søndag 9. september 2018

Moskva kanalen, Russia





Moskva kanalen ble inntil 1947 kalt "Moskva-Volga kanalen" og den knytter sammen Moskva elven med den enorme Volga elven. Volga er hoved transportveien i den europeiske delen av Russland. Kanalen ligger i Moskva og Tver oblast nord for Moskva. I tillegg til å være en meget viktig transportvei forsyner kanalen også Moskva med om lag halvparten av nødvendig ferskvann som forbrukes og breddene av kanalens ulike reservoarer benyttes for rekreasjon. Langs kanalen ligger det e del staslige herskapshus, men også bevis på noen tragiske menneskeskjebner.




Arbeidet med å bygge kanalen startet i 1932 og stod ferdig allerede i 1937. Den ble bygget under Stalin tiden og hovedvekten av gravearbeidet ble utført av politiske fanger under Stalin tiden. Kanalen er 128 kilometer lang og i hovedsak gravd ut for hånd. Dette er derimot en kort strekning av dette elveløpet. Volga er den lengste elven i Europa (3685 km. lang). Vannføringen i elven er 8000 km3 i timen og den er bare isfri ca 6 mnd. i året.


Takket være denne kanalen har Moskva fått tilgang til fem hav: Kvitsjøen, Østersjøen, Det kaspiske hav, Azovhavet og Svartehavet. Det er derfor Moskva noen ganger kalles for «havnebyen til de fem hav». I tillegg til transport forsyner kanalen også Moskva med om lag halvparten av nødvendig ferskvann og breddene av kanalens ulike reservoarer benyttes for rekreasjon.




I den nordlige havnen ligger det et stort terminalbygg som regnes som et av Stalin 8 signalbygg («de 8 søstre»). Litt lenger ute i kanalen ser man derimot tydelige tegn på at det er menneskeskjebner  som de som ikke har hatt anledning til å ta del i den nye velstanden i Russland. Moskva kanalen er dårlig vedlikeholdt og nødvendig opprustning blir anslått å komme på mellom 1,5 – 3 milliarder rubler (ca. 350 – 700 millioner norske kroner) hvert år.





Vasilij katedralen, Russia




Etter at mongolene erobret Russland i år 1240 hadde de kontroll over store landområder i over 250 år. Sakte men sikkert overtok de nye tartarstammer herredømmet og tidlig på 1400 taller ble tartar staten «Kazan-khanatet» opprettet i det området som ligger mellom elven Volga og dagens Bulgaria.


Grunnleggeren av den nye staten var Oleg Mokhammad og han etablerte sin nye hovedstad i byen Kazan (Qazan). Herfra fikk han regjere med god støtte fra den lokale adelen – som sikkert også fikk sin del av utbyttet fra de mange brutale røvertoktene. Både Mokhammad og sønnen Maxmud raidet flere ganger datidens fyrstedømme i Moskva, noe som tydeligvis irriterte tsar Ivan den Grusomme til bristepunktet. I 1552 greide han endelig å bekjempe hele tartar staten og etter dette bestemte han at Visiljij katedralen skulle bygges som et minnesmerke over denne store militære seieren.

Denne kirken er ganske spesiell, både utvendig og innvendig. Utvendig er det fargevalgene og selve konstruksjonen som er mest påfallende, mens den innvendig ikke er bygget med et stort tradisjonelt kirkerom, den er bygget med 8 mindre kapell. Det første er viet til Jomfru Maria’s beskyttelse siden seieren over tartarene skjedde på Maria’s beskyttelsesdag. Det siste kapellet er viet begivenheten da Jesus red inn i Jerusalem. De øvrige kapellene er dedikert til andre større eller mindre historiske helgener.

Kirken var i daglig bruk helt til den ble omgjort til et museum i 1929. Stalin ville rive kirken fordi han mente den stod i veien for hans store militærparadene på Den røde plass, men lot seg overtale til å la den bli stående. Den røde plass har ikke fått navn etter de røde bygningene, men etter det russiske ordet "krasnaja" som betyr vakker.

Det er for øvrig bare en legende at Ivan den Grusomme stakk ut øynene på arkitektene som bygget kirken for at han ikke skulle kunne bygge en tilsvarende vakker bygning igjen. Arkitekten Postnik Jakovlev kom fra byggeprosjektet med synet i behold. Det er derimot ikke en legende at bygget aldri skulle kunne kopieres. I St.Petersburg står en tilsvarende kirke med navnet «Blodskirken» tilegnet tsar Alexander II som i 1881 fikk spreng bort begge føttene i en bombeaksjon på dette stedet – og som senere døde av blodmangel (se egen beskrivelse). 





søndag 2. september 2018

Losby Gods, Norway


 
 
 
På Losby Gods i Akershus, like utenfor Oslo, kan man oppleve litt av historien om den velstående norske trelasthandelens oppgangs- og nedgangstider, om rekreasjon, selskapeligheter, gjestfrihet og jaktutflukter for datidens overklasse - men også om hardt arbeidende husmenn og tjenestefolk.

Eiendommen oppstod ved at de tre sydligste skogsgårdene Losby, Vestmork og Østmork ble slått sammen. De tre storgårdene fikk på 1500 tallet sine egne små sagbruk og på 1600 tallet var de første husmannsplasser etablert. Husmennene var skogsarbeidere for Losby Bruk og trelasthandel var kilden til stor velstand. Losby ble derfor bare begynnelsen for Peder Cudrio som rundt 1744 var en av hovedstadens mest velstående handelsmenn.





Midt på 1800-tallet ble eiendommen overtatt av Jacob Meyer og hans to sønner Thorvald og Lorentz Meyer. De bygde i 1850 det som vi i dag kjenner som Losby Gods. Bygget var på ca 1.000 kvm og  her var det overdådige ballsaler, store rom for ulike mottakelser, jaktsalonger og en mengde rom for overnatting. De nye eierne skulle bruke godset som et jaktslott hvor de kunne invitere til rekreasjon og representasjon for hovedstadens elite.

I 1893 fikk barnebarnet til Lorentz Meyer godset i bryllupsgave da han giftet seg med Kathrine Brinch, og dermed ble Lorentz Meyer Boeck faktisk den første som bosatte seg på godset. Med nye eiere gikk Losby Gods inn i en ny storhetstid som varte i mange år, her drev de mest med store selskapeligheter, friluftsliv, jakt og fiske, sagbruk og politikk - med dertil hørende store selskapeligheter og til stadighet mange overnattingsgjester.





Da Lørenskog ble egen kommune i 1908 ble Lorentz Meyer Boeck kommunens første ordfører Lørenskogs kommunevåpen er et vasshjul, og dette ligger (ikke uventet) på eiendommen til Losby Gods. I den beste perioden ble det til og med anlagt en egen jernbane for å få fraktet tømmeret ut fra godset.

Lorentz Meyer Boeck gikk bort i 1936 og etterlot seg hele eiendommen og godset til sin kone Kathrine Boeck. De fikk bare en datter, men hun døde etter bare 1 døgn. Kathrine ble boende på godset og drev dette alene videre til hun døde i 1958

Da hun døde var godset storhetstid over og hun testamenterte alt til sine søsken søster og deres barn. Det var totalt 18 slektninger som arvet, men ingen av disse flyttet noen gang inn på godset. Dette ble derimot fort tømt for eiendeler og verdier før dette ble fordelt på arvingene. Godset ble låst og stengt i juni 1959 og ble deretter stående tomt i nesten 40 år.




 
Hele eiendommen med skog og bebyggelse ble i 1985 kjøpt av familien Fjellheim, men det tok 12 år før kommunen ga de nødvendige tillatelsene for å renovere hovedhuset. Arbeidet med oppussing og utbygging startet i 1997 og dagens hotellbygning sto klart til oktober 1999. Den offisielle åpningen var 2.oktober 1999.

Rundt hotellet ligger en storslått park med en 9 hulls og en 18 hulls golfbane av høy internasjonal standard.

lørdag 1. september 2018

Drøbak, Norway

 
Drøbak er først og fremst en sommerby. På vinteren bor det mindre enn 15.000 innbyggere her, på sommeren mangedobles dette innbyggertallet. Opprinnelig var dette tidlig på 1600 tallet et lite vadested, men oppover på 1700 tallet ble det etablert flere og flere boliger i strandkanten.

 
At Drøbak snart skulle vokse til å bli en by skyldes ikke tilfeldigheter. Her var det gode havnemuligheter og det ble etter hvert etablert en fergeforbindelse over Oslofjorden. Havnen i Drøbak var også isfri mye lenger enn havnene lenger inne i fjorden, Dersom isen la seg innenfor Drøbak ble varene til hovedstaden fraktet med hest og slede inn til Christiania. Drøbak ble derfor en viktig havn for datidens Christiania.
 
 
 
Drøbak fikk kjøpstadsrettigheter i 1842 og bøle da den eneste byen i Akershus på den tiden. I 1962 bestemte regjeringen av Drøbak skulle slå seg sammen med Frogn og dermed mistet Drøbak sin bystatus. I 2006 fikk de bystatusen tilbake. 


 
Ved Drøbak er Oslofjorden på sitt smaleste. På 1800 tallet ble det derfor bygget et festningsverk og en undersjøisk molo på Hurum siden. Denne heter "Drøbaksjeten" og skulle sørge for at fremmende krigsskip måtte passere på den siden der de norske forsvarsverkene var sterkest.
 
Det var her slagskipet "Blücher" gikk da den ble beskutt fra Oscarsborg festning under det tyske angrepet Norge den 9. april 1940. Denne historien er i seg selv enestående, men her er et sammendrag.
 
Kommandant Eriksen på Oscarsborg festning så hva som var i ferd med å skje og åpnet på eget initiativ ild mot "Blücher" da de forsøkte å passere gjennom Drøbaksundet. Om bord var både soldater og byråkrater som skulle overmanne både kongehuset og regjeringen. Krigsskipet ble senket og dette forsinket den tyske invasjonen nok til at regjering, storting og kongefamilie kunne evakueres sammen med alle de norske gullreservene. Følget reiste førts med jernbanen nordover til Dombås og deretter med Raumabanen der gullet ble lastet om bord på et frakteskip med kurs for England. Kong Haakon og Kronprins Olav tok landeveien veien nordover via Molde.
 
 

Det sies mye fint om Drøbak og det meste med god grunn, men samtidig bærer byen også stygge spor etter noen relativt ukritiske arkitekter som bokstavelig talt har voldtatt deler av den koselige sommerbyen - sannsynligvis en gang på 70 tallet.