Oberalp pass

Oberalp passet (2.048 moh) er ikke blant de mest dramatiske fjellovergangene i Sveits. Dette passet ligger mellom kantonene Uri og Graubünden og må passeres på vei fra Andermatt til Flims og Rhine Gorge (se egen beskrivelse). Her er det noen fjelltopper, men stort sett er det et «fredelig» terreng som på tross av høyden består av frodige enger med stor alpeflora. På toppen av passet ligger restene etter et militært anlegg (bygninger og taubaner) samt et lite hotell som er oppkalt etter fjellet i bakgrunnen, Piz Calmot. Siden området er i flittig i bruk som turområde fra begge sider av fjellet - både på sommer og vintertid – er både hotellet og restauranten åpen det meste av året.

Over toppen av Oberalp pass følger veien lenge det svingete smale sporet til «Glacier Express», en av de fineste jernbanestrekningen i Europa. De som vil ha en uforglemmelig tur med denne jernbanen kan starte helt i sør-øst, fra den lille italienske byen Tirano nordøst for Como sjøen og fortsette med «Bernina Express» (se egen beskrivelse) til St. Moritz - en jernbanestrekning som står oppført på UNESCO liste over verdensarven. I St. Moritz skifter du til «Glacier Express» og fortsetter over flere imponerende fjellpass, gjennom byer som Thusis, Davos Chur, Brig og Andermatt før du kommer til endestasjonen i Zermatt – like ved foten av Matterhorn. «Glacier Express» er ca. 290 km. lang og underveis er det 1.500 høydemeter fra det laveste til det høyeste punktet. Banen er (som de fleste i Sveits) privat. Den drives av de 2 selskapene Rhaetian Railway og Matterhorn Gotthard Railway. Det tok 10 år å bygge denne jernbanestrekningen og det første toget gikk her i 1930, men det gikk nesten 50 år før man greide å passere Furka på vinterstid. En liten kuriositet i den forbindelse er at alle de gamle damp lokomotivene ble utrangert og sendt til Vietnam i 1947. I 1990 ble derimot de samme lokomotivene hentet hjem igjen og satt inn på de gamle rutene. Nettetopp disse rutene med damplokomotiv er naturlig nok de mest populære avgangene den dag i dag. Fra Zermatt kan man skifte tog og fortsette på en smalsporet tannstangbane opp til Gornegrat (se egen beskrivelse). Fra toppen av Gornegrat har du panoramautsikt til 29 av de 36 fjelltoppene i Sveits som er over 4.000 moh. Matterhorn er det mest iøynefallende av disse.

Fra toppen av Oberalp passet kan du ta en liten smal sidevei inne til den ene av kildene til elven Rhinen. Denne elven, som også er den største elven i Europa med en lengde på 1.230 km, samler vann fra 42 sideelver på sin vei til havet. Underveis renner Rhinen gjennom 5 europeiske land før den munner ut i havet i Nederland. Både Rhinen og Donau har hatt stor historisk betydning som grenseelver, spesielt etter slaget i Tetutoburger skogen i år 9. Etter dette ble Rhinen betraktet som den naturlige grensen for Romerriket. De europeiske elvene er i seg selv en studie verd og da skal man naturlig nok starte ved fjellet Piz Lunghin i nærheten av Malojapasset sørvest av St. Moritz i Sveits. Her er det 3 vannskiller som alle har hatt stor påvirkning på utviklingen i Europa. Nedbøren på fjellets nordsiden renner via elven Julia inn i Rhinen og deretter videre ut i Nordsjøen. Nedbøren på fjellets vest og sørside renner gjennom Comosjøen i Italia før det renner ut i elven Po som igjen er Italias største elv. Nedbøren på fjellets østside renner ut i Donau som til slutt ender i Svartehavet. Fjellet Piz Lunghin kaller av denne grunn ofte for «Det Europeiske Vannskillet».

Jungfraujoch (3.571 moh)

 

Jungfrau massivet består av 9 imponerende fjelltopper. Wetterhorn (3.701 moh), Schreckhorn (4.078 moh), Eiger (3.970 moh), Mönch (4.107 moh), Jungfrau (4.158 moh), Breithorn (3.782 moh), Tschigelhorn ( 3.557 moh) og Gspaltenhorn (3.437 moh). Fra toppen an Männlichen over Wengen er alle disse synlige i et fantastisk panorama. Mellom de 2 høyeste toppene (Mönch og Jungfrau) ligger platået Jungfraujoch. Dette kalles med rette «Top of Europe». Her finner du Europas høyeste beliggende jernbanestasjon på 3.454 moh. Til sammenligning ligger den høyeste norske riksveien på ca. 1.500 moh. Man må jo være rimelig gal for å komme på tanken om å bygge en jernbane opp hit og hysterisk gal for faktisk å greie å gjennomføre et slikt prosjekt.

Jungfraubanen er 9,3 km lang og har en stigning på 1.395 høydemeter. Går man om bord helt nederst i Interlaken så dreier det seg om en stigning på ca. 3.000 høydemeter helt opp til toppen. De første tegningene ble presentert i august 1893 og i desember året etter var byggeplanene godkjent. 27. juli 1896 startet byggingen. Det første byggetrinnet var en utvidelse av stasjonen på Kleine Scheidegg. Når dette stod ferdig startet man med sprenging av tunnelene på selve banen. Den 28. juni 1903 var man kommet ca. halvveis opp. Her anla man Eigerwand stasjon (2.865 moh) - inne i fjellet midt i nordveggen på Eiger. Opprinnelig var dennes stasjonen laget som et stort utsiktspunkt med kun et lite smijern rekkverk helt ute på kanten av den stupbratte fjellveggen. I dag er dette glasset inne og forseglet slik at det ikke lenger er mulig å hoppe ut herfra. Når stasjonen på Eigerwand stod ferdig vurderte man om man skulle fortsette videre til toppen med en taubane, men besluttet heller å fortsette byggingen av jernbanen helt opp. Like etter Eigerwand snur banen 180 grader inne i fjellet og fortsette til neste stasjon som er Eismeer på 3.160 moh. Denne ble åpnet 28. juli 1905. Utsikten fra denne stasjonen forklarer navnet. Man er rett og slett midt inne i det bratteste bre fallet fra Grindelwald-Fiescher breen. Samtidig som stasjonen åpnet var det slutt på pengene og videre arbeid på banen stoppet helt opp. Det tok noen år å skaffe nok midler til å fortsette byggingen det siste stykket opp til toppen av Jungfraujoch. Selv i dag stopper toget opp på begge disse stasjonene – både for å la passasjerene få nyte utsikten, men også for å la dem akklimatisere seg til høyden. 1. august 1912 åpnet endelig hele jernbane strekningen etter en byggeperiode på 16 år. Bygge kostnadene var kommet opp i 16 mill. sveitserfrancs - det dobbelte av det opprinnelige bevilgningen. Omregnet til dagens kurs ville dette beløpet knapt nok ha dekket bygging av 1,5 km med norsk motorvei.

Like ved stasjonen er restene etter en stor grotte som er gravd ut av rennende vann, sannsynligvis av smeltevann fra breen. Dette er det høyeste kjente grottesystemet i Europa.  Her er det også gravd ut et kunstig tunnelsystem inne i breen som går like inn til stasjonen. Den opprinnelige hensikten var å måle isens bevegelse, men i dag er disse tunnelene utvidet til å dekke et areal på ca. 1.000 kvadratmeter. Her inne finnes det i dag en imponerende samling med forskjellige is skulpturer. En liten kuriositet er jo at dette tunnelsystemet - midt inne i en isbre og med is på alle kanter - må ha kunstig nedkjøling for å unngå at det smelter. Årsaken er den varmen som alle besøkende avgir når de går gjennom tunnelene. For øvrig beveger denne breen (med tunneler, passasjer og skulpturer) seg relativt konstant med 15cm pr. år. med stø kurs for det 1.500 meter høye stupet like under stasjonen.

Sommeren 1931 ble det bygget en forskningsstasjon på toppen av Jungfraujoch, like over den øverste jernbane stasjonen. Forskningsstasjonen heter «The Sphinx» og ligger på 3.571 moh. Allerede i 1950 fikk de installert et stort teleskop for å studere astronomi og 1. juli 1996 ble hele platået åpnet for publikum. Samtidig ble det bygget store heiser mellom stasjonen inne i fjellet og det øverste platået på forskning stasjonen. Man er ikke i tvil om at været kan være en utfordring her oppe. Hele bygget er boltet fast med tykke stålbarduner og solide sikringer i fjellet. «The Sphinx» ligger nesten litt andektig plassert midt mellom de majestetiske toppene av Mönch og Jungfrau som begge er over 4.000 meter høyde.

Herfra er utsikten formidabel. På en god (og klar) dag ser man helt til fjellkjedene Vosges i Frankrike og til Schwarzwald fjellene i Tyskland. I forgrunnen ligger da de 2 dalene Lauterbrunnen og Grindelwald. På motsatt side ligger den enorme Aletsch breen som dekker et areal på 117 kvadrat kilometer. Breen er 26 km lang og tykkelsen på islaget er målt til 900 meter. Alesch breen er den største breen i Sveits. I denne høyden ligger snøen til langt ut over sommeren og man får nok derfor best inntrykk av breen om man kommer hit senhøstes før den nye snøen faller. Hele fjellmassivet rundt Jungfrau står oppført på UNESCO listen over verdensarven og du er ikke et øyeblikk i tvil om hvorfor.

Eiger, Berner Oberland, Sveits

 

Nordveggen av Eiger (Eiger-Nordwand) er en av Europas mest utfordrende klatrevegger. Det kan nesten virke som om dette fjellet har en magisk tiltrekningskraft på klatrere fra hele verden. De første som nådde toppen på 3.970 moh. var den irske fjellklatreren Charles Barrington i 1835. Han klatret opp sammen med de 2 lokale guidene Christian Almer og Peter Bohren. Kanskje var det nettopp disse 2 guidene som gjorde at de valgte en rute opp vestveggen istedenfor nordveggen. Charles Barrington hadde egentlig planlagt å bli den første som klatret opp nordveggen på Matterhorn, men da han kom til områdene rundt Jungfrau var det slutt på pengene og han greide ikke finansiere turen videre til Zermatt og Matterhorn (se egen beskrivelse). Dermed tok han fatt på Eiger istedenfor.

De første som greide å klatre opp den 1.800 meter høye nordveggen var et kombinert klatre lag fra Østerrike og Tyskland. Opprinnelig var dette 2 separate ekspedisjoner som startet på samme klatrerute med 1 dags mellomrom. Etter et par dagers klatring ble de enige om å slå sammen gruppene (og ikke minst de lange tauene). De nådde toppen 24. juli 1938. Etter at de første greide å bestige den vanskelige nordveggen er det over 70 klatrere som har mistet livet i ulike forsøk på å kopiere denne bragden. En av de pionerene som omkom under klatring i nordveggen var tyskeren Andreas Hinterstoisser (22. juli 1936). Et spesielt utfordrende område som må passere på vei opp er oppkalt etter han, «Hinterstoisser Travers». For å komme forbi dette punktet må man først klatre opp over traversen på den ene side og deretter senke seg ned igjen med økende pendelbevegelser for å greie svinge tauet over på den andre siden. I seg selv kan jo en slik operasjon være en utfordring for noen og enhver, når det gjøres hengende i et tau 1.000 meter over bakken blir det ikke noen mindre spektakulært. Det er laget en egen film om Andreas Hinterstossiers klatring i nordveggen av Eiger. Den kom i 2008 og heter «The North Face». Men dette er ikke den eneste filmen fra området. Den amerikanske action filmen «Iskald hevn» med den unge Clint Eastwood i hovedrollen bygger på Rodney William Whitakers spenningsroman «The Eiger Sanction» fra 1975. Det er og skrevet flere bøker med tema fra klatre miljøet. «Die Weisse Spinne» (The White Spinner) av Heinrich Harrer er kanskje en av de bedre. Denne boken beskriver de utfordringene man støter på under klatringen opp nordveggen. Tittelen er hentet fra et spesielt utfordrende parti like under toppen. Her må man klatre over en nesten loddrett isbre som på avstand ser ut som en enorm edderkopp.

De 3 mest berømte toppene i dette fjellmassivet er Jungfrau, Mönch og Eiger («Jomfruen», «Munken» og «Trollet»).  I dag omtales også Eiger-Nordwand som «Eiger-Mordwand» på folkemunne. Det finnes 6 slike berømte og beryktede fjellvegger i Sveits og alle er nordvendte – blant disse står Eiger som den ultimate utfordringen. Disse toppene tiltrekker seg de aller dristigste av fjellklatrere fra hele verden. Planlegger du en slik ekspedisjon kan du få et lite tips: Navnet på disse 6 spesielle fjellene er Eiger, Matterhorn, Cima Grande di Lavaredo, Grandes Jorasses, Petit Dru og Piz Badile. Den første som greide å klatre alle disse 6 nordveggene var den franske alpinisten Gaston Rébuffat fra Chamonix. Beskrivelsen av dette finnes I boken «Etoiles et Tempêtes» (Starlight and Storm) fra 1954.
 

Kleine Scheidegg

 

Kleine Scheidegg (2.064 moh) ligger mellom Lauberhorn og Eiger, like under den berømte nordveggen. Mange har undret seg over at navnet Kleine Scheidegg siden dette ligger høyere og er større enn Grosse Scheidegg. Navnet betyr «lite vannskille» og fjellpasset ligger akkurat i vannskillet for elvene Schwarze Lütschine (fra Grindelwald) og  Weisse Lütschine (fra Lauterbrunnen).  Grosse Scheidegg (1.962 moh) er fjellpasset mellom Grindelwald og Meiringen. Siden daler er større enn elver var ikke navnene så merkelige.

Første gang disse fjellene var omtalt var på 1300 tallet, men det var først midt på 1930 tallet at fjellklatringen startet for fullt. Kleine Scheidegg ble da et viktig utgangspunktet for de som ville forsøke seg i fjellveggen. I dag troner Hotel Bellevue des Alpes på kanten av passet.   På Kleine Scheidegg deler jernbanelinjen seg i Wengeralp Bahn og Jungfrau Bahn (se egen beskrivelse). Stasjonen her ble åpnet 10. august 1892 og den siste banen opp til Jungfraujoch åpnet i 1912. Denne tar deg opp til Europas høyeste jernbanestasjon som ligger på 3.454 moh.  

Om vinteren er Kleine Scheidegg er et naturlig knutepunkt for de fleste alpinløypene rundt Wengen og Grindelwand og i september hvert år arrangeres det årlige “Jungfrau Maraton”. Dette krevende løpet starter i Interlaken med mål på toppen av Kleine Scheidegg, en stigning på 1.500 høydemeter.  I 2007 ble dette løpet en del av The World Mountain Running Association (WMRA) som arrangerer 10 tilsvarende løp i 7 forskjellige land på 2 ulike kontinenter. I dag har dette løpet imponerende 4.000 deltakere fra 50 ulike nasjoner. «Jungfrau Maraton» har blitt arrangert hvert år siden 1995.

Wengen, Berner Overland, Switzerland

Wengen (1.250 moh) ligger på en sørvest vendt fjellhylle over Lauterbrunnen. For å
komme opp til byen har man 2 muligheter - enten med jernbanen fra Lauterbrunnen eller med jernbanen fra Grindelwald. Uansett hvilken du velger dreier det seg om en smalsporet tannstangbane som klatrer i sakte fart over fjellet. Wengen er bilfri og det eneste transportmiddelet som finnes her oppe i fjellsiden er små elektriske vogner som kan frakte bagasjen fra jernbane stasjonen og frem til hotellet.

Den smalsporede jernbanen er 19 kilometer lang. Dermed er dette den lengste kontinuerlige smalsporede tannstang banen i Sveits. Det første hotellet i Wengen ble bygget i 1852 og de første planene om å bygge jernbanen opp til Wengen er fra 1875. Den gang ble det vurdert som alt for kostbart å bygge en slik bane og planene ble forkastet. 15 år senere fikk Leo Her-Bètrix en konsesjon på å drive banen i minst 80 år. Planen ble da tatt frem igjen og driftsselskapet «Wengenalp Bahn» ble etablert. Byggingen startet i 1891 og det første damplokomotivet rullet inn på den nye Wengen stasjon 18. april i 1892. 10. august samme år var banen ferdig helt opp til Kleine Scheidegg (2.061 moh) og 20 juni året etter var hele stenkningen ned til Grindelwald på den andre siden av fjellet ferdig. I starten var bare banen åpen på sommeren, men i dag er den åpen hele året. De eldste lokomotivene som fortsatt trafikkerer banen er fra 1909. Fra Kleine Scheidegg er banen koblet sammen med den smalsporede jernbanen som går helt opp til Jungfraujoch (se egen beskrivelse)

Takket være utbyggingen av denne jernbanen er nok Wengen i dag først og fremst et berømt skisted, men ved første øyekast er det ikke så enkelt å oppdage. Det finnes nesten ingen heis anlegg innenfor synsfeltet, kun en svevebane som går opp til fjellet Männlichen (2.340 moh). Herfra kan man derimot velge og vrake i alpinanlegg innenfor alle vanskelighetsgrader. Man kan f.eks. reise frem og tilbake til Grindelwald på den andre siden av fjellet eller man kan forsøke seg på trassene som brukes til det berømte Lauberhorn rennet i januar hvert år. Dette rennet starter på fjellet Lauberhorn (2.472 moh) og har målgang like utenfor Wengen sentrum. Det diskuteres om ikke dette er verdens mest spektakulære skirennet i World Cup sammenheng. Det er nemlig verdens lengste utfor trasé, rennet har de  lengste og mest imponerende hoppene, det er den løypen med høyeste topphastighet og det er det rennet i World Cup som samler flest tilskuere hver år. Det som derimot aldri diskuteres er at dette er det utforrennet i verdenscupen som har den mest spektakulære utsikten – omgitt av flere fjell på over 4.000 meter er det helt udiskutabel. Er du her midt i januar så blir du en av de ca. 50.000 tilskuerne som befinner seg langs traseen fra toppen av Lauberhorn.

Turistsesongen i Wengen er delt i to. Det er hektisk med skiturister på vinterstid og med fotturister på sommertid. Da er det ikke bare det verdensberømte utforrennet som står på aktivitetslisten. Hvert år er det også en mengde friluftskonserter med flere berømte artister, en egen Mendelssohn musikkfestival, og en årlig ostefestival med lokale spesialiteter. Utenom disse 2 høysesongene er mange av hotellene stengt og de fastboende bortreist på ferie. Wengen hører til de stedene du kommer tilbake til.

Mürren

Den lille fjell landsbyen Mürren ligger på østsiden av Lauterbrunnen og ved foten av fjellet Schilthorn. Både fjellet og Mürren, med sine fantastiske panoramautsikter, er i dag en av de største attraksjonene i Jungfrau-regionen. Ja vel, tenker du kanskje da, er ikke alle sveitsiske landsbyer sjarmerende? Jo sikkert, men det som skiller Mürren fra alle de andre er beliggenheten (klikk på bildene dersom du ikke ser byen). For å komme hit må man først parkere bilen i Lauterbrunnen, så må man ta kabelbanen opp til jernbanestasjonen Grütchalp for deretter å gå over på det lille smalsporede toget som bringer deg inn til byen. Alternativt kan du reise inn til Stechelberg og ta kabelbanen opp til Gimmelwald. Her skifter du til en ny kabelbane som bringer deg opp til byen. Uansett hvilken rute du velger så er stigningen 800 høydemeter på kort tid. Det første du reagerer på når du ankommer Mürren er at byen ligger helt ute på kanten av det 800 meter høye og loddrette stupet ned mot dalen under. Det er bare drøyt 400 mennesker som er fastboende her, men den lille byen har over 2.000 hotellsenger. Da er det vel kanskje ikke så stor tvil om hvor de får inntektene sine fra.

Byen og de nærliggende alpine områdene var kjent blant entusiaster fra tidlig på 1800 tallet, men den store oppmerksomheten fikk Mürren på slutten av 1960 tallet. Da ble James Bond filmen «On Her Majesty’s Secret Service» spilt inn her. I denne filmen ble James Bond spilt av George Lazenby, for øvrig hans første og eneste opptreden i rollen som 007. Det samme kan man si om norske Julie Ege fra Sandnes som også har en rolle i denne filmen.

Nå lå selvfølgelig byen her lenger før James Bond ble født, men det roterende utsiktpunktet på toppen av Schilthorn (2.970 moh) er derimot en direkte konsekvens av denne filminnspillingen. Dette ble bygget spesielt i anledning filmen og har siden vært i bruk som en roterende restaurant (hele bygget roterer 360 grader på 60 min). Resten av denne filmen ble for øvrig spilt inn i England og i Portugal, men det er en helt annen historie. Mulig du ikke gidder se en så gammel James Bond film, men du kan jo se bort fra handlingen og heller nyte en overveldende utsikt av Europas mest imponerende fjellmassiv. Utsikten i vest er rett mot Wengen, Lauberhorn og Kleine Scheidegg. Bak dette troner de majestetiske fjelltoppene Eiger (3.979 moh), Mönsch (4.099 moh) og Jungfrau (4.158 moh). Hele dette fjellmassivet med alle isbreene og elvene står oppført på UNESCO listen over verdensarven. Området benevnes også som «Toppen av Europa». Vil du til toppen kan du benytte deg av Europas høyeste jernbanelinje, den går fra Kleine Scheidegg til Jungfraujoch (se egen beskrivelse)

 

For å komme til Schilthorn må man via Mürren. Her starter taubanen opp til toppen Birg (2.676 moh) og da bytter du bane for å komme opp de siste 300 høydemetrene opp til Schilthorn. Hvert år arrangeres det et eget utforrenn med start på toppen av Schilthorn og med målgang nede i Mürren. Dette er derimot ikke like kjent som det årlige utforrennet i som arrangeres i Wengen på den andre siden av dalen. Lauberhorn rennet i Wengen ble første gang arrangert i 1930 og er dermed verdens eldste kjente utforrenn. Det regnes og som det mest spektakulære utforrenn i den alpine World Cup.

Lauterbrunnen

Lauterbrunnen ligger i verdens dypeste U-formede dal, mellom Zweilütschinen og foten av fjellet Breithorn i Jungfrau massivet. Her stopper lokalbanen fra Interlaken og her kan du parkere bilen, for den får du lite bruk for her, det er et stort parkeringshus midt i sentrum. Lauterbrunnen er kommunesenter for flere små omliggende landsbyer. Oppe i fjellet, vest for Lauterbrunnen, ligger skistedet Wengen. Oppe i fjellsidene, øst for dalen, ligger Mürren, Gimmerwald og Isenflu. Verken Wengen eller Mürren har bilvei fra bunn av dalen. For å komme til Wengen må man derfor ta det lille lokaltoget (tannstang bane) som klatrer opp de bratte fjellsidene i retning Kleine Scheidegg og Grindelwald. For å komme til Mürren må man først ta kabelbanen opp en stupbratt fjellside og deretter gå over på en smalsporet jernbane som bringer deg inne til selve byen. Fortsetter man rett frem nede i dalen kommen man til den siste landsbyen, Stechelberg. Her stopper veien i et imponerende panorama av snøkledde fjelltopper på begge sider av Breithorn.

Det frodige landskapet i dalbunnen ble opprinnelig brukt til seterdrift for de største gårdene rundt Interlaken. Man antar at navnet stammer fra den tiden og at dette er en omskriving av "Luuter-Brunnen" som betyr "klart vann".

Det bor ikke flere enn ca 3.500 innbyggere i hele kommunen, men da teller man bare med de fastboende. Turismen startet tidlig på 1800 tallet og det første hotellet i dalen ble ikke bygget før i 1859 (i Wengen). I dag er det 2 sesonger – når fotturistene kommer på sommeren og når skiturister kommer på vinteren. Om sommeren kan man ta mange spennende fjellturer, både med og uten klatretau. Enkelte stier er merket, andre går som Via Ferrata på de mest utenkelige og utfordrende steder. På vinteren er det et utall av ski anlegg på begge sider av dalen, i alle retninger og i alle vanskelighetsgrader. Bare i Grindelwald, Wengen og Mürren er det til sammen 214 km med preparerte alpinløyper. Det sies at man lett kan tilbringe en uke på ski her uten å ta samme heisen 2 ganger.  Midt i mellom de to sesongtoppene er det nesten ikke mulig å få hotellrom, alle hotellene er nemlig stengt og både lokalbefolkning og alle andre ansatte har reist på ferie.

 

Fra Lauterbrunnen og videre innover den trange dalen mot Stechelberg er det tilsammen 72 store fosser og i bunnen av dalen renner elven Lütschine. Den største av fossene er Staubbachfall. Med et fritt fall på 297 meter er dette den 2. høyeste fossen i Sveits, den eneste som er større er Seerenbachfällen som har et fritt fall 305 meter. Om sommeren kan man gå helt inn under selve fossen, på vinteren er ikke dette mulig pga. stor fare for is og steinras.  Den andre store fossen litt lenger opp i dalen heter Trümmelbachfall. For å komme helt inn til strykene må man først ta en underjordiske kabelbane og deretter bruke føttene gjennom trange tunneler og over smale broer. Husk å ta med regntøy – her er det høy luftfuktighet. 

Interlaken

Interlaken ligger på en smal stripe land mellom 2 store sjøer i kantonet Berner Oberland - og disse 2 sjøene heter verken Inter eller Laken. Navnet kommer derimot fra det gamle augustinerklosteret som ble anlagt her på 1200 tallet. Klosteret fikk navnet «Inter Lacus» som omtrent betyr «landet mellom sjøene». De 2 sjøene heter Thunersee og Brienzersee. Tidlig på 1900 tallet begynte turistene å oppdage Interlaken. Her som i det øvrige av Sveits var det først og fremst engelske fjellklatrere som kom først. I dag er Interlaken en betydningsfull turistby som kan tilby det meste av aktiviteter, men de engelske turistene er nok byttet ut med japanere og amerikanere. Både fjellene rundt byen og begge sjøene benyttes både til sommer og vintersport. Interlaken er også et viktig knutepunkt på et godt utbygget jernbanenett i Sveits. Her finner du endestasjonen for jernbanen til Lauterbrunnen, Wengen og senere til Kleine Scheidegg, Grindewald og Jungfraujoch (se egne beskrivelser).

Både Thunersee og Brienzersee er en del av elven Aare – som faktisk er den største elven i Sveits. Målt i vannføring er den større enn de sveitsiske delene av både Rhinen, Mosel og Main. Elven Aare starter under de store breene og ender opp som en sideelv til Rhinen (se egne beskrivelser av Aare).

Thunersee er ca. 18 km lang og går fra byen Thun til Interlaken. Midt mellom disse 2 byene ligger det et lite sted som heter Meiringen og her treffer du på en foss som heter Reichenbachfälle. De som har lest Arthur Conans Doyles novelle «Det avsluttede problem» vil huske at det var her Sherlock Holmes sloss med Professor Moriarty og at det tragiske utfallet av dette var at Sherlock Holmes endte sine dager ved å forsvinne i fossen. Senere stod også han opp fra de døde. I dag er det innredet et Sherlock Holmes Museum i kjelleren under byens lille kirke. Nå er derimot dette lille stedet ikke bare blitt kjent for Sherlock Holmes død og oppstandelse. Det finnes nemlig en annen betydningsfull mann som kommer herfra og han heter Gasperini. For 400 år siden var han byens konditor. Han var fasinert av hva man kunne få til med ulike blandinger mellom eggehvite og sukker og dermed fant han (mer eller mindre tilfeldig) opp marengsen.

Brienzersee er ca 14 km. lang og en del smalere enn Thunersee. Den går mellom byene Brienz og Interlaken. Området langs sjøen er mindre utbygget og det finnes ikke så mange attraksjoner - bortsett fra en. Til gjengjelde er den sjeldent imponerende. Det er utsikten med den krystallklare sjøen i forgrunnen og fjellmassivene Eiger (3.970 moh), Mönch (4.099 moh)  og Jungfrau (4.158 moh) i bakgrunnen. Slike bilder ser man bare i Sveits og nærheten til disse fjellene har åpenbart hatt stor betydning for utviklingen av turistnæringen i hele området.

På friluftscenen i Interlaken har de siden 1912 spilt Schillers «William Tell». Dette stykker fremføres kun med hjelp av flere hundre medvirkende amatører. Her finnes det også en ny stor fornøyelsespark som heter «Mysteries of the World», tema er jorden mange arkeologiske gåter. Det må være en perfekt beliggenhet, for like i nærheten bor den berømte forfatteren Eric von Däniken.

St. Moritz

St. Moritz endret seg fra en liten "alpe-bygd" til en betydningsfull «alpe-metropol» tidlig på 1800 tallet. Årsaken var at det kom flere og flere engelske turister til områdene rundt byen. I starten var det sommerturister som ville klatre i fjellene, men etter hvert ble det også gode forhold for vinteridretter. I 1928 og 1948 ble det arrangert olympiske vinterleker i byen. Norge tok 6 medaljer i 1928. Sonja Henie og Ivar Ballangrud tok hver sin, mens  Johan Grøttumsbråten alene tok 2 medaljer (18 km. langrenn og kombinert). De øvrige medaljene gikk til Alf Andersen (hopp) og Bernt Evensen (500 skøyter). Under OL i 1948 ble det 4 norske medaljer (1 i hopp og 3 på skøyter).

I dag er det 2 tettsted som til sammen utgjør St. Moritz. Nede ved sjøen ligger St. Moritz Bad, litt lenger oppe i fjellsiden ligger St. Moritz Dorf. Parkering er i bunn av dalen, men fortvil ikke – det går en vanvittig rulletrapp fra parkeringshuset i bunn av dalen og helt opp til sentrum av St. Moritz Dorf. Butikkvinduene viser at kjøpekraften er over et middels nivå. St. Moritz er for øvrig kjent for en ting til – nemlig det stedet i Sveits som har flest soldager – 322 soldager på et normalt år er jo egentlig ganske imponerende for et tettsted som ligger på 1.852 moh.

Bernina Express / Passo del Bernina

«Bernina Express» (forlengelsen av «Glacier Express”) er jernbanen som tar deg fra Tirano i Italia over fjellet via St. Moritz og derfra videre via Davos til Chur i Sveits. Herfra kan du komme deg videre på jernbaner i hele Europa. Selve banen stopper egentlig i Zermatt, men vil man enda videre opp mot Matterhorn kan man stige på tannstangsbanen opp til Gornegrat. Denne stopper på 3.089 moh. (se egen beskrivelse)

Den første kilometeren av Bernina Express på den italiensk siden av grensen og hele resten av strekningen ligger i Sveits. Det offisielle navnet på de 2 banestrekningene som ble koblet sammen i 2008 er Rhaetian Railway. På strekningen fra Tirano til Chur krysses 2 imponerende pass, det første over Bernina passet (2.309 moh) og det neste mellom Preda og Samedan (1.750 moh). Dette er ikke bare imponerende ingeniørkunst, det er rett og slett nesten frekt å bygge en jernbane i dette terrenget. Begge banene ble bygget mellom 1895 og 1905 og har imponerende 55 tunneler og 196 viadukter. Den høyeste viadukten er bygget i stein og går i en bue over dalen Landvasser. Høyden er ca. 70 meter og på toppen er den så smal på toppen at det kun er plass til sporet.

På sin vei fra Tirano og opp til toppen av Bernina passet klatrer toget opp til 2.309 moh. Det er en stigning på nesten 2.000 høydemeter på ca. 90 min. Fortsatt er det ytterligere 1.000 meter opp til de høyeste toppene man ser rundt passet. Herfra går banen i en litt enklere «nedstigning» ned mot St. Moritz. Kostnaden for den mest kompliserte delen av banen (Bernina) var på over 50 mill. sveitserfranc for 100 år siden og argumentasjonen for bygging av banen var primært å frakte varer over alpene, men også å sørge for en bedre infrastruktur for de som var bosatt i noen (på den tiden) nokså øde fjellområder i Sveits. Banen har for det meste vært vinterstengt, men i de siste årene har man gått til anskaffelse av automatisk og moderne brøyteutstyr som gjør det mulig å holde banen åpen det meste av vinteren. Fra toppen av passet går det gondolbaner videre opp i fjellet. Den lengste banen tar deg opp til toppen Diavolezza (2.973 moh). Det høyeste fjellet er derimot Cambrenne (3.604 moh).
 
Bernina Express er en av 3 europeiske jernbanestrekninger som står på UNESCO’s verdensarvliste, og tar man en tur over fjellet er det nokså innlysende hvorfor.

Følg turen på YouTube: https://youtu.be/Mw9qiV7XlFs

Tirano, Lombardia, Italy

Tirano er egentlig en gammel middelalderby som hadde sitt utspring som handelssted fordi den lå på den gamle handelsruten mellom fjellene i Sveits og de gamle byene rundt Comosjøen i Italia og Luganosjøen i Sveits. I dag er det lite som minne om en middelalderby, men med litt tålmodighet er det ikke så vanskelig å finne frem til den gamle bydelen. I dag er nok byen mest berømt som endestasjon for Bernina Expressen. Dalsøkket med jernbanesporet er så trang at det ikke er plass til både hus, bilvei og jernbane på en gang. Banen går derfor rett gjennom byens gater – uten noe annen forvarsling enn lyd- og lyssignal.

Gornegrat (3.112 moh)

Gornegrat ligger på 3.112 moh. og er fjelltoppen mellom de 2 isbreene Gornergletscher og Findelgletscher. Gornergletscher er den 2. lengste i Sveits. Den enkleste måte å ta seg opp hit er med Gornegratbanen. Den går fra sentrum i Zermatt og opp til endestasjonen like under det erværdige Hotel Kulm på 3.089 moh. Bygging av den smalsporede tannhjulsbanen startet i 1896 og ble åpnet 20. august i 1898. Den stiger 1.469 høydemeter og er ca. 9 km. lang. Banen er dermed den 2. høyeste beliggende jernbanen i Europa. Den eneste som går høyere er banen opp til toppen av Jungfraujoch ved Eiger og Wengen/Mürren. Hotel Kulm er i deg et eksklusivt hotell med en utrolig utsikt. I hele Sveits finnes det tilsammen 38 fjelltopper som er over 4.000 moh. og fra platået rundt Hotel Kulm kan man på en klar dag se 29 av disse toppene. I det ene av hotellets 2 gamle tårn ligger Kölner Observatorium für SubMillimeter Astronomie (KOSMA) og det andre tårnet ble frem til 2005 brukt til infrarøde observasjoner av Telescopio InfraRosso del Gornergrat (TIRGO). Hele området er i dag et populært utgangspunkt for ski-, fjell- og breturer.