søndag 22. juli 2012

Undredal (Aurlandsfjorden), Vestland, Norway


Den trange Undredalen deler fjellmassivet mellom Nærøyfjorden og Aurlandsfjorden i Sogn og Fjordane. Dalen ligger dermed midt i verdensarv området. Det som preger Undredal er det særlige bygdemiljøet med gamle gårder, men med bare 80 fastboende. Her finne du faktisk en liten bevart landsby helt nede ved fjorden.  Helt øverst i dalen – ved stølsområdet Langhuso - ligger en liten del av E16 åpen mellom 2 tunneler. Herfra kan man ta den gamle gresskledde stølsveien ned det dramatiske dalsøkket. Det går og en merket sti fra stølsområdet og opp gjennom Jonedalen til høgfjellet. En annen mulighet er å ta rutebåten fra Gudvangen til Flåm, den stopper i Undredal hvis du løse billett hit. Gamle vannsystemer og flere solide støttemurer i fjellsidene viser at områdene har vært i bruk i tusenvis av år. Geiter og ysteri er fortsatt viktigste næring i dalen og om man ikke bryr seg om noe annet - bør man i alle fall stoppe opp for å få med seg noen smaksprøver av de lokale geitostene.

Bakka (Nærøyfjorden), Vestland, Norway


Bakka er en liten bygd som ligger på vestsiden av Nærøyfjorden. Sør for Bakka ligger Gudvangen som kanskje er mest kjent for sine mange Cruisebåt anløp og for utvinning og utskiping av mineralet Anortositt. Selve Nærøyfjorden er en 17 km lang arm av Aurlandsfjorden som igjen er en fjordarm av Sognefjorden.  Det bor fortsatt folk på Bakka i motsetning til de 2 andre små bygdene langs Nærøyfjorden - Dyrdal og Styvi - som begge er helt fraflyttet.  Den lokale kirken ligger på en liten odde ut i fjorden og er derfor godt synlig enten man kommer med bil eller båt. Kirken ble bygget i 1849 og har plass til 200 personer.  Nærøyfjorden er smal og på det trangeste er det bare 250 meter tvers over, mens fjellene på begge side strekker seg opp til 1761 moh. Man kan reise gjennom fjorden på rutebåt via Undredal, Aurland og deretter videre til Flåm. Herfra kan man ta Flåmsbanen opp til Myrdal og videre til både Bergen og Oslo.

14. juli 2005 ble hele Nærøyfjorden (sammen med hele Geirangerfjorden) en del av Vestnorsk fjellandskap og dermed også oppført på UNESCO’s verdensarvliste. Det var Dronning Sonja som stod for den formelle åpningen 10. juni 2006. Nærøyfjordområdet strekker seg fra Aurland, Flåm og til Gudvangen og videre til Voss der området knyttes til Grånosmyrane naturreservat. Hele Nærøyfjorden verdensarvpark er en del av Riksantikvarens pilotprosjekt.

Rimstigen, Vestland, Norway


Rimstigen er navnet på den gamle stølsveien som går fra Bakka i Nærøyfjorden og omtrent rett opp fjellsiden til et gammelt stølsområde. Stigningen er fra 0 til 725 moh. I normalt turtempo er dette regnet som en tur på ca. 4 timer. Hvert år arrangerer de lokale idrettslagene «Rimstigen Opp». Dette er et bakkeløp som hadde 180 deltakere på startlisten i 2011. Bestetiden i 2012 var ca. 27 minutt, men det er litt usikkert om vinneren da fikk med seg noe av den fantastiske utsikten over Nærøyfjorden og resten av det unike Verdensarv landskapet.

Stalheimskleiva


Den gamle postruten mellom Oslo og Bergen passerte Stalheim. Etter hvert som trafikken over fjellet økte ble det behov for å bygge en ny og mer moderne veiforbindelse fra bunn av Nærøydalen og opp til toppen på Stalheim. Arbeidet startet i 1842 og allerede i 1846 var den nye veien ferdig – 1,5 km ingeniørverk bygget med håndmakt. Veien snor seg i 13 hårnålsvinger ned den stupbratte fjellsiden. Stigningen er på ca. 20% og det gjør Stalheimskleiva til en av de bratteste veien i Europa. I dag er strekningen enveiskjørt fra toppen på Stalheim og ned til bunnen av Nærøydalen. Den nye veien går i tunnel under fjellet.



I sør ligger Stalheimsfossen (126 meter fritt fall) og i nord ligger Sivlefossen (140 meter fritt fall). Begge er godt synlige fra veien. Midt i mot ser du direkte på den berømte Jordalsnuten som på tross av sin beskjedne høyde på bare 291 moh er et berømt landemerke. Et lite stykke ned i bakken og står Sivlesteinen med inskripsjonen "Og det er det stora og det er det glupa, at merke det stend om mannen han stupa!". Per Sivle ble født av ugifte foreldre i Flåm (6. april 1857) og døde for egen hånd i Oslo i 1904. Gården hans ligger like over Sivlefossen.
 

lørdag 21. juli 2012

Stalheim



Det hele startet når Stattholder Hannibald Schested i 1647 opprettet postruten fra Oslo over Fillefjell til Lærdal og Gudvangen, opp til Stalheim og videre Voss og Bergen. Trafikken langs postveien («Den Bergenske Kongevei») tok av utover 1700-tallet, og allerede ca. i 1750 var det trafikkgrunnlag nok til å åpne skysstasjonen på Stalheim. Denne er bevart og står i dag på museet på Stalheim. Det første hotellet på Stalheim ble åpnet i 1885 og allerede etter 10 år var dette betegnet som et av de fremste landshoteller i Norge. Hotellet hadde høy standard og ble raskt kjent for den fantastiske utsikten. Blant mange kjente turister var Keiser Wilhelm II i Stalheim flere ganger. I 1890 fikk han reist en minnestein om seg selv (!). Der har inskripsjonen «Til Minde om Keiser Wilhelm II besøk på Stalheim». Minnesteinen står på det beste utsiktspunktene på Stalheim - og stedet heter selvfølgelig Wilhelmshøi. Mange kjente kunstnere har malt motiver herfra og en av de mest kjente maleriene er "Fraa Stalheim" av bergenseren J.C. Dahl, malt i 1842 og henger nå i Nasjonalgalleriet i Oslo.

Dagens hotell er det 4. i rekken – alle bygget på samme sted. I enkelte perioder har det vært mye dramatikk. Store branner og et av de tidligere hotellene ble faktisk rullet 37 meter på tømmerstokker for å få den rette plasseringen. Når man kommer helt ut på kanten av Stalheim og kikker ned i den imponerende Nærøydalen så forstår man både hvorfor hotellet ligger akkurat her - og hvorfor dette området et satt opp på verdensarv listen.

torsdag 19. juli 2012

Katland fyr

På en liten holme mellom Lindesnes og Lista ligger Søndre Katland Fyr – rett sør for Farsund, rett øst av Loshavn. Fyret ble bygget i 1878 og var bebodd i over 70 år. Alle byggematerialene måtte fraktes ut og de som rodde ut stein og sand til byggingen fikk en dagslønn på 2 kroner. Den første fyrmesteren var Abraham Severin Tønnesen fra Loshavn. Han hadde 8 barn, men det var kun 5 som vokse opp. Siden det ikke var mulig å følge vanlig skolegang ble det ansatt en guvernante som skulle stå for undervisningen. Ida Askildsen fra Haugesund flyttet da inn på fyret. Da tok det ikke så lang tid før Abraham og Ida giftet seg. De fikk fem barn, fire av dem ble født på Katland.

Den 5. november 1911 herjet en voldsom orkan i området - og telegrammet som ble sendt til fyrdirektøren i Oslo lød slik: «Huset var mer under vand end over. Sjøvand trengte ind i soveværelser. Et stykke av Bryggeveien er borte. Betydelig skade på huset og innbo og utendørarealer».

I løpet av vinteren 1936-35 var det 42 stormvarsler og 2 orkanvarsler. 14 desember 1936 traff en kraftig orkan Katland. Denne gangen ble det satt opp jernlemmer på alle vinduene og drikkevannstanken ble forseglet. Fyret lå bokstavelig talt omgitt av hav å alle kanter. Båtheis og kran ble ødelagt, solide fjellfester ble revet opp og forsvant i sjøen. Naustet var ødelagt av brottsjøer og svære kampesteiner. Innendørs var det oversvømmelser helt opp til fjerde etasje og saltvann strømmet ned i ferskvannstanken. Vinduene ble knust og vann fosset inn.  Vannet kom til og med ned gjennom skorsteinspipen, som er Katlands høyeste punkt. Fyrvokteren så ingen annen utvei enn å heise nødflagget. Beboerne i Loshavn sende da ut en båt. De manøvrerte inn mot Katland til tross for at skjæret var omkranset av brenninger. Der mottok de en flaskepost med en innkjøpsliste og et utkast til et telegram som skulle sendes til fyrets eier. Samme ettermiddag kom båten tilbake. Provianten ble halt inn ved hjelp av en 50 meter lang line og familien på Katland var berget.

I november 1957 var det et nytt uvær i dette området som må ha vært av enda større dimensjoner. Bølgene stod hele 15-20 meter over tårnet. Alt ble knust og kun tårnet var intakt. Helt opp i tredje etasje var vinduene og vinduskarmer slått inn. I kjøkkenet hadde vannstanden stått 130 cm over gulvet og alle etasjene var helt ramponert. Utenfor var alle stier og veier borte, og steiner på opptil 1 tonn var skyllet opp på land.

I perioden mellom 1940-45 var fyret slukket, men fyrmesteren måtte være i beredskap i tilfelle det ble nødvendig å benytte fyret. Etter krigen startet automatiseringsprosessen og det resulterte i at den siste fyrmesteren (Emanuell Tønnesen) flyttet ut  1. juli 1948 – og det var faktisk bare en tilfeldighet at både den første og den siste fyrmesteren var en Tønnesen. Den opprinnelige Fyrlykten hadde en rekkevidde på 13 nautiske mil og man forslo først å rive hele bygget, erstatte steinbygningen med et stativ og montere en gassdrevet lykt. Heldigvis står bygningen fortsatt som et monument over livet ute på fyret, men lyset drives nå av solceller

Lista fyr


Farvannet utenfor Lista er Norges største skipskirkegård. I 1781 strandet det hele 8 skip utenfor Lista i løpet av høsten. Lista ble derfor høyt prioritert da utbyggingen av fyrvesenet kom i gang på 1800-tallet. Det første fyrtårnet ble tent i 1836 - et 34 meter høyt tårn i hugget granitt. Etter hvert ble det et problem å kunne skille de enkelte fyrlysene langs kysten fra hverandre. For å unngå forveksling ble det derfor reist ytterligere to fyrtårn på Lista i 1853. Ordningen med tre fyrtårn varte fram til 1872, og i disse årene var Lista Fyrstasjon verdens største fyrstasjon. I 1872 hadde oppfinnelsen av de nye blinkapparatene gjort det mulig å skille de enkelte fyrene fra hverandre ved hjelp av ulik lyskarakter. To av tårnene på Lista ble derfor demontert og flyttet – det ene til Svenner og det andre til Trøndelag. Fyret er fortsatt bemannet og det er 30-40.000 besøkende hvert år. Nærmeste tettsted er Borhaug eller Vestbygda. Det er en liten kuriositet at Kommunen og Statens kartverk bruker navnet Vestbygda mens Vegvesenet konsekvent benytter Borhaug. Stedet har en sterk tilknytning til havet og havnen ligger trygt innenfor flere rekker med kraftige moloer. Her bor det ca 1500 mennesker og stedet er nok mest kjent som en kjølig plass da det er få dager i året som ikke har enten sterk vind eller tett havtåke.

Loshavn

Loshavn og Eikvåg ligger sør for Lista og like utenfor Farsund i Vest-Agder. Her finnes det kanskje best bevarte trehusmiljøet langs sørlandskysten. Man antar at det første huset ble satt opp i 1723. Loshavns historie er spesiell fordi en betydelig del av den såkalte kaperfarten (1807-1814) under Napoleons krigene hadde sitt utspring nettopp her. Offiserer og mannskap ble rekruttert og de tjente gode penger på denne virksomheten. Dette ble bl.a. benyttet til å unngå blokader med hungersnød og til å bygge opp det lokale samfunnet.

Kaperfart var regelrett sjørøveri med myndighetenes godkjennelse, drevet av privatpersoner for egen regning som et virkemiddel i krigføring til sjøs. Målet for kaperfarten var å ta kontroll over fiendens handelsskip og føre dem og deres last til egen havn. En kaper var betegnelsen både på en privat båt som var utstyrt med våpen for slik virksomhet og på kapteinen om bord. Kaperfart foregikk hovedsakelig fra 1600-tallet til omkring midten av 1800-tallet. Historiens mest berømte kaperkaptein var engelskmannen Sir Francis Drake. Kaperen fikk utstedt kaperbrev av kongens representant i Kristiansand og dette gav dem en legitim rett til å drive med denne virksomheten. Det innebar også en viss rettslig beskyttelse. De unngikk å bli straffet som sjørøvere (med dødsstraff) dersom de ble tatt til fange av fienden. Kapere hadde mye til felles med vanlige pirater, og skillet kunne være uklart. Pirater ble imidlertid sett på som lovløse av alle nasjoner, og de betraktet selv alle skip som potensielle mål. Kaperne hadde imidlertid immunitet fra landet de fikk kaperbrev fra, og de ble betraktet som krigsfanger dersom de skulle de bli tatt i forvaring av styrker fra et annet land. De ble enkelte ganger sett på som «gentlemanpirater» og kunne bli satt inn i jakten på «vanlige» pirater. Det er også kjent at enkelte kapere utførte pirattokt uten kaperbrev.


Dette var også hjemmehavnen til den mest effektive kaperskuten, «Vejviiseren». De hadde en netto fortjeneste på 550.000 riksdaler og det tilsvarte mer enn summen av det alle andre kaperskip i Norge hadde til sammen.  I disse årene hadde stedet også los-virksomhet parallelt med at de drev med autorisert kapring av engelske skip langs kysten. I Norden ble kaperfart også brukt i krigføring, spesielt under «Den store nordiske krigen» (1700-1721). Under krigen med England (1807-1814) kunne norske kystskippere løse kaperbrev som ga rett til å kapre fiendtlige skip.
De europeiske landene avsto fra kapervirksomhet ved i 1856, mens noen andre lan, deriblant USA, ga avkall på kaperfart under Haagkonvensjonen i 1899 og 1907. Loshavn er et typisk eksempel på et uthavn samfunn langs sørlandskysten som opplevde stor oppblomstring mellom 1700 og 1800, og som i dag fremstår som ferieparadis nesten uten fastboende.

onsdag 18. juli 2012

Ryvingen fyr

 
Ryvingen er Norges sørligste fyrtårn og ligger på østsiden av innseilingen til Mandal. Det første fyret ble tent 20 oktober i 1867 og var kun en oljelampe på toppen av et bolighus. Den lyste hvitt med et kort rødt blink hvert minutt og var i drift i over 30 år. På den tiden bodde det bare en fyrvokter her ute. Sjøfarende klaget stadig på at lyset var for svakt og i perioden 1895-1897 ble det bygget et nytt fyrtårn på 22,5 meter. Dette var på den tiden landets mest moderne fyrlykt med det nyeste av fyrteknologi. Når det sto ferdig 25. august i 1897 var dette den nest sterkeste fyrlykten i verden – 13 ganger sterkere enn i dag.



Den første fyrvokteren var Hans P. Wraamann fra Bergen. Etter hvert bodde det 5 familier her ute og på det meste var det over 30 personer med en egen skole ute på fyret. De betjente bl.a. en kullfyrt dampmaskin som leverte elektrisitet til fyret og trykkluft til den nye tåkeluren. I 1920 ble fyret bygget om til gassdrift og bemanningen redusert til en fyrvokter og assistenter. 1 1957 flyttet familiene på land og i 1987 ble fyret helt automatisert. Fyrstasjonen ble fredet i 1994 og er i dag et kulturminne i Mandal kommune. Selve tårnet ble laget av Kampen Jernstøperi i Christiania og mekanismen som sørger for lysblinkene var produsert av Barbier og Bernard i Paris. Fresnell linsen i tårnet er den originale fra 1897 og gir 4 blink hvert 40 sekund.

tirsdag 17. juli 2012

Harkmarksfjorden


Harkmarksfjorden ligger like øst for Mandal. Ytterst i fjorden ligger Selvåg som har fått sitt navn av selfangsten som foregikk her på 1700 tallet. Her bodde det også en kar som het Mikel rundt 1600 tallet, han er blitt tillagt utsagnet «Heiren i lunden – skipet i sunden – gir penger i pungen».  Mikkel drev allerede den gang handel med utlendinger. I bunnen av Harkmarkfjorden lå det i middelalderen et viktig handelssted. På 1500 tallet var dette truet av sjørøvere og storenka Kari – som da levde godt av den lokale handelsvirksomheten – beordret at man skulle sikre verdiene ved å stenge det trange innløpet til fjorden med en stor stein.  Sjørøverne ble holdt ute, men ingen handelsfartøy kom heller forbi og stedet forfalt som handelssted. Da flyttet handelsvirksomheten vestover til «de danske boder» som senere ble til Mandal. Stenen ble sprengt vekk på 1800 tallet og i dag er Harkmark fjorden en av de best bevarte hemmelighetene langs denne delen av sørlandskysten. Kikker man på sjøkartet er det lett å trekke den konklusjon at dette området er helt utilgjengelig med båt, men gjør et forsøk - det er satt opp staker på de aller fleste grunnene og innseilingen er mer oversiktlig enn du skulle tro. Idyllene ligger på rekke og rad. Mye av landskapet har vært dyrket og det står fortsatt en del utløer i området, men i dag er det meste i ferd med å gro igjen. Turområdene er derimot bevart. Område er også tilgjengelig hvis man ankommer med bil og det finnes et mangfold av merkete stier.  Området i Harkmark har en stor stamme med elg og rådyr.

Svinør


Svinør er et lite tettsted utenfor Åvik i Lindesnes kommune. Stedet har i generasjoner vært brukt som uthavn for værharde Lindesnes. Svinør er først gang nevnt i et kjøpebrev fra 1435. Her nevnes også naboøyene Skarvøy, Hammerøy og Olavsøy. I Valle kirke henger et stort gammelt maleri av Salige Hans Hansen og hans familie fra Holmen like utenfor Svinør. Maleriet er fra 1708 og har tidligere hengt både på Svinør og på Holmen. Årsaken til at bildet ble flyttet til kirken var at to av barna døde på vei til dåpen da båten de var i gikk på et skjær og sank.


I 1801 bodde det 110 personer på Svinør mens det bodde 62 personer på Vigeland, som i dag er kommunesenter i Lindesnes kommune. Under krigen med England 1807-14 ble det dårlige tider og mange av "de gamle" familiene som hadde holdt til på Svinør flyttet da fra stedet. Flere av husene ble overtatt av nøytralitetsvakter og man mener at flere av bryggen foran husene er bygget av soldater på den tiden. På Hammerø ligger det en engelsk hage med høye steinmurer rundt. Det var den engelske hummerhandler Harden som fikk bygd denne haven for seg og sin forlovede fra Hammerøy. I dag er haven under restaurering og Agder naturmuseum arbeider med at ballastplanter igjen skal blomstre i "Storhaven" eller "Kjærlighetshaven" som den også kalles.

Skolehuset i Svinør er kommunens eldste og ble bygd i 1860 og i 1908 gikk det 50 elever på skolen her. På det meste var det både posthus, tollstasjon, butikk, 2 skipsverft og 2 pensjonater på øyen. Rundt 1992/93 flyttet den siste helårsbeboer fra øya. I dag er det kun fritidsboliger igjen på Svinør.

mandag 16. juli 2012

Vrangfoss (Telemarkskanalen)

 
Vrangfoss ligger like nord for Ulefoss og er det største sluseanlegget i Telemarkskanalen. Det består av 5 slusekammer og en samlet løftehøyde på 23 meter. Slusene ble bygget mellom 1887 og 1892 og dette arbeidet var svært krevende. Det var et over 2 km. lang stryk i ulendt terreng som skulle forseres. Før slusene sto ferdige var dette den største flaskehalsen for tømmerfløting i kanalen – derav navnet Vrangfoss. Telemarkskanalen består av 2 kanalsystemer. Kanalen mellom Nordsjø og Skien ble åpnet 1. mai 1861 og har vært i kommersielt drift frem til 2006. Da ble det siste tømmerslepet fløtet gjennom. Fra Nordsjø kommer man helt opp til Notodden. Bandak – Nordsjøkanalen går fra Skien og helt opp til Dalen. Denne ble åpnet i 1892 og var den gang den raskeste reiseruten mellom Oslo og Bergen. Her var det kommersiell drift helt frem til andre transportmiddel overtok for båttrafikken. Kanalen har i tillegg til å være en viktig ferdselsåre også sikret stabile vann leveranser til de mange kraftverkene langs ruten, men kanskje mest av alt fungert som en effektiv flom sikring for de som bor langs kanalen. Andre sluseregulerte kanaler i Norge er det langt mindre kjente Halden vassdraget

(Tidl. besøk 2006, 2012, 2021)