Arosa, Graubünden, Sveits

Byens gamle kirke ligger på en egen topp litt utenfor byen….

Arosa er et vintersportssted i Sveits, som ligger i kantonen Graubünden, sørøst for kantonhovedstaden Chur. Den lille byen er populær både som sommer- og vinterdestinasjon. Arosa ligger i Schanfigg-dalen, på 1.830 moh., og er omgitt av majestetiske fjell. Bebyggelsen er delt inn i "Ausser-Arosa" og "Inner-Arosa".

Veien opp fra Chur til Arosa er bare 2,8 mil, men det er en smal vei med over 350 svinger og en stigning på over 1.200 meter. Det er ikke alle steder det er plass til 2 biler i bredden og man kjører gjennom 6 bitte små landsbyer på strekningen. Det tar ca 1 time å kjøre opp - altså en snitt hastighet på under 30 km/t.

 …og ser egentlig slik ut

Byen har lenge vært kjent som et kursted på grunn av sin friske fjelluft, og har utviklet seg til en helårsdestinasjon for både aktivitet og avslapning. Om vinteren er Arosa en del av det større skiområdet Arosa Lenseheide, som byr på 225 km med løyper for ski og snowboard. Området er snøsikkert og tilbyr også andre vinteraktiviteter som aking, skøyter og vintervandring. Lenseheide er fast arrangør for alpin verdenscup. 

Arosa - med småhus og skihotell

 Om sommeren er Arosa et paradis for turgåere og syklister, med over 200 km med turstier. Populære attraksjoner inkluderer "10-innsjø-turen", Arosa Bärenland (en fristed for «pensjonerte» sirkusbjørner) og "Ekornstien" hvor man kan mate ekorn for hånd. Om sommeren får overnattingsgjesterc et "Arosa Card" som gir gratis tilgang til en rekke aktiviteter, som taubaner, museer og badeplasser.

Fjellandskapet over Arosa

Arosa kan nås med en imponerende togtur fra Chur med en avstikker fra Rhätische Bahn (Glacier Express). Det er en rute som er kjent for sine spektakulære broer og flotte utsikt.  Det er og mulig å ta en gondolbane opp fra dalen til toppen av Weisshorn (2.653 moh.). Dette er den høyeste fjelltoppen som er tilgjengelig (uten klatretau og fjellsikring) i dette området.

Det finnes noen hundre fjelltopper i Sveits med det navnet. Det mest kjente fjellet som heter Weisshorn i ligger i Wallis-Alpene. Det er 4.505 meter høyt og regnes av mange fjellklatrere som et av de flotteste og mest utfordrende fjellene i Alpene på grunn av sin pyramideform og snødekte topp. Fjellet ligger mellom dalene Anniviers og Zermatt, og er en av flere ikoniske 4000-meterstopper i dette området, sammen med blant annet Matterhorn og Monte Rosa (det høyeste fjellet i Italia). Weisshorn ble besteget for første gang 19. august 1861. Tar man Gornegrat banen opp fra Zermatt kan man i klart vær se toppen av Weisshorn i Willis-Alpene (og telle over 10 andre fjelltopper på over 4000 meter).

San Bernardino, Graubünden, Sveits

San Bernardino er en viktig geografisk fjellpass i Sveits. Veien går over fjellet med en spennensde og svingete vei. Dersom man heller vil se lysarmatur og reflexmerker er det mulig å kjøre tunnelen under fjellet. Tunnelen er helårsvei - passet er vinterstengt. Passet ligger på grensen mellom den tysktalende og  med den italiensktalende delen av Sveits

Dette er et historisk fjellpass, som er 2 066 meter på det høyeste. Det har vært brukt siden romertiden og var en viktig handelsrute i middelalderen. Veien over passet er kjent for sin natur med mystiske myrområder, glitrende fjellvann (som Lago Moesola) og polerte steinformasjoner fra istiden. Passveien er vanligvis åpen fra mai til november, da den stenger på førstevsnøfall om høsten (vi kjørte over dagen før)

For å sikre en helårsforbindelse ble San Bernardino-tunnelen åpnet i 1967. Tunnelen er en del av motorveien A13. Den er 6,6 kilometer lang og er et viktig alternativ til den mer trafikkerte Gotthard-tunnelen, spesielt for trafikk mellom Øst-Sveits og Ticino-kantonen i Italia

San Bernardino-landsbyen ligger ved foten av passet. Det er en liten italiensktalende landsby. Den har historisk vært et kursted, men har de senere årene utviklet seg til en helårsdestinasjon for både ski og fotturer.

San Bernardino markerer et viktig skille i Sveits, hvor den tysktalende regionen (Graubünden) møter den italiensktalende (Misox-dalen, som fortsatt ligger i Graubünden, men leder ned mot Ticino). 

(1986 - 1996 - 2025)

Zermatt & Matterhorn, Switzerland

Zermatt (se også egen beskrivelse) ligger ved foten av Europas mest kjente fjell - Matterhorn i Sveits. I nærområdet rundt denne lille byen er det 460 hoteller og hele 52 ski- og heisannlegg som gir 100 vis av muligheter i et alpint landskap som går fra byens sentrum på 1.610 moh. og opp til toppen av den lengste heisen som stopper på 3.882 moh. Byen er bilfri og eneste tilkomst - bortsett fra om du kommer på ski fra Italia - er via den lokale jernbanen som utgjør den siste (eller første) strekningen på "Glacier Express". Denne banen går mellom Zermatt og St. Moritz. For de toginteresserte kan man også ta toget videre til Tirano i Italia. Da heter banen "Bernina Express" eller også kjent som "Rhatetian Railway". Den går gjennom verdensarv områdene i Engadin Alpene mellom Sveits og Italia. Se egen beskrivelse for denne togturen.

Rundt Zermatt er det flere store isbreer og for å få et inntrykk av disse er det spesiet 2 fjellbaner som er verd et besøk - hele året. Det er "Gornegrat banen", en spesiell tannstangbane som går fra sentrum av Zermatt og opp til det kombinerte hotell  og solbervatoriet på toppen av fjellet Gornegrat (egen beskrivelse). Når det ligger ett solobservatorie akkurat her så sier vel det sitt om hvor klar himmelen er, hvor mørk natten er og kanskje også hvor mange soldager det er i dette fjelllandsapet. Fra toppen ved hotellet kan man se mer enn 10 fjelltopper som er høyere enn 4.000 meter og det mest dominerende og berømte fjellet er Matterhorn. Herfra har man også utsikt til det høeste fjellet i Italia - Monte Rosa (4.634 moh). I følge nyere geografiske målinger viser det seg faktisk at Mont Blanc (som heter Monte Bianco på italiensk)  ligger helt på grensen mellom de 3 landene Frankrike, Sveits og Italia. Derfor er det noen italienere som regner dette fjellet som Italias høyeste - når det passer seg. 

Den andre fjellbanen er gondolbanen som går opp til toppen av fjellet Kleine Matterhorn. Før bestod dette  heisanlegget av separate gondolbaner der man måtte skifte heis flere ganger på vei opp eller ned. Det er nå bygget 2 nye gondolbaner der den ene går fra Zermatt og nesten helt opp til toppen. Her passerer man gjennom 4-5 fjellstasjoner der det er mulig å stige av eller komme på underveis. Den siste banen opp til toppen av Kleine Matterhorn går like over isbreen og ender nesten på grensen til Italia. Dette er verdens høyeste gondolbane. Utsikten over det som heter "Matterhorn Glacier Paradise" er formidabel, men gir også tydelig bilde av landskapet som avdekkes når isbreene smelter. Alpinanlegget på toppen er et av få i verden  som kan garanterer gode snøforhold hver dag hele året. Været i denne høyden vil de derimot ikke gi noen garantier for.  

Fra toppen av Kleine Matterhorn ser man rett over mot selve Matterhorn (4.478 moh.) Den første som nådde toppen var den engelske fjellklatreren Edward Whymper (14.07.1865). Han ledet en ekspedisjon på 7 personer. Alle nåddet toppen men bare 3 av den kom levende ned igjen. En av de døde er fortsatt ikke funnet. Når man ser over på Matterhorn oppdager man også at det ligger noen tilsynelatende små steinhytter i fjellsiden. Tar men opp en kikkert ser man et der i realiteten er store 3 etg. hus som benyttes som mellomstasjoner eller aklimatisering for fjellekspedisjoner. Fra toppen av Kleine Matterhorn er det muligheter til å kjøre alpinløyper i nesten alle retninger og i alle vanskelighetsgrader - både på sveitsisk og på italiens side av grensen.

I dag er det mulig å ta en enklere rute til toppen av Matterhorn enn den Edward Whymper valgte i 1865. For en passende sum penger kan man leie en egen fjellfører for å guide deg til toppen. Turen består av både enkle passasjer og områder med stupbratte og kompliserte ruter på både fjell og på is. Pass på at guiden er IFMGA godkjent. Turen tar ca 5-6 dager (inkl. 2 dager til aklimatisering i høyden). Du kan ta denne turen med utgangspunkt i både sveitsiske Zermatt eller i italienske Cervina.  

Vil man heller ta den komfortable heisen opp til toppen og få utsikt mot dette mektige fjellet kan man ta gondolbanen opp til Kleine Matterhorn. Den nederste delen av denne banen består av mange mindre gondoler med plass til 6 personer i hver, mens den siste strekningen består av færre og større gondoler med plass til 20 personer. Et lite tips på tampen er at det kan være lurt å sjekke prisene på disse banene før man kjøper billetter - disse heisturene er ikke billige!

Uansett om du foretrakker klatring eller fjellheiser bør du i hvertfall stå opp så tidlig at du får med deg soloppgangen. Når solen først treffer toppen av Matterhorn ser den ut som om den er av gull. Samtidig ut som resten av landskapet fortsatt ligger i skyggen ser det nesten ut som om fjellet kommer dalende ned fra himmelen, mens sollyser brer seg nedover den stupbratte fjellsiden.   

Previous visits:  2007 - 2009 - 2019

Via Mala (Viamala)

Like over byen Thusis kan man se restene etter den gamle middelalderborgen Hohen Rhätian. Den ligger på en 246 meter høy klippe over elven under og ble bygget både for å beskytte byen og for å kunne kontrollere trafikken gjennom Via Mala. Herfra går den gamle veien over til nabobyen Zillis og derfra videre til Splügen passet.

Dette ble en gang betegnet som den viktigste handelsveien  mellom det sørlige og det nordlige Europa. De første som man vet passerte denne dalen var romerske soldater, men det var først i 1472 man startet på den byggingen av den første veien langs elven, og det er den nordligste delen av denne veien som kalles Via Mala. Elven som opprinnelig gravde ut dette området ledes i dag ut i Rhinen via elven Hinterrhein og inngår nå i det største vannkraftverket i Sveits.

På det smaleste er det så vidt plass til veien og her er kalksteinsklippene på begge sider flere hundre meter høye. Har man dårlig tid kan man kjøre den nye veien gjennom dalen å bare få noen få glimt av naturen mellom de mange tunnelene. Vil man oppleve mer av den dramatiske naturen kan man gå på den gamle (stengte) veien som delvis ligger i bunn av dalen og delvis bare er en smal sti på kanten av stupet ned til elven under. Sett av noen timer til turen, det tar 3 timer å gå hver vei i en normal gangfart. Denne gamle tur veien heter Via Traversina. Herfra kan man også ta avstikkere til flere andre merkede ruter i området.

En av de beste avstikkerne starter halvveis mellom Thusis og Zillis. Her går man først et kort stykke gjennom skogen før man treffer på en smal hengebro som heter Traversiersteg II. Denne går over et flere hundre meter høyt gjel. Broen er bygget i 2005 og er 62 meter lang med en stigning på 22 høydemeter fordelt ut over 176 trinn. Broen er i seg selv verd en stopp, men vil man videre kan man enten ta turen tilbake til Thusis uten å krysse elven eller fortsette over fjellet Muttner Höhi (2.000 moh.) og derfra tilbake til Via Mala ved Zillis. Hele området ligger innenfor nasjonalparken Beverin.

Flims

Det som er spesielt i dette området er de klare forkastningene som er helt tydelige i fjellsidene. Her kan man med selvsyn se hvordan de afrikanske og de europeiske platene en gang ble presset sammen og dannet fjellene i Alpen. Vanligvis dannes bergartene ved sedimentering i innsjøer, ute i havet eller i endeløse ørkener. Når dette presses sammen lag for lag dannes det nye bergarter – de eldste nederst og de nyeste øverst. I fjellene rundt Flims er dette snudd helt på hodet. De yngste bergartene ligger underst og de eldste ligger øverst. Dette er synlig fordi bergartene ligger lagvis og fordi de flatene som skiller disse bergartene er som en tegnet en rett horisontal blyantstrek tvers gjennom landskapet. Denne linjen er ikke menneskelaget, men består av en spesiell bergart som har fungert som kulelager når de 2 platene har beveget seg. Over denne «streken» ligger sedimenterte kvartsholdige og mørke bergarter. Disse er 250-300 millioner år gamle. Under «streken» ligger lysere bergarter som sandstein og skifer som bare er 35-50 millioner år gamle.

Dette området kalles «Tectonic Arena Sardona», er på 330 kvadratkilometer og ligger der hvor kantonene Graubünden, St. Gallen og Glarus møtes. Ikke noe annet sted i verden kan man se dette fenomenet så tydelig som her og hele området er derfor oppført på UNESCO listen. Forskning har foregått i over 200 år, men fortsatt kommer det «geologiske pilgrimer» tilreisende for å studere fenomenet. Men Flims betår ikke bare av geologi. Det er også et fantastisk flott turområde – både på sommer og på vintertid. Selve byen ligger på 1100 moh. og de høyeste fjellene rundt er Ringelspitz (3.247 moh) og Piz de Steris (3.113 moh). På fjellet Martinloch er det et 19 meter bredt hull i fjelltoppen og to ganger i året (i mars og i oktober) skinner solen gjennom dette hullet og treffer kirketårnet i Elm, et lite tettsted i dalen på den andre siden av fjellet. Denne kirken ligger nok ikke helt tilfeldig plassert når man tar i betraktning at dette hullet oppstod flere hundre millioner år før kirken ble bygget. Utsikten mot fjellene er formidabel, mot øst kan man telle over 500 fjelltopper og mot sør kan man på en klar dag se toppen av Monte Rose massivet - det høyeste fjellet i Italia (se egen beskrivelse).

Like bak sentrum av byen ligger Flimstein. Her er det mulig å ta kabelbane opp til toppen. De sportslige, som ikke lider av høydeskrekk, kan alternativt klatre opp «Historisher Klettersteg Pinut». Det er en typisk Via Ferrata som er anlagt rett opp den loddrette fjellveggen – hele tiden med en imponerende utsikt over byen og omliggende fjellkjeder. Man trenger ikke fjellfører for å ta seg opp, men ta med klartesele, sikringstau og hjelm. Er man spesielt varsom kan man kanskje også observere det frodige dyrelivet. Her finnes det både steinbukker og eksempel på de sjeldne skjeggete gribbene. På vintertid er det flust med ski heiser og man kan være i bakkene en lang dag uten å ta samme heisen to ganger.

Rheinslught

 

Det finnes flere spennende steder langs Rhinen og et av de mest dramatiske er Rheinfall. Her ligger den største fossen i Rhinen, med en bredde på 150 meter og er stryk som er ca. 25 meter høyt. Man antar at denne elven har eksistert i over 500.000 år, men fossen i Rheinfall er «bare» ca. 15-16.000 år gammel og er formet av isens bevegelser over området. Hva har så dette med Rheinslught å gjøre? Egentlig ingen ting bortsett fra at det ikke siste gang naturen langs denne elven har vært gjennom dramatiske endringer. Et annet og langt mindre kjent sted er nemlig Rheinslught. Historien om dette tilsynelatende myke området er faktisk så dramatisk, utrolig og spesiell at hele området står oppført på UNESCO sin liste over verdensarven.

For noen titalls tusen år siden var fjellene her langt høyere enn de høyeste toppene i Himalaya. Mellom disse enorme fjellene rant det også den gang en elv, men den hadde ingen ting med Rhinen å gjøre. Så en dag løsnet det en stein fra toppen av disse enorme fjellene. Den raste ned i dalen og på sin vei ned skjedde det enorme rystelser i naturen rundt, bl.a. at elveløpet i bunn av dalen ble helt blokkert. OK - tenker du kanskje da, steinras er jo ikke så uvanlig i slike høye fjell, men i dette tilfellet er det derimot ganske spesielt. Den steinen som løsnet fra toppen av de over 10.000 meter høye fjellene var enorm. 

Man antar at størrelsen på denne ene steinen var ca 15.000 kvadrat kilometer (!), eller at det med andre ord dreier det seg om en stein som var omtrent på samme størrelse som hele Hordaland fylke. Nå er det selvfølgelig ingen som kan gjenfortelle dette, men de geologiske dokumentasjonen er ikke lenger diskutable, bl.a. fordi bergartene i Rheinslught består av helt andre mineraler og er dannet i en helt annen tidsalder enn områdene rundt. 

Når man kjenner denne historien så er det enda mulig å se spor etter denne hendelsen der de lyse bergartene skiller seg fra resten fjellene. Dette raset har medvirket til at hele området i dag er et spennende og utrolig frodig naturlandskap. Historien videre sier at dette raset også snudde vannskillet så dramatisk at den elven som renner i bunn av dalen etter dette ble den ene av de 2 hovedkildene til Europas største elvesystem – Rhinen.    

Lenzeheide

 

 

Lenzeheide er kjent for 3 ting. Det er et kjent sveitsisk skisted, det er reserve arena for den alpine verdencup'en og det er det eneste stedet Rhätische Bahn (se egen beskrivelse av Bernina Express) har sporet av siden den ble åpnet i 1888. En lun og koselig liten landsby som er god tilrettelagt for aktiviteter på sommer som på vinter.

Zillis, Hinterrheintal

Det finnes mange prangende kirker i Europa. Men det finnes også noen små og unnselige slike byggverk. På veien sørover mot St. Bernardino passet kommer man rett inn til Zillis i Hinterrheintal og her ligger det en slik liten kirke. St. Martin kirken er på tross av sin beskjedne ytre en turistmagnet i Graubünden. Eksteriøret er ikke spesielt imponerende, men innvendig er den ganske spesiell.

Taket er dekorert med 153 usensurert bilder med motiver som er hentet fra hele bibelhistorien. Hvert av disse takmaleriene er 90 x 90 cm og usedvanlig godt bevart selv om de er malt av en lokal kunstner så tidlig som i 1160. Man kan nok anta at dersom disse direkte og usensurerte bildene var blitt gjengitt i de skolebøkene som benyttes til den norske religionsundervisning – så ville nok dette faget i beste fall fått 18 årsgrense eller mest sannsynlig bare blitt totalforbudt.

Oberalp pass

Oberalp passet (2.048 moh) er ikke blant de mest dramatiske fjellovergangene i Sveits. Dette passet ligger mellom kantonene Uri og Graubünden og må passeres på vei fra Andermatt til Flims og Rhine Gorge (se egen beskrivelse). Her er det noen fjelltopper, men stort sett er det et «fredelig» terreng som på tross av høyden består av frodige enger med stor alpeflora. På toppen av passet ligger restene etter et militært anlegg (bygninger og taubaner) samt et lite hotell som er oppkalt etter fjellet i bakgrunnen, Piz Calmot. Siden området er i flittig i bruk som turområde fra begge sider av fjellet - både på sommer og vintertid – er både hotellet og restauranten åpen det meste av året.

Over toppen av Oberalp pass følger veien lenge det svingete smale sporet til «Glacier Express», en av de fineste jernbanestrekningen i Europa. De som vil ha en uforglemmelig tur med denne jernbanen kan starte helt i sør-øst, fra den lille italienske byen Tirano nordøst for Como sjøen og fortsette med «Bernina Express» (se egen beskrivelse) til St. Moritz - en jernbanestrekning som står oppført på UNESCO liste over verdensarven. I St. Moritz skifter du til «Glacier Express» og fortsetter over flere imponerende fjellpass, gjennom byer som Thusis, Davos Chur, Brig og Andermatt før du kommer til endestasjonen i Zermatt – like ved foten av Matterhorn. «Glacier Express» er ca. 290 km. lang og underveis er det 1.500 høydemeter fra det laveste til det høyeste punktet. Banen er (som de fleste i Sveits) privat. Den drives av de 2 selskapene Rhaetian Railway og Matterhorn Gotthard Railway. Det tok 10 år å bygge denne jernbanestrekningen og det første toget gikk her i 1930, men det gikk nesten 50 år før man greide å passere Furka på vinterstid. En liten kuriositet i den forbindelse er at alle de gamle damp lokomotivene ble utrangert og sendt til Vietnam i 1947. I 1990 ble derimot de samme lokomotivene hentet hjem igjen og satt inn på de gamle rutene. Nettetopp disse rutene med damplokomotiv er naturlig nok de mest populære avgangene den dag i dag. Fra Zermatt kan man skifte tog og fortsette på en smalsporet tannstangbane opp til Gornegrat (se egen beskrivelse). Fra toppen av Gornegrat har du panoramautsikt til 29 av de 36 fjelltoppene i Sveits som er over 4.000 moh. Matterhorn er det mest iøynefallende av disse.

Fra toppen av Oberalp passet kan du ta en liten smal sidevei inne til den ene av kildene til elven Rhinen. Denne elven, som også er den største elven i Europa med en lengde på 1.230 km, samler vann fra 42 sideelver på sin vei til havet. Underveis renner Rhinen gjennom 5 europeiske land før den munner ut i havet i Nederland. Både Rhinen og Donau har hatt stor historisk betydning som grenseelver, spesielt etter slaget i Tetutoburger skogen i år 9. Etter dette ble Rhinen betraktet som den naturlige grensen for Romerriket. De europeiske elvene er i seg selv en studie verd og da skal man naturlig nok starte ved fjellet Piz Lunghin i nærheten av Malojapasset sørvest av St. Moritz i Sveits. Her er det 3 vannskiller som alle har hatt stor påvirkning på utviklingen i Europa. Nedbøren på fjellets nordsiden renner via elven Julia inn i Rhinen og deretter videre ut i Nordsjøen. Nedbøren på fjellets vest og sørside renner gjennom Comosjøen i Italia før det renner ut i elven Po som igjen er Italias største elv. Nedbøren på fjellets østside renner ut i Donau som til slutt ender i Svartehavet. Fjellet Piz Lunghin kaller av denne grunn ofte for «Det Europeiske Vannskillet».

St. Moritz

St. Moritz endret seg fra en liten "alpe-bygd" til en betydningsfull «alpe-metropol» tidlig på 1800 tallet. Årsaken var at det kom flere og flere engelske turister til områdene rundt byen. I starten var det sommerturister som ville klatre i fjellene, men etter hvert ble det også gode forhold for vinteridretter. I 1928 og 1948 ble det arrangert olympiske vinterleker i byen. Norge tok 6 medaljer i 1928. Sonja Henie og Ivar Ballangrud tok hver sin, mens  Johan Grøttumsbråten alene tok 2 medaljer (18 km. langrenn og kombinert). De øvrige medaljene gikk til Alf Andersen (hopp) og Bernt Evensen (500 skøyter). Under OL i 1948 ble det 4 norske medaljer (1 i hopp og 3 på skøyter).

I dag er det 2 tettsted som til sammen utgjør St. Moritz. Nede ved sjøen ligger St. Moritz Bad, litt lenger oppe i fjellsiden ligger St. Moritz Dorf. Parkering er i bunn av dalen, men fortvil ikke – det går en vanvittig rulletrapp fra parkeringshuset i bunn av dalen og helt opp til sentrum av St. Moritz Dorf. Butikkvinduene viser at kjøpekraften er over et middels nivå. St. Moritz er for øvrig kjent for en ting til – nemlig det stedet i Sveits som har flest soldager – 322 soldager på et normalt år er jo egentlig ganske imponerende for et tettsted som ligger på 1.852 moh.

Alp Grüm

Alp Grüm er egentlig en liten jernbanestasjon på Bernina banen. Lik før ankomst på stasjonen gjør banen en imponerende 360 graders sving inn på området. I dag finnes det et lite hotell og en koselig restaurant her. Det er bygget på restene av et viktig observasjonspunkt fra siste verdenskrig. Hotellet benyttes i dag for det meste av studenter og av ivrige fjellfolk. Utsikten er formidabel og Palü isbreen (Vadret da Palü) utgjør sammen med brevannet under (Lach da Palü) en dominerende del av landskapet. Breen ligger mellom fjelltoppene Piz Palü (3.901 moh) og Piz Varuna (3.453 moh).

 

Herfra starter også ruten som kalles «Panorama stien». I gamle dager tok den 1 time på eselryggen – i dag må du bruke egne føtter. Turen går fra Alp Grum, et stykke ned i dalen før den igjen stiger til panoramapunktet som heter «Poschiavo».  Den franske forfatteren Marcel Proust  reiste over her i 1896. Da han kom fram på kanten og så ned i dalen skal han visstnok ha uttalt «Herfra kan man se hele Italia». Muligens var dette en noe forenklet konklusjon fra en forfatter som greide å bruke 3.200 sider fordelt på 7 bind å forklare at han var på sporet av den tapte tid. Denne ruten ble derimot ikke etablert utelukkende for å nyte den imponerende utsikten. Ruten heter «Via Valtellina» og var rett og slett hovedveien fra Italia gjennom Sveits og til Østerrike. Det finnes og en annen rute med utgangspunkt fra Alp Grüm. Det er en liten kuriositet og stien benyttes faktisk som praksisfag for ingeniører som skal studere vannkraftutbygging.

Bernina Express / Passo del Bernina

«Bernina Express» (forlengelsen av «Glacier Express”) er jernbanen som tar deg fra Tirano i Italia over fjellet via St. Moritz og derfra videre via Davos til Chur i Sveits. Herfra kan du komme deg videre på jernbaner i hele Europa. Selve banen stopper egentlig i Zermatt, men vil man enda videre opp mot Matterhorn kan man stige på tannstangsbanen opp til Gornegrat. Denne stopper på 3.089 moh. (se egen beskrivelse)

Den første kilometeren av Bernina Express på den italiensk siden av grensen og hele resten av strekningen ligger i Sveits. Det offisielle navnet på de 2 banestrekningene som ble koblet sammen i 2008 er Rhaetian Railway. På strekningen fra Tirano til Chur krysses 2 imponerende pass, det første over Bernina passet (2.309 moh) og det neste mellom Preda og Samedan (1.750 moh). Dette er ikke bare imponerende ingeniørkunst, det er rett og slett nesten frekt å bygge en jernbane i dette terrenget. Begge banene ble bygget mellom 1895 og 1905 og har imponerende 55 tunneler og 196 viadukter. Den høyeste viadukten er bygget i stein og går i en bue over dalen Landvasser. Høyden er ca. 70 meter og på toppen er den så smal på toppen at det kun er plass til sporet.

På sin vei fra Tirano og opp til toppen av Bernina passet klatrer toget opp til 2.309 moh. Det er en stigning på nesten 2.000 høydemeter på ca. 90 min. Fortsatt er det ytterligere 1.000 meter opp til de høyeste toppene man ser rundt passet. Herfra går banen i en litt enklere «nedstigning» ned mot St. Moritz. Kostnaden for den mest kompliserte delen av banen (Bernina) var på over 50 mill. sveitserfranc for 100 år siden og argumentasjonen for bygging av banen var primært å frakte varer over alpene, men også å sørge for en bedre infrastruktur for de som var bosatt i noen (på den tiden) nokså øde fjellområder i Sveits. Banen har for det meste vært vinterstengt, men i de siste årene har man gått til anskaffelse av automatisk og moderne brøyteutstyr som gjør det mulig å holde banen åpen det meste av vinteren. Fra toppen av passet går det gondolbaner videre opp i fjellet. Den lengste banen tar deg opp til toppen Diavolezza (2.973 moh). Det høyeste fjellet er derimot Cambrenne (3.604 moh).
 
Bernina Express er en av 3 europeiske jernbanestrekninger som står på UNESCO’s verdensarvliste, og tar man en tur over fjellet er det nokså innlysende hvorfor.

Følg turen på YouTube: https://youtu.be/Mw9qiV7XlFs