Med en befolkning på 26 mill. registrerte innbyggere er Istanbul Tyrkia største og verdens 3. største by, etter Tokyo (37 mill.) og Chongjin (32 mill.). Plasseringen midt i Bosporos-stredet, der Svartehavet og Middelhavet møtes, gjorde sitt til at Istanbul tidlig ble det viktigste handelsstedet i det østlige Middelhavsområdet. Her går grensen mellom Europa og Arabia midt gjennom byen som strekker seg ut i begge verdensdelene med tydelige trekk fra begge kulturene. Istanbul har vært hovedstad i 3 forskjellige imperium. I grottene rundt byen har man funnet spor etter mennesker som levde her for over 5000 år siden.
Sagnet sier at da Byzas, som for øvrig var sønn av både den greske kong Nissos og av havguden Poseidon, en gang søkte råd hos orakelet i Delphi. Han ville vite hvor det var best å bygge en ny by. Svaret han fikk var at han skulle bygge «på motsatt side av de blindes land». Dette tolket han dit hen at det var på den europeiske siden av Bosporos stredet. Sett i et historisk perspektiv - og da spesielt rettet mot Østens kulturer målt opp mot vestens huleboerer - så kan man vel stille spørsmål ved om han valgte riktig side av stredet. Uansett slo han seg ned her og etablerte det som skulle bli byen Byzantium. Ca. 100 år etter dette (år 513 f.kr.) ble byen okkupert av perserne, senere skjedde det samme med både grekere og spartaner. Dette var i en periode med konstante konflikter mellom mange folkegruppene og også selv det makedonske kongedømme under kong Phillip II intok byen i år 340 f.kr. Etter dette ble det selvfølgelig bare rot med landegrensene inntil Alexander den Store tok over styringen av hele regionen i år 334 f.kr. Byen vokste stadig og selv i dag er det relativt tett mellom husene.
Romerriket hadde også sine strider her. De etablerte et imperium etter at makedonerne igjen var blitt jaget 146 f.kr. Keiser Septimus Severus likte derimot dårlig at hans romerske general Niger ble så mektig i området. Keiseren beordret derfor total ødeleggelse av hele byen med påfølgende massakre av alle innbyggerne som støtet generalen. Etter dette ble byen enda en gang gjenoppbygget, med sentrum i området rundt Hagia Sofia. Navnet på denne «nye» byen bla Antoneinia. I dag ligger alt dette innenfor den gamle bydelen av Istanbul. Etter denne striden var Instanbul i en kort periode hovedstaden i Rommerrike. Keiser Constantinus ga først byen navnet Nea Roma og etter hans død ble navnet endret til Constantinopel før det igjen ble endret til Stinpolis, Stinpol, Estanbul og til slutt altså til Istanbul.
Det var Constantinus som bygget Hagia Sofia i en periode da den ortodokse kristendommen stod sterkt i byen. Bygget ble satt opp med en enorm kuppel og det manglet ikke på dystre spådommer om hva et jordskjelv ville påføre av skader. Jordskjelv er ikke uvanlig på denne kanten og husene rundt er flere ganger jevnet med jorden, mens Hagia Sofia og den enorme kuppelen fortsatt er uskadet. Kirken er i dag et museum, men har opp gjennom historien også fungert moske i perioden fra 1453 til 1941. Derfor er den omgitt av 4 mektige minareter. Årsaken til at den ble omdannet fra kirke til moske var at Sultan Mehmed II inntok byen og innlemmet den i det Ottomanske riket. På plassen foran Hagia Sofia stod det den gang en mektig hippodrom som ble benyttet til hesteveddeløp. Her var det plass til 30.000 tilskuere og bygget var over 500 m. langt og 118 m. bredt. I dag er dette en åpen plass med flere «suvenirer» fra ulike røvertokt i Østen og Afrika.
Etterfølgende sultaner var derimot ikke helt fornøyd med Hagia Sofia som moske så i 1616 startet derfor Sultan Ahmed byggingen av en ny moske som skulle bli enda mer imponerende. Den ble utstyrt med 6 minareter og gitt navnet Sultan Ahmeds Moske, i dag bedre kjent som «den blå moske» pga. sin utrolige utsmykning med blå mosaikk bilder fra sultanens eget palass. Inspirasjonen fikk de derimot fra Hagia Sofia.
Sultanen hadde selv sitt palass like i nærheten. Det var inndelt i 3 hovedområder. I det ytterste område kunne hvem om helst komme inn og beklage seg til sultanens senatorer. Om man kom levende ut igjen var nok litt avhengig av kritikkens karakter. I det mellomste området var det kun sultanens soldater som fikk komme inn – en gang hvert år, og kun for å hente sine lønninger. I det innerste området var det bare sultanen og hans mor som fikk adgang, og det var her han hadde sine mange bad og sitt store harem. De to eneste som fikk lov til å bruke hest innenfor palassets murer var sultanen selv og hans mor, alle andre skulle gå. Palassets kjøkken (som er omtrent på størrelse med det norske slottet) ble brukt til å koke mat for både hæren og for store deler av byens befolkning. Dette var datidens sosialhjelp og en viss garanti for sultanens popularitet. Det var nemlig ikke en helt ufarlig posisjon å være sultan. Dersom det ble misnøye i befolkningen – tok folket enkelt livet av han. Ny familiemedlemmer stod alltid klar til både drap og kroning dersom det kunne gi dem viktige posisjoner i samfunnet. Mange av Sultanene hadde derfor ofte en kort og intens regjeringsperiode. De hadde og få leveregler ut over det de bestemte seg for på egenhånd. Han kunne f.eks. skille seg fra alle sine koner unntatt hun som hadde hans førstefødte sønn. Det var dette barnet som skulle overta dersom regjerende sultan døde på naturlig vis. Ble han drept led nok ofte arvingene den samme skjebne, og når arverekken var brutt var det og åpent for andre å trø inn på arenaen.
Og ikke glem basarene....
Den gamle bydelen av Istanbul - med Hagia Sofia, Ahmed moskeen, restene etter hippodromen og ikke minst sultanens palass - står oppført som vernet på UNESCO listen.
