tirsdag 30. juni 2015
Tiscali, Sardinia, Italy
På en tur til Sardinia vil det nok være en del steder som man ikke rekker å besøke. Nuragi landsbyen som ligger i den gigantiske hulen oppe i de 500 meter høye Tiscali fjellene er et slikt sted. Man tror at det en gang var mellom 20-30 hus i denne bosetningen. Hele landsbyen ligger inne i en hule med en stor åpning i taket og en smal skjermet inngang gjennom fjellet på den ene siden. Det hele minner om et hult gresskar. Stedet ble oppdaget av noen skogsarbeider for ca. 100 år siden og man antar at den lille byen inne i fjellet har var bebodd helt til romerne invaderte Sardinia etter krigene mot Karthago Selv om tidens tann har satt sitt preg på den lille spesielle landsbyen inne i fjellet er dette fortsatt et av de meste spesielle restene etter nuragi bosteder på Sardinia. Den best bevarte nuragi bosetninger på Sardinia heter Su Nuraxi og ligger like utenfor byen Baromini sør på Sardinia (se egen beskrivelse).
mandag 29. juni 2015
San Teodora
Den mest berømte stranden heter Cinta Beach og våtmarksområdet innenfor heter Stagno di San Teodoro. Her kan man ta en tur med de lokale utleiebåtene for å betrakte fuglelivet mer på nært hold. Våtmarkene har store kolonier av både Flamingo og Hegre. Vannet inne i lagunen er krystallklart og man ser fiskene med det blotte øyet. Hele området dekker et areal på ca. 200 mål og er det siste av de store våtmarksområdene som er bevart sør for Olbia. Bebyggelsen rundt denne lagunen er både for fastboende og for feriegjester.
Noe av det spesielle med San Teodoro er at byen endrer karakter om kvelden. På dagtid ser det tilforlatelig ut som en nokså vanlig liten småby. Her finner du trange gater og små fascinerende torg, små butikker og et restauranttilbud som burde tilfredsstille en hvilken som helst gane.
I det øyeblikket mørket faller skifter derimot hele scenen. Byen blir plutselig helt bilfri, gatene forandres fra travle handlegater til et stort spennende marked med opplyste salgsboder over hele byen. Dette skjer ikke en gang i uken (som er ganske vanlig i resten av Italia), men hver eneste dag gjennom hele sommersesongen.
I en italiensk kontekst er ikke dette noen gammel by. Frem til midt på 1800 tallet bodde det bare 500 mennesker her, det var omtrent på det tidspunktet de oppdaget at det var mulig å leve av turister.
I Roma er det en kirke med nesten samme navn, den er bygget i år 600 og heter San Teodore. Man antar at den kirken har fått sitt navn etter pave Nicholas V. Dette var paven som i 1452 ga sine soldater ordre om å ta livet av alle som motarbeidet kristendommen. I 1455 ble han selv drept og (merkelig nok) omtalt som en martyr. Man finner heldigvis ingen spor av denne historien i San Teodoro - så her er det nok ingen sammenheng....
Tavolara, Sardinia, Italy
Den karakteristiske øyen Tavolara ligger like utenfor kysten nordøst på Sardinia og like ved småbyen San Teodoro. Øyen er smal og lang, men over 500 meter høy. På østsiden ligger en militær base og denne delen av øyen er derfor ikke tilgjengelig for allmenheten. Øyen er ellers frodig med en spesiell flora, noen sandstrender og mange klipper med huleformasjoner langs sjøkanten.
På slike steder finnes det ofte spennende lokale historier - så også på Tavolara. Kong Carlo Alberto - som var konge av Piemonte og Sardinia i perioden mellom 1831 til 1849 - kom en gang på besøk til Tavolara. Det hadde nemlig spredd seg et rykte i hans lille kongerike om at geitene som levde ute på denne spesielle øyen hadde tenner av gull. Det viste seg jo at dette skyldtes et fenomen der tennene på de lokale geitene bare ble gullfarget på grunn av den spesielle vegetasjonen på øyen. På den tiden kongen ankom var det bare en eneste innbygger på øyen og hans navn var Paolo Berolini. Han hadde nok sine tanker om den naive kongen, men tok så godt imot det kongelige følget at Kong Carlo Alberto ble overfornøyd med responsen. Han ga derfor Paolo Barolini tittelen "Konge av Tavolara". I dag finnes det en liten landsby med en enkel lokal restaurant på øyen. På Tavolara og de 2 nærmeste øyene, Molara og Molarotto, bor det bare 150 mennesker, så det er vel kanskje unødvendig å si at kongeriket Tavolara nå er innlemmet i den italienske republikken. Det historien ikke sier noe om er hvorvidt denne Paolo Berilino noen gang røpte hemmeligheten med geitenes gulltenner.
søndag 28. juni 2015
Olbia
Olbia er byen du kommer til og som du reiser fra – uten å få med deg noen opplevelser av betydning. Det er 20 mil over til det italienske fastlandet og dette er derfor en naturlig havn for tilreisende Italienere. På en tur gjennom sentrum ser det ut som om dette er byen som gjerne ville bli en stor ferieby, men som overhodet ikke fikk det til. Det mest praktiske her er at det finnes en flyplass og en cruisehavn
lørdag 27. juni 2015
Sardinia, France
Sardinia har en lang historie som strekker seg flere tusen år tilbake i tid. Man antar at de første som kom hit gikk til fots over de naturlige sandbankene som en gang knyttet Sardinia til Toscana - sannsynligvis for mellom 450.000 og 150.000 år siden. Etter hvert (og lang tid) etablerte de nuragiske sivilisasjonene seg. Nuragene drev for det meste som krigere og sauebønder. De bygde sine hus som runde tårn - omgitt av kraftige murer - som var nesten uinntagelige for fienden. Den dag i dag finnes det over 7.000 bevarte rester etter slike bosetninger. De best bevarte er den over 3.500 år gamle Su Nuraxi (se egen beskrivelse) ved Barùmini, samt restene etter bosetningene ved Santa Antine og Losa.
De første fønikerne kom fra Karthago ca. 1.000 f.kr. og de slo seg først ned langs kysten i sør, ved det som i dag er byene Tharros, Nora, Bithia og Caligari. Romerne okkuperte store deler av Sardinia etter at den 1. puniske krigen ble avsluttet i år 241 f.kr., men først etter at de hadde avsluttet den 3. puniske krigen i år 146 f.kr. startet prosessen med å innlemme Sardinia og Corsica i det romerske riket. Samtidig tok romerne også kontroll over alle landområdene som Hannibal den store, hersker av Karthago, hadde tatt i Spania. Romerne kalte fønikere fra Karthago for punere, derav navnet på de puniske krigene. Utsagnet «for øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» stammer fra det romerske senatet der dette ble gjentatt på hvert eneste møte de diskuterte hvordan romerne skulle håndterer den mektige Hannibal i sør. Etter disse krigene ble fønikerne fordrevet fra de nye landområdene og alle de etablerte byene deres på Sardinia ble overtatt av den romerske hæren. På tross av sterk motstand fra lokalbefolkningen fortsatte det romerske styre på Sardinia i over 700 år.
Kysten rundt fjellene i sør byr på både gamle og nyere bysamfunn, mens det i nord lenge har vært ufremkommelig natur med noen små og isolerte bosetninger, de fleste med tilknytning til havet der handel og fiskerier har spilt en vesentlig rolle. En av de som så mulighetene i den fantastiske naturen nord på øyen var milliardæren prins Karim Aga Khan IV. Han iverksatte en plan for å gjøre Maddalena øyene i nordøst om til et ferieparadis for de overstadig formuende menneskene på jorden. Dette ble gjort gjennom etableringen av Consorzio Costa Smeralda, et konsortium som bestod av landeiere, mange investorer, politiske personligheter og en del kreative mediafolk. Resultatet er et av de mest eksklusive feriesteder i hele Middelhavet. Det er bl.a. her Silvio Berlusconi har sommerhuset sitt og det er her han har hatt de mest famøse og omtalte festene sine. Costa Smeralda betyr Smaragd kysten – og det er et dekkende navn på området.
Previous visits: 2009 - 2015
lørdag 13. juni 2015
Flekkefjord banen
Midtveis mellom Moi og Flekkefjord i Vest-Agder ligger det et område som holder på en spennende samferdsel historie, spesielt gjelder dette for området mellom Lavoll og Flikkeid. Dette området fikk i sin tid stor betydning for fjellbygden Tonstad sin tilknytning til havet. Før Flekkefjord banen ble åpnet her i 1904 gikk godstransporten
inn til Lavoll (som egentlig betyr lasteplass eller lagerplass) med båt. Her ble varer
og folk lastet om og trukket med hest og kjerre over Flikkeid til Lundevann. Så
snart man var på Lundevannet gikk turen videre med ny båt inn til Lund (Moi) eller videre med båt opp elven Sira til Tonstad i enden av Sirdalsvannet. I 1866 ble det mudret opp en ny kanal mellom
Grisefjorden og Loia og dette åpnet for en utvidet rutetrafikk på både
Lundevann og på Sirdalsvannet. På Lundevann gikk det en dampdrevet rutebåt fra 1883
til 1953 og på Sirdalsvannet hadde de en tilsvarende rute i drift fra 1883 til
1946. Vannveiene er fortsatt åpne og kan benyttes av småbåter.
Den eldste vegen mellom Lavoll og Flikkeid var en ride og
sledevei som ble anlagt på 1600 eller 1700 tallet (tidspunktet er noe uklart), men sporene etter denne gamle veien er fortsatt
synlige i terrenget. Den første kjøreveien over Flikkeid var en del av den vestlandske
hovedveien mellom Kristiansand og Stavanger. Denne stor ferdig i 1841 og gikk
videre fra Flikkeid over Bakke bro og deretter over Tronåsen. Bakke bro er landets eldste hengebro og veien over Tronåsen er vernet. Uoffisielt er stigningen i de krappeste svingene opp Tronåsen på over 35%. Veien er godt skiltet, men den er enveiskjørt fra nord mot sør. Først i 1973 ble det
åpnet en ny trase av den gamle hovedveien og den går der E39 nå ligger - som for øvrig er den gamle jernbanetraseen for Sørlandsbanen langs Lundevann.
Historien bak Flekkefjordbanen er sammenfallende med de samferdsel prinsippene som var gyldige i Norge den gang Sørlandsbanen ble anlagt. Tankene var at man ikke trengte legge jernbane via byene langs kysten for der kunne folk reise med rutebåter - man trengte derimot jernbane inne i landet for å kunne frakte tømmer på en mer rasjonell måte enn ved fløting på elvene. Derfor ble det anlagt en rekke sidespor både videre innover i landet og ut til utskiping lags kysten.
Flekkefjordbanen fra Sira til Flekkefjord har en trase som delvis går i åpent landskap, delvis i tunneler og delvis som skjæringer i fjellsidene. Den sydligste delen av bane er godt synlig fra E39 og langs den gamle veien rundt Loga. På Lavold ble det laget en holdeplass og på Flikkeid ble den anlagt en større stasjon med dobbel spor, venterom og et eget vanntårn. Vanntårnet er bevart og står fortsatt i enden av det gamle stasjonsområdet. Tunnelen fra stasjonen på Flikkeid var en periode Norges lengste tunnel. Flekkefjordbanen er 1,7 mil lang, det tok 7 år å bygge den, den kostet 7 mill. kroner og 7 arbeidere omkom i anleggsperioden.
I dag går det ingen tog på Flekkefjordsbanen, den inngår nå i en samling av 40 nedlagte lokalbaner i Norge. Skinnegangen ligger der fortsatt og det er mulig å leie dresiner på den gamle stasjonen i Flekkefjord for å sykle turen helt opp til Sira. Husk å ta med hodelykt for det er et par lange og mørke tunneler. Flekkefjordbanen inngår i «Nasjonal verneplan for kulturminner i jernbanen». Vedlikehold, merking og rydding av anlegget utføres i dag av Flekkefjord historielag, Flekkefjordbanens venner og Statens vegvesen.
lørdag 6. juni 2015
Ulefoss (Telemarkskanalen)
Ulefoss er et av landets og Europas eldste industristeder. Allerede på 1500 tallet var det flere sagbruk her, alle drevet med vann fra Ulefossen i Eidselva som renner mellom Flåvatn og Nordsjø. I 1657 ble Ulefos Jernværk etablert nedenfor fossen. Opprinnelig var navnet Holden Jernværk og det ble grunnlagt akkurat her fordi det allerede i 1652 ble oppdaget et drivverdig malm felt ved Fen som ligger like i nærheten. Samtidig kunne man utnytte fossen som energikilde til smelte- og bearbeidingsprosessene. Jernverket er fortsatt i drift og bedriften er med sin lange historie en institusjon i industri Norge. Hvis du nå fortsatt ikke helt husker hvor du har sett navnet Ulefos så er det på kumlokkene som ligger rundt omkrig i de fleste norske byer. Et annet produkt fra denne bedriften er etasjeovner i støpejern. Det er en konstruksjon som så dagens lys allerede i 1766 og som har vært i produksjon siden den gang. På 1800 tallet var det spesielt 2 familier som var toneangivende på Ulefoss. Familien Aal drev med sine sagbruk på nordsiden av fossen og familien Cappelen drev sitt jernverk på sørsiden av fossen. Jernverket ligger langs kanalen opp til slusene
Industrihistorie er et spennende tema og dette er litt spesielt å tenke på at den gang noen fornemme mennesker var samlet på Eidsvoll for å skrive en ny grunnlov (1814) så hadde allerede Ulefos Jernværk produsert støpejern i 157 år. Som om ikke det var nok hadde man flere hundre år før den tid rodd med brynesteinene fra Dalen og ned til Skien på disse vannveiene. Disse spesielle brynesteinene regnes som Norges aller første eksportartikkel.
Telemarkskanalen går fra Skien til Dalen. Den ble bygget for å kunne forenkle persontrafikken mellom Oslo og Bergen, for å gjøre tømmerfløtingen både enklere og raskere, men også for å kunne kontrollere vannstanden når det var flom i de store innsjøene. Kanalen er bygget i 2 perioder. Den nederste delen ble åpnet i 1861. På Nordsjø deler kanalen seg i to der den østlige kanalen går til Notodden og den vestlige fortsetter opp til Dalen.
Kanalen opp til Notodden fikk i starten en stor betydning for utskipning fra Norsk Hydro's gjødselfabrikker på Rjukan og Notodden. Kanalen opp til Dalen ble åpnet i 1892. På den 105 km lange strekningen fra Skien til Dalen er det 8 sluseanlegg med til sammen 18 sluse kammer og en løftehøyde på 72 meter. Mens arbeidet med å grave ut kanalen pågikk var det over 500 mennesker som jobbet på anlegget. Strekningen opp til Notodden er forbedret med automatiske sluseporter på grunn av nyttetrafikken til fabrikkene, mens kanalen og slusene på strekningen opp til Dalen er i original forfatning og drift - fortsatt med manuell åpning av alle sluseportene. Ved Ulefoss er det 3 sluse kammer med en høydeforskjell på litt over 10 meter. Det største sluseanlegget i kanalen ligger ved Vrangfoss (se egen beskrivelse)
Abonner på:
Innlegg (Atom)