torsdag 8. juni 2017

Carrières de Lumières, France


 
Tenk deg at du går inn i en gammel gruve og i det du kommer inn i den mørklagte fjellhallen starter over 100 prosjektorer opp med levende bilder på både vegger og gulv - akkompagnert av sterk og krystallklar musikk. Hele det mørke rommet begynner plutselig å leve og man føler at man må bli stående helt stille for ikke å trø inn i selve bildene. Her blir tilskuerne små og opplevelsen av bildene formidabel.  

 
I de nedlagte bauksitt gruvene Carrieres de Lumieres er det over 20 meter under taket og her arrangeres det hvert år en audiovisuell utstilling med et spesielt tema eller en spesiell kunstner. Tema for årets utstilling er menneskenes historien av kunstnerne Hieronymus Bosch, Pieter Brueghel og Guiseppe Arcimboldo til musikk av Luca Longobardi. I denne konteksten passer det faktisk bra at musikken bl.a. var fra Vivaldis 4 årstider og at finalenummeret var en sterk original versjon av Led Zeppelins "Stairway to Heaven". I utgangspunktet kunne man jo tenke seg at lyden inne i disse fjellhallene blir deretter, men her er det ikke noe å si på noe av den audiovisuelle kvaliteten.

 
Den gamle middelalderbyen Les Baeux de Provence (egen beskrivelse) har hatt satt mange spor etter seg i historiebøkene. Et av disse var da var geologen Pierre Berthier i 1821 var den første til å oppdage at fjellene rundt middelalderbyen bestod av bauksitt - navnet ble tatt etter byen og materialet fra de gamle gruvene ble benyttet til produksjon av aluminium. Besøker man middelalderbyen Les Baeux de Provence kan man også kjøpe inngangsbilletter uten å bli stående i køen foran billettluken utenfor gruvene.
 
Tidligere kunstnere som er presentert på samme måte i disse nedlagte bauksittgruvene er Gustav Klimt (2014), Michelangelo, Leonardo da Vinci og Raphael (2015) og Chagall (2016). Hvem som blir årets artist i 2018 er ukjent på dette tidspunktet - så følg med. 
 
 
 
 

Les Baeux de Provence, France

 
Tenk deg hvordan livet i middelalderen må ha vært da de stolte ridderne ankom fristedet Le Baeux i Provence. Her oppe i fjellene la det en trygg og godt bevoktet middelalderby der hertugen som seg hør og bør bodde i festningen på toppen av fjellet, mens byens befolkning befant seg litt lenger nede i fjellsiden. Denne festningen hadde nok en av de mest dramatiske beliggenhetene i hele Provence. Byen og borgen ligger i forlengelsen av en åskam med god utsikt over dalen Val d'Enfer (som oversatt betyr "Helvetesdalen"). I følge det lokale sagnet skulle denne dalen være bebodd av både hekser og ulike nisser.
 
I middelalderen var Les Baeux hjemstedet til noen av de mest føydale landeierne i hele Provence. Selv hevdet de at de nedstammet direkte fra Balthazar - den ene av Bibelens 3 vise menn. Den trenden som dominerte i disse miljøene var nok det som i dag kalles "Provencals Cour d'Amour". Dette var tradisjonen der de stolte ridderne kvadet om den høviske kjærligheten til sine høybårne og fagre jomfruer. Dette må jo utvilsomt ha vært noe som stod i sterk kontrast til de daglige og nådeløse oppgavene til disse krigerske ridderne.
 

Les Baeux's storhetstid sluttet i 1632. Da var dette miljøet tydeligvis blitt en maktfaktor i Frankrike og Louis XIII ga ordre om at både byen og borgen skulle ødelegges. Borgen ble nesten totalt ødelagt og i dag er bare konturene av dette byggverket synlig. Mulig det var en kraftanstrengelse å rive borgen eller et snev av kultursamvittighet som gjorde at byen ble spart. I dag er den fortsatt autentisk slik den var i middelalderen. Landsbyens torg og lille kirke er fra 1100 tallet. Den er nå dekorert av den lokale kunstneren Yves Brayer.

I 1821 oppdaget geologen Pierre Berthier store forekomster av Bauksitt i fjellet like utenfor Les Beaux. Dermed vet du også hvor navnet Bauksitt kommer fra. Bauksitt brukes til produksjon av aluminium. I dag er etterspørselen etter Bauksitt på verdensbasis nokså redusert på grunn av stor gjenvinning av aluminium.

Byen har 400 innbyggere, men besøkes av over 2 mill. turister i året og derfor kan være lurt å komme tidlig på morgenen. Hele byen er bilfri og det skyldes muligens at det ikke finnes små nok biler til å komme gjennom de trange smugene.

onsdag 7. juni 2017

Abbey Notre-Dame de Senaque, France

 
Benediktiner klosteret Abbey Notre-Dame de Senaque i Provence ble grunnlagt i 1148. Allerede 2 år før dette hadde grunnleggerne kontakt med munker fra det nye Lyse Kloster som var etablert like sør for Bergen. Lyse Kloster ble grunnlagt av munker fra England i 1146 og var i drift frem til 1536. Rundt 1540 ga danskekongen ordre om at klosteret skulle rives og noen år etter dette (1578) ble steinene fra det ødelagte klosteret hentet til Danmark for å benyttes til byggingen av Kroneborg slott.
 
I 1207 var det også en utstrakt forbindelse mellom klostereet Abbey Notre-Dame de Senaque og Kloster Tutterø (Tautra) i Nidaros. Dette norske klosteret var etablert allerede i 1108 og var på mange måter en modell for opprettelsen av Lyse Kloster. I 1470 forsøkte man å re-vitalisere klosteret uten å lykkes og i 1567 brant det ned til grunnen og forsvant samtidig ut av historien.
 
Klosteret Abbey Notre-Dame de Senaque er fortsatt i drift som kloster, men det har også vært noen dramatiske perioder i klosterlivet. I det 13. og 14 århundre eide klosteret store landområder i Provence, men da religionskrigene startet i 1544 ble eiendommene konfiskert og klosteret nesten ødelagt. I 1781 kom den franske revolusjonen og da ble hele klosteret solgt som om det var statens eiendom. Den nye Benediktiner ordenen med Dom Barnouin i spissen startet oppkjøp av klosterets eiendommer for å re-vitalisere dette. I 1903 kom den neste krisen (for munkene). Nye lover for utøvelse av religion ble vedtatt og munkene ble kastet ut av klosteret, men i 1926 ble det igjen åpnet for franske Benediktinere. I 1969 var det nok en gang trange tider for religionsutøvelse og da flyttet alle munkene til det øyen Lerins like utenfor Cannes. Dette var blitt Benediktinernes hovedkvarter i Frankrike. Det forlatte klosteret Abbey Notre-Dame de Senaque ble etter dette  benyttet som et kultursenter frem til munkene igjen flyttet inn i 1988. I 1998 hadde klosteret 850 årsjubileum og etter dette har det vært et levende kloster - åpent for publikum både for omvisning og messer.
 
I utgangspunktet lå klosteret utilgjengelig til i bunn av en trang dal. Nå er det bilvei nesten helt frem og dermed er også inngangspenger for omvisning sammen med en suvenirbutikk blitt en større del av kjernevirksomheten for de fastboende munkene. Foruten sine religiøse og kommersielle oppgaver i klosteret dyrker munkene store mengder med lavendel på de omliggende områdene.
 
 

L'Isle sur la Sourgue, France

 
Denne småbyen ligger langs elev Sorgue og er best kjent for sine mange antikke møller. En gang var det over 70 kornmøller, men i dag er det bare 9 av vannhjulene som er bevart, men ingen som er i bruk. Et av de største vannhjulene er på Place Gambetta midt i byen. En tur gjennom byen gir også et godt bilde av hvordan elven er splittet opp og vannet fordelt i flere nivå for å kunne benyttes til alle møllene.
 
Det sies at L'Isle sur la Sourgue er som et smykkeskrin for antikvitetshandlere og byens storstue (Notre-Dame-des-Anges) er fra 1600 tallet og gir et godt bilde fra byens storhetstid. Når man skal drive et turistkontor i en by med slike røtter i mølleindustrien er det selvfølgelig helt naturlig at kontoret ligger i et gammelt kornlager fra 1700 tallet.
 
 

Fontain de Vaucluse, France



Det sies at kilden til elven Sorgue er under denne byen, men et stemmer ikke. Elven starter på det 2000 kvadratkilometer massive fjellpartiet i nasjonalparken Parc Naturel Règional du Luberon som ligger over byen. Vannet samler seg og renner inne i fjellet til det kommer ut ved den frodige byen Fontain de Vaucluse. Vannet - som kommer rett ut av fjellet - er så krystallklart at det virke nesten unaturlig og det første som man tenker på er at dette ligner et nylig rengjort akvarium. Et slikt krystallklart elvevann er ganske spesielt på kontinentet.

Langs elven som renner gjennom byens lille torg ligger det små butikker som selger lokalt håndverk og små spisesteder som serverer lokal mat. Det ser nesten ut som om det stille vannet også påvirker bylivet for her går alt for seg i et behagelig tempo.

Like nedenfor "kilden" i fjellet ligger papirfabrikken Moulin à Papier Vallis Clausa. Den er berømt for sin produksjon av håndlaget papir og de produseres fortsatt etter samme metode som de benyttet på 1400 tallet. Nå er jo selvfølgelig ikke dette et papir som egner seg til avisproduksjon, men det er svært ettertraktet blant kunstnere.


Det er tydelig at hele landskapet i og omkring byen er skapt av elven og på toppen av et lite fjell med utsikt til elven ligger restene etter byens gamle festningsverk. Siden elven Sorgue har rent her i tusenvis av år har den dannet et stort nettverk av underjordiske huler og elveløp i fjellet. Da passer det også med et underjordisk museum som viser hva som er funnet i området gjennom de 30 siste årene med huleforskning.

Fontain de Vaucluse ligger i enden av fjellveien og dette er så langt man kommer med bil. Byen var  minst like avsides under 2. verdenskrig og dette, i kombinasjon med alle hulene i området, gjorde at den franske motstandsbevegelsen stort sett fikk jobbe uforstyrret herfra. Denne historiske perioden er også vist i et eget museum (Musèe d'Histoire). Som om ikke dette var nok museum i den lille byen så finnes det faktisk et til. Det heter Musèe Pètrarque og ligger i det huset der den italienske dikteren og humanisten Francesco Petrarca bodde i de 16 årene han skrev om sin ubesvarte kjærlighet til Laura av Avignon. Han var født i Toscana og bodde i Firenze helt til faren ble forvist i 1302. Familien flyttet da til Avignon i Frankrike der de akkurat fikk oppleve at den franske byen overtok pavesete fra Roma (1309). Hvem Laura fra Avignon egentlig var er derimot litt uklart. Det kan ha vært Laura de Nova som var gift med greven Hugues de Sade. De bodde i Avignon og han var igjen stamfaren til den famøse filosofen, forfatteren og uhelbredelige kvinnebedåreren Marquis de Sade.

tirsdag 6. juni 2017

Roussillon, France

 
Roussillon ligger på gammel sjøbunn med sterkt innslag av jern. Derfor er landskapet preget av røde bergarter og det meste av byen er bygget i rød sandstein. Dette er ikke noen stor by, men den okerrøde fargen gir et varmt inntrykk. Det sies at byen består av 17 ulike fargenyansen og at alle er hentet ut av de omliggende steinbruddene like utenfor byen. Vil du besøke disse ligger de ca 45 minutters gange på vestsiden av byen. Her liger også den gamle fabrikken som fremstilte okerfargete pigmenter fra fjellene rundt. Denne fabrikken (Conservatoire des Orchres et Pigment Appliquès) er åpen for omvisning og her kan man også delta på ulike kurs i fremstilling av pigmentet.

 
Før boligkrisen traff Frankrike var dette en skikkelig bakevje. I 1950 flyttet den amerikanske sosiologen Laurence Wylie til byen for å skrive boken "Un Village du Vaucluse". Han konkluderte med at innbyggerne i Roussillion - på tross av sine mange eiendomsfeider - var et solid, hard arbeidende og produktivt samfunn. Under 2. verdenskrig bodde Samuel Beckett her og hans var ikke helt enig i den karakteristikken.
 
 

Mont Ventoux, France


Synet av Mont Ventoux må være skremmende dersom man har til hensikt å sykle opp til toppen. Fjellet er en kalksteinsformasjon og ligger vest for Alpene, noen mil øst for Avignon i Provence. Det høyeste punktet er på 1.912 moh. og her ligger det en stor meterologisk stasjon. Det er enkelt å kjøre bil til toppen, forutsatt at det ikke fortsatt ligger snø på det øverste nivået. På grunn av at fjellet er av hvit kalksteinen er toppen godt synlig på langt avstand.

Frem til 1973 var det hvert år arrangert bakkeløp for biler opp sørsiden av fjellet. Den gangen var fjellveiene enda smalere og svingete enn de er i dag, men det ble like vel målt toppfart på 145 km/t. på vei opp til toppen. Senere har fjellet blitt kjent som en avskrekkende etappe i Tour de France. Det har vært mange dramatiske episoder under dette sykkelrittet og det verste var nok da den britiske syklisten Tommy Simpson døde av utmattelse og hjerteinfarkt på vei opp Mont Ventoux i 1967.



Det finnes 3 veier opp til toppen og det finnes en egen sykkelklubb for de relativt få som greier å sykle opp og ned alle tre veiene i løpet av 24 timer, men det anbefales ikke å søke om medlemskap her uten at man er ekstremt veltrent på sykkel. Klubben heter Club des Cingles du Mont Vertoux.

Kommer man først opp kan man gå rundt toppen av fjellet. Det er en tur som vanligvis tar ca. 5 timer og den kan tas både med og uten guide. Det skal visstnok være en fin tur å gå opp fra en av de omliggende landsbyene for å oppleve soloppgangen på toppen av fjellet. Denne turen anbefales ikke uten guide. 

Fjellet har fått navnet sitt etter det franske ordet Vent som oversatt betyr Vind. Det forstår man fort når man treffes av den nordlige mistralvinden på toppen. Da blir man neste blåst ut av skoene. Men når den tørre vinden får tørket opp fuktigheten i luften så forsvinner disen og himmelen over landskapet får en dyp blå farge.

Avignon, France

 
 
Kanskje er Avignon en av de mest fascinerende byene i Sør-Frankrike. Rundt gamlebyen er det bygget en stor og massiv forsvarsmur som fortsatt dominerer bybildet. Midt inne i gamlebyen ligger det gamle palasset som de franke pavene bygget i perioden fra 1309 til 1377. Palais des Papes med sine over 15.000 m3 bebygget flate et av de største europeiske byggverkene fra middelalderen.
 
Det hele hadde sin bakgrunn i en romersk fraksjonsstrid i 1309. Det var Philippe IV fra Frankrike som stod bak denne striden og dermed flyttet like godt pave Clements V med hele sitt hoff til Avignon i Provence. Clements V flyttet til en liten og begrenset bolig, hans etterfølgere fikk det aldri stort og flott nok. På denne tiden var det mange omstreifende røverbander som dominerte utenfor byene og med pavens verdier i Avignon var det nok også behov for å bygge en trygg og sikker bolig. Derfor ble bygget mer og mer utrustet som en uinntakelig festning. Pavenes palass var godt utsmykket, men i dag er det aller meste av dette fjernet - noe til ulike museer, men det meste har nok forsvunnet under en mengde røvertokt mot denne imponerende bygningen.  
 
I perioden frem til 1376 var det 7 forskjellige paver som regjerte her. Ingen av disse var spesielt kjent for sin fromhet. Clement V døde da han spiste knuste smaragder i et forsøk på å kurrere magesmerter. Clement VI mente at den beste måten å tjene Gud på var gjennom et overdrevet luksusliv. Petrarca ble bestyrtet over den "verdslige skitt" ved hoffet. Det var pave Urban V som til slutt greide å flytte hoffet tilbake til Roma i 1377.
 
 
 
Elven Rhone renner gjennom Avignon. Å krysse denne store elven har ikke alltid vært enkelt. På motsatt side av elven var det gode beitemuligheter, men disse ble lite tilgjengelige uten en god bro. I både 1177 og 1185 ble det gjort forsøk på å bygge en bro. Da den tilslutt stod ferdig var den bygget med 22 steinhvelvinger ute i vannet. Denne første broen ble ødelagt da Louis VIII erobret Avignon. Restene av denne broen forsvant senere i en stor flom.
 
I 1345 forsøkte pave Clements å bygge en ny bro. Han ville ha et kapell midt ute på broen og mente a dette ville sørge for at broen ble stående. Nå var det en spesiell årsak til at dette kapellet ble bygget et lite stykke ut på broen, nemlig at han som ville bygge broen var en fattig gjetergutt og for å finne ut hvordan det skulle gjøres spurte han en dag Gud om råd. Han skal da ha fått til svar at han måtte legge ut noen mye større steiner som fundamenter i elven. Dette var et både tungt og krevende arbeid, men til slutt fikk han overtalt bygningsarbeiderne om at dette var den eneste måten å gjøre det på dersom broen skulle stå til evig tid. 
 
Nå gikk det ikke riktig slik. Også denne broen ble ødelagt av en flom i 1668, men kapellet som heter Chapelle St. Nicolas og de 4 første steinhvelvingene står fortsatt. Dette lille kapellet er derfor tilegnet gjetergutten Saint Bènèzet og det er også her han nå ligger begravd. Restene etter broen Pont Saint Bènèzet stikker i dag halvveis ut i elven og et blitt et godt synlig historisk monument i Avignon.
 
Fra det ytterste punktet på denne broen ser man toppen av de spesielle og imponerende fjellet Mont Ventoux i horisonten (egen beskrivelse). Frankrikes største kulturfestival med dans, musikk, drama og konserter arrangeres hvert år i Avignon. Det offisielle navnet er Avignon teaterfestival og den arrangeres i løpet av 3 uker i Juli. Uoffisielle er det da over 600 artister som opptrer i ulike roller.