fredag 6. september 2019

Gjøgv, Eysturoy, Faroe Island


Et særpreg med Gjøgv er naturfenomenet som kalles Gjøgvin («slugten»). Det er denne formasjonen som har gitt bygden navn. På en rolig sommerdag kan nok de små fiskebåtene legges langs bryggen innerst i bukten, men på en stormfull vinterdag må de trekkes helt opp på land for ikke å bli knust av bølgene som står rett inn i slugten. Derfor er det anlagt et sinnrikt slipp system som gjør det mulig å trekke båtene helt opp i hagen til de folkene som bor nærmest.

Da den norske forfatteren Johan Harstad (i 2010-11) skulle filmatisere sin roman med tittel «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» foregår historien i Gjøgv. Boken kom ut i 2005 og handler om den 30 år gammel gartneren som var nesten sykelig opptatt av å være nr. 2 og derfor alltid bare nest best. Filmen ble vist på kino og som en egen serie på NRK året etter at den var ferdig. Pål Sverre Valhein Hagen fra Stavanger hadde hovedrollen i filmen. Han er bla.a. også kjent fra rollen som Thor Heyerdahl i filmen «Kon-Tiki», som Roald Amundsen i filmen «Amundsen» og som Olav den hellige i historiske oppsettet «Kongens ring». Han har også mottatt både Heddaprisen, Kanonprisen, Amandaprisen og er vinner av Gullruten.

I dag bor det bare drøyt 30 fastboende her, men det er utrolige 35.000 turister som besøker Gjøgv hvert år, og de fleste bor på bygdens eneste og relativt primitivt hotell. En av årsakene til det store antall besøkende er åpenbar den utrolig flotte naturen, men kanskje også at Gjøgv i 2014 ble nominert til Nordisk Råds natur- og miljøpris


Ytterst i Gjøgvin står Kronprinsesse Mary’s benk. Den ble satt opp i 2005 i anledning det danske kronprinsparets første besøk på Færøyene. Utsikten herfra er rett mot de ytterste klippene og i horisonten mot den vestligste av alle Færøyene - øyen Mykines (se egen beskrivelse). Dimensjonene på disse klippeformasjonen viser godt i bilde over - hvis du får øye på de 2 personene som betrakter  utsikten.....

Kirken i Gjøgv er ikke spesielt dominerende, men dette var den første kirken på Færøyene som holdt gudstjenester på færøysk. I alle de andre kirkene på Færøyene - både før og etter at denne kirken ble innviet i 1925 - forrettet man kun på dansk som var det formelle «kirkespråket» helt frem til 1939. Før kirken ble bygget måtte bygdens troende reise over fjellet til Funningur (se egen beskrivelse) for å treffe presten. På vinterstid var det en strabasiøs og farlig reise så de fleste i Gjøgv ble nok langt mer religiøse når veien til kirkebygget ble kortere.

Selv om det er mange sauer som beiter her så lever bygden for det meste av turisme og fiskeoppdrett. I tillegg er det en del kunstnere som har sine versksteder her. Den mest kjente er kanskje Bardu Jakupsson. Han var lenge direktør for Færøyske Kunstmuseum og produserer selv både spennende landskapsbilder og har skrevet flere bøker om færøysk kunst. Selv var han fra Torshavn, mens hans kone var fra Gjøgv - og da går det gjerne slik at hjemmet blir der din ektefelle kommer fra.....



Tindholmur, Drangarnir & Mykines, Vàgar, Faroe Island


Klippene like utenfor kysten av Vàgar kan ligne både en kjempeøgle og et eventyrslott som brutalt er hugget i to. På le-siden for vestavinden er det gresskledd og frodig  og på den andre lo-siden er det en stupbratt klippevegg som går loddrett opp fra sjøen til toppen av øyen som stikker 262 meter over havet. På østsiden, med utsikt mot Gåsadalur (se egen beskrivelse) har det en gang vært fastboende, mens det på den stupbratte vestsiden kun er et enormt fuglefjell.  


Det er et sagn om øyenes eneste faste beboere og det går slik: Det var en gang en mann og en kvinne med et lite barn som bodde her ute. Mannen var ute og fisket, mens konen passet gården hjemme på øyen. Plutselig fløy det en ørn over gården. Den dukket ned, tok med seg det lille barnet og fløy opp til det høyeste punktet på øyen. Konen klatret etter helt opp til toppen av øyen, men da hun fant barnet hadde ørnen hakket ut øynene på det lille barnet. Dette tok den lille familien som et dårlig tegn og flyttet fra øyen. Etter dette har det ikke vært noen fastboende her ute. I dag er det bare noen enkle sommerhus og mengder av sauer og sjøfugl. De som nå besøker øyene passer ekstra godt på sine små barn og de aller ivigste - og mest erfarne - greier å klatre helt opp til toppen av øyen


Tinhòlmur består av 3 øyer. I sørøst ligger den ikoniske Drangarnir som har et karekteristisk hull i fjellet. Her er det mulig å gå gjennom med båt - i rolig og fint vær. I nordvest ligger en tilsvarende liten øy som heter Gàshòlmur. Enda litt lenger ute i havet ligger den mye større øyen Mykines. Dette er den vestligste av alle Færøyene. Her var det en gang en befolkning på 1500 mennesker, men i dag er dette redusert til kun 13 personer. Mykines er også den eldste av alle Færøyene og den ble dannet av vulkanske aktiviteter for 60 millioner år siden. 

Har du tid og anledning til et besøk her er det verd å ta en tur ut til det ikoniske fyret som ligger helt vest på øyen Mykneshòlmur, ytterst mot Atlanterhavet. For å kommer fra Myknes til Mykneshòlmur må man gå over den 30 meter lange og åpne gangbroen som er den eneste forbindelsem mellom de 2 største øyene. Totalt er det 86 øyer rundt Mykines. 

Pollenanalyser viser at det ble dyrket både havre og bygg her allerede på 600 tallet, men at de faste innbyggerne på øyen var forsvunnet da de norske vikingene kom til Færøyene på 800 tallet. Det finnes også et gammelt sagn om de formasjonene av Basalt  som er synlige på Mykines. «Olavsordenen» var et skattesystem som skulle sikre at alle verdiene fra kongeriket skulle tilfalle Olav den hellige mens han var travelt opptatt med sin brutale kristning av det norske kongeriket. Dette fikk de også merke på Færøyene. Det lille skogen de hadde ville de gjerne bevare uten å betale skatt til Olav den hellige. Da den hellige kongen fikk høre dette ble hele skogen på utrolig vis forsteinet  - og slikt har den blitt stående i alle årene etter dette makeløse mirakelet.....



torsdag 5. september 2019

Risin & Kelingin, Eysturoy, Faroe Island


De står ute i vannet, "hun" litt nærmere land enn "han". Sagnet sier at de to steinsformasjonene en gang var 2 omreisende tyver som i nattens mulm og mørke hadde samlet sammen alle de 18 Færøyene for å flytte dem over havet til Island. Underveis til Island sakket derimot Suðuroy akterut fra de andre. De to tyvene forsøkte å øke farten, men akkurat da stod solen opp og dermed ble de stående der ute i vannet, som steinstøtter - og der står de fortsatt.

De to klippene er hhv. 73 og 75 meter høye og det gir et visst bilde av dimensjonene på de høye og stupbratte klippene ut mot havet. Utsikten mot Risin og Kelingin kalles "Utsikt nr. 2" på Færøyene. "Utsikt nr. 1" er den lille bygden Bøur og Gåsadalur (se egen beskrivelse). 

Kaldbaksbotnur, Streymoy, Faroe Island



Det karakteristiske landskapet på Færøyene oppstod for 60-70 millioner år siden og var da en del av en langstrakt og 4.000 meter høy vulkansk fjellrygg som gikk fra Grønland via Island og dagens Færøyene før den endte opp ved Hebridene. Dette var årsaken til at det meste av øygruppen tilsynelatende er orientert i nord-sør retning. Dalsøkkene som oppstod under erosjonen ble etterhvert fylt opp med vann og danner dagens fjordsystemer på øyene. Kaldbakbotnur ligger i bunnen av en slik lang fjordarm og navnet kommer nok av at det ligger en liten bygd som heter Kalbak ytterst i fjorden - og da blir det helt naturlig at Kaldbakbotnur ligger i bunnen av den samme fjordarmen.

Det myke jordsmonnet ble etter hvert eksponert for vær og vind og i dette tøffe klimaet ble det med tiden bare den sterkere basalten som ble liggende igjen. Dette er årsaken til at landskapet på Færøyene ser ut som det er bygget opp lagvis.


Fra Kaldbaksbotnur går den ene veien på vestsiden til Tòrshavn og den andre veien på østsiden ut til Kalbak. Midt imellom ligger det eneste og ganske spesielle fengselet på Færøyene. Det ligger med utsikt mot fjorden og ligner egentlig på et lite høyfjellshotell. Før dette ble bygget om til fengsel var det NATO's hovedkvarter på Færøyene. Det er ingen inngjerding eller stengsler rundt fengselet - bortsett fra at det står en bom over tilførselsveien. Den må være satt opp der for at den skal stenge biler ute og ikke fangene inne. De kan jo ganske enkelt bare gå rundt bommen, men det er kanskje skremmende nok for å unngå rømninger at man må kikke rett inn i øynene på en av de mange "vakt-sauene" som beiter rundt fengselet.


Dette spesielle fengselet kan ha sin bakgrunn i at kriminalstatistikken for øyene er nokså kort – i det minste hvis vi ser på sakene fra de siste årene. I 2011 var det en innbygger fra den lille bygden Saltangara på Eysturoy som ble meldt savnet. Man antar at han ble drept fordi han var en ny kjæreste til tiltaltes ex-samboer. Den tiltalte har derimot ikke erkjent noe drap og liket er fortsatt ikke funnet. Før dette skjedde var den forrige drapssaken fra 1988. Da var det en ung mann som skjøt og drepte kjæresten sin. 

Det kan se ut for at alvorlige forbrytelser kan ha en viss sammenheng med følelser og kjærlighet og da er det litt spesielt at diskriminering av homofile ikke ble forbudt med lov før i 2006, på tross av at homofili ble avkriminalisert i 1933, 15 år før Færøyene fikk sitt begrensede selvstyre. Selv i dag er det ikke tillatt med homofilt partnerskap. Det er heller ikke noe flertall i befolkningen for å endre på homofiles generelle rettigheter. Begrunnelsen for slike holdninger forklares med at det er mange små, konservative og lukkete religiøse samfunn rundt omkring på øygruppen.

Det er mulig det er noen innslag av dobbeltmoral blant deler av befolkningen på Færøyene, for i følge en undersøkelser fra 2013 - gjennomført av den danske avisen Ekstra Bladet - er 5,2% av ungdom under 15 år er blitt seksuelt misbrukt i nære relasjoner og dette er 3,5 ganger så mange som er registrert i hele resten av Danmark.


onsdag 4. september 2019

Leitisvatn (Sørvàgsvatn), Vàgar, Faroe Island


Leitisvatn, eller Sørvágsvatn som det også heter, er det største vannet på Færøyene. Det ligger på øyen Vàgar og navnet har det fått fordi det ligger like over havet, bare skilt med utløpet gjennom den ca. 30 meter høye Bøsdalafossur. Om vinteren under 2. verdenskrig ble vannet brukt som rullebane for bombefly og om sommeren som landingsstipe for amfibie- og sjøfly. I dag starter rullebanen på den moderne flyplassen omtrent i vannkanten av Leitisvatnet. I sørenden renner vannet ut i havet og i nordenden står figuren som skal illustrere "Nukurin"

En slik Nykurin er et mytisk monster fra norønn folklore. Som oftes viste det seg som en hestelignende skapning med bare halvparten av kroppen over vann. Tilsynelatende er den veldig tam og tillitsskapende og denne egenskapen bruker den for å lokke til seg mennesker. Når noen berørte Nuykurin'en ble de hengende bom fast og da forsvinner også hesten ned i vannet - med de folkene som henger der og ikke kommer løs. Den eneste svakheten en slik Nykurin har er (i følge sagnet) at dersom noen roper navnet dens høyt forsvinner alle dens makt og skumle egenskaper.

På Færøyene er det en legende om en liten gutt som en gang ble hengende fast på ryggen av Nykurin'en som levde i Leitisvatn. Den lille gutten var kjempebegeistret der han red avgårde på hesten - faktisk så begeistret at han ville ha med broren på hesteryggen. Broren het Niklas og den ene broren på hesteryggen ropte på den andre broren, men siden gutten på hesten var liten og ikke kunne snakke helt rent ble "Niklas" til "Nykur" og dermed mistet Nykurin'en sin makt slik at gutten falt av hesten. Da måtte den bare trekke seg tilbake til sjøen uten å få med seg gutten på ryggen.

Hensikten med dette sagnet var nok kanskje å skremme barn fra farlig lek i vannkanten eller for å kunne forklare tragiske drukningsulykker. I tillegg til å rope navnet kunne man beskytte seg ved å kaste noe av stål eller en "nøkkestein" i vannet. Steinen måtte da falle helt loddrett ned i vannet for at det skulle virke.....

Nå er dette ikke et sagn som bare finnes på Færøyene. Vannmonsteret har sitt opphav i det gamle angelsaksiske kvadet "Beowulf" fra 700 tallet. I ulike former, innhold og varianter er sagnet kjent fra flere land. I England og Skottland kalles det "The Nix". På Island kalles den "Nexe", i Holland er det "Nicker", på tysk er det "Nihhus", i Sveige heter den "Näcken" og i Norge kalles den "Nøkken". I Norge er historiene om Nøkken godt illustrert av maleren Theodor Kittelsen fra Kragerø - og derfor er det kanskje naturlig at det midt ute i Fyrtjernet på øyen Jomfruland like utenfor Kragerø er en liten kunstinnstallasjon basert på et av hans mange malerier av "Nøkken".

På øya Vágar på Færøyene stiger en opplyst kunstinstallasjoner av en slik "Nykurin" opp av vannet. Den er formet av netting som er fyllt opp med småstein. Denne installasjonen står i strandlinjen på nordspissen av Leitisvatn. Den ble laget av den lokale kunstneren Pól Skarðenni og dukket opp ute i vannet i 2017. 






mandag 2. september 2019

Funningur, Eysturoy, Faroe Island




Funningur er en lite bygd i en liten kommune. Den første som i år 825 gikk i land her var så vidt man vet en kar som gikk under navnet Grìmur Kamban. Han skal visst også være den første innbyggeren som slo seg ned på Færøyene. Dette var mens Harald Hårfagre var konge i Norge og mange av de som reiste vestover i havet var flyktninger fra en konge de mente var i overkant herskesyk.

Navnet Kamban kan ha keltisk opphav, men språkmessig er det og knyttet tett opp i det norrønne språket. Mange historikere mener derfor at de første som slo seg ned på Færøyene ikke kom direkte fra Norge, men fra de nordiske koloniene i de keltiske områdene rundt Shetland, Isle of Man, Hebridene og Irland.




Nede ved den gamle havnen ligger det en liten kirke i klassisk Færøysk byggestil. Den er bygget av kraftig tømmer med små tette vinduer. Hvor byggningsmaterialene kom fra er det ingen som vet for skog er mangelvare på Færøyene. Vinduene er laget med bevegelige lemmer som kan lukkes for å stenge ute kulde, lys og kanskje også ubudte gjester. På toppen av dette er hele bygget kjærebredt i tykke lag for å kunne motstå vær og vind. På Færøyene finnes det 10 slike små svarte kirkebygg, akkurat denne ble innviet i 1847 og regnes som en av de nyeste kirkebyggene av denne typen. Innvendig var det plass til 10 menn på den ene siden og 9 kvinner på en andre siden av midtgangen. Man har oftet en plass for kvinner for å få på plass en prekestol (sies det)



Stedet der kirken står heter "Niðri í Hólma" som betyr "nede på holmen". Kirken har nok lagt på en lite holme i elven, men denne er ikke lenger synlig ved den lille elven som nå renner gjennom bygden - og  faktisk rett under kirken og den gamle kirkegåden. Den skiller også kirken fra den nye kirkegården som ble anlagt i 1941. Fra den nye kirkegården, som ligger i fjellsiden over bygden, har man en fin utsikt til hele området rundt den gamle kirken.




søndag 1. september 2019

Saksun, Streymoy, Faroe Island







For å komme til den lille bygden Saksun helt nord på Streymoy må man ta av fra hovedveien i Hvalvik  og fortsette på den smale veien gjennom Saksunardalur - helt til veien ender opp med en formidabel utsikt til den og trange fjorden som skjærer seg inn i landskapet mellom de 600-700 meter høye og stupbratte klippene.

Man antar at denne lune fjordarmen en gang har vært en lun og trygg uthavn, men at en vinterstorm engang dro opp de store sandbankene ved utløpet og med en flodbølge flyttet denne sanden lang innover i fjordarmen. I dag er det kun en smal åpning der tidevannet kommer inn og ut - nesten som en sti elv.





I bunnnen av Saksundalur ligger restene etter den gamle kongsgården «Duvugardur». Denne ble satt opp under middelalderen og er bygget i tradisjonell stil. Mitt i hovedhuset ligger røykstova med hull i taket. Mens gårdskonene satt og spinnnet ull så satt nok mennene rundt bålet og fortalte røverhistorier om «Brestir» og «Beinir». De 2 het Sigmundsson til etternavn og regjerte som vikinghøvdinger i hver sin halvdel av Færøyene på slutten av år 900. Hele denne historien kan man lese i Færøysagaen. På gården var det både en egen bestestue og et spesielt soverom for presten slik at han hadde et respektabelt sted å overnatte når han reiste på sine signingsferder i de avsidesliggende bygdene. Gården var bebodd inntil 1940 og er i dag restaurert og vernet som et museum.




Skal man gå langs fjorden ut mot innløpet og den imponerende stranden som heter Pollur må man passe på at det er fallende sjø eller lavvann for når tidevannet kommer inn forsvinner også den gamle stien langs fjorden. Da er det bare to alternativ - og det er å vente på neste periode med lavvann eller å klatre over fjellet. Her ute er vannet krystallblått, sanden er myk og de høye bratte klipper som ligger rundt stranden skjermer godt for vinden. Det eneste problemet er nok at vannet nesten aldri blir varmere enn 10 grader, så bading er for de aller tøffeste.







Alternativt kan man ta turen til Haldorsvik. Her bor det knapt 100 mennesker i terrasser rundt fossen Klufta. Denne er om sommeren omkranset av knallgule blomster og nede ved sjøen ligger den gamle Haldorsvik Kirkja fra 1856. Dette er den eneste åttekantede kirken på Færøyene, bygget etter modell fra den danske barokk kirken i Fredriksberg. Det mest spesielle i denne kirken er derimot altertavlen. Kunsteren Torbjørn Olsen har malt denne med utgangspunkt i nattverden, men alle apostlenes ansikter er skiftet ut med portrett av kjente personer fra Færøyene.....



lørdag 31. august 2019

Kirkjubøur, Streymoy, Faroe Island



Det gamle bispesete på Kirkjubøur, helt syd på Streymoy, er det eneste historiske monumentale stedet på Færøyene. Her finnes restene etter et bispedømme fra perioden mellom år 1100 og til 1557. Dette regnes derfor som det kirkelige og kulturelle sentrum på øygruppen.

Dette bispedømmet ble opprettet i det 12. århundre og de eldste skriftlige kildene er fra 1135, den gang underlagt bispedømmet i Lund som ble opprettet noen år tidligere (1104). Biskopen på Færøyene het den gangen Ormur og han mente at Færøyene egentlig hørte med under det nye selvstendige bispesetet i Nidaros da dette ble opprettet i 1152-53.


Dette nye bispesetet i Nidaros bestod da av 5 bispedømmer i Norge og 6 i havet vest for Norge. I Norge var det Oslo, Hamar, Stavanger, Bergen og biskopens hovedsete som den gang lå i Trondheim (Nidaros). I vest var det Gardar på Grønland, Holar og Skåholt på Island, Kirkwall på Orknøyene, hele Shetland og naboøyene Fair Isle, øygruppene rundt Hebridene vest av Skottland, Peel på øyen Man i Irskesjøen og Kirkjubøur på Færøyene.



Det som ble regnet som domkirken på Færøyene var den lille hvitkalkede Olavskirken. Denne ble bygget på 1200 tallet og er faktisk øyenes eneste middelalderkirke. Kirken er fortsatt i drift og presten går fortsatt i den samme kostymet som prestene brukte i middelalderen.

På 1300 tallet ville man ha et mer monumentalt kirkebygg og startet da byggingen av Magnus kirken som ligger like ved Olavskirken. Denne nye kirken ble bygget i en blanding av vestnorsk gotisk byggestil med likheter mot skotske kirkebygg. I dag er taket og tårnet borte og nå står bare veggene igjen. Ruinen etter denne kirken kalles derfor også bare for "Muren". Like ved finnes det også ruiner etter en 3. kirke fra 1420. Den var 13 meter lang, men ble senere ødelagt av havet. Ruinene etter denne ble lenge brukt som bygdens likhus.



Like ved kirkene ligger restene etter bispegården. Den var 2.500 m3 stor og bygget i 2 etasjer - altså et bygg for biskopen alene som var betydelig mye større enn den domkirken som var beregnet på hele øygruppens befolkning. I dag står huset og verkstedet til kunstneren Trondur Patursson på grunnmurene etter denne bispegården. Han regnes som den største kunstneren på Færøyene og han er utdannet både på Statens håndverk- og kunstindustriskole og på Statens kunstakademi i Oslo. Læretiden hadde han hos bildehuggeren Ståle Kyllingstad som var født i Kvinesdal i Agder og oppvokst på Soma i Rogaland. Ståle Kyllingstad var og kunstnerisk leder for Hadeland Glassverk fra 1936 til 1946.

Faren til Trondur Patursson var også en kjent kunstner som jobbet hele sitt voksne liv for å få Færøyene selvstendig og løsrevet fra Danmark. Han døde faktisk bare 1 mnd. før det skulle holdes folkeavstemmingen om en slik løsrivelse. Den endte med et kompromiss uten løsrivelse, men med et utvidet selvstyre for Færøyene - noe han nok ikke hadde vært spesielt fornøyd med.


Tilbake i Kirkjubøur bor det i dag et fåtall familier. Landskaper er kraftig endret fra 1100 tallet og havet har erodert bort store deler av strandlinjen. Både den siste kirken og 2 gamle kirkegårder er tatt av havet i denne perioden.

Hvis du leste historien om «Barbara» og hennes mann - den unge danske presten Poul som la ut på sin farefulle vandring i tåke og uvær fra Kirkjubøur til Tòrshavn - så kan det være greit å vite at det var her de bodde og at det var her han startet da han gikk over fjellet. Hvis du ikke fikk med deg den historien så finner du den her.