Stusvik, Agder, Norway

Stusvik ligger på nordvest siden av Lindesnes landet, ytterst i Grønsfjorden og nesten helt ute ved Lindesnes fyr. Utsikten er omtrent rett mot sør. Allerede i skattelistene fra 1600 tallet var Stusvik kjent som en av de stor ødegårder i gamle Vest-Agder. Man er derimot litt i tvil om gården på Stusvik kan være forvekslet med gården i Syrdal, på østsiden av Lindesnes landet. Den gamle post- og senere også skoleveien går nemlig mellom disse 2 stedene. 

Det er fortsatt mulig å ta denne turen over fjellet, men stien er smal og relativt dårlig merket. Alternativet er å kjøre flere kilometer på en smal svinget grusvei uten særlig mange møteplasser. Stusvik ligger da på det stedet veien stopper i en snuplass med en liten og nokså marginal parkeringsplasser for 2 gjester. Bor man her forventes det tydeligvis at man har sin egen parkeringsplass og hvis det kommer mer en 2 biler på besøk blir det nok plutselig litt for folksomt...

Havnen med moloen på Stusvik ble bygget av staten for å lage en fiskehavn her ute. I dag er den overtatt av et sameie som stort sett består av lokale grunneiere. Man trenger ikke kaste så mange blikk på moloen for å forstå at det kan være temmelig tøffe forhold når været står rett på. Ute til venstre ligger Lindesnes fyr og til høyre ligger Korshavn. Midt mellom kan man skimte toppen av Sælør i horisonten (se egne beskrivelser). Forsetter man rett sørover etter dette treffer man først land et sted mellom Tyskland og Nederland- og fortsetter man rett østover treffer man land på Skagen i Danmark. 

(Opprinnelig innlegg er fra 2009, oppdatert 2021)

Flekkefjord, Rogaland, Norway

 

Har du hørt historien om Vicekonsul I.P.M. Eyde fra Flekkefjord? 

Han var en eksentrisk person i det «Flekkefjord’ske» bybildet i perioden fra 1855 til 1921. Dette var en herremann det nok stod stor respekt av og som gjerne tittelerte seg som nettopp "Vicekonsul". Han hadde åpenbart gode evner som forretningsmann og skal ha mye av æren for at Aarenes Lærfabrikk ble en gullgruve for eiere og en trygg og god arbeidsplass for de ansatte. Fabrikken ble etablert i 1853 og var i drift helt frem til 2013. Dette var landets siste storskala garveri, men på tross av god omsetning var det en svak økonomi i et konkurranseutsatt og internasjonalt marked.

Men tilbake til Vicekonsulen....

Den ærverdige I.P.M. Eyde var ikke bare bedriftsleder, men også byens ordfører og ved flere omganger varamann til Stortinget. Hans bolig, bygget i klassisk dragestil, ligger midt i Flekkefjord sentrum. Her bodde han frem til 1901. Tidvis holdt han også til ute på landstedet "Sjølyst" som ligger på Sveiga, litt lenger ute i fjorden. 

På byens torg var det vanlig at tilreisende satte fra seg hestene sine når de besøkte byen. Konsulen - som var særdeles opptatt av dyrenes velferd - satte opp et skilt med teksten "Hestens Bøn". Han mente nemlig at en del av hestene som ble plassert her fikk alt for dårlig stell av sine eiere. For de kuskene som ikke fulgte opp dette vanket det en kraftig reprimande og en sterk forventning om at dette endret seg til det bedre ved neste besøk i byen. I motsatt fall kunne de som imponerte konsulen med godt dyrehold bli belønnet med en dram eller et glass øl fra den ærverdige konsulens kjeller. Etter hvert som torghandelen økte og det ikke lenger var  plass til alle hestene på byens torg, flyttet konsulen skiltet til sitt eget hus slik at besøkende kunne sette fra seg hestene der. Praksisen med øl og dram til de som passet godt på hestene sine fortsatte som før.

Nå likte tydeligvis konsulen å vise seg litt frem for byens befolkning. Det var fast rutine at han hver søndag formiddag stilte seg opp på husets altan med utsikt mot byen. Herfra gjorde han en oppvisning med å svinge sine manualer over hodet  med stive knebøy. Dette samlet selvfølgelig et lite publikum på området foran huset og da pleide Vicekonsul I.P.M Eyde å vise sin raushet og store takknemlighet med å kaste noen få småmynter ned til sine tilskuere.

Nå var det ikke bare Vicekonsul I.P.M. Eyde som satt sitt preg på næringslivet i Flekkefjord

Ole Christian Axelson (1849-1917) startet karrieren i krambua til J.G. Jansens enke i Flekkefjord. I 1879 hadde han gjort det såpass godt at han kunne overta hele butikken. Hans forretningsområde var oppkjøp og videresalg av stav og tønner og med denne virksomheten ble han raskt Flekkefjords rikeste mann. 

I 1898 etablerte han O.C. Axelsens Tønnefabrikk og allerede i 1902 hadde bedriften hans 40 ansatte. På denne tiden var det 5 tønnefabrikker i Flekkefjord, men Axelsens fabrikk var den største og ble senere også verdens største leverandør av tretønner. Da plasttønnene ble introdusert var det mindre og mindre behov for tretønner. Axelsens så da etter andre forretningsmuligheter og startet med produksjon av karosserier for busser og lastebiler. Rundt 1960 produserte man også campingvogner og brannbiler. På Axelsens Fabrikk ble det tilslutt produsert over 1.000 brannbiler og dermed er dette Norge desidert største brannbilfabrikk. 

Andre kjendiser fra Flekkefjord er oppfinneren Erik Alfred Tesaker. Han er fra Gyland som ligger i Flekkefjord kommune. Tesaker ble landskjendis gjennom 3 sesonger av TV programmet «Oppfinneren» og mellom alle hans spennende konstruksjonene var han også innom programmet «Farmen». 

Enda bedre kjent er kanskje de 4 padlerne fra Flekkefjord Kajakklubb - Einar Rasmussen, Olaf Søyland, Ingeborg Rasmussen og Eirik Verås Larsen. Til sammen har de imponerende 12 VM gull og 2 OL gull + 1 OL sølv. Ikke verst prestasjoner fra sørlandskystens vestligste kommune med bare ca. 9.000 innbyggere. 

PS

Huset til Vicekonsul I.P.M. Eyde er på ingen måte typisk for bebyggelsen i Flekkefjord. Byens sentrum, som ligger rundt elven fra Selura og Grisefjorden, består stort sett av tette små hvite skipperhus som seg hør og bør i en skikkelig sørlandsby. En gang tenkte man seg at Sørlandsbanen skulle gå gjennom Flekkefjord. Da ble det som i dag er Flekkefjordbanen bygget som en del av Sørlandsbanen. Senere ble den nye traseen for Sørlandsbanen lagt lenger inne i landet og Flekkefjordbanen ble gjort om til en lokal jernbanestrekning (se egen beskrivelse)

Kjører du forbi på E39 så er det ikke bortkastet å ta en pause i Flekkefjord - mer om byen og områdene rundt kommer senere.....

 

Rossnes, Agder, Norway,

I 1980 oppdaget de to lokale dykkerne, Roar Salthaug og Tor Arvid Midling, vraket av det man antok var det hollandske seilskipet «De Christian». Dette funnet fikk fort navnet «Farestadvraket» og kartleggingen av funnet ble overtatt av Norsk Sjøfartsmuseum allerede året etter. 

Navnet «Farestadsvraket» kommer av at de som drev kartlegging av funnet hadde sin base på et jorde som ble stilt til rådighet av Paul Kristiansen ved Farestad, like ved Rossnes, på Skjernøy utenfor Mandal. Dette var en operasjon som krevde stor innsats og til sammen var det mer enn 20 dykkere engasjert for oppdraget.  Skipets anker ble tatt opp og ligger fortsatt som et minnesmerke på Farestad. Dette ble gitt til befolkningen på Stjernøya som en takk for usedvanlig god hjelp under utgravingen. 

Historien startet 8. oktober i 1745. Da la skipet "De Christian", lastet med hollandsk brostein, ut fra Amsterdam med kurs mot Strømstad i Sverige. Utenfor norskekysten ble skipet overrasket av en kraftig storm. Mannskapet mistet kontrollen og skipet grunnstøtte ved Sandøy like sørøst for Skjernøy den 12. oktober. Skipet hadde et mannskap på 14 mann og da det grunnstøtte brakk det i to. Forskipet sank i løpet av noen få minutter, men 10 av mannskapet greide å redde seg i land på Sandøy. Skipper, styrmann, kokken og tømmermannen druknet da akterskipet forsvant i bølgene. Ingen hadde oppdaget at skipet var i havsnød denne kalde natten i oktober, men da de overlevende neste dag greide å rigge opp en flaggstang og et flagg av vrakgodset fikk de varslet folk inne på Skjernøy.

Losen på Udøy var den første som så flagget på sin vanlige morgentur. Han fikk raskt organisert en redningsaksjon og i løpet av noe få timer hadde lokalbefolkningen hentet inn hele mannskapet og gitt alle sjøfolkene tørre klær. Flere av de som hjalp til under redningsaksjonen var fra Skjernøy. Da det havarerte mannskapet skulle reise hjem fikk alle ny hyre på en hollandsk fraktebåt med kurs for Amsterdam.

I Sjøfartsmuseets arkiv finnes det beskrivelser av andre interessante skipshavari i det samme området. Det er bl.a. funnet et vrak fra en engelsk båt med navn «Elisabeth» som havarerte etter et anløp i Langesund. Beskrivelsen av forskipet på «Christian» kan også stemme med tilsvarende beskrivelser fra forskipet på «Elisabeth». Dette har helt sikkert arkeologene i Sjøfartsmuseet full kontroll på - så da er det opp til dem å bestemme det endelige opphavet til «Farestadvraket».....

Så lurer du kanskje på hva som er sammenhengen mellom disse to skipshavariene og broen på bildet. Svaret på det er at det ikke er noen sammenheng i det hele tatt. Denne broen - som kan minne litt om en modell av Golde Gate Bridge over San Francisco Bay - er en smal gangbro som går fra Farestad (egen beskrivelse) til Rossnes. Fra friområdet på Rossnes kan man se like over sundet til Sandøy og stedet der havariet skjedde. Like sør for dette ligger også Pysen som for øvrig fortsatt er Norges sørligste punkt (egen beskrivelse).

Øyrvika, Rogaland, Norway

Mange av gårdene på Jæren er rike på fornminner. Et godt eksempel på dette er gårdene på Hårr - helt ute med havet og like sør for Øyrvika i Vigrestad kommune. Lenger mot nord ligger Kvassheim fyr og mot sør ligger Brusand og Ogna. Litt nord for Hårr er det rester etter en gammel strandvoll som har skapt en viss historisk interesse. I dag ligger denne volden 3-4 meter over dagens havnivå, men da den ble bygget (og havnivået var mye lavere enn det er i dag) var denne strandvollen faktisk en effektiv molo som beskyttet en liten havn. I dag er den gamle havnen innenfor moloen bare en gjengrodd myr som knapt nok er synlig i landskapet.

Ved denne gamle havnen er det avdekket fire tufter etter gamle naust fra folkevandringstiden (400-600 år e.kr.). Disse naustene må ha vært mellom 12 og 18 meters lange og det underbygger teorien om at vikingene fra Vestlandet reiste med større langskip enn man tidligere har antatt. I tillegg er det også avdekket minst 3 gravtufter ved den gamle havnen. Den ene av disse er fortsatt godt synlig (ca. 10 meter i diameter og minst 2 meter høy). Man antar at havnen har vært brukt av velstående vikinger fra storgårdene på Jæren. Havnen har nok «grodd igjen» i løpet av middelalderen, rundt år 1300.

Det mest kjente funnet i dette området er derimot av mye yngre dato. Det var Peter Laurits Horr som i 1894 fant en nedgravd sølvskatt med irske, angelsaksiske, tyske og arabiske sølvmynter. Skatten var fra rundt 1025 og nedgravd i et stort drikkehorn fra vikingtiden. Det lå også et krusifiks av sølv i hornet og man antar at skatten kom fra ulike røvertoktet på kontinentet siden krusifikset er laget lenge før Norge ble kristnet.

Lillehavn, Agder, Norway

 

Lillehavn ligger ytterst på Lindesneshalvøyen og like ved Lindesnes fyr. Grunnen der Lillehavn ligger tilhører to gårdsbruk. Fjeldskår og Øvre Våge. Dette er den siste skikkelige havnen på østsiden av Lindesnes og derfor også et greit stoppested for båtfolk som venter på gode forhold for å runde neset mot Korshavn eller i retning mot Farsund og Lista. Lillehavn er også Norges sørligste havn.

Fra slutten av 1800 tallet og i de neste 10 årene var Lillehavn en tradisjonsrik fiskehavn. Her var det flere fiskemottak og fiskeforedlingsfabrikker. Slike tettsted hadde selvfølgelig også egen dagligvarebutikk, postkontor, telegrafstasjon og dampskipsekspedisjon. Det var en aktiv periode og midt på 1900 tallet var dette den største arbeidsplassen i gamle Spangereid kommune. 

I den gamle reisehåndboken fra 1933 står det en foreslått reisevei ut forbi Lillehavn og videre derfra ut til fyret.

"Fra Spangereid fører en 13 kilometer lang kjørevei utefter hele halvøia til det kjente fyrtårnet sønst på Neset, ut mot åpne havet. Men lettest kommer en til fyret ved å ta med dampskib fra Mandal eller Farsund til Litlehamn. Fra Litlehamn til fyret knapt 1 times lett gang. Fyrtårnet og fyrets øvrige bygninger ligger slik til, at det nordfra sett kan minne om en gammel ridderborg. Fra tårnet fritt utsyn til alle kanter."

Den gang bodde det ca. 20 familier som eide 7-8 fiskefartøy i Lillehavn. På denne tiden var det både norske og svenske fiskere som fikk levert fangstene som bestod av både makrell, hummer og laks. Dette var også et av de viktigste stedene for produksjon av klippfisk i Agder. Her ble det saltet store mengder makrell for eksport til Amerika. Dampskipskaien ble bygget ferdig etter at den 65 meter lange moloen ut til Lillehavnsholmen stod ferdig. Dette var et kostbart prosjekt og regningen kom på hele 130.000, et svimlende beløp på den tiden.

I 1970 ble det mindre og mindre aktiviteter i den lille fiskehavnen og rundt 1990 ble det siste fiskemottaket lagt ned og først avlåst og deretter revet. Nå finnes det ikke noe igjen av industrien, men bygget der butikken lå står fortsatt som et minne fra svunnen tid. Der den siste fabrikken lå er det i dag bygget et kompleks av ferieleiligheter med en ny tilhørende havn. En del av leilighetene er til utleie, men hvis man heller foretrekker å bo litt primitivt så er det en liten campingplass på vei ned mot den gamle havnen.

De to entusiastene Kristin Marie Skaar og Sissel Fjeldskår har laget en flott bok med tittelen «Jeg har et vindu mot havet». Boken beskriver på en fin måte både livet og historien om Lillehavn.  

Våge, Agder, Norway

Drar man langs Spangereidveien, i retning mot Lindesnes fyr, passerer man Fjellskår og ser skiltet til Øvre Våge. På vestre side går det en smal vei inn mot venstre, den heter Vågeveien. Den går fra hovedveien via litt bebyggelse og ned bakken som ender opp i den lille havnen. 

Havnen på Våge er lun og trygg når man kommer langt nok inn, men det er en komplisert navigering for å komme så langt. Her bør man være ganske lokalkjent dersom man vil inn eller ut i dårlig vær. 

Det holder nesten ikke at det ser ut for å være en godt merket lei. Utenfor Våge ligger det flere holmer og skjær og det er ikke alle som er merket med staker eller sjømerker. Våge er på en måte den siste delen av skjærgården før man kommer ut på de glattskurte svabergene ved Lindesnes fyr. 

Goksem, Agder, Norway

Goksem ligger langs veien fra Spangereid og ut til Lindesnes fyr. Ta av til venstre ved  det lille skolehuset som ligger helt i veikanten. I gamle dager var stedsnavnet Gauksum, men i dag heter det altså Goksem.

Navnet er et gammelt gårdsnavn i Lindesnes, fra området mellom Ramsland og Fjeldskår.  Havnen på Goksem er værutsatt og egentlig bare brukbar til mindre fritidbåter.

Helt frem til 1964 var det en egen liten skole på Goksem. Dette var en av flere slike små kombinerte skolehus på Lindesneshalvøyen. Nå er alle disse nedlagt og alle skoleklassene sentralisert på Spangereid. Skolehuset på Goksem - sammen med  både gamle bedehus og andre tilsvarende skolebygg - er beholdt og vedlikehold som et minne fra gamle dager.

Lavoll, Agder, Norway

Lavoll - mellom Moi og Flekkefjord - er et gammelt knutepunkt mellom sjø, veg og bane. En av de første kjørevegene på Sørlandet ble anlagt her på 1700 tallet. Den gangen var det en forbindelse over Flikkeid, som ligger mellom vannvegen fra Flekkefjord til Lundsvannet. Fra Lundsvannet kunne man enten reise videre med båt nordover til Moi eller med rutebåt opp elven Sira, over vannet og helt opp til Tonstad i Sirdalen.

Vegen ble forbedret og lagt om i både 1842 og i 1886. Den lokale smalsporete jernbanen til Flekkefjord  ble anlagt noe senere, i 1904. Dagens trase for E39 er fra 1973 og går i Sørlandsbanens gamle trase langs Lundsvannet. Veien ble flyttet fra Tronåsen til den game jernbanetraseen etter at Sørlandsbanen ble lagt i en ny tunell under Tronåsen. Da denne jernbanetunnelen ble bygget i 1943 var den Norges lengste jernbane tunnel (3.198 meter). I dag er denne tunnelen på 22 plass på listen over de lengste norske tunnelene. 

Frem til Flekkefjordbanen ble anlagt ble varer og folk fraktet til Lavoll med båt. For å komme helt opp med store båter måtte man mudre opp Løgene mellom Grisefjorden og Lola. Dette ble gjort i 1853, men det var nokså fort klart at dette ikke var tilstrekkelig. I 1886 ble det derfor gravd ut en kanal som gjorde det mulig å trafikkere strekningen med en større dampbåt. På Lundsvannet gikk det en rutebåt fra 1883 til 1953 og opp til Sirdalsvannet gikk det en tilsvarende båt fra 1885 til 1946.

Den første kjøreveien mellom Kristiansand og Stavanger stor ferdig over Lavoll i 1842. Den gangen ble veiene lagt rett frem uten å ta nevneverdig hensyn til at det kunne bli noen bratte stigninger underveis. Etter hvert som  transportbehovet ble større (og godset tyngre) ble slike veier for bratte for hest og kjerre. Rundt 1881 begynte man derfor å bygge veier etter det såkalte "Chaussè-prinsippet". Her ble det lagt vekt på at det skulle være minst mulig stigning og heller flere svinger. Den nye veien som da ble bygget er fortsatt i bruk som enveiskjørt varig vernet fylkesvei (se beskrivelse av Tronåsen og Flekkefjordbanen). 

Da Flekkefjordbanen ble åpnet i 1904 gikk den gjennom en litt kortere tunnel på deler av strekningen til Flikkeid. Ved denne tunnelen ble det bygget en stasjon og et vanntårn. Dette vanntårnet står fortsatt som et monument over svunnen tid på det gamle stasjonsområdet. Hele området har en nasjonal verneverdi som samferdselsmiljø.

Flekkefjordbanen et en av de 40 nedlagte lokale jernbanestrekningene i Norge. Derfor går det ikke lenger noen tog på denne banen, men sporet ligger der og man kan fortsatt ta en tur på dresiner mellom Sira og den gamle jernbanestasjonen i Flekkefjord sentrum.