Hvitsten, Viken, Norway

Den gang iskappen over Oslofjorden smeltet og trakk seg tilbake så fulgte fangstfolkene etter i sine primitive kanoer. Da de kom til stedet som i dag heter Hvitsten (midtveis mellom dagens Drøbak og Son) var det noen av dem som så en mulighet for å slå seg ned i det frodige landskapet og dermed startet også historien om det som skulle bli den lille hvite byen ved fjorden. Historien sier at de første som slo seg ned her var Nevstein og Ingrid, søster til Kong Harald Håråde og datter av Sigurd Syr og dronning Aasta. Hvor realistisk dette er kan nok diskuteres siden istiden i Norge var over for ca. 9.000 år siden og Kong Harald Håråde regjerte i Norge fra år 1046 og frem til slaget ved Hastings i år 1066. 

Uansett - hvis vi hopper enda tusen år frem i tid så var Hvitsten med sine 80 innbyggere faktisk Norges minste by i lange perioder,  I dag er Hvitsten en del av Vestby kommune og har nå ca. 350 fastboende. Opp gjennom tidene er det mange kjente personligheter som har bodd eller oppholdt seg i Hvitsten, og her er noen av dem: 

* Nicolay Wergeland (1780-1848)
 prest og en av de viktigste mennene på Eidsvoll i 1814

* Theodor Severin Kittelsen (1857-1914)

 kjent norsk maler fra Kragerø. Han er nok mest kjent for sine bilder med motiv fra folkeeventyrene som ble samlet av Asbjørnsen og Moe.

* Edward Munch (1863-1944)
en enda mer kjent norsk maler. Han bodde fast på Nedre Ramme gård

* Oda Othilia Krogh (1860-1935)

del av Kristiania-bohemen, maler og gift med Christian Krogh. Mor til Per Larsson Krogh som har sitt veggmaleri hengende i Sikkerhetsrådets sal i FN bygningen i New York

* Christian Krogh (1852-1925)

del av Kristiania-bohemen, maler og gift med Oda Othilia Krogh - far til Per Larsson Krogh

* Fritz Thaulow (1847-1906)

norsk maler og nær venn med Christian Krogh og Erik Werenskiold 

* Hans Henrik Jæger (1854-1910)

frittalende forfatter, hans bøker ble sensurert og beslaglagt. Jæger selv ble kastet i fengsel for sin frittalenhet

* Holger Drachmann (1847-1908)

dansk lyriker og kunstmaler med relasjoner til Hvitsten

* Erik Werenskiold (1855-1938)

norsk maler som bl.a. er tildelt St. Olavs Orden for sitt arbeid. Han malte flere bilder sammen med Theodor Severin Kittelsen

* Oscar Arnold Wergeland

kjent for sitt maleri fra samlingen  på Eidsvoll i 1814. Maleriet hans henger nå i Stortingsalen. Oscar Arnold Wergeland var en nær slektning av dikteren Henrik Wergeland

* Sigrid Unset (1882-1949)

kjent forfatter. En av de 3 norske forfatterne som har fått Nobelprisen i litteratur. Hun ferierte i Hvitsten som liten pike 

* Petter (1821-1899) og Bolette Olsen (1829-1923)

startet rederiet Fred. Olsen mens de bodde i Hvitsten og dermed startet de også den moderne historien om Hvitsten

Aller mest er nok Hvitsten kjent for nettopp skipsrederfamilien Olsen og deres etterfølgere, de har hatt fast bosted i Hvitsten gjennom flere generasjoner. I dag er det Fred. Olsen som bor på familiestedet Nedre Lysdahl og Petter Olsen som bor på Ramme Gård - som tidligere var eid av maleren Edward Munch. Selskapet Fred. Olsen er i dag en internasjonal gruppe med mer enn 20 operative enheter spredt over hele verden. 

Fra 1651 og frem til 1849 var mye av den internasjonale skipsfarten styrt av den engelske «navigasjonsakten». Dette var kort fortalt en sjøfartslov som sikret engelske skip enerett til alle fraktoppdrag til og fra de engelske koloniene. Da den ble opphevet i 1849 så de 3 brødrene Fredrik Christian Olsen (1815-1875), Petter Olsen (1821-1899) og Andreas Olsen (1826-1893), som alle hadde skaffet seg skipper utdannelse, muligheten for å tjene gode penger på norsk skipsfart. Det var i denne forbindelse man så starten på en internasjonal frihandel. Selveste Bjørnstjerne Bjørnson hadde oppdaget den eventyrlige veksten for norsk skipsfart og til et stort båtstevne i Stavanger i 1868 skrev han diktet «Norsk Sjømandssang» med den kjente teksten «Vor ære og vor magt har hvide sejl os bragt»

Fredrik Christian var født i Hvitsten, og han kjøpte sitt første seilskip i 1848. Da han døde i 1875 eide han 22 skip. Petter var den mellomste broren og han kjøpte sitt første skip i 1855 og da han døde i 1899 eide han 16 skip. Andreas var den yngste broren. kjøpte sitt første skip i 1860 og da han døde i 1891 eide han 5 egne skip sammen med eierandeler i flere andre selskap.  Brødrenes rederi og handelsvirksomhet ble etter hvert så omfattende at det ble opprettet en egen tollstasjon i Hvitsten I dag styres rederiet fra Oslo, men de har like vel behold et "sommerkontor" i Hvitsten. Rederiet Fred. Olsen har alltid vært opptatt av norsk kunst og mange av deres gallionsfigurer på egne skip er laget av norske kunstnere. Nå står 37 av disse galllionsfigurene i parken på Hvitsten - gitt til byen av rederiet.

På Petter Olsens kulturhotel Ramme Gaard har det vært forestillinger med The British Shakespeare Company som bl.a. er sponset av nettopp Petter Olsen. Han er også en ivrig kunstsamler og han hadde lenge det ene av de 4 originale "Skrik" maleriene av Edward Munch i privat eie. Det siste av disse 4 maleriene ble - til orientering - solgt for 614,5 millioner kroner på en kunstauksjon hos Sotherby i New York. Verdens dyreste maleri er like vel "Liggende Akt" av den italienske kunstneren Amedeo Modigliani. Det ble solgt på en auksjon hos Christie's i London for 1.495 millioner kroner (du leste riktig - altså nesten 1,5 milliarder)

Når det er sagt så solgte Petter Olsen sitt maleri for å finansiere et museum for bl.a. Munch i Hvitsten. Det er ikke første gang Hvitsten mottar gaver fra Olsen familien. Tidligere har de gitt  både ny skole, ny kirke og betydelige pengegaver til den lille hvitmalte byen. Hvor det ble av pengene for "Liggende Akt" er litt uklart, men de ble i alle falle ikke donert til lokalsamfunnet i Hvitsten....

Framvaren, Agder, Norway

Framvaren er en avgrenset fjordarm som ligger nord for Farsund. Den er ca. 8,5 km. lang og ca. 175 meter dyp. På østsiden er det fjell opp mot 350 moh., men det på vestsiden er et terreng som er mer tilpasset for dyrking. Dette er en av få norske fjorder som er omtrent utdødd helt uten påvirkning av mennesker eller industriforurensing. Årsaken er at det er en typiske teskelfjord med et lite smalt utløp som i liten grad påvirkes av tidevannet. Dermed blir det mye brakkvann og desto mindre liv i vannet. Det eneste utløpet fra fjorden går gjennom en smal kanal som heter Straumen. Siden denne glemte fjordarmen en gang var en viktig transportvei ble det i 1902 bygget en hendig teknisk svingbro for den kyssende trafikken til Helvik. I dag kan man også komme til Framvaren hvis man tar av fra FV43 som går mot Vanse.

Et stykke inn i Framvaren starter Bøenbakken. Denne gamle stabbesteinsveien gikk opprinnelig fra Farsund til Herad og videre til Åpta. Det som er igjen av denne veien er nå fredet. Fra Framvaren stiger den bratt opp på fjellet. Veien ble åpnet i 1904 og forståelig nok stengt for biltrafikk i 1965. Den er nærmest hugget inn i fjellsiden og det var ikke mange muligheter for 2 biler å passere hverandre. I dag er det en populær turvei for både gående og syklister. Skal du ta denne turen bør du gjøre det på sommeren for om vinteren er det en viss rasfare langs veien.

Det er en merket parkeringsplass i hver ende av veien og friluftsrådet i Farsund setter ut benker som står hele sommeren. Det er en luftig tur og det finne mange kulturminner langs veien. Det er ca 2 km. fra parkeringsplassen og inn til starten på Bøenbakken. Hele turen er ca. 9 km. Straumen er vernet som et naturreservat og selve Framvaren er vernet som et maritimt verneområde på lik linje med Saltstraumen i Nordland og Tauterryggen i Trøndelag. 

På østsiden, omtrent midtveis i fjorden, er det et runefelt med teksten «Reist Einriði at Eystein» risset direkte inn i fjellveggen. Oversatt betyr dette at «Einriði risset denne teksten til minne om Eystein». Runene står i dag 2,5 meter over vannflaten og er bare tilgjengelige med båt. Man tror disse runene er over 3.000 år gamle og at Eystein kan ha vært en kar som har druknet i Framvaren, men hvem Einriði og Eystein egentlig var er fortsatt et mysterium.

Nesten helt i nordvest i Framvaren er det et båttrekk over land som går fra Eidsfjorden og Sigersvold på sjøsiden og over til Listeid i Framvaren. Det var her båtene i gamle dager ble fraktet når været stod på utaskjærs.  Fra Listeid via Framvaren og gjennom kanalen ved Straumen kommer man til Farsund. De som skulle nordover gikk motsatt vei og dette var sikkert nyttig for han som styrte båttrekket da han fikk last begge veier. Dette båttrekket var lenge ute av drift, men i dag er det igjen mulig å frakte mindre fritidsbåter denne veien. Fortsetter man så videre gjennom kanalen ved Spangereid betyr det at man slipper å krysse  de beryktede havstrekningene utenfor Lista og Lindesnes, men istedenfor kan gå omtrent innaskjærs helt fra Hidra eller Flekkefjord og til Mandal.

Svelvik, Viken, Norway

 

Fergeturen fra Svelvik til Verket i Drammensfjorden er nokså sikkert Norges korteste fergestrekning. Turen over til Hurum landet tar neppe mer enn 5 minutt. Dette er det smaleste punktet på Drammensfjorden og det er nesten uforståelig at de store bilfrakteskipene greier å tråkle seg gjennom dette sundet. Om natten ser det nesten ut som om de kommer seilende gjennom hovedgaten som går parallelt med sundet. Det er ikke mer enn 200 meter bredt og den utadgående tidevannsstrømmen kan komme opp i 5 knop. Det betyr at den er Norges nest kraftigste tidevannsstrøm. 

På motsatt side av sundet ligger stedet som heter Verket. Her bor det bare drøyt 100 personer og for å gjøre det enkelt regnes disse som innbyggere i Svelvik. Stedsnavnet kommer fra det gamle Schimmelmanns glassverk som ble anlagt her i 1781. Glassverket var i drift frem til 1831. Det var den danske finansministeren i København som fikk i gang arbeidet med bygging - og det offisielle navnet på verket ble derfor "Skatmester Schimmelmanns Glasverk". Etter oppstarten i 1781 ble hele det ferdige anlegget taksert til 13.000 riksdaler, noe som var et enormt beløp på den tiden. Verket skulle bidra til at unionen med Norge og Danmark skulle være selvforsynt med glass. Produksjonen var i hovedsak flasker av farget glass.

Etter at glassverket ble etablert utviklet det seg raskt et lite samfunn på Verket og tidlig på 1800 tallet bodde det over 20 familier og 100 mennesker ute på halvøyen. De hadde også sine egen lover og jurisdiksjon og dette ble kalt "Hytteretten". Under Napoleonskrigen ble det bygget et forsvarsverk ved Verket og her var det på det meste stasjoner over 300 soldater rundt 1905. Forlegningen lå i hovedsak der det store sandtaket ligger i dag. Nå er det meste fjernet, men noen av de historiske bygningen er rekonstruert og plassert andre steder på Verket. 

Rederiet Bastø Fosen skal fra 2022 overta ansvaret for fergesambandet og de har derfor kontrahert en ny elektrisk ferge fra et verft i Tyrkia. Den er 54 meter lang, kan ta 30 personbiler og 99 passasjerer. Det høres fint ut hvis det ikke var for et lite marginalt problem ..... noen har tydeligvis glemt å se om fergen kan bruke de gamle ferjeleiene. Det kan den ikke, så her må det betydelige ombygging til før den nye bilfergen kan settes i drift.

Ut over dette er nok Svelvik mest kjent for sin fruktdyrking og selv kaller innbyggerne Svelvik for "Norges nordligste sørlandsby". Ser man på kartet ligger Svelvik derimot like langt nord som Espevær utenfor Bømlo i Vestland fylke (eller litt nord for skistedet Hovden i Setesdalen). Svelvik har ca. 4.000 innbyggere og i flg. reklamen sier visstnok de aller fleste at Svelvik er et godt sted å bo. 

Sola ruinkirke, Rogaland, Norway

Den gamle steinkirken på Sola i Rogaland ble bygget i samme tidsperiode som domkirken i Stavanger. De stod begge ferdig tidlig på 1100 tallet og kirken på Sola var i bruk til 1842. Deretter ble den stående og forfalle til 1871. Da var det bare rester igjen etter kirken og den fremsto som en åpen ruin av stein. Sjømannen og kunstmaleren Johan Jacob Bennetter (1822-1904) så et potensialet i steinhaugen så han kjøpte den gamle ruinen og bygde den om til et beboelseshus med eget atelier. Bennetter malte her mange maritime bilder og flere av disse står i dag på Nasjonalmuseet i Oslo. 

Etter hans død i 1904 ble bygget stående tomt helt frem til 1940. Da var det igjen blitt en ny steinruin. Under krigen ble det meste av kirkeveggene revet ned for å bruke steinen fra veggene til nye byggverk. Først rundt 1980 tok endelig Sola kommune tak i ruinen og bestemte at kirken skulle restaureres til slik  den en gang var bygget.

Etter ytterligere 12 år kom endelig restaureringsarbeidet i gang og i 1993 stod kirken igjen ferdig og slik den ble bygget for over 900 år siden. I dag har det gamle kirkebygget 64 sitteplasser og er et populært sted for både kristne og humanistiske vielser. Ruinkirken brukes også til ulike intimkonserter og andre kulturarrangement.

En liten kuriositet er at man tror Erling Skjalgsson hadde sin kongsgård omtrent der Sola ruinkirke står i dag og at det på den tiden stod en gammel stavkirke på gården hans. Erling Skjalgsson regjerte over landområdene fra Sogn til Lindesnes. Da han giftet seg for andre gang var det med Astrid, som var søsteren til Olav Tryggvason, og som kongens svoger ble han regnet som en av landets mektigste menn - i følge både Snorres Heimskringla og i de mer moderate tekstene av Bjørnstjerne Bjørnson og Per Sivle. 

Erling Skjalgsson ble drept i et sjøslag mot Olav «den hellige» Haraldsson ved Boknafjorden i Rogaland. Etter at Erling Skjalgsson i dette slaget hadde mister alle sine menn og til slutt stod alene og uten våpen foran Olav den hellige, trådte skalden Aslak Fitjaskalle frem og drepte Erling Skjalgsson med øksen sin. Det var da Olav den hellige skal ha sagt «Nå hogg du Norge ut av hånden min», noe som i ettertid er tolket som at Erling Skjalgsson var en mektig person i Norge og at Olav den hellige var redd drapet kunne koste han tronen. Olav den hellige ble selv drept noen få år senere -  i slaget på Stiklestad i Trøndelag.

Lista, Nordberg fort, Agder, Norway

Under den tyske okkupasjonen fra 1940 til 1945 ble det bygget en mengde fort langs kysten. Disse skulle forsvare okkuperte områder dersom de allierte forsøkte å landsette styrker. Tyskerne vurderte nettopp Lista halvøya som et sted der det ville bli enkelt å landsette allierte styrker. Det flate landskapet på Lista gjorde det også enkelt å bygge en større og bedre flyplass som kunne erstatte den gamle flyplassen i Mandal (se egen beskrivelse). Dette resulterte i at det var betydelige byggearbeidet i området og tyskerne kalte derfor Lista for «Festung Lista». Nordberg Fort ble en del av dette forsvarsverket og her ble det satt opp flere 150mm. kanoner med en rekkevidde på 16.000 meter. Oppgaven var å beskytte allierte skip som passerte eller som forsøkte å landsette styrker. Oversikten og utsikten, samt det faktum at det nesten ikke var synlig fra havet, var nok en vesentlig årsak til at fortet ble bygget akkurat her.

Det var til en hver tid 100 soldater som var stasjonert på fortet. Kommandosentralen for kanonene var plassert på den høyeste toppen og her hadde befalet en utsikt på 270 grader mot havet utenfor. Kanonen på fortet ble derimot aldri brukt og fortet ble heller aldri beskutt av allierte fly. De konsentrerte seg heller om å bombe den tyske flyplassen og de tyske konvoiene som gikk langs kysten. Etter krigen ble anlegget overtatt av det norske forsvaret og de ville gjerne teste kanonen. Da gikk det ut melding til alle huseierne på Lista om å holde vinduene åpne slik at de ikke ble knust av lufttrykket. Forsvaret demonterte senere alle kanonene og smeltet dem om til spiker. I dag er det tydelige spor etter bunkers, skyttergraver og kanonstillinger, men det er bare en eneste russisk kanon som står igjen.

Fortet ligger i et vernet kulturlandskap på vestsiden av Lista. Dette området er rikt på fornminner. Like ved, på Penne, ligger det et stort helleristningsfelt. I dette området er det også gjort funn av pilspisser fra steinalderen og sverd og våpen fra bronsealderen. Hele anlegget er nå overtatt av Agder fylkeskommune og alle bygninger med installasjoner er fredet av Riksantikvaren. Lista er for øvrig et av de eldste landområdene vi har i Norge. Landskapet er skapt av isbreer med endemorener og jordsmonnet er særdeles fruktbart. Lista er også en yndet hekkeplass for trekkfugler.

Sandnes, Rogaland, Norway

Hva er det med trapper i Sandnes?

Arbeidet med bygging av den gamle Hanatrappen i Sandnes startet i 1954 og da trappen stod ferdig var det 306 trappetrinn fra bunnen og opp til toppen. Dermed regner noen Hanatrappene som verdens lengste støpte terrengtrapp - i det minste blant innbyggerne i Sandnes. Trappen er meldt inn til Guinness Book of Records, men saken er ikke enda avklart.

Initiativet kom fra Hana skole som ønsket en bedre tilgang til idrettsanleggene på Hanafjell. Forskaling og støping av trappene ble utført av foreldre på Hana og av frivillige fra Sandnes Aducerverk og fra Polaris - som begge hadde sine gamle fabrikker på Hana i Sandnes.

Sandnes idrettslag arrangerer hvert år et motbakkeløp opp trappene. Vil du forberede deg til dette så er det montert et tidtakeranlegg som kan brukes av de som vil trene i trappene. Rekorden opp de 306 trinnene i trappen, som er på over 50 høydemeter, er 52,8 sekund. Den ble satt av Torbjørn Fjeld i 2010 og den står fortsatt. På den tiden var Torbjørn Fjeld kjent som distriktets beste skøyteløper.

Den trappen som allerede kan smykke seg med beskrivelsen verdens lengste tretrapp i Guinness Book of Records er trappene opp langs rørgatene på Flørli i Lysefjorden - og som Hanatrappene ligger også Flørlitrappene i landets «trappekommune», nemlig i Sandnes i Rogaland. 

Flørlitrappene ble bygget i forbindelse med etableringen av Flørli kraftstasjon i 1916. Denne trappen består av 4444 trappetrinn og den stiger 740 metter opp fra havet. Denne turen er virkelig verdt strevet. På på toppen venter en fantastisk utsikt over Lysefjorden og Preikestolen.

Kraftverket på Flørli er veiløst og eneste tilgangen er via rutebåter eller via egen båt, men hvis du først kommer deg dit bør du gjerne bli en stund. Det er muligheter for overnatting  i noen av de 4 gamle restaurerte arbeidsboligene eller i telt - og for bespisning mens du ser på kunst på Power Cafe i den gamle maskin hallen. Denne ligger i den gamle hvite kraftstasjonen som ligger som en liten katedral helt nede ved Lysefjorden.

Tidene endrer seg og den nye kraftstasjonen ligger nå skjult langt inne i fjellet. Verten på Flørli er nederlenderen Hessel Johan Haker. Han kom til Norge i 2015 og bestemte seg for å leve av det som ikke bare er verdens lengste tretrapp. Nå finnes det en del andre spennende trapper i Rogaland. Steintrappen opp Svandalsfossen ved Sauda er en av disse. Den er laget av sherpaer og har 540 trinn. For å bygge denne trappen gikk det med over 250 tonn stein som måtte hentes fra Karmøy. 

Nå er ikke dette bare lokal patriotisme. Selv CNN har definert Flørli trappen som en av verdens skumleste. CNN har et program som heter «The world's scariest stairs». Her plasseres Flørli trappen i selskap med bratte og nifse trapper i Kina, Malaysia, Frankrike og i andre fjerne hjørner av verden - og de omtaler Flørli trappen slik:

«Norway's Flørli Power Station is the starting point for the best hikes around the town of Lysefjord - and its stairs will make you gasp for two reasons. First, there are 4444 steps that ascend a staggering 2427 feet from the bottom. Second, it is the longest staircase in the world made entirely out of wood, meaning you should be paying close attention to each mysterious creak and crack you hear.»

Dette var eksempler på en støpt trapp, en tretrapp og en steintrapp. Det er kanskje ikke mange fylker i dette landet som kan vise en tilsvarende samling av verdenskjente trapper - eller....? 

Nutheim, Flatdal, Vestfold og Telemark, Norway

Nesten øverst i Flatdal ved Seljord i Vestfold og Telemark ligger Nutheim. Det er et sjarmerende  gjestgiveri som ligger langs den gamle veien fra Seljord mot Notodden og Kongsberg. Rundt 1862 ble det anlagt en ny vei gjennom Flatdal med en stikkvei til Rauland. På den tiden var nærmeste nabo til dette vegkrysset Einarjuvet gård. Ettersom trafikken økte vokste det frem både landhandleri, bakeri, slakteri, skysstasjon - og overnattingsmuligheter for reisende. Senere kom det også både bussterminal og bensinstasjon i det etter hvert travle vegkrysset - ikke helt ulikt en kjent sangtekst av Øystein Sunde.

Til å begynne med var det bare noen få rom for overnatting, men i 1877 flyttet man rett og slett hovedhuset på Einarjuvet gård frem til dette veikrysset og fikk etablert Nuthein Gjestgiveri. 

Det har vært mange eiere på Nutheim. Rundt 1901 var stedet eid av en driftig dame som het Gina Thommesen. Hun laget til en frodig hage med prydbusker, grusganger og et lysthus like nedenfor hovedbygningen. Denne hagen er godt bevart og ligger der enda. I 1917 kjøpte brødrene Olav og Halvor Svartdal stedet.  

Nutheim ble raskt et samlingssted for mange kunstnere fra hele landet. I 1946 kom kunstnerbrødrene Erland og Terje Grøstad hit. De fant også hver sin søster som de senere ble gift med. Terje Grøstad fikk laget et atelier i bakken nedenfor hovedhuset og der fikk han etablert seg som grafiker. Broren Erlend overtok driften av Nutheim da han giftet seg med datteren til Olav Svartdal og i 1962 fikk de like godt  flyttet Hjartdal gamle prestegård opp til Nutheim. I dette bygget har både kronprinsparet og statsministeren overnattet. 

Erlend Grøstad drev stedet sammen med sin kone Anne i over 50 år. Da ble hele gjestgiveriet overtatt av kunstneren  Ellen Grøstad Barstad. Hun førte familietradisjonene videre, gjorde om det gamle gjestgiveriet til et hotell og i dag driver hun dette hotellet sammen med datteren Solveig.

I 1989 overtok og utbedret Statens Vegvesen veien forbi hotellet (den såkalte "Nutheimsvingen") og dermed ble det slutt på både landhandelen og bensinstasjonen. Hotellet er derimot fortsatt i full drift - og fortsatt som et kunstnerhotell. Restauranten og alle rommene er dekorert med originale verk av de kunstnerne som har bodd og virket her. Det arrangeres fortsatt malerkurs for de som ønsker å perfeksjonere seg som kunstnere - og slike kurs har de holdt på med i over 60 år på Nutheim

.

Nisservann, Agder, Norway

Planen var å finne og å fotografere den gamle slepebåten M/S «Fram» på Nisser. Dessverre var det ikke mulig å få tatt noen bilder, men her er i alle fall historien om den gamle båten

- - - oOo - - -

M/S «Fram» ble bygd som slepebåt på Fredrikstad Mek. Verksted i 1909. Formålet var å slepe tømmer på Nisser og  Vråvatn. Nisser er Norges niende største innsjø og den største i Vestfold og Telemarks fylke. På grunn av størrelsen på Nisser var det ikke mulig å la tømmeret flyte egenhendig og det ble snart klart at dersom det skulle fløtes tømmer helt til Nidelven som ender opp ved Arendal så måtte man ha motorhjelp til for å få fortgang i fløtingen over Nisser.

M/S «Fram» seilte i fast rute helt fra Treungen til Vråliosen, en strekning på ca. 65 kilometer. Det var Nidarå Fellesfløteforening (senere Arendal Vassdrag og Fellesfløteforening) som eide og drev båten. Da mye av tømmertransporten gikk over til landeveien rundt 1970 opphørte fløtingen både på Nisser og Vråvann, og da ble det heller ikke bruk for M/S «Fram». Det var i en periode også 2 andre slepebåter i drift på Nisser, det var M/S «Dølen» og M/S «Nisser», men disse ble  tatt ut av drift før M/S «Fram» gikk i opplag.

Kapteinen på M/S «Fram» var Magnus O. Tveitane. Han hadde vært kaptein helt siden 1929 og på folkemunne ble båten bare kalt «Tveitanebåten». Det var og Magnus O. Tveitane som fikk det tunge oppdraget å legge båten i opplag i 1971. Etter dette ble M/S «Fram» liggende å forfalle helt til 1986. - like utenfor kontorvinduet til hotelleier Johans S. Strand på Strand Hotell.

Sammen med Magnus O. Tveitane satt Johans S. Strand igang et prosjekt for å redde den siste båten som hadde trafikkert landets syvende største fløtningsvassdrag. De så for seg at M/S «Fram» skulle seile med turister på den gamle ruten fra Vråvatn øverst i vassdraget og over hele Nisser som ligger på nedsiden av slusene ved Småstraum og Storstraum i Vrådal. Det var Arendals Vasdrags Brugseierforening som bygde disse slusene for tømmer- og båttrafikk i 1914 og som eiere hadde de fortsatt driftsansvaret. Brugseierforeningen var positive til turistplanene og ville bidra med å holde slusene i stand, men bare dersom M/S «Fram» kom i rute på Nisser og Vråvatn.

Rundt 1986 begynte det endelig å skje saker og ting. Båten ble kjøpt for kr. 6.000 og det ble stiftet en venneforening som skulle restaurere og drive båten. De ville bygge om den gamle slepebåten til passasjerbåt for å drive med turisme der båten en gang bukserte tømmer. Etter ombyggingen ble den klassifisert og re-sertifisert for 90 passasjerer. Hele prosjektet kostet 4 millioner og på St.Hansaften i 1987 kunne den stolte kaptein Magnus O. Tveitane ta den nyrestaurerte båten ut på jomfruturen - denne gangen som passasjerbåt.