Ogna elven, Rogaland, Norway

Ogna elven renner over Jæren i Rogaland (Hå kommune) og er en av de mest kjente og klassiske lakseelvene i denne regionen. Det er en utpreget "flomelv", noe som betyr at vannføringen varierer veldig med regnvær og snøsmelting. Laksefiske i elven er fra 1. juni til 10. september.

Siden laksen er avhengig av god vannføring for å gå oppover i elven, tar fisket seg gjerne for alvor opp fra slutten av juli og utover i august. Det selges døgnkort og sesongkort (for eks. via Inatur), og det er strenge, personlige døgnkvoter på 3 laks per døgn, og fisket må stoppe når kvoten er nådd. I tillegg til fiskekort kommer statens fiskeravgift.

Elva renner gjennom et lett tilgjengelig kulturlandskap før den munner ut i Ognabukta, like ved Ogna stasjon, litt nord for Sirevåg. Landskapet her endrer seg fra mer kupert terreng lenger oppe i dalen mot Bjerkreim, til det flate, åpne Jærlandskapet nede ved kysten. 

Rett ved elvemunningen ligger Ognasanden, som er en av de særegne sandstrendene på Jæren. Her kan man kombinere en tur langs det rennende ferskvannet i elva med en frisk dukkert i saltvannet på stranden rett ved siden av. Bare husk på å sjekke hvordan havstrømmene går før du hopper i vannet.

Ørsdalen, Rogalend, Norway

Veien langs Ørsdalsvatnet er utbedret flere ganger. På den opprinnelige veien var det mange rasfarlig strekning. På de verste stedene ble det laget tunneler med en enkel og smal kjørebane (ny tunnel til venstre og gammel tunnel til høyre)

Ørsdalsvatnet er en av de mest særpregede innsjøene i Rogaland, beliggende i Bjerkreim kommune. Det er en langstrakt og dyp innsjø som strekker seg ca. 17 kilometer fra Bjerkreim til den isolerte bygden Ørsdalen.

Vannet er kjent for å være svært dypt, med en maksimal dybde på 243 meter.  Siden overflaten ligger 64 meter over havet, betyr det at det dypeste punktet er 179 meter under havoverflaten. Ørsdalsvatnet er det største vannet i Bjerkreimsvassdraget. Elva som renner inn i enden av vannet heter Storåna, og her pågår det viktig arbeid med å reetablere laksestammen i elven.

M/K «Ørsdølen» er en historisk båt som tidligere var den eneste forbindelsen for folk i Ørsdalen - før veien kom på 1970-tallet. I dag går den i turisttrafikk på søndager i sommersesongen (juli og august). Turen tar deg gjennom det ville landskapet fra Odlandstø til Vassbø. Rutetidene for M/K «Ørsdølen» finnes på deres nettsider (www.orsdolen.no). Båten kan også leies ut til charterturer.

M/K «Ørsdølen» er mye mer enn bare en turbåt, den er et flytende kulturminne og selve livsnerven i historien om Ørsdalsvatnet. Den nåværende båten ble bygget i 1963/64 i Flekkefjord og fraktet i seksjoner til Odlandstø, hvor den ble montert og sjøsatt. Da veien til Lauperak sto ferdig i 1983, ble M/K «Ørsdølen» den siste båten i Rogaland som gikk i fast, organisert rutetrafikk på en innsjø. 

I dag drives båten av den ideelle stiftelsen Ørsdølen Båtforening, som sørger for at dette viktige kulturminnet holdes i drift med frivillig innsats. Det er  ofte kjentfolk om bord som forteller historier om gårdene langs vannet, naturen og hvordan livet var her før veien kom. Båtforeningen har et flott anlegg i Lauperak med selskapslokaler og skjenkebevilling. Her arrangeres det av og til egne arrangementer som "PUB-turer". Båten har sitteplass under tak til ca. 60 personer. På turen over vannet går båten tett på de bratte fjelllsidene der man kan se tydelige spor etter gamle isolere småbruk.

M/B «Ørsdølen II»  Foto: Ørsdølen Båtforening

Man kan ta båten tur retur, eller hoppe av underveis for å besøke de gamle gruvene der det arrangeres guidede turer. Innerst i vannet ligger Ørsdalen, som er et flott utgangspunkt for fjellturer. Her finnes også de gamle wolfram- og molybdengruvene. Det arrangeres ofte guidede turer i gruvene i kombinasjon med båtens rutetider.

Ørsdalsgruvene ligger innenfor Magne Geopark og det var vanskelige forhold for gruvevirksomhet i seg selv, men det som gjorde det enda mer utfordrende var at selve gruven var plassert på toppen av det 800 meter høye fjellet, i fjellsiden og i bunn av dalen. Turen opp til Ørsdalsgruvene går på gamle veier som ble brukt av gruvearbeiderne som måtte bære malmen fra gruvene. Dette landskapet innbyr til refleksjon over det harde og farlige arbeidet gruvearbeiderne måtte gjøre daglig. Mellom 1904 og 1954 var det flere perioder med gruvevirksomhet i dette området. Her ble både molybden og tungsten tatt ut. Ørsdalen var isolert, og den eneste veien man kunne frakte ut molybden og tungsten på var med båt over Ørsdalsvatnet eller ved å bære det over fjellene.

Det er flere andre turer i området. Kvitlen er en svært populær tur fra Ørsdalen til Turistforeningens hytte på Kvitlen. Mjåvassknuten er en krevende tur med fantastisk utsikt over vannet og heiene rundt. Galtadalen er en lettere tur (ca. 30 min. gange) fra Gjedrem/Holmen som fører ned til en fin badeplass ved vannet.

Det er og gode muligheter for fiske i området, men det er også regulering på dette. Det er godt ørretfiske både i vannet og i elva Storåna. I Storåna er det nå åpnet for begrenset fiske i sesongen (ca. 15. juni – 20. september), men det er og begrensninger for laksefiske da all laks ofte må settes ut igjen for å sikre bestanden - altså er fiske kun tillatt for de som driver med «catch and release».

Magma UNESCO Global Geopark

Magma Geopark ligger i Rogaland og Agder, i kommunene Bjerkreim, Eigersund, Flekkefjord, Lund og Sokndal. Her finner man bergarter i 3 hoved kategorier: 

• Magmatiske bergarter (størkningsbergarter) som er dannet ved at smeltet stein (magma eller lava) avkjøles og stivner. Eksempel på dette er Granitt, basalt og pimpstein.
• Sedimentære bergarter (avsetningsbergarter) som er dannet ved at sand, leire og grus presses og limes sammen over lang tid, eller ved kjemisk utfelling. Eksempel på dette er Sandstein, skifer og kalkstein.
• Metamorfe bergarter (omdannede bergarter) som er dannet ved at magmatiske eller sedimentære bergarter utsettes for ekstremt høyt trykk og varme dypt nede i jordskorpen. Eksempel på dette er Gneis (den vanligste bergarten i Norge), marmor og fyllitt.

Området består og av den sjeldne bergarten anortositt, Landskapet er spesielt og geologien innenfor Magne Geoparken er faktisk den samme som på månen. Her finner man kjente landemerker som Trollpikken, Jøssingfjorden og Sogndalstrand

—oOo—

Men M/K «Ørsdølen II» var ikke en første båten…

I 1900 hadde bøndene i Ørsdalen gått sammen om å anskaffe en båt som kunne frakte folk, fe og varer over vannet. Den første rutebåten ble drevet med damp og ble døpt «Lillegut». Stavanger Aftenblad intervjuet 10.2.64 to som var med første kirkesøndagen den gikk på Ørsdalsvatnet. Båten var blitt dratt på en vogn fra Egersund. «Vegen var så skral at mesteparten av vegen måtte dei leggja plankar under hjula etter kvart som dei drog vogna fram, og dei måtte fara så varsamt at ikkje anna enn handemakt kunne brukast». Sa Else Vassbø og Vilhelmine Kvitli.

«Lillegutt» foto av Erik Torjusen

under transport fra Egersund i 1900

De samme kvinnene ble også stilt spørsmål om hva de gjorde før «Lillegut» sin tid. «Så rodde me, men me ferdast minst mogeleg på vatnet. Døypte og konfirmerte vart me likevel i Bjerkreimskyrkja alle.» «Lillegut» holdt det gående til 1918. 

M/B «Ørsdølen 1»

Da ble den erstattet av «Ørsdølen I», den første av de to med samme navn som kom til å trafikkere vannet. Den var bygget i tre i Skåredalen ved Ørsdalsvatnet og trafikkerte vannet fram til ut på 1960-tallet. 

Så kom den tredje i rekken. Den tok over for den tidligere «Ørsdølen l» og fikk navnet «Ørsdølen II». Den ble sjøsatt i 1964 og holdt det gående i ordinær rute fram til 1981. På skrytelisten ble det presisert at reisetiden nå ble redusert fra halvannen time til en time. Denne siste motorbåten (M/K, dvs. motorkutteren) ble bygget i Flekkefjord i 1963 og halt over land til Ørsdalen. I årene etter nedleggelsen var det en del entusiastiske lokale ressurser som tok ansvar og vedlikehold av båten. I dag går M/K «Ørsdølen II» i turisttrafikk på sommeren. Den har noen åpne avganger på søndager, men lar seg også leie for grupper eller bedrifter. 

Mer om båtene på Ørsdalsvatnet
https://www.bjerkreim.info/pdf/Oersdalsbaatene.pdf

Fjøløy fyr, Rogaland, Norway

Fjøløy fyr har en lang historie som strekker seg fra 1800-tallets sildefiske til dagens rolle som et populært turmål. Fyret ligger strategisk til på Fjøløy i Stavanger kommune (tidligere Rennesøy), rett i havgapet ved innseilingen til Stavanger og Ryfylke. Det sies at navnet Fjøløy kommer av at berggrunnen her består av tynne skifer lag som kan minne om en stabel med fjøler.

Det første fyret på Fjøløy ble etablert i 1849. Bakgrunnen var det enorme sildefisket i Boknafjorden på midten av 1800-tallet. Dette første fyret var svært beskjedent – et lite trehus på kun 5 kvadratmeter med en enkel oljefyrt lampe. I starten brant lykten bare to måneder i året (under vintersildfisket). Behovet økte imidlertid raskt, og etter få år ble brenntiden utvidet til ti måneder i året.

Etter hvert som skipstrafikken inn til Stavanger økte, ble det behov for et mer permanent anlegg. I 1867 ble det opprinnelige lille «skuret» erstattet av et større fyr bygget som et «familiefyr» som huset fyrvokteren og hans familie.

I 1939 ble fyret elektrifisert og i tillegg utstyrt med radiofyr, noe som økte sikkerheten for skipstrafikken betraktelig. I 1954 ble dagens fyrtårn i betong bygget, sammen med en ny og mer moderne bolig for fyrvokteren. Da den siste fyrvokteren gikk av med pensjon i 1977, ble stasjonen automatisert og avbemannet, og i 1983 ble selve hovedlyset i tårnet erstattet av en mindre, automatisk fyrlykt. Bygningene eies av Kystverket og brukes i dag som representasjonsbolig og feriested for deres ansatte. Selv om selve husene er stengt for publikum, er området rundt fritt tilgjengelig.

Rett ved fyret ligger restene av et Fjøløy fort som ble etablert av tyskerne i 1941. Området var militært og stengt for offentligheten helt frem til 2011. I dag er dette et av de flotteste turområdene i regionen med, intakte kanonstillinger og bunkere. Dette fortet var en del av den tyske «Festung Norwegen» (Vestvollen)  sammen med flere mindre kystfort langs kysten (se beskrivelsen av Hausvikodden fort nord for Lindesnes  og Varnes fort nord for Lista ved innseilingen til Lyngdal og Farsund)

Madland havn, Rogaland, Norway

Madland havn i fint vær

Skipsvraket ved Madland havn i Hå kommune kan være det greske skipet M/S "Kerynia". Dette er et av de mest kjente forlisene langs Jærkysten i moderne tid, og hendelsen fant sted natt til 10. november 1967.

M/S "Kerynia" var et gresk lasteskip på vei fra Murmansk til Emden med en last av apatitt (råstoff til kunstgjødsel). Skipet kom ut av kurs i en storm utenfor Jæren. Været var preget av dårlig sikt og kraftige dønninger. Det grunnstøtte rett utenfor Madland havn. Alle de 25 personene om bord ble reddet i land under dramatiske omstendigheter. Lokale fiskere og redningsmannskaper gjorde en formidabel innsats i mørket og de tunge dønningene.

Madland havn i storm

Skipet ble liggende i fjæra og ble etter hvert et populært utfluktsmål for skuelystne. Det viste seg umulig å berge skipet i sin helhet, og det ble liggende og hugge mot steinene. Over tid har de enorme kreftene fra Nordsjøen brutt skipet helt ned. I dag er det lite igjen av de store stålkonstruksjonene over vannlinjen, men. Deler av skroget og maskineriet ligger fortsatt spredt på bunnen rett utenfor havna og er synlig for dykkere. Ved Madland havn er det satt opp informasjonsskilt som forteller historien om forliset, og det er ofte mulig å se mindre metallrester i fjæra ved lavvann.

Det finnes også et langt mer berømt skipsvrak med det samme navnet. Dette vraket ligger i Kerynia og er et av de mest betydningsfulle funnene i maritim arkeologi. Det er det best bevarte greske handelsskipet fra den klassiske antikken som noen gang er funnet, og det gir et unikt innblikk i sjøfart og handel på Alexander den stores tid. 

Skipet ble oppdaget ved en tilfeldighet i 1965 av en kypriotiske svamp dykker. Han fant det på 33 meters dyp, like utenfor havnen i Kyrenia. Mellom 1967 og 1969 ble vraket gravd ut av et internasjonalt team. Dette var en banebrytende utgraving der man for første gang brukte avanserte undervannsteknologi for å kartlegge og heve et helt skipsskrog. På vraket ble det funnet jernspisspiler fra katapulter eller spyd sittende fast i skroget. Derfor antar man at skipet ble angrepet av pirater. 

Det faktum at man ikke fant noen personlige verdisaker eller mynter om bord (bortsett fra noen få småmynter), styrker teorien om at mannskapet ble overfalt og skipet plyndret før det sank. Nyere forskning (senest i 2024) bekrefter at skipet sank mellom 286 og 272 fvt. Skipet var ca. 14–15 meter langt og bygget av Aleppo-furu. Det ble bygget etter «skallet først»-metoden, der plankene ble satt sammen før spantene ble satt inn – det motsatte av moderne trebåtbygging. Skroget var dekket av et tynt lag bly for å beskytte treet mot pælemark, noe som tyder på at det var et verdifullt fartøy. Funn av fire skjeer, fire drikke kopper og fire saltkar tyder på at mannskapet bestod av nøyaktig fire personer. Da skipet gikk ned, var det tungt lastet med varer fra hele Egeerhavet. Det var over 400 vinamforaer (leirkrukker for oppbevaring av vin) som i hovedsak kom fra Rhodos og Samos. Det var og neste 10 000 mandler oppbevart i egne krukker, samt 29 kvernsteiner som ble brukt som ballast, men sikkert også ment for salg. Kvernsteinene kom fra øyen Kos. Det ble og funnet jern barrer og restene av både fiken og oliven. 

Litt lenger sør ved Kvassheim fyr ligger flere skipsvrak. Vraket av "Lyngdal" var et av disse. Det forliste under en storm i 1955. Ved Hårr like sør for Madland havn forliste det russiske linjeskipet "Ingermanland" i 1842. Dette var et av norgeshistoriens største skipsforlis. Skipet var et enormt krigsskip, bygget i Arkangelsk og på vei til St. Petersburg med 900 mennesker om bord. Historien er dramatisk da skipet gikk på grunn ved Randesund, øst for Kristiansand, og drev i 4 stormfulle døgn langs kysten helt til Hårr sør for Kvassheim. Av de 900 om bord ble rundt 500 reddet takket være flere norske loser som klarte å borde skipet. I dag finnes det ikke andre resten etter dette forliset enn en livbåt som står utstilt ved Kvassheim fyr.

Enda et skip som har havarert i området er M/S «Norfrost». Det fant sted om kvelden 26. november 1967. Skipet var et 165 fots fryseskip lastet med frossen fisk på vei fra Hammerfest til Helsingborg.

Skipet ble opprinnelig levert i 1936 fra verftet Deschimag i Tyskland som hvalbåt under navnet «Protea». I 1957 ble det ombygd til fryseskip/kjøleskip på 467 bruttotonn og døpt M/S «Norfrost». Skipet var disponert av Johan Hagenæs Rederi i Ålesund. Under seilasen sørover langs Norskekysten i november 1967 inntraff en eksplosjon i maskinrommet mens skipet befant seg utenfor Varhaug på Jæren. Eksplosjonen førte umiddelbart til en kraftig brann som raskt spredte seg om bord og mannskapet måtte forlate det brennende skipet under krevende forhold. Hele mannskapet ble imidlertid reddet. Det eierløse og brennende vraket drev mot land og strandet i fjæresteinene ved Madland hamn. Etter strandingen ble skroget slått i stykker av grov sjø og vinterstormer over de påfølgende årene. I dag er vraket nesten helt brutt ned av elementene, men deler av baugseksjonen og den massive hovedmotoren ligger fortsatt synlig i fjæra ved Madland og er et kjent turlandemerke langs Jærkysten.

Madland havn er i dag er en del av den nasjonale turistvegen over Jæren. Det er bygget et moderne rasteplassområde med utsikt rett ut mot stedet der M/S "Kerynia" eller var det kanskje M/S "Nordfrost" endte sine dager. Det finnes nemlig 2 historiske forklaringer på dette vraket - er det baugen av fryseskipet M/S "Nordfrost" eller M/S "Kerynia" som ligger i strandsteinene ved Madland havn….?

Sør-Hidle, "Flor og Fjære", Rogaland, Norway

Flor & Fjære er Norges mest unike og imponerende hageattraksjoner, kjent for sin frodige, eksotiske vegetasjon midt i nordavinden på en liten øy som heter Sør-Hilde i Ryfylke, bare 20 minutter med båt fra Stavanger.  Flor og Fjære  dekker et areal på ca. 50 mål som inngår i det hageanlegget som er utviklet og åpent for besøkende.  Hele området inkluderer fantastiske hager med blomster, eksotiske planter og palmer. Selve øya Sør-Hidle har et areal på 1,4 kvadratkilometer.

I TV2 programmet «Boksen» (sesong 1) var det 20 profilerte norske kjendiser som konkurrerte mot hverandre og mens de holdt på med dette bodde de i egne små hytter inne på Flor og Fjære. I dette programmet kan man få et godt bilde av blomsterparken.

Historien om hvordan dette paradiset oppsto, er en fortelling om visjon, hardt arbeid og en families dedikasjon over flere generasjoner. Lokale øyboere og bønder på naboøyene ristet på hodet og mente at hele prosjektet var bortkastet tid og penger. Man kunne rett og slett ikke lage et tropisk miljø i nordavinden på det forblåste neset - trodde man…..

Det hele startet for over 50 år siden da Åsmund og Else Marie Bryn kjøpte en hyttetomt på den lille øya Sør-Hidle. På den tiden var øya i stor grad bar og forblåst, med kun en liten hytte og en håndfull grantrær. Visjonen var å skape en spesiell hage – et sted der uvanlige planter kunne trives til tross for det nordlige klimaet og der beplantningen ga en viss ly for den kalde nordavinden. De startet i det små, med en lidenskap for hagebruk og en tro på at det var mulig å skape noe helt spesielt her ute.

De første årene var preget av utallige timer med manuelt arbeid. Store mengder matjord måtte fraktes ut til øya. Et avgjørende skritt ble tatt da de investerte i et drivhus. Dette ga dem muligheten til å dyrke frem planter som normalt ikke ville overleve utendørs i Norge. Drivhuset var nøkkelen til å eksperimentere med eksotiske arter og skape den unike mikroklimaet som nå kjennetegner Flor & Fjære - og ikke minst slapp de da å flytte store deler av blomstene inn til gartneriet i Stavanger hver vinter.

Etter tiår med målrettet arbeid og utvidelser, bestemte familien seg i 1995 for å åpne hagene for publikum. Dette markerte starten på Flor & Fjære som en kommersiell attraksjon. Konseptet var unikt: En båttur ut til øya, en guidet tur i hagene, etterfulgt av et måltid i restauranten. Dette konseptet med en "totalpakke"  har vært en suksessfaktor siden starten.

Flor & Fjære har fortsatt å vokse og utvikle seg. Den yngre generasjonen i Bryn-familien har gradvis tatt over driften, og ført arven videre med samme lidenskap og innovasjonsånd. De har fortsatt å utvide hagene, introdusere nye planter og forbedre gjestenes opplevelser. Restauranten har også utviklet seg, med fokus på lokale råvarer og mat av (meget) høy kvalitet.

I dag er Flor & Fjære et internasjonalt anerkjent reisemål som trekker titusenvis av besøkende hvert år. Det er et bevis på hva som kan oppnås med visjon, utholdenhet og en dyp kjærlighet for naturen. Den frodige, tropiske hagen, omgitt av den norske skjærgården, står som et symbol på "umulighetens kunst" og fortsetter å begeistre alle som besøker den. Familien Bryn har skapt et levende kunstverk som fortsetter å blomstre, år etter år.

En av de siste investeringene er et nytt stort drivhus der halvparten av arealet er restaurant og resten er spesialbygget for "vinterlagring" og dyrking av sommerblomster. Midt i dette arealet står det et friskt oliventre som visstnok skal være er over 1000 år (!) gammelt. 

En litt koselig historie fra øyen er noen kommentarer fra de helt yngste barna i Bryn familien. De ville gjerne ha ferie i Syden slik «alle» de andre hadde. Utfordringen var derimot at sommeren er høysesong og da var det behov for all arbeidskraft på anlegget. 

Løsningen ble å lage en egen «Syden» med sandstrand, is kiosken og strandstoler midt i parken. I tillegg ble det og laget en strand med hvit sand nede ved sjøen. 

(1995 - 2000 - 2009 - 2013 - 2015- 2025)

Gamle Haukelivei, Vestland, Norway

Gamle Haukelivei

Gamle Haukeliveien går mellom Ullensvang kommune i Vestland fylke og Vinje kommune i Telemark. Den gamle veien er den andre av dagens 3 veier som ble anlagt over fjellet mellom Røldal og Vågsli, men det er den første kjøreveien som kunne benyttes av biler. Veien var ca. 2,5 meter bred og bygget for datidens kjøretøy (som i hovedsak var hest og kjerre). Fra 2025 bygges det nye tunneler og det blir den 4 veien (se under) over denne fjellstrekningen.

Gjennom Dyrskar, som er veiens høyeste punkt (1148 moh) var det ekstremt værutsatt med store snømengder og stor rasfare. De utfordrende forholdene  gjorde at man allerede i 1891 bevilget penger til å bygge en tunnel for å forbedre sikkerheten mot snø og ras. Gamle Dyrskartunnelen, som ble åpnet i 1900, er en av Norges aller eldste veitunneler. Den var omtrent 60 meter lang. Tunnelen ble imidlertid bare brukt i 19 år. I 1919 ble veien lagt om til andre siden av skaret.

Dyrskar - veiens høyeste punkt 1148 moh

Byggingen av den gamle veien foregikk bare på sommeren i perioden fra 1857 og til 1889, det tok lang tid fordi mye av terrenget var svært krevende og arbeidsredskapene var enkle - hovedsakelig  spade, hakke, trillebår, meisel og slegge. Veiarbeiderne hadde store utfordringer langs vegen og kvaliteten var viktig. De aller fleste steinmurene ble satt opp uten noen form for bindemiddel. Murene på den vel 3 km lange vei partiet som nå er åpent er på det meste opp til 5 meter høye. Veien et er et imponerende syn der han svinger seg innover høyfjellet. 

Gamle Haukelivei

I 1906 kjørte den første bilen over Haukelifjell. Busstrafikken kom i gang i 1913. En liten strekningen av den gamle veien er restaurert og kan kjøres med personbil om sommeren. Bortsett fra at den nå er asfaltert er den identisk (2,5 meter bred) slik den var ved åpningen i 1870.  Langs veien står fortsatt de gamle støttemurene for telegraf stolpene som fulgte veien.

Haukeli

På Botn like nedenfor Vågsli og på Haukeliseter var det skysstasjoner. Her kunne de reisende få ny og uthvilt hest, og det var og muligheter for overnatting. Men perioden det var mulig å reise over fjellet var kort for om vinteren var veien stengt. Om våren, helt fram til midten av 1900-tallet, ble veien måket for hånd der solen ikke hadde smeltet snøen. Med en del utbedringer hver sommer var dette en viktig veiforbindelse over fjellet helt frem til den nye helårsveien åpnet høsten i 1968. 

Haukeli

Den nye veien er bygget etter moderne prinsipp for en høyfjells vei. Den er hevet opp fra terrenget slik at snøen blåser bort og der det er vanskelige passasjerer ble. det bygget tunneler. De tunnelene har og 2 funksjoner, den ene er å spare tid ved å gå gjennom fjellet i steden for å kjøre rundt. Den andre er å fungere som hvile- og oppsamlingsrom for biler som skal kjøre i kolonne etter brøytebil på vinterdager med dårlig vær.

Ståvatn ved Haukeliseter

Fra dagens vei kan mann flere steder se partier av den aller første vandrings veien og den første kjøreveien. Dersom du går fra den nedlagte DNT hytten - Prestegård turisthytte - som ligger helt i veikanten like over Vågsli, kan du gå et stykke på den aller første veien. Det er en gammel ridevei som gikk mellom Vågsli og Røldal. Denne ridestien ble i sin tid kalt både Almannvegen eller Austmannvegen. I dag er den merket av Vågsli Grunneigarlag. 

Det er 2 strekninger av den gamle Haukeliveien som er åpne for trafikk. Disse går over og rundt de store tunnelene og kan fungerer som alternativ for mindre biler dersom tunnelen stenges. De står begge på kartet, men er ikke lenger brøytet eller merket med skilt. Derimot står det et "All stopp forbudt" skilt i hver ende av veien. Dette er sikkert et tiltak for å redusere trafikk og belastning med f.eks. bobiler på den gamle veien. Det er mulig å kjøre begge veier, men det er langt mellom de få møteplassene  

Det bygges nå en helt ny veiforbindelse mellom Seljestad og Piparstein. Den nye veien betyr at strekningen blir 58 km kortere med betydelige innsparinger på reisetid, og ikke minst mer trafikksikker og mye enklere å holde vinteråpne. Bygging av veien startet i 2025 og deler av den skal etter planen åpnes for trafikk en gang etter 2030 - forutsatt vedtak i Nasjonal Transportplan for 2025-2036. Den blir da den 4. «veien» man bygger på denne fjellovergangen - hvis man teller med de første tråkkene som bare kunne brukes med hest og kjerre.

Jørpelandsvassdraget, Rogaland, Norway

Dalen kraftstasjon

Nedslagsfeltet for Jørpelandselva er i heiene mellom Lysefjorden og Årdalsfjorden i Strand kommune, Rogaland. Vassdraget får tilførsel fra flere innsjøer og mindre elver i dette fjellområdet. Den viktigste kilden er Liarvatnet. Dette vannet ligger på grensen mellom Strand og Hjelmeland kommune og elven ned til Jørpelandsvassdraget heter Liaråna. Liarvatnet får igjen tilsig fra blant annet Grimsliåna, som kommer fra Furenesvatnet og Longavatnet. Derfra renner elva nedover mot Jørpeland, hvor den munner ut i Idsefjorden i Ryfylke. Elven har en lengde på omtrent 25 kilometer, en fallhøyde på neste 300 meter og et nedbørfelt på 70 kvadratkilometer.

Dalen kraftstasjon

Kraftverkene i Jørpelandselva er knyttet til industrialiseringen av Jørpeland og behovet for elektrisk kraft. Det første kraftverket (Jørpeland I) ligger helt nede ved sjøen. Det ble etablert i 1909 av A/S Ryfylke Kraftanlæg for å forsyne det planlagte stålverket på Jøråeland med energi. Dette kraftverket ble åpnet i 1911 med en kapasitet på 1.1 mW. I 1988 ble dette kraftverket nedlagt. Bygningen er godt vedlikeholdt med rørgate, turbin og tavle intakt. Den har senere blitt brukt til kontorer, restaurant og er nå brukt av Lysefjorden Sjokolade.

‘

Liarvatnet og Foreneset

I 2003 ble det vurdert å bygge et nytt kraftverk og i 2010 ble Dalen 1 kraftverk åpnet. Det ble bygget lenger oppe i elva i stedet for å bygge nytt nede ved Vågen. Det gamle kraftverket er nå bygget om til selskapslokale, mens produksjon av strøm er flyttet til et nybygg på nabotomten.

Regulert minste vannføring er 0,5 m3 i sekundet hele året

Det største kraftverket ble satt i drift 10. desember 2010 og offisielt åpnet i juni 2011. Det utnytter et fall på 281 meter fra Dalavatn og har en francisturbin på 34 mW med en årsproduksjon på rundt 93 GWh. Jørpelandselva er utbygd med til sammen ni kraftverk, hvorav de fleste er svært små. Den samlede installerte kapasiteten er på 41,8 MW med en midlere årsproduksjon på 124 GWh. Områdene langs vassdraget og landskapet rundt er et populært turområde. Herfra går det merkede løyper for både korte lokale turer og lengre turer til bl.a. Prekestolen i Lysefjorden. 

Elven er regulert, noe som påvirker vannføringen både over og under kraftverkene. På grunn av sur nedbør ble det i perioden fra 1995 kalket flere innsjøer i Jørpelandsvassdraget for å bedre vannkvaliteten. I 1998 ble det bygget en fisketrapp i Fossen for å hjelpe laks og ørret å vandre opp i elva, men denne fungerte dårlig. 

I 1991 ble Jørpeland Kraft AS etablert med formål om å utnytte vannet i Jørpelandselva. Selskapet eies nå av Lyse Produksjon og driver Jøssang og Dalen 1 kraftverk. Utbyggingen av kraftverkene i Jørpelandselva har vært viktig for industrien og lokalsamfunnet, men har også hatt miljøkonsekvenser. De nyere kraftverkene representerer en betydelig økning i kraftproduksjonen fra elva - fra 1.1 mW til 124 mW.

Skudeneshavn, Rogaland, Norway

"Morgenstemning"

Helt i sør på Karmøy ligger det som er en av landets fineste sørlandsbyer. Vestlandet - sier du kanskje da - ja kanskje, men Skudeneshavn ligger faktisk på samme breddegrad som Sandefjord så det blir vel egentlig heller Sør-Norge. Bebyggelsen ligger innerst i havnen, god beskyttet for Nordsjøen i vest, Skudefjorden i sør og Boknafjorden i øst. Historien startet tidlig på 1800 tallet. Da pågikk det et intenst hummer- og sildefiske som skapte grobunn for det som i dag er kjent som Gamle Skudeneshavn eller bare som Gamlebyen. 

"Morgenstemning"

Man antar at byen den gang hadde ca. 1.200 faste innbyggere, mens det i perioder med mye sild var så mange som 20.000 mennesker som bodde her. Skudeneshavn ble ladested i 1857 og fikk bystatus i 1996. I 1990 fikk byen tittel som landets nest best bevarte småby og i 2004 fikk den tittelen Norges sommerby. I mange år var det fergeforbindelse via Kvitsøy til Stavanger, men dette er nå erstattet av nye veisystem og av undersjøiske tunneler.

"Morgenstemning"

Helt ut mot havnen ligger de gamle sjøhusene tett i tett og størrelsen på disse vitner om gode tider. I ly bak sjøhusene – og helt inn til det bratte fjellet bak – ligger den gamle bebyggelsen ("Gamlebyen") med sine lune bakhager og fasaden ut mot hovedgaten. Ingen hus er like, men samtidig er alt bygget i samme stil. Både hus og trange smug er godt tilpasset det terrenget de ligger i. Den meste av dette er bygget i perioden mellom 1840 og 1860. På den tiden kom de fleste håndverkerne fra Rogaland og Agder - og dette har nok at byen har fått en typisk sørlandsk byggestil. Den store flåten med seilskuter gjorde sitt til at Skudeneshavn også fikk impulser fra mange store Europeiske byer. Empirestilen er tydelig og Skudeneshavn kalles derfor også «den hvite empir byen». Kikker man ekstra godt etter, kan man oppdage at enkelte av disse små sparsommelige hvite trehusene faktisk har utsmykninger som er kopiert fra antikkens gamle tempel.

"Vaskehuset"

Av den gamle bebyggelsen fra denne perioden er det i dag bevart 130 hus og naust i original utforming. De husene som er restaurert eller gjenoppbygget er satt opp i en sammenfallende byggeskikk som gir et inntrykk av at hele den gamle seilskutebyen er beundringsverdig godt bevart. For å få et tilbakeblikk over byens historie og utvikling kan det være verd turen til museet på Mælandsgården. Kommer du dit på en onsdag kan du også få lært deg en heftig shanty under besøket. Det arrangeres også byvandringer gjennom gamlebyen hele sommeren.

"Bade-Olenas Badehus"

I Skudeneshavn er det enkelt å nyte roen ved å ta en tur gjennom de smale smugene eller rett og slett bare sette seg ned for en kopp kaffe og nystekte vafler på en av de små kafeene inne i den gamle byen. Den minste kafeen har bare 1 bord (!). Nå er det derimot ikke alltid så stille her. I begynnelsen av juli hvert år arrangeres Skudefestivalen, kjent som Vestlandets største maritime kulturmønstring. Da fylles hele havnebassenget opp med små og større båter, bryggene rundt fylles av et yrende folkeliv og den lokale festivalscenen fylles av kjente artister. 

Bortsett fra at stilen på fartøyene har endret seg markant i løpet av de siste 100 årene så kan man lett tenke seg hvordan det må ha sett ut her for over 100 år siden – den gang sildefisket var på sitt beste og havnen var overfylt av fiskebåter. I dag er det nye tider og den moderne havnen domineres av hovedkontoret til Solstad Offshore (SOFF). Dette er et av verdens største offshore rederier og deres avanserte offshore flåte opererer i dag på oljefelt over hele verden.

Skudeneshavn består derimot ikke bare av en lun havn og en sjarmerende trehusbebyggelsen, men også av et flott og kystnært landskap med imponerende sandstrender, blankskurte svaberg og egen skjærgård. 

"Gamle Skudeneshavn"

Herfra er det ikke langt til Avaldsnes -  Norges eldste kongesete, mest sannsynlig også Norges første hovedstad og som om det ikke var nok så er det teorier om at dette stedet også har gitt navn til Norge. Skipsleden forbi Avaldsnes ble på vikingtiden nemlig kalt «Nordvegen». Det er heller ikke langt til kobbergruvene som sildefiskeren Torbjørn  Brualand og den allsidige Mauritz Kartevold ("Jærens Sokrates") grunnla  på Visnes. Begge disse pionerne var fra Sandnes i Sør-Rogaland. 

På Vinsnes ser man restene etter et gruvesamfunn som i sine glansdager ble regnet som en av landet største arbeidsplasser og en av de mest modere kobberverkene i hele Europa. I dette lille samfunnet bodde det over 3.000 mennesker rundt kobberverket. Det var kobber fra disse gruvene som ble brukt når man bygget Frihetsstatuen. Den ble avduket på Liberty Island utenfor New York 28. okt. i 1886. Hvor mye kobber som gikk med til dette er nok litt usikker, men selve statuen er 46 meter høy og til sammen ruver hele dette monumentet med en total høyde på 93 meter.

(... - 2014 - 2024)

Visnes, Rogaland, Norway

Kopi av Frihetsstatuen ved utskipingskaien på Visnes

Originalen står ved innseilingen tll New York og er oppført på UNESCO Verdensarvliste. Den har bestått som et symbol på migrasjonen av mennesker fra mange land til USA på slutten av 1800- og tidlig på 1900-tallet. Den er symboliserer "debatt og protest – på idealer som frihet, fred, menneskerettigheter, avskaffelse av slaveri, demokrati og muligheter."

Dette er egentlig historien om kobber gruvene på Visnes, Karmøy, i Rogaland og om de som fikk det hele i gang, om de som gjorde hva de kunne for å forpurre dette og om de som fikk det til å bli en av datidens største bedrifter i Norge og blant de meste moderne og berømte kobbergruvene i Europa. Det er neppe noen andre i hele Norge som på grunn av sitt pågangsmot har skapt grunnlaget for 3 Nobelpriser.

---o0o---

Det var sildefiskeren Torbjørn Brualand fra Sandnes som først oppdaget malmforekomstene på Visnes. Han fikk med seg kameraten, Mauritz Kartevold fra Jæren og Sandnes. De var begge skjerpere og fant raskt ut at dette kunne bli stort. Mauritz Kartevold var en travel mann. Han var en norsk radikaler, republikaner, opplysningsmann, humanist, skjerper, frihetsmann, venstremann, avholdsmann, unitarist, autodidakt, urmaker, ordfører og kommune entreprenør i Sandnes. Med en slik bakgrunn var det ikke merkelig at han ble kalt "Jærens Sokrates". 

Det gamle gruvekontoret

Den pietistiske presten Lars Oftedal i Stavanger gjorde hva han kunne for å sverte Mauritz Kartevold siden han var kritisk til kirkens syn på helvete. Han ble mobbet fra alle sine tillitsverv og han mistet flere jobber pga sverting og baksnakking av den fromme presten  med alle sine gode kontakter fra næringslivet i Stavanger. Dette resulterte i at Mauritz Kartevold konkluderte med at "Det blir ikke fred på jorden før man får fjernet alle religionene". På toppen av det hele mente Maurits Kartevold at alle de 7 verdensreligionene var likeverdige - noe som provoserte den pietistiske presten ytterligere

Den gamle krambua

Nå hadde det seg slik at denne presten - som var grunnleggeren av Indremisjonsbevegelsen i Norge -  like vel ikke hadde holdt sin sti så ren som han hadde løyet om fra prekestolen, for til slutt måtte han stå skolerett i sin egen menighet og forklare sine usedelige kontakter og aktiviteter mot både egen menighet og andre "unge jomfruer" i Stavanger. Han ble fradømt sitt embete og fikk ikke praktisere som prest, så han startet heller avisen Stavanger Aftenblad der han i mange år kunne skrive om fromheten i sitt eget livssyn og Guds vrede for de som ikke var enig med han. Mauritz Kartevold ble lei av denne negative kulturen og flyttet fra byen - så noe av det siste han gjorde før han dro var dette:

Mauritz Kartevold hadde etablert folkebiblioteket i Sandnes, men pietisten Oftedal protesterte og ville forby alle bøker skrevet av både Henrik Wergeland og Alexander L. Kielland (som i tillegg til forfatter og industriogründer til og med var medlem av Norges Kvinnesaksforening). Dermed opprettet Mauritz Kartevold enda et nytt bibliotek som han kalte "Leselaget Henrik Wergeland" - der kunne de omtalte bøkene leses til pietistens store forargelse (og forbannelse).

Restene av smeltehytten

Men tilbake til Vinsnes og gruvesdriften....

Det viste seg fort at forekomstene på Vinsnes var så omfattende at både Mauritz Kartevold og Torbjørn Brualand måtte ha finansiell hjelp for å starte på gruvedriften. De kontaktet Charles de France i Antwerpen Gruveselskap og inngikk et samarbeid med han. Begge fikk da 2.000 riksdaler for sine andeler og en avtale om en årlig utbetaling på 1.000 riksdaler hver så lenge gruvene var i drift - dette mot at Charles de France skulle være majoritetseier og gruvedirektør i den samme perioden. 

På Visnes har det vært to drivverdige gruver. «Gamlegruva» var 735 meter dyp og var i drift fra 1865 til 1895a. Det ble utdrevet 1,4 millioner tonn råmalm hvorav 85 000 tonn ble eksportert. Rødklev gruve ca. 500 meter dyp og var i drift fra 1899 til 1972. Her ble det utvunnet 2,8 millioner tonn råmalm hvorav 1,3 millioner tonn ble eksportert.

Restene av smeltehytten

Etter at Mauritz Kartevold var ute av gruvedriften på Vignes fant han forekomster av uran holdig bergart i Vindafjord kommune i Rogaland. Han starten da en ny virksomhet og kalte den nye gruven Thors Gruve etter mineralet  thoritt som inneholder grunnstoffet thorrium. Herfra leverte han uranmalm til Marie Curie som kunne skape røntgenstråler da hun oppdaget både radium og polium i malmen fra Vats. For dette fikk hun nobelprisen i fysikk i 1903 og i kjemi i 1911 - det var og malmen fra denne gruven som gjorde at engelskmannen Sir William Ramsey oppdaget edelgassen helium og fikk nobelprisen i kjemi i 1904, men alt dette er egentlig en annen historie....

Funksjonærbolig

Livet på Visnes gikk videre under Charles de France sin ledelse. Gruvene ble lønnsomme og mye av overskuddet ble ført tilbake i et stadig voksende gruve miljø - eller rettere sagt til noen i dette miljøet. Det kom stadig både utenlandske og norske gruvearbeidere for å ta del i dette eventyret. De som kom som funksjonærer fikk det rimelig greit. Funksjonærboligene hadde 8 rom som ble disponert av en familie. Direktøren hadde selvfølgelig det største huset med hele 12 rom, mens arbeiderboligene var små og hadde gjerne bare 2 rom der det bodde en familie eller to på hvert av disse.  Det var heller ikke uvanlig at nye arbeidere som kom til gruvene hadde med seg sitt eget hus og at de som forlot gruvene ofte tok med seg hele huset i bagasjen. Arbeiderne flyttet og en del mellom ulike gruvesamfunn (se under) etter hvor det var jobber å få. Derfor er det i dag mange hustufter og grunnmurer som står igjen etter disse små arbeiderboligene. 

Arbeiderbolig

Etter hvert vokste det opp en hel by ute på Visnes. På det meste bodde det 3.000 personer her og ca. 1.800 av disse var direkte engasjert i gruvedriften. Her var det dagligvarebutikker, postkontor, sykehus, lensmann, legekontor, eget kraftverk (landets 2. kraftverk), telefonlinjer (landets 1. telefonlinje), jernbane, egen jordmor, flere bevertningssteder, kjøkkenhage med grønnsaker og staller for gruvens hester. Hele gruve landsbyen ble nærmest autonom og helt selvstyrt uten påvirkning fra andre kommuner på Karmøy - så Charles de France var ikke bare gruve direktør, men nesten en egenrådig konge i sitt eget land. 

Kobberplatene som ble brukt til byggingen av Frihetsstatuen kommer fra Kobberverket på Visnes. Selve statuen ble bygget i Frankrike etter tegninger fra Alexander Gustavo Eifel - han med det berømte tårnet midt i i Paris. Etter bygging ble statuen gitt til USA og den står nå som "Statue of Liberty" på Liberty Island ved innseilingen til New York. Det var hit alle skipene ankom den gang emigranter var velkomne til USA.  

Lysthuset ved ridestiene

Da det nye sykehuset stod klart ble det innført nye regler for sykdomsfravær. De var enkle å forstå og fungerte slik at hvis en arbeider (kalt "Gruveslask") ble skadet i gruvene fikk han opphold på sykehuset i 2 uker med lønn. Dersom det ikke var nok tid til å bli frisk fikk han så 4 måneder med halv lønn. Hvis han da fortsatt ikke var arbeidsdyktige ble han og resten av familien overført til en pensjonsordning fra fattigkassen - og måtte da greie seg selv.

Malmheisen ved Gamlegruven

For funksjonærene var det andre og bedre regler. De hadde og andre fordeler ut over sykelønn og bedre boforhold. Charlers de France forstod at folkene måtte trives for å bli på Visnes. Han overtok derfor et stort område like utenfor gruven der han fikk anlagt et nettverk av ridestier og ulike parkanlegg med andedammer, lysthus,  parker for ballspill eller andre aktiviteter for funksjonærene og deres barn. Arbeiderne kunne ikke ri på hestene, så hele dette parkanlegget med ridestier var forbeholdt funksjonærene. Han fikk og anlagt en stor kjøkkenhage med egen gartner som skulle sørge for friske grønnsaker hver dag.

Gamlegruven

Gruvedirektør Charle de France forlot Norge da gruvene på Vinsnes ble stengt ned, men hva som skjedde videre med han og sildefiskeren Torbjørn Brualand er ukjent. Historien til gamle norske kobberverk er derimot godt dokumenter så her er litt informasjon om disse:  

De 5 største kobber gruvene i Norge:

• Røros Kobberverk på Røros i Trøndelag drev med utvinning av kobber, svovelkis og sølv. Gruvene var i drift mellom 1644 - 1977, og står i dag på UNESCO verdensarv liste. Røros var en av de største produsentene av kobber  i Europa på 1600-1700-tallet
• Visnes Kobberverk på Karmøy i Rogaland drev med utvinning av kobber som bl.a. ble brukt til å bygge Frihetsstatuen "Statue of Liberty" som står ved innseilingen til New York. Gruvene var i drift mellom 1865–1972 og på 1800 tallet var Visnes en av de største og mest moderne gruvene i Europa.
• Løkken Verk på Meldal i Trøndelag drev med utvinning av kobber, svovelkis og sink. Gruven var i drift mellom 1654–1987 og i denne perioden var dette en viktig bidragsyter til veksten i Orkla konsernet.
• Sulitjelma Gruver på Fauske i Nordland drev med utvinning av kobber, svovelkis og sink. De var i drift mellom 1887-1991. Dette var i mange år blant de aller største arbeidsplassene i Nordland
• Kvikne Kobberverk på Kvikne i Innlandet var en av de første kobber gruvene i Norge. Driften var  mellom på 1600-1700 tallet. Denne gruven var drevet av kongen, men uten suksess sammenlignet med gruvene på Røros og Visnes.

...og de neste og litt med beskjedene norske kobbergruvene var:

·      Foldalens Kobberverk (Foldal, Innlandet)
·      Kjørholt Gruve (Porsgrunn, Telemark)
·      Skorovas Gruver (Namsskogan, Trøndelag)
·      Meldal Gruver, Øvre og Nedre Grut Gruver (Meldal, Trøndelag)
·      Kleivi Kobberverk (Ål, Viken)
·      Ytterøy Kobberverk (Levanger, Trøndelag)
·      Tydal Kobberverk (Tydal, Trøndelag)
·      Kongsberg gruver, (Kongsberg, Viken)
·      Selbu Kobberverk (Selbu, Trøndelag)
·      Kongsberg gruver (Kongsberg, Viken)

Av de store gruvesamfunnene er det bare Røros, Visnes og Kongsberg har blitt bevart som nasjonale kulturminner. Den eldste kobber gruven i Norge åpnet på 1600 tallet og den siste ble stengt i 1991. Kongsberg er mest kjent for sølv utvinning, men det ble det også utvunnet kobber som et biprodukt fra malmforekomster. 
 
Og bare for å unngå forvirring …... så finnes faktisk en gammel "Rødkleiv gruve" på Jæren i Sør-Rogaland. Den ligger i nærheten av Varhaug og har ingen sammenheng med gruvebyen på Visnes. Denne gruven er opprinnelig fra 1600 tallet og var bare delvis i drift i perioder med høy pris på kobber.