Carrières de Lumières (2018), France

 

Tenk deg at du går inn i en gammel gruve og i det du kommer inn i den mørklagte fjellhallen starter over 100 prosjektorer opp med levende bilder på både vegger og gulv - akkompagnert av sterk og krystallklar musikk. Hele det mørke rommet begynner plutselig å leve og man føler at man må bli stående helt stille for ikke å trø inn i selve bildene. Her blir tilskuerne små og opplevelsen av bildene formidabel. 

I de nedlagte bauksitt gruvene Carrieres de Lumieres er det over 20 meter under taket og her arrangeres det hvert år en audiovisuell utstilling med et spesielt tema eller en spesiell kunstner. I utgangspunktet kunne man jo tenke seg at lyden inne i disse fjellhallene blir deretter, men her er det ikke noe å si på noe av den audiovisuelle kvaliteten.

Den gamle middelalderbyen Les Baeux de Provence (egen beskrivelse) har hatt satt mange spor etter seg i historiebøkene. Et av disse var da var geologen Pierre Berthier i 1821 var den første til å oppdage at fjellene rundt middelalderbyen bestod av bauksitt - navnet ble tatt etter byen og materialet fra de gamle gruvene ble benyttet til produksjon av aluminium. Besøker man middelalderbyen Les Baeux de Provence kan man også kjøpe inngangsbilletter uten å bli stående i køen foran billettluken utenfor gruvene.

Årets kunstner (2018) er Picasso. Tidligere år har det vært kunstnere som Gustav Klimt (2014), Michelangelo, Leonardo da Vinci og Raphael (2015), Chagall (2016), Hieronymus Bosch, Pieter Brueghel og Guiseppe Arcimboldo til musikk av Luca Longobardi og Led Zeppelin (2017)
Hvem som blir årets artist i 2019 er ukjent på dette tidspunktet - så følg med.

Previous visit: 2017

Mons, France

Den lille landsbyen Mons ligger på 820 moh. og han en storslått utsikt mot sør. Landsbyen består av trange smug og antikke søyleganger og midt i sentrum ligger den gamle katedralen fra 1100 tallet. 

Like utenfor landsbyen er restene etter den romerske Roche-Taillèe akvedukten. Den var 41 km lang og hadde en kapasitet 2.900 m3 i døgnet. Det er 2 ulike vannkilder til denne akvedukten. Den ene er elven Foux de Montauroux og den andre er elven Siagnolen. Det er 25 km. mellom disse 2 elvene. Selve vannveien ender opp i kystbyen Fréjus på middelhavskysten. Høydeforskjellen er 516 meter og det tok omtrent 17 timer for vannet å renne gjennom hele anlegget. Vannet hadde en gjennomsnitt temperatur på bare 10,5 °C når det nådde endepunktet. Årsaken var at det var mulig å levere så friskt vann over en så lang avstand var at mesteparten av denne akvedukten går i flere meter dype kanaler og gjennom regulerbare tunneler som er 1,6 meter høye og 70 cm brede (som er akkurat 2 romerske fot). Der  akvedukten krysset daler ble det bygget mer tradisjonelt i luften. Her ble vanntilførselen i kanalen påvirket av både nedbør og varme dager.

Akvedukten var i bruk i over 350 år før den ble stengt. I dag er det stort sett restene som er synlig, men rundt Fréjus er det faktisk lagt et nytt nett av rørgater for vannforsyning til byen inne i den gamle akvedukten som opprinnelig ble bygget i det 1. århundre. Mens akvedukten var i bruk ble den 1mm  trangere for hvert år. Årsaken var karbonatavsetninger i vannet når det ble oppvarmet.

De siste fem til syv kilometer av akvedukten før den treffer Fréjus ble lenge brukt som trasé for jernbanen mellom Fréjus og Montauroux (kjent som "Vaux-gruven"). Denne er nå fjernet og traseen brukes nå bare som sykkelsti og turvei.

Castellane, France

Det var romerne som bygget den første lille borgen langs elven Verdon. De kalte stedet for Salinae etter de store saltkildene like i nærheten. Under de sarasenske invasjonene i Provence måtte de innfødte søke tilflukt på toppen av Roc - klippen som dominerer hele bybildet.

På toppen av denne klippen var innbyggerne godt beskyttet og da var det kanskje naturlig at det også ble etablert bosteder her oppe. Den lille landsbyen heter Petra Castellane og restene etter denne bebyggelsen kan ses rundt kapellet som fortsatt står på toppen av klippen. Dette kapellet heter Notre-Dame-du-Roc. Det viste seg derimot raskt at den lille flaten på toppen av klippen ble for trang og dermed startet de modigste innbyggerne å flytte ned til elven igjen. Senere vokste den nye byen opp ved foten av den dominerende klippen.

På 1300 tallet var byen igjen truet og i 1359 ble den nedre byen befestet, mens den på toppen av klippen fortsatt var uinntakelig. Etter at Castellane ble innlemmet i Frankrike ga Ludvig XI i år 1483 ordre om at festningen på toppen av klippen skulle ødelegges for godt.

Deler av bymurene er fortsatt synlige, men det meste er ødelagt - inkl. de 4 flotte byportene som lå med åpningen i hver sin himmelretning.

Les Gorges du Verdon, France

 

Elven Verdon starter på 2.400 moh. oppe i Alpene like ved fjellpasset Col d'Allos og renner 175 km sørvest over ned til Middelhavet. På veien blir den stadig større på grunn av de mange side elvene som fanges opp. Den passerer også flere kunstige innsjøer med tilhørende store kraftstasjoner på sin vei mot havet..

 

 

Det mest imponerende stykke er der den renner gjennom de store kalksteinsfjellene ved Gorges du Verdon. Denne dalen er 20 km lang og fjellveggene på begge sider er over 300 meter høye. Dett er et meget populært område for turisme, bl.a. for fjellklatrere fra mange land. Navnet kommer av den grønnaktige fargen som vannet får når det passerer gjennom kalksteinsfjellene.

 

Man har beregnet at det tok ca 200 millioner år for elven Verdon å forme dette imponerende landskapet. Selv om det formelle navnet på stedet er 'Gourges Verdon' ble området også ofte kalt "Grand Canyon de Verdon". Ved første øyekast ser det helt uinntakelig ut, men det er mulig å padle et stykke oppover elven for å oppleve landskapet på nært hold.

 

 

 

 

Under den 2. verdenskrig gjorde også de franske partisanene nettopp dette og dermed greide de å forsvinne sporløst fra forfølgerne. Enkelte steder er det laget tunneler for å komme forbi de smale passasjene, mens ruten andre steder går gjennom naturlige tunneler og grotter som elven har gravd ut. Det finnes fortsatt tegn etter bosetning i bunnen av dalen og den ble med sikkerhet brukt som tilfluktssted i mange krigssituasjon. Området ga gode skjulested for de som var kjent, men var livsfarlig for de som ikke var kjent i området.....

 

Har du god tit anbefales det å ta turen helt rundt dette naturfenomenet. Start gjerne ved den kunstige innsjøen Lac de St.Croix. På en ene siden av dalen går hovedveien, men på den andre siden går den gamle landeveien og det er her du får det beste overblikket over landskapet. Hele området er i dag oppført på UNESCO's verdensarvliste.

 

 Previous visit: 2006

 

 

Saintes-Maries-de-la-Mer, France

 

Kjører man vestover fra Marseilles passerer man først den store innsjøen 'Etang de Berre' før man kjører over utløpet av den 812km lange Rhone. Denne starter ved Rhonegletscher som ligger i nærheten av Furka passen (ca. 1.900 moh.) og renner gjennom både Sveits og Frankrike. Elven renner gjennom både Avignon og Arles (se egne beskrivelser) før den munner ut i Middelhavet ved det store Camargue deltaet. I dette landskapet rundt Rhone finner man noen av de beste vindistriktene i Frankrike.

Hvis det neste stedet du kammer til langs veien hit er Montpellier så har du kjørt for langt, for byen Saintes-Maries-de-la-Mer ligger ute ved sjøen midt i mellom Rhone og Montpellier.

Moustiere-Saint-Marie, France

 

 

Den lille byen Moustiere-Saint-Marie ligger som en buet bebyggelse opp mot noen steile rødbrune sandsteinsklipper formet av elven som går i kaskader nedover fjellsiden. Bykjernen i landsbyen er preget av trange smug og bratte gater. De fleste er bygget på 1700 tallet  og er i lyse sandfarget. De eldste husene har også kledning av tre, noe som er uvanlig i dette området.

 

 

 

Landsbyen tok form etter at biskopen i Riez på 400 tallet hadde befalt noen Lerins-munker å bygge et kloster på dette stedet. Munkene fikk derimot ikke være så lenge i fred. Først var det de arabiske Saresenerne som herjet i området og da de forlot byen ble det etterfulgt av Lombarderene - uten at det gjorde situasjonen noe særlig bedre.

 

Munkene var etter dette borte fra byen i hundre år og først på 1000 tallet begynte de å vende tilbake. Landsbyen ble da raskt et valfartssted, noe som ga munkene inntekter og mulighet til å bygge en del flotte bygninger i perioden fra 100 tallet til ca 1400 tallet.

 

 

 

Munkenes kirke heter "Notre-Dame-De-Beauvoir" og er tilegnet Jomfru Maria. Byggingen startet i år 1052 og kapellet er påbygget flere ganger etter dette. Beliggenheten er høyt oppe i fjellsiden med ankomst i en smal vei merket "korsets vei" og dermed forstår man jo hvor høyt og bratt det er fra byen og opp til kapellet. Herfra er det en fantastisk utsikt over både Moustiere-Saint-Marie og områdene rundt byen.

 

 

Av alle ting er det også et fajanse museum i byen. Det ble etablert i 1929, men har keramikkprodukter som er datert helt tilbake til 16-1700 tallet. I dette museet finnes en del helt spesielle gjenstander fra tidligere tiders fajanse virksomhet i byen. Her finnes Clerissy fat og produkter fra Olyris og Laugiere. Museets grunnlegger drev selv et keramikk verksted som senere utviklet seg til en liten fajansefabrikk. Omleggingen fra keramikk til fajanse startet for fullt da han fikk installert sin førte regulære tørkeovn i 1927.

 

Navnet Fajanse kommer fra Italia og i Norden startet fajanseindustrien i København i 1722. Noen år senere starte var det etablert produksjon hos Rørstrand utenfor Göteborg. I Norge er det Herrebøe Fajansefabrikk ved Halden som var først ute. Denne fabrikken ble startet i 1759 av Peter Hofnagel og var bare i drift ca. 20 år. Den siste store fabrikken som var i drift i Norge var Egersund Fayancefabriks Co. AS som var i drift fra 1847 til 1979. I Egersund ble det opprettet et museum, mens de få produktene fra Herrebøe som muligens fortsatt finner er fortsatt sjeldne og meget kostbare.

 

 

 

Arles, France

I Arles er det 2 store romerske teater. Det ene er et amfiteater som delvis er hugget ut av grunnfjellet og delvis bygger opp med murer i forskjellige høyder. Det ble bygget i det 1. århundre, er 139 meter langt, 107 meter bredt og 21 meter høyt. Dette amfiteateret  regnes med blant de 20 best bevarte romerske teatrene. Teateret hadde 3 hovedinnganger og det var plass til over 20.000 tilskuere på tribunene.

 

Historien rundt dette teateret er ganske interessant. Da folk ble lei av brutale gladiatorkamper ble det bygget om for å vise ulike former for tyrefekting. I middelalderen var dette gått litt av moten (i alle fall i Arles) for da stor hele teateret tom og ubrukt. Noen kreative innbyggere startet da etter hvert å bygge opp liten by innefor teaterets murer. Midt på 1600 tallet så det hele ut som en liten by i byen, bygget opp med småhus inne i selve arenaen.

Rundt 1850 greide konen til Napoleon III, hertuginne Eugenia du Montijo, å skape ny interesse for den franske versjonen av spanske tyrefekting. Man brukte da mindre og raskere okser, men hovedprinsippet var at oksene bare skulle tirres og ikke drepes. Den gamle tyrefekter arenaen fikk en ny oppblomstring og siden de fleste av husene innenfor muren var fraflyttet startet man rett og slett på et gigantisk restaureringsarbeid. Store deler av teateret var ødelagt og umulig å sette tilbake i original stand, men fortsatt brukes det årlig opp til 120 millioner Euro til dette restaureringsarbeidet.

Det andre teateret lå like i nærheten, men i motsetnings til amfiteateret var dette bygget i en halvbue, som et tradisjonelt teater med en enorm scene i den ene halvparten.

Cassis, France

 

Til denne byen kom Whinston Churchill på 1929 tallet. Ikke for å utøve sitt politiske talent, men for å male sammen datidens andre populære kunstnere. Selve bykjernen rundt havnen er i stor grad lik i dag som den var den gang og langs bryggene finnes det den dag i dag mange små restauranter.

 

Noe av det som er spesielt rundt Cassis er på den ene siden det fjordlignende landskapet på vestsiden av byen, kjent som "Calanques de Cassis". Dette kan man enten nå kjøpe en tur hos de mange båtene som ligger innerst i havnen. Er du litt erfaren kan du også leie en egen båt og ta turen for egenhånd.

 

På østsiden av byen går veien helt ute på kanten av de flere hundre meter høye klippene - utsikten er formidabel, men stien nokså risikabel.