Sandnes, Rogaland, Norway

Hva er det med trapper i Sandnes?

Arbeidet med bygging av den gamle Hanatrappen i Sandnes startet i 1954 og da trappen stod ferdig var det 306 trappetrinn fra bunnen og opp til toppen. Dermed regner noen Hanatrappene som verdens lengste støpte terrengtrapp - i det minste blant innbyggerne i Sandnes. Trappen er meldt inn til Guinness Book of Records, men saken er ikke enda avklart.

Initiativet kom fra Hana skole som ønsket en bedre tilgang til idrettsanleggene på Hanafjell. Forskaling og støping av trappene ble utført av foreldre på Hana og av frivillige fra Sandnes Aducerverk og fra Polaris - som begge hadde sine gamle fabrikker på Hana i Sandnes.

Sandnes idrettslag arrangerer hvert år et motbakkeløp opp trappene. Vil du forberede deg til dette så er det montert et tidtakeranlegg som kan brukes av de som vil trene i trappene. Rekorden opp de 306 trinnene i trappen, som er på over 50 høydemeter, er 52,8 sekund. Den ble satt av Torbjørn Fjeld i 2010 og den står fortsatt. På den tiden var Torbjørn Fjeld kjent som distriktets beste skøyteløper.

Den trappen som allerede kan smykke seg med beskrivelsen verdens lengste tretrapp i Guinness Book of Records er trappene opp langs rørgatene på Flørli i Lysefjorden - og som Hanatrappene ligger også Flørlitrappene i landets «trappekommune», nemlig i Sandnes i Rogaland. 

Flørlitrappene ble bygget i forbindelse med etableringen av Flørli kraftstasjon i 1916. Denne trappen består av 4444 trappetrinn og den stiger 740 metter opp fra havet. Denne turen er virkelig verdt strevet. På på toppen venter en fantastisk utsikt over Lysefjorden og Preikestolen.

Kraftverket på Flørli er veiløst og eneste tilgangen er via rutebåter eller via egen båt, men hvis du først kommer deg dit bør du gjerne bli en stund. Det er muligheter for overnatting  i noen av de 4 gamle restaurerte arbeidsboligene eller i telt - og for bespisning mens du ser på kunst på Power Cafe i den gamle maskin hallen. Denne ligger i den gamle hvite kraftstasjonen som ligger som en liten katedral helt nede ved Lysefjorden.

Tidene endrer seg og den nye kraftstasjonen ligger nå skjult langt inne i fjellet. Verten på Flørli er nederlenderen Hessel Johan Haker. Han kom til Norge i 2015 og bestemte seg for å leve av det som ikke bare er verdens lengste tretrapp. Nå finnes det en del andre spennende trapper i Rogaland. Steintrappen opp Svandalsfossen ved Sauda er en av disse. Den er laget av sherpaer og har 540 trinn. For å bygge denne trappen gikk det med over 250 tonn stein som måtte hentes fra Karmøy. 

Nå er ikke dette bare lokal patriotisme. Selv CNN har definert Flørli trappen som en av verdens skumleste. CNN har et program som heter «The world's scariest stairs». Her plasseres Flørli trappen i selskap med bratte og nifse trapper i Kina, Malaysia, Frankrike og i andre fjerne hjørner av verden - og de omtaler Flørli trappen slik:

«Norway's Flørli Power Station is the starting point for the best hikes around the town of Lysefjord - and its stairs will make you gasp for two reasons. First, there are 4444 steps that ascend a staggering 2427 feet from the bottom. Second, it is the longest staircase in the world made entirely out of wood, meaning you should be paying close attention to each mysterious creak and crack you hear.»

Dette var eksempler på en støpt trapp, en tretrapp og en steintrapp. Det er kanskje ikke mange fylker i dette landet som kan vise en tilsvarende samling av verdenskjente trapper - eller....? 

Nutheim, Flatdal, Vestfold og Telemark, Norway

Nesten øverst i Flatdal ved Seljord i Vestfold og Telemark ligger Nutheim. Det er et sjarmerende  gjestgiveri som ligger langs den gamle veien fra Seljord mot Notodden og Kongsberg. Rundt 1862 ble det anlagt en ny vei gjennom Flatdal med en stikkvei til Rauland. På den tiden var nærmeste nabo til dette vegkrysset Einarjuvet gård. Ettersom trafikken økte vokste det frem både landhandleri, bakeri, slakteri, skysstasjon - og overnattingsmuligheter for reisende. Senere kom det også både bussterminal og bensinstasjon i det etter hvert travle vegkrysset - ikke helt ulikt en kjent sangtekst av Øystein Sunde.

Til å begynne med var det bare noen få rom for overnatting, men i 1877 flyttet man rett og slett hovedhuset på Einarjuvet gård frem til dette veikrysset og fikk etablert Nuthein Gjestgiveri. 

Det har vært mange eiere på Nutheim. Rundt 1901 var stedet eid av en driftig dame som het Gina Thommesen. Hun laget til en frodig hage med prydbusker, grusganger og et lysthus like nedenfor hovedbygningen. Denne hagen er godt bevart og ligger der enda. I 1917 kjøpte brødrene Olav og Halvor Svartdal stedet.  

Nutheim ble raskt et samlingssted for mange kunstnere fra hele landet. I 1946 kom kunstnerbrødrene Erland og Terje Grøstad hit. De fant også hver sin søster som de senere ble gift med. Terje Grøstad fikk laget et atelier i bakken nedenfor hovedhuset og der fikk han etablert seg som grafiker. Broren Erlend overtok driften av Nutheim da han giftet seg med datteren til Olav Svartdal og i 1962 fikk de like godt  flyttet Hjartdal gamle prestegård opp til Nutheim. I dette bygget har både kronprinsparet og statsministeren overnattet. 

Erlend Grøstad drev stedet sammen med sin kone Anne i over 50 år. Da ble hele gjestgiveriet overtatt av kunstneren  Ellen Grøstad Barstad. Hun førte familietradisjonene videre, gjorde om det gamle gjestgiveriet til et hotell og i dag driver hun dette hotellet sammen med datteren Solveig.

I 1989 overtok og utbedret Statens Vegvesen veien forbi hotellet (den såkalte "Nutheimsvingen") og dermed ble det slutt på både landhandelen og bensinstasjonen. Hotellet er derimot fortsatt i full drift - og fortsatt som et kunstnerhotell. Restauranten og alle rommene er dekorert med originale verk av de kunstnerne som har bodd og virket her. Det arrangeres fortsatt malerkurs for de som ønsker å perfeksjonere seg som kunstnere - og slike kurs har de holdt på med i over 60 år på Nutheim

.

Nisservann, Agder, Norway

Planen var å finne og å fotografere den gamle slepebåten M/S «Fram» på Nisser. Dessverre var det ikke mulig å få tatt noen bilder, men her er i alle fall historien om den gamle båten

- - - oOo - - -

M/S «Fram» ble bygd som slepebåt på Fredrikstad Mek. Verksted i 1909. Formålet var å slepe tømmer på Nisser og  Vråvatn. Nisser er Norges niende største innsjø og den største i Vestfold og Telemarks fylke. På grunn av størrelsen på Nisser var det ikke mulig å la tømmeret flyte egenhendig og det ble snart klart at dersom det skulle fløtes tømmer helt til Nidelven som ender opp ved Arendal så måtte man ha motorhjelp til for å få fortgang i fløtingen over Nisser.

M/S «Fram» seilte i fast rute helt fra Treungen til Vråliosen, en strekning på ca. 65 kilometer. Det var Nidarå Fellesfløteforening (senere Arendal Vassdrag og Fellesfløteforening) som eide og drev båten. Da mye av tømmertransporten gikk over til landeveien rundt 1970 opphørte fløtingen både på Nisser og Vråvann, og da ble det heller ikke bruk for M/S «Fram». Det var i en periode også 2 andre slepebåter i drift på Nisser, det var M/S «Dølen» og M/S «Nisser», men disse ble  tatt ut av drift før M/S «Fram» gikk i opplag.

Kapteinen på M/S «Fram» var Magnus O. Tveitane. Han hadde vært kaptein helt siden 1929 og på folkemunne ble båten bare kalt «Tveitanebåten». Det var og Magnus O. Tveitane som fikk det tunge oppdraget å legge båten i opplag i 1971. Etter dette ble M/S «Fram» liggende å forfalle helt til 1986. - like utenfor kontorvinduet til hotelleier Johans S. Strand på Strand Hotell.

Sammen med Magnus O. Tveitane satt Johans S. Strand igang et prosjekt for å redde den siste båten som hadde trafikkert landets syvende største fløtningsvassdrag. De så for seg at M/S «Fram» skulle seile med turister på den gamle ruten fra Vråvatn øverst i vassdraget og over hele Nisser som ligger på nedsiden av slusene ved Småstraum og Storstraum i Vrådal. Det var Arendals Vasdrags Brugseierforening som bygde disse slusene for tømmer- og båttrafikk i 1914 og som eiere hadde de fortsatt driftsansvaret. Brugseierforeningen var positive til turistplanene og ville bidra med å holde slusene i stand, men bare dersom M/S «Fram» kom i rute på Nisser og Vråvatn.

Rundt 1986 begynte det endelig å skje saker og ting. Båten ble kjøpt for kr. 6.000 og det ble stiftet en venneforening som skulle restaurere og drive båten. De ville bygge om den gamle slepebåten til passasjerbåt for å drive med turisme der båten en gang bukserte tømmer. Etter ombyggingen ble den klassifisert og re-sertifisert for 90 passasjerer. Hele prosjektet kostet 4 millioner og på St.Hansaften i 1987 kunne den stolte kaptein Magnus O. Tveitane ta den nyrestaurerte båten ut på jomfruturen - denne gangen som passasjerbåt.

Helvete, Innlandet, Norway

Veien gjennom Gausdal heter egentlig RV255, men denne er også kjent som «Bjørnsons vegen». Det er ikke fordi det var Bjørnstjerne Bjørnson som helt på egenhendig anla denne veien eller fordi han til stadighet trasket opp og ned denne strekningen - men rett og slett fordi veien går like forbi huset hans ved Aulestad. Og kanskje var det nettopp her han satt da han skrev «Ja, vi elsker dette landet», mens hans kone Karoline Johanne Elisabeth Bjørnson satt ved hans side som sufflør.

«Ja, vi elsker dette landet» regnes ofte som den originale norske nasjonalsangen, men den stemmer ikke. Det var nemlig først den 11. desember i 2019 (!) at Stortinget enstemmig vedtok at «Ja, vi elsker dette landet» av Bjørnstjerne Bjørnson og Rikard Nordraak skulle være Norges offisielle nasjonalsang. Fra 1800 tallet har det vært flere sanger som har vært regnet som nasjonalsang, men den som tidligere (altså for lenge siden) oftest ble brukt som Norges nasjonalsang i formelle sammenhenger var faktisk «Sønner av Norge» som er skrevet av Henrik Anker Bjerregaard i 1820 - hele 12 år før Bjørnstjerne Bjørnson ble født. 

«Bjørnsonvegen» er en opplevelsesrik omveg fra E6, men også en muligheter til å fortsette videre over fjellet via Jotunheimvegen, over Valdresflya og videre til fjordene på Vestlandet, eller en tur over «Bjørnsonvegen» til Espedalen og retur via «Peer Gynt vegen» (se egen beskrivelse).

RV255 gjennom Gausdal er også en av de norske veiene med størst elgfare. Bestanden av elg er spesielt stor i dette området og det er rett som titt noen som forviller seg ut på avveier. 

Men hvorfor snakke om "Helvete" og hvilken sammenheng har dette med Bjørnson, stor elgfare og "Ja vi elsker" - svaret er ingen ting bortsett fra at alt ligger i Gausdal. Omtrent midtveis i dalen ligger det nemlig et spesielt sted som faktisk heter «Helvete». Dette er et område med noen  gigantiske jettegryter som ble formet for mer enn 9000 år siden.  

Det er en høydeforskjell på over 100 meter fra parkeringsplassen langs RV255 og ned til bunnen av «Helvete», altså fortsatt jettegrytene. Rundturen ned til bunnen, gjennom formasjonene og så tilbake til parkeringsplassen er en drøy kilometer i nokså ulendt og bratt terreng. Underveis blir man stadig minnet på hvilke enorme kreftene som har formet dette landskapet. Navnet «Helvete» stammer visstnok fra den tiden det var gruvedrift etter kobber og nikkel i Espedalen litt lenger nordvest i Gausdal. Den gangen var det rett og slett et helvete å passere dette stedet med hest og kjerre. 

Det sies også at en ikke navngitt prest fra Skåby (litt lenger nord i Espedalen) en gang ble firt med i tau for å undersøke stedet. Da han ble heist opp igjen hadde han noen grønne morkne beinrester i hendene. Da han nådde toppen skal han ha uttalt  «No er eg visstnok den einaste presten i Norges land som kan seie at han har vore i Helvete, og at han har slippe helskinna ut at». Dette var en kommentar som de religiøse Gausdølene syntes var svært så upassende fra en prest.

Disse jettegrytene ble dannet på slutten av den siste istiden. Den gangen var området i Espedalen dekket av en ca.1000 meter tykk isbre og smeltevannet fra denne breen rant ut i elven Vinstra . Elven gikk da i strie styk gjennom den smale Gausdal og den dro med seg både småstein og store steinblokker fra brekanten. Disse roterte rundt i de strie strykene og i løpet av veldig mange år ble disse jettegrytene skapt av smeltevannet. 

For 9000 år siden rant altså elven gjennom Gausdal og ut i Mjøsa, ca. 8 km. sør for Lillehammer. Det var et svakt punkt i isen ved Kamfossen som ligger ca. 22 km. nord for «Helvete» og da vannet brøt gjennom is demningen her fikk elven et helt nytt leie over til Gudbrandsdalen. Det gamle elveleiet gjennom Gausdal ble etter dette nesten tørrlagt og avdekket disse enorme jettegrytene. 

Gausdal Bilselskap AS hadde faste ruter gjennom Gausdal helt fra 1928 og det var de som fikk laget de første stiene og rekkverkene ned til jettegrytene. Dette ble gjort for at deres turister skulle få muligheter for å komme ned til formasjonene. Men de første turistene som stoppet her for å se på jettegrytene kom først i 1954 - så det var kanskje ikke så enkelt å finne en trygg vei ned og opp igjen.  

Fortsatt ligger det mange runde og slipte steiner i bunnen av jettegrytene. De største jettegrytene er ca. 50 meter høye og formet i flere nivåer. De er også flere som er nærmere 20-30 meter i diameter. I mellom disse store er det mange mindre jettegryter som alle må passeres når man går gjennom juvet. I bunnen er det nå et nesten tørrlagt elveleie, men lyden av rennende vann er med på å forsterke inntrykket og dramatikken i landskapet. Denne elven må forseres før man kan starte på oppstigningen igjen. 

Disse jettegrytene regnes som Nord-Europas største og hele området er vernet. At stedet heter  «Helvete» er definitivt et beskrivende navn. 

Dombås, Innlandet, Norway

Dombås ligger litt nord for Otta og er krysningspunktet for Dovrebanen og Raumabanen. Midt på 1800 tallet startet utviklingen der med en enkel telegrafstasjon og i dag er det drøyt 1.000 innbyggere i bygden. Under den tyske okkupasjonen i 1940 droppet tyske fly fallskjermsoldater over Dombås og Dovre. Disse ble nedkjempet av norske patrioter og dette regnes som det første tyske tapet under invasjonen. 

Her deltok også amerikaneren Robert Moffat Losey (1908-1940). Han var luftfartsmeteorolog som omkom under tyske bombeangrep mot jernbanestasjonen på Dombås i april 1940. Losey tjenestegjorde som assisterende militærattaché først i Finland, deretter i Sverige og Norge. I Norge deltok han i arbeidet med å evakuere en amerikanske delegasjon til Sverige etter den tyske invasjonen 9. april. Da bombene ble sluppet over Dombås i krigens første dager søkte han tilflukt i en jernbanetunnel, men her ble han truffet av en dødelig granatsplint da han kom for nær tunnelåpningen. Dermed ble Robert Moffat Losey det første amerikanske dødsofferet under andre verdenskrig.

På Dombås står det et minnesmerke med inskripsjonen:
«In memory of Captain Robert Losey, USA AC killed in action at Dombås 21th April. The first american serviceman to give his life for his country in World War II.»

Det originale Dombås hotell var en stor trebygning fra 1915. Det brant dessverre ned til grunnen i 2007. Hotellet ble tegnet av den norske arkitekten Arnstein Rynning Arneberg. Han tegnet også flere stasjonsbygninger langs Dovrebanen, men er nok mest kjent som arkitekten bak kongsgården på Skaugum, Oslo Rådhus og Oslo Telegrafstasjon - og ikke minst for Sikkerhetsrådets sal i FN bygningen i New York. For dette fikk han tildelt St. Hallvards medaljen av Oslo by. Denne medaljen er Oslo bys høyeste utmerkelse. Navnet er hentet fra byens skytshelgen, St. Hallvard (ca. 1020 – 1048) som også figurerer på Oslo's byvåpen. Dagens nye versjon av Dombås hotell ble åpnet i 2014 og har et mye mer moderne uttrykk enn det Arnstein Rynning Arneberg hadde tegnet.

Og når vi først snakker om FN bygningen….

Veggmaleriene i Sikkerhetsrådet sal er av den norske kunstneren Per Larsson Krogh (1885-1965). Han var sønn av de to kjente malerne Oda og Christian Krogh, begge kjent fra historiene om Kristiania-bohemen på 1800 tallet. Per Larsson Krogh ble arrestert av tyske Gestapo i 1942 og satt på Grini til 1943, før han ble sendt til tvangsarbeid i Troms.

Det var for øvrig også Per Larsson Krogh og hans første kone, Lucy Vidil, som innførte tangoen til Norge allerede i 1913 - men det er en helt annen historie….

Peer Gynt vegen, Innlandet, Norway

Denne Peer Gynt vegen - som ikke må forveksles med Peer Gynt Seterveg (se egen beskrivelse) - går mellom Skåbu ved Vinstra i Gudbrandsdalen og over fjellet til Espedalen i Gausdal, mellom Rondane og Jotunheimen. Både denne veien og Peer Gynt setervegen er private bomveier som bare holdes åpne i sommersesongen. Deler av denne veien kalles også Bjørnsonveien (se egen beskrivelse om "Helvete"). Følger man Gausdal sørover ender man i Lillehammer, og det var her man tror at Birkebeinerne Torstein Skjelva og Skjervald Skrukke startet på sin strabasiøse tur over fjellet med kongssønnen Håkon Håkonsson i 1205. Det er denne turen som senere er blitt kjent som Birkebeinerløypa.

Denne veien passerer hjemmene til 2 av de 3 norske nobelprisvinnere i litteratur. Det er Sigrid Undset sitt hus på Bjærkebæk og Bjørnstjerne Bjørnsonen sitt hus på Aulestad. Den 3. norske forfatteren som har fått Nobelprisen i litteratur er Knut Hamsund (som egentlig heter Knud Pedersen). Han ble født i Vågå/Lom i 1859 og døde i Grimstad i 1952. I løpet av hans forfatterkarriere fikk han utgitt over 20 romaner, noveller og  diktsamlinger.

Og for statistikken skyld....
Bjørnstjerne Bjørnson fikk Nobelprisen i 1903, Knut Hamsund fikk Nobelprisen i 1920 og Sigrid Undset fikk fikk Nobelprisen i 1928. Det er og litt spesielt at alle de 3 eneste norske nobelprisvinnerne i litteratur kommer fra et såpass begrenset geografisk område i Norge. Ut over dette er det vel ingen hemmelighet at Bjørnson og Hamsund ikke var spesielt på bølgelengde. Bjørnson søkte hjelp fra unionistene i Sverige og det falt ikke i god jord hos nasjonalisten Hamsund som vurderte dette som et landssvik. Om dette var en del av Hamsunds begrunnelse for sine politiske valg under 2. verdenskrig skal være usagt.....

Gålå, Innlandet, Norway

Gålå er et liten setergrend som ligger ca. 950 moh. i Gudbrandsdalen. Det er bare 100 fastboende i den lille bygden. Stedet har mange turmuligheter med et 630 km. langt nett av langrennsløyper og alpinanlegg med 7 heiser og 15 preparerte nedfarter. Gålå Alpin er også kjent som det anlegget der Kjetil Jansrud i barneårene la grunnlaget for sin alpinkarriere. 

På sommeren er det mange turmuligheter for både fjellvandring og terrengsykling. Her arrangeres hvert år «Gålå Events» som bl.a. tilbyr organiserte aktiviteter som elgsafari, kanoturer, fjellklatring, hundeturer og guidede sykkelturer. 

Ved bredden av Gålåvatnet er det en helt spesiell utendørs amfiscene. Den ligger helt nede ved vannflaten og brukes for den årlige oppsetningen av Henrik Ibsens «Peer Gynt». Foruten en spesiell oppføring av teaterstykket om Peer Gynt på denne scenen inngår også andre forestillinger og konserter som arrangeres under dette «Peer Gynt stemnet».

Mer info om «Peer Gynt stemnet»: https://peergynt.no/

Som en del av dette arrangement inngår også en stor høyfjellskonsert på Kvamsfjellet og i denne konserten fremføres hvert år det kjente musikkstykket «Ved Rondane» av Edward Grieg. Det er og en fast tradisjon å dele ut æresprisen «Årets Peer Gynt» under dette arrangementet. 

Juryen som deler ut denne prisen består nå av representanter fra Stortinget og kriteriene for prisen er at man har utmerket seg med et synlig positivt samfunnsengasjement. Den første som fikk prisen var Einar Gerhardsen. Arne Nøst fikk den i 2014, mens han var teatersjef for Rogaland Teater i Stavanger. Han hadde og scenografien for hele Peer Gynt oppsetningen det samme året.  

Gålå er nok det stedet som har hatt flest Peer Gynt oppsetninger i hele verden. Det er bare 20 minutt med bil mellom Gålå og Vinstra så her spilles jo teaterstykket i nesten autentiske kulisser. Når det er sagt ble det i 2006 faktisk satt opp en kortversjon av dette teaterstykke i Central Park, New York. Publikum ble selvfølgelig overveldet....

Peer Gynt Seterveg, Innlandet, Norway

Peer Gynt setervei går fra Vinstra til Kvam og er en omvei dersom man skal hurtigst mulig frem på E6. Denne omveien er en bomvei på ca. 4 mil, men med en spektakulær utsikt til Rondane på den ene siden og Jotunheimen på den andre siden. Per Gynt seterveg var opprinnelig en del av den gamle seterveien til Røros - fra den tiden men brukte kløvhest når man skulle til bergstaden. Rundt 1929 begynte den første melketransporten med hest og kjerre fra setrene innafor «Krøkla» og ned til Vinstra. Veien ned til bygden måtte derfor utbedres. Videre ble veien bygd sammen med setervegen fra Kvam rundt 1960 og da ble det mulig å kjøre gjennom Frydalen og over til Kvamsfjellet.

På vei opp til Sulsete passeres storgården Hågå. Dette var gården til Peder Olsen Hågå som Henrik Ibsen brukte som rollefigur da han skrev historien om Peer Gynt. Peder Olsen Hågå ble også kalt Peer Gynt på folkemunne og det kan ha vært noe av Ibsens motivasjon i teksten. Storgården Hågå, med sine 18 bygninger, er i privat eie.

Noen hundre meter sør for Hågå gård ligger Hegstad gård. Ibsens beskriver både bryllupet på Hegstad og det dramatiske bruderovet opp de bratte fjellsidene. I flg. Ibsens tekster ble aldri  odelsjenta på Hegstad gift med Peer Gynt etter dette bruderovet, men derimot med bygdens fordrukne smed. På den andre siden av Gudbrandsdalen, ligger gården Stor-Lunde. Her bodde Ibsen i 1862 da han var på rundtur for å samle segn og folkeeventyr til bruk i sin diktning.

Sulseter Fjellstugu var en gang en avsidesliggende fjellgård. Rundt 1930 ble den utvidet med 2 rom for å spe på inntektene. Rundt 1940 ble den igjen utvidet med flere rom for overnatting og i dag har de både strøm og innlagt vann. Dette er et fint utgangspunkt for mange fjellturer mot Rondane. Det er og her bomveger starter. Det høyeste punktet på Peer Gynt setervei er over fjellet «Krøkla» (1109 moh.), men før man kommer dit passeres en liten setergrend ved vannet «Astjønna». Her ligger det en del typiske små gamle fjellhytter på 20-30 m2 og en del av disse har nok vært setre i tidligere tider. Fra veiens høyeste punkt ved fjellet «Krøkla» er det utsikt mot store deler av Rondane nasjonalpark (se egen beskrivelse).  Herfra finnes det og en mengde turalternativ og de er kvistet til bruk både på sommeren og på vinteren. Turen fra Rondvassbu via Dørålen og til Bjørnhollia er en av de mest brukte i Rondane.