Skudeneshavn, Rogaland, Norway

"Morgenstemning"

Helt i sør på Karmøy ligger det som er en av landets fineste sørlandsbyer. Vestlandet - sier du kanskje da, men Skudeneshavn ligger faktisk på samme breddegrad som Sandefjord. Bebyggelsen ligger innerst i havnen, god beskyttet for Nordsjøen i vest, Skudefjorden i sør og Boknafjorden i øst. Historien startet tidlig på 1800 tallet. Da pågikk det et intenst hummer- og sildefiske som skapte grobunn for det som i dag er kjent som Gamle Skudeneshavn eller bare som Gamlebyen. 

"Morgenstemning"

Man antar at byen den gang hadde ca. 1.200 faste innbyggere, mens det i perioder med mye sild mvar så mange som 20.000 mennesker som bodde her. Skudeneshavn ble ladested i 1857 og fikk bystatusm i 1996. I 1990 fikk byen tittel som l nest best bevarte småby og i 2004 fikk den tittelen Norges sommerby. I mange år var l fergeforbindelse via Kvitsøy til Stavanger, men dette er nå erstattet av nye veisystem og av undersjøiske tunneler.

"Morgenstemning"

Helt ut mot havnen ligger de gamle sjøhusene tett i tett, størrelsen vitner om gode tider. I ly bak disse – og helt inn til det bratte fjellet bak – ligger selve bebyggelsen ("Gamlebyen") med sine lune bakhager og fasaden ut mot hovedgaten. Ingen hus er like, men samtidig er alt bygget i samme stil. Både hus og trange smug er godt tilpasset det terrenget de ligger i. Den meste av dette er bygget i perioden mellom 1840 og 1860. På den tiden kom de fleste håndverkerne fra Rogaland og Agder. Byens store flåte med seilskuter gjorde sitt til at Skudeneshavn også fikk impulser fra mange store Europeiske byer. Empirestilen er tydelig og Skudeneshavn kalles derfor også «den hvite empir byen». Kikker man ekstra godt etter, kan man oppdage at enkelte av disse små sparsommelige hvite trehusene faktisk har utsmykninger som er kopiert fra antikkens steintempel.

"Vaskehuset"

Av den gamle bebyggelsen fra denne perioden er det i dag bevart 130 hus og naust i original utforming. De husene som er restaurert eller gjenoppbygget er satt opp i en sammenfallende byggeskikk som gir et inntrykk av at hele den gamle seilskutebyen er beundringsverdig godt bevart. For å få et tilbakeblikk over byens historie og utvikling kan det være verd turen til museet på Mælandsgården. Kommer du dit på en onsdag kan du også få lært deg en heftig shanty under besøket. Det arrangeres også byvandringer gjennom gamlebyen hele sommeren.

"Bade-Olenas Badehus"

I Skudeneshavn er det enkelt å nyte roen ved å ta en tur gjennom de smale smugene eller rett og slett bare sette seg ned for en kopp kaffe og nystekte vafler på en av de små kafeene inne i den gamle byen (den minste har bare 1 bord). Nå er det derimot ikke alltid så stille her. I begynnelsen av juli ihvert år arrangeres Skudefestivalen, kjent som Vestlandets største maritime kulturmønstring. Da fylles hele havnebassenget opp med små og større båter, bryggene rundt fylles av et yrende folkeliv og den lokale festivalscenen fylles av kjente artister. 

Bortsett fra at stilen på fartøyene har endret seg markant i løpet av de siste 100 årene så kan man lett tenke seg hvordan det må ha sett ut her for over 100 år siden – den gang sildefisket var på sitt beste og havnet var overfylt av fiskebåter. I dag er det nye tider og den moderne havnen domineres av hovedkontoretk til Solstad Offshore (SOFF). Dette er et av verdens største offshore rederier og deres avanserte offshore flåte opererer i dag på oljefelt over hele verden.

Skudeneshavn består derimot ikke bare av en lun havn og en sjarmerende trehusbebyggelsen, men også av et flott og kystnært landskap med imponerende sandstrender, blankskurte svaberg og egen skjærgård. 

"Gamle Skudeneshavn"

Herfra er det ikke langt til Avaldsnes -  Norges eldste kongesete, mest sannsynlig også Norges første hovedstad og som om det ikke var nok så er det teorier om at dette stedet også har gitt navn til Norge. Skipsleden forbi Avaldsnes ble på vikingtiden nemlig kalt «Nordvegen». Det er heller ikke langt til kobbergruvene som sildefiskeren Torbjørn  Brualand og den allsidige Mauritz Kartevold ("Jærens Sokrates") grunnla  på Visnes. Begge disse pionerne var fra Sandnes i Sør-Rogaland. 

På Vinsnes ser man restene etter et gruvesamfunn som i sine glansdager ble regnet som en av landet største arbeidsplasser og en av de mest modere kobberverkene i hele Europa. I dette lille samfunnet bodde det over 3.000 mennesker rundt kobberverket. Det var kobber fra disse gruvene som ble brukt når man bygget Frihetsstatuen. Den ble avduket på Liberty Island utenfor New York 28. okt. i 1886. Hvor mye kobber som gikk med til dette er nok litt usikker, men selve statuen er 46 meter høy og til sammen ruver hele dette monumentet med en total høyde på 93 meter.

(... - 2014 - 2024)

Visnes, Rogaland, Norway

Kopi av Frihetsstatuen ved utskipingskaien

Dette er egentlig historien om kobber gruvene på Visnes, Karmøy, i Rogaland og om de som fikk det hele i gang, om de som gjorde hva de kunne for å forpurre dette og om de som fikk det til å bli en av datidens største bedrifter i Norge og blant de meste moderne og berømte kobbergruvene i Europa. Det er neppe noen andre i hele Norge som på grunn av sitt pågangsmot har skapt grunnlaget for 3 Nobelpriser.

---o0o---

Det var sildefiskeren Torbjørn Brualand fra Sandnes som først oppdaget malmforekomstene på Visnes. Han fikk med seg kameraten, Mauritz Kartevold fra Jæren og Sandnes. De var begge skjerpere og fant raskt ut at dette kunne bli stort. Mauritz Kartevold var en travel mann. Han var en norsk radikaler, republikaner, opplysningsmann, humanist, skjerper, frihetsmann, venstremann, avholdsmann, unitarist, autodidakt, urmaker, ordfører og kommune entreprenør i Sandnes. Med en slik bakgrunn var det ikke merkelig at han ble kalt "Jærens Sokrates". 

Det gamle gruvekontoret

Den pietistiske presten Lars Oftedal i Stavanger gjorde hva han kunne for å sverte Mauritz Kartevold siden han var kritisk til kirkens syn på helvete. Han ble mobbet fra alle sine tillitsverv og han mistet flere jobber pga sverting og baksnakking av den fromme presten  med alle sine gode kontakter fra næringslivet i Stavanger. Dette resulterte i at Mauritz Kartevold konkluderte med at "Det blir ikke fred på jorden før man får fjernet alle religionene". På toppen av det hele mente Maurits Kartevold at alle de 7 verdensreligionene var likeverdige - noe som provoserte den pietistiske presten ytterligere

Den gamle krambua

Nå hadde det seg slik at denne presten - som var grunnleggeren av Indremisjonsbevegelsen i Norge -  like vel ikke hadde holdt sin sti så ren som han hadde løyet om fra prekestolen, for til slutt måtte han stå skolerett i sin egen menighet og forklare sine usedelige kontakter og aktiviteter mot både egen menighet og andre "unge jomfruer" i Stavanger. Han ble fradømt sitt embete og fikk ikke praktisere som prest, så han startet heller avisen Stavanger Aftenblad der han i mange år kunne skrive om fromheten i sitt eget livssyn og Guds vrede for de som ikke var enig med han. Mauritz Kartevold ble lei av denne negative kulturen og flyttet fra byen - så noe av det siste han gjorde før han dro var dette:

Mauritz Kartevold hadde etablert folkebiblioteket i Sandnes, men pietisten Oftedal protesterte og ville forby alle bøker skrevet av både Henrik Wergeland og Alexander L. Kielland (som i tillegg til forfatter og industriogründer til og med var medlem av Norges Kvinnesaksforening). Dermed opprettet Mauritz Kartevold enda et nytt bibliotek som han kalte "Leselaget Henrik Wergeland" - der kunne de omtalte bøkene leses til pietistens store forargelse (og forbannelse).

Restene av smeltehytten

Men tilbake til Vinsnes og gruvesdriften....

Det viste seg fort at forekomstene på Vinsnes var så omfattende at både Mauritz Kartevold og Torbjørn Brualand måtte ha finansiell hjelp for å starte på gruvedriften. De kontaktet Charles de France i Antwerpen Gruveselskap og inngikk et samarbeid med han. Begge fikk da 2.000 riksdaler for sine andeler og en avtale om en årlig utbetaling på 1.000 riksdaler hver så lenge gruvene var i drift - dette mot at Charles de France skulle være majoritetseier og gruvedirektør i den samme perioden. 

På Visnes har det vært to drivverdige gruver. «Gamlegruva» var 735 meter dyp og var i drift fra 1865 til 1895a. Det ble utdrevet 1,4 millioner tonn råmalm hvorav 85 000 tonn ble eksportert. Rødklev gruve ca. 500 meter dyp og var i drift fra 1899 til 1972. Her ble det utvunnet 2,8 millioner tonn råmalm hvorav 1,3 millioner tonn ble eksportert.

Restene av smeltehytten

Etter at Mauritz Kartevold var ute av gruvedriften på Vignes fant han forekomster av uran holdig bergart i Vindafjord kommune i Rogaland. Han starten da en ny virksomhet og kalte den nye gruven Thors Gruve etter mineralet  thoritt som inneholder grunnstoffet thorrium. Herfra leverte han uranmalm til Marie Curie som kunne skape røntgenstråler da hun oppdaget både radium og polium i malmen fra Vats. For dette fikk hun nobelprisen i fysikk i 1903 og i kjemi i 1911 - det var og malmen fra denne gruven som gjorde at engelskmannen Sir William Ramsey oppdaget edelgassen helium og fikk nobelprisen i kjemi i 1904, men alt dette er egentlig en annen historie....

Funksjonærbolig

Livet på Visnes gikk videre under Charles de France sin ledelse. Gruvene ble lønnsomme og mye av overskuddet ble ført tilbake i et stadig voksende gruve miljø - eller rettere sagt til noen i dette miljøet. Det kom stadig både utenlandske og norske gruvearbeidere for å ta del i dette eventyret. De som kom som funksjonærer fikk det rimelig greit. Funksjonærboligene hadde 8 rom som ble disponert av en familie. Direktøren hadde selvfølgelig det største huset med hele 12 rom, mens arbeiderboligene var små og hadde gjerne bare 2 rom der det bodde en familie eller to på hvert av disse.  Det var heller ikke uvanlig at nye arbeidere som kom til gruvene hadde med seg sitt eget hus og at de som forlot gruvene ofte tok med seg hele huset i bagasjen. Arbeiderne flyttet og en del mellom ulike gruvesamfunn (se under) etter hvor det var jobber å få. Derfor er det i dag mange hustufter og grunnmurer som står igjen etter disse små arbeiderboligene. 

Arbeiderbolig

Etter hvert vokste det opp en hel by ute på Visnes. På det meste bodde det 3.000 personer her og ca. 1.800 av disse var direkte engasjert i gruvedriften. Her var det dagligvarebutikker, postkontor, sykehus, lensmann, legekontor, eget kraftverk (landets 2. kraftverk), telefonlinjer (landets 1. telefonlinje), jernbane, egen jordmor, flere bevertningssteder, kjøkkenhage med grønnsaker og staller for gruvens hester. Hele gruve landsbyen ble nærmest autonom og helt selvstyrt uten påvirkning fra andre kommuner på Karmøy - så Charles de France var ikke bare gruve direktør, men nesten en egenrådig konge i sitt eget land. 

Kobberplatene som ble brukt til byggingen av Frihetsstatuen kommer fra Kobberverket på Visnes. Selve statuen ble bygget i Frankrike etter tegninger fra Alexander Gustavo Eifel - han med det berømte tårnet midt i i Paris. Etter bygging ble statuen gitt til USA og den står nå på som "Statue of Liberty" på Liberty Island ved innseilingen til New York. Det var hit alle skipene ankom den gang emigranter var velkomne til USA.  

Lysthuset ved ridestiene

Da det nye sykehuset stod klart ble det innført nye regler for sykdomsfravær. De var enkle å forstå og fungerte slik at hvis en arbeider (kalt "Gruveslask") ble skadet i gruvene fikk han opphold på sykehuset i 2 uker med lønn. Dersom det ikke var nok tid til å bli frisk fikk han så 4 måneder med halv lønn. Hvis han da fortsatt ikke var arbeidsdyktige ble han og resten av familien overført til en pensjonsordning fra fattigkassen - og måtte da greie seg selv.

Malmheisen ved Gamlegruven

For funksjonærene var det andre og bedre regler. De hadde og andre fordeler ut over sykelønn og bedre boforhold. Charlers de France forstod at folkene måtte trives for å bli på Visnes. Han overtok derfor et stort område like utenfor gruven der han fikk anlagt et nettverk av ridestier og ulike parkanlegg med andedammer, lysthus,  parker for ballspill eller andre aktiviteter for funksjonærene og deres barn. Arbeiderne kunne ikke ri på hestene, så hele dette parkanlegget med ridestier var forbeholdt funksjonærene. Han fikk og anlagt en stor kjøkkenhage med egen gartner som skulle sørge for friske grønnsaker hver dag.

Gamlegruven

Gruvedirektør Charle de France forlot Norge da gruvene på Vinsnes ble stengt ned, men hva som skjedde videre med han og sildefiskeren Torbjørn Brualand er ukjent. Historien til gamle norske kobberverk er derimot godt dokumenter så her er litt informasjon om disse:  

De 5 største kobber gruvene i Norge:

• Røros Kobberverk på Røros i Trøndelag drev med utvinning av kobber, svovelkis og sølv. Gruvene var i drift mellom 1644 - 1977, og står i dag på UNESCO verdensarv liste. Røros var en av de største produsentene av kobber  i Europa på 1600-1700-tallet
• Visnes Kobberverk på Karmøy i Rogaland drev med utvinning av kobber som bl.a. ble brukt til å bygge Frihetsstatuen "Statue of Liberty" som står ved innseilingen til New York. Gruvene var i drift mellom 1865–1972 og på 1800 tallet var Visnes en av de største og mest moderne gruvene i Europa.
• Løkken Verk på Meldal i Trøndelag drev med utvinning av kobber, svovelkis og sink. Gruven var i drift mellom 1654–1987 og i denne perioden var dette en viktig bidragsyter til veksten i Orkla konsernet.
• Sulitjelma Gruver på Fauske i Nordland drev med utvinning av kobber, svovelkis og sink. De var i drift mellom 1887-1991. Dette var i mange år blant de aller største arbeidsplassene i Nordland
• Kvikne Kobberverk på Kvikne i Innlandet var en av de første kobber gruvene i Norge. Driften var  mellom på 1600-1700 tallet. Denne gruven var drevet av kongen, men uten suksess sammenlignet med gruvene på Røros og Visnes.

...og de neste og litt med beskjedene norske kobbergruvene var:

·      Foldalens Kobberverk (Foldal, Innlandet)
·      Kjørholt Gruve (Porsgrunn, Telemark)
·      Skorovas Gruver (Namsskogan, Trøndelag)
·      Meldal Gruver, Øvre og Nedre Grut Gruver (Meldal, Trøndelag)
·      Kleivi Kobberverk (Ål, Viken)
·      Ytterøy Kobberverk (Levanger, Trøndelag)
·      Tydal Kobberverk (Tydal, Trøndelag)
·      Kongsberg gruver, (Kongsberg, Viken)
·      Selbu Kobberverk (Selbu, Trøndelag)
·      Kongsberg gruver (Kongsberg, Viken)

Av de store gruvesamfunnene er det bare Røros, Visnes og Kongsberg har blitt bevart som nasjonale kulturminner. Den eldste kobber gruven i Norge åpnet på 1600 tallet og den siste ble stengt i 1991. Kongsberg er mest kjent for sølv utvinning, men det ble det også utvunnet kobber som et biprodukt fra malmforekomster. 
 
Og bare for å unngå forvirring …... så finnes faktisk en gammel "Rødkleiv gruve" på Jæren i Sør-Rogaland. Den ligger i nærheten av Varhaug og har ingen sammenheng med gruvebyen på Visnes. Denne gruven er opprinnelig fra 1600 tallet og var bare delvis i drift i perioder med høy pris på kobber.

«Draken Harald Hårfagre», Rogaland, Norway

 

Dette er ikke historien om et sted (Jørpeland), men historien om et unikt skip som ligger fortøyd der.

«Draken Harald Hårfagre» er verdens største vikingskip bygget i moderne tider. Skipet er 35 meter langt, 8 meter bredt og har et deplasement på 70 tonn. Gokstadskipet var «bare» 23,5 meter langt og 5 meter bredt. Osebergskipet var 21,5 meter langt og 5 meter bredt, men med en langt mer spesiell utsmykning enn Gokstadskipet. Storhaug skipet ble funnet på Karmøy i Rogaland. Dette var på størrelse med Osebergskipet. Her er også Grønngaug skipet funnet, men det var bare 15 meter langt. De 2 siste ble funnet på Avaldsnes på Karmøy og hvem hadde en av sine mange kongsgårder nettopp her - jo nemlig Harald Hårfagre. 

«Draken Harald Hårfagre» ble bygget på Vibransøy utenfor Haugesund mellom 2009 og 2012. Dette var skipets hjemmehavn helt til Haugesund kommune uten forvarsel sa opp leieavtalen og skipet måtte flyttes. På den tiden hadde skipet allerede blitt verdensberømt for et eget TV program, og en dramatisk tur til USA med innlagt besøk i bl.a. Chicago. Etter at Haugesund kommune kastet ut skipet ble til slutt den nye hjemmehavnen på Jørpeland i Ryfylke. Der skal den ligge noen år å vente på sin endelige skjebne.

Byggingen av skipet startet i 2009 var ferdig i 2012. Ingen hadde erfaring med å seile et så stort skip så det første året ble  benyttet til å eksperimentere med rigging og seil før man la ut på den første ekspedisjonen over Atlanterhavet. «Draken Harald Hårfagre» har 50 årer og det må være to personer på hver av dem. For å kunne ro må man altså ha et mannskap på over 100 mann med årene. Når man seiler holde det med 12-14 mennesker for å håndtere rigg og seil.

Men er dette virkelig et vikingskip?
Vikingene laget i hovedsak to båttyper. De som skulle benyttes i kamp var lange, smale, raske og lett manøvrerbare. De hadde og et lavt fribord som gjorde de enklere å ro eller borde fiendtlige skip. På toppen av dette var de grunne slik at de kunne seiles rett inn på stranden. Den andre båttypen var brukt til transport av handelsvarer og røver gods. Disse båtene var kortere, bredere med et høyt fribord for å øke lastekapasiteten. Dette gjorde at disse båtene ikke var så raske og de var mindre manøvrerbare.

"Draken Harald Hårfagre» er en hybrid mellom disse 2 båttypene og den har i tillegg en kjøl som stikker 2,5 meter dypt. Målet med «Draken Harald Hårfagre» var å lage et vikingskip som var det lengste i verden og som hadde ypperlige sjøegenskaper.  Resultatet var at båten ikke ble et autentisk vikingskip og heller ikke en flytende festning slik de ble bygget etter vikingtiden rundt 1200 tallet, men egentlig bare en hybrid konstruksjon fra 2012.  

Når det er sagt så er «Draken Harald Hårfagre» virkelig et imponerende skip som det ikke finnes maken til i hele verden. I dag fungerer skipet som ambassadør for Ocean Science Innovation som samarbeider med FN og Scripps Ocean Institute i California. Skipet er brukt til PR turer i USA sammen med den norske ambassaden og Norsk-Amerikansk Handelskammer. I 2018 besøkte skipet Washington D.C. og konklusjonen etter dette besøket var - i følge Norges daværende USA ambassadør Kåre R. Aas -  at dette var den beste markedsføringen for Norge i USA noensinne!

Funfacts:

Chicago ligger ved Lake Michigan sjøen, en 2,5 timers flytur fra kysten ved New York. Ved  folketellingen i 1920 var dette den 3. største byen i USA. På den tiden bodde det allerede 50.000 nordmenn i Chicago og dermed var byen også den 3. største «norske» byen målt i folketall, etter Oslo og. Bergen. I dag er det ca. 11 mill. innbyggere i Chicago.

Se mer om «Draken Harald Hårfagre» her

Veavågen, Karmøy, Rogaland, Norway

 

Veavågen ligger på vestsiden av Karmøy, på høyde med Kopervik som ligger på østsiden av øyen. Det er bare en drøy kilometer mellom bunnen av Veavågen og Kopervik havn, men det ble aldri laget noen kanal for å forenkle båttrafikken mellom Karmsundet og Nordsjøen utenfor Karmøy. Bebyggelsen ligger langs den langstrakte og lune fjordarmen på vestsiden - og godt er det for ellers ville nok de meste ha blåst på sjøen når vinterstormene herjer. 

Utenfor, mot havet ligger Salvøy som i dag har broforbindelse inn til fastlandet. Denne øyen har historiske røtter tilbake til middelalderen. Navnet fikk den etter at Salve Mannes flytt ut hit på slutten av 1600 tallet. Da hadde øyen vært ubebodd helt siden svartedauden. Salve Mannes var den første og øyen ble fort oppkalt etter han som endret øyen fra et ødeland til et levende sted. I dag er det bare noen få fastboende igjen på Salvøy, men dette er et populært rekreasjonsområde som fortsatt preget av små samfunn som i hovedsak består av fritidshus.

På Karmøy er det ikke uvanlig å navngi gårder og øyer etter personer eller historiske hendelser som har hatt en spesiell betydning for stedet. Slik er det og i Veavågen. Navnet kommer fra gårdsnavnet Vea som igjen stammer fra gammelnorsk og betyr "hellig sted" fra norrøn tid. Veavågen ble derfor navnet på den lune vågen like ved dette hellige stedet. Her var et godt utgangspunkt for bosetning og fiske. 

Åkrastranden, Rogaland, Norway

Åkrastranden er blitt kåret til en av landets fineste badestrender. Sandane, som den kalles lokalt, består av flere mindre badestrender som er adskilt av små bergnabber som stikker ut i sjøen. I nord heter stranden Kajastranden og i sør heter den Liknesstranden. Mellom disse er det hele ti mindre avgrensede strandområder som hver har et særpreg. 

Det offentlige strandområder ligger på de 5 nordligste vikene og det er disse som i 2005 ble er kategorisert som «Blått flagg» - en internasjonal miljøsertifisering som gis til badestrender som oppfyller visse krav til vannkvalitet, sikkerhet, service og miljøinformasjon. Dette startet i Frankrike under det europeiske miljøvern året 1987 og styres av Foundation for Environmental Education.

Stranden har vært et offentlig friluftsområde siden 1960 og området ble sikret etter at Haugesund og Karmøy kommuner gikk sammen med staten om å sikre deler av området for allmenheten. I dag er det Friluftsrådet Vest som forvalter, tilrettelegger og har driftsansvar for stranden.  Åkrasanden består av et kalkholdig jordsmonn. Dette gir en ekstra hvit sand og grobunn for en spesiell flora med flere plantearter som ikke finnes andre steder i landet.

Avaldsnes, Rogaland, Norway

Olavskirken på Avaldsnes, like sør for Haugesund, har bestått i århundrer, men det var først i 2017 arkeologene oppdaget ruinene av den store kongsgården som var bygget i flukt med kirken. Fra før kjente man bare til 3 slike kongsgårder bygget i stein. Det var i Bergen, Oslo og Tønsberg. Ruinene etter den 4 kongsgården på Avaldsnes viste tydelig at dette var et betydningsfullt område for vikingkongene. Selve kongsgården var over 50 meter lang i 3 etasjer. Byggingen startet under Håkon Håkonsson rundt år 1250 og den ble ferdigstilt av Håkon Magnusson rundt 1300.

Den strategiske plasseringen ved Karmsundet var nok hovedårsaken til at Avaldsnes forble et maktsentrum i over 3.000 år. Skipene ble presset gjennom Karmsundet siden det var så urent farvann at ingen turde  å gå på vestsiden av Karmøy. Den sterke Salhus strømmen var og så sterk at båtene ofte måtte ligge å vente på at strømmen skulle snu. Dermed kunne kongsgården innkreve skatter og avgifter for å passere eller for å ligge å vente. På det smaleste punktet i Salhus strømmen er det fortsatt en stjerneformet grav med 5 slanke bauta steiner, en i hvert hjørne av graven. Disse bautasteinen  kalles «De 5 dårlige jomfruer»

Det er akkurat dette strekket gjennom Karmsundet som har gitt navn til Norge. Professor Magnus Olsen har skrevet boken «Hedenske kulturminner i norske stedsnavn» og han sier dette om «vegen mot nord»:

«Det er leden her, fra Skudefjorden opp gjennom Karmsundet og videre nordover som først fikk navnet Nordvegen. Det er denne skipsleden som har gitt dette landet sitt navn og som statsnavn har det vesentlig først vært nyttig for det vestnorske riket»

Men Norge ble ikke oppdaget av vikinger. Det var urfolk av Ahrenburgkulturen, opprinnelig fra Tyskland, som for 11-12.000 år siden var de første. Disse menneskene streifet omkring på det tørrlagte Nordsjølandet som lå mellom dagens Danmark og England, og plutselig må de ha sett noe i horisonten, for de satte sine primitive kanoer på vannet og padlet over Norskerenna for å gå i land i dagens Rogaland.

Under bronsealderen, 1.800 år f.vt., ble det bygget store gravhauger og på denne tiden var det solen som var den store guden. Det er nok ikke tilfeldig at 2 av landets største skipsgravhauger er funnet  nettopp på Avaldsnes. Det er funnet 3 store skip i disse gravene. Storhaugskipet fra 700 tallet var antakelig for kong Halv. Grønnhaugskipet er fra 900 tallet. Dette ble muligens brukt til Harald Hårfagre sin grav. I tillegg ligger det et skip fra 12-1300 tallet som enda ikke er gravd ut. Dette siste tror man har tilhørt Håkon Håkonsson eller Håkon Magnusson.

Langs veggen av Olavskirken står det en 7 meter høy bauta. Den kalles «Jomfru Marias synål». I norrøn tid var det vanlig å vigsle hedenske kultursteder til erkeengelen Mikael. Dette skjedde og på Avaldsnes og sagnet sier at den dagen synålen berører kirkeveggen inntreffer dommedag. Engelen Mikael var den som blåste i luren ved dommedag og Kong Håkon Håkonsson som bygde Olavskirken må ha vært litt påvirket at sagnet om Mikaelskulturen for han fikk bygget en bue inn i veggen slik at bautaen ikke skulle berøre kirkeveggen.

 

Sogndalstrand, Rogaland, Norway

Sogndalstrand ligger mellom Egersund og Flekkefjord, og ved utløpet av Sokndals elven («Sokno»). Elven kommer fra Grimåsfjellvatnet og danner en naturlig havn der den renner ut i havet. Elven er ca 35 km lang. Tettstedet Sogndalstrand fikk ladestedsrettigheter første gang på 1600 tallet og deretter enda en gang i 1798 - 2 ganger av ukjent årsak.

Dette var en egen kommune fra 1845 til 1944. Etter dette har det vært kommunesammenslåing med Sokndal kommune. Rundt 1880 var det 550 innbyggere i kommunen. Hovednæringen den gang var nok fiske og landbruk (og ofte i kombinasjon), men bygden hadde et stort omland. 

På denne tiden var det og 20 butikker, 4 bakerier, skjenkestuer, distriktslege, telegrafstasjoner, skole, postkontor, lostjenesten, kommunehus og et eget fengsel. Fengselet kan fortsatt benyttes, men da som en del av hotellets bar. I 1881 ble det bygget en steinhvelvsbro over elven slik at man kunne gå over til Åros siden. Å bygge denne broen hadde en svimlende kostnad, regningen kom til slutt på kr. 1.050,-

Nabobygden Rekefjord, var også en del av Sogndalstrand kommune Her var havneforholdene enda bedre enn i Sogndalstrand og der var det også verft for reparasjoner av skip, pakkhus, tollbod, fiskemottak, sildekummer og en stor maritim aktivitet.

Ut over på 1900-tallet hadde Sogndalstrand en negativ utvikling. Det ble etter hvert mer og mer transport som gikk på vei og mindre på sjø. Handelshusene flyttet fra Sogndalstrand og 3 km innover i dalen til Hauge i Dalane. Folk flyttet etter og butikker ble lagt ned. I 1970 og 1980 årene var det sterkt forfall på Sogndalstrand. Det siste som ble lagt ned var dagligvarebutikken G. Wige i begynnelsen av 1990 årene. 

I dag er det naturen, historien, stillheten, kulturhotellet og kanskje Standaspelet som trekker flest folk til gamle Sogndalstrand. Mange sjøhus, driftsbygninger og bolighus bar preg av forfall etter fraflytting, men i dag har Sogndalstrand status som «Cittaslow» og mye av forfallet er rettet opp.

Cittaslow…
…..er en internasjonal bevegelse som fremme langsom byutvikling med fokus på livskvalitet, miljøvern, og lokal kultur. Cittaslow ble startet i Italia rundt 1999. Målet er å skape byer og tettsteder hvor innbyggere og besøkende kan nyte en roligere livsstil, lokal mat og lokal kultur. For å bli en del av Cittaslow-nettverket må en by oppfylle spesifikke kriterier knyttet til sosial inkludering, infrastruktur, miljøvennlig transport, bevaring av lokal kultur og tradisjoner. Medlemmene forplikter seg til å begrense stressende og forstyrrende faktorer som støy og forurensning og tilrettelegge for det gode liv for sine innbyggere. I Norge har vi i dag bare 4 steder som oppfyller disse kravene - Sogndalstrand (2003), Levanger (2003), Eidskog (2008) og Valle i Setesdal (2013).

Åna-Sira, Rogaland/Agder, Norway

Åna-Sira ligger delvis i Rogaland (Sokndal kommune) og delvis i Agder (Flekkefjord kommune). Bygden deles i to av elven Sira som renner ut i fjorden som heter Åna - derav navnet. Elven og fjorden regnes og som grensen mellom Sørlandet og Vestlandet. I dag bor det ca. 200 mennesker i Åna-Sira. Fisket er godt og det er en stor ørret stamme i elven og det er igangsatt et forskningsprosjekt som har som mål å bestemme om det er en egen laksestamme som går opp elven hver høst.

Åna-Sira Kraftselskap har et stort kraftverk i kommunen. Elven har et nedslagsfelt som dekker omtrent 215 km² og den renner via store vannmagasin i Sirdalsvannet ved Tonstad og Lundevannet ved Moi - som med en dybde på 314 meter er en av landets dypeste innsjøer. Fra Lundevannet renner elven Sira videre til Åna-Sira. 

Det oppstår ofte litt forvirring rundt navnene Åna-Sira og Sira-Kvina så her er en kortversjon av begrepene. Åna-Sira er en liten bygd som ligger ved elven Sira og ved fjorden Åna. Åna-Sira Kraftselskap er det siste kraftverket i elven Sira før elven renner ut i havet og benytter vannet etter  Lundevannet. Sira-Kvina er ikke et sted, men navnet på en av Norges største kraftprodusenter. De har flere kraftverk både i elvene Sira og Kvina - altså i områdene før elven Sira kommer til Lundevannet.  Og hvis du nå lurer på hvor det ble av elven Kvina opp i dette så renner den ut i sjøen ved Kvinesdal i Fedafjorden, øst for Flekkefjord.

Salamanca, Castilla-Leon, Spain

Plaza Major

Salamanca i Castilla-Leon må ikke forveksles med Salamanca i Alcalà de Henares - selv om begge er universitetsbyer i Spania og begge står på UNESCO verdensarvliste. Castilla-Leon ligger nord-vest i Spania og Alcalà de Henares ligger like utenfor Madrid i senter av Spania. 

Universidad de Salamanca

Salamanca i Castilla-Leon er kjent for sin imponerende historie, spesielle arkitektur og sitt gamle universitet, "Universidad de Salamanca",  som ble grunnlagt allerede i 1218 og som fortsatt er i drift. Dette regnes blant de mest prestisjefylte universitetene i verden. I følge spansk historie er dette verdens 3. eldste universitet, mens det i realiteten er dette det 7. universitet som ble etablert i verden. De 10 første universitetene i historien er disse:

  1. Universitetet i al-Qarawiyyin (Marokko) - grunnlagt år 859
  2. Universitetet i Al-Azahar (Egypt) - grunnlagt i år 970
  3. Universitetet i Bologna (Italia) - grunnlagt 1088
  4. Universitetet i Oxford (England) - grunnlagt 1096
  5. Universitetet i Paris (Frankrike) - grunnlagt 1150
  6. Universitetet i Cambridge (England) - grunnlagt 1209
  7. Universitetet i Salamanca (Spania) - grunnlagt 1218 
  8. Universitetet i Padova (Italia) - grunnlagt 1222
  9. Universitetet i Napoli Fredrico II (Italia) - grunnlagt 1224
10. Universitetet i Coimbra (Portugal) - grunnlagt 1290

Egentlig betyr det ikke noe om man er nr. 3 eller nr. 7 når det er 800 år siden - den gangen kong Sverre Sigurdsson og hans Birkebeinere sloss mot den norske biskopene og hans Baglere. Dette var i en norsk borgerkrig som vare i flere tiår. Mens de holdt på med det etablerte altså spanjolene heller et universitet med fagretninger innen medisin og filosofi - så man kan i alle fall konkludere med at spanjolene i Salamanca var adskillig mer siviliserte enn oss nordmenn på den tiden. I dag er det (i flg. UNESCO) et sted mellom 20.000 - 25.000 universiteter i hele verden og på universitetet i Salamanca er det hvert år rundt 40.000 studenter.

Universidad de Salamanca

Undervisningen på 1200 tallet var "akustisk" og uten noen hjelpemidler. Undervisningen foregikk på latin og selv om Spania var et europeisk foregangsland med produksjon av papir, var det kostbart og lite tilgjengelig for allmuen. Dette gjorde at studentene ikke hadde muligheter for å ta notater. De måtte derfor  memorere innholdet i forelesningene (som kanskje kunne vare hele dagen). 

Papiret kom til Spania rundt år 1000 med maurerne og den første europeiske papirfabrikken ble etablert i  Xativa nær Valencia i 1100. Disse muslimske maurerne spilte en viktig rolle i å bringe papirproduksjon til Europa, og fra Spania spredte teknologien seg først videre til Italia og Frankrike før resten av Europa.

…og litt «universitet fun-fact»:
Universitetet i Alcala de Henares utenfor Madrid ble grunnlagt allerede i 1299. På 1800 tallet ble det meste av dette universitetet flyttet til Madrid, men fortsatt deles den spanske Cervantes prisen (Spanias høyeste litterære utmerkelse) ut i Alcala de Henares. Navnet på prisen kommer fra forfatteren Miguel de Cervantes som skrev eposet om Don Quijote utrettelige kamp mot vindmøllene. Miguel de Cervantes ble nemlig født i Alcala de Henares.

Cala Zamore

…tilbake til «nåtid»:
Byens hovedtorg i Salamaca heter Plaza Major og regnes som et av de flotteste torgene i Spania. Det er omgitt av en imponerende barokk arkitektur og benyttes som et samlingspunkt for det meste av byens kulturelle arrangementer og aktiviteter. Hele torget ble opprinnelig bygge som en tyrefekter arena, men er senere (under barokk perioden) omgjort til den formen det har i dag. Man sier at den er symmetrisk bygget, men det stemmer ikke. Den ene kortveggen er flere meter kortere enn den andre og da ble forklaringen om den helt kvadratiske og symmetriske barokk stilen forsøkt bortforklart med at denne «bygningsfeilen» var gjort helt bevist for å skape en visuell dybde når man står midt på plassen. Et typisk eksempel på at gode  bortforklaringer som regel oppstår når man oppdager en feil. Uansett skjevhet er det et imponerende byggverk som med tiden er omgjort til eksklusive butikker, restauranter og boliger.

Casa de las Conchas

Et annet spesielt bygg er Casa de las Conchas. Dette er et gammelt palass som er kjent for sin fasade dekorert med over 365 skjell. Litt underlig dekor på et hus som ligger på en høyslette milevis fra havet, men det finnes en forklaring. Skjellene var en et symbol på en religiøs og militær orden som eieren Rodrigo Arias de Maldonado tilhørte. Skjellene ble også knyttet til flere pilegrimsreiser fra Salamanca til Santiago de Compostella som ligger 400 km. lenger nord-vest i Spania (men og 40 km. fra havet). 

La Catedral Vieja

En siste forklaring er at den gode Rodrigo Arias de Maldonado dekorerte huset sitt med skjell fordi hans kone Juana Pimentel elsket slike skjell. Det høres jo romantisk ut, men på den tiden var det som regel alltid et underliggende motiv for inngåelse av ektepakter mellom adelige familier. Begge disse familiene var nemlig allerede blant den mest betydningsfulle adelen i Salamanca og et slikt ekteskap gjorde dem enda viktigere. I dag henger skjellene fortsatt på fasaden, men huset er omgjort til et offentlig bibliotek. 

La Catedral Vieja

En gammel by bærer og med seg noen historiske høydepunkt. Byen ble grunnlagt rundt det 3. århundre f.v.t. av keltiske stammer. Den ble senere erobret av romerne og fikk navnet "Helmantica". Under romerne ble den til et viktig handelsted  i regionen. Etter Romerikes fall ble Salamanca en del av det vestgotiske kongedømmet og senere en del av maurernes rike, men på 1100-tallet ble byen erobret av kristne konger, og den ble da en viktig by i kongedømmet León.

La Catedral Vieja

Universidad de Salamanca har spilt en betydelig rolle i utdanning og kultur i både Spania og internasjonalt. På 1400 og 1500-tallet opplevde Salamanca en periode med kulturell og økonomisk vekst, kjent som "Siglo de Oro". Dette var en tid med betydelig litterær, filosofisk og kunstnerisk aktivitet. På 1600-tallet ble mange av de mest ikoniske bygningene i Salamanca oppført i barokkstil, inkludert Plaza Mayor og den nye delen av katedralen. Under Napoleons krigene på 1800 tallet opplevde Spania politisk og sosial uro. På 1900-tallet har Salamanca blitt et senter for kultur, utdanning og turisme. I dag setter studentene sitt preg på bybildet. Salamanca har et stort universitetsmiljø og byen tiltrekker seg besøkende fra hele verden

Quinta do Tedo, Douro/Tedo, Portugal

Quinta do Tedo (som betyr "Vingården ved Tedo") ligger der elvene Douro og Tedo møtes. Den tradisjonelle vingården har en lang historie som en av mange tradisjonelle vingårder i denne regionen. Den var en del av den gamle Douro vin regionene som ble opprettet i 1756 for å sikre kvaliteten på Portvinen.

I nyere tid ble Quinta do Tedo kjøpt av Vincent Bouchard, en franskmann fra Burgund og hans kone Kay Steffey Bouchard fra California. De tok over gården og startet på en ambisiøs restaureringsprosess. For å lykkes ansatte de både fransk og amerikansk ekspertise innen vinproduksjon.

Portvinene "Tawny" og "Vintage" selges ikke i Norge

Quinta do Tedo produserer både portvin av høy kvalitet og Douro DOC-viner (tørre viner), og gården er også kjent for sin produksjon av økologiske viner  (i den grad noe slikt finnes). Historien om Quinta do Tedo handler altså om tradisjon, kvalitet og internasjonal vinmaking, med røtter både i portugisisk og fransk-amerikansk vintradisjon. Quinta do Tedo driver også med gårdsturisme - i tilfelle du vil være her til du har fått smakt på alle vinene.…

São João da Pesqueira, Norte, Portugal

Området rundt byen São João da Pesqueira har lenge vært bebodd. Her er det spor etter både keltiske og romerske folkeslag. Det er også gjort funn av gravhauger og megalittiske monument fra steinalderen. Den strategiske beliggenheten langs Douro elven bidrog nok til et at byen fort ble et viktig område for handel og transport. 

São João da Pesqueira fikk sin bystatus allerede i 1055, noe som gjør den til en av de eldste byene i Portugal. Byen vokste fram som et viktig administrativt og religiøst senter i regionen, særlig i forbindelse med den dominerende katolske kirken og flere kloster som ble etablert i området. I middelalderen var São João da Pesqueira under beskyttelse av ulike adelige familier som flittig  bygde sine herskapshus, slott og festningsverk.

På 1600- og 1700-tallet ble São João da Pesqueira et sentralt knutepunkt for vinproduksjon i Douro dalen. Allerede i 1756 ble Douro-regionen verdens første demarkerte vinområde, takket være markedsføringen av Portvin til Europa, og da særlig til Storbritannia. Et slikt demarkert område er regulert til produksjon av en spesiell vin gjennom "Vinloven i Douro" (i Portugal brukes det mange bokstaver, vinloven heter: Companhia General da Agricultura das Vinhaus do Alto Douro). Senere ble det innført samme bestemmelser bl.a. i franske Bordeaux og i italienske Chianti (se "fun-facts" nederst i teksten)

Det var statsminister Sebastião José de Carvalho e Melo - også kjent som markien av Pombal -  som var pådriver for endringene i Portugal. Han regjerte under kong Jose I og stod bl.a. for oppbyggingen av Lisboa etter det store jordskjelvet i 1755. Han begrenset også makten og de mange fordelene den katolske kirken (selv) hadde skaffet seg. I 1759 kasten han Jesuittene ut av landet og ble en markant person gjennom opplysningstiden i Portugal. Det var og han som stod og for regulering og beskyttelse av vinproduksjonen i Douro dalen. Byen São João da Pesqueira - som på den tiden var sete for mange viktige portvin produsenter - spilte en sentral rolle i dette historiske skiftet. Sebastião José de Carvalho e Melo er en historisk skikkelse i Portugals historie.

Misericórdia-kirken

Gjennom 1800-tallet og frem til det 20. århundre, opplevde byen stor vekst på grunn av vinhandelen. Mange nye vinprodusenter etablerte sine vingårder i området, og det førte til oppblomstring av handel og infrastruktur rundt hele byen. I denne perioden ble det bygget enda flere herskapshus og flere sentrale kirker. Den mest berømte av disse er den gule Misericórdia kirken som ligger midt på byens torg. 

Misericórdia-kirken

Byen har bevart mye av sin historiske sjarm, med brosteinsbelagte smale gater, tradisjonelle bygninger som viser at vinproduksjon fortsatt spiller en nøkkelrolle i den lokale økonomien. Hvert år feires innhøstingen av vindruene. «Vindouro festivalen», som markerer dette,  har blitt en viktig del av byens identitet og den trekker besøkende fra hele verden.

São João da Pesqueira har vært en viktig del av Portugals vinindustri i flere århundrer, men byens historie dreier seg ikke bare om portvin. Historisk har byen også vært et religiøst og administrativt senter gjennom flere historiske epoker. São João da Pesqueira er et levende eksempel på den økonomiske betydningen produksjon av portvin har for Portugal.

- - - o0o - - -

"Fun-fact" om verdens demarkerte vinområder - også kjent som appelasjoner eller vinregioner:

Frankrike
- Bordeaux: Kjent for sine rike rødviner.

- Burgund (Bourgogne): Berømt for Pinot Noir og Chardonnay.

- Champagne: Verdenskjent for musserende vin.

Italia

- Chianti: Spesielt kjent for Sangiovese-viner.

- Barolo: Produksjon av Nebbiolo-viner.

- Prosecco: Kjent for sine lette, musserende viner.

Portugal

- Douro: Kjent for portvin.

 -Vinho Verde: Lett og frisk hvitvin fra nord.

Spania

- Rioja: Kjent for sine rødviner, særlig fra Tempranillo-druen.

- Sherry: Spesifikasjon av musserende og søte viner fra Jerez.

USA

- Napa Valley: Berømt for kvalitetsviner, spesielt Cabernet Sauvignon.

- Sonoma County: Variert produksjon av forskjellige druesorter.

Tyskland

Mosel: Kjent for Riesling-viner.

Rheingau: Også kjent for Riesling, med høy kvalitet.

Australia

Barossa Valley: Spesielt kjent for Shiraz.

Margaret River: Kjent for både rød- og hvitviner.

Chile

- Colchagua Valley: Kjent for rike, fruktige rødviner.

Alle disse områdene har strenge regler for produksjon og kvalitetskontroll, noe som bidrar til deres rykte og status (og kanskje også prisen).