fredag 30. august 2019

Tòrshavn, Streymoy, Faroe Island


Færøyene ligger nord for Hebridene, nordvest av Shetland, vest for Norge og sørøst for Island. Øygruppen består av 18 store øyer, 11 mindre holmer og mer enn 750 skjær. Hovedstaden heter Tórshavn og ligger på Streymoy. Dette er en litt spesiell by som på en fin måte kombinerer både gammel historie og ny arkitektur. Byen vokser stadig og innen noen år vil halvparten av befolkningen på øygruppen ha adresse her. Byen er bare drøyt 100 år gammel.


I de fleste hovedsteder i Europa ligger landets administrasjon i de mest prangende bygningene. Slik er det ikke i Tòrshavn. Har holder den lokale regjeringen til i den gamle bydelen på Tinganes. Her ligger det færøysket alltinget og kontor for både lagmand og landsstyre. Like ved ligger et område som heter Reyen. Her er det kunsterene og de såkalte "Tòrshavn kreative klasse" kjøpt seg inn i de gamle arbeiderklassehusene. Det som en gang var et fattig område er i dag et eksklusivt levende boligområde og ikke et oppstilt museum - slik mange av turistene tydeligvis ser på dette.

Det betyr derimot ikke at øygruppen bare har vært befolket i disse drøyt 100 årene. Første gang denne merkelige øygruppen langt ute i havet ble omtalt var i "Liber de Mensura Orbis Terrae" fra år 825. Her skriver den irske munken Dicuil om et land som ligger 2 dagsseilaser nord for Irland og som betår av høye fjell og mye sjøfugl.


De første som (offisielt) kom hit var irske munker og den aller første gikk i land allerede i år 625. Historien er noe uklar på om disse munkene frivillig reiste videre til Island eller om de ble fordrevet av de nordiske vikingene. Den første vikingen som slo seg ned på øyene var Grimur Kamban. Navnet var keltisk, men områdene han kom fra var allerede okkupert av de nordiske vikingene så det kan også ha vært en tilfeldighet. Den uoffesielle historien sier at han visstnok var norsk med en litt snobbete irsk aksent. Sagnet vil ha det til at han gikk i land der landsbyen Funningur i dag ligger (se egen beskrivelse). Moderne utgravninger ved Sandur viser at det også kan ha vært en nordisk viking bosetning allerede så tidlig som fra år 400.


I år 900 ble det opprettet allting på Tingarnes i Tòrshavn og vikingtiden fortsatte fram til høvdingen Troduri Gøtus døde i 1035. I år 999 fikk Sigmundur Brestisson innført kristendomen på Færøyene og samtidig ble øygruppen lagt inn under Norge, med bispesete i Nidaros. I 1380 ble både Norge og Færøyene underlagt danskekongen. Dette var begynnelsen på en avmaktsperiode der øygruppens befolkning ble grovt utnyttet av det danske styret. Under Kieler freden i 1814 avsto Danmark Norge til Sverige, men de beholdt Færøyene og Grønnland som dansk territorium.


Interessen for øygruppen var lav og danskekongen omtalte befolkningen slik: "Færøerne, som udgør ca. 7000 individer, består udelukkende af simple, for højere dannelse blottede almuesfolk". Befolkningen på øyene ble derfor holdt utenfor all politisk påvirkning helt frem til 1852 - 2 år etter at grunnloven på øygruppen ble vedtatt i København og uten at noen fra Færøyene fikk uttale seg. Etter dette har det vært en pågående politisk prosess for både selvstendighet og løsrivelse fra Danmark, men hver gang det er gjennomført folkeavstemminger om saken har det falt i fisk, hovedsaklig pga manglende inntektsgrunnlag fra fiskeri og jordbruk. Nå er det derimot funnet olje- og gassfelt utenfor kysten og det stiller nok saken i et nytt lys.


Nå er det ikke bare gamle små trehus som dominerer i bybildet. På en høyde over byen har Bank Nordiks bygget et nytt hovedkvarter for sine 500 ansatte. Dette bygget ligger lysende som en flyvende tallerken av glass og er (til nå) det største byggverket på Færøyene. På neste høyde over byen ligger storgymnaet Glasir, bygget etter tegninger fra danske BIG. Her er et 250 ansatte og 1500 studenter i fag som næring og handel, allmennkunnskap og tekniske fag.

Ved fergehavnen ligger en hypermoderene fotballarena - enda Færøyene knapt har et noenlunde oppegående fotball lag. Fotball er faktisk (sammen med roing) en nasjonalsport på Færøyene. Dette har de drevet med fra den første fotballklubben «Tværå Boldklub» ble stiftet i 1892, men det gikk nesten 100 år før de ble en del av FIFA. I dag er det 3 fotball divisjoner på Færøyene. I 2017 vant Færøyene sin gruppe i VM kvalifiseringen og dette satt i gang byggingen av flere nye imponerende fotballanlegg  på øyene.

Hotellkapasiteten i hovedstaden har alltid vært minimal, men da det ble bygget et nytt Hilton hotell med alle fasiliteter og nye 300 rom ble hotellkapasiteten i Tórshavn mer enn fordoblet over natten.


Til slutt en liten kuriositet som er spesielt i dette mangfoldige øyriket. Færøyene mottar hvert år noen betydningsfulle midler fra både Danmark og EU. Disse pengene fordeles ut på de 30 kommunene, men ingen færøyske kommuner som mottar slike midler har hjemmel for å legge bort pengene - de skal investeres i infrastruktur, utdanning, kultur og naturvern som tilgodeser de som bor i de 120 bygdene rundt omkring på øyene. Dette er og en av årsakene til at de aller fleste store øyene er forbundet med broer eller undersjøiske tunneler og at flere småkommuner med bare noen få hundre innbyggere faktisk kan eksistere som egne lokalsamfunn

torsdag 29. august 2019

Streymoy og Nòlsoy, Faroe Island


Streymoy er den største av Færøyene. Her finnes det både huler fra tidlig vikingtid og millionvillaer i seneste byggestil. På denne øyen bor det ca 25.000 mennesker og det er ca 48% av hele befolkningen på Færøyene. I sør ligger hovedstaden Tòrshavn (se egen beskrivelse) og en historisk del av det gamle norske bispedømmet Nidaros. I nord og vest reiser fjellene seg opp mot 600 meter høye topper rett opp av havet, mens det i øst er langt mer dype fjorder med mange små bygder og husklynger. Her er det frodige beitemarker for øyenes sauer og sammenlignet med antall innbyggere på alle Færøyene tilsammen er det nesten dobbelt så mange sauer, de aller fleste av dem (sauene altså) er frittgående ute hele året. Midt på øyen ligger et frodig landskap med flere vann, fosser og et kuppert landskap. 




Mot sør ligger Nòlsoy. På litt avstand ligner denne øyen en doven hval som skjermer for vind og strøm. Her ute finnes verdens største koloni av stormsvaler i tillegg til noen værharde mennesker som har slått seg ned her. Det er noen fortidsminner som vitner om gamle bosetninger, det ligger 2 museum på øyen og ikke minst hele 3 ulike spisesteder. Det kan være verd å ta en avstikker til denne øyen, men sjekk værmeldingen for det er ikke sikkert den lokale fergen går når du vil tilbake - for her skifter været ganske fort.

Det finnes en klassisk roman - og film - fra Streymoy, den heter "Barbara". Den handler bl.a. om presten Poul's hastige vandring i tåke og uvær fra Kirkjubøur (se egen beskrivelse) på den ene siden av Streymoy og over til hovedstaden Tòrshavn på den andre siden. Handlingen i filmen er lagt til 1700 tallet og hovedrollen som Barbara var ved norske Anneke von der Lippe. Filmen bygger opprinnelig på sagnet om Beinta Kristina Broberg. Hun var i løpet av kort tid gift med 3 prester. De to første døde på mystisk vis og den tredje (Poul) ble visstnok sinnsyk. Beinta Kristina Broberg ble da beskyldt for å drive med hekseri. Hvis du vil se filmens trailer så finner du den her. Den ruten Poul valgte over fjellet var ikke den enkleste på 1700 tallet, men i dag er det en kjent fjelltur.


Som om ikke det var nok ble det i 2004 bygget en norsk Færing hos båtbyggeren Jon Gojer Godal fra Rauland. Dette er en åpen robåt på ca. 20 fot. Året etter ble den rodd fra Norge til Færøyene av Tommy Skeide fra Ulsteinvik og Olav Lie Gundersen fra Averøy. Ikke engang de gamle vikingene greide å ro denne distansen på nesten 360 sjømil (660 km). Turen varte i 23 døgn i åpen båt på åpent hav. Da de ankom Færøyene ble båten fraktet til Tòrshavn der de ble mottat av flere tusen av byens innbyggere - og båtens navn var selvfølgelig "Barbara"


onsdag 31. juli 2019

Ertzeid kverna, Agder, Norway






Ertzeid navnet er kanskje mest kjent fra kunstneren Ole Ertzeid. Hans spesialitet er malerier av himmel og hav - ofte inspirert av lokale motiv og det spesielle lyset man finner langs Sørlandskysten. Han har sitt eget galleri i Lyngdal og det er absolutt verd et besøk. Her har han utstilt sine malerier, serier med ulike ikoner og et utvalg landskapsbilder laget med Ciclèe teknikk.


Denne lille epistelen handler derimot ikke om kunstneren, men om Ertzeid kverna som ligger like ved riksvei 460, øst for Vigeland i nye Lindesnes kommune. Dette er ingen prangende severdighet, men en liten nesten unnselig laftet bekkekvern som ligger mellom gårdene og som ble anlagt der for å male opp korn for de lokale bøndene. Ser man etter virker det som om området rundt den lille bekkekverna også en gang må ha vært et lokalt samlingspunkt for de omliggende gårdene. I 2002 ble den ferdig restaurert og gjenåpnet av ildsjelen Alf Rune Vrålstad, med hele 300 personer tilstede for å feire begivenheten. Ertzeid kverna er det vel noen som har hørt om før, men er man først på historisk grunn kan man gjerne stikke innom Reidun Ertzeid på Ertzeid Gård like ved. Hun er datter til Sturla Ertzeid, en lokalhistoriker, forfatter og kulturformidler av rang. På gården hennes henger det en treplate med teksten "Velkommen til gards. Kos dere med gamletida, det gjør jeg - og det gjør godt" 


En liten kuriositet er at det langs veien like ved kverna står et stort vanntrau som er hugget ut av ett eneste stykke stein. Slike trau ble laget og benyttet for å gi farende hester vann. Det sies at kunstneren Gustav Vigeland fra Mandal i sin ungdom - kanskje mens han bodde hos onkelen i Vigeland - reiste forbi her og at han da måtte stoppe opp for å betrakte nettopp dette trauet. Det hadde vist en usedvanlig spennende utforming - slik ble det vurdert av han som senere skulle bli Norges mest berømte steinhogger.







tirsdag 30. juli 2019

Flatholmen fyr, Rogaland, Norway




Flatholmen fyr ligger på en liten øy utenfor Tananger havn og rett øst for Rott. Fyret ble bygget i 1862 og ombygget i 1932, i 1952 og i 1984. I 1932 fikk fyret tåkelur og først i 1984 ble den gamle lampen skiftet ut og elektrifisert slik at fyret kunne automatiseres. Fyret på Flatholmen er egentlig ganske lite. Det er bare drøyt 8 meter høyt og har en rekkevidde på ca. 13 nautiske mil. Dette er derimot tilstrekkelig til at lyset er godt synlig mellom de større kystfyrene i sør (Feistein) og i Nord (Bragen). Senere er det satt opp et høyere og kraftigere fyr ved Kolnesholmane. Dette gjør innseilingen fra sør litt enklere og mer oversiktlig.

Skipsleden fra Jærens rev til Tungenes passerer alle disse fyrene og den er godt merket med lys og staker. Like sør for Flatholmen ligger de små øygrupper, Sørskot og Gårskot. Det sies at det under 2. verdenskrig var en tysk lastebåt full av brennevin som forliste mellom disse skjærene, men dette skipet er så vidt man vet aldri funnet.

Det er knyttet en spesiell og tragisk historie til Flatholmen i Rogaland. 

24. januar 1894 skulle fyrvokter Ingebret Andreas Olsen ro over sundet mellom Flatholmen og fastlandet med sine 2 sønner - Ansgar og Thorvald. Det var kraftig uvær denne dagen og da båten kantret i bølgene havnet alle 3 i det kalde vannet og båten sank under dem. De 2 småsøstrene, Bertine og Ester, stod alene igjen på Flatholmen og var vitne til ulykken. De fikk satt ut en ny båt og greide å ro ut for å forsøke å redde både faren og de 2 brødrene. De greide å få Anskar ombord, men både faren og Thorvald forsvant i brenningene og ble aldri funnet.

Historien om de modige søstrene vakte oppsikt langt utenfor Norges grenser og i dag er det reist en minnestøtte for dem i Tananger havn. 








Tananger, Rogaland, Norway


Havnen i Tananger har vært i bruk fra tidlig på 1600 tallet. Dette er den dypeste og tryggeste havnen nord for Egersund og sør for Stavanger. Havnen har også vært flittig i bruk som både nødhavn og som handelssted for en blomstrende hummereksport. Allerede i 1623 ble det eksportert levende hummer til Nederland og importert salt motsatt vei. På det meste ble det sendt ut ca. 100.000 hummere årlig via Tananger havn og det resulterte selvfølgelig i at det etter hvert ble etablert et lite samfunn her ute. Dette var og en av årsakene til at lokalbefokningen ble tilgodesett med eksklusive varer som tobakk, kaffe, te og andre godsaker som det var nesten umulig å oppdrive på denne tiden. 

Under Napoleonskrigene var det stasjonert små kanonbåter som mannskapet måtte ro rundt fienden. Historien forteller at disse små kanonbåtene under Napoleonskrigene flere ganger jaget bort engelske krigsskip som forsøkte å innta havnen. Under 1. verdenskrig var det også stasjonert norske krigsskip her og under 2. verdenskrig var det tyske soldater som okkuperte de fleste av husene i Tananger. 

I perioden fra Lauritz Rott bosatte seg her som den første fastboende 25. februar i 1684 og frem til Tananger ble en del av Sola kommune økte antall fastboende til over 6.500 innbyggere. I dag domineres lokalmiljøet av oljeindustrien. Det er flere store selskap innen både oljeproduksjon og oljeservice som er etablert rundt havnen. Denne moderne havnen brukes også som interkommunal felleshavn for hele Nord-Jæren, både som en containerhavn og som mottaksterminal for naturgass fra Kårstø. Det går daglige fergeruter sørøver til Danmark og nordover til Bergen.

Farvannet utenfor Tanager ble regnet som farlig og usikkert helt frem til skipsleden ble merket med staker og fyr. I dag står det et kystfyr i sør (Feistein) og ett i nord (Bragen) som viser vei. Mellom disse fyrene må man navigere mellom staker og mindre fyrlykter. Tananger er derfor den lokale loshavnen for Nord-Jæren og spesielt innseiling til Kårstø raffineriene utenfor Stavanger. Tidligere var det stasjonert en redningsskøyte her, men denne er nå byttet ut med et hurtiggående fartøy (RS151 «Sjømann») som er stasjonert i Stavanger.

   

søndag 28. juli 2019

Strada della Forra, Lago d'Garda, Italy





Strada della Forra er en helt spesiell veistrekning. Den ligger på vestsiden av Garda sjøen - på motsatt side av Malcesine. Det som er spesielt med denne veistrekningen er først og fremst at man endelig fant en mulighet for å bygge en vei opp til den lille fjellbygden Tremosine og at veien er lagt i et gammelt elveleie der elven Brasa en gang rant. I dag er elven lagt i rør på deler av strekningen, men slik har det ikke alltid vært. Først rant den i strie stryk gjennom de trange passasjene nedover fjellet. Det var vanskelig å regulere vannmengdene og det resulterte i mange årlige oversvømmelser med tilsvarende ødeleggelser. Derfor ble det sprengt ut noen litt bredere passasjer og noen smale tunneler i elveløpet slik at vannet kunne renne friere.


Da veien skulle bygges gjorde man det så enkelt som mulig - det var jo ikke så stort trafikkbehov langs denne strekningen. Tunnelene for vannet ble rett og slett bare asfaltert og gjort om til vei, mens vannet ble ledet i rør under veibanen. Få tenkte seg den gang at bilene etterhvert ble så brede at de ikke gikk gjennom disse smale tunnelene. Så også i vårt tilfelle, så da var eneste mulighet å ta en tur på byen for å leie en liten Fiat slik at vi kunne utforske denne spesielle veistrekningen.


Offisielt heter veien Strada Provinciale 38 og den som i 1913 kom på den brilliante ideen om å benytte elveleiet til vei var Arturo Cozzaglio. Han fikk oppdraget av den lokale sognepresten Giacomo Zanini i Vesio. Hva som var sognepresten motiv for en vei opp til fjellbygdene kan man jo bare tenke seg. Opprinnelig var veien helt uten noen form for regulering. Da stod det skilt i begge ender med tekst om at veien var best egnet for små biler med velfungerende horn og at det var minimalt med møteplasser underveis. Vegen ble derfor bare anbefalt til erfarne sjåførene som måtte være forberedt på å rygge - og om mulig - å finne en bred nok passasje for 2 biler. I dag er de smaleste strekningene lysregulert og dermed også enklere å forsere.


Mange berømtheter har reist gjennom her og Winston Churchill var en av dem. Han kalte vegstrekningen for "Verdens 8. underverk". Andre kjente sjåfører med erfaring fra denne veien er James Bond i åpningsscenen av filmen "Quantum of Solace" fra 2008. I denne åpningsscenen kjører James Bond en eksklusive Aston Martin DBS. Scenen måtte tas opp flere ganger og i løpet av disse opptakene var det visstnok 6 av bilene James Bond (eller var det kanskje hans stuntmenn) brukte som ble totalvraket, mens en stuntmann med den 7 bilen ble utsatt for en ulykke og forsvant sporløst i Gardasjøen. Verken han eller bilen ble noen gang funnet igjen. Norsk pris på en slik Aston Martin DBS er for tiden drøyt 4.0 mill. pr. bil og de 7 bilene som ble ødelagt utgjør ca. 50% av det totale bilbudsjettet for denne filmen. Vil du se denne åpningsscenen med James Bond fra "Quantum og Solace" så finner du den her og vil du ha en litt roligere presentasjon av Strada della Forra så kan du klikke her.


Veistrekningen har fått god omtale i det britiske TV programmet Top Gear og på nettstedet dangerousroads.org. Den benyttes også ofte i reklamefilmer for bilmerker som BMW og Mercedes.

lørdag 27. juli 2019

Pandenga sul Garda, Lago d'Garda, Italy


Pandenga sul Garda er en typist italiens ferieby. Her er det minimalt med hotell, men mange originale italienske sommerhus - vurdert etter bilparken som står utenfor husene er disse i hovedsak eid av overklassen fra Verona. Man kan si både mangt og meget om den ekstragavante stilen her, men det er tydlig at velstanden ligget tykt utenpå. Det som derimot kan være positivt er at det er muligheter for å leie et slikt hus og leve som en greve i en uke eller to.....en såkalt "Il Conte di Pandenga sul Garda"



Som den respektable badebyen dette egentlig er så finnes det selvfølgelig også en strandpromenade. Der ligger de små strandbarene, de litt større strandrestaurantene og de enda større stranddiskotekene på rekke og rad. Langs stranden kan man gjerne leie seg både pedalbåter og strandstoler hvis man ikke gidder å ligge å flytte i det varme vannet. Og blir du lei av alt dette kan du ta en tur opp til den gamle borgen som ligger på en høyde over byen. Den ble bygget i år 1154 og var helt frem til 1330  i Scala familiens eie. Slik var det dengang, var man rik så var man ofte perverst rik - på allmuens bekostning.




Lazise, Lago d'Garda, Italy


Lazise er den viktigste havnebyen på østsiden av Garda sjøen. Byen ligger rundt en pittoresk liten havn og er voktet av en mektig borg fra 1100 tallet. Lazise ligger midt i vindistriktet som er mest kjent for sine Valpolicella viner. Årsaken er at den fruktbare morenejorden gir ekstra gode vekstvilkår for druene som brukes til viner som f.eks. Bardolino og Amarone. Herfra kommer også den spesielle røde steinen som ble brukt i mange av de gamle eksklusive palassene i Verona - så også i Casa di Giulletta, huset der Shakspeare`s Juliet står på balkongen og skuer mot sin beiler, mens Romeo kvader sin kjærliget opp mot henne. En liten kuriositet i denne sammenheng er at Romeo og Juliet ikke er en helt original fortelling av Sheakspeare. Den ble skrevet før hans tid og inpirasjonen til sin versjon hentet Shakspeare`s fra et verk av Arthur Poem ("The Tragicall Historeye og Romeus and Juliet", skrevet allerede i år 1562). Og som ikke det var nok er mye av teksten i dette verket igjen hentet fra Dante's Purgatory som ble skrevet midt på 1300 tallet. Balkongen derimot ble ikke tatt inn i historen før på 1900 tallet så konklusjonen er nok dessverre at Shakspeare's fortelling om det elskende paret er sjarmerende nok, men langt fra original og autentisk.


Like nord for Lazise ligger byen Bardolino, kjent for sin gode vin. Det er i dette området rundt Bardolino de fleste Valpolicella vinene produseres. Vinen med samme navn som byen - Bardolino - er en av disse og den skal drikkes ung. Hovedingrediensen er Corvina druer, men Valpolicella viner finnes i mange andre varianter. Den normale vinen karaktiseres som Ripasso og lages ved at man tyner alt man kan ut av både druer og skall. Andre viner som f.eks. Ricioto della Valpolicella er en vin som produseres av druer som er lufttørket (og ofte ekstra gjæret). En av de mest kjente vinene som lages på denne måten er Recioto Amarone - den hører med blant de mest alkoholholdige vinene som lages, og den er dyr.



Nå lages det også andre viner og alkoholholdige drikker i dette området, en videreføring av en mer enn 3.000 år gammel tradisjon. Her finner du opphavet til kjente produkter som Grappa og Prosecco. I Italia starter man gjerne et måltid med en musserende Prosecco, drikker en lett rødvin til maten og avslutter med en fyldig renbrent Grappe til dessert. En av de største produsentene i denne området er den kjente vingården Masi.

Italienske viner har 4 ulike klassifikasjoner. Beste kvalitet heter DOCG og denne tildeles et fåtall vingårder (faktisk ingen i Veneto). Neste klassifisering er DOC. Her finner du de fleste italienske vinene. Så kommer klassifiseringen IGT som er ny i Italia og tilsvarer den franske klassifiseringen Vine de Pays. Den siste italienske klassifiseringen er Vino da tavole som egentlig er en klassisk bordvin. I denne kategorien kan du finne mange gode og rimelige viner. Årganger på vinene er ikke spesifisert da de aller fleste vinene fra Veneto regionen skal drikkes unge. På tampen kan det være greit å huske på at f.eks. Chianti viner har sin egen klassifisering (i tilfelle du leter etter merking uten å finne noe.....).