Saintes-Maries-de-la-Mer, France

 

Kjører man vestover fra Marseilles passerer man først den store innsjøen 'Etang de Berre' før man kjører over utløpet av den 812km lange Rhone. Denne starter ved Rhonegletscher som ligger i nærheten av Furka passen (ca. 1.900 moh.) og renner gjennom både Sveits og Frankrike. Elven renner gjennom både Avignon og Arles (se egne beskrivelser) før den munner ut i Middelhavet ved det store Camargue deltaet. I dette landskapet rundt Rhone finner man noen av de beste vindistriktene i Frankrike.

Hvis det neste stedet du kammer til langs veien hit er Montpellier så har du kjørt for langt, for byen Saintes-Maries-de-la-Mer ligger ute ved sjøen midt i mellom Rhone og Montpellier.

Moustiere-Saint-Marie, France

 

 

Den lille byen Moustiere-Saint-Marie ligger som en buet bebyggelse opp mot noen steile rødbrune sandsteinsklipper formet av elven som går i kaskader nedover fjellsiden. Bykjernen i landsbyen er preget av trange smug og bratte gater. De fleste er bygget på 1700 tallet  og er i lyse sandfarget. De eldste husene har også kledning av tre, noe som er uvanlig i dette området.

 

 

 

Landsbyen tok form etter at biskopen i Riez på 400 tallet hadde befalt noen Lerins-munker å bygge et kloster på dette stedet. Munkene fikk derimot ikke være så lenge i fred. Først var det de arabiske Saresenerne som herjet i området og da de forlot byen ble det etterfulgt av Lombarderene - uten at det gjorde situasjonen noe særlig bedre.

 

Munkene var etter dette borte fra byen i hundre år og først på 1000 tallet begynte de å vende tilbake. Landsbyen ble da raskt et valfartssted, noe som ga munkene inntekter og mulighet til å bygge en del flotte bygninger i perioden fra 100 tallet til ca 1400 tallet.

 

 

 

Munkenes kirke heter "Notre-Dame-De-Beauvoir" og er tilegnet Jomfru Maria. Byggingen startet i år 1052 og kapellet er påbygget flere ganger etter dette. Beliggenheten er høyt oppe i fjellsiden med ankomst i en smal vei merket "korsets vei" og dermed forstår man jo hvor høyt og bratt det er fra byen og opp til kapellet. Herfra er det en fantastisk utsikt over både Moustiere-Saint-Marie og områdene rundt byen.

 

 

Av alle ting er det også et fajanse museum i byen. Det ble etablert i 1929, men har keramikkprodukter som er datert helt tilbake til 16-1700 tallet. I dette museet finnes en del helt spesielle gjenstander fra tidligere tiders fajanse virksomhet i byen. Her finnes Clerissy fat og produkter fra Olyris og Laugiere. Museets grunnlegger drev selv et keramikk verksted som senere utviklet seg til en liten fajansefabrikk. Omleggingen fra keramikk til fajanse startet for fullt da han fikk installert sin førte regulære tørkeovn i 1927.

 

Navnet Fajanse kommer fra Italia og i Norden startet fajanseindustrien i København i 1722. Noen år senere starte var det etablert produksjon hos Rørstrand utenfor Göteborg. I Norge er det Herrebøe Fajansefabrikk ved Halden som var først ute. Denne fabrikken ble startet i 1759 av Peter Hofnagel og var bare i drift ca. 20 år. Den siste store fabrikken som var i drift i Norge var Egersund Fayancefabriks Co. AS som var i drift fra 1847 til 1979. I Egersund ble det opprettet et museum, mens de få produktene fra Herrebøe som muligens fortsatt finner er fortsatt sjeldne og meget kostbare.

 

 

 

Arles, France

I Arles er det 2 store romerske teater. Det ene er et amfiteater som delvis er hugget ut av grunnfjellet og delvis bygger opp med murer i forskjellige høyder. Det ble bygget i det 1. århundre, er 139 meter langt, 107 meter bredt og 21 meter høyt. Dette amfiteateret  regnes med blant de 20 best bevarte romerske teatrene. Teateret hadde 3 hovedinnganger og det var plass til over 20.000 tilskuere på tribunene.

 

Historien rundt dette teateret er ganske interessant. Da folk ble lei av brutale gladiatorkamper ble det bygget om for å vise ulike former for tyrefekting. I middelalderen var dette gått litt av moten (i alle fall i Arles) for da stor hele teateret tom og ubrukt. Noen kreative innbyggere startet da etter hvert å bygge opp liten by innefor teaterets murer. Midt på 1600 tallet så det hele ut som en liten by i byen, bygget opp med småhus inne i selve arenaen.

Rundt 1850 greide konen til Napoleon III, hertuginne Eugenia du Montijo, å skape ny interesse for den franske versjonen av spanske tyrefekting. Man brukte da mindre og raskere okser, men hovedprinsippet var at oksene bare skulle tirres og ikke drepes. Den gamle tyrefekter arenaen fikk en ny oppblomstring og siden de fleste av husene innenfor muren var fraflyttet startet man rett og slett på et gigantisk restaureringsarbeid. Store deler av teateret var ødelagt og umulig å sette tilbake i original stand, men fortsatt brukes det årlig opp til 120 millioner Euro til dette restaureringsarbeidet.

Det andre teateret lå like i nærheten, men i motsetnings til amfiteateret var dette bygget i en halvbue, som et tradisjonelt teater med en enorm scene i den ene halvparten.

Cassis, France

 

Til denne byen kom Whinston Churchill på 1929 tallet. Ikke for å utøve sitt politiske talent, men for å male sammen datidens andre populære kunstnere. Selve bykjernen rundt havnen er i stor grad lik i dag som den var den gang og langs bryggene finnes det den dag i dag mange små restauranter.

 

Noe av det som er spesielt rundt Cassis er på den ene siden det fjordlignende landskapet på vestsiden av byen, kjent som "Calanques de Cassis". Dette kan man enten nå kjøpe en tur hos de mange båtene som ligger innerst i havnen. Er du litt erfaren kan du også leie en egen båt og ta turen for egenhånd.

 

På østsiden av byen går veien helt ute på kanten av de flere hundre meter høye klippene - utsikten er formidabel, men stien nokså risikabel.

Sanary-sur-Mer, France

Sanary-sur-mer ligger på den franske riviera, like vest for Toulon og litt øst for Marseille. Dette er en. koselig kystby med særpreg. Område er nok mest kjent for sine mange gode Rosè viner, kjent fra områdene rundt Bandol.

Nede i havnen ligger de mange fargerike og tradisjonelle båtene tett i tett, mens de større og mer prangende tydeligvis blir forvist litt lenger ute i havnen. 

Eidaholmen, Norway

Lovrafjorden er en kort sidefjord til Sandsfjorden. Er man på sjøveien til Sauda går Lovrafjorden sørover et lite stykke nord for den nye broen over Sandsfjorden og like sør for Sand i Ryfylke.

I denne fjorden finnes det bare en liten øy og den ligger nesten inne ved bunnen av fjorden, like utenfor Lovraeiedet. Denne lille spesielle øyen heter Eidaholmen, men den må ikke forveksles med den lang større Eidsholmen utenfor Eidsund på Ombo eller den lille Eidaholmen som ligger i Salsvatnet nord for Namsos.

Eidaholmen i Rogaland er ganske unik og består bare av et enkelt lite hus med et tilhørende lite uthus, et sjømerke, en utegrill og en parabolantenne. Øyens høyeste punkt er ca. 2 moh og det kan vel ta maks 1 minutt å spasere rundt hele øyen - selv i et behagelig lavt tempo.

Nesflaten, Norway

Nesflaten ligger ved Suldalsvatnet, nesten midt mellom Sand i Suldal kommune og Røldal i Odda kommune. En av landets 18 nasjonale turveier går gjennom bygden med bare 80 husstander.

Den gang Norsk Hydro etablerte aluminiumsverket på Karmøy, like sør for Haugesund, var det et stort behov for energi og her fikk Nesflaten en spesiell rolle. Norsk Hydro startet en betydelig kraftutbygging i Suldal og Røldal, men fokus var ikke bare å få tatt ut billig elektrisk kraft - de påtok seg også et betydelig ansvar for utviklingen av lokalmiljøet. Nedslagsfeltet for disse kraftverkene er på 793 km², og har en samlet magasinkapasitet på 833 millioner m³. Energien som produseres av i alt 8 kraftverk går fortsatt til Hydros aluminiumsverk på Karmøy.

Arkitekten Geir Grung, som var sønn av den like berømte funkis arkitekten Leif Grung, ble engasjert for å tegne kraftstasjonen og tilhørende bygningsmasse - et prosjekt som fortsatt står som et tydelig monument over både formriktig arkitektur og design fra 1960 tallet. Arkitekten tegnet selve kontrollstasjonen for kraftverkene som i deg går under navnet Suldal og Røldal kraft. I tillegge tegnet han en hel bygd med funkishus som ble bebodd av ledelse og ansatte ved kraftstasjonene. De med høyeste posisjon i hierarkiet bodde i de største hvite husene nærmest kontrollsenteret. De med lavest posisjon i det samme hierarkiet bodde i røde rekkehus lengst borte fra stasjonen. Det som derimot er spesielt er at alle husene er tegnet av den samme arkitekten, i den samme stilen og plassert i et helt spesielt mønster. Geir Grung var opprinnelig fra Bergen og levde fra 1926 til 1989.

I fjellsiden like over kontrollsenteret ligger det som i dag er Energihotellet. Dette bygget ble tidligere benyttet av ansatte i kraftstasjonene og også dette er tegnet av arkitekt Geir Grung. Hotellet ble opprinnelig bygget som hotell og kantine for ansatte og tilreisende arbeidere på kraftverket. Det er bare 29 rom og dise er holdt i den originale minimalistiske stilen fra Geir Grung's tegninger.

Dagens eiere, Gunnhild Moe og Olav Lindeseth, sier de driver dette hotellet fordi de ble så betatt av arkitekturen og landskapet. Når man står på terrassen utenfor hoteller og ser ned mot resten av bygden så skjønner man fort hva de snakker om. Hotellet ligger bare 1,5 times reise fra Trollltunga (i Hordaland) og 2,5 timer reise fra Prekestolen (i Rogaland). Hvis du ikke vil dra så lang et det utallige andre fotturer eller fisketurer man kan ta fatt på like utenfor døren. Det er heller ikke langt fra Nesflaten til Røldal, et av landets beste alpinanlegg - eller kanskje til et besøk på Norges sydligste isbre som heter Breifonn og faktiske ligger i Rogaland.

Suldalsvatnet, Norway

Suldalsvatnet ligger i Suldal kommune i Rogaland, mellom Roaldkvam og Suldalsosen. I alle år har det vært stor trafikk over vannet. Fra gammelt av rodde man over det store vannet, men i 1885 ble den gamle ærverdige M/S "Suldalsporten" satt inn i trafikken mellom Nesflaten og Solheimsvik.

Da Ulla-Førre utbyggingen startet på 1970/80 tallet ble det bygget en bilvei langs vannet og rutetrafikken med båt stoppet opp. Denne veien er flere ganger utbedret og de rasfarlige områdene er nå sikret med flere tunneler.

Suldalsvatnet er det største innsjøen i Rogaland, det er Norges 6. dypeste innsjø (376m dyp). Den dypeste norske innsjøen er Hornindalsvatnet i Sogn og Fjordane (514 m dyp). I volum utgjør Suldalsvatnet bare 8% av Norges største innsjø, Mjøsa. Det som kjennetegner Suldalsvatnet - ut over den imponerende naturen - er den rike bestanden av røye og ørret. Hvert år arrangeres Suldalsvatnet Grunneigarlag en fiskefestival på Nesflaten - den kalles "Storaurefestivalen".