Bonifacio, Sardinia, France

Det finnes mange imponerende hvite kalksteinsklipper rundt omkring i Europa. De hvite klippene ved engelske Dover, kalksteinsklippene på Algarvekysten i Portogal, klippene ved Tyrkiske Kemer, de steile klippene i den italenske Mache regionen og de hvite klippene på Tysklands største øy, Rügen. Alle er imponerende på sin særprege måte, men det er ikke mange av disse som kan måle seg med klippene rundt Bonifacio. 

Den gamle byen har utvilsomt Corsicas, og kanskje også en av Europas, mest spektakulære plasseringer - helt ytterst på kanten av den hvite og stupbratte kalksteinsklippen. Under har det azurblå havet forvitret underlaget slik at deler av byen henger utenfor kanten av fjellet. De ytterste gatene er så smale at man nesten må presse seg mellom husveggen og stupet ned til sjøen. Her går man med en litt underlig følelse av usikkerhet når man tenker over at det faktisk bare er luft et stykke under gatene. Den gamle bydelen på toppen av fjellet ligger innenfor den originale bymurene mens den nyere delen ligger nede ved havnen. I nyere tid har det franske forsvaret brukt deler av det gamle festningsverket. I dag står fortsatt den militære bebyggelsen igjen - både som en slags forlatt spøkelsesby og som et monument over svunnen tid. Eksersisplassen og generalenes boligblokker er bevart, mens kasernene for menige soldater er forlatt og forfalt.  

Utsikten fra torget i den gamle bydelen oppe på fjellet er i retning av Lavezzi øyene i sør. Ile Cavello, som er den nærmeste av øyene, er "okkupert" av noen få milliardærer fra Frankrike og Italia og her skal man trø forsiktig for ikke å bli tatt av sikkerhetsvaktene som står permanent utenfor de overdådige eiendommene. Den andre øygruppen heter Ile Lavezzi og ligger litt lenger sør. Her er det fortsatt ubebodd og med fritt tilgjengelige naturområder. Disse øyene binder sammen Corsica og Sardinia og landskapet sammenlignes ofte med Seychellene. Begge øyene domineres av flotte sandstrender omgitt av spennende klippeformasjoner. I godt vær er det et paradis, men når det er uvær er det et urent farvann med mange skjær og undervannsklipper. Derfor er det også et lite paradis for de som vil dykke i det krystallklare vannet.

På innsiden av klippen ligger det en stor og lun havn og helt inne i bunnen av havnebassenget ligger også det gamle havnekvarteret. Det spesielle med denne havnen - bortsett fra de ustabile havstrømmene utenfor - er at man ikke ser innseilingen før men er rett utenfor innløpet. I det øyeblikket man ser innseilingen kan man nesten stikke seg vekk og skape et inntrykk av at man rett og slett bare forsvinner i løse luften. Dette var en strategi som ofte ble brukt den gang havnen hadde en stor miliærstrategisk betydning. Innseilingen går like under det største vakttårnet på borgen så det var nok ikke en enkelt for fienden å slippe gjennom dette nåløyet. Straks man er innenfor åpner det seg et stort havnebassen som i dag er i flittig bruk av lystfartøy. 

Under Krimkrigen, som startet som en religiøs konflikt og varte fra oktober i 1853 til februar i 1856, gikk det franske transportskipet «La Semillante» ut fra Toulon med 393 soldater og et mannskap på 301 personer. De skulle transportere forsterkninger til den franske hæren. Da de passere Lavezzi øyene syd for Corsica fikk de føle kreftene i de sterke havstrømmene langs kysten. Først ble de overrasket av en kraftig storm og deretter mistet de helt kontrollen da de senere på natten kom inn i tette tåkebanker. Det endte med at båten gikk på et skjær og sank. Alle om bord omkom og noen måneder senere ble det anlagt 2 gravlunder og et minnesmerke for de omkomne fra forliset (15. februar 1855). Det er kun kapteinens grav som er merket med navn. Om dette forliset fikk noe konsekvens for utfallet av Krimkriger er uvisst, men resultatet av denne krigen var at det Ottomanske riket måtte gi fra seg makten over hele Svartehavet til Russland. (også Ukraina og Krimhalvøyen, med referanse til nyere historie)

De første sporene etter mennesker i Bonifacio er fra tidlig steinalder (10.000-5.000 år f. kr.). Frem til år 495 var byen en del av det romerske imperium, helt til «Vandalene» til slutt greide å innta byen. Disse gale vandalene var styrt av den ungarske høvdingen Genseric. Flere av hans folk var fryktløse vikinger som kom fra både Danmark og Norge. Disse herjet rundt i hele Middelhavsområdet og har til tider styrt deler av både Sardinia og Sicilia (se egne beskrivelser) 

De høye klippene og det trange smale innløpet har gjort Bonifacio til en av de beste le-havnen i hele Middelhavet. Dette var også en av de eldste havnene på Corsica og det har vært handelsvirksomhet her helt tilbake til 1100 tallet. Forsvarsverket rundt bykjernen har stått imot mange beleiringsforsøk, men vær og vind setter sine spor. Siden byen allerede henger på utsiden av klippene er det ikke vanskelig å forestille seg at på et alle annet tidspunkt vil dette rase ut og havne i sjøen under før. Da ender Bonifacio's lange historie som et revidert kapittel i historiebøkene... 

Corte, Corsica, France

De to mest kjente personene fra fjellbyen Corte er generalene Jean-Pierre Gaffori og rebellen Filippo Paoli. General Jean-Pierre Gaffori ble født i Corte i 1704. Han var sekretær for kong Theodore som den gang var general av Corsica. Gaffori ble partisan og kjempet hele sitt liv for frihet for det korsikanske folket. Det var Gaffori som i 1754 formaliserte «Moor’s hode» som et symbol det korsikanske folket. Dette symbolet med sorte hoder brukes fortsatt i det korsikanske flagget. Det samme symbolet benyttes også i det nesten like flagget som brukes på Sardinia.

Filippo Antonio Pasquale di Paoli levde fra 1725 til 1807 og var den mest kjente patrioten og opprørslederen i den korsikanske historien. Han opprettet et styresett med en egen korsikanske republikk i sentrum og med hovedstad i Corte. I denne fjellandsbyen var det enkelt å forsvare seg mot den genovesiske hæren som dominerte hele kyststrekningen rundt Corsica – godt hjulpet av utallige vakttårnene og forsvarsverk som var blitt oppført mens øyen var en del av bystaten Genova. Pascal Paoli ble to ganger arrestert og sent i eksil til England, den siste for godt.

Nå er det også andre kjente personligheten som har satt sitt preg på byen. Munken Saint Theophilus av Corte (1676-1740) var sønn av en rikmannsfamilie på Corsica. Han ble munk via Fransiskaner ordenen og han viet hele sitt voksne liv til å gå gjennom gatene i Corte for å velsigne alle de innbyggerne han traff på. I 1930 ble han kanonisert til helgen av pave Prius X1 og nå ligger han i en utstillingsmonter av glass inne i et hjørne av byens gamle kirke. Like ved siden av står også alabast døpefonten som ble brukt da Napoleons Bonaparte’s eldste bror ble døpt. Familien Bonaparte bodde nemlig i Corte før unge Napoleon Bonaparte ble født (se egen beskrivelse fra Ajaccio).

Midt i den gamle byen ligger det et lite torg. Her står en status av general Jean-Pierre Gaffori på en pidestall av marmor. Han peker opp mot den gamle borgen på toppen over byen – som om han leder både gamle og nye turister opp mot et av Corsicas mest kjente frihetssymbol. Husene rundt dette torget kan ved første øyekast se litt slitt og forfalne ut, men når man kikker nøyere etter ser man tydelig at veggene er fulle av kulehull etter de mange skyte episodene som ble utkjempet akkurat her. Selv om det rundt dette torget finnes noen hus som er restaurert og bygget om til fargesprakende butikker så blir det som å bevege seg gjennom historiens brutalitet når man går de mange trappene opp til den gamle borgen.

Etter at Filippo Antonio Pasquale di Paoli gjorde Corte til hovedstaden på Corsica forble det slik inntil Napoleon Bonaparte flyttet den til sin egen fødeby Ajaccio på vestkysten . Etter at han hadde flyttet hovedstaden var han ferdig med Corte og besøkte aldri byen igjen. Nå var han ikke så påtrengende ofte på besøk i Ajaccio heller, men her var han i alle fall to ganger på besøk før han ble sendt i eksil og døde på St. Helena, bare 52 år gammel.

I dag kan man enten kjøre med egen bil opp fra Ajaccio eller fra Bastia til Corte eller ta turen med den gamle jernbanen som går nesten helt parallelt med denne veien. Underveis på denne turen får man et godt bilde av det høyeste fjellet på Corsica, Monte Cinto (2.710 moh.). I dette fjell landskapet kan det nesten virke som om noen har fått litt inspirasjon fra Den norske Turistforening (eller kanskje det er omvendt?).  Her kan man gå fra hytte til hytte i dagevis – enten i organiserte former eller helt på egenhånd. Det finnes mange ulike turer som er godt merket og tegnet inn på egne kart. På disse turene finnes det også mange hytter som står åpne for publikum og som kan benyttes til overnatting. Hele landskapet innbyr til en opplevelse av den "ur-autentiske" naturen man finner på Corsica.

Porto Vecchio

Byen ligger som en naturlig havn i enden av Golfe de Porto-Vecchio. Det var bystaten Genova som etablerte havnen på 1500 tallet og som valgte å legge den første bebyggelsen på toppen av den bratte skrenten over den lune havnen. Man tror at dette ble gjort for å kunne bygge en befestet ny by. Rundt 1960 inntok Porto Vecchio posisjonen som Corsicas mest snobbete sted. Før den tid var dette bare en liten ubetydelig landsby som i hovedsak livnærte seg med utvinning av salt fra de store våtmarksområdene rundt byen. Det produseres fortsatt salt på noen av de gamle anleggene, men nå er det en beskjeden årlige produksjon på ca 900 tonn. Fra den gamle byen har man god utsikt over de gamle salt anleggene. 

Den gamle bydelen består av mange små og trange gater. Her er det yrende liv og røre hele sommeren. Butikkene holder åpent natten gjennom, barer og diskotek overtar totalt det offentlige rom etter mørkets frembrudd. Like sør for byen ligger den berømte Palombaggio stranden. Det var her turismen startet med en blanding av europeiske jet-set elite og en mengde tilreisende hippier. Dette er fortsatt Corsicas mest berømte strand, men dessverre nesten alltid overfylt med folk.

Nede i havnen ligger de store og imponerende lystyachtene på rekke og rad, men her finnes det også noen små lokale fiskebåter der man åpenbart har glemt å starte lensepumpene. Porto Vecchio er ikke bare en typisk sommerby, men også et viktig trafikk knutepunkt mot både Italia og Frankrike. Her går det ferger til Napoli, Livorno, Genova og til Marseille

Erbalunga

Erbalunga representerer det du ikke tror du finner på Corsica. Som på nesten hvert eneste nes rundt hele Corsica står det karakteristiske genovesiske vakttårn. I Erbalunga finner det også et slikt. Tårnet ligger ytterst på et lite nes og det ser nesten ut som det er i ferd med å synke i havet. Innenfor dette tårnet finnes det en liten naturlig havn som er blitt bygget ut over hundrevis av år. Det spesielle er at alt er bevart slik det ble bygget.

I løpet av hele denne tiden har man bare greid å bygge en bryggekant på ca. 50 meters lengde, men dette var nok til at Erbalunge i årtier var den viktigste og mest trafikkerte havnen nord på Corsica. Husene innenfor den gamle moloen var i generasjoner brukt om handelshus og lagerbygg før de ble bygget om til boliger. Utvendig er alt slik det var den gang husene ble bygget.  I dag er en del av disse gamle husene også bygget om til restauranter. 

Det var flere innbyggere i Erbalunga som emigrerte til Amerika og til de karibiske øyene. Han som fikk bygget det største huset i byen var en av disse. Calisti var militærlege under Napoleon III og rakk akkurat å bygge et hus som han kalte «Palazzo Americani» før han emigrert til den Dominikiske Republikk. I følge rykte giftet han seg der med en Creolsk prinsesse. Om det stemmer vet man ikke sikkert, men det man med sikkerhet vet er at han ble styrtrik på sine sukkerplantasjer. Calisti familien kom ikke så ofte på besøk til «Palazzo Americani» på Corsica, men de passet hele tiden på at huset ikke forfalt. På folkemunne skiftet huset sakte men sikkert navn til «Casa Calisti» mens det stod tomt.

På sluttet av 1980 årene oppdaget Pieri familien stedet og de ble overstadig forelsket i både huset og resten av den lille byen. De kjøpte "Casa Calisti" for å bygge det om til en mer moderne privatbolig, men etter noe måneder fant de ut at de skulle endre på byggeplanene og heller ominnrede huset til et nymotens «boutique hotel», det første av sitt slag på Corsica. Etter 10 år med restaureringsarbeid åpnet endelig det nye hotellet i 1990. Navnet var nå endret til «Hotel Castel Brando». Man kan ikke besøke Erbalunga uten å få med seg minst en natt på dette spesielle hotellet.

Det første man gjør når man kommer til Erbalunga er å ta en tur gjennom de mange og trange smugene mellom husene som ligger ned mot havnen. I sommermånedene er byen helt bilfri og da flytter alle restaurantene ut på gaten. Den mest kjente restauranten i byen heter "Le Pirate" og ligger helt nede i vannkanten. Den har for øvrig en stjerne i Michelin guiden og vil du spise her må du bestille bord i god tid.

…og hvis du nå fortsatt lurer på hvor navnet Brando kommer fra så var det byens mektigste handelsmann. Han styrte handelen på havnen og ble etter hvert den mektigste personen i bybildet. Det sies at det er takket være hans omtanke (og en god slump med penger) at denne lille byen overlevde historien uten å bli ødelagt.

Rogliano, Corsica, France

En gang lå det 7 små landsbyer her, nå har disse vokst sammen til en litt større landsby. Dette var en gang sete til den mektige De Mare familien. De dominerte handelen helt ute på Cap Corse i perioden fra 1100 til 1500. Byen ble i denne perioden et sentrum for Corsicas handel med mange fjerne land. Over byen ligger det en borg med et karakteristisk genovesisk vakt tårn. Dette var familien De Mares private residens. Like ved siden av ligger også et Fransiskaner kloster med flere små barokke kirker, tilegnet Saint Francoice. Den fineste av disse heter Saint Agnelu. I 1869 fikk klosteret et storfint besøk av selveste keiserinne Euguene. Fransiskaner ordenen ble grunnlagt av Franz av Assisi (se egen beskrivelse) i 1209. Grunntanken er at medlemmer av ordenen ikke skal eien noe som helst, men livnære seg med tigging og hardt arbeid. I så måte ble det en sterk kontrast til den velstående De Mare familien som holdt hus i nabobygget her i Rogliano.

Disse De Marene var noen driftige mennesker. Da handelen i landsbyen sank reiste mange av dem til Amerika for å gjøre seg rike. De kom tilbake med amerikansk tankesett og kofferter fulle av dollar. Disse pengene ble brukt til å bygge prangende hus i overdådig amerikanske stil. Det som derimot er mest påfallende er at de også bygget seg sine egne gravsteder. Her laget de sine egne monument  og kapell som utelukkende var til heder og ære for seg selv. Det var ikke snakk om å lage noen familiegravsted, men et minnesmerke og kapell for hvert familiemedlem. Slik fikk de satt opp hvert sitt "cenotaph" i denne byen.

Nå er jo egentlig ikke tanken bak dette så merkelig i disse landene, det spesielle på Corsica er at det ikke finnes så mange organiserte gravlunder og at flere slike små gravstedene er spredd utover i naturen. Umiddelbart ser det ut som om dette er plassert helt tilfeldig, men ved nærmere ettersyn er det en viss historisk logikk. De som likte skogen er plassert mellom trærne, mens de som likte fiske er plassert med utsikt over havet. Du finner disse små byggverkene midt inne i byen og langt ute i ødemarken. Noen ligger på utsiktspunkter langt veien og andre ligger som om de bare var kastet ut fra luften. Hvor resten av befolkningen ble begravd sier ikke historien noe om, det finnes ikke en eneste gravlund å få øye på i dette området.

Tollare, Sardinia, France

 

Tollare er et lite tettsted helt på nordspissen av Cap Corse. En gang har det nok vært en liten fiskerlandsby, mens husene er nå stort sett overtatt som feriehus. Det er ikke mulig å kjøre bil inne blant husene og det skyldes ikke bare at de er bygget tett i tett. Man har rett og slett ikke tatt seg bryet med å lage noen bilvei. Alle parkerer på utsiden og bruker heller føttene når de skal besøke naboen.

Man skulle tro at nordspissen på Cap Corse var et værhardt område. Det stemmer dårlig med en bebyggelse som ligger helt ned til i vannkanten og der blomster og flora nesten vokser i ett med tang og tare nede på stranden. Det er noe forunderlig stille over dette stedet og krattskogen innenfor stranden blir nesten majestetisk. Det eneste man ser av land ut mot horisonten i nord er den lille øyen Ile La Giraglia. Øyen er nå ubebodd og det eneste som står igjen er fyrtårn og (selvfølgelig) et gammelt genovesisk vakt tårn. Dette er så langt nord det er mulig å komme på Corsica

I det man runder nordspissen av Cap Corse og får fri utsikt mot øst så ser man rett over på den vulkanske øyen Capraia. Den er italiensk, en del av regionen Toscana og den ligger omtrent midt mellom Italia og Corsica. Her er det drøyt 400 fastboende og de lever av fiske og litt vinproduksjon. De gamle grekerne kalte øyen for Kapra (som betyr "Stein"). Senere kom romerne og de kalte øyen Capraia (som betyr "Villgeit"). I mellom disse periodene må det åpenbart ha skjedd noe gunstig evolusjon med både landskap og fauna.

Nå lurer du kanskje på hva dette har med Corsica å gjøre, forklaringen er enkel. Øde øyer var ganske enkle å erobre. Derfor ble Capraia først overtatt av muslimske sarasenere som opererte som sjørøvere i dette området på 1000 tallet. Deretter var det de gamle italienske republikkene Pisa og Genova som skiftet på å regjerte over øyen. Slik fortsatt det i nesten 700 år før den korsikanske folkehelten Pasquale Paoli (se egen beskrivelse) tok et grep og bestemte at øyen skulle være en del av hans nye og frigjorte Corsica. Den lille øyen Capraia ble dermed den første og eneste kolonien Corsica formelt sett noen gang har hatt. 

Den første som syntes det var en dårlig ide med en slik korsikansk koloni var ikke uventet den engelske admiralen Lord Nelson. Han lot seg heller ikke denne gangen be to ganger før han slo tilbake og okkuperte denne øde øyen - slik han hadde for vane å gjøre i dette farvannet. I 1815 var det endelig internasjonal enighet om at øyen fra da av skulle tilhøre Italia. Fra 1873 og helt frem til 1986 var over halve øyen i bruk som italiensk straffekoloni og derfor avstengt for sivile. I dag kan man bevege seg fritt over alt og det meste av øyen ligger innenfor grensene av nasjonalparken "Parco Nazionale dell'Arcipelago Toscano".

Port de Centuri

Den lille havnebyen Port de Centuri ligger på vestsiden av Cap Corse. Havnen ligger godt beskyttet bak øyen Ilot de Capese og en smal kort molo som strekker seg ut fra innseilingen. Dette er en liten skjermet havn som i hovedsak brukes av lokale fiskere. Størrelsene på båtene et regulert slik at de ikke kan være større enn 10 meter lange og dybden inne i havnebassenget er bare 4 meter. Dermed blir ikke havnen eller de nærliggende strendene invadert av overdådige luksusbåter - og de lokale fiskerne har fått beholde den lille havnen for seg selv. På tross av de små forholdene ved Port de Centuri er byen berømt for sitt mottak av blekksprut og store mengder hummer.

Byens lille (og eneste) hotell ligger like ved havnen, og det er langs disse bryggekantene du finner de gode fiskerestauranter. Disse er berømte for sin tilberedning av imponerende hummer måltid. Antall restauranter står ikke i stil til verken størrelsen på hotellet eller til byens faste befolkning, så her får de besøk av sultne kunder fra mange andre steder langs Cap Corse. 

Den lille byen har en meget original bebyggelse og her er det mange titalls år siden det har blitt bygget noe nytt. Selv om du ser byen fra hovedveien er det ikke uten videre enkelt å finne veien ned.  Merkingen er nokså tvilsom og det slår en at de lokale kanskje ikke vil ha så stor trafikk på de smale veiene. Når du endelig finner den riktige veien  er den smal, svingete og nesten uten møteplasser. Fordelen - som du på dette stadiet kanskje ikke vet noe om - er at det faktisk finnes enda en vei og at de lokale har utviklet en ganske praktisk ordning. Den ene veien brukes på vei ned og den andre benyttes på vei opp. Problemet er bare at dette ikke er merket på noen måte, men på den andre siden ser det heller ikke ut som om noen bryr seg. Det kan se ut som om de innfødte ikke ser noe poeng i å henge opp slike skilt når de allerede vet hvordan det fungerer.

Port de Centuri har lagt her siden tidlig på romertiden og selv om de fleste av sporene fra den tid nå har forsvunnet er dette en av de mest sjarmerende små havnebyene på Corsica. Det er det lokale miljøet og de lokale menneskene som dominerer her. Setter du deg ned på en av de små barene langs havnen så observerer du ganske raskt at det ikke er noen som løper rundt eller på andre måter ser ut for å ha det travelt. Her går tydeligvis livet i sitt eget komfortable tempo. 

På fjellet over byen ligger det enda en liten sjarmerende by. Den heter Canelle og er helt bilfri. Denne lille byen ligger og i det som er den desidert minste kommunen på Corsica. Ved siste folketelling i 2010 var det faktisk bare 48 innbyggerne i hele kommunen. Dette lille miljøet består i hovedsak av lokale bønder som ikke produserer kanel ("Canelle"), men som heller har spesialisert seg på lokal vinproduksjon. 

Nonza

  

 

Nonza er en spennende liten landsby som ligger ytterst på en høy klippe på vestsiden av Cap Corse. På klippene høyeste punkt står det et paolisk vakt tårn fra 1760. Dette er stedet der en enkelt mann med navn kaptein Casella helt alene utkjempet et formidabelt slag mot hele den franske hæren i 1768. Det er vel unødvendig å si at denne stridskyndige kaptein Casella siden den gang har vært byens store helt.

I dag er det er liten sjarmerende "hippie restaurant" der slaget stod. Den eneste som jobber her har lang hestehale, går barbent i fargerike klær fra 1980 tallet og nynner uavbrutt på gamle og kjente melodier fra Woodstock. Restauranten ligger like under toppen av fjellet og fra denne posisjonen forstår man at kaptein Casella påtok litt av en jobb da han nektet å innordne seg etter de franske soldatene. 

Like under fjellet som byen ligger på ser man ruinene etter flere små og nedlagte gårdsbruk. Her har de lokale bøndene drevet med osteproduksjon og med fiske. Det som derimot fanger blikket er den enorme sandstranden med grå sand. Kikker man nøye etter ser man at denne stranden er dekorert med noen små mini geoglyfer, det er mange figurer og tekster som er lagt opp med hvite steiner på den grå sandflaten.

Når man står oppe ved tårnet og kikker ut over landsbyen så domineres bildet av grå skifertak. Et bygg stikker seg ut - det er den oker malte fasaden på den barokke Saint Julie kirken fra 1500 tallet. Like ved ligger det en liten bar under de store trærne - her samles de lokale til en espresso eller et glass lokal vin.

Cap Corse

Cap Corse er det smale neset som strekker seg ut i havet helt nord på Corsica. Dette området var lenge veiløst og isolert fra resten av øyen. Det var Napoleon III som fikk anlagt veien rundt Cap Corse og på vestsiden bærer den litt preg av at det ikke er gjort så alt for mange utbedringer etter den tid. Veien er nemlig en litt spesiell opplevelse, med sine utallige små og trange svinger. Nervøse bilister bør kanskje vurdere å kjøre nordover på vestsiden og sørøver på østsiden. Det gir tross alt en viss trygghet i å ligger nærmest fjellet og ikke helt ute på kanten av stupet når forstøtningskantene ikke er stort mer enn ca. 20 cm høye og når det utenfor disse kan det være opp til flere hundre meter rett ned til sjøen. Møteplasser var sikkert kostbare på Napoleon sin tid, for de er det ikke mange av.

På østsiden er veiene langt bedre. Strekningen fra Saint-Florent til nordspissen på Cap Corse er ca 7 mil, men her bør du bruke hele dagen. På vestsiden er naturen vill og vakker, midt inne på Cap Corse er fjellene på 1.300 moh. og på østsiden ligger de små byene tett i tett, de fleste med sine egne hvite sandstrender.

Saint Florent

Byen ble grunnlagt av Genovesere på 1600 tallet og hensikten var å skape et brohode i kampen mot de korsikanske opprørerne. Under den franske revolusjonen i 1794 gikk England i spissen for å støtte de korsikanske opprørerne under ledelse av Pascal Paoli. Den engelske flåten var ledet av en kjent engelskmann, lord Horratio Nelson. Han fikk satt i land soldater som sammen med de korsikanske opprørerne nedkjempet de to forsvarsverkene slik at havnen ble liggende åpen for resten av den engelske flåten. De franske soldatene flyktet over fjellet til Bastia der de deltok i forsvaret av byen. Saint-Florent var i mange år en av de viktigste franske brohodene på Corsica. I 1795, året etter Lord Nelson var i Saint-Florent, hadde de korsikanske opprørerne (med hjelp fra England) tatt tilbake byene Bastia og Calvi.

Saint-Florent var tidligere bispesete for Nebbio regionen og som tradisjonen da er ble det bygget en katedral for anledningen. Den heter Santa Maria og ruver uanfektet over byen. Byen ligger i et fruktbart landbruksområde på kanten av fjellkjeden som strekker seg nordover til enden av Cap Corse. Havnen i Saint-Florent er hyppig besøkt av overdådige luksus yachter fra internasjonale hjemmehavner. Havnen er lun og det er lett å finne seg en egen strand for de som beveger seg med båt. Byen har et tett sentrum med trange gater, men til gjengjeld er det her du finner de beste spisestedene. Saint-Florent er ikke en by som tar pusten fra deg, mens som åpenbart har en viss sjarm med kontrastene mellom den enkle bebyggelsen og de overdådige båtene som gjester havnen.

 

 

Like utenfor byen ligger et område som heter Patrimonio. Det er her Corsicas mest berømte viner produseres. I tidligere tider var det stor produksjon av vin i flere områder på Corsica, men en epidemi ødela de meste av vinrankene. Noen stokker overlevde og enkelte bønder som eier land med spesielt gode forutsetninger for vinproduksjon har nå startet opp med vinproduksjonen. Man dyrker Muskat druer og produksjonen er i ferd med å få et nytt fotfeste. Enten man liker vin eller ei kan det være en ide å ta turen innom Patrimonio. Her finner du nemlig også de enestående Menihr-statuene som ble laget mellom år 1000 og 1300 f. kr.

Fra Saint-Forent går det nå en vei over fjellet til Bastia. Det er i Bastia du finner Corsicas økonomiske senter. Byen har en stor fergetrafikk til både Italia og Frankrike. I den øvre delen av byen ligger borgen Terra Nova fra 1380. Dette var det genovesiske hovedsete i over 300 år. I denne perioden ble hele Corsica styrt fra denne gamle borgen, i dag er det hele gjort om til museum.

Dessert des Agriates

 

 

 

Området som kalles "Agriater ørkenen" er i dag et enormt ingenmannsland, men slik har det ikke alltid vært. Før 1. verdenskrig var dette et meget fruktbart jordbruksområde med stor produksjon av sau og geit. Under krigen gikk man til slutt "tom" for soldater og da ble alle mennene i dette området kommandert ut som rekrutter. Jordbruksområdene ble fraflyttet og raskt overgrodd av busker og krattskog, men restene etter de gamle sauefjøsene i stein - som kalles "Pagliaghju" på det lokale korsikanske språket - står der enda. Selv om gårdene forfalt ligger det fortsatt milevis med gamle veier inne i dette øde området.

Disse områdene benyttes til rideturer, terrengsykling og motoriserte ekspedisjoner med store spesialbygde terrengbiler. I bygdene rundt ørkenen finnes det knapt en vanlige bil med normal bakkeklaring, her er det Range Rover og Land Cruiser som selger best. Å organisere ulike typer turer i dette området ser ut til å være en viktig ekstra inntektskilde for de som er lokalkjent i området.

For de motoriserte er det og en 40 km. lang kyststripe bestående av lune bukten og kritthvite sandstrender. For å komme ut til denne må man enten disponere en båt eller et firehjulsdrevet kjøretøy. Helt ytterst ved havet ligger stranden Plage de Salenccia. Veien ut hit minner mer om et utørket elveleie enn en kjørbar bilvei. Sørg for god bakkeklaring og nok drivstoff på bilen før du legger ut på denne strekningen. Veien ender opp på en stor gruslagt parkeringsplass og derfra må du gå noen meter for å komme ned til stranden, som nok er en av de fineste hvite uberørte sandstrendene du finner på hele Corsica.