Vasilij katedralen, Russland

Etter at mongolene erobret Russland i år 1240 hadde de kontroll over store landområder i over 250 år. Sakte men sikkert overtok de nye tartarstammer herredømmet og tidlig på 1400 taller ble tartar staten «Kazan-khanatet» opprettet i det området som ligger mellom elven Volga og dagens Bulgaria.


Grunnleggeren av den nye staten var Oleg Mokhammad og han etablerte sin nye hovedstad i byen Kazan (Qazan). Herfra fikk han regjere med god støtte fra den lokale adelen – som sikkert også fikk sin del av utbyttet fra de mange brutale røvertoktene. Både Mokhammad og sønnen Maxmud raidet flere ganger datidens fyrstedømme i Moskva, noe som tydeligvis irriterte tsar Ivan den Grusomme til bristepunktet. I 1552 greide han endelig å bekjempe hele tartar staten og etter dette bestemte han at Visiljij katedralen skulle bygges som et minnesmerke over denne store militære seieren.

Denne kirken er ganske spesiell, både utvendig og innvendig. Utvendig er det fargevalgene og selve konstruksjonen som er mest påfallende, mens den innvendig ikke er bygget med et stort tradisjonelt kirkerom, den er bygget med 8 mindre kapell. Det første er viet til Jomfru Maria’s beskyttelse siden seieren over tartarene skjedde på Maria’s beskyttelsesdag. Det siste kapellet er viet begivenheten da Jesus red inn i Jerusalem. De øvrige kapellene er dedikert til andre større eller mindre historiske helgener.

Kirken var i daglig bruk helt til den ble omgjort til et museum i 1929. Stalin ville rive kirken fordi han mente den stod i veien for hans store militærparadene på Den røde plass, men lot seg overtale til å la den bli stående. Den røde plass har ikke fått navn etter de røde bygningene, men etter det russiske ordet "krasnaja" som betyr vakker.

Det er for øvrig bare en legende at Ivan den Grusomme stakk ut øynene på arkitektene som bygget kirken for at han ikke skulle kunne bygge en tilsvarende vakker bygning igjen. Arkitekten Postnik Jakovlev kom fra byggeprosjektet med synet i behold. Det er derimot ikke en legende at bygget aldri skulle kunne kopieres. I St.Petersburg står en tilsvarende kirke med navnet «Blodskirken» tilegnet tsar Alexander II som i 1881 fikk spreng bort begge føttene i en bombeaksjon på dette stedet – og som senere døde av blodmangel (se egen beskrivelse). 

Losby Gods, Norway

 

 

 

På Losby Gods i Akershus, like utenfor Oslo, kan man oppleve litt av historien om den velstående norske trelasthandelens oppgangs- og nedgangstider, om rekreasjon, selskapeligheter, gjestfrihet og jaktutflukter for datidens overklasse - men også om hardt arbeidende husmenn og tjenestefolk.

Eiendommen oppstod ved at de tre sydligste skogsgårdene Losby, Vestmork og Østmork ble slått sammen. De tre storgårdene fikk på 1500 tallet sine egne små sagbruk og på 1600 tallet var de første husmannsplasser etablert. Husmennene var skogsarbeidere for Losby Bruk og trelasthandel var kilden til stor velstand. Losby ble derfor bare begynnelsen for Peder Cudrio som rundt 1744 var en av hovedstadens mest velstående handelsmenn.

Midt på 1800-tallet ble eiendommen overtatt av Jacob Meyer og hans to sønner Thorvald og Lorentz Meyer. De bygde i 1850 det som vi i dag kjenner som Losby Gods. Bygget var på ca 1.000 kvm og  her var det overdådige ballsaler, store rom for ulike mottakelser, jaktsalonger og en mengde rom for overnatting. De nye eierne skulle bruke godset som et jaktslott hvor de kunne invitere til rekreasjon og representasjon for hovedstadens elite.

I 1893 fikk barnebarnet til Lorentz Meyer godset i bryllupsgave da han giftet seg med Kathrine Brinch, og dermed ble Lorentz Meyer Boeck faktisk den første som bosatte seg på godset. Med nye eiere gikk Losby Gods inn i en ny storhetstid som varte i mange år, her drev de mest med store selskapeligheter, friluftsliv, jakt og fiske, sagbruk og politikk - med dertil hørende store selskapeligheter og til stadighet mange overnattingsgjester.

Da Lørenskog ble egen kommune i 1908 ble Lorentz Meyer Boeck kommunens første ordfører Lørenskogs kommunevåpen er et vasshjul, og dette ligger (ikke uventet) på eiendommen til Losby Gods. I den beste perioden ble det til og med anlagt en egen jernbane for å få fraktet tømmeret ut fra godset.

Lorentz Meyer Boeck gikk bort i 1936 og etterlot seg hele eiendommen og godset til sin kone Kathrine Boeck. De fikk bare en datter, men hun døde etter bare 1 døgn. Kathrine ble boende på godset og drev dette alene videre til hun døde i 1958

Da hun døde var godset storhetstid over og hun testamenterte alt til sine søsken søster og deres barn. Det var totalt 18 slektninger som arvet, men ingen av disse flyttet noen gang inn på godset. Dette ble derimot fort tømt for eiendeler og verdier før dette ble fordelt på arvingene. Godset ble låst og stengt i juni 1959 og ble deretter stående tomt i nesten 40 år.

 

Hele eiendommen med skog og bebyggelse ble i 1985 kjøpt av familien Fjellheim, men det tok 12 år før kommunen ga de nødvendige tillatelsene for å renovere hovedhuset. Arbeidet med oppussing og utbygging startet i 1997 og dagens hotellbygning sto klart til oktober 1999. Den offisielle åpningen var 2.oktober 1999.

Rundt hotellet ligger en storslått park med en 9 hulls og en 18 hulls golfbane av høy internasjonal standard.

Drøbak, Norway

 

Drøbak er først og fremst en sommerby. På vinteren bor det mindre enn 15.000 innbyggere her, på sommeren mangedobles dette innbyggertallet. Opprinnelig var dette tidlig på 1600 tallet et lite vadested, men oppover på 1700 tallet ble det etablert flere og flere boliger i strandkanten.

 

At Drøbak snart skulle vokse til å bli en by skyldes ikke tilfeldigheter. Her var det gode havnemuligheter og det ble etter hvert etablert en fergeforbindelse over Oslofjorden. Havnen i Drøbak var også isfri mye lenger enn havnene lenger inne i fjorden, Dersom isen la seg innenfor Drøbak ble varene til hovedstaden fraktet med hest og slede inn til Christiania. Drøbak ble derfor en viktig havn for datidens Christiania.

 

 

 

Drøbak fikk kjøpstadsrettigheter i 1842 og bøle da den eneste byen i Akershus på den tiden. I 1962 bestemte regjeringen av Drøbak skulle slå seg sammen med Frogn og dermed mistet Drøbak sin bystatus. I 2006 fikk de bystatusen tilbake. 

 

Ved Drøbak er Oslofjorden på sitt smaleste. På 1800 tallet ble det derfor bygget et festningsverk og en undersjøisk molo på Hurum siden. Denne heter "Drøbaksjeten" og skulle sørge for at fremmende krigsskip måtte passere på den siden der de norske forsvarsverkene var sterkest.

 

Det var her slagskipet "Blücher" gikk da den ble beskutt fra Oscarsborg festning under det tyske angrepet Norge den 9. april 1940. Denne historien er i seg selv enestående, men her er et sammendrag.

 

Kommandant Eriksen på Oscarsborg festning så hva som var i ferd med å skje og åpnet på eget initiativ ild mot "Blücher" da de forsøkte å passere gjennom Drøbaksundet. Om bord var både soldater og byråkrater som skulle overmanne både kongehuset og regjeringen. Krigsskipet ble senket og dette forsinket den tyske invasjonen nok til at regjering, storting og kongefamilie kunne evakueres sammen med alle de norske gullreservene. Følget reiste førts med jernbanen nordover til Dombås og deretter med Raumabanen der gullet ble lastet om bord på et frakteskip med kurs for England. Kong Haakon og Kronprins Olav tok landeveien veien nordover via Molde.

. 

 

 

Det sies mye fint om Drøbak og det meste med god grunn, men samtidig bærer byen også stygge spor etter noen relativt ukritiske arkitekter som bokstavelig talt har voldtatt deler av den koselige sommerbyen - sannsynligvis en gang på 70 tallet.

Bergstølfossen, Norway

 

Bergstølfossen ligger i Lindesnes kommune ved Vigmostad i Vest-Agder og har blitt utnyttet til sagbruk siden 1870. Da ble Bergstølsaga bygget. Den var opprinnelig eid av flere oppsittere i området rundt fossen, men er i dag hører sagen til den gamle prestegården på Bergstøl i Vigmostad.

Dette sagbruket ble i starten benyttet for å skjære materialer til mange lokale hus i området, men det var først og fremst materialer til produksjon av tønnestaver som var størst. I gode tider, med mye sildefiske langs kysten, skar de materialer til over 18.000 sildetønner bare fra dette sagbruket.

Mesteparten av dette ble så eksportert ut fra havnen i Snig utenfor Vigeland (se egen beskrivelse). Snig var for øvrig på den tiden en betydelig utskipshavn for sildetønner og fikk derfor også sin egen tollstasjon. Denne ble senere flyttet til Mandal.

Den store utfordringen når man skulle skjære emnene til tønnestaver var å få den runde formen på skiene. Ikke bare skulle de være  smalest i hver ende og bredest på midten, men de skulle også være helt like.

Først på slutten av 1900 tallet greide man å konstruere en maskin som ble drevet av vannkraft fra sagen og med denne greide de å skjære skiene på denne helt spesielle måten. Senere kom det også botnmaskiner og med dette utstyret på plass kunne man mangedoble dagsproduksjonen ved sagbruket.

Det siste man gjorde i produksjonen av tønnestaver var å stemple et nummer i den enden der de ferdige tønnene skulle åpnes. Målene var faste og skulle først være 76cm høy og romme 114 liter. Senere ble dette endret til en høyde på 80cm og 120 liter, før det igjen ble bestemt at den skulle være på 114 liter som tidligere - og dette var (for ordens skyld) lenge før standardiseringsutvalget i EU ble dannet.

Under første verdenskrig var det stor etterspørsel etter tønner og da ble produksjonen stadig forbedret gjennom mer effektivisering. Den gamle sagen var i ferd med å bli industrialisert ved at man stadig fikk konstruert nye maskiner som forbedret og effektiviserte produksjonen. Denne utviklingen varte helt frem til mellomkrigstiden. Restene etter dette lille lokale industrieventyret kan man fortsatt se ved Bergstølfossen.

Trollfjorden, Raftsund, Norway

Trollfjorden ligger omtrent midt i Raftsundet som forbinder Vesterålen i nord med Vestfjorden og Lofoten i sør. I dette sundet skjærer Trollfjorden seg rett vestover. På nordsiden av innløpet ligger den lille bygden Svartsundet og på sørsiden ser man Trollfjordtindane med tilhørende Korsnestindan.

Andre fjellformasjoner rundt Trollfjorden er Olsanestinden (999 moh.), Svartsundtindan (1.050 moh.), Store Trolltinden (1.045 moh.) og de tre toppene Fjellnåla Trollgutten og Rulten (1.062 moh.).

Innerst i Trollfjorden ligger det et lite kraftverk. Her produseres strøm fra det 178 meter høye vannfallet mellom Trollfjordsvatnet og Trollfjorden. Kraftverket ble bygget i 1952 og ble  restaurert med nye turbiner i 2002. To år etter dette ble kapasiteten utvidet med et større nedslagsfelt. Det er Trollfjord Kraft (stiftet 1937) som eier og driver kraftverket.

Trollfjordslaget var en stort "sjøslag" som oppstod mellom de lokale små og åpne fiskebåtene som ble utestengt fra fiske av de langt mer rasjonelle dampdrevne fiskebåtene. Dagen før dette slaget fant sted (i mars 1881) var det inngått en avtale mellom fiskerne om at dampskipene skulle bryte opp isen slik at alle båtene fikk tilgang til å fiske i Trollfjorden. Så viste det seg at etter att de store båtene hadde brutt opp isen ble det avdekket store forekomster av fisk og derfor stengte de like godt av fjorden med en stor not. Dette var årsaken til at konflikten eskalerte med mye vold til den kulminerte med at flere fiskere i de små fiskebåtene ble spylt med kokende vann fra de store dampkjelene. Etter dette «sjøslaget» laget Stortinget en ny lov (Lofotloven) som forbød fiske med not i hele Lofoten.

I dag er det såpass fredelig i Trollfjorden at den er blitt et nasjonalt ikon. Hver dag besøkes fjorden av både nordgående og sørgående Hurtigrute og hurtigruteskipet MS «Trollfjorden» har fått sitt navn herfra. Her arrangerer man også "Ørnsafari" med hurtiggående båter fra Svolvær. Den eneste konflikten man har her i dag dukker opp i en debatt initiert av avisen Lofotposten. Fjorden ligger egentlig i Hadsel kommune som igjen er en del av Vesterålen. Avisen mener derimot at man ikke skal se så nøye på disse kommunegrensene og heller flytte hele fjorden inn i Lofoten. Fjorden er ca. 2,5 km lang og bare 200 meter bred på det smaleste. Fjellene rundt fjorden består stort sett av 1.000 meter høye fjelltopper, for det meste bestående av Monzonitt – som er en av de eldste bergartene i Norge.

Previous visits: 2003 - 2007

Laukvik, Norway

 

 

Når man begynner å lure på om man har kjørt feil vei dukker plutselig de store fiskehjellene i Laukvik opp i horisonten og om litt ser mann også husene fra den lille bygden helt ute ved havet.

Laukvik ligger på Austvågøy i Vågan kommune og det er bare 35 km inn til Svolvær. Man skulle tro at Laukvik var mest kjent for det store Nordlysobservatoriet, men det stemmer ikke. Stedet er derimot mest kjent fordi det hvert år arrangeres VM i toppløsaking – for ikke å snakke om den utrolig flotte naturen som overgår alle kjelkene som brukes til denne akingen. Her får du virkelig se både midnattssol og nordlys når forholdene ligger til rette for det.


Laukvik ble også kjent da TV2 lagde serien «Da damene dro» Den handlet om da damene i bygden dro på sydenferie, mens mennene måtte bli hjemme og passe hus og gård.

 

Hvis du er litt upresis når du planlegger å besøke Laukvik og dermed bommer på akekonkurransen, på nordlyset eller på midnattssolen, så finnes det enda en mulighet når de årlige «Laukvik dagene» arrangeres på Samfunnshuset. Og hvis heller ikke det stemmer med kalenderen kan man alltid besøke bygdens mest spesielle hus. Det ligger på Strangholmen, er bygget i 1880 og dekorert av kunstneren Henning Welford.

De ivrigste og tøffeste turistene benytter også gjerne muligheten for å surfe utenfor Laukvik, spesielt etter at Mick Fanning (3 ganger verdensmester i frisurfing) besøkte og omtalte Laukvik i fagpressen. I dag besøkes strendene av surfere fra hele verden og jo dårligere vær, desto flere surfere som våger seg i i de store bølgene.

 

 

 

Grunnfør, Norway

 

Langs yttersiden av Austvågøy, mellom Fiskebøl og Vestpollen ligger Grunnfør. Her har man en imponerende utsikt rett mot vakre Vesterålen. Geografien er ganske spesiell og Grunnfør er egentlig et beskrivende navn. Her er det store flater, men forbausende lite vann. På høyvann ser det ut som en stor fjordarm - på lavvann blir det til en gigantisk sandstrand. 

 

 

Her ute er det satt opp et spesielt hus for at slitne sykkelturister skal kunne hvile krampene i lårene mens de beskuer den imponerende naturopplevelsen. Nå er jo ikke dette det eneste spesielle huset man finner i Grunnfør. Bildet over er et eksempel på et hus som har stått i mot vær og vind i generasjoner, Man kan jo bare tenke seg hvilket liv man har hatt her for man bestemte seg for å forlate stedet. Om det noen gang er blitt brukt av slitne sykkelturister sier historien ikke noe om.

Hauklandsand, Norway

 

«Kritthvit sand, syngende hvaler og turkist hav. Verdens vakreste strender finner du ikke i Karibia, men i Lofoten og Vesterålen» skrev Christine Baglo i Dagsavisen (2015), og hun fortsetter med «nei - det er ikke temperaturen på 10˚ som gis oss frysninger».


Hun setter Hauklandsand opp på listen over de beste strendene i både Lofoten og Vesterålen - og kaller denne spesielle stranden for «Lofotens Copacabana». Hauklandsand er tidligere blitt kåret til Norges fineste strand. Sjøen er bortimot turkisfarget og gresslettene innenfor strandsonen vitner om et tøft vinterklima.

Vil du se enda en fantastisk strand når du er her ute, kan du kjøre gjennom den smale og trange tunnelene ut til Utakleiv (se egen beskrivelse). Den stranden du kommer til da er kåret til Europas fineste strand av The Times.