torsdag 17. september 2020

Blindleia, Agder, Norway


Mange har lurt på hvor navnet "Blindleia" egentlig kommer fra. Årsaken kan ha vært det trange løpet ved Ostersund, like vest for Lillesand. Her seilte man nødig gjennom i gamle dager og når det var lavvann var det spesielt stor fare for å grunnstøte. Dikteren Gabriel Scott (1874-1958), som vokste opp på prestegården i Høvåg, har bl.a. omtalt Blindleia som "denne forbannede blinde lei" og det kan skyldes at man på folkemunne lenge mente at leia endte blindt i nettopp dette sundet. Løpet gjennom Sundet og vestover ble mudret opp og utvidet mellom 1928 og 1940 og det ble utført som nødsarbeid. Årstallene står på de to hvite vardene som markerer hver side av åpningen til Blindleia fra øst. 

I dette sundet var det tidligere et gammelt ferjeleie. Prammen som ble brukt som ferge fra fastlandet til Justøya ble trukket over sundet med håndmakt og fergemannen bodde selv i et lite hus like ved fergeleie. Ville man ha skyss over måtte man på en eller annen måte kontakte fergemannen. Huset hans står fortsatt på Justøy siden av sundet. Den siste fergemannen som betjente denne korte ruten hadde det klingende sørlandske navnet Alfred Corneliussen.


Under 2. verdenskrig bygde tyske soldater en provisorisk bro over sundet for å kunne betjene trafikken til festningsanlegget i Maurvika på Justøya. Da den "nye" permanente broen over til Justøya ble åpnet 24. oktober 1949 var den fylkes lengste og dyreste bro. Seilingshøyden var hele 19 meter og den er bygget av gamle konstruksjoner fra et tak på en tysk ubåt bunkers i Bergen. Bunkersen ble aldri bygget ferdig så Vestre Moland kommune fikk overtatt materialene for en rimelig penge. Det var Kong Olav V som formelt åpnet broen i 1949 og da han i 1965 igjen besøkte stedet satte han sitt navnetrekk i fjellveggen like ved broen.

Man tenker seg gjerne Blindleia som en rolig innenskjærs skipslei - full av kostbare og prangende ferieeiendommer, men slik har det ikke alltid vært. I utgangspunktet bodde folk enten i uthavnene der man stort sett livnærte seg av fiske eller som loser eller i de mange fjordarmene på innsiden av selve leia, der det var langt bedre forhold for jordbruk. Det viste seg derimot fort at det var mer lukrativt å drive med fiske enn med poteter. 


Losvesenet langs Norskekysten ble ikke skikkelig organisert før 1720 og da var det på initiativ av en mann som heter Gabriel Christiansen. Før den tid var man avhengig av velvillig lokalkunnskap for å kunne søke ly i mange av disse uthavnene. Det ble bygget både vakthytter og utsiktspunkt for de første frivillige losene. 

I vår tid kan man vanskelig forestille seg hvordan det må ha vært å seile langs kysten på denne tiden. Det var nesten ingen fyrlykter og alle kjente sjøkart var meget unøyaktige. Det var åpenbart behov for bedre merking og det første vippefyret (som forøvrig ble oppfunnet i Danmark på 1600 tallet) ble bygget på Kvitsøy i Rogaland i år 1700. Deretter kom et tilsvarende fyr på Lindesnes i 1725. Enkelte tror kanskje at vippefyret på Verdens Ende på Tjøme er blant de eldste i landet. Dette er derimot bare en replika som ble satt opp som et minnesmerke så sent som i 1934. Utenom disse 2 første vippefyrene var omtrent hele kysten mørklagt. Dermed var det beste en skipper kunne håpe på var at noen med lokale kunnskaper kunne hjelpe dem med å navigerer inn i havn. Når en seilskute signaliserte til land at de ønsket los ombord, var det bare for losene å kaste seg i båtene for å ro ut. Der som først kom frem fikk oppdraget. 


Losvirksomheten er derimot langt eldre enn dette. Allerede på Magnus Lagabøters tid i 1274 fantes det loser langs kysten. De ble kalt "Leidsogumadr" som betyr "mannen som kjenner leden". Riktig nok var det et mannsdominert yrke, men det var også flere kvinnelige loser - og det var bare de som fikk et Losbrev av kongen som hadde rett til å drive organisert los virksomhet. Altså en forordning som tilsvarer det de statsgodkjente norske sjørøverne som ble kalt Kapere fikk fra kongen under Napoleonskrigen. Disse Kaperne benyttes seg og av lys på land, men ikke for å vise vei til trygge havner - de brukte lyset til å lokke skutene på grunn slik at de kunne forsyne seg lasten og - mange tilfeller - drepe mannskapet (se egen beskrivelse).

Rundt 1880 var det 2 grupper av loser langs Blindleia. Disse kaltes "Losoldermannskap" og opererte som egne lag og under egen identitet. "Lag nr. 15" hadde ansvar for strekningen fra Ulvøysund til Åkerøya og "lag nr. 16" hadde ansvar strekningen mellom Åkerøya og Humlesund like øst for Lillesand. I de største uthavnene var det gjerne 3-4 losskøyte med et mannskap på 3 eller 4 loser og et par losgutter. Disse losskøytene hadde en rød stripe i seilet som kjennemerke.

Seilskutene som trafikkerte kysten måtte laste av og på ballast for å stabilisere skipene. Denne ballasten var ofte stein og jord som ble lastet ombord i fjerne himmelstrøk og som ble losset på spesielle steder langs kysten (i sjøkartene var disse lossestedene merket med 2 svarte spader i kryss). Der denne ballasten ble losset oppstod det ofte grunne områder i skipsleden, som ved fyret Møkkelasset mellom Lygør og Arendal. Denne virksomheten var også grunnen til at det på slike steder ofte ble en spesiell fauna bestående av flere sjeldne planter som fulgte med jordsmonnet der balasten ble losset på land. Slik oppstod de første "botaniske hagene" i Norge. På toppen av Hammarøy like ved Svinør i Agder ligger det rester etter en slik hage. Den ble kalt "Kjærlighetshagen" fordi den ble bygget som gave til en spesiell dame med navn Gina Marie, men dette er en helt annen historie som du kan lese mer om andre steder på denne (b)loggen.....



 

  

fredag 11. september 2020

Haraldsholmen, Agder, Norway

Haraldsholmen hører definitivt med blant de flotteste eiendommene i Blindleia. Den ligger ved et området som heter «Nilen». Dette er et sund som går fra Blindleia og ut til havet. Passasjen der er bare for småbåter, men på sørsiden er det lune ankringsplasser for større fritidsbåter. 

Haraldsholmen er eid av Bjørn Erik Borgen som emigrerte til USA som 12 åring og nå bor mesteparten av året i Denver, Colorado. Han er bl.a. kjent for sine investeringer i utbyggingen av Kvitfjell alpinanlegg. Han betalte ca. 10 millioner for hele Haraldsholmen i 1996 og anslår dagens verdi til ca. 50 millioner - men han påpeker at det ikke er så interessant så lenge holmen ikke er til salgs. Han sier selv at hans plan er å gi Haraldsholmen tilbake slik at den kan doneres bort igjen og da hente inn enda mer penger. Uansett eierforhold kan man ikke unngå å legge merke til dette stedet når man beveger seg sjøvegen gjennom Blindleia.

onsdag 2. september 2020

Åkerøy, Agder, Norway

 


Åkerøya ligger i Blindleia, sør-vest av Justøya. Øya ble nevnt som et eget adelgods allerede i 1467. Dengang var navnet på øya "Aggerøen". I 1692 ga Kong Kristian V hele denne øyen til general og statholder Ulrik Frederik Gyldenløve og dermed ble den en del av grevskapet Jarlsberg og Larvik. Gyldenløve er vel også den eneste norske generalen som har fått oppkalt en egen krig etter seg (mer info her), men det er egentlig en helt annen historie.

I seilskutetiden var det mye skog og lite vakthold på Åkerøya. Skogen var verdifull og lite vakthold gjorde at den både titt og ofte ble besøkt av hollandske sjømenn som forsynte seg grådig av tømmeret før de returnerte til hjemlandet. Trelast ga ekstra inntekter når denne senere kunne bli solgt bl.a. i Holland. Dette likte greven dårlig så han ansatte derfor en kar som heter Anders Lindeberg som forvalter. Han hadde visstnok selv aner fra Holland så det anså nok greven som en god attest på hans evne til å beskytte skogen. Mulig han feilvurderte dette for senere frikjøpte den samme Lindeberg like godt hele Åkerøya - hvor han fikk pengene fra sier ikke historien noe om....

Det eldste huset på øya er ca. 400 år gammelt og etter hvert ble det bygget mange nye hus når flere folk flyttet hit. De fleste som bodde her livnærte seg av havet - noen som fiskere og andre som loser. Loshytten som ble brukt til utkikk står fortsatt på toppen av øya. Rundt 1870 var det flere innbyggere som levde av sjøfrakt, både langs kysten og over til Danmark, som flyttet fra fastlandet og ut til øyene. Fraktebåtene ble større og større og i den forbindelse ble det bygget både verksteder og anlegg for kjølhaling på Åkerøya.  I 1876 ble det til og med etablert en egen styrmannsskole. Denne skolen var i drift helt frem til 1906. 

Rundt 1880 blomstret hummerfisket. En pådriver for dette var pioneren Johan "hummerkongen" Olsen. Han bygget et stort oppdrettsanlegg på Medholmen. Der hadde han allerede på den tiden installert propeller i begge ender av et stort hummer basseng slik at han fikk en god vanngjennomstrømning. I dette bassenger hadde han på det meste over 60.000 hummere gående og herfra eksporterte han til både Sverige, Danmark og Holland. Handel med hummer var risikabelt og et år med uvanlig høy sjøtemperatur døde hele bestanden - det ble slutten for hummeroppdrettet på Åkerøya.

Noen levde også av jordbruk. Det var for det meste kvinnene som jobbet på husdyr og dyrking, mens mennene seilte ute på frakt eller fiske. En tid bodde det 300 mennesker på Åkerøy. Det var den første uthavnen som allerede i 1864 fikk eget bibliotek. I 1905 var det 75 elever på skolen og på denne tiden var det også 3 forskjellige butikker på øya. Fra 1930 ble Åkerøya igjen sakte avfolket, men det har nå endret seg. Flere familier med barn har flyttet ut igjen og det begynner å bli et levende samfunn med ca 50 fastboende på øya. De har en fast båtforbindelse med Brekkestø hele året.

Det mangler heller ikke på dramatiske episoder rundt Åkerøy. Det er spesielt 2 episoder som er omtalt i de lokale historiebøkene:

Briggen "Phoebus" skulle kjølhales, men for å komme til måtte den krenges så mye over på siden at kjølen kom klar av vannet. Mens de holdt på med dette ble det flo og vannet gikk til slutt over ripen og ned i lasterommet. Skipperen og rederen eide 50% hver i skuten. Skipperen ville avslutte, men rederen ville fortsette. Det endte med at båten tok inn så mye vann at den kantret og sank. Rederens sa da til skipperen "Nå kan du få min halvdel av briggen, så eier du ho aleine, så får du se hva du kan gjøre med ho". Takket være en dyktig skipper ble briggen til slutt berget, men den forliste noen år senere uten forsikring. Da skal visstnok den samme skipperen ha sagt "det som lett kommer, lett går

Senere (8. april 1940) ble det tyske troppetransportskipet MS "Rio de Janeiro" senket av den polske ubåten "Orzel" like sør for Åkerøy. Dette tyske skipet, som var blant de første som kom til Norge under de tidlige dagene av okkupasjonen, ble truffet midt i ammunisjonslageret som dermed eksploderte og delte skipet i to før det sank. I tillegg til skipets faste besetning på 50 sjøfolk var det 330 soldater ombord. Skipet var også lastet med 42 kanoner, 71 kjøretøy, 73 hester og ca. 300 tonn proviant, dyrefôr og ammunisjon. 180 mennesker ble reddet mens 200 mennesker druknet under forliset. De overlevende ble reddet av norske båter som førte dem inn til Lillesand. Under redningsarbeidet ble det påstått at de kom i fredelig ærend på vei til Bergen, men lensmannen i Lillesand var en våken mann som syntes det var en nokså tvilsom forklaring siden det var så mange mennesker i militæruniformer ombord. Så sent som i 2015 ble vraket av "Rio de Janeiro" lokalisert på 135 meters dyp.