Lillehavn, Agder, Norway

 

Lillehavn ligger ytterst på Lindesneshalvøyen og like ved Lindesnes fyr. Grunnen der Lillehavn ligger tilhører to gårdsbruk. Fjeldskår og Øvre Våge. Dette er den siste skikkelige havnen på østsiden av Lindesnes og derfor også et greit stoppested for båtfolk som venter på gode forhold for å runde neset mot Korshavn eller i retning mot Farsund og Lista. Lillehavn er også Norges sørligste havn.

Fra slutten av 1800 tallet og i de neste 10 årene var Lillehavn en tradisjonsrik fiskehavn. Her var det flere fiskemottak og fiskeforedlingsfabrikker. Slike tettsted hadde selvfølgelig også egen dagligvarebutikk, postkontor, telegrafstasjon og dampskipsekspedisjon. Det var en aktiv periode og midt på 1900 tallet var dette den største arbeidsplassen i gamle Spangereid kommune. 

I den gamle reisehåndboken fra 1933 står det en foreslått reisevei ut forbi Lillehavn og videre derfra ut til fyret.

"Fra Spangereid fører en 13 kilometer lang kjørevei utefter hele halvøia til det kjente fyrtårnet sønst på Neset, ut mot åpne havet. Men lettest kommer en til fyret ved å ta med dampskib fra Mandal eller Farsund til Litlehamn. Fra Litlehamn til fyret knapt 1 times lett gang. Fyrtårnet og fyrets øvrige bygninger ligger slik til, at det nordfra sett kan minne om en gammel ridderborg. Fra tårnet fritt utsyn til alle kanter."

Den gang bodde det ca. 20 familier som eide 7-8 fiskefartøy i Lillehavn. På denne tiden var det både norske og svenske fiskere som fikk levert fangstene som bestod av både makrell, hummer og laks. Dette var også et av de viktigste stedene for produksjon av klippfisk i Agder. Her ble det saltet store mengder makrell for eksport til Amerika. Dampskipskaien ble bygget ferdig etter at den 65 meter lange moloen ut til Lillehavnsholmen stod ferdig. Dette var et kostbart prosjekt og regningen kom på hele 130.000, et svimlende beløp på den tiden.

I 1970 ble det mindre og mindre aktiviteter i den lille fiskehavnen og rundt 1990 ble det siste fiskemottaket lagt ned og først avlåst og deretter revet. Nå finnes det ikke noe igjen av industrien, men bygget der butikken lå står fortsatt som et minne fra svunnen tid. Der den siste fabrikken lå er det i dag bygget et kompleks av ferieleiligheter med en ny tilhørende havn. En del av leilighetene er til utleie, men hvis man heller foretrekker å bo litt primitivt så er det en liten campingplass på vei ned mot den gamle havnen.

De to entusiastene Kristin Marie Skaar og Sissel Fjeldskår har laget en flott bok med tittelen «Jeg har et vindu mot havet». Boken beskriver på en fin måte både livet og historien om Lillehavn.  

Våge, Agder, Norway

Drar man langs Spangereidveien, i retning mot Lindesnes fyr, passerer man Fjellskår og ser skiltet til Øvre Våge. På vestre side går det en smal vei inn mot venstre, den heter Vågeveien. Den går fra hovedveien via litt bebyggelse og ned bakken som ender opp i den lille havnen. 

Havnen på Våge er lun og trygg når man kommer langt nok inn, men det er en komplisert navigering for å komme så langt. Her bør man være ganske lokalkjent dersom man vil inn eller ut i dårlig vær. 

Det holder nesten ikke at det ser ut for å være en godt merket lei. Utenfor Våge ligger det flere holmer og skjær og det er ikke alle som er merket med staker eller sjømerker. Våge er på en måte den siste delen av skjærgården før man kommer ut på de glattskurte svabergene ved Lindesnes fyr. 

Goksem, Agder, Norway

Goksem ligger langs veien fra Spangereid og ut til Lindesnes fyr. Ta av til venstre ved  det lille skolehuset som ligger helt i veikanten. I gamle dager var stedsnavnet Gauksum, men i dag heter det altså Goksem.

Navnet er et gammelt gårdsnavn i Lindesnes, fra området mellom Ramsland og Fjeldskår.  Havnen på Goksem er værutsatt og egentlig bare brukbar til mindre fritidbåter.

Helt frem til 1964 var det en egen liten skole på Goksem. Dette var en av flere slike små kombinerte skolehus på Lindesneshalvøyen. Nå er alle disse nedlagt og alle skoleklassene sentralisert på Spangereid. Skolehuset på Goksem - sammen med  både gamle bedehus og andre tilsvarende skolebygg - er beholdt og vedlikehold som et minne fra gamle dager.

Lavoll, Agder, Norway

Lavoll - mellom Moi og Flekkefjord - er et gammelt knutepunkt mellom sjø, veg og bane. En av de første kjørevegene på Sørlandet ble anlagt her på 1700 tallet. Den gangen var det en forbindelse over Flikkeid, som ligger mellom vannvegen fra Flekkefjord til Lundsvannet. Fra Lundsvannet kunne man enten reise videre med båt nordover til Moi eller med rutebåt opp elven Sira, over vannet og helt opp til Tonstad i Sirdalen.

Vegen ble forbedret og lagt om i både 1842 og i 1886. Den lokale smalsporete jernbanen til Flekkefjord  ble anlagt noe senere, i 1904. Dagens trase for E39 er fra 1973 og går i Sørlandsbanens gamle trase langs Lundsvannet. Veien ble flyttet fra Tronåsen til den game jernbanetraseen etter at Sørlandsbanen ble lagt i en ny tunell under Tronåsen. Da denne jernbanetunnelen ble bygget i 1943 var den Norges lengste jernbane tunnel (3.198 meter). I dag er denne tunnelen på 22 plass på listen over de lengste norske tunnelene. 

Frem til Flekkefjordbanen ble anlagt ble varer og folk fraktet til Lavoll med båt. For å komme helt opp med store båter måtte man mudre opp Løgene mellom Grisefjorden og Lola. Dette ble gjort i 1853, men det var nokså fort klart at dette ikke var tilstrekkelig. I 1886 ble det derfor gravd ut en kanal som gjorde det mulig å trafikkere strekningen med en større dampbåt. På Lundsvannet gikk det en rutebåt fra 1883 til 1953 og opp til Sirdalsvannet gikk det en tilsvarende båt fra 1885 til 1946.

Den første kjøreveien mellom Kristiansand og Stavanger stor ferdig over Lavoll i 1842. Den gangen ble veiene lagt rett frem uten å ta nevneverdig hensyn til at det kunne bli noen bratte stigninger underveis. Etter hvert som  transportbehovet ble større (og godset tyngre) ble slike veier for bratte for hest og kjerre. Rundt 1881 begynte man derfor å bygge veier etter det såkalte "Chaussè-prinsippet". Her ble det lagt vekt på at det skulle være minst mulig stigning og heller flere svinger. Den nye veien som da ble bygget er fortsatt i bruk som enveiskjørt varig vernet fylkesvei (se beskrivelse av Tronåsen og Flekkefjordbanen). 

Da Flekkefjordbanen ble åpnet i 1904 gikk den gjennom en litt kortere tunnel på deler av strekningen til Flikkeid. Ved denne tunnelen ble det bygget en stasjon og et vanntårn. Dette vanntårnet står fortsatt som et monument over svunnen tid på det gamle stasjonsområdet. Hele området har en nasjonal verneverdi som samferdselsmiljø.

Flekkefjordbanen et en av de 40 nedlagte lokale jernbanestrekningene i Norge. Derfor går det ikke lenger noen tog på denne banen, men sporet ligger der og man kan fortsatt ta en tur på dresiner mellom Sira og den gamle jernbanestasjonen i Flekkefjord sentrum. 

Skibmannsheia, Lindesnes, Norway

Da den store nordiske krigen nærmet seg slutten mellom 1718 og 1720, ble det plassert ut en strandvakt på Skibmannsheia ved Lindesnes. Vaktens oppgave var å følge med, og straks tenne et stort bål dersom han så noe mistenkelig. For at det skulle bli enkelt å peke ut hvor faren befant seg ble det allerede den gang risset opp en kompassrose i fjellet. 

Tidlig på 1800 tallet, under Napoleons krigen, ble det etablert et nytt grafisk signalsystem langs kysten. Med dette nye telegrafsystemet kunne man sende over 200 ulike meldinger som igjen ble tolket med en ferdig definert kodebok. Disse "telegrafene" ble satt opp med noen kilometers avstand, men bare så langt fra hverandre til at man kunne se fra den ene til den andre med datidens langkikkerter. 

Skibmannsheia var en del av en slik kjede av telegrafer - fra Langelandsfjellet ved Hidra utenfor Flekkefjord til Hvaler i Østfold, via Akershus festning. Dette systemet var kalt "Den Sydenfieldske Kystsignallinje". Under den militære opprustningen i forkant av unionsoppløsningen ble det satt opp både en ny vaktbu og et nytt utedo for den faste vakten på Skibmannsheia . 

I 1892 hadde grunneier Lars Christian Hansen skilt området på Skibmannsheia fra gården på Jørgenstad og solgt hele området til forsvaret. Deretter ble han ansatt som tilsynsvakt, en jobb han hadde i over 30 år. I 1934 fikk han Kongens fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste.

Den norske nøytralitetsvakten var operativ her fra 1939 til 1940. Deretter overtok den tyske okkupasjonsmakten området med noen få tyske soldater. Rundt 1950 satt forsvaret igjen opp et nytt radaranlegg og 20 år senere ble også dette nedlagt. Området ble senere tilbakeført som statlig friluftsområde. Rehabiliteringen av en forholdsvis nedslitt og forfallet bygningsmasse stod ferdig i 2020. 

Denne historien kan høres litt merkelig ut, men når man når toppen av 

Skibmannsheia  og ser på utsikten er det helt forståelig at dette var et egnet sted for både telegrafer og radaranlegg. Panoramautsikten fra Ryvingen fyr utenfor Mandal til Lista fyr helt nord-vest på Lista landet. Skibmannsheia ligger på Lindesnes landet og tilgjengeligheten er god. Ta veien fra Ramslandsvågen til Stusvik og da kan du ikke unngå å se skiltene og den nye parkeringsplassen på høyre side av veien. Herfra er det en drøy kilometer opp til toppen. Det går en enkel grusvei helt opp, men kjøring er bare tillatt for grunneierne. Vil man ta en rundtur er det en grei merket sti som du kan ta når du skal ned igjen.    

Blindleia, Agder, Norway

Mange har lurt på hvor navnet "Blindleia" egentlig kommer fra. Årsaken kan ha vært det trange løpet ved Ostersund, like vest for Lillesand. Her seilte man nødig gjennom i gamle dager og når det var lavvann var det spesielt stor fare for å grunnstøte. Dikteren Gabriel Scott (1874-1958), som vokste opp på prestegården i Høvåg, har bl.a. omtalt Blindleia som "denne forbannede blinde lei" og det kan skyldes at man på folkemunne lenge mente at leia endte blindt i nettopp dette sundet. Løpet gjennom Sundet og vestover ble mudret opp og utvidet mellom 1928 og 1940 og det ble utført som nødsarbeid. Årstallene står på de to hvite vardene som markerer hver side av åpningen til Blindleia fra øst. 

I dette sundet var det tidligere et gammelt ferjeleie. Prammen som ble brukt som ferge fra fastlandet til Justøya ble trukket over sundet med håndmakt og fergemannen bodde selv i et lite hus like ved fergeleie. Ville man ha skyss over måtte man på en eller annen måte kontakte fergemannen. Huset hans står fortsatt på Justøy siden av sundet. Den siste fergemannen som betjente denne korte ruten hadde det klingende sørlandske navnet Alfred Corneliussen.

Under 2. verdenskrig bygde tyske soldater en provisorisk bro over sundet for å kunne betjene trafikken til festningsanlegget i Maurvika på Justøya. Da den "nye" permanente broen over til Justøya ble åpnet 24. oktober 1949 var den fylkes lengste og dyreste bro. Seilingshøyden var hele 19 meter og den er bygget av gamle konstruksjoner fra et tak på en tysk ubåt bunkers i Bergen. Bunkersen ble aldri bygget ferdig så Vestre Moland kommune fikk overtatt materialene for en rimelig penge. Det var Kong Olav V som formelt åpnet broen i 1949 og da han i 1965 igjen besøkte stedet satte han sitt navnetrekk i fjellveggen like ved broen.

Man tenker seg gjerne Blindleia som en rolig innenskjærs skipslei - full av kostbare og prangende ferieeiendommer, men slik har det ikke alltid vært. I utgangspunktet bodde folk enten i uthavnene der man stort sett livnærte seg av fiske eller som loser eller i de mange fjordarmene på innsiden av selve leia, der det var langt bedre forhold for jordbruk. Det viste seg derimot fort at det var mer lukrativt å drive med fiske enn med poteter. 

Losvesenet langs Norskekysten ble ikke skikkelig organisert før 1720 og da var det på initiativ av en mann som heter Gabriel Christiansen. Før den tid var man avhengig av velvillig lokalkunnskap for å kunne søke ly i mange av disse uthavnene. Det ble bygget både vakthytter og utsiktspunkt for de første frivillige losene. 

I vår tid kan man vanskelig forestille seg hvordan det må ha vært å seile langs kysten på denne tiden. Det var nesten ingen fyrlykter og alle kjente sjøkart var meget unøyaktige. Det var åpenbart behov for bedre merking og det første vippefyret (som forøvrig ble oppfunnet i Danmark på 1600 tallet) ble bygget på Kvitsøy i Rogaland i år 1700. Deretter kom et tilsvarende fyr på Lindesnes i 1725. Enkelte tror kanskje at vippefyret på Verdens Ende på Tjøme er blant de eldste i landet. Dette er derimot bare en replika som ble satt opp som et minnesmerke så sent som i 1934. Utenom disse 2 første vippefyrene var omtrent hele kysten mørklagt. Dermed var det beste en skipper kunne håpe på var at noen med lokale kunnskaper kunne hjelpe dem med å navigerer inn i havn. Når en seilskute signaliserte til land at de ønsket los ombord, var det bare for losene å kaste seg i båtene for å ro ut. Der som først kom frem fikk oppdraget. 

Losvirksomheten er derimot langt eldre enn dette. Allerede på Magnus Lagabøters tid i 1274 fantes det loser langs kysten. De ble kalt "Leidsogumadr" som betyr "mannen som kjenner leden". Riktig nok var det et mannsdominert yrke, men det var også flere kvinnelige loser - og det var bare de som fikk et Losbrev av kongen som hadde rett til å drive organisert los virksomhet. Altså en forordning som tilsvarer det de statsgodkjente norske sjørøverne som ble kalt Kapere fikk fra kongen under Napoleonskrigen. Disse Kaperne benyttes seg og av lys på land, men ikke for å vise vei til trygge havner - de brukte lyset til å lokke skutene på grunn slik at de kunne forsyne seg lasten og - mange tilfeller - drepe mannskapet (se egen beskrivelse).

Rundt 1880 var det 2 grupper av loser langs Blindleia. Disse kaltes "Losoldermannskap" og opererte som egne lag og under egen identitet. "Lag nr. 15" hadde ansvar for strekningen fra Ulvøysund til Åkerøya og "lag nr. 16" hadde ansvar strekningen mellom Åkerøya og Humlesund like øst for Lillesand. I de største uthavnene var det gjerne 3-4 losskøyte med et mannskap på 3 eller 4 loser og et par losgutter. Disse losskøytene hadde en rød stripe i seilet som kjennemerke.

Seilskutene som trafikkerte kysten måtte laste av og på ballast for å stabilisere skipene. Denne ballasten var ofte stein og jord som ble lastet ombord i fjerne himmelstrøk og som ble losset på spesielle steder langs kysten (i sjøkartene var disse lossestedene merket med 2 svarte spader i kryss). Der denne ballasten ble losset oppstod det ofte grunne områder i skipsleden, som ved fyret Møkkelasset mellom Lygør og Arendal. Denne virksomheten var også grunnen til at det på slike steder ofte ble en spesiell fauna bestående av flere sjeldne planter som fulgte med jordsmonnet der balasten ble losset på land. Slik oppstod de første "botaniske hagene" i Norge. På toppen av Hammarøy like ved Svinør i Agder ligger det rester etter en slik hage. Den ble kalt "Kjærlighetshagen" fordi den ble bygget som gave til en spesiell dame med navn Gina Marie, men dette er en helt annen historie som du kan lese mer om andre steder på denne (b)loggen.....

 

  

Haraldsholmen, Agder, Norway

Haraldsholmen hører definitivt med blant de flotteste eiendommene i Blindleia. Den ligger ved et området som heter «Nilen». Dette er et sund som går fra Blindleia og ut til havet. Passasjen der er bare for småbåter, men på sørsiden er det lune ankringsplasser for større fritidsbåter. 

Haraldsholmen er eid av Bjørn Erik Borgen som emigrerte til USA som 12 åring og nå bor mesteparten av året i Denver, Colorado. Han er bl.a. kjent for sine investeringer i utbyggingen av Kvitfjell alpinanlegg. Han betalte ca. 10 millioner for hele Haraldsholmen i 1996 og anslår dagens verdi til ca. 50 millioner - men han påpeker at det ikke er så interessant så lenge holmen ikke er til salgs. Han sier selv at hans plan er å gi Haraldsholmen tilbake slik at den kan doneres bort igjen og da hente inn enda mer penger. Uansett eierforhold kan man ikke unngå å legge merke til dette stedet når man beveger seg sjøvegen gjennom Blindleia.

Åkerøy, Agder, Norway

 

Åkerøya ligger i Blindleia, sør-vest av Justøya. Øya ble nevnt som et eget adelgods allerede i 1467. Dengang var navnet på øya "Aggerøen". I 1692 ga Kong Kristian V hele denne øyen til general og statholder Ulrik Frederik Gyldenløve og dermed ble den en del av grevskapet Jarlsberg og Larvik. Gyldenløve er vel også den eneste norske generalen som har fått oppkalt en egen krig etter seg (mer info her), men det er egentlig en helt annen historie.

I seilskutetiden var det mye skog og lite vakthold på Åkerøya. Skogen var verdifull og lite vakthold gjorde at den både titt og ofte ble besøkt av hollandske sjømenn som forsynte seg grådig av tømmeret før de returnerte til hjemlandet. Trelast ga ekstra inntekter når denne senere kunne bli solgt bl.a. i Holland. Dette likte greven dårlig så han ansatte derfor en kar som heter Anders Lindeberg som forvalter. Han hadde visstnok selv aner fra Holland så det anså nok greven som en god attest på hans evne til å beskytte skogen. Mulig han feilvurderte dette for senere frikjøpte den samme Lindeberg like godt hele Åkerøya - hvor han fikk pengene fra sier ikke historien noe om....

Det eldste huset på øya er ca. 400 år gammelt og etter hvert ble det bygget mange nye hus når flere folk flyttet hit. De fleste som bodde her livnærte seg av havet - noen som fiskere og andre som loser. Loshytten som ble brukt til utkikk står fortsatt på toppen av øya. Rundt 1870 var det flere innbyggere som levde av sjøfrakt, både langs kysten og over til Danmark, som flyttet fra fastlandet og ut til øyene. Fraktebåtene ble større og større og i den forbindelse ble det bygget både verksteder og anlegg for kjølhaling på Åkerøya.  I 1876 ble det til og med etablert en egen styrmannsskole. Denne skolen var i drift helt frem til 1906. 

Rundt 1880 blomstret hummerfisket. En pådriver for dette var pioneren Johan "hummerkongen" Olsen. Han bygget et stort oppdrettsanlegg på Medholmen. Der hadde han allerede på den tiden installert propeller i begge ender av et stort hummer basseng slik at han fikk en god vanngjennomstrømning. I dette bassenger hadde han på det meste over 60.000 hummere gående og herfra eksporterte han til både Sverige, Danmark og Holland. Handel med hummer var risikabelt og et år med uvanlig høy sjøtemperatur døde hele bestanden - det ble slutten for hummeroppdrettet på Åkerøya.

Noen levde også av jordbruk. Det var for det meste kvinnene som jobbet på husdyr og dyrking, mens mennene seilte ute på frakt eller fiske. En tid bodde det 300 mennesker på Åkerøy. Det var den første uthavnen som allerede i 1864 fikk eget bibliotek. I 1905 var det 75 elever på skolen og på denne tiden var det også 3 forskjellige butikker på øya. Fra 1930 ble Åkerøya igjen sakte avfolket, men det har nå endret seg. Flere familier med barn har flyttet ut igjen og det begynner å bli et levende samfunn med ca 50 fastboende på øya. De har en fast båtforbindelse med Brekkestø hele året.

Det mangler heller ikke på dramatiske episoder rundt Åkerøy. Det er spesielt 2 episoder som er omtalt i de lokale historiebøkene:

Briggen "Phoebus" skulle kjølhales, men for å komme til måtte den krenges så mye over på siden at kjølen kom klar av vannet. Mens de holdt på med dette ble det flo og vannet gikk til slutt over ripen og ned i lasterommet. Skipperen og rederen eide 50% hver i skuten. Skipperen ville avslutte, men rederen ville fortsette. Det endte med at båten tok inn så mye vann at den kantret og sank. Rederens sa da til skipperen "Nå kan du få min halvdel av briggen, så eier du ho aleine, så får du se hva du kan gjøre med ho". Takket være en dyktig skipper ble briggen til slutt berget, men den forliste noen år senere uten forsikring. Da skal visstnok den samme skipperen ha sagt "det som lett kommer, lett går" 

Senere (8. april 1940) ble det tyske troppetransportskipet MS "Rio de Janeiro" senket av den polske ubåten "Orzel" like sør for Åkerøy. Dette tyske skipet, som var blant de første som kom til Norge under de tidlige dagene av okkupasjonen, ble truffet midt i ammunisjonslageret som dermed eksploderte og delte skipet i to før det sank. I tillegg til skipets faste besetning på 50 sjøfolk var det 330 soldater ombord. Skipet var også lastet med 42 kanoner, 71 kjøretøy, 73 hester og ca. 300 tonn proviant, dyrefôr og ammunisjon. 180 mennesker ble reddet mens 200 mennesker druknet under forliset. De overlevende ble reddet av norske båter som førte dem inn til Lillesand. Under redningsarbeidet ble det påstått at de kom i fredelig ærend på vei til Bergen, men lensmannen i Lillesand var en våken mann som syntes det var en nokså tvilsom forklaring siden det var så mange mennesker i militæruniformer ombord. Så sent som i 2015 ble vraket av "Rio de Janeiro" lokalisert på 135 meters dyp.