Allerede på 1600 tallet var man kjent med sykdommen tuberkulose og helt til slutten av 1800 tallet var det en sterk smitteøkning i Norge. Rundt 1890 var dette den største dødsårsaken i Norge. Det var på denne tiden årlig mer enn 6.500 som døde av tuberkulose i Norge, de fleste barn og unge. Det meste av spredningen var via dråpesmitte - altså ikke helt ulik dagens smittebilde for Covid-19.
Da Sigvald Madsen fra Bergen var på studietur i Europa (1887) så han nytten av systematisk tuberkulosebehandling og basert på dette ville han bygge et nytt sykehus for behandling av tuberkulose på Vestlandet. Dette var det vanskelig å finansiere og derfor ble det satt i gang en innsamlingsaksjon for å kunne realisere planene. I februar 1890 var det samlet inn 10.000 kroner fra private givere, 10.000 fra Brendevinsamlaget og 2.000 fra Sparebanken i Bergen. Byggingen av hospitalet på Os kunne starte.
Første byggetrinn stod ferdig i 1893 og behandlingsmetodene bestod av bading i utendørsbasseng, kraftig kost og mange hygienetiltak, samt god tilgang til både natur og fuglesang. Rekonvalesent etter behandling ble derimot snart et problem og mange pasienter døde på hospitalet mens de ventet på plass for videre behandling.
De første legene på hospitalet jobbet uten lønn. Først i 1898 ble den første legen med fast betaling ansatt. Det var Herman Gerhard Gade. Han var bror til Fredrik Georg Gade som i 1912 fikk opprettet Gades Institutt i Bergen. Herman Gerhard Gade var spesialist i barnesykdommer og var ansatt helt til 1946. Han ble stående i stillingen til etter krigen og var på slutten veldig opptatt av å forhindre at hospitalet skulle bli pådyttet en nazistisk ideologi.
Han stod også bak 3 betydelige ombygginger for å forbedre tilbudene på sykehuset og det var først og fremst Herman Gerhard Gade som var ansvarlig for at hospitalet på den tiden ble regnet som en av de mest moderne tuberkulose sykehusene i Europa. De hadde flest operasjonsaler, muligheter for bedre diagnostikk og fokus på moderne lysbehandling. Naturlig lys var en viktig del av behandlingen og derfor ble alle pasientrommene lagt med vinduer ut mot solen. I den tida Gade var overlege fikk han også bygget en park med eksotiske planter rundt hospitalet.
I 1895 oppdaget den tyske vitenskapsmannen Wilhelm Conrad von Röntgen effekten av røntgenstråler. Dette ble helt vesentlig for diagnosearbeidet på hospitalet og snart fikk de også et av de første røntgen apparatene i Norge. Rundt 1930-40 kom det flere medisiner mot tuberkulose og fra 1892 til 1946 gikk tallet på dødsfall blant tuberkulosepasienter ned fra 6.500 til 1.500 pr. år. Herman Gerhard Gade så denne utviklingen og var klar på at hospitalet måtte ta seg av andre pasienter i framtida. I et avskjedsintervju i Bergens Tidende sa han: ”På sikt må Kysthospitalets arbeid gå i retning mot ortopedisk kirurgi og det må adjungeres Universitetet” ….. og slik ble det.
I utgangspunktet diskuterte man i 1962 den videre driften ved hospitalet. Helsedirektøren var skeptisk til å opprettholde driften, men gikk til slutt med på dette som en midlertidig ordning mens man bygget ut Haukeland sykehus. I dag er Kysthospitalet på Hagavik en del av ortopedisk avdeling i Helse Bergen og de er helt i toppsjiktet når det gjelder både kompetanse og kapasitet på ryggoperasjoner, kne- og hoftetransplantasjoner.
