mandag 13. juli 2020

Gjeslingboen, Agder, Norway


Et lite stykke sør for Spangereid ved Lindesnes ligger øygruppen Våre og på sørsiden av denne igjen ligger Udvåre. Enda et stykke lenger ut i havet mot sør stikke de 2 skjærene som heter Gjeslingboen opp av havet. Fortsetter du rett sørover herfra vil du til slutt treffe vestkysten av Tyskland, like utenfor Bremen. Gjeslingboen ligger omtrent midt i kursen mellom Lindesnes fyr og Ryvingen fyr utenfor Mandal. Trekker man en rett strek møt øst fra Lindesnes fyr og forsetter den videre forbi Ryvingen så passerer man det sørligste punktet i Norge før den treffer nordspissen av Skagen i Danmark. Danmarks nordligste punkt ligger omtrent rett øst av Norges sørligste punkt.

Det er registrert over 60 skipsforlis på strekningen mellom Søgne i øst og Gjeslingboen i vest. 47 av disse forlisene var med norske skip. Tellingen går tilbake til havariet av «The mysterious Hulk» som forliste i andre halvdel av 1400 tallet og frem til «O. Larsen» som havarerte i 1970. Ca. 200 personer har blitt plukket opp i live og ca. 400 sjøfolk er beregnet omkommet på denne strekningen. Fortsetter tellingen videre mot Lindesnes og Lista dreier det seg om tusenvis av omkomne på Norges største skipskirkegård.


Fra de skipsforklaringene som er blitt avhold etter mange av disse forlisene går de vanskelige havstrømmene og vindretningene igjen som forklaring på at skipene ble presset for langt opp mot land. Det samme problemet hadde seilskutene som skulle langs Danmarks vestkyst mot Skagen og Østersjøen. Seilskutene slet med å komme seg langt nok fra land og flere havarerte - derfor fikk denne danske kyststripen navnet Jammerbukten. Disse forholdene var også medvirkende årsak til at man måtte navigerte etter 1 fyrtårn i Skagen, 2 parallelle fyrtårn på Lindesnes og hele 3 fyrtårn på Lista. Slik kunne man telle lysene og være sikker på egen posisjon i forhold til hvilket land man seilte langs. Det var et nyttig hjelpemiddel da navigasjonsutstyr og opptegninger i sjøkart var langt dårligere enn det vi har tilgjengelig i dag.

Litt "fun-facts" til slutt:
Hvis du etter å ha lest dette - eller husker gammelt skolepensum i Geografi - vil påstå at Lindesnes er Norges sørligste fastlandspunkt så er det feil. Etter at Spangereid kanalen ble åpnet av Dronning Sonja den 7. juli 2017 (etter 20 år med planlegging) ligger Lindesnes fyr faktisk på en øy. Norges sørligste fastlandspunkt blir da på fastlandsiden av broen over Skjernøysund utenfor Mandal. Og hvis du blir fristet til å tro at Lindesnes da like vel må være Norges sørligste punkt hvis man regner med øyer og skjær så er heller ikke det tilfelle. Norges sørligste punkt - inkl. både fastland og øyer er nemlig skjæret "Pysen" som ligger sør for Skjernøy, øst for Mandal (se egen beskrivelse). Det som derimot stemmer er at begge disse geografiske punktene ligger innenfor grensene av nye Lindesnes kommune etter at det ble gjennomført kommunesammenslåing mellom tidligere Lindesnes-, Mandal- og Marnadal kommune.

Videre er du sikkert også blitt fortalt at Nordkapp er Norges nordligste punkt - gjett om det er riktig......?



søndag 21. juni 2020

MS Palatia, Lindesnes fyr, Norway

"Sponfuglen" på Lindesnes

MS «Palatia» var opprinnelig et tysk frakteskip, bygget i Lubeck i 1828. Skipet tilhørte det tyske rederiet i HAPAG (Hamburg-Amerikalinjen). I 1940 ble det solgt til Sovjetunionen og allerede sommeren 1941 ble det konfiskert tilbake av den tyske marinen. Samtidig ble også navnet endret tilbake til MS «Palatia».

I Oktober 1942 ankom MS «Palatia» Kristiansand med 1.000 russiske krigsfanger ombord. Planen var at disse skulle fraktes til Ålesund der de skulle brukes til bygging av tyske festningsverk. Skipet hadde et mannskap på 34 personer - inkludert den norske losen Johannes Sandvik fra Stavanger - og et tysk vaktmannskap på 132 soldater. 

Skipet skulle gå i konvoi sammen med MS «Ostland» som også hadde 1.000 russiske krigsfanger ombord. Sammen med dem fulgte også 3 mindre følgebåter og tankskipet MS «Ostmor» som sammen med tysk flystøtte skulle sikre turen langs kysten. Allerede på vei ut fra Kristiansand grunnstøtte MS «Ostland» og i kaoset som da oppstod fikk den ene av følgebåtene motorstopp og måtte taues tilbake. Resultatet var at MS «Ostland» og MS «Ostmor» måtte returnere til Kristiansand sammen med 2 av følgebåtene og at den opprinnelige konvoien på 6 skip måtte fortsette med de 2 skipene som da fortsatt var sjødyktige - MS «Palatine» og den siste følgebåten.

Da båtene nærmet seg Lindesnes fyr ble det utløst flyalarm ombord i MS «Palatia». En engelsk fly patrulje med 4 rekognoseringsfly hadde oppdaget den lille konvoien. Et av flyene gikk ned under skydekket og slapp en torpedo før det forsvant over skydekket igjen. Torpedoen traff MS « Palatia» midtskips og i løpet av de neste 25 minuttene sank skipet like ved Lindesnes fyr.  

Både krigsfangene og soldatene forsøkte å redde seg i livbåter, flåter og på vrakgods. Følgebåten forsøkte å hjelpe til, men de tyske soldatene ble prioritert og krigsfanger som forsøkte å trenge seg frem i kaoset ble regelrett skutt. 225 mennesker ble reddet, mens 986 mennesker omkom, de fleste av disse var krigsfanger. I perioden etter forliset drev en mengde døde kropper i land langs stendene på Lista og det var en hektisk tysk aktivitet med å hente opp lik for å frakte dem vekk.

Etter dette tragiske forliset ble det ikke skrevet et eneste ord om hendelsen i dagspressen. Under krigen ble katastrofen fortiet av tyskerne og etter krigen ble den fortsatt fortiet av Norge og de allierte. Selv ikke i de bøkene som ble skrevet til frigjøringsjubileet i 1995 var forliset nevnt med et eneste ord. 

Under krigen var det over 100.000 russiske krigsfanger i Norge. De aller flest ble dårlig behandlet som slaver og satt til å utføre tungt kroppsarbeid. Det kan være noe å reflektere over når men kjører på E6, reiser med Bergensbanen eller Nordlandsbanen - som alle ble bygget med utstrakt bruk av russiske krigsfanger. Det er nemlig slik at antallet døde russiske krigsfanger og tvangsarbeidere på norsk jord er langt større enn det totale tap av norske liv, både ute og hjemme, medregnet både sivile og militære.

I 1912 sank «Titanic» med mer enn 1.500 mennesker ombord (i hovedsak britiske aristokrater). Dette ble en verdensnyhet av dimensjoner. I 1944 sank det norske skipet MS «Rigel» med 2.800 mennesker ombord (i hovedsak russiske krigsfanger) på Helgelandskysten. Dette forliset ble også fortiet og saken ble knapt nok omtalt i media. 


En liten avsporing.....
Natten til 30. Januar 1945 ble det gamle tyske cruiseskipet «Wilhelmsen Gunstloff» senket av en russisk ubåt. Dette regnes fortsatt som verdens største skipskatastrofe. Skipet var bygget for å frakte ca. 1.600 personer, men på den siste turen under «Operasjon Hanibal» var det over 10.000 personer ombord. De fleste av dem var tyske kvinner og barn som flyktet fra den den russiske hæren fremmarsj i Øst-Europa under krigens siste dager. Ombord var det også mange sårede tyske soldater. Over 9.400 mennesker omkom denne natten og 5.000 av dem var barn.

Den største skipskatastrofen der et norsk skip var involvert skjedde på slutten av 2. verdenskrig. MS «Goya» (bygget på Aker Mek., Oslo) var konfiskert av Tyskland og ble brukt til troppetransport. Den 16. April 1945 ble det senket av en russisk torpedo i Østersjøen. Mer enn 7.000 mennesker omkom ved dette forliset.

Og så tilbake  til historien.....
Etter 1950 flyttet norske myndigheter et stort antall russiske lik fra mange lokale gravplasser til en massegrav på Tjøtta på Helgelandskysten (se egen beskrivelse). Der ble de gravlagt i massegraver ved siden av 2.500 omkomne krigsfanger etter bombingen av MS «Rigel». Denne flyttingen ble av mange betegnet som gravskjending og utløste en diplomatisk krise mellom Sovjet og Norge. Forholdet omkring denne makabre flyttingen var nok også en medvirkende årsak til at historien om de russiske krigsfangene forble fortiet. 


Flere av de omkomne russerne fra MS «Palatia» ble først bare gravd ned i en myr på Lista. Senere - da anstendigheten igjen kom til Norge - ble disse flyttet fra myren til gravplassen ved Spangereid kirke. 4 av de omkomne er ført opp med egne navn og de 5 siste er «ukjente». At disse 9 var omkomne etter forliset med MS «Palatia» - eller at det bare var 9 av over 900 omkomne - står det ikke noen om på gravstøtten.

Kunstneren Arne Vinje Gunnerud (bl.a. kjent for sine fredsinitiativ) laget et fredemonument som som heter «Pax» og fikk dette plassert ved Lindesnes fyr. Monumentet er inspirert av den sponfuglene som de russiske krigsfangene ofte laget. Monumentet ble avduket av Kong Harald den 21. Sep. 1997. I hans tale ved avdukingen minnet ham om hvilke store tap det russiske folket måtte tåle under 2. verdenskrig. Samme år ble vraket av MS «Palatia» lokalisert og klassifisert som en vernet krigsgrav. 

Og helt til slutt....
Den lille hvite og velholdte trekirken i Spangereid er ikke en hvilken som helst kirke - den er nemlig Norges aller første valglokale. I denne kirken ble den aller første runden av valgene til Riksforsamlingen i 1814 gjennomført. Det valget var Norges første nasjonale valg som egen selvstendig nasjon.



fredag 19. juni 2020

Storestraumen sluser, Byglandsfjord, Norway





Når du kjører gjennom Kristiansand krysser du elven Otra. Denne elven har et nedbørsfelt på ca. 3.000 km2. Et stykke nord i Agder fylke ligger innsjøene Åraksfjorden og Årdalsfjorden - begge kanskje bedre kjent som Byglandsfjorden.

I dette vassdraget er det et par spennende spesialiteter. Det finnes f.eks. en egen lakseart som heter "Byglandsfjordsbleka" som bare fines i dette vassdraget. På grunn av mye sur nedbør mistet denne laksearten sin egen evne til reproduksjon allerede på 1970 tallet og er i dag helt avhengige av at det dyrkes opp smolt som settes ut i innsjøen for at den skal kunne overleve.

I 1896 åpnet Setesdalsbanen som da gikk fra Kristiansand til Bygglandsfjord. Et av argumentene for bygging av banen var bl.a. å gjøre det enklere og raskere å frakte tømmer til utskipning i Kristiansand, samt å redusere reisetiden for de som bodde lenger inne i Setesdalen når de skulle besøke byen. I 1960 ble lokalbanen nedlagt og 2 år etter dette ble den Norges første museumsjernbane. I dag er banen bare 8 km. lang og betjenes av et originalt damplokomotiv som går fra Venesla litt nord for Kristiansand.


Da man i gamle dager kom opp til Bygglandsfjord med jernbanen kunne man stige over i DS "Bjoren" - verdens eneste vedfyrte dampbåt i rutetrafikk - som ville ta reisende videre nordover på innsjøene. I 1866 ble det sendt ut innbydelse til aksjetegning for å skaffe en slik dampbåt til å trafikkere strekningen. Man fikk overtegnet innbydelsen (3 ganger) og bestilte like godt 2 båter. De ble bygget på Aker Mek. i Oslo og fraktet opp som byggesett. I 1867 ble båtene sertifisert for persontrafikk med plass til 95 passasjerer på hver. I dag eksisterer bare DS "Bjoren" og den er nå sertifisert ned til 55 passsjerer.

Etter hvert som vegnettet ble utbygget ble det mindre og mindre behov for både dampbåtene og jernbanen og i 1950 ble DS "Bjoren" tatt ut av tjeneste. Båten forfalt i 20 år før man i 1970 igangsatte restaureringen med støtte fra Riksantikvaren. I 1994 var båten igjen seilingsklar og går nå i en turistrute på Bygglandsfjorden i sommersesongen.



På strekningen mellom Araksfjorden og Åkdalsfjorden - omtrendt midtveis i Bygglandsfjorden - ligger Storestraumen. Det var et naturlig skille mellom de to sjøene som opprinnelig lå med ca 5 meters høydeforskjell. Navnet kommer av at det i dette edet var sterk strøm og et vanskelig punkt for båttrafikken. Problemet ble løst på flere måter. I en periode gikk det en fergerute over vannet like under stryket. Senere måtte passasjerene gå selv mens de største båtene ble trukket opp stryket av hester og de minste båtene ble fraktet over et båttrekk på land. I 1869 ble det åpnet nye sluser i Storestraumen og dermed ble rutetrafikken på sjøene betydelig enklere. Initiativtaker for dette var General Oscar Wergeland.

Da demningen og det nye kraftverket ved Evje ble bygget ble vannspeielet i nedre del av vassdraget hevet med ca 3-5 meter og dermed var det ikke et like stort behov for slusene i Storestraumen. En uforutsett effekt av dette var derimot at elven nedenfor kraftverket nå er godt egnet til rafting og andre vannaktiviteter, som i dag er blitt en ny næring i bygden.




Rutetrafikken hadde også stor effekt på turismen i hele Setesdalen. Rundt 1840 hadde det allrede vært en del kjente samlere i bygdene i dalen. Ivar Aasen kom for å samle ord, Jørgen Moe kom for å samle eventyr og Ludvig Lindemann kom for å samle musikk. Turisme ble viktigere og viktigere og allerede i 1889 åpnet Opland Turisforening sin førte turisthytte. På denne tiden måtte man beregne en til to uker på en reise for å komme fra Valle til Kristiansand hvis man ville på handletur. Det er kanskje vanskelig å forestille seg når man i dag har døgnåpne butikker i gangavstand....



torsdag 18. juni 2020

Suleskar, Rogaland-Agder, Norway


Mange av de tidligste ferdeselsveiene mellom Setesdalen, Ryfylke og øvre Telemark gikk over Suleskarheiene og flere av dagens turveier følger i de samme trekkene. Den norske Turistforening og Statskog har tilrettelagt for ferdsel i store deler av området. Veien holders åpen mellom 29. Mai og 1. Nov. (med værforbehold). Veiens høyeste punkt er på 1.050 moh. og hele strekningen har en begrenset fremkommelighet for biler over 15 meters lengde. Strekningen fra Suleskar til Brokke er smal og har bare en kjørebane. Dette er ikke noe problem da det er mange møteplasser underveis. 

I dette området lever den sørligste stammen av villrein i hele Europa. Villrein er nomadiske flokkdyr som trekker over store beiteområdene og derfor kalles den ofte «fjellets nomader». I dette fjellområde beiter dyrene på begge sider av vegen og derfor brøytes den ikke før stammen har trukket over på sommerbeite. Vanligvis lever flokken på snaufjellet hele året. En voksen bukk kan veie opp til 250 kg. og normal levetid er ca. 18-20 år.  Det jaktes på villrein, men jakten er godt regulert for å bevare en levedyktig villreinstamme.

Områdene langs Suleskarveien er rikt på fornminner, runer, bosetninger og fangstanlegg og flere av disse kan dateres helt tilbake til steinalderen. Landskapsvernområdet er på ca 3.500 km2 som berører 3 fylker og 11 kommuner. Deler av fjellområdet er regulert til vannkraft, men bortsett fra noen få store damanlegg er dette lite synlig i terrenget. Dette kan man sikkert mene en del om, men uten kraftutbygging ville det nok aldri blitt bygget noen veiforbindelse mellom øst og vest over dette fjellområdet.



lørdag 7. september 2019

Gåsaðalur, Mulàfossur, Vàgar, Faroe Island


Før 2006 måtte man gå over fjellet fra Bøur for å komme til Gåsaðalur  For postbudet var denne strevsomme ruten noe han måtte gå 3 ganger i uken for posten skulle jo alltid frem - selv om det bare bodde drøyt 10 personer i den frodige, men utilgjengelige bygden. Etter at tunnelen åpnet i 2006 ble livet mye enklere og bygden ble forskånet fra fraflytting. 

Paradokset er at det aldri har vært så mange mennesker som har tatt turen over fjellet som etter at tunnelen åpnet. Olderbarnet av den siste postmannen, Ann Dam Arnastein, har nå åpnet et post museum i Gåsaðalur og derfra arrangerer han turer på den gamle postruten. At han samtidig åpnet en butikk som heter «You Ann I» der han selger egne produkter laget av lokal ull, hare- og lakseskinn. Ordspillet med navnet på butikken og hans oldefar har gjerne også bidratt til å gjøre butikken litt ekstra kjent.


I dag har befolkningen økt til hele 13 fastboende og en mengde besøkende turister. Det siste skyldes ikke bare tunnelen, men kanskje mest at bygden ble godt kjent gjennom dokumentarfilmen «1700 meter fra fremtiden» av Ulla Boje. Filmen ble laget i 1990 og i tilfelle du lurte, 1700 meter er lengden på tunnelen. Det finnes også en annen film fra Gåsaðalur  Den ble laget i 2018 av den svenske regissøren Rickard Holberg og handler om den lokale fuglefangeren «Franz i Gåsaðalir», en historie om et strevsom liv på 1800 tallet.

Gåsaðalur regnes som «Utsikt nr. 1» på Færøyene, altså den mest spektakulære utsikten på hele øygruppen og de fleste besøkende kommer for å se øyenes flotteste foss - Mullafossur. Denne kalles også «Instagram fossen» hos lokalbefolkningen. Andre arrangement som har bidratt til markedsføring av bygden er da idrettsforeningen «Frelsi» i forbindelse med sitt 10 årsjubile (2014) arrangerte det de kalte «Færøyenes flotteste halvmaraton» fra Gåsaðalur til Sandavagur. Dette har senere blitt en årlig begivenhet med over 1000 deltakere


Til slutt en liten kuriositet.....
Som på de fleste steder på Færøyene er det mange sauer så midt i bygden har de bygget et eget lite slaktehus som heter Gåsaðalsgardur  Sesongen er derimot kort og kun i Oktober benyttes dette som et slaktehus. Resten av året er det åpent som en spennende liten restaurant (i selve slakteri rommet) og her kan du få servert tradisjonell færøysk mat som lokal gulrotsuppe eller et stort utvalg av fiskeretter med ulike former for hjemmelaget brød. Sannsynligvis har de også noen retter av eget sauekjøtt på lager.....





fredag 6. september 2019

Gjøgv, Eysturoy, Faroe Island


Et særpreg med Gjøgv er naturfenomenet som kalles Gjøgvin («slugten»). Det er denne formasjonen som har gitt bygden navn. På en rolig sommerdag kan nok de små fiskebåtene legges langs bryggen innerst i bukten, men på en stormfull vinterdag må de trekkes helt opp på land for ikke å bli knust av bølgene som står rett inn i slugten. Derfor er det anlagt et sinnrikt slipp system som gjør det mulig å trekke båtene helt opp i hagen til de folkene som bor nærmest.

Da den norske forfatteren Johan Harstad (i 2010-11) skulle filmatisere sin roman med tittel «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» foregår historien i Gjøgv. Boken kom ut i 2005 og handler om den 30 år gammel gartneren som var nesten sykelig opptatt av å være nr. 2 og derfor alltid bare nest best. Filmen ble vist på kino og som en egen serie på NRK året etter at den var ferdig. Pål Sverre Valhein Hagen fra Stavanger hadde hovedrollen i filmen. Han er bla.a. også kjent fra rollen som Thor Heyerdahl i filmen «Kon-Tiki», som Roald Amundsen i filmen «Amundsen» og som Olav den hellige i historiske oppsettet «Kongens ring». Han har også mottatt både Heddaprisen, Kanonprisen, Amandaprisen og er vinner av Gullruten.

I dag bor det bare drøyt 30 fastboende her, men det er utrolige 35.000 turister som besøker Gjøgv hvert år, og de fleste bor på bygdens eneste og relativt primitivt hotell. En av årsakene til det store antall besøkende er åpenbar den utrolig flotte naturen, men kanskje også at Gjøgv i 2014 ble nominert til Nordisk Råds natur- og miljøpris


Ytterst i Gjøgvin står Kronprinsesse Mary’s benk. Den ble satt opp i 2005 i anledning det danske kronprinsparets første besøk på Færøyene. Utsikten herfra er rett mot de ytterste klippene og i horisonten mot den vestligste av alle Færøyene - øyen Mykines (se egen beskrivelse). Dimensjonene på disse klippeformasjonen viser godt i bilde over - hvis du får øye på de 2 personene som betrakter  utsikten.....

Kirken i Gjøgv er ikke spesielt dominerende, men dette var den første kirken på Færøyene som holdt gudstjenester på færøysk. I alle de andre kirkene på Færøyene - både før og etter at denne kirken ble innviet i 1925 - forrettet man kun på dansk som var det formelle «kirkespråket» helt frem til 1939. Før kirken ble bygget måtte bygdens troende reise over fjellet til Funningur (se egen beskrivelse) for å treffe presten. På vinterstid var det en strabasiøs og farlig reise så de fleste i Gjøgv ble nok langt mer religiøse når veien til kirkebygget ble kortere.

Selv om det er mange sauer som beiter her så lever bygden for det meste av turisme og fiskeoppdrett. I tillegg er det en del kunstnere som har sine versksteder her. Den mest kjente er kanskje Bardu Jakupsson. Han var lenge direktør for Færøyske Kunstmuseum og produserer selv både spennende landskapsbilder og har skrevet flere bøker om færøysk kunst. Selv var han fra Torshavn, mens hans kone var fra Gjøgv - og da går det gjerne slik at hjemmet blir der din ektefelle kommer fra.....



Tindholmur, Drangarnir & Mykines, Vàgar, Faroe Island


Klippene like utenfor kysten av Vàgar kan ligne både en kjempeøgle og et eventyrslott som brutalt er hugget i to. På le-siden for vestavinden er det gresskledd og frodig  og på den andre lo-siden er det en stupbratt klippevegg som går loddrett opp fra sjøen til toppen av øyen som stikker 262 meter over havet. På østsiden, med utsikt mot Gåsadalur (se egen beskrivelse) har det en gang vært fastboende, mens det på den stupbratte vestsiden kun er et enormt fuglefjell.  


Det er et sagn om øyenes eneste faste beboere og det går slik: Det var en gang en mann og en kvinne med et lite barn som bodde her ute. Mannen var ute og fisket, mens konen passet gården hjemme på øyen. Plutselig fløy det en ørn over gården. Den dukket ned, tok med seg det lille barnet og fløy opp til det høyeste punktet på øyen. Konen klatret etter helt opp til toppen av øyen, men da hun fant barnet hadde ørnen hakket ut øynene på det lille barnet. Dette tok den lille familien som et dårlig tegn og flyttet fra øyen. Etter dette har det ikke vært noen fastboende her ute. I dag er det bare noen enkle sommerhus og mengder av sauer og sjøfugl. De som nå besøker øyene passer ekstra godt på sine små barn og de aller ivigste - og mest erfarne - greier å klatre helt opp til toppen av øyen


Tinhòlmur består av 3 øyer. I sørøst ligger den ikoniske Drangarnir som har et karekteristisk hull i fjellet. Her er det mulig å gå gjennom med båt - i rolig og fint vær. I nordvest ligger en tilsvarende liten øy som heter Gàshòlmur. Enda litt lenger ute i havet ligger den mye større øyen Mykines. Dette er den vestligste av alle Færøyene. Her var det en gang en befolkning på 1500 mennesker, men i dag er dette redusert til kun 13 personer. Mykines er også den eldste av alle Færøyene og den ble dannet av vulkanske aktiviteter for 60 millioner år siden. 

Har du tid og anledning til et besøk her er det verd å ta en tur ut til det ikoniske fyret som ligger helt vest på øyen Mykneshòlmur, ytterst mot Atlanterhavet. For å kommer fra Myknes til Mykneshòlmur må man gå over den 30 meter lange og åpne gangbroen som er den eneste forbindelsem mellom de 2 største øyene. Totalt er det 86 øyer rundt Mykines. 

Pollenanalyser viser at det ble dyrket både havre og bygg her allerede på 600 tallet, men at de faste innbyggerne på øyen var forsvunnet da de norske vikingene kom til Færøyene på 800 tallet. Det finnes også et gammelt sagn om de formasjonene av Basalt  som er synlige på Mykines. «Olavsordenen» var et skattesystem som skulle sikre at alle verdiene fra kongeriket skulle tilfalle Olav den hellige mens han var travelt opptatt med sin brutale kristning av det norske kongeriket. Dette fikk de også merke på Færøyene. Det lille skogen de hadde ville de gjerne bevare uten å betale skatt til Olav den hellige. Da den hellige kongen fikk høre dette ble hele skogen på utrolig vis forsteinet  - og slikt har den blitt stående i alle årene etter dette makeløse mirakelet.....



torsdag 5. september 2019

Risin & Kelingin, Eysturoy, Faroe Island


De står ute i vannet, "hun" litt nærmere land enn "han". Sagnet sier at de to steinsformasjonene en gang var 2 omreisende tyver som i nattens mulm og mørke hadde samlet sammen alle de 18 Færøyene for å flytte dem over havet til Island. Underveis til Island sakket derimot Suðuroy akterut fra de andre. De to tyvene forsøkte å øke farten, men akkurat da stod solen opp og dermed ble de stående der ute i vannet, som steinstøtter - og der står de fortsatt.

De to klippene er hhv. 73 og 75 meter høye og det gir et visst bilde av dimensjonene på de høye og stupbratte klippene ut mot havet. Utsikten mot Risin og Kelingin kalles "Utsikt nr. 2" på Færøyene. "Utsikt nr. 1" er den lille bygden Bøur og Gåsadalur (se egen beskrivelse).