Lenge før romerne kom hit var byen Nimes et viktig knutepunkt for handel og landbruk i de frodige områdene rundt elven Gardon i Provence. Denne elven er en del av elvesystemet Rhone som har sitt utspring i den sveitsiske isbreen med samme navn. Nimes ligger noen mil sørvest av Avignon (egen beskrivelse), på toppen av en åsside og det sies at den ble lagt der for at man skulle få en god utsikt over det bølgende landskapet til den antikke guden Nemausus.
Da Romerriket spredte seg innover i Frankrike vokste Nimes kraftig og dermed måtte man ha tilgang til mer vann. Problemet var at det ikke var tilstrekkelig grunnvann under byen og at de derfor måtte frakte inn vannet fra de omliggende områdene. Romerne var flinke til å lage kunstige vannsystemer og innenfor grensene av det store Romerriket er det nå registrert og kartlagt over 600 slike romerske akvedukter.
En av disse er Pont du Gard som stod ferdig ca. år 18 f.kr. Når vannet skulle fraktes inn til Nimes måtte man ty til kreative metoder. Den vannkilden som lå høyt nok i forhold til byen krevde et kanalsystem på ca. 50 km. lengde. Denne kanalen ligger stort sett som en slange i landskapet og det var først da man skulle krysse elven Gardon den store utfordringen kom. Høydeforskjellen fra landskapet rundt og ned til elven var ca 80 meter og selv de driftigste romerne skal ha vært i tvil om det var mulig å krysse elven på en så høy akvedukt.
Det er mulig at det også var noen historiske preferanser som la bak en slik skepsis, for historien om hvordan den første broen ble bygget er ganske spesiell. Opprinnelig var det ingen broer over denne elven. Årsaken var at flomvannet dro med seg alle forsøk på å få bygget en solid bro og dette resulterte at de lokale gjeterne hadde litt av en jobb når de skulle forflytte store saueflokker over en til tider frådende elv. Befolkningen rundt elven bestemte seg da for å bygge en skikkelig bro. Mannen som fikk oppdraget gjorde 3 forsøk på å få opp konstruksjonen og hver gang tok vannmassene med seg materialene.
En kveld ble byggmesteren sittende og kikke på vrakrestene som lå langs elvebredden. Da dukket plutselig Djevelen opp foran han. "Hvis du vil kan jeg bygge broen for deg" sa Djevelen før han fortsatte "jeg kan bygge den i løpet av den første natten og den vil bli stående der til evig tid". Byggmesteren synten jo dette var en besnærende tanke og aksepterte tilbudet, men før han gikk i gang ville han vite hvilke betingelser Djevelen stilte for dette storsinnet. Djevelen svarte da at den eneste betingelsen var at den første som krysset broen ved soloppgang skulle bli hans. Byggmesteren aksepterte dette og Djevelen gikk straks i gang med byggingen. Han skar ut steinbrokkene med neglene og lirket dem på plass med hornene - og plutselig stod den gigantiske broen ferdig.
Byggmesteren gikk fornøyd hjem til sin kone og fortalte hva han hadde fått til med å inngå en pakt med Djevelen. Den eneste bekymringen han hadde var hvem som ville bli den første til å krysse broen neste morgen. En stakkar måtte ofre seg for alle de andre hvis broen skulle bli stående.
Like før dette hadde de fanget en hare og den snartenkte konen foreslo at byggmesteren skulle slippe denne haren løs på broen neste morgen. Like før soloppgang stod byggmesteren på den ene siden av broen, mens Djevelen ventet utålmodig på den andre siden. Han kastet haren ut på broen og den sprang strakt over til den andre siden. Da Djevelen oppdaget dette ble han mildes talt forbannet og kastet haren i muren før han forsvant i gjelet under broen. Kikker man godt etter så er det hugget ut en liten hare på den ene av de øverste buene i akvadukten. En slik figur er for øvrig ganske vanlig å finne i mange andre romerske konstruksjoner. De trodde altså at en slik figur alltid ville verne dem fra Djevelens onde øye uansett hva de bygde - og det sier vel også sitt om troverdigheten i det gamle sagnet.
Like før dette hadde de fanget en hare og den snartenkte konen foreslo at byggmesteren skulle slippe denne haren løs på broen neste morgen. Like før soloppgang stod byggmesteren på den ene siden av broen, mens Djevelen ventet utålmodig på den andre siden. Han kastet haren ut på broen og den sprang strakt over til den andre siden. Da Djevelen oppdaget dette ble han mildes talt forbannet og kastet haren i muren før han forsvant i gjelet under broen. Kikker man godt etter så er det hugget ut en liten hare på den ene av de øverste buene i akvadukten. En slik figur er for øvrig ganske vanlig å finne i mange andre romerske konstruksjoner. De trodde altså at en slik figur alltid ville verne dem fra Djevelens onde øye uansett hva de bygde - og det sier vel også sitt om troverdigheten i det gamle sagnet.
Dette er ikke den største av de romerske akvaduktene, men den er en av de mest imponerende. Den største registrerte romerske akvadukten som er bevart skal vistnok stå midt i byen Segovia i Spania. Den er drøyt 800 meter lang, men bare halvparten så høy i forhold til Pont de Gard. Kapasiteten er derimot mye større med 45.000 m3 i døgnet. Det spesielle er at nettopp denne akvadukten faktisk fortsatt er i bruk i dag - 2000 år etter at den ble bygget. Akvedukten i Segovia regnes også som det fremste historiske minnesmerket etter Romerne i Spania.
Pont de Gard er ca. 350 meter lang og 49 meter høy. Buene i bunn er 24 meter lange og 24 meter høye. I bunn er akvedukten 6 meter bred og på toppen er den drøyt en meter bred. Det nederste nivået er en bro, deretter kommer den bærende konstruksjonen og på toppen, over de minste buene, gikk kanalen for vannet. Dette er den høyeste av alle kjente romerske akvedukter. Steinene som er benyttet er hugget ut av fjellet i nærområdet, nummerert, tilpasset buen og stablet løst på hverandre uten å bruke sement eller andre former for bindemiddel. Slik ble den laget og slik har den stått i over 2000 år. Høsten 2002 og vinteren 2003 var det flere flommer i elven Gardon og dette medførte at flere av de moderne broene ble ødelagt, mens Pont de Gard ble stående uten skader.
I kanalen som fører vannet fra kilden og frem til Ponte du Gard og derfra videre inn til Nimes er det flere andre mindre akvedukter og der lanskapet ble for komplisert ble det bygget tunneler for å føre frem vannet. Høydeforskjellen mellom inntaket og fordelingsbassenget i Nimes er ca 12 meter og for å unngå at vannet fikk for stor fart ble det bygget inn hindringer i kanalen, likevel kunne anlegge transportere opp til 20.000 m3 vann i døgnet eller drøyt 230 liter vann i minuttet. På denne tiden hadde Nimes ca 50.000 innbyggere og det meste av vannet ble brukt til byens mange store fontener og i de romerske badene. På tross av god tilgang via komplekse vannsystemer måtte innbyggere uten romersk tilhørighet stort sett skaffe sitt eget vann.
Pont de Gard er ca. 350 meter lang og 49 meter høy. Buene i bunn er 24 meter lange og 24 meter høye. I bunn er akvedukten 6 meter bred og på toppen er den drøyt en meter bred. Det nederste nivået er en bro, deretter kommer den bærende konstruksjonen og på toppen, over de minste buene, gikk kanalen for vannet. Dette er den høyeste av alle kjente romerske akvedukter. Steinene som er benyttet er hugget ut av fjellet i nærområdet, nummerert, tilpasset buen og stablet løst på hverandre uten å bruke sement eller andre former for bindemiddel. Slik ble den laget og slik har den stått i over 2000 år. Høsten 2002 og vinteren 2003 var det flere flommer i elven Gardon og dette medførte at flere av de moderne broene ble ødelagt, mens Pont de Gard ble stående uten skader.
I kanalen som fører vannet fra kilden og frem til Ponte du Gard og derfra videre inn til Nimes er det flere andre mindre akvedukter og der lanskapet ble for komplisert ble det bygget tunneler for å føre frem vannet. Høydeforskjellen mellom inntaket og fordelingsbassenget i Nimes er ca 12 meter og for å unngå at vannet fikk for stor fart ble det bygget inn hindringer i kanalen, likevel kunne anlegge transportere opp til 20.000 m3 vann i døgnet eller drøyt 230 liter vann i minuttet. På denne tiden hadde Nimes ca 50.000 innbyggere og det meste av vannet ble brukt til byens mange store fontener og i de romerske badene. På tross av god tilgang via komplekse vannsystemer måtte innbyggere uten romersk tilhørighet stort sett skaffe sitt eget vann.
