Carrières de Lumières (2019), France

Tenk deg at du går inn i en gammel gruve og i det du kommer inn i den mørklagte fjellhallen starter over 100 prosjektorer opp med levende bilder på både vegger og gulv - akkompagnert av sterk og krystallklar musikk. Hele det mørke rommet begynner plutselig å leve og man føler at man må bli stående helt stille for ikke å trø inn i selve bildene. Her blir tilskuerne små og opplevelsen av bildene formidabel. 

I de nedlagte bauksitt gruvene Carrieres de Lumieres er det over 20 meter under taket og her arrangeres det hvert år en audiovisuell utstilling med et spesielt tema eller en spesiell kunstner. I utgangspunktet kunne man jo tenke seg at lyden inne i disse fjellhallene blir deretter, men her er det ikke noe å si på noe av den audiovisuelle kvaliteten.

Den gamle middelalderbyen Les Baeux de Provence (egen beskrivelse) har hatt satt mange spor etter seg i historiebøkene. Et av disse var da var geologen Pierre Berthier i 1821 var den første til å oppdage at fjellene rundt middelalderbyen bestod av bauksitt - navnet ble tatt etter byen og materialet fra de gamle gruvene ble benyttet til produksjon av aluminium. Besøker man middelalderbyen Les Baeux de Provence kan man også kjøpe inngangsbilletter uten å bli stående i køen foran billettluken utenfor gruvene.

Kunstner i 2019 er Van Gogh, "Starry Night" og "Dreamed Japan, Images of the Floating World" Kunstner i 2018 var Picasso. Tidligere år har det vært kunstnere som Gustav Klimt (2014), Michelangelo, Leonardo da Vinci og Raphael (2015), Chagall (2016), Hieronymus Bosch, Pieter Brueghel og Guiseppe Arcimboldo til musikk av Luca Longobardi og Led Zeppelin (2017)
I 2020 blir utstillingen av Dali og Goudi - kan det bli bedre?

Previous visit: 2017 - 2018 - 2019 

Uzes, France

I Uzes bor det omtrent 8.000 innbyggere. Byen ligger like i nærheten av Pont du Gard som er en av Europas desidert mest imponerende akvadukter fra Romertiden (se egen beskrivelse). Det spesielle med Uzes er vel egentlig det gamle slottet til hertuginnen. Det er et firkantet byggverk med et firkantet tårn, så lang ikke særlig spesielt, men tatt i betraktning at det er bygget på 1200 tallet kommer det seg. Her står også et berømt romers klokketårn som kalles la Tour Fenestrelle.


Bare noen kilometer utenfor Uzes ligger den lille landsbyen Arpaillargues med et flott slott fra 1700 tallet. Det er riktig nok gjort om til hotell og restauant - så kommer du først helt hit så kan du like godt overnatte og få med deg et riktig godt Provensk måltrid. I Uzes får man egentlig oppleve hvordan livet må ha vært i gamle dager for her er det meste fortsatt helt originalt.

Florac, France

I den lille byen Florac møtes de 3 elvene Tarn, Tarnon og Mimente. Det er delte meninger om opphavet til byens navn, noen tror det er knyttet opp mot den frodige floraen rund byen («Florus»), mens andre mener navnet kommer fra "Acum" som er latin og betyr sted. Under middelalderen var byen styrt av Baroniet i Anduze .

I 1215 inngikk hele dette området i territoriet til Raymond av Anduze som senere blir navngitt som Baron de Floriac. Våpenskjoldet hans fra denne perioden er fortsatt i bruk som byens våpenskjold. Den 20 September i år 1291 kjøpte innbyggerne i Florac seg fri fra baronen og som en del av handelen bestemte de seg for at de skulle ha rett til å selv velge seg to konsuler for å unngå et nytt overklasse herredømme.

Etter 100 års krigen ble byen plyndret flere ganger og innbyggerne forsøkte derfor å bygge et forsvarsverk rundt byen. De ble aldri helt ferdig med dette arbeidet, men på det meste hadde byen en ringmur med 12 tårn og 2 større byporter. I dag har byen et lite sentrum med butikker og noen få overnattingssteder selv om turistnæringen er den mest dominerende inntektskilden for de som bor her.

La Couvertoirade, France

Den lille franske landsbyen La Couvertoriade ble anlagt som et fristed for middelalderens utslitte riddere og er fortsatt nesten helt identisk også i våre dager. Den ble bygget og eid av ridderne - som i et slags middelaldersk selvbyggerlag. Den ligger avsides og godt skjermet på en høyslette i regionen Occitania i Sør-Frankrike. Bak den gamle bymuren finner man små hus og trange smug. Her er det også et lite lokal spisested med kun 2-3 veldig lokale matretter å velge mellom. Du finner og en liten bar med plass til noen ganske få personer. I dag bor det drøyt 100 mennesker innenfor murene og de fleste ser ut til å være kunstnere. Ut over dette er det lite som er endret etter at slitne menn i skranglete rustninger vandret mellom disse husene.

 

I 1439 ble byen overtatt av tempelriddere på vei til og fra Jerusalem. Her fant de et trygt sted for  motivasjon på vei sørover og ditto det samme for medisinsk behandling for de få heldige som bare ble såret og var på på reise hjem igjen. 

Innenfor bymuren finnes det også en lite kirke med plass til 10-15 mennesker og rundt denne en liten kirkegård med omtrent like mange gravstener fra middelalderen. Om noen i det hele tatt har avgått med døden etter dette så er de åpenbart blitt gravlagt andre steder. Dette må ha vært et rolig og ufarlig sted å oppholde seg for de ustlitte ridderne. Det eneste spor man ser av forsvarsverk er den gamle bymuren. Innenfor denne er det lite som tyder på at de forventet noen angrep utenfra.

 

Castelbouc, France

Når du forlater Sainte Emilie på vei østover går veien langs elven Tarn. Etter hvert som dalen blir smalere går veien høyere og høyere opp i fjellsiden. Da må du passe på og ikke blunke for mye med øynene for gjør du det kan du risikerere at du går glipp av utsikten ned til den lille landsbyen Castelbouc. Dette er en liten landsby som ligger helt nede ved elven og består av 20 hus. Disse spesielle husene ser ut som om de er limt rett på fjellveggen.

Det er mulig å komme ned og det finnes en spesiell bro over elven, men den kan bare benyttes når det er lav vannføring. Er det mye vann i elven blir broen oversvømt og usynlig. Da må man over fjellet for å nå ned til byen. Tar man den lange veien over fjellet så passerer man også restene etter den gamle borgen som ligger like over landsbyen.

Selv om det bare er 20 hus i denne landsbyen så har de fått plass til et lite åpent torg mellom husene. Midt på dette torget står det et minnesmerke over lokale helter som ble drept under 1. verdenskrig. Det spesielle med dette minnesmerket er at alle de man minnes er vist med både fullt navn og et eget bilde av hver enkelt soldat.

Sainte Enimie, France

Den lille landsbyen Sainte-Enimie ligger i en sving ved elven Tarn i nasjonalparken Parc Nationaldes Cevennes litt nord for Montpellier. Det er knyttet et sagn til denne byen og det  lyder omtrent slik:

På slutten av de 5. århundre regjerte Clotaire II, kongen over Frankene, i dette området – eller som de selv på denne tiden kalte «lander der lang mot nord». I realiteten ligger det like nord for Montpellier på Middelhavskysten så stedsansen var nok noe begrenset på denne tiden. Kongen hadde 2 barn som han kalte Enimie og Dagobert. Enimie ble raskt en usedvanlig vakker jomfru og kongen hadde sitt svare strev med å holde alle beilere på avstand. Selv mente hun at hun var forlovet med Gud og derfor lite interessert i å vurdere noen av disse beilerne som kom for å be om hennes hånd.

Kongen ble nok til slutt litt lei av dette maset og bestemte seg for å gifte bort datteren. Det er ingen som kjenner bakgrunnen for at han skiftet mening, det kan skyldes et tilbud om en klekkelig medgift eller kanskje han bare var litt trøtt og lei av den obstanasige prinsessen. Da prinsessen hørte dette ble hun så fortvilet at hun ba Gud om hjelp for å slippe giftemålet. Guden hørte vistnok hennes bønn om hjelp og han visste råd. Han kastet Leprebasiller etter den vakre prinsessen slik at hun ble sterkt angrepet og dermed mistet sin skjønnhet for alltid - og samme øyeblikk mistet hun også alle sine beilere.

Dette ble etter hvert en ulykke for både prinsessen og hele den kongelige familie. Etter en stund ba hun igjen Guden om hjelp, men denne gangen ba hun om å bli frisk fra sykdommen. Da åpenbarte det seg plutselig en engel som befalte henne å gå ut på markene og fortsette til et sted som heter Burlatis i provinsen Gèvaudan. Gjeterne hun ville treffe der skulle vise henne en kilde som ville kurere henne, dersom hun badet i vannet. Hun fant kilden og la seg ut i det kalde blå vannet og – som ved et under - ble hun plutselig kurert.

Hun hadde ikke bare blitt helbredet fra sin spedalskhet, men også fått helbredende evner etter dette kalde badet. Hun flyttet derfor inn i kloster og proklamerte at hun etter dette ville bruke hele sitt liv til å helbrede andre mennesker. Etter en stund ble hun utnevnt til abdisse i dette klosteret, men da hun senere ville tillate at både nonner og munker skulle bo under samme tak var det brått slutt på velvilligheten. Hun ble kastet ut av klosteret og måtte leve resten av livet sitt i en fjellhule.

Da hun døde i år 628 bestemte broren Dagobert – som da var blitt konge - at levningene av prinsessen skulle bringes tilbake til Saint Denis. Det gikk ikke uten problemer så man bestemte heller at hun skulle gravlegges ved siden av kongen i byen som den gang hetet Puy Roc. Senere (i år 1798) ble hun gjort til helgen og da skiftet man samtidig navn på byen fra Puy Roc til Sainte-Ènimie.

Det heter den fortsatt – så vet vi det…..

Les Gorges du Tarn, France

Det var stort sett lokale bønder og handelsmenn som beveget seg gjennom den trange dalen - helt til bilene på 1900 tallet gjorde sitt inntok i Frankrike. Veien gjennom dalen var åpenbart en snarvei for reisende og hvis de fikk bygget en vei ville det bli serdeles nyttig. "Route des Gorges du Tarn" var dermed et faktum.

Det var ikke enkelt å bygge denne veien og det er nok kanskje også en årsak til at dette er blitt en av Frankrikes mest spetakulære turveier. I 2015 gikk Tour de France gjennom dalen og dermed ble denne dalen og dens prakt god kjent. Det var den gangen en utfordring å få syklistene gjennom dalen under rittet, men en minst like stor utfordring å få orden på alle følgebilene og alle tilskuerne som også skulle forflytte seg på de trange veiene. 

Dalen er gravd ut av elven Tarn over en periode på milioner av år. Det startet som et platå av kalkstein og endte opp som en av Frankrikes mest spetakulære naturfenomen. I tillegg til hovedelven Tarn er det også 2 sideelver (la Jonte og la Dourbie) som har bidratt til formasjonene. Tunnelene og det store steinoverhenget på veien viser hvor komplisert det må ha vært å bygge veien i den trange dalen.

Elven Tarn er en sideelv til den større Garonne elven som til slutt renner ut i Atlanterhavet, selv om Les Gorges du Tarn ligger i Sør-Frankrike. Hadde vannet som rant her for milioner av år siden valgt et litt annet leie ville elven endt opp i Middelhavet, men det skjedde altså ikke.

Det ligger noen små landsbyer i dalen. I den ene enden ligger Saint Rome du Tarn og litt lenger oppe den mer kjente landsbyen Peyre, som er er kjent for sin Roquefort ost og der dalen vier seg ut ligger Sainte Enimie (se egen beskrivelse). Det bor ikke så mange mennesker i denne dalen, men til gjengjeld er det flere hekkeplasser for gribber - denne spesielle fugelen som er en av de størtse fuglene man kan observere i Europa. 

Hele "Les Gorges du Tarn" dalen står oppført på UNESCO verdensarvliste.

Millau, France

Millau broen er på en måte verdens høyeste bro. Konstruksjonen består av 7 tårn som er 343 meter høye. Det er ca. 20 meter høyere enn Eifeltårnet og ca. 40 meter lavere enn Empire State Building. Disse tårnene holder oppe en 4 felts motorvei bygget i stål og betong og den krysser elven Tarn i 270 meters høyde. Broen er 2.460 meter lang. Byggingen startet i oktober 2001 og broen stod ferdig og ble åpen for trafikk i desember 2004. Dette er en viktig del av A75 som går gjennom provinsen Occitanie i Sør-Frankrike.

Franskmennene sier at denne broen bare har en feil - at den er konstruert av en engelskmann (Sir Norman Foster). Nå er jo ikke han en "hvem som helst". Hans andre konstruksjoner er bl.a. kuppelen over den restaurerte Riksdagen i Berlin, Kulturhuset i Nimes og det nye rådhuset i London.

Det kostet 3,2 mrd. kroner å bygge broen og nedbetalingen skjer med bompenger som skal kreves inn i minst 75 år. Dersom brohøyden beregnes ut fra høyden på tårnene så er fortsatt Millau broen verdens høyeste, men dersom man måler fra veilegemet og ned til bakken er det Beipanjiand broen i Kina som er verdens høyeste. Den forbinder provinsene Yunnan og Guizhou med en bro som er 565 meter over en enorm slugt i landskapet.

Så til slutt litt funfacts for de lokale fra Rogaland:

Millau broen kostet bare 2,5 ganger så mye som den nye sykkelstamveien mellom Stavanger og Sandnes (som det forøvrig tar lenger tid å bygge enn hele Empire State Building - siden dette byggverket er nevnt tidligere i teksten). Hele brokonstruksjonen på Millau kostet bare en liten 1/3 av det den nye 3 km lange bussveien mellom Hillevåg og Hinna i Stavanger kostet - og bompengene du betaler for å krysse broen er omtrent det du betaler for å kjøre tur-retur mellom Stavanger og Sandnes. På toppen av dette kan man tenke seg at man faktisk kunne fått 2,5 slike broer for det den nye Ryfast tunnelen koster - alternativt en 8 felts moterveibro bestående av 2 parallelle Millau broer til fastlandssiden i Ryfylket.

De var ganske flinke å bygge i gamle dager også.....