Klosteret på vestsiden av Seljeøya er trolig den eldste kristne hellige plassen i Norge. Sagaen forteller om den irske kongsdatteren Sunniva, som sammen med en liten flokk rømte fra Irland i 2 båter da en vikinghøvding ville gifte seg med henne. Uten årer og seil drev de på havet, og den ene båten strandet på øya Selja mens den andre kom til øya Kinn (se Florø). På Selje bodde de i steinhuler. Da Håkon jarl drog til øya for å drepe disse inntrengerne, rømte Sunniva med flokken sin inn under en stor steinheller. Åpningen raste bak dem og de ble levende begravd. Noen år senere fant noen handelsmenn lysende og velluktende bein ved helleren. De tok med seg disse til kong Olav Tryggvason. Han dro da selv til Selja, og også han fant menneskebein med søt lukt. Ved helleren bygde Olav Tryggvason en kirke i år 996, trolig den første i Norge. Denne kirken ble senere flyttet til Bø på østsiden av øya og i helleren ble Mikalskirken anlagt.
