Kaldbaksbotnur, Streymoy, Faroe Island

Det karakteristiske landskapet på Færøyene oppstod for 60-70 millioner år siden og var da en del av en langstrakt og 4.000 meter høy vulkansk fjellrygg som gikk fra Grønland via Island og dagens Færøyene før den endte opp ved Hebridene. Dette var årsaken til at det meste av øygruppen tilsynelatende er orientert i nord-sør retning. Dalsøkkene som oppstod under erosjonen ble etterhvert fylt opp med vann og danner dagens fjordsystemer på øyene. Kaldbakbotnur ligger i bunnen av en slik lang fjordarm og navnet kommer nok av at det ligger en liten bygd som heter Kalbak ytterst i fjorden - og da blir det helt naturlig at Kaldbakbotnur ligger i bunnen av den samme fjordarmen.

Det myke jordsmonnet ble etter hvert eksponert for vær og vind og i dette tøffe klimaet ble det med tiden bare den sterkere basalten som ble liggende igjen. Dette er årsaken til at landskapet på Færøyene ser ut som det er bygget opp lagvis.

Fra Kaldbaksbotnur går den ene veien på vestsiden til Tòrshavn og den andre veien på østsiden ut til Kalbak. Midt imellom ligger det eneste og ganske spesielle fengselet på Færøyene. Det ligger med utsikt mot fjorden og ligner egentlig på et lite høyfjellshotell. Før dette ble bygget om til fengsel var det NATO's hovedkvarter på Færøyene. Det er ingen inngjerding eller stengsler rundt fengselet - bortsett fra at det står en bom over tilførselsveien. Den må være satt opp der for at den skal stenge biler ute og ikke fangene inne. De kan jo ganske enkelt bare gå rundt bommen, men det er kanskje skremmende nok for å unngå rømninger at man må kikke rett inn i øynene på en av de mange "vakt-sauene" som beiter rundt fengselet.

Dette spesielle fengselet kan ha sin bakgrunn i at kriminalstatistikken for øyene er nokså kort – i det minste hvis vi ser på sakene fra de siste årene. I 2011 var det en innbygger fra den lille bygden Saltangara på Eysturoy som ble meldt savnet. Man antar at han ble drept fordi han var en ny kjæreste til tiltaltes ex-samboer. Den tiltalte har derimot ikke erkjent noe drap og liket er fortsatt ikke funnet. Før dette skjedde var den forrige drapssaken fra 1988. Da var det en ung mann som skjøt og drepte kjæresten sin. 

Det kan se ut for at alvorlige forbrytelser kan ha en viss sammenheng med følelser og kjærlighet og da er det litt spesielt at diskriminering av homofile ikke ble forbudt med lov før i 2006, på tross av at homofili ble avkriminalisert i 1933, 15 år før Færøyene fikk sitt begrensede selvstyre. Selv i dag er det ikke tillatt med homofilt partnerskap. Det er heller ikke noe flertall i befolkningen for å endre på homofiles generelle rettigheter. Begrunnelsen for slike holdninger forklares med at det er mange små, konservative og lukkete religiøse samfunn rundt omkring på øygruppen.

Det er mulig det er noen innslag av dobbeltmoral blant deler av befolkningen på Færøyene, for i følge en undersøkelser fra 2013 - gjennomført av den danske avisen Ekstra Bladet - er 5,2% av ungdom under 15 år er blitt seksuelt misbrukt i nære relasjoner og dette er 3,5 ganger så mange som er registrert i hele resten av Danmark.

Saksun, Streymoy, Faroe Island

For å komme til den lille bygden Saksun helt nord på Streymoy må man ta av fra hovedveien i Hvalvik  og fortsette på den smale veien gjennom Saksunardalur - helt til veien ender opp med en formidabel utsikt til den og trange fjorden som skjærer seg inn i landskapet mellom de 600-700 meter høye og stupbratte klippene.

Man antar at denne lune fjordarmen en gang har vært en lun og trygg uthavn, men at en vinterstorm engang dro opp de store sandbankene ved utløpet og med en flodbølge flyttet denne sanden lang innover i fjordarmen. I dag er det kun en smal åpning der tidevannet kommer inn og ut - nesten som en sti elv.

I bunnnen av Saksundalur ligger restene etter den gamle kongsgården «Duvugardur». Denne ble satt opp under middelalderen og er bygget i tradisjonell stil. Mitt i hovedhuset ligger røykstova med hull i taket. Mens gårdskonene satt og spinnnet ull så satt nok mennene rundt bålet og fortalte røverhistorier om «Brestir» og «Beinir». De 2 het Sigmundsson til etternavn og regjerte som vikinghøvdinger i hver sin halvdel av Færøyene på slutten av år 900. Hele denne historien kan man lese i Færøysagaen. På gården var det både en egen bestestue og et spesielt soverom for presten slik at han hadde et respektabelt sted å overnatte når han reiste på sine signingsferder i de avsidesliggende bygdene. Gården var bebodd inntil 1940 og er i dag restaurert og vernet som et museum.

Skal man gå langs fjorden ut mot innløpet og den imponerende stranden som heter Pollur må man passe på at det er fallende sjø eller lavvann for når tidevannet kommer inn forsvinner også den gamle stien langs fjorden. Da er det bare to alternativ - og det er å vente på neste periode med lavvann eller å klatre over fjellet. Her ute er vannet krystallblått, sanden er myk og de høye bratte klipper som ligger rundt stranden skjermer godt for vinden. Det eneste problemet er nok at vannet nesten aldri blir varmere enn 10 grader, så bading er for de aller tøffeste.

Alternativt kan man ta turen til Haldorsvik. Her bor det knapt 100 mennesker i terrasser rundt fossen Klufta. Denne er om sommeren omkranset av knallgule blomster og nede ved sjøen ligger den gamle Haldorsvik Kirkja fra 1856. Dette er den eneste åttekantede kirken på Færøyene, bygget etter modell fra den danske barokk kirken i Fredriksberg. Det mest spesielle i denne kirken er derimot altertavlen. Kunsteren Torbjørn Olsen har malt denne med utgangspunkt i nattverden, men alle apostlenes ansikter er skiftet ut med portrett av kjente personer fra Færøyene.....

Kirkjubøur, Streymoy, Faroe Island

Det gamle bispesete på Kirkjubøur, helt syd på Streymoy, er det eneste historiske monumentale stedet på Færøyene. Her finnes restene etter et bispedømme fra perioden mellom år 1100 og til 1557. Dette regnes derfor som det kirkelige og kulturelle sentrum på øygruppen.

Dette bispedømmet ble opprettet i det 12. århundre og de eldste skriftlige kildene er fra 1135, den gang underlagt bispedømmet i Lund som ble opprettet noen år tidligere (1104). Biskopen på Færøyene het den gangen Ormur og han mente at Færøyene egentlig hørte med under det nye selvstendige bispesetet i Nidaros da dette ble opprettet i 1152-53.

Dette nye bispesetet i Nidaros bestod da av 5 bispedømmer i Norge og 6 i havet vest for Norge. I Norge var det Oslo, Hamar, Stavanger, Bergen og biskopens hovedsete som den gang lå i Trondheim (Nidaros). I vest var det Gardar på Grønland, Holar og Skåholt på Island, Kirkwall på Orknøyene, hele Shetland og naboøyene Fair Isle, øygruppene rundt Hebridene vest av Skottland, Peel på øyen Man i Irskesjøen og Kirkjubøur på Færøyene.

Det som ble regnet som domkirken på Færøyene var den lille hvitkalkede Olavskirken. Denne ble bygget på 1200 tallet og er faktisk øyenes eneste middelalderkirke. Kirken er fortsatt i drift og presten går fortsatt i den samme kostymet som prestene brukte i middelalderen.

På 1300 tallet ville man ha et mer monumentalt kirkebygg og startet da byggingen av Magnus kirken som ligger like ved Olavskirken. Denne nye kirken ble bygget i en blanding av vestnorsk gotisk byggestil med likheter mot skotske kirkebygg. I dag er taket og tårnet borte og nå står bare veggene igjen. Ruinen etter denne kirken kalles derfor også bare for "Muren". Like ved finnes det også ruiner etter en 3. kirke fra 1420. Den var 13 meter lang, men ble senere ødelagt av havet. Ruinene etter denne ble lenge brukt som bygdens likhus.

Like ved kirkene ligger restene etter bispegården. Den var 2.500 m3 stor og bygget i 2 etasjer - altså et bygg for biskopen alene som var betydelig mye større enn den domkirken som var beregnet på hele øygruppens befolkning. I dag står huset og verkstedet til kunstneren Trondur Patursson på grunnmurene etter denne bispegården. Han regnes som den største kunstneren på Færøyene og han er utdannet både på Statens håndverk- og kunstindustriskole og på Statens kunstakademi i Oslo. Læretiden hadde han hos bildehuggeren Ståle Kyllingstad som var født i Kvinesdal i Agder og oppvokst på Soma i Rogaland. Ståle Kyllingstad var og kunstnerisk leder for Hadeland Glassverk fra 1936 til 1946.

Faren til Trondur Patursson var også en kjent kunstner som jobbet hele sitt voksne liv for å få Færøyene selvstendig og løsrevet fra Danmark. Han døde faktisk bare 1 mnd. før det skulle holdes folkeavstemmingen om en slik løsrivelse. Den endte med et kompromiss uten løsrivelse, men med et utvidet selvstyre for Færøyene - noe han nok ikke hadde vært spesielt fornøyd med.

Tilbake i Kirkjubøur bor det i dag et fåtall familier. Landskaper er kraftig endret fra 1100 tallet og havet har erodert bort store deler av strandlinjen. Både den siste kirken og 2 gamle kirkegårder er tatt av havet i denne perioden.

Hvis du leste historien om «Barbara» og hennes mann - den unge danske presten Poul som la ut på sin farefulle vandring i tåke og uvær fra Kirkjubøur til Tòrshavn - så kan det være greit å vite at det var her de bodde og at det var her han startet da han gikk over fjellet. Hvis du ikke fikk med deg den historien så finner du den her.

Tòrshavn, Streymoy, Faroe Island

Færøyene ligger nord for Hebridene, nordvest av Shetland, vest for Norge og sørøst for Island. Øygruppen består av 18 store øyer, 11 mindre holmer og mer enn 750 skjær. Hovedstaden heter Tórshavn og ligger på Streymoy. Dette er en litt spesiell by som på en fin måte kombinerer både gammel historie og ny arkitektur. Byen vokser stadig og innen noen år vil halvparten av befolkningen på øygruppen ha adresse her. Byen er bare drøyt 100 år gammel.

I de fleste hovedsteder i Europa ligger landets administrasjon i de mest prangende bygningene. Slik er det ikke i Tòrshavn. Har holder den lokale regjeringen til i den gamle bydelen på Tinganes. Her ligger det færøysket alltinget og kontor for både lagmand og landsstyre. Like ved ligger et område som heter Reyen. Her er det kunsterene og de såkalte "Tòrshavn kreative klasse" kjøpt seg inn i de gamle arbeiderklassehusene. Det som en gang var et fattig område er i dag et eksklusivt levende boligområde og ikke et oppstilt museum - slik mange av turistene tydeligvis ser på dette.

Det betyr derimot ikke at øygruppen bare har vært befolket i disse drøyt 100 årene. Første gang denne merkelige øygruppen langt ute i havet ble omtalt var i "Liber de Mensura Orbis Terrae" fra år 825. Her skriver den irske munken Dicuil om et land som ligger 2 dagsseilaser nord for Irland og som betår av høye fjell og mye sjøfugl.

De første som (offisielt) kom hit var irske munker og den aller første gikk i land allerede i år 625. Historien er noe uklar på om disse munkene frivillig reiste videre til Island eller om de ble fordrevet av de nordiske vikingene. Den første vikingen som slo seg ned på øyene var Grimur Kamban. Navnet var keltisk, men områdene han kom fra var allerede okkupert av de nordiske vikingene så det kan også ha vært en tilfeldighet. Den uoffesielle historien sier at han visstnok var norsk med en litt snobbete irsk aksent. Sagnet vil ha det til at han gikk i land der landsbyen Funningur i dag ligger (se egen beskrivelse). Moderne utgravninger ved Sandur viser at det også kan ha vært en nordisk viking bosetning allerede så tidlig som fra år 400.

I år 900 ble det opprettet allting på Tingarnes i Tòrshavn og vikingtiden fortsatte fram til høvdingen Troduri Gøtus døde i 1035. I år 999 fikk Sigmundur Brestisson innført kristendomen på Færøyene og samtidig ble øygruppen lagt inn under Norge, med bispesete i Nidaros. I 1380 ble både Norge og Færøyene underlagt danskekongen. Dette var begynnelsen på en avmaktsperiode der øygruppens befolkning ble grovt utnyttet av det danske styret. Under Kieler freden i 1814 avsto Danmark Norge til Sverige, men de beholdt Færøyene og Grønnland som dansk territorium.

Interessen for øygruppen var lav og danskekongen omtalte befolkningen slik: "Færøerne, som udgør ca. 7000 individer, består udelukkende af simple, for højere dannelse blottede almuesfolk". Befolkningen på øyene ble derfor holdt utenfor all politisk påvirkning helt frem til 1852 - 2 år etter at grunnloven på øygruppen ble vedtatt i København og uten at noen fra Færøyene fikk uttale seg. Etter dette har det vært en pågående politisk prosess for både selvstendighet og løsrivelse fra Danmark, men hver gang det er gjennomført folkeavstemminger om saken har det falt i fisk, hovedsaklig pga manglende inntektsgrunnlag fra fiskeri og jordbruk. Nå er det derimot funnet olje- og gassfelt utenfor kysten og det stiller nok saken i et nytt lys.

Nå er det ikke bare gamle små trehus som dominerer i bybildet. På en høyde over byen har Bank Nordiks bygget et nytt hovedkvarter for sine 500 ansatte. Dette bygget ligger lysende som en flyvende tallerken av glass og er (til nå) det største byggverket på Færøyene. På neste høyde over byen ligger storgymnaet Glasir, bygget etter tegninger fra danske BIG. Her er et 250 ansatte og 1500 studenter i fag som næring og handel, allmennkunnskap og tekniske fag.

Ved fergehavnen ligger en hypermoderene fotballarena - enda Færøyene knapt har et noenlunde oppegående fotball lag. Fotball er faktisk (sammen med roing) en nasjonalsport på Færøyene. Dette har de drevet med fra den første fotballklubben «Tværå Boldklub» ble stiftet i 1892, men det gikk nesten 100 år før de ble en del av FIFA. I dag er det 3 fotball divisjoner på Færøyene. I 2017 vant Færøyene sin gruppe i VM kvalifiseringen og dette satt i gang byggingen av flere nye imponerende fotballanlegg  på øyene.

Hotellkapasiteten i hovedstaden har alltid vært minimal, men da det ble bygget et nytt Hilton hotell med alle fasiliteter og nye 300 rom ble hotellkapasiteten i Tórshavn mer enn fordoblet over natten.

Til slutt en liten kuriositet som er spesielt i dette mangfoldige øyriket. Færøyene mottar hvert år noen betydningsfulle midler fra både Danmark og EU. Disse pengene fordeles ut på de 30 kommunene, men ingen færøyske kommuner som mottar slike midler har hjemmel for å legge bort pengene - de skal investeres i infrastruktur, utdanning, kultur og naturvern som tilgodeser de som bor i de 120 bygdene rundt omkring på øyene. Dette er og en av årsakene til at de aller fleste store øyene er forbundet med broer eller undersjøiske tunneler og at flere småkommuner med bare noen få hundre innbyggere faktisk kan eksistere som egne lokalsamfunn

Streymoy og Nòlsoy, Faroe Island

Streymoy er den største av Færøyene. Her finnes det både huler fra tidlig vikingtid og millionvillaer i seneste byggestil. På denne øyen bor det ca 25.000 mennesker og det er ca 48% av hele befolkningen på Færøyene. I sør ligger hovedstaden Tòrshavn (se egen beskrivelse) og en historisk del av det gamle norske bispedømmet Nidaros. I nord og vest reiser fjellene seg opp mot 600 meter høye topper rett opp av havet, mens det i øst er langt mer dype fjorder med mange små bygder og husklynger. Her er det frodige beitemarker for øyenes sauer og sammenlignet med antall innbyggere på alle Færøyene tilsammen er det nesten dobbelt så mange sauer, de aller fleste av dem (sauene altså) er frittgående ute hele året. Midt på øyen ligger et frodig landskap med flere vann, fosser og et kuppert landskap. 

Mot sør ligger Nòlsoy. På litt avstand ligner denne øyen en doven hval som skjermer for vind og strøm. Her ute finnes verdens største koloni av stormsvaler i tillegg til noen værharde mennesker som har slått seg ned her. Det er noen fortidsminner som vitner om gamle bosetninger, det ligger 2 museum på øyen og ikke minst hele 3 ulike spisesteder. Det kan være verd å ta en avstikker til denne øyen, men sjekk værmeldingen for det er ikke sikkert den lokale fergen går når du vil tilbake - for her skifter været ganske fort.

Det finnes en klassisk roman - og film - fra Streymoy, den heter "Barbara". Den handler bl.a. om presten Poul's hastige vandring i tåke og uvær fra Kirkjubøur (se egen beskrivelse) på den ene siden av Streymoy og over til hovedstaden Tòrshavn på den andre siden. Handlingen i filmen er lagt til 1700 tallet og hovedrollen som Barbara var ved norske Anneke von der Lippe. Filmen bygger opprinnelig på sagnet om Beinta Kristina Broberg. Hun var i løpet av kort tid gift med 3 prester. De to første døde på mystisk vis og den tredje (Poul) ble visstnok sinnsyk. Beinta Kristina Broberg ble da beskyldt for å drive med hekseri. Hvis du vil se filmens trailer så finner du den her. Den ruten Poul valgte over fjellet var ikke den enkleste på 1700 tallet, men i dag er det en kjent fjelltur.

Som om ikke det var nok ble det i 2004 bygget en norsk Færing hos båtbyggeren Jon Gojer Godal fra Rauland. Dette er en åpen robåt på ca. 20 fot. Året etter ble den rodd fra Norge til Færøyene av Tommy Skeide fra Ulsteinvik og Olav Lie Gundersen fra Averøy. Ikke engang de gamle vikingene greide å ro denne distansen på nesten 360 sjømil (660 km). Turen varte i 23 døgn i åpen båt på åpent hav. Da de ankom Færøyene ble båten fraktet til Tòrshavn der de ble mottat av flere tusen av byens innbyggere - og båtens navn var selvfølgelig "Barbara"