torsdag 30. juli 2020

Grønningen fyr, Agder, Norway


Grønningen fyr har en beskjeden høyde på 14 meter over havet. Det er bygget på en liten begrenset holme øst for innseilingen til Kristiansand og ligger bare ca 2,2 km fra Oksøy fyr (se egen beskrivelse) tvers over fjorden. Grønningen er stort sett slik det ble bygget i 1877-78. Første gang lyset ble tent var 1. sept. 1878. Måten det er bygget på vitner om at det tross kort avstand inn til fastlandet kunne være en utfordring å holde seg fast i kraftige vinterstormer. Både fra sjøen og fra land er det lett å se den hvitmalte bygningen. Opprinnelig var det bygget en fyrmester bolig, et maskinrom med verksted og smie og 2 naust med en liten brygge og molo.

Fyret var bemannet frem til det ble automatisert i 1980. I 1994 ble hele anlegget fredet, og i dag kan man leie seg inn her - enten det er et lite seminar eller bare en rolig stund for noen få personer. Å sitte her i den blå timen og så se solen gå ned i vest kan ganske sikkert være en romantisk opplevelse. Her er det hele 30 sengeplasser fordelt på 8-9 rom. Fyret har ikke strøm og standarden er relativt enkel (for å si det kort). Innseilingen er både litt kronglete og grunn så det svarer seg å studere kartet før man tar den siste ankomsten - og ikke minst svarer det seg å lese værmeldingen før man fortøyer for natten. Hvis man ikke disponerer egen båt kan man organisere seg skyss fra Tømmerstø inne på fastlandet.


Oksøy fyr, Agder, Norway



Oksøy fyr var opprinnelig 36 meter høyt og etablert allerede i 1832. Fyret ligger på vestsiden av Kristiansand fjorden - i en "trekantet formasjon" mot Grønningen fyr (se egen beskrivelse) på østsiden av fjorden og Odderøya fyr midt i leia inn til byen - like øst for Flekkerøya. I likhet med flere andre kystfyr fra denne tiden var det første tårnet bygget i tegl. Senere (ca. 1900) ble dette erstattet av et nytt tårn i støpejern. I dag har fyret en lyshøyde på 47 meter og karakteristikken på lyset er 2 blink pr. 50 sek. med 8 sek. mellomrom. Lyset rekker 19 nautiske mil ut i havet og der dermed godt synlig fra Skagerrak. 

Oksøy fyr en av 19 store kystfyr i Agder. Dette var det første i landet som hadde linsesystem for å forsterke lyset. Den gang man monterte dette systemet med fresnell linser var det bare 2 andre land i hele verden som hadde tatt i bruk slike "nymotens greier" i fyrene sine.

På Oksøy ble det etablert en losstasjon rundt 1950. Denne ble noe senere (i 1979) flyttet inn til Kristiansand. Den første losstasjonen holdt til i det gamle styrehuset fra fiskeskøyten "Agder 2" som opprinnelig var fra lokalmiljøet rundt Flekkerøy. Den første fyrvokteren var C.J. Berg. Han hadde med seg en assistent som hadde krav på fri kost og losji ute på fyret og det innbefattet også 1 dram eller 2 daglig. Fyrvokter Berg hadde denne jobben i 38 år og da han døde i 1952 etterlot han seg kone og 25 barn....!




fredag 17. juli 2020

Lista fyr, Agder, Norway


Det åpne og værharde farvannet utenfor Lista har vært fryktet av sjøfarende til alle tider. Hundrevis  av fartøy har forlist i brenningene her. Allerede i 1788 ble det bestemt at det skulle bygges et kystfyr her slik at sjøfarende kunne holde god avstand til land. Penger ble satt av og argumentet for denne bevilgningen var "Middel til saadanne Ulykkers Afvergelse". Det var særlig folk i Flekkefjord som var opptatt av å trygge seilasene rundt Lista og inn til byen. Først i 1836 stod det første fyret ferdig ute i det flate og værharde landskapet. Til å begynne med var lyskilden en parafinbrenner med veke. I 1911 ble den erstattet av en glødehettebrenner og på tross av at fyret ble elektrifisert i 1922 gikk det fortsatt 10 år før lyset i tårnet ble elektrifisert i 1932.

Det første fyrtårnet ble bygget i stein og foret med murstein innvendig. Det var 34 meter høyt og fikk montert et blinkapparat som ga et blink i minuttet. Det ble tent for første gang 10. november 1836. Fyremyndighetene var ikke helt fornøyd med denne konstruksjonen og det ble derfor bestemt at det skulle bygges to nye fyrtårn slik at Lista dermed fikk 3 faste lys som sitt kjennemerke. Mellom 1851 og 1853 fikk man satt opp de to nye tårnene som var identisk med det første og alle 3 ble utstyrt med nye faste lys og nye fresnel linser. Dette gjorde den gang Lista til en av verdens største fyrstasjoner med hele 10 ansatte som stort sett bodde fast på stasjonen. Alle 3 fyrene ble tent samlet den 16. september 1853.


Utviklingen gikk derimot ganske raskt og allerede i 1870 ble det bestemt at 2 av fyrtårnene skulle flyttes og det opprinnelige tårnet skulle utstyres med et sterkere lys. Et av tårnene ble fraktet til Halten i Trøndelag, et ble demontert og en del ble satt opp på Svenner utenfor Larvik, mens resten ble brukt på Feistein fyr utenfor Jæren. I dag står fortsatt det opprinnelige fyret, nå med et blink hvert 4 sekund. Lyset har en høyde på 39,5 meter og det er synlig 17,5 nautiske mil ut i havet.


Samtidig med byggingen av det første fyret ble det tent et mindre ledelys på Varnes litt lenger nordøst på Lista landet. Dette skulle vise vei inn Listefjorden til Flekkefjord og til fjorden videre innover til Feda og Kvinesdal. Da den tyske okkupasjonsmakten bygde Varnes Fort ble dette lyset slukket. Senere ble det erstattet av en liten fyrlykt som heller markerte nordenden av Lista. På sørsiden av kystfyret står fyrlykten på Rauna, plassert et stykke ut i sjøen på toppen av en stor gravrøys fra bronsealderen. I tillegg til fyret står det en liten hytte ute på Rauna, den var satt opp slik at fiskere hadde et sted å søke ly i dårlig vær. Like innenfor Rauna ligger den gamle sjøredningsstasjonen på stranden ved Østhassel. Den er nå nedlagt, men bygninger er bevart og vedlikeholdes nå som en en del av Lista-museet.


Ved oppstarten av Lista fyr ble det bemannet av en fyrforvalter og hans familie. I tillegg hadde han en fyrkarl og en assistent i sin tjeneste. Fyrforvalteren hadde også inspeksjonplikt og overoppsyn med fyret på Varnes. Boligen som ble bygget på Lista er den som står der som "Fyrmesterboligen" den dag i dag. Det var 5 værelser, kjøkken og et lite loft. I tillegg var det en liten løe, en smie og et naust i Vågsvoldvika. Verken fyrkarlen eller assistenten fikk bo i fyremesterboligen da man forventet at de ikke hadde noen familie og derfor måtte finne seg sin egen bolig i nærheten. I dag drives det ikke lenger med landbruk på fyret - nå er det bare beitemark for en koloni med Alpakka'er og høylandskveg rundt fyret.

Og til slutt...
Du har kanskje lest i denne blog'en om de 3 fyrene som en gang stod på Lista, så nå har du fått hele historien om hvorfor de ble bygget akkurat her....







torsdag 16. juli 2020

Sælør, Agder, Norway


Sælør er en øygruppe med mange navn. De mest brukte er Sæløer, Sæløyene eller Seli. Den lille øygruppen ligger like ved innseilingen til Korshavn - ytterst i Grønsfjorden - og dette er det første tettstedet man kommer til når man seiler rundt Lindesnes på vei vestover. De to største øyene heter Vestre Sælø og Østre Sælø. I 1966 ble disse to øyene knyttet sammen med en molo og etter denne moloen kom på plass ble det en mye tryggere havn for den lokale fiskeflåten. I dag er det nok flest fritidsfartøy som nyter godt av dette initiativet.

Øyene er kanskje mest kjent for sine mange kongebesøk - til sammen 11 historiske kongsnavn har vært i land her. Noen var nok bare innom, mens andre (som Olav den hellige) var her i lengre tider - se bare på denne imponerende listen:
  • Olav Haraldson (1016-1028)
  • Magnus den Gode (1047)
  • Harald Håråde (1066)
  • Inge Krokrygg (1156)
  • Øystein Haraldson (1156)
  • Sverre Sigurdson (1177)
  • Inge Bårdson (1207)
  • Håkon Håkonson (1224-1227)
  • Christian IV (1604)
  • Fredrik III (1649)
  • Olav V (1983) 
Få (om noen) andre steder i Norge kan vise til en tilsvarende «gjestebok». Da Olav den Hellige overvintret her (i år 1028) tror man at han fikk satt opp en egen kirke. I dag kan man bare se restene av et byggverk, men de lokale står fast på at disse tuftene er rester etter denne kirken. Det er og funnet mange skipsvrak rundt Sælør. Like utenfor havnen er det registrert minst 3 skipsvrak som er tidsbestemt til Middelalderen. Noen av de mange andre vrakene er datert helt tilbake til 1300 tallet og dette har ført til at det er innført totalt forbud mot fritidsdykking rundt disse øyene. Øygruppen Sælør inngår også i Skjærgårdsparken og de fornminnene som er funnet på land og i sjøen blir derfor fredet eller i det minste registrert og ivaretatt for ettertiden.



Terrenget er åpent og fra det høyeste punktet på Vestre Sælør kan man se hele kyststripen mellom Lindesnes fyr og Lista fyr. Sannsynligvis er dette det eneste steder langs kysten der det er mulig å se begge disse kystfyrene samtidig. Dette punktet på øyen heter Kikkerheia og er nok blitt brukt av de lokale losene for å holde utkikk etter potensielle skip som seilte langs kysten eller som ville søke havn her og derfor trengte hjelp av lokalkjente i farvannet. 

For at losene, eller kanskje det også var kaperne som opererte her under Napoleonskrigene, skulle kunne ta ut peilingen mot havet ble det hugget inn en 16-delt kompassrose i fjellet her oppe. Denne kapervirksomheten, som pågikk i perioden mellom 1600-1800, var i realiteten en form for statsgodkjent sjørøvervirksomhet. Sjørøvere uten kaperbrev fra staten fikk som regel dødsstraff dersom de ble tatt - sjørøvere med kaperbrev fra staten var immune og kunne røve og drepe uten å bli straffet for det.

Et særpreg på Sælø er de hyggelige og gjestfrie menneskene som holder til her. Som i mange andre tilsvarende små lokalsamfunn langs kysten går man nesten gjennom eplehagene til folk som bor i de velholdte husene. I mange slike små samfunn (ingen nevnt...) er det ofte satt opp stengsler eller skilt med tekster som «Adgang Forbudt» eller «Privat». Slik er det ikke på Sælø. Her sitter folk i hagen og smiler velkommen til deg, stolte av å være en del av dette lille spesielle samfunnet helt ute i havgapet.

Og til slutt.....
Du har kanskje lest i denne bloggen om de 2 fyrene som stod på Lindesnes i gamle dager. Det ene av disse gamle fyrene stod ytterst på Lindesnes landet der det det nye fyret står i dag, mens det andre stod akkurat her på Sælø.



mandag 13. juli 2020

Gjeslingboen, Agder, Norway


Et lite stykke sør for Spangereid ved Lindesnes ligger øygruppen Våre og på sørsiden av denne igjen ligger Udvåre. Enda et stykke lenger ut i havet mot sør stikke de 2 skjærene som heter Gjeslingboen opp av havet. Fortsetter du rett sørover herfra vil du til slutt treffe vestkysten av Tyskland, like utenfor Bremen. Gjeslingboen ligger omtrent midt i kursen mellom Lindesnes fyr og Ryvingen fyr utenfor Mandal. Trekker man en rett strek møt øst fra Lindesnes fyr og forsetter den videre forbi Ryvingen så passerer man det sørligste punktet i Norge før den treffer nordspissen av Skagen i Danmark. Danmarks nordligste punkt ligger omtrent rett øst av Norges sørligste punkt.

Det er registrert over 60 skipsforlis på strekningen mellom Søgne i øst og Gjeslingboen i vest. 47 av disse forlisene var med norske skip. Tellingen går tilbake til havariet av «The mysterious Hulk» som forliste i andre halvdel av 1400 tallet og frem til «O. Larsen» som havarerte i 1970. Ca. 200 personer har blitt plukket opp i live og ca. 400 sjøfolk er beregnet omkommet på denne strekningen. Fortsetter tellingen videre mot Lindesnes og Lista dreier det seg om tusenvis av omkomne på Norges største skipskirkegård.


Fra de skipsforklaringene som er blitt avhold etter mange av disse forlisene går de vanskelige havstrømmene og vindretningene igjen som forklaring på at skipene ble presset for langt opp mot land. Det samme problemet hadde seilskutene som skulle langs Danmarks vestkyst mot Skagen og Østersjøen. Seilskutene slet med å komme seg langt nok fra land og flere havarerte - derfor fikk denne danske kyststripen navnet Jammerbukten. Disse forholdene var også medvirkende årsak til at man måtte navigerte etter 1 fyrtårn i Skagen, 2 parallelle fyrtårn på Lindesnes og hele 3 fyrtårn på Lista. Slik kunne man telle lysene og være sikker på egen posisjon i forhold til hvilket land man seilte langs. Det var et nyttig hjelpemiddel da navigasjonsutstyr og opptegninger i sjøkart var langt dårligere enn det vi har tilgjengelig i dag.

Litt "fun-facts" til slutt:
Hvis du etter å ha lest dette - eller husker gammelt skolepensum i Geografi - vil påstå at Lindesnes er Norges sørligste fastlandspunkt så er det feil. Etter at Spangereid kanalen ble åpnet av Dronning Sonja den 7. juli 2017 (etter 20 år med planlegging) ligger Lindesnes fyr faktisk på en øy. Norges sørligste fastlandspunkt blir da på fastlandsiden av broen over Skjernøysund utenfor Mandal. Og hvis du blir fristet til å tro at Lindesnes da like vel må være Norges sørligste punkt hvis man regner med øyer og skjær så er heller ikke det tilfelle. Norges sørligste punkt - inkl. både fastland og øyer er nemlig skjæret "Pysen" som ligger sør for Skjernøy, øst for Mandal (se egen beskrivelse). Det som derimot stemmer er at begge disse geografiske punktene ligger innenfor grensene av nye Lindesnes kommune etter at det ble gjennomført kommunesammenslåing mellom tidligere Lindesnes-, Mandal- og Marnadal kommune.

Videre er du sikkert også blitt fortalt at Nordkapp er Norges nordligste punkt - gjett om det er riktig......?