Nordlandsbanen, Trøndelag og Nordland, Norway

«Nordlandsbanens far»

Ole Tobias Olsen

1830 - 1924

…men hvor ble det av moren?

Nordlandsbanen er 729 kilometer lang og en reise på hele strekningen tar ca. 10 timer. I løpet av turen er det normalt 23 stopp. De viktigste stasjonene er Trondheim, Steinkjer, Grong, Mosjøen, Mo i Rana, Fauske og Bodø. Dette er Norges lengste jernbanelinje. Banen går fra Trondheim i sør, gjennom Trøndelag, over Saltfjellet og ned til Bodø i Nordland. Underveis passerer den gjennom et landskap med jordbruk, skogkledde åser, høyfjellsområder og kystlandskap.

Byggingen av Nordlandsbanen var et langvarig prosjekt som strakte seg over flere tiår og ble bygget i 18 etapper. De første planene ble lagt på slutten av 1800 tallet, og hele strekningen ble offisielt åpnet av kong Olav V i 1962. Nordlandsbanen er mer enn bare en transportåre, den er en reise gjennom Norges historie og mangfoldige natur.

Under andre verdenskrig ble arbeidet forsert av den tyske okkupasjonsmakten av strategiske årsaker, noe som medførte dårligere standard på enkelte strekninger. Den tyske krigsmaskinen var helt avhengig av jern og den ambisiøse planen var nok å forlenge Nordlandsbanen med ca. 300 km fra Fauske til Narvik for å koble den opp mot Ofotbanen. Motivet for dette var bl.a. å sikre en bedre tilgang på jernmalm fra gruvene i Kiruna og videre til Luleå i Sverige og å gjøre det enklere å frakte krigsmateriell til fronten i Finland. Det hele var nok en overambisiøse ide som må ha oppstått før man fikk sjekket både kart og landskap.

Nordlandsbanen gjennom Trøndelag fylke

Strekningen mellom Trondheim og Steinkjer er en del av Trønder banen og har relativt høy trafikk. Det er også lokal persontrafikk mellom Bodø og Rognan. Godstrafikk er også viktig for Nordlandsbanen, med flere godsterminaler langs linjen. I dag drives Nordlandsbanen med diesel lokomotiver (bortsett fra strekningen Trondheim-Hell som ble elektrifisert i 2025), men nå er det nye planer om modernisering og eventuell elektrifisering av deler av strekningen i fremtiden. Det vurderes  også bruk av batteridrevne tog på korter strekninger.

Ole Tobias Olsen (1830-1924) er kjent som "Nordlandsbanens far" på grunn av sitt utrettelige arbeid for å få bygget jernbanen gjennom Nordland. Han var en svært allsidig person med mange interesser, blant annet var han lærer, prest, folkeminnesamler, fotograf og lokalpolitiker. Ideen om en jernbane gjennom Nordland fikk han under en tur til Storbritannia i 1862, der han oppdaget fordelene med jernbanetransport.

Nordlandsbanen gjennom Nordland fylke

Hans engasjement for Nordlandsbanen ble en livsoppgave. Han utførte en pionérinnsats ved å stikke ut banelinjen og utarbeide kostnadsoverslag for strekningen fra fylkesgrensen i sør til Salten i nord. Han jobbet i mange år for jernbanedirektoratet og var senere sokneprest i Hattfjelldal, hvorfra han fortsatte arbeidet med jernbanesaken.

Ole Tobias Olsen var medlem av Nordland fylkes jernbanekommisjon fra 1885, noe som ga ham en viktig plattform for å fremme sine synspunkter. Til tross for mange års kamp og utfordringer fikk han til slutt oppleve at Stortinget i 1923, året før han døde, vedtok å bygge Nordlandsbanen til Bodø, i hovedsak etter den linjen han selv hadde stukket ut. Hans utholdenhet og visjon var avgjørende for realiseringen av Nordlandsbanen, og han er derfor med rette æret som dens far.

På Nordlandsbanen er det over 86 stasjonene hvis man regner med alle, både de viktigste stasjonene og noen av de mindre stoppestedene langs strekningen. Flere bilder og mer tekst om de stedene som er markert (*) finner du etter hvert på (b)loggen. Listen går fra sør til nord  i begge fylkene.

37 stasjoner i Trøndelag	49 stasjoner i Nordland
Trondheim (*) Lademoen Lilleby Leangen Rotvoll Vikhammer Midtsandan Hommelvik Hell Værnes Stjørdal Skatval Langstein Åsen Ronglan Skogn Levanger (*) Røstad Bergsgrav Verdal  (*) Røra Sparbu Steinkjer (*) Stod Jørstad (*) Snåsa (*) Agle Formofoss Grong (*) Gartland Harran (*) Lassemoen (*) Namsskogan (*) Brekkvasselv Flåtådal Aunfoss Smalåsen	Majavatn (*) Sefrivatn Holmvassås Svenningdal Trofors (*) Vefsna (*) Finsås vokterbolig Laksfors Eiterstraum Kvalfors Mosjøen (*) Holandsvika Forsmo Drevja Toven Drevvatn (*) Svartisen (*) Elsfjord Selhornvik Røsså Bjerka (*) Finneidfjord Dalselv Mo i Rana (*) Gullsmedvik Mjølalia Skonseng Storforshei Grønfjelldal Ørtfjell Dunderland (*) Hjartåsen Krokstrand Bolna Saltfjellet (*) Polarsirkelen (*) Stødi Semska Lønsdal (*) Kjemåga Trettnes Rusåga Røkland Rognan (*) Setså Fauske Valnesfjord Oteråga Tverrlandet Støver Mørkved Bodø  (*)

For å greie denne turen på 10 timer er det ikke mulig å stoppe på alle disse stedene. Noen har derimot (som et ledd i en litt merkelig distriktspolitikk) stopp dersom det er noen som skal av eller på, mens andre bare passeres i stillhet. Dette gjelder spesielt for de mindre holdeplassene. For å planlegge en slik tur kan det være lurt å sjekke hvilke tog som stopper på hvilke stasjoner. Togselskapet som trafikkerer Nordlandsbanen hele (SJ Norge) har oppdaterte rutetider og stoppesteder på hele strekningen.

 

Namskogan, Trøndelag, Norway

 

Namskogen ligger helt nord i Trøndelag og grenser til Nordland i nord og Sverige i øst. Namskogan kalles ofte "Porten til Nordland". Kommunen er preget av store skogsområder der elven Namsen renner gjennom. Ellers er landskapet typisk innenlands natur som benyttes til både  jakt og fiske. 

Hovednæringen i Namskogan er skogbruk, jordbruk og reindrift. Namskogan ligger i nær tilknytning til både E6 og Nordlandsbanen. Namskogan Familiepark er en dyrepark for nordiske dyr. Her kan man støtte på flere spennende rovdyr som bjørn, ulv, gaupe og jerv. 

(2008. - 2025)

Lassemoen, Trøndelag, Norway

Bilder kommer... 

Lassemoen er en jernbanestasjon på Nordlandsbanen, i Namsskogan kommune, Trøndelag. Stasjonen ble åpnet i 1940 og senere nedlagt og revet i 2015. Denne stasjonsbygningen var tegnet av Gudmund Hoel og Bjarne Friis Baastad. I dag er det bare en rullestol rampe og en gratis parkeringsplass igjen. Men toget kan stoppe etter avtale dersom noen ønsker å utforske dette områder rundt Namskogan.

Harran, Trøndelag, Norway

Harran er et lite tettsted i Namdalen, øst i Trøndelag.  Tradisjonelt har Harran hatt mye jordbruk, skogbruk og laksefiske i Namsen som er en av Norges mest kjente lakseelver.  I områdene  rundt Harran er det gode muligheter for friluftsliv. Bygden er kanskje et godt eksempel på et lite norsk bygdesamfunn som opprettholder sine tradisjoner og sitt forhold til naturen.

Grong, Trøndelag, Norway

 

Grong er laksefiskernes Mekka i Namdalen. De 2 store elvene er Namsen og Sanddøla, som flyter sammen ved kommunesenteret Grong. Namsen er en av Norges mest berømte lakseelver, og trekker til seg sportsfiskere fra inn- og utland. Langs elvene finner man store jordbruksområder. Grong har og fjelltopper som Heimdalshaugen og Geitfjellet, samt flere imponerende fosser, som Fiskumfoss i Namsen og Formofossen og Tømmeråsfossen i Sanddøla. Grong kommune dekker og deler av Blåfjella og Skjækerfjella nasjonalpark.

Grong har en lang historie med kulturminner som gravhauger og boplasser fra eldre jernalder, samt flere fangstanlegg for elg. Ved Nedre Fiskumfoss ligger Namsen Laksakvarium og et sportsfiskemuseum. Kommunen har to historiske kirker - Grong kirke (fra 1877) og den eldre Gløshaug kirke (fra 1689). Gløshaug kirke er også startpunkt for Nordleden, en av pilegrimsledene i Norge.

Næringslivet i Grong er for det meste jordbruk og skogbruk, med betydelig korn- og melkeproduksjon,  Industrien er trevare-, næringsmiddelindustri og mekanisk verksted, ofte basert på råvarer fra primærnæringene. Grong er også en middels stor kraftkommune, med flere vannkraftverk som bidrar til en betydelig energiproduksjonen i Trøndelag. Det er også funnet forekomster av kobber, sink, gull og sølv i kommunen.

Grong er et aktivt og flerkulturelt samfunn, og kommunen har gitt gode tilbud til flyktninger. Med sin beliggenhet og sitt tilbud av natur- og kulturopplevelser er Grong egentlig et attraktivt sted både for innbyggere og besøkende.

(2008 - 2025)

Snåsa, Trøndelag, Norway

Snåsa kalles ofte "Naturens perle i Trøndelag" eller "Porten til Børgefjell" (selv om det er ganske langt mellom disse stedene), men Snåsa er kanskje mest kjent for en spesiell innbygger, nemlig Joralf Gjerstad, bedre kjent som "Snåsa mannen". Han bidro til å sette Snåsa på kartet for mange nordmenn gjennom sin evne til å hjelpe mennesker med ulike plager. Det sies at han kunne helbrede de fleste for det meste med en enkel og varm håndspålegging. For dette har han mottatt diverse heder og ære fra store deler av landet - som kongens fortjenestemedalje i sølv (2001) og "Årets Trønder" (2006), samtaler med Dronning Sonja (2007 og 2011) og et besøk for samtaler med biskop Thor Singsås i Nidarosdomen etter at kirken hadde sluttet å fordømme helbredelse fra lekfolk. Joralf Gjerstad var en engasjert mann og han har skrevet flere lokalhistoriske bøker og bidratt i flere ulike TV program. I tillegg var han og engasjert i lokalmiljøet som varaordfører for Arbeiderpartiet og som kirketjener i Snåsa kirke i 16 år.

En liten kuriositet som gikk varmt i media var dronningens kommentar da hun håndhilste på han første gangene 2010, hennes kommentar var da: "Du verden for noen kalde hender du har»

Etter at Joralf Gjerstad døde i 2021 må Norge greie seg med en alternativ healer (uten sammenligning forøvrig) som også benytter håndspålegging med varme hender, dog ikke like ydmykt og ærbødig - nemlig den selvutnevnte sjamanen Durek Verret. Han har ikke på noen måte fått samme grad av heder, ære eller verdighet - og selv om han vant prinsessen måtte han greie seg uten halve kongeriket.

Men Snåsa er kjent for mer enn Joralf Gjerstad. Kommunen er en av Norges største i utstrekning (2.342 km2) som er på størrelse med Vestfold fylke, og den har et variert landskap fra dype skoger og vide myrer til majestetiske fjelltopper. Snåsavannet, som er Norges 6. største innsjø, dekker store deler av kommunen og er et viktig element i landskapet. Rundt vannet er det frodige jordbruksområder, mens de mer avsidesliggende delene av kommunen er preget av villmark. Det finnes alle  muligheter for et aktivt friluftsliv. 

Kommunen er og et viktig område for samisk språk, tradisjoner og reindrift. Man har funnet spor av samisk bosetning mange steder, og det er mange arrangementer som fremmer den samiske arven. Hovedtyngden av befolkningen bor rundt Snåsavannet, med kommunesenteret på Voll som det største tettstedet. 

Jørstad, Trøndelag, Norway

Jørstad er en bygd i Snåsa kommune i Trøndelag som ligger ca. 8 km. fra Snåsa sentrum i retning Steinkjer. Fra Jørstad går det vei østover mot den flotte Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark som er Norges 4. største nasjonalpark. Dette gjør Jørstad til et godt utgangspunkt for naturopplevelser. Navnet Jørstad ble tatt i bruk da jernbanestasjonen i bygda fikk dette navnet, selv om navn som «Vestbygda» og «Breide» allerede var i bruk.Denne bygden er altså oppkalt etter en jernbanestasjon. Den tidligere skolen i bygda, Breide skole, ble nedlagt rundt 2010 og fungerer i dag som samfunnshus. Jørstad er et typisk eksempel på en norsk landbruksbygd.

Steinkjer, Trøndelag, Norway

Steinkjer ligger innerst i Trondheimsfjorden. Dette er det regionale senteret for Nord-Trøndelag, og det er og administrasjonsby for Statsforvalteren i Trøndelag. Steinkjer er og kjent for sin status som en gjenreisningsby etter andre verdenskrig, med en karakteristisk funksjonalistisk arkitektur.

Steinkjer har kystlinje mot Beitstadfjorden, store jordbruksområder, skogkledde åser og fjellområder. Landskapet er formet av istiden, og har mye lavland med marin sand og leire som gir god jordbruksjord. Steinkjerelva og Figgja elven renner gjennom kommunen - og Norges geografiske midtpunkt (!} ligger i Ogndal, omtrent fire mil øst for Steinkjer sentrum. 

Områdets rundt Steinkjer har vært bebodd i over 6.000 år, dokumentert av tallrike helleristninger og oldfunn. Steinkjer hadde sin første storhetstid for rundt 1.000 år siden som hovedsete for jarlene Eirik og Svein. Stedet var et viktig handelssted og fergested ved utløpet av Steinkjerelva. Milepæler i historien er nok ladestedsrettighetene i 1857 og bombingen i 1940. Etter krigen ble bebyggelsen gjenreist i en funksjonalistisk stil, og regnes i dag som en av landets mest vellykkede og best bevarte gjenreisningsbyer, med arkitektur av stor kulturhistorisk betydning.

Steinkjer har et variert næringsliv, med jordbruk og industri - og som et sentralt kommunikasjonssentrum med tilgang til E6, jernbane og havn. En fast tradisjon er den årlige «Steinkjerfestivalen", med mange lokale og nasjonale artister. I 2024 ble Landsskytterstevnet arrangert i Steinkjer. 

(2008 - 2025)

Verdal, Trøndelag, Norway

Verdal ligger ved Trondheimsfjorden i Trøndelag og grenser til Steinkjer i nord, til Sverige i øst og til Meråker og Levanger i sør, og i nordvest til Inderøy over fjorden.. Verdal kommune har et variert landskap som strekker seg fra fjord til fjell. Langs kysten er det store jordbruksområder og lavereliggende skog, mens man lenger inn i landet finner fjellområder som Væremarka og Skjækra, som begge er populære for friluftsliv. Verdalselva renner gjennom kommunen og er viktig for både natur, næring og fiske

Verdal har en lang historie tilbake til steinalderen. Kommunen er og kjent for Slaget på Stiklestad den 29. juni 1030, hvor kong Olav Haraldsson falt. Dette slaget er en sentral del av norsk historie og har gjort Stiklestad til et nasjonalt pilegrimsmål. Hvert år arrangeres "Spelet om Heilag Olav" på Stiklestad, et stort friluftsteater som trekker tusenvis av besøkende. Historien om dette slaget var mellom bondehæren, med 7.000 menn hovedsakelig samlet blant norske høvdinger som var lovjale mot danskekongen Knut den mektige. De sloss mot kong Olav Haraldssons hær, med 3.500 menn bestående av utenlandske leiesoldater og eventyrere. 

Olav Haraldsson ble såret i låret av Torstein Knarresmed  og med at spydstikk i magen av Tore Hund. Historiske undersøkelser har vel vist at Snorre hadde en viss tendens til å overdrive sine beskrivelser av slike slag (som Stiklestad, Svolder, Hafrsfjord o.l.). Dette slaget var nok kanskje heller ikke så eksepsjonelt som det i ettertid er beskrevet av Snorre, men det resulterte uansett i at kong Olav Haraldsson ble erklært som vinner, først som martyr og deretter som en helgen. Han skal i følge Snorre ha blitt gravlagt i Nidarosdomen, men det finnes det (så langt) ingen beviser for. Uansett ble slaget et viktig punkt for kristningen av Norge og slaget markeres hvert som Olsok på datoen datoen (29. juli) for dette slanget.

Verdal har en stor produksjon av korn, poteter og melk. I tillegg har kommunen et sterkt industrimiljø, spesielt innen verftsindustrien. Aker Verdal er en av de største arbeidsgiverne i kommunen og er ledende innen bygging av plattformer og stålunderstell til olje- og gassindustrien. Reiseliv er også blitt viktig, mye takket være Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Naturen rundt Verdal gir gode muligheter for friluftsliv, fotturer, fiske, jakt og skiturer

—-oOo—-

Fotnote om Lotto millionærer

Verdal er blitt kjent som en  kommune med mange Lotto millionærer, men det er bare et reklame triks. En opptelling i 2023 viste at det var 19 Lotto millionærer i kommunen. Det var en 19. plass på listen over flest vinnere pr. 1000 innbyggere i hele  Trøndelag. Statistikken er litt uklar, men de fylkene med flest vinnere var før fylkessammenslåing Akershus (599), Oslo (570), Hordaland (570), Rogaland (409) og Sør-Trøndelag (392). Så egentlig er det helt logisk at de fylkene med flest innbyggere også har flest vinnere - og at Lotto bare er basert på tilfeldigheter. I «Lotto-kommunen» Verdal er det altså 19 vinnere (0,13%) av 15.400 innbyggere og da kommer de (tilfeldigvis) et stykke nede på listen….

Levanger,Trøndelag, Norway

Levanger har en historie knyttet til gruvedrift, spesielt på Ytterøya, som ble en del av Levanger kommune i 1964. Her lå Ytterøy Kopperverk som er den mest kjente gruvevirksomheten i Levanger. 

Gruvedrift på Ytterøy Kopperverk startet allerede rundt 1630, noe som gjør det til et av de eldste  kobberverkene i Norge.

Driften var basert på forekomster av kobberkis og svovelkis. Svovelkisen ble spesielt viktig på 1800-tallet, da den ble brukt til produksjon av svovelsyre. På 1860-tallet var Ytterøya Norges største bergverk, og i toppåret 1867 arbeidet mellom 500 og 600 personer i gruvene. Ytterøya sto for en betydelig del av verdensproduksjonen av svovelkis i denne perioden. Den industrielle driften av Kobberverk ble avviklet rundt 1880. Hele resten av gruvedriften på Ytterøya ble avviklet like før første verdenskrig, rundt 1912, mens de gamle kalkbruddene på øya varte lenger, frem til rundt 1970.

Det har også vært mindre gruver og skjerp andre steder i Levanger og Verdal, men disse var ofte mindre og med kortere driftsperioder. Tingstad gruve er en slik. Så selv om det ikke drives gruvedrift i Levanger i dag, har kommunen en lang og rik historie knyttet til gruveindustrien, spesielt gjennom virksomheten på Ytterøya. Mange av gruvene har forsvunnet, men man kan fremdeles se tydelige spor etter gruvedriften ovner, sjakter og gruveganger på Ytterøya

—-oOo—-

Fotnote
Norske historiske kobberverk

- Tingstad gruve, Trøndelag (1803-1922)
-  Ytterøya Kobberverk, Trøndelag (1518-1880)
-  Røros kobberverk, Trøndelag (1644-1977)
-  Løken Gruve, Trøndelag (1654-1987)
-  Vigsnes Kobberverk, Rogaland (1865-1972)
-  Kvikne Kobberverk, Innlandet (1630-1915)
-  Sulitjelma Gruver, Nordland (1858-1991)
-  Gullnes Kobberverk, Telemark (1524-1537)
-  Årdal Kobberverk, Sogn og Fjordane (1700-1762)
-  Kåfjord Kobberverk, Finnmark (1826-1909)
-  Foldal Gruber, Innlandet (1748-1993)

I dag er det Glencore Nikkelverk i Kristiansand som har verdens største raffineri av nikkel og kobber. De har en årlig produksjon på nesten 40.000 tonn kobber, med råvarene er importert og kommer ikke fra noen norske gruver.

 (Besøkt 2008 - 2025)

Trondheim, Trøndelag, Norway

Nidarosdomen

Trondheim er en historisk by ved utløpet av Nidelven i Trøndelag. Byen er Norges tredje største målt i innbyggertall, og den fjerde største målt i areal. Trondheim ble grunnlagt av Olav Tryggvason i år 997, og het opprinnelig Nidaros. Nidaros var Norges hovedstad fra 1030 til 1217, og har vært et viktig religiøst sentrum i Norge siden middelalderen. 

 
Skipet i Nidarosdomen - den ene veien…

Olav Tryggvason var en drivkreftene for kristning av Norge, men hans aggressive og brutale fremferd hadde gitt han mange fiender. Han var ofte på røvertokt i områdene rundt Vendland (Pommeren) - som ligger ved den gamle grensen mellom Tyskland og Polen. Her ble han visstnok til og med gift med Geira som var datter til den lokale kongen Burislav. Dette ekteskapet er nok litt diskutert i ettertid, men han hadde uansett skaffet seg en betydelig status og stor rikdom. 

Da han og hæren hans i år 997 var på vei hjem til Norge for å kreve den norske tronen ble de møtt av en stor vikinghær ved Svolder. Hans fiender hadde da samlet seg og var klare til å forsvare landet. Olav Tryggvason hadde 11 skip, mens hans motstandere hadde mellom 70 og 140 skip. Motstandshæren var ledet av vikingkongene Svein Tjugeskjegg (konge av Danmark) og Olof Skötkonung (konge av Sverige), samt Eirik Håkonsson Ladejarl (jarl av Norge) - med alle sine menn. Da Olav Tryggvason til slutt ble overmannet skal han ha tatt sitt eget liv ved å kastet seg fra skipet sitt «Ormen lange» i havet der han druknet - heller selvmord enn å overgi seg, men ingen stor sorti for den berømte kongen. Slaget ved Svolder var i år 1000. I dag har han fått evig liv på en pidestall midt på torget i Trondheim

  
Skipet i Nidarosdomen - den andre veien…

Det har og vært flere andre store slag mellom norske konger ved Trondheim. I 1179 var det et slag ved Kalvskinnet like utenfor byen. Kong Sverre Sigurdsson og hans Birkebeinere vant slaget mot kong Magnus Erlingsson og hans far jarl Erling Skakke. I 1189 var det slag ved Ilevollene vest av Trondheim. Dette var et nytt oppgjør mellom kong Sverre Sigurdsson og kong Erling Magnusson som endte med ny seier til kong Sverre Sigurdsson. I 1199 var det enda et nytt slag i fjorden utenfor Lade. Dette slaget var en del av kampene mellom kong Sverre Sigurdsson og Baglerne som slettes ikke var noe begeistret for Birkebeinerne. Kong Sverre Sigurdsson var en mektig og brutal konge som ikke lot seg plukke på nesen - i Stavanger er det et musikk korps med hans navn og de virker nå veldig fredeligere....

Nidelven

Nidarosdomen, Norges eneste skikkelige katedral, er et imponerende gotisk byggverk. Det skal visstnok være bygget over graven til Olav den hellige, men verken han eller støvet hans er noen gang funnet under kirken. Uansett er Nidarosdomen et av Norges viktigste nasjonal monument.

Solsiden, skipsverftet som ble uterestaurant

Byen har og et av landets beste tilbud for utdanning og forskning ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), som er Norges største universitet. NTNU trekker til seg studenter og forskere fra hele verden og studentene setter sitt preg på byen i utdanningsperioden og i næringslivet etter endt utdanning

'
Solsiden

Trondheim har mye å by på og her er noe av dette:

- Nidarosdomen må man besøke når man er i byen
- Bakklandet er den gamle delen av Trondheim og ligger langs østsiden av Nidelven.
- Ringve Museum er Norges nasjonalmuseum for musikk og musikkinstrumenter.
- Gamle Bybro er broen over Nidelven, med utsikt over elven og de fargerike bryggene.
- Tyholttårnet, et 124 meter høyt telekom tårn med en roterende restaurant
- Rockheim ligger nede ved havnen og regnet som et "Musikkens tempel"
- Solsiden er verd de gamle skipsverftene i Nidelven
- Idrettsanlegget på Granåsen
- De flotte naturområdene rundt byen
- Kristiansten festning like ved byen, bygget mellom 1681-1685
- Munkholmen og Agdenes festning i Trondheimsfjorden.
- Den katolske Erkebiskopgården som var i funksjon til Norge ble protestantisk i 1537
- Pirbadet - byens beste….

- Og mange flere….

(Besøkt 2000 - 2006 - 2008 - i hele 2015 og 2016 - 2025)

—-oOo—-

Fotnote om Olav Tryggvasons legendariske langskip  «Ormen lange»

Ifølge Snorre Sturlasons Heimskringla, var Ormen Lange kong Olav Tryggvasons storslåtte flaggskip. Skipet skal ha vært en imponerende "drake" med forgylte dragehoder og en forgylt ormehale. Det ble bygget etter forbilde av et tidligere skip Olav tok i bytte, og var ifølge Snorre "det beste skip som har vært bygd i Norge og det som har kostet mest". Sagaene beskriver at det var like høyt til relingen som et havskip.

Det er usikkerhet rundt den eksakte størrelsen, men Snorre hevder det hadde 34 årepar (rom). Basert på sammenligninger med andre vikingskip, antyder dette en lengde på rundt 35-50 meter, og et mannskap på flere hundre menn, kanskje opp mot 500 eller mer. Det var et av de største og mest formidable skipene i sin tid.

Ormen Lange er knyttet til slaget ved Svolder i år 1000. Til tross for at Olavs skip kjempet tappert, ble Ormen Lange til slutt erobret av motstanderne, og Olav selv forsvant (som sagt)  i havet. Navnet "Ormen Lange" er knyttet både til Norges vikinghistorie og til moderne industri - både fortidens mektige skipsbygging og nåtidens avanserte petroleumsteknologi. Ormen om lange er i dag navnet på Norges største og mest avanserte gassfelt i Nordsjøen.

Røros, Trøndelag, Norway

Klima på Røros kan være spesielt. Forskjellen på målte temperaturer er på 80 grader - fra den laveste temperaturrekorden på -50,4 grader (i 1914) til den høyeste rekorden på +30,7 grader (i 2008).  Godt for folk og fe at det ikke var på samme dagen. Rundt Røros er det 2 nasjonalparker. Det er Forollhøgda nasjonalpark og Femundsmarken nasjonalpark.

Grunnlaget for bebyggelsen på Røros er bergverksindustrien og byen kan med rette kalle seg Bergstaden. I Norge var det bare Røros (kobbergruver) og Kongsberg (sølvgruver) som hadde rettigheter til å kalle seg bergstad. Kongsberg valgt å heller bli kalt by, mens Røros ville fortsatt hete bergstad.

Den gang Røros Kobberverk startet opp var det en aktiv bergverksindustri i Norge Utallige kriger herjet på kontinentet og dette resulterte i at edle metaller måtte fremskaffes for å finansiere stålindustrien som var så viktig for militærmaktene.

Kong Christian IV, som var konge av både Danmark og Norge, beordret i 1644 at det skulle betales gode belønninger til de som fant forekomster av metaller – og en streng straff for de som evt. ikke meldte fra om slike funn. Det var kanskje ikke helt tilfeldig at det var i akkurat i 1644 at kobberforekomstene rundt Røros ble offentlig kjent – spesielt siden det allerede i 1632 ble kjent at det i militære dokumenter nevnes at norske soldater fra Härjedalen - som den gang var norsk - ble oppfordret til å søke jobb ved gruvene i Røros etter endt militærtjeneste. Den offisielle starten på kobberverket var like vel først 28 år etter disse forekomstene på Røros ble kjent innenfor militæret.  

Rundt 1630 ble det gjort store funn av kobber ved Kvikne i Tynset. Dette var starten på Kvikne kobberverk, som ble landets største bergverk på 1600 tallet. De første personer som fikk i gang kobberverket på Røros kom fra Kvikne. Den første direktøren, Lorents Lossius, var en av disse. Da han kom til Røros hadde han med seg både svigerfaren og den lokale presten og disse 3 dannet det nye partnerskapet som skulle ha ansvar for driften ved Røros kobberverk. Den første tiden gikk det dårlig. Det var ikke gode nok forekomster i den første gruven, som i dag heter «Lossius-gruven».

Det var først da de fant Storwartz-feltet at driften tok fart. Denne gruven ga også et stort nok utbytte til at driften på hele anlegget kunne fortsette. Olavsgruva var den nest siste gruven og som var i drift fra 1936 til 1972. Dette er i dag den eneste av gruvene som det er mulig å besøke – men bare med guide. Livet i gruvene er beskrevet av Johan Falkberget. Han begynte selv å arbeide i Olavsgruven da han var 9 år gammel.

Mellom 1644 og 1814 ble det produsert 45.000 tonn kobber med en bruttoverdi på 22 millioner riksdaler. Utbytte av driften ble delt med 6,7 millioner til eierne og 5 millioner til staten. I denne perioden var det ingen andre norske bedrifter som bidro så mye til de kongelig inntekter som nettopp gruvene på Røros. De ble også regnet med blant de rikeste i hele Europa.

Driften ble etter hvert så stor at det ble et stadig økende behov for trevirke for å holde smeltehyttene i gang. Dette forstod kong Christian IV og allerede i 1646 skrev han ut et privilegiebrev til Røros Kobberverk som ga dem enerett på mineraler, skog og vassdrag innenfor et område avgrenset av en sirkel med radius på fire gamle norske mil (45,2 km). Senteret var i den første gruven, Gamle Storwartz. Dette privilegieområdet ble kalt Circumferensen og innenfor denne sirkelen fikk kobberverket alle rettigheter og kunne pålegge bøndene, «mot enkel betaling», å selge sine produkter og varer til kobberverket og utføre transportarbeid for verket. Privilegiene til kobberverket var ikke bare negativt, men ga også bøndene muligheter for ekstrainntekter. I hele regionen, også utenfor Circumferensen, hadde gårdene inntekter fra både transportarbeid og kull- og vedproduksjon til kobberverket.

Styret i Røros Kobberverk vedtok 30. september 1977 å legge ned driften. Dette var den gangen Norges eldste bedrift med 333 års drift. 67 ansatte mister dermed jobben. Kobberprisen var sterkt fallende og kostnadene stigende. I dag er hele anlegget med smeltehyttene, slagghauger og hele bebyggelsen på Røros, sammen med alt innenfor Circumferensen, oppført på UNESCO verdensarvliste.

Femunden, Trøndelag, Innlandet, Norway

Femunden er Norges 3. største innsjø, men den største av alle dersom man ikke tar hensyn til de som er regulert. Det er også Skandinavias største innsjø som ligger mer enn 600 moh. Hvis du nå lurer på hva som er Norges 2. største innsjø så er det Røssvatnet i Nordland fylke, men det er etter at dette vannet ble regulert. Røssvatnet er for øvrig landets 3. største kraftmagasin. Landets største kraftmagasin er Blåsjø som ligger i Ryfylke  - mellom Rogaland og Agder. Rundt Blåsjø er det bygget 14 dammer og flere av disse er også blant Norges største.

Femunden dekker et område på 204 kvadratkilometer, er smal og ca. 6 mil lang. Den er ikke spesielt dyp og gjennomsnitt dybde er bare 29,5 meter. Landskapet rundt Femunden er ganske flatt og grenser til 2 nasjonalparker. Femundsmarka nasjonalpark ligger på østsiden og dekker et skosgsområde med opp til 500 år gammel furuskog. Den andre nasjonalparken er Gutulia nasjonalpark som ligger litt lenger sør.

Det er bare spredt bebyggelse rundt Femunden, men det er tilsvarende mektig natur. På sommertid går det en liten rutebåt (M/S "Fæmunnd II") mellom Synnervika i nord til Buvika i sør. Det går ikke så mange veier gjennom området, men det finnes noen helt spesielle veier som kan gi en ekstra opplevelse. En av disse går parallelt med Femunden. Dette er en smal privat bomvei som umulig kan være så mye trafikkert. Det viser tydelig med at det er en grusvei og for det meste med høyt gress i midten. Veien er omtrent 4 mil lang og med bare naturlige møteplasser der terrenget tillater det.

 

Den lille bygden Buvika var en gang et innenlands fiskevær der det ble levert store mengder sik, ørret og gjedde. I dag står det fortsatt noen gamle naust og båttrekk igjen fra den tiden. Det er her rutebåten fra Elgå legger til når den krysser innsjøen. Kobberverket på Røros hadde også en egen smeltehytte på vestsiden av Femunden. Den heter Femundshytta og der er det i dag et lite museum med muligheter for overnatting

Femunden er spesiell med sine utløp i begge ender. I nord med utløp gjennom tømmerremnnene ved Feragen og videre ned mot Glomma. Disse tømmerrenner ble bygget rundt 1700 og de ble brukt til fløting av tømmer fra hogstfeltene og ned til smeltehytten på kobberverket på Røros. Her gikk det med store mengder trevirke for å holde smelteovnene i gang.  I dag kan man padle gjennom disse tømmerrennene med kajakk eller kano. 

I sør renner Femunden ut i Trysilelva og videre sørover til Svenskegrensen der den blir en del av Klaräelven i Värmland før den renner videre ut i Vänern ved Karlstad. Like ved svenskegrensen går dette vassdraget gjennom Höljesjøen og Sälfossen kraftverk. Pga. at vannet kommer fra Norge produserer dette kraftverket ca. 50 GHh med gratis strøm som overføres til det norske strømnettet. På norsk side av grensen er det tidligere bygget flere kraftverk, men i dag er resten av Trysilelva vernet mot ytterligere utbygging.

Hjerkinn, Dovre

Hjerkinn er en liten grend på Dovrefjell i Oppland fylke. Navnet er norrønt og var opprinnelig Hjarðkinn som er utledet av ordene ‘budskap’ og ‘bratt fjellside’. Den ligger der Dovrebanen og E6 møter riksvei 29 fra Alvdal. Hjerkinn fjellstue er et velkjent landemerke langs veien. Hjerkinn er også kjent for gruvene til Folldal verk AS. Gruvene ligger ved Tverrfjellet, der forsvaret også har sitt store skytefelt. Dette området strekker seg innover fjellheimen i retning av Snøhetta. Snøhetta er det høyeste fjellet i Norge utenfor Jotunheimen, og den høyeste toppen (Stortoppen) er 2287 moh.

Den moderne gruvedriften var i perioden fra 1964 til 1993. Malmforekomstene her ble derimot oppdaget helt tilbake til 1745 og i perioden fra 1748 og frem til 1878 var det også en noe ustabil gruvedrift i området. Gruveselskapet Folldal verk AS hadde sine røtter i Folldal som ligger øst for Dovre og i Hedmark fylke. Folldal verk AS har også drevet gruver i Reppafjord utenfor Hammerfest (Finnmark) og på Hellvik utenfor Egersund og i Sirevåg sør på Jæren (Rogaland). I Reppafjord ble det utvunnet kobberkis, svovelkis og sinkblende, mens det på Hellvik og i Sirevåg ble utvunnet anartositt – en vulkansk bergart fra det enorme magmafeltet som ligger i dette området (se egen beskrivelse av Magma Geopark). Der det finnes anortositt er det og ofte forekomster av illemenitt. I dag driver Titania AS en stor illemenitt gruve i Sokndal sør for Egersund og malmen herfra bearbeides videre i smelteverket til Tinfos Titan & Iron i Tyssedal (Hordaland). Norge er sammen med Australia verdens største produsent av illemenitt.

Tilbake til Hjerkinn…
Hjerkinn fjellstue (956 moh.) ligger 1,5 km øst for jernbanestasjonen på Dovrebanen (1017 moh.). Stasjonen ble automatisert i 1968, men har like vel togstopp. Stasjonsbygningen på 2 etasjer er sammen med godshus, uthus og lokomotivstall fredet. Herfra var det en gang et sidespor innover mot Tverrfjellet, men dette sporet er nå delvis revet. Hjerkinn fjellstue var i lang tid skysskifte for den gamle kongeveien over fjellet. Denne veien fra Dombås til Drivdalen går gjennom Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark (opprettet 2002) og var en del av den gamle hovedveien mellom Østlandet og Trøndelag. I dag følger den gamle pilgrimsferden til Nidaros omtrent den samme stien. Første gang denne veien er nevnt i historien var i Sverres saga, men den har sannsynligvis eksistert lenge før kong Øysteins tid. I 1990 brant hovedhuset på den gamle fjellstuen ned til grunnen, men den ble gjenåpnet i 1992 og er i dag i privat eie. Her er det mulig å få overnatting, det finnes 124 sengeplasser. Minnesmerket for den gamle veien over Dovrefjell forteller at 41 regjerende norske konger har tatt veien over fjellet. På veiens høyeste punkt, litt nord for Hjerkinn, reiste norsk ungdom i 1964 en Grunnlovsvarde. Ved Hjerkinn står og Eysteinkyrkja som er bygd til minne om kong Øystein Magnusson. Like ved fjellstuen står det også en bauta til minne om A.O. Vinjes ferd over Dovrefjell i 1860. Denne ble avduket i 1960.

Trondheimsfjorden

Trondheimsfjorden er med sine 170 km. Norges 3. lengste fjord (Sognefjorden er lengst, 204 km). På det bredeste er den 25 km bred. Gassledningen fra Haltenbanken ligger i fjorden frem til Skogn og Tjeldbergodden. Ved Levanger bygges det gasskraftverk. Under det rike torskefisket ved Lofoten var det flere lokale fiskere som rodde helt opp i sine Åfjordbåter, men den beste tiden hadde de nok når silden kom inn fjorden.

Trondheim

Trondheim trenger vel neppe noen nærmere forklaring, bortsett fra at de fleste trøndere fortsatt tror at de bor i landets første hovedstad. Muligens landets første geistelige hovedsete i perioden fra 1152 til 1533. Noe av årsaken til dette sies å være at Olav den Hellige falt ved Stiklestad, men det var nok Avaldsnes i Rogaland og ikke Trondheim som var landets første politiske hovedstad. Her strandet også Torfinn Karlsefni etter ferden fra Leiv Eiriksson i Vinland, Håkon Håkonsen bodde her før han flytte til Bergen i 1217.

Bakklandet i Trondheim er det området som ligger langs østsiden av Nidelva, mellom Bakke bru og Vollafallet. Her var det en engang et tegglverk og båtbyggerier langs elven. Dette området regnes også som Trondheims første forstad. Det meste av bebyggelsen er fra 1600 tallet. Dette området var ikke med i de omfattende tegningene som byplanlegger Johan Caspar de Cicignon's presenterte for "resraurering av gamle Trondhjem" og det resulterte i at bebyggelsen ble satt opp litt mer tilfeldig - og kanske i tråd med den gamle bebyggelsen som allerede var vanlig i resten av Trondheim. Bakklandet var et typisk arbeiderstrøk og de fleste husene var små.

Tidlig gikk trafikken over broen ved Elgseter, men etterhvert ble det bygget en ikonisk ny bro ("Gamle bybru") I 1960 ble det foreslått en omfattende rassering av bydelen for å gi plass til en ny og moderne innfartsåre til Trondhjem. Dette resulterte i omfattende protester og aksjoner blant beboerne. I 1979 ble derfor disse planene skrinlagt. 

En kuriositet i Trondhjem er sykkelheisen "Trampe" fra 1993. Den ble ombygget og gjennåpnet i 2013 - et genialt konsept. Intillegg finner du Nidarosdomen, Nidelven, Munkholmen, Musikkhistorisk Museum på Ringve, NTNF, SINTEF, Rosenborg, Olavshallen, Stiftsgården, Singsaker og mange trivelige innbyggere....

Rørvik

Rørvik er senter for den store øygruppen Vikna. Her er det nesten 6 000 øyer og skjær. Bare 7 av øyene er bebodd av 3 700 innbyggerne. På sagaens Njårdøy, kultsted for Njård og senter for sagatidens Naumdøla fylke, bodde Snorre Sturlassons ætt. I følge et lokalt sagn skal det også finnes en sjøorm i området. Den viste seg siste gang i 1926 - 200 meter lang og med 60 buktninger. Dette ble observert av en viss Bjarne Lysbø og hans makrellfiskende kamerat, men desverre hadde de ikke med seg noe kamera.