Eidaholmen, Norway

Lovrafjorden er en kort sidefjord til Sandsfjorden. Er man på sjøveien til Sauda går Lovrafjorden sørover et lite stykke nord for den nye broen over Sandsfjorden og like sør for Sand i Ryfylke.

I denne fjorden finnes det bare en liten øy og den ligger nesten inne ved bunnen av fjorden, like utenfor Lovraeiedet. Denne lille spesielle øyen heter Eidaholmen, men den må ikke forveksles med den lang større Eidsholmen utenfor Eidsund på Ombo eller den lille Eidaholmen som ligger i Salsvatnet nord for Namsos.

Eidaholmen i Rogaland er ganske unik og består bare av et enkelt lite hus med et tilhørende lite uthus, et sjømerke, en utegrill og en parabolantenne. Øyens høyeste punkt er ca. 2 moh og det kan vel ta maks 1 minutt å spasere rundt hele øyen - selv i et behagelig lavt tempo.

Nesflaten, Norway

Nesflaten ligger ved Suldalsvatnet, nesten midt mellom Sand i Suldal kommune og Røldal i Odda kommune. En av landets 18 nasjonale turveier går gjennom bygden med bare 80 husstander.

Den gang Norsk Hydro etablerte aluminiumsverket på Karmøy, like sør for Haugesund, var det et stort behov for energi og her fikk Nesflaten en spesiell rolle. Norsk Hydro startet en betydelig kraftutbygging i Suldal og Røldal, men fokus var ikke bare å få tatt ut billig elektrisk kraft - de påtok seg også et betydelig ansvar for utviklingen av lokalmiljøet. Nedslagsfeltet for disse kraftverkene er på 793 km², og har en samlet magasinkapasitet på 833 millioner m³. Energien som produseres av i alt 8 kraftverk går fortsatt til Hydros aluminiumsverk på Karmøy.

Arkitekten Geir Grung, som var sønn av den like berømte funkis arkitekten Leif Grung, ble engasjert for å tegne kraftstasjonen og tilhørende bygningsmasse - et prosjekt som fortsatt står som et tydelig monument over både formriktig arkitektur og design fra 1960 tallet. Arkitekten tegnet selve kontrollstasjonen for kraftverkene som i deg går under navnet Suldal og Røldal kraft. I tillegge tegnet han en hel bygd med funkishus som ble bebodd av ledelse og ansatte ved kraftstasjonene. De med høyeste posisjon i hierarkiet bodde i de største hvite husene nærmest kontrollsenteret. De med lavest posisjon i det samme hierarkiet bodde i røde rekkehus lengst borte fra stasjonen. Det som derimot er spesielt er at alle husene er tegnet av den samme arkitekten, i den samme stilen og plassert i et helt spesielt mønster. Geir Grung var opprinnelig fra Bergen og levde fra 1926 til 1989.

I fjellsiden like over kontrollsenteret ligger det som i dag er Energihotellet. Dette bygget ble tidligere benyttet av ansatte i kraftstasjonene og også dette er tegnet av arkitekt Geir Grung. Hotellet ble opprinnelig bygget som hotell og kantine for ansatte og tilreisende arbeidere på kraftverket. Det er bare 29 rom og dise er holdt i den originale minimalistiske stilen fra Geir Grung's tegninger.

Dagens eiere, Gunnhild Moe og Olav Lindeseth, sier de driver dette hotellet fordi de ble så betatt av arkitekturen og landskapet. Når man står på terrassen utenfor hoteller og ser ned mot resten av bygden så skjønner man fort hva de snakker om. Hotellet ligger bare 1,5 times reise fra Trollltunga (i Hordaland) og 2,5 timer reise fra Prekestolen (i Rogaland). Hvis du ikke vil dra så lang et det utallige andre fotturer eller fisketurer man kan ta fatt på like utenfor døren. Det er heller ikke langt fra Nesflaten til Røldal, et av landets beste alpinanlegg - eller kanskje til et besøk på Norges sydligste isbre som heter Breifonn og faktiske ligger i Rogaland.

Suldalsvatnet, Norway

Suldalsvatnet ligger i Suldal kommune i Rogaland, mellom Roaldkvam og Suldalsosen. I alle år har det vært stor trafikk over vannet. Fra gammelt av rodde man over det store vannet, men i 1885 ble den gamle ærverdige M/S "Suldalsporten" satt inn i trafikken mellom Nesflaten og Solheimsvik.

Da Ulla-Førre utbyggingen startet på 1970/80 tallet ble det bygget en bilvei langs vannet og rutetrafikken med båt stoppet opp. Denne veien er flere ganger utbedret og de rasfarlige områdene er nå sikret med flere tunneler.

Suldalsvatnet er det største innsjøen i Rogaland, det er Norges 6. dypeste innsjø (376m dyp). Den dypeste norske innsjøen er Hornindalsvatnet i Sogn og Fjordane (514 m dyp). I volum utgjør Suldalsvatnet bare 8% av Norges største innsjø, Mjøsa. Det som kjennetegner Suldalsvatnet - ut over den imponerende naturen - er den rike bestanden av røye og ørret. Hvert år arrangeres Suldalsvatnet Grunneigarlag en fiskefestival på Nesflaten - den kalles "Storaurefestivalen".

Kolbeinstveit, Norway

Gården Kolbeinstveit ligger mellom Sand og Suldal i Ryfylke, Rogaland. Dette er et gammelt gårdstun. Materialene som er brukt i de eldste husene på gården er datert tilbake til 1238 så dette var laftet før Svartedauen (1350) tok livet av 75 millioner mennesker.

Rundt 1930 ble et av husene flyttet til Mostøl ved Stavanger. Hensikten var å starte opp et nytt bygdemuseum, men siden det aldri lot seg realisere ble like godt huset flyttet tilbake til gården Kolbeinstveit .

Navnet Kolbeinstveit slik det står i dag er fra 1850 og er etter den første ordfører i Suldal, lensmann og stortingsrepresentant Lars Olsson Kolbeinstveit. Han hadde en minimal utdannelse som vel i beste fall strakk seg til litt lørdagsundervisning hos den lokale presten. Han var derimot en flittig gårdsgutt og det kan ha medvirket til at han arvet både denne gården og 3 andre lokale gårdsbruk i kommunen. Da han døde i 1876 hadde sønnen Njeld Larssen Kolbeinstvedt overtatt gården. Han var også ordfører i 4 perioder, stortingsrepresentant i flere perioder mellom 1861 og 1891, bankdirektør fra 1865 til 1879 og lensmann fra 1880 til 1891.

Da Njeld Larssen Kolbeinstvedt døde (1900) overtok 3. generasjonen gården. Han heter Lars Njeldsen Kolbeinstvedt. Det er vel liten tvil om at familien Kolbeinstveit gjennom disse 3 generasjonen satt store spor setter seg i Suldal kommune. I dag er hele gården overtatt av Ryfylkemuseet. De er fortsatt eiere og gården holdes åpen for publikum gjennom hele sommersesongen.

Gloppedalsura, Norway

Gloppedalsura ligger i Rogaland, er over 10.000 år gammel og Nord-Europas største steinur. Da isbreen som lå som et kilometer tykt dekke over dalen smeltet og trakk seg tilbake la den igjen en endemorene omtrent midt under det stedet Gloppedalsura liger i dag. Denne morenen demmet opp elven som kommer ned fra Hunnedalen og tidligere rant ut gjennom Veen og til Tengsvassdraget. Resultatet var en stor innsjø rundt Byrkejedal og et godt stykke oppover i Hunnedalen. Nivået på denne innsjøen lå ca 250 moh. og det er fortsatt mulig å se sporene oppe i fjellsidene.

Før isebreen trakk seg tilbake var den med å holdt de stupbratte fjellsidene i formasjon, men da isen hadde smeltet var disse fjellsidene utsatt for erosjon og frostsprengning. Resultatet var at et enormt steinras la seg som et 100 meter tykt lag av enorme steiner like over endemorenen.

Etter invasjonen i 1940 prøvde den norske motstandsstyrken å stoppe den tyske fremrykkingen i Oltedal. De ble presset videre mot Dirdal og deretter opp i Gloppedalsura før de endelig greide å befeste sine stillinger. Tyskerne angrep og fra Veen på vestsiden av dalen. De store steinene ga god beskyttelse for de norske soldatene og de holdt stillingene sine i 10 timer før de trakk seg tilbake til Byrkjedal. Georg Pettersen fra Oslo var den eneste norske som falt i slaget, men det sies at det var 44 tyske soldater som ble drept. Forsvarsdepartementets dokumentasjon sier at det var 32 tyske soldater som mistet livet, men i realiteten var det bare mulig å dokumentere at det var 12 tyske soldater som ikke overlevde denne dagen.

Spesielle steder blir ofte knyttet til helt spesielle lokale sagn - så også i Gloppedalsura. Det ene sagnet sier at det i gamle dager lå en gård i Gloppedalen.  Folket som bodde der var både gudløse og drikkfeldige, noen mente sågar at de til og med sloss på de hellige juledagene. Da falt plutselig store deler av fjellet ned og begravde hele gården. Sagnet sier videre at folk i sju samfulle år etter raset kunne høre en hane gale under steinene, som om det var for å minne om konsekvensen av slik gudløs oppførsel. Den skal i følge sagnet ha kommet seg inn i en kornbinge og overlevd av den maten den fant der. Hvordan noen kunne vite at denne hanen hadde havnet i en kornbinge under 100 meter med store steinblokker - for over 10.000 år siden - sier ikke sagnet noe om, heller ikke om det var den lokale presten som først fortalte denne røverhistorien fra Gloppedalsura.

Det andre sagnet sier at den store innsjøen som samlet seg bak endemorenen tilslutt presset slik på fjellsiden i Giljajuvet at dette sprakk opp og vannet fosset nedover gjennom Gilja og Dirdal. På veien ned til sjøen dro flodbølgen med seg enorme mengder grus og sand som igjen formet den flate dalbunnen som strekker seg gjennom hele dalen ned til sjøen. Om det bodde folk her den gangen så var de nok mer gudfryktige for sagnet sier ingen ting om noen ødelagte gårder i denne retningen.

 

Mer enn 100.000 spennende

mennesker har nå besøkt disse sidene!

 

Jøssingfjord, Norway

 

Jøssingfjord ligger i Sokndal kommune i Rogaland. Den er ikke stort mer enn 2,5 km fra havet utenfor og inn til bunn i fjorden. Jøssingfjord er også en av flere andre mindre fjordarmer som deler opp landet mellom Egersund i nord og Hidra i sør. Midtveis inne i fjorden ligger den lille bygden Jøssingfjord og helt inne i bunn av fjorden ligger det gamle kraftverket som heter Nedre Helleren kraftverk. Midt imot dette kraftverket ligger den gamle husmannsplassen «Helleren».

«Helleren» var fra gammelt av en husmannsplass for gården Haneberg i Sokndal. Området rundt "Helleren" var karrig og det var ikke enkelt å livberge seg i disse omgivelsene. Det er nok også en av årsakene til at det aldri ble noen stordrift på småbruket inn under fjellet i Jøssingfjord.

For disse husene ligger bokstavelig under en stor heller. De er bygget inne under et stort og massivt utspring i fjellet og ligger tørt for det meste av været. I amtmann Bendix de Fine beretninger til danskekongen (1745) skriver han «I Soggendals Skibbr.er et udhengende Bierg at see kaldet Helleren, hvoer under boer een Huusmand som benytter sig mest av samme Field til Tag paa sine Huuse».

Man har funnet spor helt tilbake til steinalderen og man tror dette spesielle stedet under fjellet har vært bebodd fra ca. 1500 tallet - så hadde folk levt i generasjoner før amtmann Fine kom på besøk.

I dag er husene for lengst fraflyttet. På 1800 tallet bodde det inntil 3 familier her. Da stedet ble fraflyttet tidlig på 1900 tallet ble stedet overtatt av et datterselskap av Titania AS, The Jøssingfjord Manufacturing Company. I dag står husene fremdeles god beskyttet av fjellet over og den gamle husmannsplassen eies nå av Dalane Folkemuseum. Gamle Haneberg gård i Sokndal er derimot fortsatt i full drift.

Jøssingfjord er omgitt av bratte fjellsider og den ender opp i en massiv fjellvegg innerst i bunnen. Dette var en stor utfordring da det skulle bygges vei over til Sokndal. Veien ble bokstavelig talt hugget ut av en loddrett fjellvegg. I senere år er denne veien lagt i tunnel, men den gamle veien på utsiden av fjellet er fortsatt en turistattraksjon. For øvrig er hele området et eldorado for ulike turer i dette spennende terrenget.

Jøssingfjorden er derimot ikke bare kjent for husmannsplassen Helleren. Fjorden ligger midt i den store norske Magma Geoparken (se egen beskrivelse). Bergartene her er Anortositt som er en bergart av feltspat fra den vulkanske tiden disse fjellene ble dannet i magma-kammer langt under dagens jordoverflate. Disse bergartene er og svært golde og med lite vegetasjon. Geologen Karl Fredrik Koldrup, som for øvrig etablerte den første norske målestasjonen for jordskjelv allerede i 1904, påpekte dette i flere av sine rapporter så tidlig som i 1897. Da skrev han bl.a. «Det er disse labradorstene, som med sine bare kupper, hvorpaa der ikke findes det spor av vegetation, i al sin uhygge virker saa imponerende paa den forbireisende og efterlader hos ham et indtryk af øde og goldhed, som sent glemmes».

Anortositt er for øvrig en ganske sjelden magma bergart og rundt Jøssingfjorden finnes det største anortosittfeltet i hele Europa. Forekomsten i Rogaland er mellom 1200 og 900 millioner år gamle og det finnes 8 store magma kammer i området. Dette er en del av begrunnelsen for at den lokale Magma Geopark er tatt opp i nettverket av Europeiske geoparker. Anortisitt er altså en sjelden bergart her på jorden, men den er samtidig den mest utbredte bergarten på månen.

Den største arbeidsplassen i Jøssingfjord er gruvebedriften Titania AS som driver i enorme dagbrudd og drifter renseanlegg av titanmalm, jern og svovel. Produkter som inneholder behandlet Anortisitt er bl.a. ulike slipemiddel, tannpasa og fyllstoff i malingaindustrien. Utskipningshavnen ligger i inne i Jøssingfjord.

Jøssingfjord spilte også en viktig rolle under krigsutbruddet i 1940. «Altmark» var et tysk støtteskip for den tyske krysseren «Admiral Graf Spee». «Altmark» ble brukt som fangeskip for mannskap på de handelsskipene som den tyske marinen stoppet på vei over Atlanterhavet. For at dette ikke skulle oppdages seilte «Altmark» under nøytralt flagg og den var utstyrt med en bevegelig falsk skorstein slik at den ikke skulle gjenkjennes. I februar 1940 kom skipet inn i norsk territorialfarvann nord for Trondheimsfjorden. Her heiste de tysk flagg og ble inspisert av norske nøytralitetsvakter. Disse oppdaget derimot (på forunderlig vis) ikke at skipet var fullt av krigsfanger og lot det passere videre sørover.

Den 15. februar ble «Altmark» eskortert gjennom Bergen havn av det norske marinefartøyet «KNM Snøgg». Den engelske marinen hadde på dette tidspunktet skaffet seg etterretningsrapporter som viste at skipet ble benytte til fangetransport og da de den 16. februar 1940 møtte på flere engelske krigsskip lenger sør på kysten søkte de tilflukt i Jøssingfjord. Skipet ble derimot ikke bordet av engelsmennene fordi 2 fartøy fra den norske marinen kunne bekrefte at «Altmark» allerede var undersøkt av norske myndigheter og at det ikke var oppdaget krigsfanger ombord.

På grunn av dette måtte den britiske sjefen for flåten kontakte admiralitetet i den britiske overkommandoen og her fikk de klare instrukser om at «Altmark» skulle bordes, og at dersom den norske marinen da åpnet ild skulle den besvares. «Altmark» gjorde et siste forsøk på flukt, men dette endte opp i at den gikk på grunn og ble stående fast inne i Jøssingfjord.. Dette utnyttet de britiske soldatene som da fikk god anledning til å bordet skipet. Det viste seg at det var 300 britiske fanger om bord. Alle ble satt fri og under aksjonen ble 7 tyske sjømenn drept.

For den norske regjeringen ble dette et diplomatisk problem. På den ene siden hadde britene krenket den selverklærte norske nøytraliteten, og på den andre siden hadde tyskerne krenket forbudet mot å transportere fanger i norsk farvann. Det var også åpenbart pinlig for Norge at det i ettertid ble kjent at man på tross av 3 forsøk ikke hadde greid å inspisere «Altmark» godt nok til å avdekke fangetransporten. For den engelske hjemmefronten og spesielt for sjefen til den britiske marinen, Winston Churchill, var dette en stor propagandaseier.

Bare noen uker tidligere hadde nemlig både Finland og Norge fått tilbud om hjelp fra England. Dette ble avslått ettersom både Norge, Sverige og Finland ikke ville ha britiske soldater på det de mente var nøytral skandinavisk jord. Hendelsen i Jøssingfjord ble senere brukt som et av argumentene for Hitlers invasjon av Norge. Tyskland mente de hadde rett til dette da den norske regjeringen ved denne hendelsen viste at Norge ikke lenger var en nøytral stat. Hovedmotivet for å invadere Norge var nok kanskje heller å sikre at den tyske krigsmakten fikk tilgang til jernmalmen i Narvik – og dermed var «Operasjon Weserübung» i gang.

Nasjonal Samlings avis Fritt Folk lanserte etter dette ordet «Jøssing». Tanken var at ordet skulle brukes foraktelig om engelskvennlige nordmenn. Etter hvert ble ordet tatt opp av Hjemmefronten og brukt som navn på deres tilhengere i Norge. Ordet ble offisielt forbudt i 1943 - på tross av at det var Quisling som oppfant det.

Lyngør, Norway

 

 

Bebyggelsen ligger på flere øyer og er utilgjengelig uten båt. Det finnes verken bilveier eller biler ute på øyene. De små gangveiene som finnes, slynger seg flott mellom de gamle husene. I dag er det ca. 80 fastboende på Lyngør, mye takket være lokale virksomheter som restauranten Den Blå Lanterne, seilmaker Fredrik Brodersen sitt loft og Seilmakerfruens Kro. De fleste husene brukes som sommeboliger og i 1991 ble Lyngør kåret til Europas best bevarte tettsted.

 

Lyngør er en del av det store raet som strekker seg fra Jomfruland utenfor Kragerø, via Lyngør utenfor Tvedestrand og til Tromøya utenfor Arendal. Under siste istid var dette området dekket av et 3 km tykt islag. Da isen smeltet steg landet og dette utrolig flotte kystlandskapet vi har i dag åpenbarte seg.

 

 

 

Bebyggelsen ligger på flere øyer og er utilgjengelig uten båt. Det finnes verken bilveier eller biler ute på øyene. De små gangveiene som finnes, slynger seg flott mellom de gamle husene. I dag er det ca. 80 fastboende på Lyngør, mye takket være lokale virksomheter som restauranten Den Blå Lanterne, seilmaker Fredrik Brodersen sitt loft og Seilmakerfruens Kro. De fleste husene brukes som sommerboliger og i 1991 ble Lyngør kåret til Europas best bevarte tettsted. I dag er det fredelig her, men slik har det ikke alltid vært. 

 

I 1807 var det et stort sjøslag mellom den danske og engelske marinen like utenfor København. Under dette slaget ble det halvferdige skroget til en ny dansk fregatt ødelagt. Materialene fra dette vraket ble senere benyttet for å bygge den nye fregatten "Najaden", som skulle bli en av historiens meste berømte krigsskip i norske farvann. Den stod ferdig i 1812 og ble da beordret til Norge for å sikre handelen med matvarer mellom Norge og Danmark.

 

I Norge ble "Najaden" utstyrt med seks kanoner i tillegg til de som allerede var om bord. Nå gikk ikke alt så greit. Det kunne nesten se ut som om skipet var forfulgt av uhell - eller kanskje det heller var dårlig vurderingsevne fra mannskapet. Like etter ankomst i Norge mistet de ankerfeste og drev på land, og under en storm fikk de ødelagt riggen. På grunn av all disse uhellene fikk mannskapet nok av reparasjonsarbeid å ta tak i så det ble nesten ikke tid til noe militær opplæring.

 

I juli 1812 sendte den engelske marinen en flåte med krigsskip mot Sør-Norge og "Najaden" fikk da sammen med noen mindre norske båter i oppgave å forsvare landet. "Najaden" lå den gang trygt til ankers i fjorden ved Sandøya, sørvest av Lyngør, mens de engelske skipene seilte oppover langs kysten. Kapteinen om bord på "Najaden", Hans Petter Holm, var så sikker på at engelsmennene ikke ville seile inn i de trange fjordene med sine store linjeskip at han overså faren og heller konsentrerte seg om en bedre middag sammen med noen andre offiserer. Etter at måltidet var inntatt rodde kapteinen og en del av mannskapet inn til Sandøya for å ta et overblikk over situasjonen. Fra toppen av øya fikk de se det de ikke trodde var mulig. 

 

Det engelske skipet "Dictator" med 64 kanonen ombord var kommet seg på innsiden av revene, og var på vei rett mot Sandøya like sør for Lyngør. Mannskapene  kom seg raskt over i sine båter, beordret at ankertauene på "Najaden" skulle kappes og satte seil for å unnslippe gjennom den indre leden som gikk østover gjennom Lyngør.

 

Kapteinen om bord på det største engelske linjeskipet, "Dictator", var en skotte med navn James Stewart. Han gikk også under navnet "Mad Jim" og kan vel gjerne sammenlignes med den berømte kapteinen Jack Sparrow  i filmene "Pirates of the Caribbean".

 

Om bord hadde han en kjentmann da han seilte inn mellom øyene i Lyngør og dermed unngik han det store revet utenfor Sandøya. Inne i det trange farvannet rundt Lyngør måtte denne "Mad Jim" gjøre en hasardiøs operasjon for å greie å stoppe "Najaden".  Kapteinen på "Dictator" slapp anker og fortsatte rett mot lang til baugen stod på fast grunn. Da dreide båten rundt ankertauet slik at han fikk bredsiden rett mot "Najaden" og i samme øyeblikk kunne avfyre alle sine 64 kanoner samtidig. I løpet av 15 minutt var "Najaden" satt helt ut av spill. Den tok inn vann gjennom de åpne kanon lukene og skroget var i brann. Etter en kort periode spredte brannen seg til kruttlageret som da eksploderte. Av et mannskap på 315 ble 130 drept og 102 hardt såret før "Najaden" tippet over og sank.

 

På grunn av at "Dictator" la ut anker på vei inn greide de nå å trekke seg ut igjen. Dermed kunne de fortsette videre mot øst og unnslippe de mye mindre slagkraftige dansk-norske kanonbåtene som var underveid til sjøslaget. Da "Najaden" ble senket var det definitivt slutt for hegemoniet til den mektige dansk-norske marine. 

 

I dag er det den langt fredeligere "S/Y Vema II" som seiler gjennom det historiske farvannet rundt Lyngør.