Blindleia, Agder, Norway

Mange har lurt på hvor navnet "Blindleia" egentlig kommer fra. Årsaken kan ha vært det trange løpet ved Ostersund, like vest for Lillesand. Her seilte man nødig gjennom i gamle dager og når det var lavvann var det spesielt stor fare for å grunnstøte. Dikteren Gabriel Scott (1874-1958), som vokste opp på prestegården i Høvåg, har bl.a. omtalt Blindleia som "denne forbannede blinde lei" og det kan skyldes at man på folkemunne lenge mente at leia endte blindt i nettopp dette sundet. Løpet gjennom Sundet og vestover ble mudret opp og utvidet mellom 1928 og 1940 og det ble utført som nødsarbeid. Årstallene står på de to hvite vardene som markerer hver side av åpningen til Blindleia fra øst. 

I dette sundet var det tidligere et gammelt ferjeleie. Prammen som ble brukt som ferge fra fastlandet til Justøya ble trukket over sundet med håndmakt og fergemannen bodde selv i et lite hus like ved fergeleie. Ville man ha skyss over måtte man på en eller annen måte kontakte fergemannen. Huset hans står fortsatt på Justøy siden av sundet. Den siste fergemannen som betjente denne korte ruten hadde det klingende sørlandske navnet Alfred Corneliussen.

Under 2. verdenskrig bygde tyske soldater en provisorisk bro over sundet for å kunne betjene trafikken til festningsanlegget i Maurvika på Justøya. Da den "nye" permanente broen over til Justøya ble åpnet 24. oktober 1949 var den fylkes lengste og dyreste bro. Seilingshøyden var hele 19 meter og den er bygget av gamle konstruksjoner fra et tak på en tysk ubåt bunkers i Bergen. Bunkersen ble aldri bygget ferdig så Vestre Moland kommune fikk overtatt materialene for en rimelig penge. Det var Kong Olav V som formelt åpnet broen i 1949 og da han i 1965 igjen besøkte stedet satte han sitt navnetrekk i fjellveggen like ved broen.

Man tenker seg gjerne Blindleia som en rolig innenskjærs skipslei - full av kostbare og prangende ferieeiendommer, men slik har det ikke alltid vært. I utgangspunktet bodde folk enten i uthavnene der man stort sett livnærte seg av fiske eller som loser eller i de mange fjordarmene på innsiden av selve leia, der det var langt bedre forhold for jordbruk. Det viste seg derimot fort at det var mer lukrativt å drive med fiske enn med poteter. 

Losvesenet langs Norskekysten ble ikke skikkelig organisert før 1720 og da var det på initiativ av en mann som heter Gabriel Christiansen. Før den tid var man avhengig av velvillig lokalkunnskap for å kunne søke ly i mange av disse uthavnene. Det ble bygget både vakthytter og utsiktspunkt for de første frivillige losene. 

I vår tid kan man vanskelig forestille seg hvordan det må ha vært å seile langs kysten på denne tiden. Det var nesten ingen fyrlykter og alle kjente sjøkart var meget unøyaktige. Det var åpenbart behov for bedre merking og det første vippefyret (som forøvrig ble oppfunnet i Danmark på 1600 tallet) ble bygget på Kvitsøy i Rogaland i år 1700. Deretter kom et tilsvarende fyr på Lindesnes i 1725. Enkelte tror kanskje at vippefyret på Verdens Ende på Tjøme er blant de eldste i landet. Dette er derimot bare en replika som ble satt opp som et minnesmerke så sent som i 1934. Utenom disse 2 første vippefyrene var omtrent hele kysten mørklagt. Dermed var det beste en skipper kunne håpe på var at noen med lokale kunnskaper kunne hjelpe dem med å navigerer inn i havn. Når en seilskute signaliserte til land at de ønsket los ombord, var det bare for losene å kaste seg i båtene for å ro ut. Der som først kom frem fikk oppdraget. 

Losvirksomheten er derimot langt eldre enn dette. Allerede på Magnus Lagabøters tid i 1274 fantes det loser langs kysten. De ble kalt "Leidsogumadr" som betyr "mannen som kjenner leden". Riktig nok var det et mannsdominert yrke, men det var også flere kvinnelige loser - og det var bare de som fikk et Losbrev av kongen som hadde rett til å drive organisert los virksomhet. Altså en forordning som tilsvarer det de statsgodkjente norske sjørøverne som ble kalt Kapere fikk fra kongen under Napoleonskrigen. Disse Kaperne benyttes seg og av lys på land, men ikke for å vise vei til trygge havner - de brukte lyset til å lokke skutene på grunn slik at de kunne forsyne seg lasten og - mange tilfeller - drepe mannskapet (se egen beskrivelse).

Rundt 1880 var det 2 grupper av loser langs Blindleia. Disse kaltes "Losoldermannskap" og opererte som egne lag og under egen identitet. "Lag nr. 15" hadde ansvar for strekningen fra Ulvøysund til Åkerøya og "lag nr. 16" hadde ansvar strekningen mellom Åkerøya og Humlesund like øst for Lillesand. I de største uthavnene var det gjerne 3-4 losskøyte med et mannskap på 3 eller 4 loser og et par losgutter. Disse losskøytene hadde en rød stripe i seilet som kjennemerke.

Seilskutene som trafikkerte kysten måtte laste av og på ballast for å stabilisere skipene. Denne ballasten var ofte stein og jord som ble lastet ombord i fjerne himmelstrøk og som ble losset på spesielle steder langs kysten (i sjøkartene var disse lossestedene merket med 2 svarte spader i kryss). Der denne ballasten ble losset oppstod det ofte grunne områder i skipsleden, som ved fyret Møkkelasset mellom Lygør og Arendal. Denne virksomheten var også grunnen til at det på slike steder ofte ble en spesiell fauna bestående av flere sjeldne planter som fulgte med jordsmonnet der balasten ble losset på land. Slik oppstod de første "botaniske hagene" i Norge. På toppen av Hammarøy like ved Svinør i Agder ligger det rester etter en slik hage. Den ble kalt "Kjærlighetshagen" fordi den ble bygget som gave til en spesiell dame med navn Gina Marie, men dette er en helt annen historie som du kan lese mer om andre steder på denne (b)loggen.....

 

  

Haraldsholmen, Agder, Norway

Haraldsholmen hører definitivt med blant de flotteste eiendommene i Blindleia. Den ligger ved et området som heter «Nilen». Dette er et sund som går fra Blindleia og ut til havet. Passasjen der er bare for småbåter, men på sørsiden er det lune ankringsplasser for større fritidsbåter. 

Haraldsholmen er eid av Bjørn Erik Borgen som emigrerte til USA som 12 åring og nå bor mesteparten av året i Denver, Colorado. Han er bl.a. kjent for sine investeringer i utbyggingen av Kvitfjell alpinanlegg. Han betalte ca. 10 millioner for hele Haraldsholmen i 1996 og anslår dagens verdi til ca. 50 millioner - men han påpeker at det ikke er så interessant så lenge holmen ikke er til salgs. Han sier selv at hans plan er å gi Haraldsholmen tilbake slik at den kan doneres bort igjen og da hente inn enda mer penger. Uansett eierforhold kan man ikke unngå å legge merke til dette stedet når man beveger seg sjøvegen gjennom Blindleia.

Åkerøy, Agder, Norway

 

Åkerøya ligger i Blindleia, sør-vest av Justøya. Øya ble nevnt som et eget adelgods allerede i 1467. Dengang var navnet på øya "Aggerøen". I 1692 ga Kong Kristian V hele denne øyen til general og statholder Ulrik Frederik Gyldenløve og dermed ble den en del av grevskapet Jarlsberg og Larvik. Gyldenløve er vel også den eneste norske generalen som har fått oppkalt en egen krig etter seg (mer info her), men det er egentlig en helt annen historie.

I seilskutetiden var det mye skog og lite vakthold på Åkerøya. Skogen var verdifull og lite vakthold gjorde at den både titt og ofte ble besøkt av hollandske sjømenn som forsynte seg grådig av tømmeret før de returnerte til hjemlandet. Trelast ga ekstra inntekter når denne senere kunne bli solgt bl.a. i Holland. Dette likte greven dårlig så han ansatte derfor en kar som heter Anders Lindeberg som forvalter. Han hadde visstnok selv aner fra Holland så det anså nok greven som en god attest på hans evne til å beskytte skogen. Mulig han feilvurderte dette for senere frikjøpte den samme Lindeberg like godt hele Åkerøya - hvor han fikk pengene fra sier ikke historien noe om....

Det eldste huset på øya er ca. 400 år gammelt og etter hvert ble det bygget mange nye hus når flere folk flyttet hit. De fleste som bodde her livnærte seg av havet - noen som fiskere og andre som loser. Loshytten som ble brukt til utkikk står fortsatt på toppen av øya. Rundt 1870 var det flere innbyggere som levde av sjøfrakt, både langs kysten og over til Danmark, som flyttet fra fastlandet og ut til øyene. Fraktebåtene ble større og større og i den forbindelse ble det bygget både verksteder og anlegg for kjølhaling på Åkerøya.  I 1876 ble det til og med etablert en egen styrmannsskole. Denne skolen var i drift helt frem til 1906. 

Rundt 1880 blomstret hummerfisket. En pådriver for dette var pioneren Johan "hummerkongen" Olsen. Han bygget et stort oppdrettsanlegg på Medholmen. Der hadde han allerede på den tiden installert propeller i begge ender av et stort hummer basseng slik at han fikk en god vanngjennomstrømning. I dette bassenger hadde han på det meste over 60.000 hummere gående og herfra eksporterte han til både Sverige, Danmark og Holland. Handel med hummer var risikabelt og et år med uvanlig høy sjøtemperatur døde hele bestanden - det ble slutten for hummeroppdrettet på Åkerøya.

Noen levde også av jordbruk. Det var for det meste kvinnene som jobbet på husdyr og dyrking, mens mennene seilte ute på frakt eller fiske. En tid bodde det 300 mennesker på Åkerøy. Det var den første uthavnen som allerede i 1864 fikk eget bibliotek. I 1905 var det 75 elever på skolen og på denne tiden var det også 3 forskjellige butikker på øya. Fra 1930 ble Åkerøya igjen sakte avfolket, men det har nå endret seg. Flere familier med barn har flyttet ut igjen og det begynner å bli et levende samfunn med ca 50 fastboende på øya. De har en fast båtforbindelse med Brekkestø hele året.

Det mangler heller ikke på dramatiske episoder rundt Åkerøy. Det er spesielt 2 episoder som er omtalt i de lokale historiebøkene:

Briggen "Phoebus" skulle kjølhales, men for å komme til måtte den krenges så mye over på siden at kjølen kom klar av vannet. Mens de holdt på med dette ble det flo og vannet gikk til slutt over ripen og ned i lasterommet. Skipperen og rederen eide 50% hver i skuten. Skipperen ville avslutte, men rederen ville fortsette. Det endte med at båten tok inn så mye vann at den kantret og sank. Rederens sa da til skipperen "Nå kan du få min halvdel av briggen, så eier du ho aleine, så får du se hva du kan gjøre med ho". Takket være en dyktig skipper ble briggen til slutt berget, men den forliste noen år senere uten forsikring. Da skal visstnok den samme skipperen ha sagt "det som lett kommer, lett går" 

Senere (8. april 1940) ble det tyske troppetransportskipet MS "Rio de Janeiro" senket av den polske ubåten "Orzel" like sør for Åkerøy. Dette tyske skipet, som var blant de første som kom til Norge under de tidlige dagene av okkupasjonen, ble truffet midt i ammunisjonslageret som dermed eksploderte og delte skipet i to før det sank. I tillegg til skipets faste besetning på 50 sjøfolk var det 330 soldater ombord. Skipet var også lastet med 42 kanoner, 71 kjøretøy, 73 hester og ca. 300 tonn proviant, dyrefôr og ammunisjon. 180 mennesker ble reddet mens 200 mennesker druknet under forliset. De overlevende ble reddet av norske båter som førte dem inn til Lillesand. Under redningsarbeidet ble det påstått at de kom i fredelig ærend på vei til Bergen, men lensmannen i Lillesand var en våken mann som syntes det var en nokså tvilsom forklaring siden det var så mange mennesker i militæruniformer ombord. Så sent som i 2015 ble vraket av "Rio de Janeiro" lokalisert på 135 meters dyp.

Saltholmen fyr, Agder, Norway

"Det er mørkt og Lyset fra Saltholmen Fyr blinker op mod Byen" skrev Knut Hamsun fra altanen på jomfru Guldbransens hotell inne i Lillesand. Fyret ligger ytterst ute mot havet, i Storgapet ved innseilingen til Lillesand. Fyret er fortsatt i drift og på sommeren er det åpen for publikum. 

Det var grunneier Johannes Andersen fra Skauerøya som opprinnelig eide holmen Lille Saltholmen. Da det ble aktuelt å bygge et fyr her ute ble holmen i 1881 solgt til Statens Fyrvesen for kr. 160,-  Fyrvesenet satt opp bygningen mellom 1881-1882 etter en kongelig resolusjon fra 18. jan 1881. Fyret stod ferdig og lyset ble tent allerede 11. november samme år. Lyshøyden var da 11 meter over havet. Etter dette er det gjort en del nødvendig bygningsarbeid bl.a. for å skjerme beboerne mot kraftig vintervær.

Hovedbygningen er i betong, med en fyrmester bolig for en familie og med en vaktstue. Huset er bygget etter samme standard som mange andre fyr langs kysten, men det åttekantede fyrtårnet som er bygget rundt hushjørnet er helt unikt.Tegningene for fyret ble laget av danske C.F.A le Maire som var ansatt i fyrvesenet på denne tiden. Utenom hovedhuset består anlegget av et uthus (vaskehus), en sjøbod og en tilhørende brygge. Fyret ble automatisert i 1952 og da hadde det bare vært 5 fyrvoktere her i de 70 årene som hadde gått fra fyret ble tent i 1882. Han som var her lengst hadde navnet Oscar Theodor Fay og var fyrvokter på Saltholmen i 22 år.

Historien på Saltholmen er eldre enn fyret. På begynnelsen av 1800 tallet - lenge før fyret ble bygget - var navnet på denne lille øygruppen Kjeholmen. Predikanten Hans Nielsen Hauge (1771-1824) var en folkelig forkynner for Haugianerbevegesen. Han kom hit etter at han ble sluppet ut av fengsel i 1809 - under Napoleonskrigene som utspant seg langs Norskekysten mellom 1807 og 1814. Hans Nielsen Hauge reiste på denne tiden land og strand rundt - ikke bare for å forkynne, men også for å forsøke å starte opp næringsvirksomheter som folk kunne leve av. Det var matmangel i landet, men det var også et stort innsig av sild langs kysten og dermed var det også et stort behov for salt til konservering. Hans Nielsen Hauge så mulighetene og startet med saltutvinning på den gamle Kjeholmen og fra da av fikk den navnet Saltholmen. I Norge produseres det ca. 300 forskjellige typer akevitt. En av disse lages av Det norske Brenneri og den heter naturligvis «Saltholmen Akevitt fra Lillesand».....?

Grunnesund, Agder, Norway

Like øst for Lillesand går det en smal naturlig kanal fra havnebassenget og ut til havet. Her ligger det noen små hytter, men også noen større skipperhus som vitner om en svunnen storhetstid. Sommerhuset til Petter C.G. Sundt, som i sin tid var kjent fra rederiet Bergensen D.Y. er (eller var) visstnok en av de med sommerhus i Grunnesund. Dette skipperhuset ligger majestetisk til og er plassert slik at det ligger godt skjermet for været, men samtidig med utsikt mot havet.

Grunnesund har fått navnet etter den trange passasjen i nordenden av sundet. På sørsiden er det derimot lett tilgjengelig og de mange førtøyningsringene og varpepålene vitner om at dette ble brukt som havn i seilskutetiden. Rederne som ville benytte disse fortøyningene måtte betale avgift til grunneieren etter hvor dypt skipene stakk. Opprinnelig var dette et privilegium for grunneierne. men disse var også fritt omsettelige og de kunne pantsettes. Dersom en grunneier som eide et svaberg med gode forhold ikke selv var villig til å sette opp et tilstrekkelig antall fortøyningsringer eller varpepåler kunne retten til dette overdras til andre uten vederlag - omtrent som med dagens ekspropriasjoner.

Den travleste havnen med flest fortøyde seilskuter i dette området var nok Brekkestø (se egen beskrivelse). Her lå det i 1870 hele 60 seilskuter fra Norge, Danmark, Sverige, Frankrike, Italia, England, Tyskland, Finland og Holland. Det forteller jo at det kanskje ikke var så dumt å investere i noen jernpåler rundt omkring på svabergene. I områdene rundt Grunnesund og ved Lillesand var det derfor flere grunneieres som så muligheter for noen ekstra inntekter. 

Ringene ble brukt til fortøyning og varpepålene ble benyttet når skipene skulle bukseres inn og ut av havnen der det ikke var mulig å sette seil. Disse ble godt merket med en stor påmalt ring i hvitt og svart på berget like ved pålene. Mange av disse er holdt vedlike og denne merkingen kan man fortsatt se langs hele kysten. Ringene hadde, i tillegg til å være forankringspunkter, også en annen funksjon. Når man villa ha kontakt med andre holmer eller skip - for eksempel for å varsle om brann - kunne man slå ringen mot pålen og den klangen som da oppstod kunne høres på lang avstand.         

På det smaleste og grunneste er det ca 1,5 meter dypt og et par meter bredt. Lenger mot sør-øst åpner landskapet seg. Med denne begrensningen i dybde sier det seg selv at dette kun er mindre båter som kan gå gjennom kanalen. Mellom fastlandet og Bukkholmen, omtrent midt i sundet, er det et luftspenn på 14 meter - så dette er ikke noe optimalt farvann for moderne seilbåter. På det smaleste og grunneste, ligger det en liten naturlig og delvis landfast øy midt på en fin sandstrand. Dette er et lite paradis for kajakkpadler og den brukes ofte for telting, men pass på hvor du setter teltet for hvis det blir springflo er det ikke sikkert at teltet fortsatt står på tørt land land.

....og til slutt:
I Lillesand har de noe som heter Grunnesund Pigekor og de driver med de de kaller "hjemmesnekret korsang med med stor syng-med-faktor". Grunnesund ved Lillesand må forøvrig ikke forveksles med Skumlesund i TV serien om den modige lille redningsskøyta "Elias" fra Lunvik....

Lillesand, Agder, Norway

I de tidlige tidene (ca. på 1500 tallet) tilhørte dette et krongods som gikk under navnet "Sanden". Allerede den gang var det en beskjeden utskipningshavn for trelast. På 1600 tallet åpnet det første gjestgiveriet. Dette ble senere overtatt av trelasthandler Jakob Jostsønn Ulff i 1633. Han bygslet da en ny tomt ved sjøen og fikk bygget seg et hus og en tilhørende brygge for virksomheten. Senere fikk han flyttet tingstedet hit og han fikk påtatt seg rollen som statens visetollvisitør for handelen. Tollarbeidet var viktig for å hindre smugling og datidens 3 store tollstasjonene var i Gamle Hellesund, Brekkestø og Lillesand.  Sønnen til Jakob Jostsønn Ulff frikjøpte senere den tomten faren hadde byksla fra Fredrik III for 300 riksdaler og fra 1663 fikk denne frikjøpte eiendommen navnet "Lillesand" som senere skulle bli navnet på den lille hvitmalte byen.

Året etter bodde det 6 voksne menn i det lille tettstedet - "foruden nogle Quinder og Børn" - som det står skrevet i historiebøkene. Lillesand fikk handelrettigheter fra 1688 og bøndene rundt det lille tettstedet svingte seg da opp med skogsdrift og trelasthandel. Det merkelige var at det stort sett bare var de omliggende bøndene som fikk gleden av dette. For innbyggerne i Lillesand hadde det liten økonomisk betydning. Rundt 1720 ble det derimot en oppblomstring og det skyldtes nok kanskje mest av alt en "stor" innvandring fra Danmark. Midt på 1700 tallet var det registrert 30 fastboende og i begynnelsen av 1800 tallet var dette øket til ca. 100 fastboende. På slutten av 1800 tallet var det nesten 1300 fastboende og i dag er det nærmere 10.000 fastboende - et innbyggertall tall som mangedobles i sommersesongen. 

I 1830 fikk Lillesand rettigheter som ladested og noen år senere også sitt eget kommunestyre. Midt på 1800 tallet ble det etablert en egen skole. For å bevare klasseskillet var skolen delt slik at barn av de "kondisjonerte" fikk gå på  skolen om formiddagen, mens barn av arbeidere aller nådigst kunne komme på ettermiddagen.

Den 3. juni 1896 ble den korte og smalsporede jernbanen fra Fakstadvatn til Lillesand åpnet. Den ble opprinnelig bygget for å forenkle tømmertransporten fra innlandet og ned til utskipningshavnen, men det var også noen stoppested som gjorde det mulig å ta med både passasjerer, post og andre varer fra "byen" på turen oppover dalen. Den hadde til og med en egen liten sidebane som ble bygget spesielt for for å frakte torv. Ettersom vegnettet ble utbygget kom også konkurransen fra bilene og den 15. juni 1953 ble Fakstadvatnbanen nedlagt. I dag er det eneste minnet fra denne jernbanen den gamle røde stasjonsbygningen i sveitserstil nede i havnen.  Den fungerer nå som servicebygg for gjestehavnen.   

Den høyreiste kirken ble bygget rundt 1889. Bildet på altertavlen er en kopi av altertavlen inne Dreifaltigkeitskirche i Hannover. Kirken i Lillesand fikk, i motsetning til mange andre kirkebygg fra denne tiden, installert sentralvarme helt fra starten. Rundt 1940 ble kirken malt opp i datidens mange festlige farger og da man rundt 1970 oppdaget at den var i ferd med å ramle sammen ble det iverksatt et betydelig restaureringsarbeid. Det tok 10 år å få kirken tilbake til opprinnelig utseende og kvalitet. 

Brekkestø, Agder, Norway

Brekkestø ligger på Justøya like utenfor Lillesand. Siden dette både var en nødhavn og en ventehavn for seilskutene var det mange som så muligheter til å tjene noen ekstra penger på handel. Folk flyttet til og på det meste bodde det 3-400 mennesker her. Mange av disse var dyktige håndverkere og i en periode var det 5 butikker på det lille stedet. I tillegg til sine ulike håndverkt var det mange som holdt husdyr, både hester og kyr, sauer og griser. Økt handel gav grunnlag for etablering av en egen tollstasjon.

På Justøya var det omgangsskole fra 1845, men i 1869 ble det fast skole i et eget skolehus på Mæbø som ligger omtrent midt på Justøya. Det første skolehuset hadde et rom for skole, et rom som læreren kunne bo på og et uthus for lærerens ku. En lærer på den tiden hadde nemlig rett til en jordlapp som kunne fø en ku. I noen perioder var det 2 kyr og da måtte beite og fjøs ordnes på andre måter.  I 1918 var det 80 elever her og da ble skolen delt i 4. Det gamle skolehuset fra 1845 er fortsatt i bruk.

Allerede på slutten av 1800 tallet begynte det å komme mange sommergjester til Brekkestø. De som først «oppdaget» Brekkestø var kunstnere fra ulike miljøer på Østlandet og snart vokste det frem flere små pensjonater for å huse disse nye turistene. Mange av disse pensjonatene har dessverre forsvunnet i dag.  Det var her Lillebil Ibsen, hennes søster og mor ville tilbringe sommeren. Det var her Gabriel Scott skrev "Kilden" og "Himmelrosen". Det var her var Nils Kjær skrev sine kjente «Brekkestø-breve» og det var her Christian Krohg fant motiver for mange av bildene sine.

Hvis du vil fordype deg i tekstene fra Gabriel Scott eller Nils Kjær fra denne tiden så finner du et godt utvalg av bøkene deres på Nasjonalmuseet sine nettsider.

Det bor fortsatt fastboende i Brekkestø, men miljøet er nok ikke like preget av bohemene fra Østlandet i dag. På sommeren er det en påfallende overflod av dyre båter som preger havnen. Da mangedobles befolkningen og det er nok medvirkende til at det fortsatt er en offentlig brygge med sommerbutikk, postkontor og muligheter for bunkring. 

Reiser du gjennom Blindleia med egen båt så er det et "must" å besøke Brekkestø. Da finner du lett Brekkestø på kartet, sør-vest på Justøya. Kommer du med bil er det og mulig å ta over Justøy broen fra fastlandet og fortsette til enden av Justøyveien - da er du der. Har du ikke egen båt anbefales en tur gjennom Blindleia med den gamle rutebåten M/B «Øya». Den går tur/retur gjennom Blindleia hver dag. Vil du sjekke rutetider kan du bruke linken over og hvis du vil lese mer om denne båten så finner du hele historien her (skrevet av Merete Moen)

  

Gaupholmen, Agder, Norway

På Gaupholmen like ved Brekkestø (se egen beskrivelse) har det bodd folk helt siden midten av 1600 tallet. Det store gamle huset var en gang brukt som tollbod og senere i seilskutetiden ble de et populært  vertshus for mannskapene som ble liggende værfast i havnen. På den andre siden av sundet, på Ullerøya, lå det et tilsvarende vertshus. 

En gang var det bare 2 hus ute på Gaupholmen og det ene av disse ble flyttet inn til Brekkestø. Årsaken var at det visstnok spøkte så forferdelig mye i dette huset mens det stod ute på holmen. Denne flyttingen falt derimot ikke i god jord hos spøkelset for etter at det ble flyttet forsvant det sporløst og siden har ingen verken sett eller hørt noe til det. Litt merkelig logikk å flytte et hus med skumle spøkelser inn der alle folkene bodde, men kanskje det finnes andre motiv eller fornuftige forklaringer. Med eller uten spøkelser - Brekkestø ble etterhvert en travel uthavn og  det var utvilsomt gode tider for vertshuset, kanskje spesielt etter at de sluttet å bekymre seg for at de skulle treffe på dette spøkelse etter festen. 

Den nesten 70 mål store eiendommen på Gaupholmen var for ikke lenge siden den dyreste fritidseiendommen som ble omsatt på Sørlandet, prisforlangende var 60 millioner. Her inngår det flere hus, en tennisbane og svømmebasseng. Tidligere eiere var skipsreder Erik Klaveness og ny eier var investor Arne Vannebo.

At dette ble en av de dyreste eiendommene på Sørlandet er ikke så vanskelig å forstå, for dette finnes det knapt maken til noe sted. Hovedhuset fra 1730 er vernet. At salgsprisen på Gaupholmen skulle få oppmerksomhet bekymret visstnok ikke Arne Vannebo. Han husker nemlig at bestefaren i 1950 kjøpte en eiendom på Sørlandet for hele 15.000 og at det skapte et tilsvarende oppstyr den gangen .....