torsdag 6. august 2020

Ramsøya, Agder, Norway


Mens det var seil som var fremkomstmiddelet langs kysten var det stadig behov for noen gode havner som man kunne søke ly i ved dårlig vær og slik oppstod mange av de gamle uthavnene langs kysten. Ramsøya er en slik uthavn - lett å seile inn i og lett å seile ut av, uansett vindretning. På slike steder blomstret det ofte små samfunn med tjenester som poståpneri, verksteder, seilmakere, handelsmenn og kanskje viktigst av alt - en kro eller et vertshus med bevilgning. Her kunne sjøfolkene bli overstadig beruset og her kunne de avtale hyre for neste tur.

Den førte som slo seg ned på Ramsøya - omtrent midt mellom Ulvøysund og Gamle Hellesund - var en los som het Abraham. Året var 1750 og han kom hit med kone og 2 mindre barn, et tvillingpar. En gang sundet over til fastlandet frøs helt til mens Abraham var inne på fastlandet i gjestebud var det umulig for han å komme tilbake over sundet ut til Ramsøya. Det var vinter og dårlige utsikter til mildvær så det eneste han kunne gjøre i en lang perioden den vinteren var å rope over til konen for å høre om det gikk greit med henne og tvillingparet som satt igjen alene ute på øya. Senere flyttet også 2 av brødrene hans ut til Ramsøya og da ble det nesten litt folksomt der ute. 

De som slo seg ned på øya levde stort sett som loser eller fiskere, men noen hadde også en liten jordlapp for dyrking til eget bruk. Historien sier og at det også bodde et hulder ute på Ramsøya - noe som på den tiden visstnok ikke var helt uvanlig i slike små isolerte samfunn. Ettersom det lille samfunnet på Ramsøya vokste ble det etablert en egen skole som på det meste hadde 15-20 elever. Det ble også bygget flere hus på begge sider av sundet mellom Ramsøya og den noe mindre naboøyen Store Nibe. På det meste var det 11 bolighus her ute. Det eldste huset huset som i dag står på øya er fra 1784. 

Både maleren Hans Finne-Grønn og billedhugger Nic Schiøll hadde sine sommerhus på Ramsøya. Hans Finne-Grønn malte en del kjente portrett av både Kong Haakon og resten av kongefamilien. Blant hans landskapsbilder er det motiv fra både Tjøme og Hvasser - og ikke minst fra Ramsøya. Nic Schiøll er  kjent for sine arbeider under restaurasjonen av Nidarosdomen, men kanskje aller mest kjent for sin utsmykning av St. Hallvard på sydveggen av Oslo rådhus.




tirsdag 4. august 2020

Ulvøysund, Agder, Norway



I gamle dager ble uthavnen Ulvøysund sør-øst av Kristiansand ofte besøkt av hollandske handelsskip. Allerede i 1588 ble stedet avmerket som "Wolfsund" i gamle hollandske sjøkart. Ingen vet hvor lenge det har vært folk her ute, men det gamle pensjonatet øst for skolebrygga har i alle fall stått der i 400 år.

I Ulvøysund ligger Norges eldste skipsvrak funnet i sjøen. Det ligger i innseilingen fra Kvåsefjorden. Dette vraket er karbon datert til perioden mellom år 1020-30 så allerede på den tiden må den lune havnen i Ulvøysund ha vært kjent blant sjøfolkene som seilte langs kysten. 


Her er det også tydelige spor etter aktiviteter under middelalderen. En strandet og frustrert prest fra Bergen har skrevet et brev om det moralske forfallet i Ulvøysund omkring 1300 og dette brevet er  fortsatt bevart. På 1400 tallet ble det hugget inn en kompassrose i fjellet like ved sundet slik at losene enklere kunne ta peilinger til skipene utenfor og først rundt 1500 kom altså de hollandske handelsskipene til denne uthavnen.

 

mandag 3. august 2020

Skippergada og Randesund, Agder, Norway



"Skippergada" er navnet på det smale sundet mellom Østre og Vestre Randøy litt sør-øst for Kristiansand. Fra nord starter man ved Stokkholmane - eller for båtfolk kanskje bedre kjent som den gode naturhavnen "Stokken". Det smale sundet deler Østre- og Vestre Randøy i to. Fra gammelt av var dette en uthavn der folk som ikke var mønstret på seilskutene kunne livnære seg av fiske. I dag er det et relativt eksklusivt hytte- og boligområde. Bebyggelsen er nesten utelukkende små hvite skipperhus som ligger godt skjermet helt ned til sjøkanten. Det er daglige rutebåtforbindelser til Tømmerstø inne på fastlandet. 

"Skippergada" er det man kan kalle en skikkelig sørlandsk sommeridyll, kanskje en av de flotteste vi har langs kysten. Det er mulig å gå gjennom sundet og har du en liten båt kan du også se om du greier å presse deg gjennom den smale kanalen som kalles "Nåløyet" i skillet mellom Vestre Randøy og Lille Kalvøy.

Nord for friområdet rundt Stokken ligger den maritime høyskolen som bl.a. har brukt båtene M/S Gann og M/S Gamle Salten som begge senere har kommet til Stavanger. M/S Gann som skoleskip og M/S  Gamle Salten som veteran turistskip. M/S Gamle Salten gikk fra 1953 til 1964 som avlastningsskip for Hurtigruten. Der gikk den bl.a. i rute mellom Mosjøen, som dengang var endestasjon på Nordlandsbanen, og videre til Bodø og Narvik. I 1967 ble den kjøpt inn av Arbeidsdirektoratet og satt inn som skoleskip i Randesund. I 1995 ble den frikjøpt av Ryfylke Dampskibsselskab i Stavanger og i 2008 ble det verneverdige skipet solgt videre til Rederiet Salten i Bodø - dermed var M/S Gamle Salten etter 55 år tilbake i egen hjemmehavn. Båten som overtok oppgavene som skoleskip i Randesund heter M/S Sjøkurs og den er godt kjent fra TV seriene "Sommerbåten" som ble sendt på NRK i 2013 og 2015. M/S Gann går fortsatt som skoleskip med hjemmehavn i Stavanger.

I det man forlater Randesund og "Skippergada" på vei østover kommer man rett ut i Kvåsefjorden som pga. sin kompassretning er spesielt utsatt for vinder og store bølger. Dengang vikingene fant Blindleia var "åpningen" til leia i vest helt inne i bunnen av Kvåsefjorden med et overløp til Isefjærfjorden, men etter som landet steg var det ikke lenger mulig å reise med båt denne veien. Nå må man krysse de 2 nautiske milene over fjorden til Ulvøysund for å komme til det som regnes som starten på Blindleia. Hvis du senere lurer på hvorfor det er så stor båttrafikk inn og ut av nettopp Isefjærfjorden så kan en årsak kanskje være at Sørlandets største naturistsenter ligge i denne fjorden.....





torsdag 30. juli 2020

Grønningen fyr, Agder, Norway


Grønningen fyr har en beskjeden høyde på 14 meter over havet. Det er bygget på en liten begrenset holme øst for innseilingen til Kristiansand og ligger bare ca 2,2 km fra Oksøy fyr (se egen beskrivelse) tvers over fjorden. Grønningen er stort sett slik det ble bygget i 1877-78. Første gang lyset ble tent var 1. sept. 1878. Måten det er bygget på vitner om at det tross kort avstand inn til fastlandet kunne være en utfordring å holde seg fast i kraftige vinterstormer. Både fra sjøen og fra land er det lett å se den hvitmalte bygningen. Opprinnelig var det bygget en fyrmester bolig, et maskinrom med verksted og smie og 2 naust med en liten brygge og molo.

Fyret var bemannet frem til det ble automatisert i 1980. I 1994 ble hele anlegget fredet, og i dag kan man leie seg inn her - enten det er et lite seminar eller bare en rolig stund for noen få personer. Å sitte her i den blå timen og så se solen gå ned i vest kan ganske sikkert være en romantisk opplevelse. Her er det hele 30 sengeplasser fordelt på 8-9 rom. Fyret har ikke strøm og standarden er relativt enkel (for å si det kort). Innseilingen er både litt kronglete og grunn så det svarer seg å studere kartet før man tar den siste ankomsten - og ikke minst svarer det seg å lese værmeldingen før man fortøyer for natten. Hvis man ikke disponerer egen båt kan man organisere seg skyss fra Tømmerstø inne på fastlandet.


Oksøy fyr, Agder, Norway



Oksøy fyr var opprinnelig 36 meter høyt og etablert allerede i 1832. Fyret ligger på vestsiden av Kristiansand fjorden - i en "trekantet formasjon" mot Grønningen fyr (se egen beskrivelse) på østsiden av fjorden og Odderøya fyr midt i leia inn til byen - like øst for Flekkerøya. I likhet med flere andre kystfyr fra denne tiden var det første tårnet bygget i tegl. Senere (ca. 1900) ble dette erstattet av et nytt tårn i støpejern. I dag har fyret en lyshøyde på 47 meter og karakteristikken på lyset er 2 blink pr. 50 sek. med 8 sek. mellomrom. Lyset rekker 19 nautiske mil ut i havet og der dermed godt synlig fra Skagerrak. 

Oksøy fyr en av 19 store kystfyr i Agder. Dette var det første i landet som hadde linsesystem for å forsterke lyset. Den gang man monterte dette systemet med fresnell linser var det bare 2 andre land i hele verden som hadde tatt i bruk slike "nymotens greier" i fyrene sine.

På Oksøy ble det etablert en losstasjon rundt 1950. Denne ble noe senere (i 1979) flyttet inn til Kristiansand. Den første losstasjonen holdt til i det gamle styrehuset fra fiskeskøyten "Agder 2" som opprinnelig var fra lokalmiljøet rundt Flekkerøy. Den første fyrvokteren var C.J. Berg. Han hadde med seg en assistent som hadde krav på fri kost og losji ute på fyret og det innbefattet også 1 dram eller 2 daglig. Fyrvokter Berg hadde denne jobben i 38 år og da han døde i 1952 etterlot han seg kone og 25 barn....!




fredag 17. juli 2020

Lista fyr, Agder, Norway


Det åpne og værharde farvannet utenfor Lista har vært fryktet av sjøfarende til alle tider. Hundrevis  av fartøy har forlist i brenningene her. Allerede i 1788 ble det bestemt at det skulle bygges et kystfyr her slik at sjøfarende kunne holde god avstand til land. Penger ble satt av og argumentet for denne bevilgningen var "Middel til saadanne Ulykkers Afvergelse". Det var særlig folk i Flekkefjord som var opptatt av å trygge seilasene rundt Lista og inn til byen. Først i 1836 stod det første fyret ferdig ute i det flate og værharde landskapet. Til å begynne med var lyskilden en parafinbrenner med veke. I 1911 ble den erstattet av en glødehettebrenner og på tross av at fyret ble elektrifisert i 1922 gikk det fortsatt 10 år før lyset i tårnet ble elektrifisert i 1932.

Det første fyrtårnet ble bygget i stein og foret med murstein innvendig. Det var 34 meter høyt og fikk montert et blinkapparat som ga et blink i minuttet. Det ble tent for første gang 10. november 1836. Fyremyndighetene var ikke helt fornøyd med denne konstruksjonen og det ble derfor bestemt at det skulle bygges to nye fyrtårn slik at Lista dermed fikk 3 faste lys som sitt kjennemerke. Mellom 1851 og 1853 fikk man satt opp de to nye tårnene som var identisk med det første og alle 3 ble utstyrt med nye faste lys og nye fresnel linser. Dette gjorde den gang Lista til en av verdens største fyrstasjoner med hele 10 ansatte som stort sett bodde fast på stasjonen. Alle 3 fyrene ble tent samlet den 16. september 1853.


Utviklingen gikk derimot ganske raskt og allerede i 1870 ble det bestemt at 2 av fyrtårnene skulle flyttes og det opprinnelige tårnet skulle utstyres med et sterkere lys. Et av tårnene ble fraktet til Halten i Trøndelag, et ble demontert og en del ble satt opp på Svenner utenfor Larvik, mens resten ble brukt på Feistein fyr utenfor Jæren. I dag står fortsatt det opprinnelige fyret, nå med et blink hvert 4 sekund. Lyset har en høyde på 39,5 meter og det er synlig 17,5 nautiske mil ut i havet.


Samtidig med byggingen av det første fyret ble det tent et mindre ledelys på Varnes litt lenger nordøst på Lista landet. Dette skulle vise vei inn Listefjorden til Flekkefjord og til fjorden videre innover til Feda og Kvinesdal. Da den tyske okkupasjonsmakten bygde Varnes Fort ble dette lyset slukket. Senere ble det erstattet av en liten fyrlykt som heller markerte nordenden av Lista. På sørsiden av kystfyret står fyrlykten på Rauna, plassert et stykke ut i sjøen på toppen av en stor gravrøys fra bronsealderen. I tillegg til fyret står det en liten hytte ute på Rauna, den var satt opp slik at fiskere hadde et sted å søke ly i dårlig vær. Like innenfor Rauna ligger den gamle sjøredningsstasjonen på stranden ved Østhassel. Den er nå nedlagt, men bygninger er bevart og vedlikeholdes nå som en en del av Lista-museet.


Ved oppstarten av Lista fyr ble det bemannet av en fyrforvalter og hans familie. I tillegg hadde han en fyrkarl og en assistent i sin tjeneste. Fyrforvalteren hadde også inspeksjonplikt og overoppsyn med fyret på Varnes. Boligen som ble bygget på Lista er den som står der som "Fyrmesterboligen" den dag i dag. Det var 5 værelser, kjøkken og et lite loft. I tillegg var det en liten løe, en smie og et naust i Vågsvoldvika. Verken fyrkarlen eller assistenten fikk bo i fyremesterboligen da man forventet at de ikke hadde noen familie og derfor måtte finne seg sin egen bolig i nærheten. I dag drives det ikke lenger med landbruk på fyret - nå er det bare beitemark for en koloni med Alpakka'er og høylandskveg rundt fyret.

Og til slutt...
Du har kanskje lest i denne blog'en om de 3 fyrene som en gang stod på Lista, så nå har du fått hele historien om hvorfor de ble bygget akkurat her....







torsdag 16. juli 2020

Sælør, Agder, Norway


Sælør er en øygruppe med mange navn. De mest brukte er Sæløer, Sæløyene eller Seli. Den lille øygruppen ligger like ved innseilingen til Korshavn - ytterst i Grønsfjorden - og dette er det første tettstedet man kommer til når man seiler rundt Lindesnes på vei vestover. De to største øyene heter Vestre Sælø og Østre Sælø. I 1966 ble disse to øyene knyttet sammen med en molo og etter denne moloen kom på plass ble det en mye tryggere havn for den lokale fiskeflåten. I dag er det nok flest fritidsfartøy som nyter godt av dette initiativet.

Øyene er kanskje mest kjent for sine mange kongebesøk - til sammen 11 historiske kongsnavn har vært i land her. Noen var nok bare innom, mens andre (som Olav den hellige) var her i lengre tider - se bare på denne imponerende listen:
  • Olav Haraldson (1016-1028)
  • Magnus den Gode (1047)
  • Harald Håråde (1066)
  • Inge Krokrygg (1156)
  • Øystein Haraldson (1156)
  • Sverre Sigurdson (1177)
  • Inge Bårdson (1207)
  • Håkon Håkonson (1224-1227)
  • Christian IV (1604)
  • Fredrik III (1649)
  • Olav V (1983) 
Få (om noen) andre steder i Norge kan vise til en tilsvarende «gjestebok». Da Olav den Hellige overvintret her (i år 1028) tror man at han fikk satt opp en egen kirke. I dag kan man bare se restene av et byggverk, men de lokale står fast på at disse tuftene er rester etter denne kirken. Det er og funnet mange skipsvrak rundt Sælør. Like utenfor havnen er det registrert minst 3 skipsvrak som er tidsbestemt til Middelalderen. Noen av de mange andre vrakene er datert helt tilbake til 1300 tallet og dette har ført til at det er innført totalt forbud mot fritidsdykking rundt disse øyene. Øygruppen Sælør inngår også i Skjærgårdsparken og de fornminnene som er funnet på land og i sjøen blir derfor fredet eller i det minste registrert og ivaretatt for ettertiden.



Terrenget er åpent og fra det høyeste punktet på Vestre Sælør kan man se hele kyststripen mellom Lindesnes fyr og Lista fyr. Sannsynligvis er dette det eneste steder langs kysten der det er mulig å se begge disse kystfyrene samtidig. Dette punktet på øyen heter Kikkerheia og er nok blitt brukt av de lokale losene for å holde utkikk etter potensielle skip som seilte langs kysten eller som ville søke havn her og derfor trengte hjelp av lokalkjente i farvannet. 

For at losene, eller kanskje det også var kaperne som opererte her under Napoleonskrigene, skulle kunne ta ut peilingen mot havet ble det hugget inn en 16-delt kompassrose i fjellet her oppe. Denne kapervirksomheten, som pågikk i perioden mellom 1600-1800, var i realiteten en form for statsgodkjent sjørøvervirksomhet. Sjørøvere uten kaperbrev fra staten fikk som regel dødsstraff dersom de ble tatt - sjørøvere med kaperbrev fra staten var immune og kunne røve og drepe uten å bli straffet for det.

Et særpreg på Sælø er de hyggelige og gjestfrie menneskene som holder til her. Som i mange andre tilsvarende små lokalsamfunn langs kysten går man nesten gjennom eplehagene til folk som bor i de velholdte husene. I mange slike små samfunn (ingen nevnt...) er det ofte satt opp stengsler eller skilt med tekster som «Adgang Forbudt» eller «Privat». Slik er det ikke på Sælø. Her sitter folk i hagen og smiler velkommen til deg, stolte av å være en del av dette lille spesielle samfunnet helt ute i havgapet.

Og til slutt.....
Du har kanskje lest i denne bloggen om de 2 fyrene som stod på Lindesnes i gamle dager. Det ene av disse gamle fyrene stod ytterst på Lindesnes landet der det det nye fyret står i dag, mens det andre stod akkurat her på Sælø.



mandag 13. juli 2020

Gjeslingboen, Agder, Norway


Et lite stykke sør for Spangereid ved Lindesnes ligger øygruppen Våre og på sørsiden av denne igjen ligger Udvåre. Enda et stykke lenger ut i havet mot sør stikke de 2 skjærene som heter Gjeslingboen opp av havet. Fortsetter du rett sørover herfra vil du til slutt treffe vestkysten av Tyskland, like utenfor Bremen. Gjeslingboen ligger omtrent midt i kursen mellom Lindesnes fyr og Ryvingen fyr utenfor Mandal. Trekker man en rett strek møt øst fra Lindesnes fyr og forsetter den videre forbi Ryvingen så passerer man det sørligste punktet i Norge før den treffer nordspissen av Skagen i Danmark. Danmarks nordligste punkt ligger omtrent rett øst av Norges sørligste punkt.

Det er registrert over 60 skipsforlis på strekningen mellom Søgne i øst og Gjeslingboen i vest. 47 av disse forlisene var med norske skip. Tellingen går tilbake til havariet av «The mysterious Hulk» som forliste i andre halvdel av 1400 tallet og frem til «O. Larsen» som havarerte i 1970. Ca. 200 personer har blitt plukket opp i live og ca. 400 sjøfolk er beregnet omkommet på denne strekningen. Fortsetter tellingen videre mot Lindesnes og Lista dreier det seg om tusenvis av omkomne på Norges største skipskirkegård.


Fra de skipsforklaringene som er blitt avhold etter mange av disse forlisene går de vanskelige havstrømmene og vindretningene igjen som forklaring på at skipene ble presset for langt opp mot land. Det samme problemet hadde seilskutene som skulle langs Danmarks vestkyst mot Skagen og Østersjøen. Seilskutene slet med å komme seg langt nok fra land og flere havarerte - derfor fikk denne danske kyststripen navnet Jammerbukten. Disse forholdene var også medvirkende årsak til at man måtte navigerte etter 1 fyrtårn i Skagen, 2 parallelle fyrtårn på Lindesnes og hele 3 fyrtårn på Lista. Slik kunne man telle lysene og være sikker på egen posisjon i forhold til hvilket land man seilte langs. Det var et nyttig hjelpemiddel da navigasjonsutstyr og opptegninger i sjøkart var langt dårligere enn det vi har tilgjengelig i dag.

Litt "fun-facts" til slutt:
Hvis du etter å ha lest dette - eller husker gammelt skolepensum i Geografi - vil påstå at Lindesnes er Norges sørligste fastlandspunkt så er det feil. Etter at Spangereid kanalen ble åpnet av Dronning Sonja den 7. juli 2017 (etter 20 år med planlegging) ligger Lindesnes fyr faktisk på en øy. Norges sørligste fastlandspunkt blir da på fastlandsiden av broen over Skjernøysund utenfor Mandal. Og hvis du blir fristet til å tro at Lindesnes da like vel må være Norges sørligste punkt hvis man regner med øyer og skjær så er heller ikke det tilfelle. Norges sørligste punkt - inkl. både fastland og øyer er nemlig skjæret "Pysen" som ligger sør for Skjernøy, øst for Mandal (se egen beskrivelse). Det som derimot stemmer er at begge disse geografiske punktene ligger innenfor grensene av nye Lindesnes kommune etter at det ble gjennomført kommunesammenslåing mellom tidligere Lindesnes-, Mandal- og Marnadal kommune.

Videre er du sikkert også blitt fortalt at Nordkapp er Norges nordligste punkt - gjett om det er riktig......?



søndag 21. juni 2020

MS Palatia, Lindesnes fyr, Norway

"Sponfuglen" på Lindesnes

MS «Palatia» var opprinnelig et tysk frakteskip, bygget i Lubeck i 1828. Skipet tilhørte det tyske rederiet i HAPAG (Hamburg-Amerikalinjen). I 1940 ble det solgt til Sovjetunionen og allerede sommeren 1941 ble det konfiskert tilbake av den tyske marinen. Samtidig ble også navnet endret tilbake til MS «Palatia».

I Oktober 1942 ankom MS «Palatia» Kristiansand med 1.000 russiske krigsfanger ombord. Planen var at disse skulle fraktes til Ålesund der de skulle brukes til bygging av tyske festningsverk. Skipet hadde et mannskap på 34 personer - inkludert den norske losen Johannes Sandvik fra Stavanger - og et tysk vaktmannskap på 132 soldater. 

Skipet skulle gå i konvoi sammen med MS «Ostland» som også hadde 1.000 russiske krigsfanger ombord. Sammen med dem fulgte også 3 mindre følgebåter og tankskipet MS «Ostmor» som sammen med tysk flystøtte skulle sikre turen langs kysten. Allerede på vei ut fra Kristiansand grunnstøtte MS «Ostland» og i kaoset som da oppstod fikk den ene av følgebåtene motorstopp og måtte taues tilbake. Resultatet var at MS «Ostland» og MS «Ostmor» måtte returnere til Kristiansand sammen med 2 av følgebåtene og at den opprinnelige konvoien på 6 skip måtte fortsette med de 2 skipene som da fortsatt var sjødyktige - MS «Palatine» og den siste følgebåten.

Da båtene nærmet seg Lindesnes fyr ble det utløst flyalarm ombord i MS «Palatia». En engelsk fly patrulje med 4 rekognoseringsfly hadde oppdaget den lille konvoien. Et av flyene gikk ned under skydekket og slapp en torpedo før det forsvant over skydekket igjen. Torpedoen traff MS « Palatia» midtskips og i løpet av de neste 25 minuttene sank skipet like ved Lindesnes fyr.  

Både krigsfangene og soldatene forsøkte å redde seg i livbåter, flåter og på vrakgods. Følgebåten forsøkte å hjelpe til, men de tyske soldatene ble prioritert og krigsfanger som forsøkte å trenge seg frem i kaoset ble regelrett skutt. 225 mennesker ble reddet, mens 986 mennesker omkom, de fleste av disse var krigsfanger. I perioden etter forliset drev en mengde døde kropper i land langs stendene på Lista og det var en hektisk tysk aktivitet med å hente opp lik for å frakte dem vekk.

Etter dette tragiske forliset ble det ikke skrevet et eneste ord om hendelsen i dagspressen. Under krigen ble katastrofen fortiet av tyskerne og etter krigen ble den fortsatt fortiet av Norge og de allierte. Selv ikke i de bøkene som ble skrevet til frigjøringsjubileet i 1995 var forliset nevnt med et eneste ord. 

Under krigen var det over 100.000 russiske krigsfanger i Norge. De aller flest ble dårlig behandlet som slaver og satt til å utføre tungt kroppsarbeid. Det kan være noe å reflektere over når men kjører på E6, reiser med Bergensbanen eller Nordlandsbanen - som alle enten ble bygget, vedlikeholdt eller utbedret med utstrakt bruk av russiske krigsfanger. Det er nemlig slik at antallet døde russiske krigsfanger og tvangsarbeidere på norsk jord er langt større enn det totale tap av norske liv, både ute og hjemme, medregnet både sivile og militære.

I 1912 sank «Titanic» med mer enn 1.500 mennesker ombord (i hovedsak britiske aristokrater). Dette ble en verdensnyhet av dimensjoner. I 1944 sank det norske skipet MS «Rigel» med 2.800 mennesker ombord (i hovedsak russiske krigsfanger) på Helgelandskysten. Dette forliset ble også fortiet og saken ble knapt nok omtalt i media. 


En liten avsporing.....
Natten til 30. Januar 1945 ble det gamle tyske cruiseskipet «Wilhelmsen Gunstloff» senket av en russisk ubåt. Dette regnes fortsatt som verdens største skipskatastrofe. Skipet var bygget for å frakte ca. 1.600 personer, men på den siste turen under «Operasjon Hanibal» var det over 10.000 personer ombord. De fleste av dem var tyske kvinner og barn som flyktet fra den den russiske hæren fremmarsj i Øst-Europa under krigens siste dager. Ombord var det også mange sårede tyske soldater. Over 9.400 mennesker omkom denne natten og 5.000 av dem var barn.

Den største skipskatastrofen der et norsk skip var involvert skjedde på slutten av 2. verdenskrig. MS «Goya» (bygget på Aker Mek., Oslo) var konfiskert av Tyskland og ble brukt til troppetransport. Den 16. April 1945 ble det senket av en russisk torpedo i Østersjøen. Mer enn 7.000 mennesker omkom ved dette forliset.

Og så tilbake  til historien.....
Etter 1950 flyttet norske myndigheter et stort antall russiske lik fra mange lokale gravplasser til en massegrav på Tjøtta på Helgelandskysten (se egen beskrivelse). Der ble de gravlagt i massegraver ved siden av 2.500 omkomne krigsfanger etter bombingen av MS «Rigel». Denne flyttingen ble av mange betegnet som gravskjending og utløste en diplomatisk krise mellom Sovjet og Norge. Forholdet omkring denne makabre flyttingen var nok også en medvirkende årsak til at historien om de russiske krigsfangene forble fortiet. 


Flere av de omkomne russerne fra MS «Palatia» ble først bare gravd ned i en myr på Lista. Senere - da anstendigheten igjen kom til Norge - ble disse flyttet fra myren til gravplassen ved Spangereid kirke. 4 av de omkomne er ført opp med egne navn og de 5 siste er «ukjente». At disse 9 var omkomne etter forliset med MS «Palatia» - eller at det bare var 9 av over 900 omkomne - står det ikke noen om på gravstøtten.

Kunstneren Arne Vinje Gunnerud (bl.a. kjent for sine fredsinitiativ) laget et fredemonument som som heter «Pax» og fikk dette plassert ved Lindesnes fyr. Monumentet er inspirert av den sponfuglene som de russiske krigsfangene ofte laget. Monumentet ble avduket av Kong Harald den 21. Sep. 1997. I hans tale ved avdukingen minnet ham om hvilke store tap det russiske folket måtte tåle under 2. verdenskrig. Samme år ble vraket av MS «Palatia» lokalisert og klassifisert som en vernet krigsgrav. 

Og helt til slutt....
Den lille hvite og velholdte trekirken i Spangereid er ikke en hvilken som helst kirke - den er nemlig Norges aller første valglokale. I denne kirken ble den aller første runden av valgene til Riksforsamlingen i 1814 gjennomført. Det valget var Norges første nasjonale valg som egen selvstendig nasjon.



fredag 19. juni 2020

Storestraumen sluser, Byglandsfjord, Norway





Når du kjører gjennom Kristiansand krysser du elven Otra. Denne elven har et nedbørsfelt på ca. 3.000 km2. Et stykke nord i Agder fylke ligger innsjøene Åraksfjorden og Årdalsfjorden - begge kanskje bedre kjent som Byglandsfjorden.

I dette vassdraget er det et par spennende spesialiteter. Det finnes f.eks. en egen lakseart som heter "Byglandsfjordsbleka" som bare fines i dette vassdraget. På grunn av mye sur nedbør mistet denne laksearten sin egen evne til reproduksjon allerede på 1970 tallet og er i dag helt avhengige av at det dyrkes opp smolt som settes ut i innsjøen for at den skal kunne overleve.

I 1896 åpnet Setesdalsbanen som da gikk fra Kristiansand til Bygglandsfjord. Et av argumentene for bygging av banen var bl.a. å gjøre det enklere og raskere å frakte tømmer til utskipning i Kristiansand, samt å redusere reisetiden for de som bodde lenger inne i Setesdalen når de skulle besøke byen. I 1960 ble lokalbanen nedlagt og 2 år etter dette ble den Norges første museumsjernbane. I dag er banen bare 8 km. lang og betjenes av et originalt damplokomotiv som går fra Venesla litt nord for Kristiansand.


Da man i gamle dager kom opp til Bygglandsfjord med jernbanen kunne man stige over i DS "Bjoren" - verdens eneste vedfyrte dampbåt i rutetrafikk - som ville ta reisende videre nordover på innsjøene. I 1866 ble det sendt ut innbydelse til aksjetegning for å skaffe en slik dampbåt til å trafikkere strekningen. Man fikk overtegnet innbydelsen (3 ganger) og bestilte like godt 2 båter. De ble bygget på Aker Mek. i Oslo og fraktet opp som byggesett. I 1867 ble båtene sertifisert for persontrafikk med plass til 95 passasjerer på hver. I dag eksisterer bare DS "Bjoren" og den er nå sertifisert ned til 55 passsjerer.

Etter hvert som vegnettet ble utbygget ble det mindre og mindre behov for både dampbåtene og jernbanen og i 1950 ble DS "Bjoren" tatt ut av tjeneste. Båten forfalt i 20 år før man i 1970 igangsatte restaureringen med støtte fra Riksantikvaren. I 1994 var båten igjen seilingsklar og går nå i en turistrute på Bygglandsfjorden i sommersesongen.



På strekningen mellom Araksfjorden og Åkdalsfjorden - omtrendt midtveis i Bygglandsfjorden - ligger Storestraumen. Det var et naturlig skille mellom de to sjøene som opprinnelig lå med ca 5 meters høydeforskjell. Navnet kommer av at det i dette edet var sterk strøm og et vanskelig punkt for båttrafikken. Problemet ble løst på flere måter. I en periode gikk det en fergerute over vannet like under stryket. Senere måtte passasjerene gå selv mens de største båtene ble trukket opp stryket av hester og de minste båtene ble fraktet over et båttrekk på land. I 1869 ble det åpnet nye sluser i Storestraumen og dermed ble rutetrafikken på sjøene betydelig enklere. Initiativtaker for dette var General Oscar Wergeland.

Da demningen og det nye kraftverket ved Evje ble bygget ble vannspeielet i nedre del av vassdraget hevet med ca 3-5 meter og dermed var det ikke et like stort behov for slusene i Storestraumen. En uforutsett effekt av dette var derimot at elven nedenfor kraftverket nå er godt egnet til rafting og andre vannaktiviteter, som i dag er blitt en ny næring i bygden.




Rutetrafikken hadde også stor effekt på turismen i hele Setesdalen. Rundt 1840 hadde det allrede vært en del kjente samlere i bygdene i dalen. Ivar Aasen kom for å samle ord, Jørgen Moe kom for å samle eventyr og Ludvig Lindemann kom for å samle musikk. Turisme ble viktigere og viktigere og allerede i 1889 åpnet Opland Turisforening sin førte turisthytte. På denne tiden måtte man beregne en til to uker på en reise for å komme fra Valle til Kristiansand hvis man ville på handletur. Det er kanskje vanskelig å forestille seg når man i dag har døgnåpne butikker i gangavstand....



torsdag 18. juni 2020

Suleskar, Rogaland-Agder, Norway


Mange av de tidligste ferdeselsveiene mellom Setesdalen, Ryfylke og øvre Telemark gikk over Suleskarheiene og flere av dagens turveier følger i de samme trekkene. Den norske Turistforening og Statskog har tilrettelagt for ferdsel i store deler av området. Veien holders åpen mellom 29. Mai og 1. Nov. (med værforbehold). Veiens høyeste punkt er på 1.050 moh. og hele strekningen har en begrenset fremkommelighet for biler over 15 meters lengde. Strekningen fra Suleskar til Brokke er smal og har bare en kjørebane. Dette er ikke noe problem da det er mange møteplasser underveis. 

I dette området lever den sørligste stammen av villrein i hele Europa. Villrein er nomadiske flokkdyr som trekker over store beiteområdene og derfor kalles den ofte «fjellets nomader». I dette fjellområde beiter dyrene på begge sider av vegen og derfor brøytes den ikke før stammen har trukket over på sommerbeite. Vanligvis lever flokken på snaufjellet hele året. En voksen bukk kan veie opp til 250 kg. og normal levetid er ca. 18-20 år.  Det jaktes på villrein, men jakten er godt regulert for å bevare en levedyktig villreinstamme.

Områdene langs Suleskarveien er rikt på fornminner, runer, bosetninger og fangstanlegg og flere av disse kan dateres helt tilbake til steinalderen. Landskapsvernområdet er på ca 3.500 km2 som berører 3 fylker og 11 kommuner. Deler av fjellområdet er regulert til vannkraft, men bortsett fra noen få store damanlegg er dette lite synlig i terrenget. Dette kan man sikkert mene en del om, men uten kraftutbygging ville det nok aldri blitt bygget noen veiforbindelse mellom øst og vest over dette fjellområdet.