgangssagene kom til Norge på slutten av 1500-tallet. Langt større kvanta bearbeidet tømmer kunne leveres på kortere tid. I 1639 fikk lensherren Palle Rosenkrantz tillatelse av kongen til å oppføre en nye sager i fossen ved Boen, og to år senere sto disse sagene klare til bruk. Det var imidlertid ingen tilfeldighet at disse sagene sto ferdige samtidig med at Kristiansand ble grunnlagt. Ingen andre steder på Agder var tømmereksporten så stor som fra ladestedene i Kristiansandsfjorden, før byen ble grunnlagt. Tømmerhandel med Holland, Skottland og Danmark var en av forutsetningene for at Kristiansand ble grunnlagt rundt utløpet av Tovdalselven.

Baren

På 1500-tallet svømte laksen i tette stimer oppover elven og den sto lenge under under fossen, før den forserte vannfallet og fant frem til gyteplassene lenger oppe i elven. Dette laksefisket var opprinnelig kong Christian IIs eiendom. På statens vegne overdro kongen bruksretten av laksefisket og gården på åremål til noen av sine høyeste embetsmenn i Norge i bytte mot naturalier. Den årlige leien var 8 lester saltet laks og 100 spekelaks. Den årlige avgiften lå dermed på omkring 10 tonn bearbeidet laks.

På 1500-tallet vokste det frem et lite eget samfunn av fiskere, håndverkere og handelsmenn på Boen, og i noen hektiske måneder under og etter laksefisket var Boen et folksomt og travelt sted. På denne tiden ble det anlagt både en tømmerrenne og en egen liten jernbane for å frakte tømmer forbi den 13 meter høye Boen fossen.

Stue

På midten av 1800-tallet begynte velhavende og lidenskapelige engelskmenn å betrakte Norge som et paradis for laksefiske. Flere av elvene på Sørlandet og spesielt Tovdalselven var naturligvis ettertraktet. Der kunne de i større grad enn andre steder bo herskapelig hos Hegermann på Boen mens de fisket fra strandveien langs elven. De engelske sportsfiskerne ble populært kalt ”lakselorder” på grunn av sin adelige herkomst. Blant dem var lord Cunlife, direktør for Bank of England, Mr. Kenley og den skotske godseieren Harold C. Wilson, som ofte hadde med sin fetter Mr. William Radcliffe. I 1924 dro Radcliffe og Wilson opp 1352 laks i løpet av to måneder.

Stue

Tovdalselven var lenge blant de beste lakseelvene i landet med en fangst på over 30 tonn laks i gullårene, men sur nedbør begynte å få negativ betydning allerede tidlig på 1900-tallet. I 1970 var hele den gamle laksestammen utdødd. Etter dette er det tatt grep med kalking og kultivering og dette har resultert i at det igjen kan fiskes laks i elven. Maks fiskekvote er nå satt til max. 2 laks og 2 sjøaure pr. fisker pr. døgn. 

Tovdalselven er og den lengste elven i Sør-Norge (ca 150 km.) som bortsett fra noen små gamle kraftverk, renner fritt fra høyfjellet i Telemark og ned til utløpet øst for Kristiansand. Hovedhuset på Boen ble restaurert mellom 2010 og 2015 og drives i dag som et spesielt gjestmildt hotell med et utrolig kjøkken i Michelin stil. Boen Gård er med i kjeden av Historiske hotell og eies i dag av Johan Olsen og Øystein Eidsaa.

Fotnote:
Hvis du stusser over navnet på elven så er forklaringen at den heter Tovdalselven øverst i vassdraget og at den heter både Tovdalselven og/eller Topdalselven i den nedre delen av vassdraget. Disse navnene bruke om hverandre.  Hvis du og husker parketten som heter Boen så produseres den fortsatt, men ikke her. Fabrikken ved gården er nå tom og hele produksjonen er flyttet til Litauen, Kroatia og Sveits.

Knarestad i Tveit. Agder, Norway

Historien om gården Knarestad, strekker seg over 450 år tilbake i tid. Opprinnelig var Knarestad en husmannsplass under Boen gård og helt fra 1865 fungerte som et viktig anløpssted for båter som trafikkerte Topdalselva. Dette var så lang man kunne reise med båt før man traff på de første strykene i elven. Den røde bygningen som står på vollen ved bryggen fungerte i sin tid som skysstasjon med tilbud om kost og losji.

Dampskipet D/S Topdal var den viktigste båten som trafikkerte på Topdalselven. Den ble bygget ved Christiania Mek. Verksted for rederiet Dampskipselskapet Topdal i Kristiansand i 1874. Den hadde et jernskrog, var 76,5 fot langt og ble drevet av en 2-sylindret dampmaskin på 15 hestekrefter. I 1894 ble skipet returnert til verftet for ombygging, og i 1902 fikk det installert en ny motor. I 1910 endret eierselskapet navn til Dampskibsselskabet Topdal A/S og skipet ble satt inn i ruten Bergen, Laksevåg, Kleppestø, Strusshamn/Askøy, Alvøen, Håkonshella og senere også Sotra. Denne ruten var populær, spesielt i ferietiden. I 1924 ble skipet solgt til et nytt rederi i Bergen (D/S Topdal A/S) og i 1940 ble skipet igjen solgt videre til Skibs-AS Farmann, også det i Bergen. Under andre verdenskrig ble skipet kontrollert av tyskerne og delvis brukt som slepebåt, men det lå for det meste for anker i Store Lungegårdsvann i Bergen - der den sank 10. juli 1946 etter at noen gutter lekte ombord og ved et uhell åpnet en bunnventil.

Vraket ble gjenfunnet i 1998 og ligger fortsatt på 15-19 meters dyp. Det regnes som et av Norges eldste eksisterende norskbygde skip med propell og har derfor en kulturhistorisk verdi. Det har vært diskutert om vraket skal heves og restaureres, men slike prosesser tydeligvis så lang tid at det nå er tvilsom om skipet kan reddes. Det finnes og et større skip med navnet D/S Topdalsfjord. Det  ble bygget i Canada (1931) for Den Norske Amerikalinje og hugget opp i 1955. D/S Topdalsfjord hadde ingen tilknytning til ruten i Topdalsfjorden eller anløpene på Knarestad. 

I 1953 ble husmannsplassen på Knarestad gitt som gave til Tveit kommune av Kathinka og Nils Kjevik fra Lilleboen, med den betingelsen at stedet skulle fortsatt være et bygdemuseum. Museet (som ble åpnet av Kathinka og Nils i 1952) ble møtt med stor lokal entusiasme. Mange innbyggere i Tveit donerte gamle gjenstander, inkludert en verdifull boksamling etter sokneprest Erling Bødker.

Driften av museet ble etter hvert en utfordring for kommunen, og i 1987, da Tveit Historielag ble stiftet, overtok laget ansvaret for Tveit Bygdemuseum. Siden den gang har historielaget stått for drift og vedlikehold av museet, hovedsakelig basert på dugnadsinnsats og donasjoner fra lokalsamfunnet. Tveit Historielag har som formål å fremme interessen for lokalhistorie og kulturvern i tidligere Tveit kommune.

Gamle Finså kraftverk, Agder, Norway

Gamle Finså Kraftverk var i full drift fra 16. april 1923 til 30 oktober i 1963 og det var det første kraftverket i den gamle Tonstad kommune. Inntaksdammen ligger i Finsåfossen et stykke oppe i fjellet og er bygget av hogd og kilt naturstein som er satt oppå hverandre slik at den danner en svak bue mot vanntrykket.

Rettighetene til Finsåfallet ble i sin tid solgt til oppkjøpere allerede i 1898 og skjøtet ble pantsatt i Flekkefjord Privatbank. Denne banken gikk så konkurs i 1813 og en gruppe bønder på Fintland og Tonstad ble da enige om å kjøpe rettighetene for å starte utbyggingen. Vest Agder Energiverk (VAE) mente derimot at de hadde fått tildelt monopol på alle strøm leveransene i fylket og de fikk derfor overtalt (eller truet?) de lokale bøndene til å stoppe planene om utbygging i Finså. Hele historien endte med at VAE til slutt stod både for utbygging og strøm leveransene fra Finså Kraftstasjon.

I henhold til konsesjonsvilkårene var også VAE forpliktet til å bygge et nytt linjenett fra Tonstad i rett linje opp til Tjørom, med sidenett til både Josdal og Liland. Før kraftverket stod ferdig fikk visse deler av dalen strøm fra Tveiten Kraftverk. Her var det installert et hjelpeaggregat på 150 kW like nedenfor Dorgefossen som tilhørte Stavanger Elektisitetsverk.

Den første turbinen som ble montert på Finså kraftverk kom i 1923 og var på 88 kW. Men strømforbruket økte år for år frem til utbruddet av 2. verdenskrig og man måtte derfor oppgradere kraftverket med en en ny turbin på hele 450 kW. Finså Kraftverk var enmannsbetjent og denne stillingen hadde Martin Halvorsen i alle år så lenge kraftverket var i drift. I dag  er det bygget en helt ny kraftstasjon (Nye Finså Kraftstasjon)  og denne har en produksjonskapasitet på 23 MW.

Bygningene, demningen og deler av rørgaten fra det gamle anlegget står fortsatt igjen etter 40 år drift. Kraftverket viser tegn til forfall og de gamle turbinene er fjernet. Likevel har dette kraftverket en stor historisk verdi – både for energi utbygging i Norge og ikke minst for en kommune som senere har blitt en av landes største energileverandører.