Aosta, Aosta dalen, Italy

Byen Aosta regnes som provinshovedstad i Aosta regionen. Den ligger drøyt 10 mil nordvest av Torino, der veiene til fjellpassene Store og Lille San Bernard deler seg og elvene Buthier og Dora Baltea renner sammen. Disse to elvesystemene regnes som en av flere kilder for elven Po som er Italias lengste og største elv. Elven Po har gitt navnet til den italienske Po-sletten som dekker et stort område like sør for alpene. 

I dag er byen delvis bestående av en gammel bydel innenfor bymurene og delvis av en ny bydel som ligger utenfor gamlebyen. Inne i sentrum er den gamle byen bevart, men samtidig godt utnyttet. Her finner du bl.a. en liten isbutikk i den gamle nedlagte kirken. Disken er like under altertavlen og døpefonten benyttes som kjøledisk for spesiell egenprodusert sorbet is. Om det påvirker smaken sier historien ingen ting om.

Romerne inntok området i år 25 f.kr. og slo seg da ned på en åpen slette midt i Aosta dalen der de grunnla kolonien Augusta Praetoria. Kolonien ble lagt innenfor en høy ringmur og dette ble senere til byen som har gitt navn til hele dalen - Aosta. Romerne kalte dette området for Alpes Graiae som betyr «de grå alpene». Etter Romerrikets fall var byen befestet av flere ulike folkeslag og i denne perioden vekslet byen mellom tilhørighet til både Frankrike og Italia før hele regionen endelig endte opp som en del av datidens Italia i år 888. I årene som fulgte etter dette var Aosta en del av kongeriket Burgund og fra 1032 ble det en del av Savoi familiens lille private kongerike som omfattet deler av dagens Piemonte med Aosta dalen og Sardinia som de viktigste landområdene (se egne beskrivelser). I denne tidsepoken fikk byen Aosta en helt spesiell betydning som knutepunkt for handelsveiene over fjellet til både Frankrike og Sveits og da frihetskjemperen og nasjonalisten Giuseppe Garibaldi fra Sardinia endelig greide å samle Italia til et rike så sent som i 1948 ble byens helt spesielle fordeler også befestet i den nye grunnloven.

At byen en gang var en betydningsfull romersk enklave kan man tydelig se i de 2 store og godt bevarte byportene som en gang var de eneste åpningene i en den gamle bymuren. Disse står der fortsatt og heter Pretoria porten og Augustus buen. Innenfor disse gamle bymurene finner man også flere gamle romerske ruiner av både amfiteater og annen bebyggelse som alle vitner om at byen allerede på romertiden hadde en spesiell betydning. Kanskje var det for å beskytte seg mot verdens mest berømte turist. Han kom fra Karthago og bar navnet Hannibal den store. På sin vei mot Roma marsjerte han gjennom dalen med hele sin enorme hær, inkl. alle sine berømte elefanter. Detter var starten på de Puniske krigene og også begynnelsen på slutten for det hele Romerriket. Etter Hannibal kom det skarer av ulike krigsherrer med sine mindre hærer. Senere var det pilgrimmer på vei til Paven i Roma som dominerte trafikken gjennom dalen. Til og med selveste Napoleon dro gjennom dalen med hele sin store hær. Mulig det var her man opphavet til sangen "Napoleon med sin hær over Alpene dro". Hele dalen er historisk grunn og byen Aosta har vært vitne til hele denne historien. 

Siden Aosta regionen er såpass frodig er det gode forhold for å dyrke frem en del spesielle matvarer. Bøndene i dalen har for eksempel enerett på produksjon av merkevarer som ostene Fontina og Fromadzo. Fortine lages av feit helmelk og Fromadzo lages av en blanding med ku og geitemelk. De har og enerett til produksjon av kjøttvarene Jambon de Bosses, som er en finskåret skinke som er produsert på samme måte helt siden 1400 tallet og Lard d'Arnad som er tørket svinekjøtt som er behandlet med ulike lokale urter. I tillegg til dette produseres det også en mengde andre  landbruksprodukter. Druene som benyttes til den lokale vinproduksjon dyrkes helt opp til 1.200 moh. og det skal visstnok gi druene en helt spesiell smak. For øvrig er Aosta den regionen i Italia med lavest vinproduksjon.   

Det er i Aosta man bestemmer seg for enten å dra over det lille St. Bernard passet til Alberville eller til Val d’Isere i Frankrike eller ta det store St. Bernard passet over til Valais i Sveits. Her er det også mulig å kjøre i tunnel under det store St. Bernard passet i tilfelle dårlig vær. Det tredje alternativet er å fortsette oppover dalen til man kommer til Courmayeur. Her starter Mont Blanc tunnelen som vil føre deg direkte til den gamle OL-byen Chamonix i Frankrike. Chamonix er et populært vintersportssted og regnes som "ekstremsportens hovedstad" i Europa. Det var også her verdens første olympiske vinterleker ble arrangert i 1924.   

Previous visits:  1987 - 2016

Fènis

Når man står oppe på ringmuren rundt borgen i Fènis har man en imponerende utsikt i begge retninger av Aosta dalen og når man kommer landeveien – enten den ene eller den andre veien – ser man borgen ruve på en lav høyde over den gamle landsbyen. Denne gamle borgen er en av de best bevarte i hele Aosta dalen. Det er litt usikker nå den ble påbegynt men utgravinger i området tyder på at det første bygget som stod på tomten var en gammel romersk villa som var bygget for mer enn 2.000 år siden. Første gang borgen er nevnt i historien er i år 1242. I denne perioden var den greven av Aosta som eide borgen, hans navn var Grev Challant.

Mellom år 1320 og 1420 ble det meste av borgen utvidet og modernisert. Nye bygninger ble satt opp og det ble også murt opp et nytt fengsel i underetasjen, det ble bygget nye balkonger og den omliggende hagen ble utvidet. Det ble også bygget en helt ny stall for grevskapets hester innenfor murene så man kan jo tenke seg at disse hestene sikkert hadde det minst like godt som landsbyens befolkning som måtte greies seg på egenhånd utenfor murene. På slutten av denne perioden ble det og satt opp et nytt kapell som ifølge sagnet ble dekorert med fresker av kunstneren Giacomo Jaquerio. I årene etter er det trukket i tvil om dette bare var skryt og i dag tror man ikke engang kunstneren viste om at disse freskene ble malt i hans navn. Freskene i seg selv er verd et besøk til borgen – uansett hvem kunstneren egentlig var.

Borgen beholdt sin spesielle rolle i lokalmiljøet helt frem til ca år 1700. I disse neste 300 årene ble det ikke bygget noe nytt, mens vedlikehold av borgen krevde mer og mer. I år 1898 var det et betydelig forfall og da startet man med et omfattende restaureringsarbeid. Det var derimot lite penger til dette arbeidet og derfor tok det lang tid før borgen ble fredet og overtatt av statens. Den ble omgjort til museum og åpnet for publikum så tidlig som i 1920.

Og bare for sikkerhets skyld siden det er en viss navnelikhet, dette stedet har ingen ting med historien om Fenrisulven å gjøre. Fenrisulven var en skikkelse i Norrøn mytologi og han var sønn av Loke og Angerbode, bror til Midtgarsormen og dødsgudinnen Hel - i følge Snorre's beskrivelser i "Heimkringla". Fenrisulven ble til slutt fanget, men den dagen Ragnarokk starter skal han greie å rømme for å sluke Odin. Da vil Odins sønn, Vidar, komme for å brekke opp kjeften på ulven slik at den dør. Bra for oss, men som sagt - dette har jo overhodet ingen ting med borgen i Fènis å gjøre....

Previous visits:  1987 - 2016

 

 

 

 

Valle d'Aosta (Aosta dalen), Italy

 

Aosta dalen er ikke bare spesiell i forhold til den imponerende naturen, men også politisk og befolkningsmessig. Det er den eneste regionen i Italia som egentlig ikke er en region, det er det området i Italia med lavest antall innbyggere pr.km². Her bor det bare drøyt 130.000 mennesker på er stort område som dekker 3 262 km². Pga. værforholdene er det også en av de frodigste høyfjellsområdene i hele Italia. Aosta dalen ligger like vest av Milano og nord for Torino. Selve dalen ligger på mellom 500 og 1.500 moh., men i enden av dalen ruver det majestetiske fjellet Mont Blanc som stikker opp 4.810 moh. 

De første menneskene som slo seg ned i dalen var Keltere. De kom hit allerede under jernalderen. Senere ble det også innslag av Ligurianere. De kom fra kyststripen i nord-vest Italia, altså fra den regionen som i dag heter Liguria (se egen beskrivelse). Romerne så også potensialet i handelsrutene og de anla byen Aosta som sitt hovedkvarter. Historien etter dette har vært lang og ganske brokete. Området har tilhørt huset Savoi, familien som en gang hadde sitt eget kongerike på Sardinia og i Toscana. Det har også vært en fransk koloni under Napoleon og først i 1861 ble Aosta dalen en del av det Italia vi kjenner i dag. Dette var kanskje ikke uten kamp for da Mussolini kom til makten i 1922 ble det startet et omfattende program for å få hele Aosta dalen og alle innbyggerne der til å bli mer italienske i oppførsel og holdninger.

At Aosta dalen har vært en viktig handelsvei mellom Frankrike, Sveits og Italia viser igjen i de mange borgene som er bygget i dalen – noen for tollbehandling av handelsvarer, noen for å beskytte territoriene og noen rett og slett som boliger for de overstadig velstående jordeierne. Mange av disse borgene ble bygget i middelalderen og står fortsatt som historiske monument fra en svunnen tid. Noen er også åpnet for publikum. Den best bevarte borgen ligger i den lille landsbyen Fènis (se egen beskrivelse) . Her kan man få seg en guidet rundtur i hele borgkomplekset. Språket i Aosta dalen er delvis italiensk, delvis en litt spesiell fransk dialekt og delvis et helt eget lokalt språk som kalles «Voldatain».

Når man kjører nordover inn i Aosta dalen blir man stadig vekk minnet på at man beveger seg i retning av de høyeste fjellene i Alpene. Her følger den franske grensen fjellkjeden i vest, mens man i sør kjører rundt nasjonalparken Parco nazionale del Gran Paradiso, et navn den har fått fordi den omfatter hele Grand Paradiso fjellkjeden som ligger mellom Aostadalen og resten av Piemonte. Dagens nasjonalpark var opprinnelig et privateid jaktområde for kong Victor Emanuell II av Sardinia. For å beskytte sine jaktområder mot snikjakt og for å sikre at det alltid var en stor bestand av spennende dyr å jakte på satte han ut vakter som kontinuerlig kontrollerte det enorme området. Man antar at dette er en av årsakene til at det stadig vekk er en meget stor bestand av steinbukker innenfor parkens grenser.

Mellom fjelltoppene får man stadig vekk glimt av det høyeste fjellet i Alpene - Mont Blanc (se egen beskrivelse). Mont Blanc er et imponerende syn, spesielt opp mot en forgrunn av frodige alpeblomster. På vei nordover dalen kjører man gjennom Aosta, som er den største byen i området og som har gitt hele dalen et navn. Helt øverst i dalen, ved byen Courmayeur, kan man enten ta passet Col petit San Bernard (2.188 moh) over til Frankrike eller Col del Grand San Bernard (2.469 moh) over til Sveits. Dette er for øvrig den 3. høyeste bilveien i Sveits. Det siste alternativet er å kjøre gjennom den 11,5 km lange Mont Blanc tunellen til Chamonix i Frankrike. Arbeidet med denne tunnelen startet i 1957 og den ble åpnet for trafikk 8 år senere. 24. mars 1999 tok en belgisk lastebil fyr inne i tunnelen. 39 mennesker omkom i brannen og etter dette var tunnelen stengt i 3 år mens man reparerte skadene etter brannen. Tunnelen har bare et løp så det er kanskje ikke noe for dem som lider av sterk klaustrofobi.

Previous visits:  1987 - 2016

 

 

Vulcano

 

Vulcano er den av de Eoliske øyene som ligger nærmest Sicilia. Arealer er ca. 21 kvadratkilometer og toppen av øyen ligger på 499 moh. Det bor i underkant av 500 mennesker på øyen. Navnet på øyen kommer ikke fra den enorme vulkanen på hovedøyen. Det er egentlig motsatt, nemlig at det er øyen Vulcano har gitt oss et samlebegrepet "Vulkan" på alle verdens vulkaner. I romersk mytologi trodde man til og med at ildguden Vulcanus hadde sin store smie på denne øyen. Historiene om guden Vulcanus finner man for øvrig i en aller annen form i de fleste mytologier rundt Middelhavet. I følge sagnene skal visstnok også den greske guden Aeolos ha bodd her. Han var guden som styrte alle verdens vinder. Den gang het denne øyen Hiera, men fellesnavnet på dette øygruppen har fått sitt navn etter den samme guden Aeolos som senere ble til Aeolo og deretter Eolisk.

Allerede på romertiden ble det drevet stor industri på øyen. Skogen ble fortløpende hugget ned for å holde gruvene i gang. Dette varte helt frem til det siste treet falt på slutten av 1800 tallet. Det var Bourdon familien som stod for industrialiseringen i moderne tid og når familiedynastiet kollapset i 1860 ble deler av øyen solgt til engelskmannen James Stevenson. Han bygde en enorm villa, åpnet enkelte av de nedlagte gruvene igjen og startet dyrking av vindruer til produksjon av Malvasiavin. Dette var en stor industri som varte helt til det siste store vulkanutbruddet i 1888. Dette utbrudd varte i over to år. Mens selve utbruddet pågikk benyttet James Stevenson muligheten for å selge unna alle sine eiendeler til de lokale oppsitterne. Han kom aldri selv tilbake til Vulcano, men han store villa står der fortsatt.

På den lille naboøyen, som heter Vulcanello, er det to tydelige krater som har skapt hele øyen lag for lag og tilslutt hevet den over vannet. På hovedøyen er den enorme vulkanen godt synlig og her ryker det fortsatt svovelgass etter det store utbruddet i 1888. I dag er det mulig å gå opp til kraterkanten på en merket sti. Turisme er den viktigste inntektskilden og på denne øyen er de spesielt stolte av sine strender, sine varme kilder og mulighetene - for de med spesielle interesser - til å legge seg i naturlige svovelholdige gjørmebad.

 

Stromboli

 

Selv om Stromboli er en liten øy er det her man finner Europas mest aktive vulkan. Øyen er bare 2 km. i diameter og det bor knapt 400 mennesker her ute. Toppen av fjellet ligger på 926 moh. Mens krateret på vulkanene ligger 80-90 meter under denne toppen. Vulkanen har i snitt et utbrudd hver 20 minutt døgnet rundt og disse utbruddene omfatter utblåsing av lava, pimpstein, støv og damp.

Dette fenomenet er jo i seg selv en stor turist attraksjon så derfor arrangeres det faste turer fra de andre øyene ut til Stromboli hver morgen. Her ute kan du enten vandre litt rundt i den spennende naturen eller koble deg på en lokalkjent guide som fører deg eller gruppen din opp til kraterkanten. Turene starter som regel før soloppgang og du er ikke tilbake før etter solnedgang. Enkelte turer har snudd døgnet slik at du kan oppleve vulkanutbrudd på nært hold om natten. Dette er derimot ikke en tur man tar på egenhånd og det kreves en del utstyr (og god form) for å komme både opp og ned på en lang dag. Bor du på en av de andre Eoliske øyene kan du kjøpe en turpakke med både båttur og guide for å få med den en uforglemmelig opplevelse.

 

Det er en del myter knyttet til Stromboli, bla.a. fra Jules Vernes roman «Til jordens midtpunkt» der det fortelles en historie om en mulig sammenheng mellom den utdøde vulkanen Snæfellsnes på vestsiden av Island (se egen beskrivelse) og den aktive vulkanen Stromboli i Italia. I flg. denne historien skal det være mulig å gå fra den ene vulkanen til den til den andre vulkanen hvis man først bare finner den riktige inngangen. De fleste som har behov for å flytte seg på denne måten tar nok like vel fly mellom disse destinasjonene. Det som derimot er sikker er at det må finnes en eller annen magmakanaler mellom vulkanen på Stromboli og den store vulkanen Etna.

 

Øyen Stromboli er den nordligste av de Eoliske øyene og dermed også den som ligger langt fra fastlandet. Når det er utbrudd her er dette godt synlig fra alle de andre Eoliske øyene.

 

Salina

 

Salina er en litt spesiell øy. Den er den nest største av de Eoliske øyene og den er vulkansk som alle de andre. Øyen er dannet av 6 store vulkaner som nå alle er inaktive. De to yngste vulkanene ligger på de to høyeste fjelltoppene (hhv. 962 og 860 moh.). Yngre vulkanene er i denne sammenheng relativt gamle og fra perioden lenge før det kom fastboende til øyen. Det siste kjente utbruddet her var for ca. 13.000 år siden. De to fjelltoppene blir kalt "Tvillingene", noe som igjen ga øyen det navnet de gamle grekerne brukte på øyen - Didyme. Store deler av øyen er i dag innenfor et stort naturreservat som ble opprettet i 1981.

Her ligger det fem små landsbyer - en i hvert "hjørne" av øyen. På luftfoto ser det nesten ut som om de fastboende har vært veldig uenige om ett eller annet og at de derfor har bosatt seg så lang fra hverandre som overhodet mulig. Det går riktig nok noen veier over øyen, men det kan jo virke som om ingen har hatt noe behov for mye trafikk mellom disse småstedene. På tross av dette bor det i dag ca. 2.300 innbyggere på øyen. Den reelle begrunnelsen for at det er så få veier på øyen er nok ikke at folk er uvenner, men at det meste av øyen er innenfor det store naturreservatet. Innenfor dette reservater er det ikke lenger lov å bygge noe som helst - heller ikke nye veier. Dermed er hele denne øyen et eldorado for friluftsmennesker som vil oppleve den spennende naturen på helt på egenhånd. 

Dagens navn, Salina, kommer opprinnelig fra saltproduksjonen som tidligere foregikk  på sørsiden av øyen. I dag utvinnes det ikke lenger salt, men siden Salina er den frodigste av de Eoliske øyene er den i dag bedre kjent for produksjon av vindruer. Disse brukes til produksjon av Malavasianvin og den lokale varianten av denne vinen heter "Malavasia della Lipari".

Man tror de første som slo seg ned her kom hit allerede i tidlig bronsealder. I historiebøkene nevnes øyen første gang i forbindelse med at Spania erklærte krig mot Frankrike (1544). Den franske kong Frans I sendte den gang en flåte med krigsskip som overvant spanjolene like utenfor kysten av Salina. Etter dette ble både Salina og de fleste andre Eoliske øyene helt avfolket. Hvem som var de første til å returnere sier historien ingen ting om.

Acquacalda, Lipari, Italy

Acquacalda er en bitteliten by på nordsiden av øyen Lipari. Her er det ikke mye å ta seg til ut over å å gå tur i det spennende kystlandskapet eller å besøke en av de små restaurantene som ligger her. De er berømt for sin tilberedning av spennende sjømat og det er ikke lenger til Lipari enn at man lett kan ta turen for et bedre måltid i Acquacalda.

Opprinnelig vokste byen like i nærheten av de gamle gruvene ved vulkanen. I flere år ble det drevet med utvinning av både pimpstein og Abdisian. Gruvene er for lengst nedlagt og i dag er det bare noen få entusiaster som plukker Abdisian stein til litt lokal smykkeproduksjon. De fleste husene her brukes nå som feriehus.


 

Lipari, Sicilia, Eoliske øyer, Italy

 

Lipari er den største av de Eoliske øyene og her er det ca. 10.000 fastboende. Disse bor for det meste i en av øyens 3 tettsteder. Sørøst på øyen ligge den største byen som for enkelthets skyld også heter Lipari. På nordsiden av øyen ligger et mindre tettsted som heter Acquacalda. Midt i mellom disse stedene ligger det en liten strandby som heter Canneto. De to siste små tettstedene heter hhv. Quattropani i nordvest, like under fjellet med samme navn, og Pianoconte som ligger i sørvest.

Øyen Lipari er også av vulkansk opprinnelse, men alle vulkanene på øyen er i dag kalde. Sporene etter utallige utbrudd ligger derimot like opp i dagen. På Lipari har men greid å skape en industri i rensing og salg av en vulkansk stein som heter Absidian. Det er grønn-svart og glassaktig stein som hentes ut i de steinbruddene som ligger i områdene rundt gamle vulkanske krater. Disse steinene slipes til både smykker og figurer. Fra Lipari har man tidligere også drevet en ustrakt eksport av pimpstein fra de gamle vulkanene.

Byen Lipari består stort sett av små pastellmalte hus som ligger i ring rundt den gamle spanske borgen nede ved havnen. Borgen er brukt til mange formål og den har etter hvert også blitt et samlingspunkt for katolikker. Innenfor murene er det både kloster og flere store kirker. Under 2. verdenskrig ble Mussolinis politiske motstandere deportert hit. I dag ligger det i tillegg et amfiteater, et ungdomsherberge og et arkeologisk museum i de gamle bygningene. En liten kuriositet er at det også er en gammel gravlund bortgjemt i et hjørne av det opprinnelige klosteret. Her var det lite jord å begrave folk i så de døde ble lagt i sarkofager av stein oppe på marken. Sarkofagene står der fortsatt – de døde er borte vekk.

En rundtur på øyen Lipari kan være en spennende opplevelse. Den lille byen Acquacalda på nordsiden er allerede nevnt, men det finnes mer. Det er bare en vei rundt øyen. Her går det busser, men de går ikke helt rundt. Uansett hvilken vei man velger går de tur/retur på samme side av øyen. For å kommer rundt hele øye må man derfor enten leie bil eller scooter. Disse finner du nede i havnen og det er billig å leie. Ikke bry deg om å tegne noen ekstra forsikring, det er nemlig ingen slike forsikring som gjelder her ute på øyen.

Er du her i august kan det kanskje og være greit å vite at øyens skytshelgen – San Bartolomeo – feires med en stor fest den 24 august hvert år. Øyens største katedral heter da også (ikke helt uventet) «Basilica concattedrale di San Bartolomeo di Lipari” 

Fra vestsiden av øyen kan man komme helt opp på Monte S’Antonio. Alle fjelltoppene er gamle vulkaner og dette er øyas nest høyeste fjell med sine 594 moh. I klart vær er det en utrolig panorama utsikt. Helt her oppe ligger også øyens vannreservoar. For å samle vann har man lagt et enormt betong dekke i bunn av et gammelt vulkansk krater. Helt nederst er det en pumpestasjon som fordeler vannet videre ut til resten av øyen, en original og effektiv løsning for å kunne samle opp regnvann. Videre kan man kjøre opp til det høyeste fjellet som heter Quttropani. Her ligger det en liten hvitmalt gresk kirke som heter Chiesa Vecchia. Utsikten er mot naboøyen Salina, men på en klar dag ser man alle de Eoliske øyene unntatt den spesielle øyen som heter Vulcano og som ligger mot sør.

I sørvest kan man ta fotturen ned til Spiagglia Valle, en strand med helt svart sand omgitt av høye vulkanske klipper. I teorien skal denne turen bare ta ca. 15 min. hver vei – på en varm sommerdag må du regne noen timer mer for terrenget er bratt og ulendt. Helt mot sør heter fjellet Spondan di Vinci. Herfra er det også en flott utsikt mot de gamle vulkanene på øyen Vulcano. Veien opp går gjennom den gamle byen og er ikke spesielt godt merket. 

Homers verk om Odyssevs er nevnt ved flere anledninger og den er også aktuell for Lipari. Her gjelder det avsnittet om nymfen Calypso som holdt Oddyssevs fanget i syv år. Flere litteraturforskere som har studert detaljene i teksten mener at det må ha vært her på Lipari han ble holdt fanget av den fagre nymfen....  

 

De Eoliske øyene

De Eoliske øyene består av 7 større øyer og en del flere små. De store øyene er Vulcano (500 innb.), Lipari (10.000 innb.), Panerea (300 innb.), Alicuda, Filicudi, Salina og Stromboli. Det bor fastboende på alle øyene unntatt de to som ligger lengst vest, Alcuda og Filcudi. Til gjengjeld er det kanskje disse 2 øyene som gir den største naturopplevelsen – både over og under vann. Her ute finnes det ikke andre muligheter for overnatting enn de du tar med deg selv. Panera er den minste av øyene, men samtidig også den mest eksklusive. Denne øyen er kjent for sine mange grotter, det klare vannet og et aktivt og pulserende natteliv. På øyen Salina finner man flere svarte sandstrender og mulighet for å snorkle mellom både sjøpinnsvin og blekksprut.
 

Alle øyene er av vulkans opprinnelse, men i dag har det meste av de seismiske aktivitetene stilnet. På Stomboli og Vulcano er det fortsatt vulkans aktivitet med utslipp av damp på Vulcano og med faste utbrudd av lava fra krateret på Stromboli (se egne beskrivelser). De andre øyene i denne gruppen er alle kalde vulkaner. Lipari er den største øyen og her ligger også «hovedstaden» i øygruppen, som for enkelthets skyld også heter Lipari.

 

Selv om dette er vulkanske øyer er det lett å tro at de er dannet der de ligger i dag. Det stemmer derimot ikke. De Eoliske øyene er restene etter en stor fjellkjede som gikk mellom det afrikanske fastlandet. Forskyvning i de store jordplatene har gjort at de i dag ligger nord for kysten av Sicilia og ikke lenger er knyttet til det afrikanske fastlandet. Man antar at vulkanen på Stromboli og vulkanen Etna er forbundet under havet. Etter det store utbruddet på Etna 3. des. 2015 ble det også roligere seismisk aktivitet ute på vulkanen Stromboli. Jules Vernes skriver i sin roman "Til Jordens midtpunkt"  om en mulig sammenheng mellom den utdøde vulkanen Snæfellsnes på vestsiden av Island (se egen beskrivelse) og den aktive vulkanen Stromboli i Italia. Denne historien er også filmatisert. Alle de 7 øyene i denne øygruppen står på UNESCO’s verdensarv liste.

 

Milazzo

Milazzo ligger helt nord-øst på Sicilia og regnes som havnebyen for de Eoliske øyene (se egen beskrivelse). Herfra kan man ta hurtigbåt ut til øyene. Det er en tur som tar ca. 1 time med gammeldagse hydrofoilbåter eller nesten en hel dag dersom du heller foretrekker å følge med bilfergen som kanskje (!) går en gang tur/retur hver dag. Byen ligger på en smal stripe med land som strekker seg utover i havet.

Milazzo er kjent fra mange mytologiske fabler og fortellinger. Et av de mest kjente er kanskje Homers verk «Odyssevs». I følge historien om Odyssevs var det nettopp utenfor dagens Milazzo at hans skip havarerte mens han var på hjem etter den Trojanske krigen som ble utkjempet mellom de antikke byene Troya og Sparta. Nå sier ikke denne historien noe om hvorfor i alle dager den erfarne sjøfareren Odyssevs seilte forbi her når han var på vei mellom en by i Lilleasia og en i Hellas. Uansett var det her han i følge sagnet traff på den mytiske menneskeetende kjempen Polypherus. I gresk mytologi var han kjent som sønnen til Poseidon og Thoosa, men også kjempen som var så overstadig forelsket i nymfen Galatea. Skulle han dukke opp i nærheten er han lett å kjenne igjen siden han bare har et øye - og det står plassert midt i pannen.

I dag er Milazzo en langt mer avslappende og rolig by. Det meste av byen finner du langs strandkanten nede i havnen. På en høyde helt ytterst på odden troner den gamle borgen som ble bygget av arabere i det 9 århundre. Borgen kalles kort og godt bare “Borgo” og den er alene en god nok grunn for et besøk i Milazzo – og hvis du er her den siste søndagen i september får du også med deg den store festen som hvert år arrangeres til ære for byens skytshelgen – Santo Stefano. En liten kuriositet i denne sammenhenger er at det i Italia er over 20 byer og minst 2 kjente øyer som er oppkalt etter denne helgenen. Hvor mange kirkebygg som finnes med dette  navnet er det nok ingen som vet......

Zafferone Etnea

Denne dovne byen har som de andre små byene rundt Etna også fått erfare fjellets krefter. Helt her nede ved havet, 3000 meter under vulkanens krater, ser man flere steder tydelige spor etter tidligere lavastrømmen. Under et stort utbrudd på vestsiden av Etna i 1992 stod byen i fare for å bli totalt ødelagt av en slik lavastrøm. Man kan nesten ikke tenke seg hvilke krefter som spiller her når det renner en kilometerlang flom av glødende lava nedover fjellsiden. Absolutt alt som kommer i veien for denne livsfarlige "elven" blir totalt ødelagt.

I disse dagene var det innkvartert både amerikanske og engelske soldatene i området. De fikk i oppdrag å bruke sine helikopter til å legge ut store betongblokker i et forsøk på å stoppe lavastrømmen. Det greide de ikke, men de fikk i det minste ledet den utenfor bebyggelsen og på denne måten begrenset skadene. Fortsatt står det igjen noen ruiner etter de ødelagte husene, som stille vitner om denne dramatiske dagen. Området som ble dekket av lava er bevart slik det ble forlatt den gang. Byens innbyggere har i god italiensk tradisjon satt opp en statue av Madonna som en takk for at det visstnok var hun greide å stoppe strømmen av lava like før den rant direkte inn i bygatene nedenfor.

Ut over dette er nok Zafferone Etnea bare en liten soveby, men den ligger langs den ene av de to hovedveien opp til toppen av Etna. Herfra går det daglige bussruter helt opp for de som evt. ikke kommer med egen bil. Tar man den turen kan man kjøre over fjellet istedenfor å kjøre veien rundt langs kystbyene. I dette fjell landskapet finnes det også mange små og sjarmerende landsbyer. Noen av disse er beskrevet på andre steder i denne (b)log'en.