Bergstølfossen ligger i Lindesnes kommune ved Vigmostad i Vest-Agder og har blitt utnyttet til sagbruk siden 1870. Da ble Bergstølsaga bygget. Den var opprinnelig eid av flere oppsittere i området rundt fossen, men er i dag hører sagen til den gamle prestegården på Bergstøl i Vigmostad.
Dette sagbruket ble i starten benyttet for å skjære materialer til mange lokale hus i området, men det var først og fremst materialer til produksjon av tønnestaver som var størst. I gode tider, med mye sildefiske langs kysten, skar de materialer til over 18.000 sildetønner bare fra dette sagbruket.
Dette sagbruket ble i starten benyttet for å skjære materialer til mange lokale hus i området, men det var først og fremst materialer til produksjon av tønnestaver som var størst. I gode tider, med mye sildefiske langs kysten, skar de materialer til over 18.000 sildetønner bare fra dette sagbruket.
Mesteparten av dette ble så eksportert ut fra havnen i Snig utenfor Vigeland (se egen beskrivelse). Snig var for øvrig på den tiden en betydelig utskipshavn for sildetønner og fikk derfor også sin egen tollstasjon. Denne ble senere flyttet til Mandal.
Den store utfordringen når man skulle skjære emnene til tønnestaver var å få den runde formen på skiene. Ikke bare skulle de være smalest i hver ende og bredest på midten, men de skulle også være helt like.
Den store utfordringen når man skulle skjære emnene til tønnestaver var å få den runde formen på skiene. Ikke bare skulle de være smalest i hver ende og bredest på midten, men de skulle også være helt like.
Først på slutten av 1900 tallet greide man å konstruere en maskin som ble drevet av vannkraft fra sagen og med denne greide de å skjære skiene på denne helt spesielle måten. Senere kom det også botnmaskiner og med dette utstyret på plass kunne man mangedoble dagsproduksjonen ved sagbruket.
Det siste man gjorde i produksjonen av tønnestaver var å stemple et nummer i den enden der de ferdige tønnene skulle åpnes. Målene var faste og skulle først være 76cm høy og romme 114 liter. Senere ble dette endret til en høyde på 80cm og 120 liter, før det igjen ble bestemt at den skulle være på 114 liter som tidligere - og dette var (for ordens skyld) lenge før standardiseringsutvalget i EU ble dannet.
Under første verdenskrig var det stor etterspørsel etter tønner og da ble produksjonen stadig forbedret gjennom mer effektivisering. Den gamle sagen var i ferd med å bli industrialisert ved at man stadig fikk konstruert nye maskiner som forbedret og effektiviserte produksjonen. Denne utviklingen varte helt frem til mellomkrigstiden. Restene etter dette lille lokale industrieventyret kan man fortsatt se ved Bergstølfossen.
Det siste man gjorde i produksjonen av tønnestaver var å stemple et nummer i den enden der de ferdige tønnene skulle åpnes. Målene var faste og skulle først være 76cm høy og romme 114 liter. Senere ble dette endret til en høyde på 80cm og 120 liter, før det igjen ble bestemt at den skulle være på 114 liter som tidligere - og dette var (for ordens skyld) lenge før standardiseringsutvalget i EU ble dannet.
Under første verdenskrig var det stor etterspørsel etter tønner og da ble produksjonen stadig forbedret gjennom mer effektivisering. Den gamle sagen var i ferd med å bli industrialisert ved at man stadig fikk konstruert nye maskiner som forbedret og effektiviserte produksjonen. Denne utviklingen varte helt frem til mellomkrigstiden. Restene etter dette lille lokale industrieventyret kan man fortsatt se ved Bergstølfossen.
