Dubrovnic, Kroatia

Dubrovnic blir ofte kalt «Adriaterhavets perle» - og det med rette. De første tegn til bydannelse går helt tilbake til første halvdel av det 7. århundre, da en gruppe med opprørere fra regionen Epidaurum slo seg ned her. De første kom fra en øy som heter Laus. På latin betyr Laus fjell og byens første kjente navn var «Lausa». Omtrent samtidig utviklet det seg også andre konflikter i området, deriblant et slaveoppgjør i områdene rundt de store eikeskogene inne på fastlandet. Dette opprører ble omtalt som «Dubrovnic», avledet av det kroatiske ordet Dubrava som betyr eikeskog. Konsekvensen ble at disse gruppene slo seg sammen og byen Dubrovnic begynte å ta form.

Etter hvert ble dette en viktig handelsby med egen skipsflåte. Fra starten av som en del av det bysantinske riket. I tiden etter det 4. korstoget (år 1205 til 1358) ble byen styrt som en enklave under bystaten Venezia, og ved freden i Zadar ble byen overført til det Ungarsk-Kroatiske kongedømme. Etter dette kom det og en periode som selvstendig republikk og fristat, med en glansperiode på det 15. og 16. århundre. Nedturen startet med et alvorlig jordskjelv i 1667. Byen fikk store skader, men på utrolig vis greide man å sikre de mange gotiske, renessanse og barokke kirkene, klostre, palasser og fontener. Alt dette innenfor en bemerkelsesverdig godt bevart bymur.

Øya Lokrum er vernet og ligger bare 5-600 meter utenfor havnen.  I 1023 ble det anlagt et benediktiner kloster her ute. På sluttet av 1700 tallet startet franske soldater å bygge et fort her ute. Dette ble senere fullført av østerrikerne i 1830-årene. I 1859 kjøpet hertug Maximilian av Østerrike (en Habsburger som senere ble keiser av Mexico) øyen for å bygge en villa i klassisk stil på ruinene av klosteret. Etter at han programmessig var blitt henrettet, ble øyen gitt tilbake til Habsburg-familien som en del av avtalen mellom Franz Joseph I av Østerrike og Leopold II av Belgia. I 1959 ble det anlagt en botanisk hage med planter fra Australia og Sør-Amerika. I dag er det mest turister som besøker øyen – både restauranten på ruinene av klosteret og nudiststranden som ligger på sørsiden av øyen.

Dubrovnic ble sterk skadet under den siste Balkan krigen. Jugoslavia hadde mistet sin stabilitet etter Tito og allerede en måned etter at Kroatia erklærte uavhengighet fra Jugoslavia (25. juni 1991) var en tredjedel av landet okkupert av serbiske styrker. Strategien var å bombe både militære og sivile mål med granat artilleri. Dette var en situasjon som skapte hundre tusenvis av flyktninger og som senere er betegnet som systematisk etnisk rensing. President Tuđman ba i en tale til folket (5. okt. 1991) om at hele folket mobiliserte for å forsvare seg mot det han kalte «Stor-Serbia imperialismen». Bare 2 dager senere eksploderte deler av regjeringens hovedkvarter i Zagreb, mens Tuđman befant seg inne i bygget. Påfølgende dag brøt Kroatia alle bånd med Jugoslavia og den 8. oktober feires fortsatt som landet frigjøringsdag. Etter hvert som denne konflikten eksellerte ble også Dubrovnic utsatt for angrep fra de serbiske styrkene. Skadene var betydelige, men takket være et stort og kostbart restaureringsarbeid finansiert av giverland og styrt av UNESCO, er byen satt tilbake til den stand den var i før krigen. 

Dette er selvfølgelig bra, men kanskje burde man unngått å skjule alle skadene i respekt for de som mistet livet og ikke minst for å minne tusenvis av besøkende om hvor skjør den europeiske freden egentlig er - det bare litt over 20 år siden dette skjedde. Dubrovnic står fortsatt på UNESCO listen over verdensarven, men den er fjernet fra listen over steder som krever spesielle tiltak for å bevares. Den norske vennskapsbyen til Dubrovnic er Sandnes i Rogaland.