Gamle Mandal flyplass, Agder, Norway

 

Det kan være vanskelig å tenke seg at det en gang lå en flyplass her, men Gamle Mandal flyplass lå faktisk på Vestnes like utenfor Mandal sentrum. Den ble etablert av tyske Luftwaffe rett etter invasjonen i 1940. Flyplassen hadde en rullebane som var bygget av trelemmer og var drøyt 1.500 meter lang og 80 meter bred. Disse lemmene var lagt rett på sanden og siden de stadig var i bevegelse ble det ofte betydelige skader under landing på det ustabile underlaget. 

Flyplassene på Kjevik ved Kristiansand og på Sola ved Stavanger var allerede i bruk av okkupasjonsmakten. Tyske Luftwaffe ville derimot ha enda en flyplass mellom Stavanger og Kristiansand og det var nok mye av begrunnelsen for etablering av en flyplass i Mandal. 

Allerede året etter ble det etablert en helt ny og bedre flyplass på Lista. Rullebanen på Lista var over 3.000 meter lang og dette var landets lengste rullebane helt frem til den lengste rullebanen på Gardermoen ble bygget. Når flyplassen på Lista stod klar ble det lite aktiviteter igjen i Mandal. Men like vel ble den utvidet med flere taksebaner og hangarer i 1944, men ingen ting av dette ble noen gang tatt i bruk. Det var heller aldri noen tyske skvadroner stasjonert i Mandal, og flyplassen ble stengt og nedlagt på slutten av krigen i 1945. 

Det var en viss sivil interesse for flyplassen rundt 1950. Det Kristiansand-baserte flyselskapet Sørfly ønsket da å bruke Mandal som base for sine charterfly. Saken ble diskutert av Mandal kommunestyre, men den endelige beslutningen var at de ikke ville tillate noen gjenåpning av flyplassen. 

Området med den gamle flyplassen på Vestnes ble etter krigen heller delvis ryddet for boligbygging og delvis klargjort for etableringen av Båtservice Verft. Der var selskapet som i sin tid produserte de nye norske MTB båtene – som Marinen vel aldri tok i bruk og derfor for det meste gikk rett i opplag. Da verftet senere flyttet til Gismerøy utenfor Mandal ble det gamle verftet revet og området på nytt ryddet - denne gangen for enda mer boligbygging.

Båtservice er i dag en betydelig norsk produsent av offshore relaterte tjenester, samt produksjon av hurtiggående katamaraner og ulike andre hurtiggående båter for politi, brannvesen, los og organisert sjøredning. Flere av Redningsselskapets båter er bygget av Båtservice i Mandal. En av disse er «RS111 -  Peter Henry von Koss», som i 2015 reddet over 150 båtflyktninger i Middelhavet. 

Helt sør i England ligger det en lite landsby som heter Beaulieu, omtrent midt mellom Bournemouth og Portsmouth. Denne byen har ingen ting med fortellingen om Mandal flyplass å gjøre, men det har derimot det norsk tankskipet med samme navn,  M/T «Beaulieu» som var eid av det norske rederiet Bjørn Bjørnstad i Oslo. 

Sommeren 1940 var nemlig Helner Grundt Spang (1920-1983) fra Mandal ombord i nettopp tankskipet M/T «Beaulieu». Skipet ble den 4. august 1940 først kraftig beskutt og senere sprengt og senket av den tyske krysseren «Widder», midt i Atlanteren. Fire av besetningen omkom, men Helner Grundt Spang og resten av mannskapet på 32 personer overlevde angrepet. Etter 6 døgn i livbåt ble de tatt opp av den engelske tankbåter «Cymberline» og satt i land i Gibraltar. Derfra kom Helmer Grundt Spang til Skottland og senere til Little Norway i Canada, hvor han ble utdannet som jagerflyger. I løpet av krigen deltok han i 242 offensive oppdrag over tyskokkuperte områder og ble nr. 3 i statistikken over nordmenn med det høyeste antall nedskutte tyske fly. 

Etter freden i 1945 reiste de norske pilotene hjem til et fritt Norge med sine 36 Spitfire fly. Turen startet 21. mai og ruten skulle gå fra Skottland via Sola og til Gardermoen. På Sola fikk øverstkommanderende for denne turen problemer med sitt fly, så Helner Grundt Spang overlot derfor sitt eget fly til obersten slik at han kunne fortsette til Gardermoen. Helmer Grundt Spang hadde nok også sine baktanker med dette, for de andre hadde ikke lettet før Helner Grundt Spang satt seg i oberstens fly og fant motoren sånn noenlunde brukbar til at han kunne fly via hjembyen Mandal. 

Han hadde nemlig hørt at tyskerne hadde bygget en flyplass der, men han var ikke da klar over at den var så liten at det ville bli et problem å lande med en Spitfire. Det sies at han på vei inn for landing gjennomførte noen dristige loops og rolls i lav høyde over rullebanen før han satte flyet ned med den fineste landingen som noen gang var gjennomført på denne flyplassen. Etter over 5 år i utlandet kunne han endelig sette bena på norske jord. 

1973 kom boken ‘Ravnefjell’. Den er skrevet av 3. styrmann Peder Kr. Nilsen ombord på M/T «Beaulieu» og i første kapittel beskriver han historien om angrepet på skipet og redningen av mannskapet. Krigshelten og jagerflygeren Helner Grundt Spang har også skrevet bok om sin tjeneste under krigen. Han er dekorert med bl.a. ‘Distinguished Flying Cross med bar’ (fra engelske RAF),  ‘Krigskorset med sverd’ (som er Norges høyeste utmerkelse for stridende), ‘St. Olavsmedaljen med ekegren’ (som er Norges nest høyeste utmerkelse for stridende) og ‘Krigsmedaljen’  - alle for sin betydelige innsats for Norge under krigen.

Hagavik, Vestland, Norway

Allerede på 1600 tallet var man kjent med sykdommen tuberkulose og helt til slutten av 1800 tallet var det en sterk smitteøkning i Norge. Rundt 1890 var dette den største dødsårsaken i Norge. Det var på denne tiden årlig mer enn 6.500 som døde av tuberkulose i Norge, de fleste barn og unge. Det meste av spredningen var via dråpesmitte - altså ikke helt ulik dagens smittebilde for Covid-19.

Da Sigvald Madsen fra Bergen var på studietur i Europa (1887) så han nytten av systematisk tuberkulosebehandling og basert på dette ville han bygge et nytt sykehus for behandling av tuberkulose  på Vestlandet. Dette var det vanskelig å finansiere og derfor ble det satt i gang en innsamlingsaksjon for å kunne realisere planene. I februar 1890 var det samlet inn 10.000 kroner fra private givere, 10.000 fra Brendevinsamlaget og 2.000 fra Sparebanken i Bergen. Byggingen av hospitalet på Os kunne starte.

Første byggetrinn stod ferdig i 1893 og behandlingsmetodene bestod av bading i utendørsbasseng, kraftig kost og mange hygienetiltak, samt god tilgang til både natur og fuglesang. Rekonvalesent etter behandling ble derimot snart et problem og mange pasienter døde på hospitalet mens de ventet på plass for videre behandling. 

De første legene på hospitalet jobbet uten lønn. Først i 1898 ble den første legen med fast betaling ansatt. Det var Herman Gerhard Gade. Han var bror til Fredrik Georg Gade som i 1912 fikk opprettet Gades Institutt i Bergen. Herman Gerhard Gade var spesialist i barnesykdommer og var ansatt helt til 1946. Han ble stående i stillingen til etter krigen og var på slutten veldig opptatt av å forhindre at hospitalet skulle bli pådyttet en nazistisk ideologi. 

Han stod også bak 3 betydelige ombygginger for å forbedre tilbudene på sykehuset og det var først og fremst Herman Gerhard Gade som var ansvarlig for at hospitalet på den tiden ble regnet som en av de mest moderne tuberkulose sykehusene i Europa. De hadde flest operasjonsaler, muligheter for bedre diagnostikk og fokus på moderne lysbehandling. Naturlig lys var en viktig del av behandlingen og derfor ble alle pasientrommene lagt med vinduer ut mot solen. I den tida Gade var overlege fikk han også bygget en park med eksotiske planter rundt hospitalet.

I 1895 oppdaget den tyske vitenskapsmannen Wilhelm Conrad von Röntgen effekten av røntgenstråler. Dette ble helt vesentlig for diagnosearbeidet på hospitalet og snart fikk de også et av de første røntgen apparatene i Norge. Rundt 1930-40 kom det flere medisiner mot tuberkulose og fra 1892 til 1946 gikk tallet på dødsfall blant tuberkulosepasienter ned fra 6.500 til 1.500 pr. år. Herman Gerhard Gade så denne utviklingen og var klar på at hospitalet måtte ta seg av andre pasienter i framtida. I et avskjedsintervju i Bergens Tidende sa han: ”På sikt må Kysthospitalets arbeid gå i retning mot ortopedisk kirurgi og det må adjungeres Universitetet” ….. og slik ble det.

I utgangspunktet diskuterte man i 1962 den videre driften ved hospitalet. Helsedirektøren var skeptisk til å opprettholde driften, men gikk til slutt med på dette som en midlertidig ordning mens man bygget ut Haukeland sykehus. I dag er Kysthospitalet på Hagavik en del av ortopedisk avdeling i Helse Bergen og de er helt i toppsjiktet når det gjelder både kompetanse og kapasitet på ryggoperasjoner, kne- og hoftetransplantasjoner.

Sveio, Vestland, Norway

Sveio er den sørligste kommunen i Vestland fylke. Kommunen ligger på sørsiden av den ytre delen av Hardangerfjorden og strekker seg fra havstykket Slettra i vest til Ålfjorden i øst. Den Vestlandske hovedvei mellom Stavanger og Bergen - E39 - skjærer rett gjennom kommunen og som regel er det ikke så mange som tar seg tid til å stoppe opp på denne gjennomfartsveien. Sveio har nå fastlandsforbindelse til Haugesund og Tysvær i sør (Rogaland) og en undersjøisk tunnel til Stord og Bømlo i nord (Vestland)

Helt ut mot havet i vest ligger Ryvarden fyr, som nå er blitt et kulturfyr og brukes til ulike kulturarrangement, konserter og kunstutstillinger gjennom hele året. Like nord for Ryvingen ligger de 2 skjærene Store- og Lille Bloksen. Hurtigbåten «Sleipner» som var underveis fra Stavanger til Bergen i svært dårlig vær, havarerte her den 26. november 1999. Det ene skjæret på Bloksen var markert med lys, mens det andre kun var merket med en varde uten lys. Etter havariet fikk både Store- og Lille Blokken nye lyssignaler slik at det skulle være enklere å navigere i mørket. Det var 85 personer om bord på «Slepner» denne dagen - 76 passasjerer og et mannskap på 9. Av disse var det 16 som omkom og 69 som ble ble merket for livet.

Det finnes flere kjente personer fra Sveio, men det er spesielt en som har oppnådd en internasjonal anerkjennelse og status. Han bodde i Sveio i to omganger – det er den verdensberømte komponisten Fartein Valen. Han ble født i Stavanger (1887) og døde i Haugesund (1952). Foreldrene var dypt kristne misjonærer og det preget hele livet til Fartein Valen. Han reiste med foreldrene til Madagaskar og fikk der sin grunnutdannelse. Da familien flyttet tilbake til Stavanger i 1895 tok han klavertimer mens han fullførte artium med topp karakterer i alle fag unntatt matematikk. Han kompenserte dette med å snakke flytende 9 forskjellige språk. Etter dette studerte han orgelspill i Oslo, og deretter piano i Berlin. Han studerte også tonale og atonale kontrapunkt – noe som preget mange av hans musikalske verk.

I 1916 kom han tilbake til Norge og bosatte seg i Valestrand, men da moren døde i 1920 dro han igjen ut på en ny studietur til Roma og Paris der han hentet mye ny inspirasjon fra både arkitektur og kultur. I 1935 fikk han innvilget statens kunstnerlønn og i 1938 flyttet han igjen hjem til barndomshjemmet i Valestrand i Sveio der han bodde de 14 siste årene av livet. Huset hans («Valenheimen») er nå museum. Farten Valen døde av hjertesvikt og ble begravd på statens bekostning på gravlunden i Valestrand. I løpet av sitt virke komponerte Farten Valen  mer enn 50 store musikalske verk i dag som spilles over hele verden..

Ikke så mye av dette er synlig fra hovedveien, men det du ikke kan unngå å se fra veien er det store steinkirken i bygden Førde. Den ble bygget i 1938 og er satt opp i hvitkalket stein. Bygget ble tegnet av arkitekt Torgeir Alvsaker og den har 240 sitteplasser.  

Utstein kloster, Rogaland, Norway

Utstein, helt nord på Mosterøy utenfor Stavanger, er omtalt helt tilbake til 800 tallet. Den gang kan dette stedet ha blitt brukt som en av de 5 kongsgårdene Harald Hårfagre hadde langs norskekysten. Man mener i alle fall å kunne fastslå at Utstein ble brukt av Harald Hårfagre etter slaget i Hafrsfjord i år 972.

Klosteret på Utstein ble bygget på midten av 1200 tallet. Man antar at byggingen startet rundt 1260 og det senere var Magnus Lagabøte som var pådriver for byggingen. Utgravinger viser at det allerede kan ha vært en gammel kongsgård i området og at denne kan ha tilhørighet til Magnus Lagabøtes forfedre. Kirken på Utstein Kloster er enestående i Norge. Den er tilegnet St. Laurentius og har tårnet midt mellom skip og kor. Selve klosteret er Norges eneste originale og helt bevarte middelalder kloster. 

Munkene som bodde her var av ordenen 'Augustinerkorherrene' og de kom sannsynligvis fra Olavsklosteret i Stavanger - med velsignelse av byens biskop. De levde med en streng disiplin der dagene ble brukt til bønn, skriftlesning og messer. Kroppsarbeid var ikke tillatt. Man antar at det på det meste har vært 20-30 munker som bodde her og at de hadde det dobbelte med lekfolk for å drive gården, utføre forefallende vedlikehold og lage mat for de fromme munkene. Klosteret eide store eiendommer og hadde nok årlige inntekter til å brødfø 250 personer.

Historikeren Eldbjørg Haug mener det er tegn som tyder på at Utstein kloster trolig heller var et Benediktinerkloster og at det ble bygget samtidig med klosteret på Halsnøy, altså i forbindelse med kongekroningen av Magnus Erlingsson i Bergen i 1164. Da kan begge klostrene ha blitt grunnlagt av Magnus sin far, lendemann Erling Ormsson fra Etne i Vestland fylke. Dette støttes bl.a. av at den store døpefonten i kirken er datert tilbake til 1100 tallet.  

Etter reformasjonen ble klosteret stående ubebodd i flere år og bygningene begynte å forfalle. Den første lekmannen som flyttet hit og overtok eiendommen var Christopher Garman i 1750. Han satte i stand bygningene, men endret også på en del av byggverket. Helt frem til 1930 fungerte klosteret som våningshus på gården hans. 

Garemans kone, Cecilie Widding Garmann,  døde i barsel (1759) og ble begravd ved kirkens vestvegg. Christopher Garman lovet dyrt og hellig at han aldri skulle gifte seg igjen, men etter 20 år gjorde han nettopp det. Under vielsen med sin ny kone i Stavanger domkirke mente Garman at han kunne se Cecilie. Han falt da i koma og døde en uke senere. I dag sier historien at Cecilie Widding Garman er klosterets spøkelse, kalt "Den hvite dame", og at hun fra tid til annen vandrer i gangene på klosteret.  

Familien Schancke overtok klosteret i 1885 og driver fortsatt den tilhørende gården. Koret i kirken ble overført til staten i 1899. Omkring 1900 startet man også på et betydelig restaureringsarbeid og i dag  benyttes klosteret som museum med konserter, teater og selskapslokaler. Det meste av anlegget er tilgjengelig for publikum.

(Opprinnelig innlegg er fra 2008, revidert 2021)

Stusvik, Agder, Norway

Stusvik ligger på nordvest siden av Lindesnes landet, ytterst i Grønsfjorden og nesten helt ute ved Lindesnes fyr. Utsikten er omtrent rett mot sør. Allerede i skattelistene fra 1600 tallet var Stusvik kjent som en av de stor ødegårder i gamle Vest-Agder. Man er derimot litt i tvil om gården på Stusvik kan være forvekslet med gården i Syrdal, på østsiden av Lindesnes landet. Den gamle post- og senere også skoleveien går nemlig mellom disse 2 stedene. 

Det er fortsatt mulig å ta denne turen over fjellet, men stien er smal og relativt dårlig merket. Alternativet er å kjøre flere kilometer på en smal svinget grusvei uten særlig mange møteplasser. Stusvik ligger da på det stedet veien stopper i en snuplass med en liten og nokså marginal parkeringsplasser for 2 gjester. Bor man her forventes det tydeligvis at man har sin egen parkeringsplass og hvis det kommer mer en 2 biler på besøk blir det nok plutselig litt for folksomt...

Havnen med moloen på Stusvik ble bygget av staten for å lage en fiskehavn her ute. I dag er den overtatt av et sameie som stort sett består av lokale grunneiere. Man trenger ikke kaste så mange blikk på moloen for å forstå at det kan være temmelig tøffe forhold når været står rett på. Ute til venstre ligger Lindesnes fyr og til høyre ligger Korshavn. Midt mellom kan man skimte toppen av Sælør i horisonten (se egne beskrivelser). Forsetter man rett sørover etter dette treffer man først land et sted mellom Tyskland og Nederland- og fortsetter man rett østover treffer man land på Skagen i Danmark. 

(Opprinnelig innlegg er fra 2009, oppdatert 2021)

Flekkefjord, Rogaland, Norway

 

Har du hørt historien om Vicekonsul I.P.M. Eyde fra Flekkefjord? 

Han var en eksentrisk person i det «Flekkefjord’ske» bybildet i perioden fra 1855 til 1921. Dette var en herremann det nok stod stor respekt av og som gjerne tittelerte seg som nettopp "Vicekonsul". Han hadde åpenbart gode evner som forretningsmann og skal ha mye av æren for at Aarenes Lærfabrikk ble en gullgruve for eiere og en trygg og god arbeidsplass for de ansatte. Fabrikken ble etablert i 1853 og var i drift helt frem til 2013. Dette var landets siste storskala garveri, men på tross av god omsetning var det en svak økonomi i et konkurranseutsatt og internasjonalt marked.

Men tilbake til Vicekonsulen....

Den ærverdige I.P.M. Eyde var ikke bare bedriftsleder, men også byens ordfører og ved flere omganger varamann til Stortinget. Hans bolig, bygget i klassisk dragestil, ligger midt i Flekkefjord sentrum. Her bodde han frem til 1901. Tidvis holdt han også til ute på landstedet "Sjølyst" som ligger på Sveiga, litt lenger ute i fjorden. 

På byens torg var det vanlig at tilreisende satte fra seg hestene sine når de besøkte byen. Konsulen - som var særdeles opptatt av dyrenes velferd - satte opp et skilt med teksten "Hestens Bøn". Han mente nemlig at en del av hestene som ble plassert her fikk alt for dårlig stell av sine eiere. For de kuskene som ikke fulgte opp dette vanket det en kraftig reprimande og en sterk forventning om at dette endret seg til det bedre ved neste besøk i byen. I motsatt fall kunne de som imponerte konsulen med godt dyrehold bli belønnet med en dram eller et glass øl fra den ærverdige konsulens kjeller. Etter hvert som torghandelen økte og det ikke lenger var  plass til alle hestene på byens torg, flyttet konsulen skiltet til sitt eget hus slik at besøkende kunne sette fra seg hestene der. Praksisen med øl og dram til de som passet godt på hestene sine fortsatte som før.

Nå likte tydeligvis konsulen å vise seg litt frem for byens befolkning. Det var fast rutine at han hver søndag formiddag stilte seg opp på husets altan med utsikt mot byen. Herfra gjorde han en oppvisning med å svinge sine manualer over hodet  med stive knebøy. Dette samlet selvfølgelig et lite publikum på området foran huset og da pleide Vicekonsul I.P.M Eyde å vise sin raushet og store takknemlighet med å kaste noen få småmynter ned til sine tilskuere.

Nå var det ikke bare Vicekonsul I.P.M. Eyde som satt sitt preg på næringslivet i Flekkefjord

Ole Christian Axelson (1849-1917) startet karrieren i krambua til J.G. Jansens enke i Flekkefjord. I 1879 hadde han gjort det såpass godt at han kunne overta hele butikken. Hans forretningsområde var oppkjøp og videresalg av stav og tønner og med denne virksomheten ble han raskt Flekkefjords rikeste mann. 

I 1898 etablerte han O.C. Axelsens Tønnefabrikk og allerede i 1902 hadde bedriften hans 40 ansatte. På denne tiden var det 5 tønnefabrikker i Flekkefjord, men Axelsens fabrikk var den største og ble senere også verdens største leverandør av tretønner. Da plasttønnene ble introdusert var det mindre og mindre behov for tretønner. Axelsens så da etter andre forretningsmuligheter og startet med produksjon av karosserier for busser og lastebiler. Rundt 1960 produserte man også campingvogner og brannbiler. På Axelsens Fabrikk ble det tilslutt produsert over 1.000 brannbiler og dermed er dette Norge desidert største brannbilfabrikk. 

Andre kjendiser fra Flekkefjord er oppfinneren Erik Alfred Tesaker. Han er fra Gyland som ligger i Flekkefjord kommune. Tesaker ble landskjendis gjennom 3 sesonger av TV programmet «Oppfinneren» og mellom alle hans spennende konstruksjonene var han også innom programmet «Farmen». 

Enda bedre kjent er kanskje de 4 padlerne fra Flekkefjord Kajakklubb - Einar Rasmussen, Olaf Søyland, Ingeborg Rasmussen og Eirik Verås Larsen. Til sammen har de imponerende 12 VM gull og 2 OL gull + 1 OL sølv. Ikke verst prestasjoner fra sørlandskystens vestligste kommune med bare ca. 9.000 innbyggere. 

PS

Huset til Vicekonsul I.P.M. Eyde er på ingen måte typisk for bebyggelsen i Flekkefjord. Byens sentrum, som ligger rundt elven fra Selura og Grisefjorden, består stort sett av tette små hvite skipperhus som seg hør og bør i en skikkelig sørlandsby. En gang tenkte man seg at Sørlandsbanen skulle gå gjennom Flekkefjord. Da ble det som i dag er Flekkefjordbanen bygget som en del av Sørlandsbanen. Senere ble den nye traseen for Sørlandsbanen lagt lenger inne i landet og Flekkefjordbanen ble gjort om til en lokal jernbanestrekning (se egen beskrivelse)

Kjører du forbi på E39 så er det ikke bortkastet å ta en pause i Flekkefjord - mer om byen og områdene rundt kommer senere.....

 

Rossnes, Agder, Norway,

I 1980 oppdaget de to lokale dykkerne, Roar Salthaug og Tor Arvid Midling, vraket av det man antok var det hollandske seilskipet «De Christian». Dette funnet fikk fort navnet «Farestadvraket» og kartleggingen av funnet ble overtatt av Norsk Sjøfartsmuseum allerede året etter. 

Navnet «Farestadsvraket» kommer av at de som drev kartlegging av funnet hadde sin base på et jorde som ble stilt til rådighet av Paul Kristiansen ved Farestad, like ved Rossnes, på Skjernøy utenfor Mandal. Dette var en operasjon som krevde stor innsats og til sammen var det mer enn 20 dykkere engasjert for oppdraget.  Skipets anker ble tatt opp og ligger fortsatt som et minnesmerke på Farestad. Dette ble gitt til befolkningen på Stjernøya som en takk for usedvanlig god hjelp under utgravingen. 

Historien startet 8. oktober i 1745. Da la skipet "De Christian", lastet med hollandsk brostein, ut fra Amsterdam med kurs mot Strømstad i Sverige. Utenfor norskekysten ble skipet overrasket av en kraftig storm. Mannskapet mistet kontrollen og skipet grunnstøtte ved Sandøy like sørøst for Skjernøy den 12. oktober. Skipet hadde et mannskap på 14 mann og da det grunnstøtte brakk det i to. Forskipet sank i løpet av noen få minutter, men 10 av mannskapet greide å redde seg i land på Sandøy. Skipper, styrmann, kokken og tømmermannen druknet da akterskipet forsvant i bølgene. Ingen hadde oppdaget at skipet var i havsnød denne kalde natten i oktober, men da de overlevende neste dag greide å rigge opp en flaggstang og et flagg av vrakgodset fikk de varslet folk inne på Skjernøy.

Losen på Udøy var den første som så flagget på sin vanlige morgentur. Han fikk raskt organisert en redningsaksjon og i løpet av noe få timer hadde lokalbefolkningen hentet inn hele mannskapet og gitt alle sjøfolkene tørre klær. Flere av de som hjalp til under redningsaksjonen var fra Skjernøy. Da det havarerte mannskapet skulle reise hjem fikk alle ny hyre på en hollandsk fraktebåt med kurs for Amsterdam.

I Sjøfartsmuseets arkiv finnes det beskrivelser av andre interessante skipshavari i det samme området. Det er bl.a. funnet et vrak fra en engelsk båt med navn «Elisabeth» som havarerte etter et anløp i Langesund. Beskrivelsen av forskipet på «Christian» kan også stemme med tilsvarende beskrivelser fra forskipet på «Elisabeth». Dette har helt sikkert arkeologene i Sjøfartsmuseet full kontroll på - så da er det opp til dem å bestemme det endelige opphavet til «Farestadvraket».....

Så lurer du kanskje på hva som er sammenhengen mellom disse to skipshavariene og broen på bildet. Svaret på det er at det ikke er noen sammenheng i det hele tatt. Denne broen - som kan minne litt om en modell av Golde Gate Bridge over San Francisco Bay - er en smal gangbro som går fra Farestad (egen beskrivelse) til Rossnes. Fra friområdet på Rossnes kan man se like over sundet til Sandøy og stedet der havariet skjedde. Like sør for dette ligger også Pysen som for øvrig fortsatt er Norges sørligste punkt (egen beskrivelse).

Øyrvika, Rogaland, Norway

Mange av gårdene på Jæren er rike på fornminner. Et godt eksempel på dette er gårdene på Hårr - helt ute med havet og like sør for Øyrvika i Vigrestad kommune. Lenger mot nord ligger Kvassheim fyr og mot sør ligger Brusand og Ogna. Litt nord for Hårr er det rester etter en gammel strandvoll som har skapt en viss historisk interesse. I dag ligger denne volden 3-4 meter over dagens havnivå, men da den ble bygget (og havnivået var mye lavere enn det er i dag) var denne strandvollen faktisk en effektiv molo som beskyttet en liten havn. I dag er den gamle havnen innenfor moloen bare en gjengrodd myr som knapt nok er synlig i landskapet.

Ved denne gamle havnen er det avdekket fire tufter etter gamle naust fra folkevandringstiden (400-600 år e.kr.). Disse naustene må ha vært mellom 12 og 18 meters lange og det underbygger teorien om at vikingene fra Vestlandet reiste med større langskip enn man tidligere har antatt. I tillegg er det også avdekket minst 3 gravtufter ved den gamle havnen. Den ene av disse er fortsatt godt synlig (ca. 10 meter i diameter og minst 2 meter høy). Man antar at havnen har vært brukt av velstående vikinger fra storgårdene på Jæren. Havnen har nok «grodd igjen» i løpet av middelalderen, rundt år 1300.

Det mest kjente funnet i dette området er derimot av mye yngre dato. Det var Peter Laurits Horr som i 1894 fant en nedgravd sølvskatt med irske, angelsaksiske, tyske og arabiske sølvmynter. Skatten var fra rundt 1025 og nedgravd i et stort drikkehorn fra vikingtiden. Det lå også et krusifiks av sølv i hornet og man antar at skatten kom fra ulike røvertoktet på kontinentet siden krusifikset er laget lenge før Norge ble kristnet.