Her ligger det fem små landsbyer - en i hvert "hjørne" av øyen. På luftfoto ser det nesten ut som om de fastboende har vært veldig uenige om ett eller annet og at de derfor har bosatt seg så lang fra hverandre som overhodet mulig. Det går riktig nok noen veier over øyen, men det kan jo virke som om ingen har hatt noe behov for mye trafikk mellom disse småstedene. På tross av dette bor det i dag ca. 2.300 innbyggere på øyen. Den reelle begrunnelsen for at det er så få veier på øyen er nok ikke at folk er uvenner, men at det meste av øyen er innenfor det store naturreservatet. Innenfor dette reservater er det ikke lenger lov å bygge noe som helst - heller ikke nye veier. Dermed er hele denne øyen et eldorado for friluftsmennesker som vil oppleve den spennende naturen på helt på egenhånd.
Dagens navn, Salina, kommer opprinnelig fra saltproduksjonen som tidligere foregikk på sørsiden av øyen. I dag utvinnes det ikke lenger salt, men siden Salina er den frodigste av de Eoliske øyene er den i dag bedre kjent for produksjon av vindruer. Disse brukes til produksjon av Malavasianvin og den lokale varianten av denne vinen heter "Malavasia della Lipari".
Man tror de første som slo seg ned her kom hit allerede i tidlig bronsealder. I historiebøkene nevnes øyen første gang i forbindelse med at Spania erklærte krig mot Frankrike (1544). Den franske kong Frans I sendte den gang en flåte med krigsskip som overvant spanjolene like utenfor kysten av Salina. Etter dette ble både Salina og de fleste andre Eoliske øyene helt avfolket. Hvem som var de første til å returnere sier historien ingen ting om.
