Opphavet til dagens Statskraft startet ved Paulenfoss i elven Otra litt nord for Vennesla i Vest- Agder. Dette var statens aller første norske oppkjøp av en fallrettighet. Det var stortingsmannen Gunnar Knudsen (senere statsminister fra 1908-10) som var den største forkjemperen for at staten skulle overta flest mulig av fallrettighetene i Norge. Motivet var å sikre energi til en stor jernbaneutbygging, industribygging og ikke minst for å forhindre at det ble spekulert i fellesskapets energiverdier. Beslutningen om å kjøpe fallrettighetene ved Paulenfoss for kr. 23.000 ble tatt av Stortinget i 1894 og ordlyden i stortingsvedtaket lød slik:
«Etter forslag fra jernbanestyrelsen i skrivelse av 24 mai 1895 meddelte departementet den 30. samme måned samtykke til innkjøp for statens regning eiendommen Paulen gaardnr. 20, bruksnr. 1 i Vennesla herred, Lister og Mandals amt, med tilliggende vannfall på venstre side»
Vassdraget ble bygget ut, men ikke av staten. Riktig nok hadde staten fallrettighetene til halvparten av vannet gjennom en damluke på vestre side av anlegget, men denne ble bare bygget og deretter bare stengt – og slik står den der fortsatt som et monument fra denne pionertiden.
Elektrifiseringen av jernbanen dro ut i tid og i 1914 kjøpte Kristiansand kommune hele anlegget. Dermed ble Kristiansand Elektrisitetsverk en realitet. Målet var da primært å kunne levere mer av energien fra Paulenfoss til Kristiansand by. Kringsjå kraftstasjon ved Paulenfossen ble bygget og den var i drift frem til den ble stengt og revet i 1957. Det ble bygget en ny og større kraftstasjon litt lavere i elven. Dette ga et langt større nedslagsfelt og dermed en bedre utnyttelse av naturkreftene. Dette "nye" kraftverket er i dag eid 54,5% av Agder Energi. I 2001 kjøpte Statkraft seg opp og dermed ble også ringen sluttet etter over 100 år. Det første vannfallet som ble kjøpt av staten i 1895 ble igjen på statens hender i 2001.
Statlige oppkjøp av en mengde fallrettigheter foregikk frem til 1920 og dette la grunnlaget for at den norske staten gjennom Statkraft er blitt Europas største vannfallseier. Produktet fra Statskraft er «fornybar energi» - et paradoks så lenge energi ikke kan forbrukes, energi er kontant og forbrukes ikke - den skifter bare form. Leveransene fra Statskraft står i dag for ca. 35% av den samlede kraftleveransen i Norge.
Etter at vannføring i Otra var regulert ved Paulenfossen ble det et problem å fortsette med tømmerfløtingen i elven. Mye av tømmertrafikken ble flyttet over på den smalsporede Setesdalsbanen som gikk fra Kristiansand og opp til Byglandsfjord (egen beskrivelse). Denne banen ble åpnet i 1896 og var i ordinær drift frem til 1962. I dag er dette en museumsbane med eget damplokomotiv. Banen går nå på faste ruter i sommerhalvåret og passerer da både gamle Paulen gård og Kringsjå kraftstasjon.
Etter at vannføring i Otra var regulert ved Paulenfossen ble det et problem å fortsette med tømmerfløtingen i elven. Mye av tømmertrafikken ble flyttet over på den smalsporede Setesdalsbanen som gikk fra Kristiansand og opp til Byglandsfjord (egen beskrivelse). Denne banen ble åpnet i 1896 og var i ordinær drift frem til 1962. I dag er dette en museumsbane med eget damplokomotiv. Banen går nå på faste ruter i sommerhalvåret og passerer da både gamle Paulen gård og Kringsjå kraftstasjon.
For å løse problemet med resten av tømmerfløtingen ble det bygget en over 4 kilometer lang tømmerrenne i tre forbi Paulenfossen og Kringsjå kraftstasjon. Tømmerrenna var i bruk i flere år men forfalt raskt etter at tømmerfløtingen gikk mer og mer over på bane og senere på bil. I dag er det meste av anlegget restaurert og åpnet for publikum. Bunnen i rennen er ca. 50 cm bred, mens den er ca. 150 cm bred på toppen. Det er mulig å gå i selve rennen nesten helt opp til inntaket ovenfor kraftverket, men pga. konstruksjonen er det er umulig å ikke hilse på de som er på vei i motsatt retning.
Litt over midtveis passerer man restene etter den gamle inntaksdammen som ble bygget for det gamle kraftverket i Paulenfossen. På sin vei er tømmerrenna både bygget over elven i en egen hengebro og gjennom fjellet i en liten tunnel. Det er imponerende å se hvordan hele dette anlegget er nivelert for å få riktig flyt når tømeret skulle fløtes. Dersom vannet fikk for stor eller for lav hastighet ville tømmeret pakke seg sammen og blokkere anlegget.
Det er kanskje enkelt å nivelere dette med dagens teknologi, men den var nok en rimelig komplisert kalkyle rundt århundreskiftet. Inntaket til tømmerrenna ligger overfor kraftverket (ca. 110 moh.) og ender opp i Venneslafjorden like nedenfor kraftverket (ca. 40 moh.) Skal man gå tur/retur starter man ved kraftverket. Her er det gode parkeringsmuligheter og turen frem og tilbake tar ca. 2 timer.
Litt over midtveis passerer man restene etter den gamle inntaksdammen som ble bygget for det gamle kraftverket i Paulenfossen. På sin vei er tømmerrenna både bygget over elven i en egen hengebro og gjennom fjellet i en liten tunnel. Det er imponerende å se hvordan hele dette anlegget er nivelert for å få riktig flyt når tømeret skulle fløtes. Dersom vannet fikk for stor eller for lav hastighet ville tømmeret pakke seg sammen og blokkere anlegget.
Det er kanskje enkelt å nivelere dette med dagens teknologi, men den var nok en rimelig komplisert kalkyle rundt århundreskiftet. Inntaket til tømmerrenna ligger overfor kraftverket (ca. 110 moh.) og ender opp i Venneslafjorden like nedenfor kraftverket (ca. 40 moh.) Skal man gå tur/retur starter man ved kraftverket. Her er det gode parkeringsmuligheter og turen frem og tilbake tar ca. 2 timer.
