Florac, France

I den lille byen Florac møtes de 3 elvene Tarn, Tarnon og Mimente. Det er delte meninger om opphavet til byens navn, noen tror det er knyttet opp mot den frodige floraen rund byen («Florus»), mens andre mener navnet kommer fra "Acum" som er latin og betyr sted. Under middelalderen var byen styrt av Baroniet i Anduze .

I 1215 inngikk hele dette området i territoriet til Raymond av Anduze som senere blir navngitt som Baron de Floriac. Våpenskjoldet hans fra denne perioden er fortsatt i bruk som byens våpenskjold. Den 20 September i år 1291 kjøpte innbyggerne i Florac seg fri fra baronen og som en del av handelen bestemte de seg for at de skulle ha rett til å selv velge seg to konsuler for å unngå et nytt overklasse herredømme.

Etter 100 års krigen ble byen plyndret flere ganger og innbyggerne forsøkte derfor å bygge et forsvarsverk rundt byen. De ble aldri helt ferdig med dette arbeidet, men på det meste hadde byen en ringmur med 12 tårn og 2 større byporter. I dag har byen et lite sentrum med butikker og noen få overnattingssteder selv om turistnæringen er den mest dominerende inntektskilden for de som bor her.

La Couvertoirade, France

Den lille franske landsbyen La Couvertoriade ble anlagt som et fristed for middelalderens utslitte riddere og er fortsatt nesten helt identisk også i våre dager. Den ble bygget og eid av ridderne - som i et slags middelaldersk selvbyggerlag. Den ligger avsides og godt skjermet på en høyslette i regionen Occitania i Sør-Frankrike. Bak den gamle bymuren finner man små hus og trange smug. Her er det også et lite lokal spisested med kun 2-3 veldig lokale matretter å velge mellom. Du finner og en liten bar med plass til noen ganske få personer. I dag bor det drøyt 100 mennesker innenfor murene og de fleste ser ut til å være kunstnere. Ut over dette er det lite som er endret etter at slitne menn i skranglete rustninger vandret mellom disse husene.

 

I 1439 ble byen overtatt av tempelriddere på vei til og fra Jerusalem. Her fant de et trygt sted for  motivasjon på vei sørover og ditto det samme for medisinsk behandling for de få heldige som bare ble såret og var på på reise hjem igjen. 

Innenfor bymuren finnes det også en lite kirke med plass til 10-15 mennesker og rundt denne en liten kirkegård med omtrent like mange gravstener fra middelalderen. Om noen i det hele tatt har avgått med døden etter dette så er de åpenbart blitt gravlagt andre steder. Dette må ha vært et rolig og ufarlig sted å oppholde seg for de ustlitte ridderne. Det eneste spor man ser av forsvarsverk er den gamle bymuren. Innenfor denne er det lite som tyder på at de forventet noen angrep utenfra.

 

Castelbouc, France

Når du forlater Sainte Emilie på vei østover går veien langs elven Tarn. Etter hvert som dalen blir smalere går veien høyere og høyere opp i fjellsiden. Da må du passe på og ikke blunke for mye med øynene for gjør du det kan du risikerere at du går glipp av utsikten ned til den lille landsbyen Castelbouc. Dette er en liten landsby som ligger helt nede ved elven og består av 20 hus. Disse spesielle husene ser ut som om de er limt rett på fjellveggen.

Det er mulig å komme ned og det finnes en spesiell bro over elven, men den kan bare benyttes når det er lav vannføring. Er det mye vann i elven blir broen oversvømt og usynlig. Da må man over fjellet for å nå ned til byen. Tar man den lange veien over fjellet så passerer man også restene etter den gamle borgen som ligger like over landsbyen.

Selv om det bare er 20 hus i denne landsbyen så har de fått plass til et lite åpent torg mellom husene. Midt på dette torget står det et minnesmerke over lokale helter som ble drept under 1. verdenskrig. Det spesielle med dette minnesmerket er at alle de man minnes er vist med både fullt navn og et eget bilde av hver enkelt soldat.

Sainte Enimie, France

Den lille landsbyen Sainte-Enimie ligger i en sving ved elven Tarn i nasjonalparken Parc Nationaldes Cevennes litt nord for Montpellier. Det er knyttet et sagn til denne byen og det  lyder omtrent slik:

På slutten av de 5. århundre regjerte Clotaire II, kongen over Frankene, i dette området – eller som de selv på denne tiden kalte «lander der lang mot nord». I realiteten ligger det like nord for Montpellier på Middelhavskysten så stedsansen var nok noe begrenset på denne tiden. Kongen hadde 2 barn som han kalte Enimie og Dagobert. Enimie ble raskt en usedvanlig vakker jomfru og kongen hadde sitt svare strev med å holde alle beilere på avstand. Selv mente hun at hun var forlovet med Gud og derfor lite interessert i å vurdere noen av disse beilerne som kom for å be om hennes hånd.

Kongen ble nok til slutt litt lei av dette maset og bestemte seg for å gifte bort datteren. Det er ingen som kjenner bakgrunnen for at han skiftet mening, det kan skyldes et tilbud om en klekkelig medgift eller kanskje han bare var litt trøtt og lei av den obstanasige prinsessen. Da prinsessen hørte dette ble hun så fortvilet at hun ba Gud om hjelp for å slippe giftemålet. Guden hørte vistnok hennes bønn om hjelp og han visste råd. Han kastet Leprebasiller etter den vakre prinsessen slik at hun ble sterkt angrepet og dermed mistet sin skjønnhet for alltid - og samme øyeblikk mistet hun også alle sine beilere.

Dette ble etter hvert en ulykke for både prinsessen og hele den kongelige familie. Etter en stund ba hun igjen Guden om hjelp, men denne gangen ba hun om å bli frisk fra sykdommen. Da åpenbarte det seg plutselig en engel som befalte henne å gå ut på markene og fortsette til et sted som heter Burlatis i provinsen Gèvaudan. Gjeterne hun ville treffe der skulle vise henne en kilde som ville kurere henne, dersom hun badet i vannet. Hun fant kilden og la seg ut i det kalde blå vannet og – som ved et under - ble hun plutselig kurert.

Hun hadde ikke bare blitt helbredet fra sin spedalskhet, men også fått helbredende evner etter dette kalde badet. Hun flyttet derfor inn i kloster og proklamerte at hun etter dette ville bruke hele sitt liv til å helbrede andre mennesker. Etter en stund ble hun utnevnt til abdisse i dette klosteret, men da hun senere ville tillate at både nonner og munker skulle bo under samme tak var det brått slutt på velvilligheten. Hun ble kastet ut av klosteret og måtte leve resten av livet sitt i en fjellhule.

Da hun døde i år 628 bestemte broren Dagobert – som da var blitt konge - at levningene av prinsessen skulle bringes tilbake til Saint Denis. Det gikk ikke uten problemer så man bestemte heller at hun skulle gravlegges ved siden av kongen i byen som den gang hetet Puy Roc. Senere (i år 1798) ble hun gjort til helgen og da skiftet man samtidig navn på byen fra Puy Roc til Sainte-Ènimie.

Det heter den fortsatt – så vet vi det…..

Les Gorges du Tarn, France

Det var stort sett lokale bønder og handelsmenn som beveget seg gjennom den trange dalen - helt til bilene på 1900 tallet gjorde sitt inntok i Frankrike. Veien gjennom dalen var åpenbart en snarvei for reisende og hvis de fikk bygget en vei ville det bli serdeles nyttig. "Route des Gorges du Tarn" var dermed et faktum.

Det var ikke enkelt å bygge denne veien og det er nok kanskje også en årsak til at dette er blitt en av Frankrikes mest spetakulære turveier. I 2015 gikk Tour de France gjennom dalen og dermed ble denne dalen og dens prakt god kjent. Det var den gangen en utfordring å få syklistene gjennom dalen under rittet, men en minst like stor utfordring å få orden på alle følgebilene og alle tilskuerne som også skulle forflytte seg på de trange veiene. 

Dalen er gravd ut av elven Tarn over en periode på milioner av år. Det startet som et platå av kalkstein og endte opp som en av Frankrikes mest spetakulære naturfenomen. I tillegg til hovedelven Tarn er det også 2 sideelver (la Jonte og la Dourbie) som har bidratt til formasjonene. Tunnelene og det store steinoverhenget på veien viser hvor komplisert det må ha vært å bygge veien i den trange dalen.

Elven Tarn er en sideelv til den større Garonne elven som til slutt renner ut i Atlanterhavet, selv om Les Gorges du Tarn ligger i Sør-Frankrike. Hadde vannet som rant her for milioner av år siden valgt et litt annet leie ville elven endt opp i Middelhavet, men det skjedde altså ikke.

Det ligger noen små landsbyer i dalen. I den ene enden ligger Saint Rome du Tarn og litt lenger oppe den mer kjente landsbyen Peyre, som er er kjent for sin Roquefort ost og der dalen vier seg ut ligger Sainte Enimie (se egen beskrivelse). Det bor ikke så mange mennesker i denne dalen, men til gjengjeld er det flere hekkeplasser for gribber - denne spesielle fugelen som er en av de størtse fuglene man kan observere i Europa. 

Hele "Les Gorges du Tarn" dalen står oppført på UNESCO verdensarvliste.

Millau, France

Millau broen er på en måte verdens høyeste bro. Konstruksjonen består av 7 tårn som er 343 meter høye. Det er ca. 20 meter høyere enn Eifeltårnet og ca. 40 meter lavere enn Empire State Building. Disse tårnene holder oppe en 4 felts motorvei bygget i stål og betong og den krysser elven Tarn i 270 meters høyde. Broen er 2.460 meter lang. Byggingen startet i oktober 2001 og broen stod ferdig og ble åpen for trafikk i desember 2004. Dette er en viktig del av A75 som går gjennom provinsen Occitanie i Sør-Frankrike.

Franskmennene sier at denne broen bare har en feil - at den er konstruert av en engelskmann (Sir Norman Foster). Nå er jo ikke han en "hvem som helst". Hans andre konstruksjoner er bl.a. kuppelen over den restaurerte Riksdagen i Berlin, Kulturhuset i Nimes og det nye rådhuset i London.

Det kostet 3,2 mrd. kroner å bygge broen og nedbetalingen skjer med bompenger som skal kreves inn i minst 75 år. Dersom brohøyden beregnes ut fra høyden på tårnene så er fortsatt Millau broen verdens høyeste, men dersom man måler fra veilegemet og ned til bakken er det Beipanjiand broen i Kina som er verdens høyeste. Den forbinder provinsene Yunnan og Guizhou med en bro som er 565 meter over en enorm slugt i landskapet.

Så til slutt litt funfacts for de lokale fra Rogaland:

Millau broen kostet bare 2,5 ganger så mye som den nye sykkelstamveien mellom Stavanger og Sandnes (som det forøvrig tar lenger tid å bygge enn hele Empire State Building - siden dette byggverket er nevnt tidligere i teksten). Hele brokonstruksjonen på Millau kostet bare en liten 1/3 av det den nye 3 km lange bussveien mellom Hillevåg og Hinna i Stavanger kostet - og bompengene du betaler for å krysse broen er omtrent det du betaler for å kjøre tur-retur mellom Stavanger og Sandnes. På toppen av dette kan man tenke seg at man faktisk kunne fått 2,5 slike broer for det den nye Ryfast tunnelen koster - alternativt en 8 felts moterveibro bestående av 2 parallelle Millau broer til fastlandssiden i Ryfylket.

De var ganske flinke å bygge i gamle dager også.....

Carcassonne, France

Carcassonne er kanskje en av verdens mest spesielle byer, eller i det minste en av de mest spesielle i Europa. Den er også en av Frankrikes største severdigheter. Byen ligger helt sør i den franske regionen Occitianie, like ved elven Aude og ved foten av Pyrineene - nesten på grensen til Spania. I dag går den verdensberømte Canal Midi gjennom det samme landskapet. Byens strategiske betydning ble viktig allerede tidlig på romertiden og det var Julius Cæsar som på en av sine mange hærtog så dette og som anla det romerske fortet på den høyden der byen senere skulle bli grunnlagt. Dette området kalles forsatt "Cite de Carcassonne".

Selve byen ble anlagt av Gothere som kom fra flere steder  Europa. Noen mener de kom fra Skandinavia, men det finnes også spor etter den samme folkegruppen så langt øst som i Ukraina. De slo seg først ned innenfor det som i dag er den indre og første av de 3 ringmurene. 

Carcassonne består av 2 vidt forskjellige bydeler. "La Ville Basse" ble grunnlagt av Ludvig den Hellige i år 1247. Denne bydelen var ikke spesielt godt sikret med murer og forsvarsverk og ble derfor flere ganger beleiret og ødelagt. Den andre bydelen heter "La Citè" og ligger på østsiden av byen - med utsikt over elven nedenfor. Her er murene tykke, høye og helt uinntakelige.   

I det historiske tidsvinduet der inkvisasjonen pågikk i middelalderen fikk byen en spesiell betydning. Da den katolske kirken herjet som verst for å tvangskristne Frankrike var dette en av de siste byene som ble inntatt av de katolske tempelriddere, noe som skapte store problemer for katolske prestene og biskoper i deres utrettelige jakt etter både hekser, trollmenn og andre vanntroende eller frafalne. Således fikk Carcassonne en stor betydning for den frie tanke i datidens mørke Europa.

Historier fra denne perioden er også beskrevet i flere historiske romaner av den engelske forfatteren Kate Mosse. ("Labyrinten", "Citadelet" m.fl.). Selve bymuren - eller rettere sagt de 3 bymurene - som omgir den gamle borgen er godt bevart og i 1997 ble den gamle byen satt opp på UNESCO listen over verdensarven. I dag er det ca 50.000 innbyggere i Carcassonne.

Verkhny Mandrogi, Russia

Langs elven Svir, som renner ut i havet ved St.Petersburg, ligger den lille landsbyen Mandrogi. Denne ble anlagt som et lite fiskersamfunn i det 18 århundre. Frem til 2. verdenskrig var dette et viktig handelssted for alle som reiste på vannveien i denne delen av Karelen. Det var fred og fordragelighet i den lille landsbyen helt frem til krigsutbruddet i 1942. Da ble det satt fyr på landsbyen slik at det meste brant helt ned til grunnen.

I perioden mellom 1996 og 1999 ble landsbyen sakte og sikkert bygget opp igjen etter de originale tegningene og i dag er det for det meste kunstnere og artister som bor i de spesielle husene i Verkhny Mandrogi.

Denne lille landsbyen har mye å by på, men kanskje er det Vodka museet som trekker flest folk. Her har de ulike typer Vodka (med smaksprøver) fra 2.800 forskjellige produsenter fra hele Russland.

En liten kuriositet er at det står et eget lite gult hus klart til president Putin – ikke fordi han har noen tilknyttning til dette stedet, men hvis han av en eller annen årsak skulle finne på å komme på å besøke til denne avsidesliggende landsbyen....