Stift Stams, Tyrol, Østerrike

Stift Stams er et berømt cistercienserkloster som ligger i Tiroler Oberland i Østerrike. Klosteret har en historie som strekker seg over mer enn 750 år. Klosteret ble grunnlagt i 1273 av Greve Meinhard II av Gorizia-Tirol og hans kone Elisabeth av Bayern.

Formålet med etablering av klosteret var å skape et gravsted for herskerne av Tyrol. Denne forklaringen står på fyrstegraven (Fürstengruft) i klosterkirken, der flere medlemmer av Gorizia-Tirol- og senere Habsburg-dynastiene er gravlagt. Ifølge andre legender ble klosteret også etablert som et minnested for Elisabeths sønn fra et tidligere ekteskap, Konradin, den siste av Hohenstaufen-dynastiet, som ble henrettet i Napoli i 1268.

På 1500-tallet opplevde klosteret en nedgang på grunn av Reformasjonen, bondekriger og en stor brann i 1593, noe som førte til at klostersamfunnet krympet kraftig. 

Klosteret fikk en dramatisk gjenoppblomstring på 1600- og 1700-tallet. Den middelalderske kirken og klosteranlegget ble ombygd og rikt dekorert i den overdådige barokk- og rokokko-stilen. De to karakteristiske løkkuplene (Zwiebeltürme) på kirken ble reist rundt 1692, og den store barokkarkitekturen er i stor grad et verk av ombygging på 1700-tallet.

Klostrets kirke, som i 1984 ble utnevnt til en "Basilica minor" av Pave Johannes Paul II, er kjent for sitt interiør, inkludert alteret "Livets Tre" (Lebensbaum-Altar) og imponerende fresker.

Under de bayerske okkupasjonsårene ble Stift Stams midlertidig oppløst i 1807, men etter at Tyrol igjen ble en del av Østerrike i 1816, ble klosteret igjen åpnet under keiser Franz I. Stift Stams ble så nok en gang oppløst av nazistene i 1938/1939 etter at Tyskland okkuperte Østerrike (se fotnote). Munkene ble forhørt, fengslet eller drevet i eksil, og klosteret ble konfiskert. Deler av det ble brukt som depot for museumsgjenstander fra Innsbruck mot slutten av krigen. Cisterciensermunkene vendte tilbake etter slutten av andre verdenskrig i 1945, og klosteret fikk en ny start.

I moderne tid har Stift Stams blitt et religiøst, kulturelt og pedagogisk senter som står på UNESCO verdensarvliste. Klosteret driver i dag flere utdanningsinstitusjoner, bl.a.  Skigymnasium Stams,  som har fostret mange østerrikske toppidrettsutøvere.

 

—-oOo—-

Tysk okkupasjon av Østerriket - Starten på 2. verdenskrig

Nazi-Tysklands okkupasjon av nabolandet Østerrike var et sentralt øyeblikk i opptakten til andre verdenskrig og en direkte konsekvens av Adolf Hitlers ønske om å forene alle tysktalende landene i et «Større Tyskland» (Großdeutschland). Adolf Hitler var selv Østerriker.

Det hele startet med at Østerrikes kansler Kurt von Schuschnigg trakk seg 11. mars 1938 etter massive trusler og press fra Hitler om tysk invasjon. Den 12. mars okkuperte tyske trapper Østerrike uten videre motstand. Den 13. mars 1938 ble lover om gjenforening  (Wiewdervereinigung) proklamert, og Østerrike opphørte formelt å eksistere som en egen uavhengig stat. Landet ble omdøpt til Ostmark og innlemmet som en provins i Det tredje riket.  Tanken om en samling av Tyskland og Østerrike hadde eksistert siden oppløsningen av Det tysk-romerske riket i 1806.  Etter første verdenskrig ble en sammenslåing uttrykkelig forbudt i Saint-Germain-traktaten (1919) og Versailles-traktaten (1919).

Den 10. april 1938 ble det avholdt en slags folkeavstemning for å legitimere anneksjonen. Resultatet viste offisielt en oppslutning på 99,7 % for sammenslåing av de 2 landene. Denne avstemningen var verken fri eller hemmelig, og motstandere ble truet eller fikk ikke stemme. Det var Nazi-Tysklands første store territorielle aggressivitet. De andre europeiske stormaktene (Storbritannia og Frankrike) viste en ettergivende holdning og grep ikke inn. Denne aksepten av annekteringen oppmuntret Hitler til videre ekspansjon. Annekteringen  ble erklært ugyldig av de allierte først etter andre verdenskrig i 1945, og Østerrike gjenvant full suverenitet i 1955.

Deler av denne historien minner om en pågående krig i Øst-Europa i 2025…

St. Anton, Tyrol, Østerrike

St. Anton am Arlberg i Østerrike er kjent som alpin skisports vugge og har en rik historie som en av verdens mest ikoniske skidestinasjoner. St. Anton er selve byen og Arlberg er fjellpasset man kjører over for å komme dit (eller reise derfra…)

Området, som opprinnelig het Vallis taberna og deretter Stanzertal og Nasserein, var historisk sett preget opp av fjelljordbruk. Utviklingen av Arlbergpasset som handelsrute for transport av varer (spesielt salt) gjorde at landsbyene blomstret, men da veien ble lagt om, forsvant mye av dette livsgrunnlaget. 

Byggingen av Arlberg-jernbanetunnelen og oppstart av jernbanen brakte økonomisk oppsving og de første turistene til St. Anton. Jernbanestasjonen fikk navnet "St. Anton am Arlberg", og landsbyen endret offisielt navn til dette i 1927.

Skihistorien begynte for alvor på slutten av 1800-tallet. En norsk ingeniør som jobbet med tunnelen rundt 1880 skal ha brukt ski for å komme seg til jobb, noe som vakte lokalbefolkningens nysgjerrighet. Etter noe innledende skepsis overtok entusiasmen, og Ski-Club Arlberg (SCA) ble grunnlagt. Klubben har i dag over 9.000 medlemmer over hele verden.

Den norske ingeniøren som arbeidet med Arlberg tunnelen var Carl Abraham Pihl. Han var involvert i den innledende fasen av prosjektet før byggingen startet. Pihl var en fremtredende jernbaneingeniør i Norge og ble konsultert i forbindelse med planene for tunnelen.

Bygdens store sønn,  Hannes Schneider (født 1890), var en banebrytende ski pioner og skuespiller. Han grunnla Skischule Arlberg i 1922, ofte omtalt som verdens første, og utviklet «Arlberg-teknikken» -  en metodisk måte å lære alpint på, inkludert inndeling av elever etter ferdighetsnivå. I 1937 ble Galzigbahn åpnet, en av de første gondolbanene i Alpene, noe som gjorde skikjøringen mye mer komfortabel. St. Anton er i dag en av Østerrikes mest kjente destinasjoner, kjent for sitt store og sammenhengende skiområde.

St. Anton er også der det moderne alpine skirennet ble oppfunnet. Sammen med briten Sir Arnold Lunn, som fant opp og navnga slalåm, arrangerte Hannes Schneider det første Arlberg Kandahar-rennet i 1928, en kombinasjon av utfor og slalåm.  St. Anton var og vertskap for Alpine Ski-VM i 2001.

Arosa, Graubünden, Sveits

Byens gamle kirke ligger på en egen topp litt utenfor byen….

Arosa er et vintersportssted i Sveits, som ligger i kantonen Graubünden, sørøst for kantonhovedstaden Chur. Den lille byen er populær både som sommer- og vinterdestinasjon. Arosa ligger i Schanfigg-dalen, på 1.830 moh., og er omgitt av majestetiske fjell. Bebyggelsen er delt inn i "Ausser-Arosa" og "Inner-Arosa".

Veien opp fra Chur til Arosa er bare 2,8 mil, men det er en smal vei med over 350 svinger og en stigning på over 1.200 meter. Det er ikke alle steder det er plass til 2 biler i bredden og man kjører gjennom 6 bitte små landsbyer på strekningen. Det tar ca 1 time å kjøre opp - altså en snitt hastighet på under 30 km/t.

 …og ser egentlig slik ut

Byen har lenge vært kjent som et kursted på grunn av sin friske fjelluft, og har utviklet seg til en helårsdestinasjon for både aktivitet og avslapning. Om vinteren er Arosa en del av det større skiområdet Arosa Lenseheide, som byr på 225 km med løyper for ski og snowboard. Området er snøsikkert og tilbyr også andre vinteraktiviteter som aking, skøyter og vintervandring. Lenseheide er fast arrangør for alpin verdenscup. 

Arosa - med småhus og skihotell

 Om sommeren er Arosa et paradis for turgåere og syklister, med over 200 km med turstier. Populære attraksjoner inkluderer "10-innsjø-turen", Arosa Bärenland (en fristed for «pensjonerte» sirkusbjørner) og "Ekornstien" hvor man kan mate ekorn for hånd. Om sommeren får overnattingsgjesterc et "Arosa Card" som gir gratis tilgang til en rekke aktiviteter, som taubaner, museer og badeplasser.

Fjellandskapet over Arosa

Arosa kan nås med en imponerende togtur fra Chur med en avstikker fra Rhätische Bahn (Glacier Express). Det er en rute som er kjent for sine spektakulære broer og flotte utsikt.  Det er og mulig å ta en gondolbane opp fra dalen til toppen av Weisshorn (2.653 moh.). Dette er den høyeste fjelltoppen som er tilgjengelig (uten klatretau og fjellsikring) i dette området.

Det finnes noen hundre fjelltopper i Sveits med det navnet. Det mest kjente fjellet som heter Weisshorn i ligger i Wallis-Alpene. Det er 4.505 meter høyt og regnes av mange fjellklatrere som et av de flotteste og mest utfordrende fjellene i Alpene på grunn av sin pyramideform og snødekte topp. Fjellet ligger mellom dalene Anniviers og Zermatt, og er en av flere ikoniske 4000-meterstopper i dette området, sammen med blant annet Matterhorn og Monte Rosa (det høyeste fjellet i Italia). Weisshorn ble besteget for første gang 19. august 1861. Tar man Gornegrat banen opp fra Zermatt kan man i klart vær se toppen av Weisshorn i Willis-Alpene (og telle over 10 andre fjelltopper på over 4000 meter).

San Bernardino, Graubünden, Sveits

San Bernardino er en viktig geografisk fjellpass i Sveits. Veien går over fjellet med en spennensde og svingete vei. Dersom man heller vil se lysarmatur og reflexmerker er det mulig å kjøre tunnelen under fjellet. Tunnelen er helårsvei - passet er vinterstengt. Passet ligger på grensen mellom den tysktalende og  med den italiensktalende delen av Sveits

Dette er et historisk fjellpass, som er 2 066 meter på det høyeste. Det har vært brukt siden romertiden og var en viktig handelsrute i middelalderen. Veien over passet er kjent for sin natur med mystiske myrområder, glitrende fjellvann (som Lago Moesola) og polerte steinformasjoner fra istiden. Passveien er vanligvis åpen fra mai til november, da den stenger på førstevsnøfall om høsten (vi kjørte over dagen før)

For å sikre en helårsforbindelse ble San Bernardino-tunnelen åpnet i 1967. Tunnelen er en del av motorveien A13. Den er 6,6 kilometer lang og er et viktig alternativ til den mer trafikkerte Gotthard-tunnelen, spesielt for trafikk mellom Øst-Sveits og Ticino-kantonen i Italia

San Bernardino-landsbyen ligger ved foten av passet. Det er en liten italiensktalende landsby. Den har historisk vært et kursted, men har de senere årene utviklet seg til en helårsdestinasjon for både ski og fotturer.

San Bernardino markerer et viktig skille i Sveits, hvor den tysktalende regionen (Graubünden) møter den italiensktalende (Misox-dalen, som fortsatt ligger i Graubünden, men leder ned mot Ticino). 

(1986 - 1996 - 2025)

San Faustino, Graubunden, Sveits

San Faustino er et viktig historisk landemerke i landsbyen Castel San Pietro i Mendrisio-distriktet i Sveits, og er direkte knyttet til den nærliggende festningen Castello Nuovo. Dette er i den italiensk talende delen av Sveits.

San Faustino refererer til et område som ligger over landsbyen Castel San Pietro i kantonen Ticino og ved foten av San Bernadino passet. Her ligger ruinene av to  bygninger - et middelalderens tårn og en kirke. Dette området er ansett som en av de viktigste arkeologiske utgravningene i Sveits.

Castello Nuovo, som betyr «den nye borgen» på italiensk, var en festning som ble bygget på 1100- og 1200-tallet. Den var en del av et større forsvarssystem som beskyttet dalen. Navnet "den nye borgen" ble gitt for å skille den fra den eldre festningen i Castel San Pietro.

Både San Faustino og Castello Nuovo er viktige på grunn av sin historie. Arkeologiske funn viser at området har vært bebodd siden jernalderen, og senere under romertiden. Festningen og kirken spilte en stor rolle i middelalderen, da de kontrollerte en strategisk rute fra Nord-Italia og inn i Sveits. Ruinene gir et innblikk i regionens militære og religiøse historie. I dag er stedet er borgruinene et populært reisemål for historieinteresserte.

Sacro Monte di Varallo, Piemonte, Italia

Sacro Monte di Varallo er et av de mest kjente og eldste av de såkalte "Sacri Monti" (hellige fjell) i Nord-Italia). Det ligger på en høyde over byen Varallo i Valsesia-dalen, i regionen Piemonte. Byggingen av Sacro Monte di Varallo ble initiert i 1491 av den fransiskanerbroren Bernardino Caimi. Etter en pilegrimsreise til Det hellige land ønsket han å skape et "Nytt Jerusalem" i Europa, slik at de som ikke kunne reise til Palestina, kunne oppleve Jesu liv og lidelse i et nærmere tilgjengelig område. I realiteten er det nok heller bygget for munkene som levde lukket innenfor klosterets murer. Uansett - komplekset er utformet som en detaljert rekonstruksjon av de viktigste stedene i Jerusalem og Palestina.

Klosteret  består av en stor basilika og 45 separate kapeller, som er spredt langs en sti som snor seg oppover fjellet. Hvert kapell er en "scenisk" fremstilling av en episode fra Det gamle eller Det nye testamente. Disse scenene er gjort levende, og består av over 800 fargerike statuer i tre eller terrakotta i naturlig størrelse, plassert i et bakteppe av detaljerte freskomalerier. Blant de mest fremtredende kunstnerne som arbeidet her, finner man Gaudenzio Ferrari, som bidro med mange av de mest kjente skulpturene og maleriene.

I 2003 ble Sacro Monte di Varallo, sammen med åtte andre "Sacri Monti" i Piemonte og Lombardia, inkludert på UNESCOs verdensarvliste. De ble anerkjent for sin unike kombinasjon av religiøs arkitektur, kunst og landskap, som på en symbolsk måte skal vise  kristen tro og historie.

I det første  kapellet vises en illustrasjon av 

historiens 2 første menneskene - Adam og Eva - 

ved overrekkelsen av det berømte eplet…

…men hvem er da alle disse

menneskene i bakgrunnen?

Komplekset ligger oppe i en fjellside over byen Varello Sesia. Man kan komme opp via en bratt, men strevsom fottur, eller med en moderne taubane fra sentrum av Varallo. Det er og mulig å kjøre opp med bil, men det blir en lang omvei….

—-oOo—-

En kort presentasjon av Sacro Monte di Varallo

https://youtube.com/shorts/F9KAODWNfiE?si=3jmjmc7BXRJq-1RC

- - - - - -

De ni hellige fjellene (Sacri Monti) i Italia som står på UNESCOs verdensarvliste, ligger i regionene Piemonte og Lombardia. De ble innlemmet på listen i 2003.

Disse komplekse anleggene består av en serie kapeller og andre arkitektoniske trekk, bygget på 1500- og 1600-tallet, og er dedikert til ulike aspekter av den kristne tro. De er bemerkelsesverdige for sin vellykkede integrasjon av arkitektur og billedkunst i et vakkert naturlandskap. Her er de ni hellige fjellene:

Piemonte

 * Sacro Monte di Varallo (Varallo)

 * Sacro Monte di Crea (Serralunga di Crea)

 * Sacro Monte di Orta (Orta San Giulio)

 * Sacro Monte di Oropa (Biella)

 * Sacro Monte di Ghiffa (Ghiffa)

 * Sacro Monte di Domodossola (Domodossola)

 * Sacro Monte di Belmonte (Valperga)

Lombardia

*  Sacro Monte di Ossuccio (Ossuccio)

*. Sacro Monte di Varese (Varese)

Varallo Sesia, Piemonte, Italia

Varallo Sesia ligger i regionen Piemonte, i provinsen Vercelli, ved foten av Monte Rosa-massivet. Byen er delt i to av elven Mastallone, som renner ut i elven Sesia. Byen regnes som det kulturelle og historiske hjertet av Valsesia-dalen - rik på kunst og har mange kirker, som for eksempel Chiesa di Santa Maria delle Grazie med fresker av kunstneren Gaudenzio Ferrari.

Byen Varallo Sesia er en gammel by. Den ble omtalt allerede i 1060 og historien viser at byen den gangen het «Varade»,. Senere, i 1083, ble kalt «Varale». Dette mener byens ca. 7.000 innbyggerne beviser at byen er over 900 år gammel. 

Byens store sønn var nok general Giacomo Antonini (1792–1854). Han var en revolusjonær person som tjenestegjorde som offiser i Napoleon Bonapartes hær. Han var medlem av den politiske organisasjonen Unge Italia og spilte en rolle i revolusjonene i 1848. Under slaget ved Monte Berico mistet han høyre arm. Et monument av han står midt på broen Prato som går over elven Mastallone.

Byens mest kjente landemerke er derimot Sacro Monte di Varallo («Det hellige fjellet i Varallo»). Dette er et pilegrimssted som ble opprettet i 1491 som et fransiskaner kloster av munken  Bernardino Caimi. Klosteret står nå på UNESCOs verdensarvliste. Det består av en basilika og over 45 kapeller som inneholder mer enn 800 statuer og 6000 figurer, som forestiller scener fra Jesus liv.

Italia har en rekke fjell som har hatt stor religiøs og åndelig betydning i århundrer, både i førkristen og kristen tid. Disse "hellige fjellene" er ofte steder for pilegrimsreiser, religiøse samfunn eller storslåtte kapellkomplekser. 9 av disse kapellkompleksene står på UNESCOs verdensarvliste. 

De er etablert mellom slutten av 1500-tallet og 1700-tallet, er de bygget for å være åndelige erstatninger for de som ikke kunne dra på pilegrimsreiser til det (såkalte) hellige landet. De mest berømte hellige fjellene i Italia kalles «Sacri Monti»  (hellige fjell), ligger i Nord-Italia. Hvert Sacro Monte-kompleks består av en rekke kapeller spredt langs en sti opp et fjell, som hver inneholder detaljerte skulpturer og fresker som skildrer scener fra livet til Jesus, Jomfru Maria eller andres ulike helgener. Her er en oversikt over de 9 Sacri Monti i Piemonte og Lombardia som i dag står på UNESCOs verdensarvliste:

• Sacro Monte di Varallo (Vercelli)
• Sacro Monte di Crea (Alessandria)
• Sacro Monte di Orta (Novara)
• Sacro Monte di Varese (Varese)
• Sacro Monte di Oropa (Biella)
• Sacro Monte di Ossuccio (Como)
• Sacro Monte di Ghiffa (Verbano-Cusio-Ossola)
• Sacro Monte Calvario di Domodossola (Verbano-Cusio-Ossola)
• Sacro Monte di Belmonte (Torino)

Disse stedene representerer en dyp forankring av tro og åndelighet i det italienske kulturen, der naturens storslagenhet blir ett med italiensk relegion, kunst og historie. Disse hellige fjellene ble oppført på verdensarvlisten i 2003. Det finnes en video på YouTube som viser en del hellige stedene i Piemonte og Lombardia

—-oOo—-

Noe mer info om et par av steden på denne listen

• Sacro Monte di Varallo regnes som det eldste og mest imponerende, bygget som et «Nytt Jerusalem» i Alpene.
• Sacro Monte di Varese er også kjent som «Rosenkransens hellige fjell» med 14 kapeller som leder opp til en basilika.
• Sacro Monte di Orta er dedikert til Frans av Assisi, ligger vakkert til på en høyde opp fra Orta San Guilio med utsikt over Lago di Orta
• Monte Soratte ligger nord for Roma har vært et hellig sted siden antikken. I førkristen tid var det viet til guden Soranus. Senere ble det et kristent tilfluktssted, og en legende sier at pave Sylvester I søkte tilflukt her. Det er hjem til flere eremittboliger og et kloster.
• Monte Mucrone  ligger nær pilegrimsmålet Oropa i Piemonte, og er kjent for sin forbindelse til den helliges Pier Giorgio Frassati, en moderne helgen som elsket fjellklatring. Fjellet er et populært sted for pilegrimer og turgåere som ønsker å gå i hans fotspor.

• Santa Caterina del Sasso er ikke et "fjell" i seg selv, er dette eremittklosteret bygget spektakulært inn i en bratt klippevegg over Lago Maggiore. Hensikten er den samme som for Sacri Monti, men dette er kanskje litt mer tilgjengelig - uansett er det et kjent sted for pilegrimer som søker åndelig ro.

Link til filmen på You Tube

https://www.youtube.com/watch?v=IkWc304qJHU

- - - - - 

Le Rocher de Roquebrune, Provence-Alpes-Côte d'Azur, Frankrike

 

Den mest kjente røde fjellformasjonen langs Middelhavskysten er Le Rocher de Roquebrune i den franske regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur

Denne spesielle rødbrune klippen stikker ut fra horisonten i Var-området, nær byene Fréjus og Saint-Raphaël, med en enestående utsikt over Middelhavskysten. Den er et geologisk spesialitet og er derfor et beskyttet naturområde.

Det finnes også andre områder med rødaktig stein langs Middelhavet, da det er vanlig i visse geologiske formasjoner som sandstein og porfyr som det er en del av i denne regionen.

Villefranche-sur-Mer, Provence-Alpes-Côte d'Azur, Frankike

Villefranche-sur-Mer

Villefranche-sur-Mer er en sjarmerende liten by og kommune på Den franske rivieraen, i departementet Alpes-Maritimes. Byen ligger kun seks kilometer øst for Nice og ti kilometer vest for Monaco, klemt mellom fjellene Mont Boron, Mont Alban og Mont Vinaigrier.

Villefranche-sur-Mer

Byen har en av Middelhavets dypeste naturlige havner, Villefranche-bukta, som gir en utmerket og trygg ankringsplass for store skip og luksusyachter. Landskapet er preget av bratte åser som går opp til 520 meter, med bygningene som klamrer seg fast i fjellsidene. De smale, trange gatene i gamlebyen fører ned mot den livlige havnen, som er full av restauranter og kafeer.

Inngangen til «Rue Onscure»

Villefranch-sur-Mer har en rik historie. Navnet "Villefranche" betyr "den frie byen" og stammer fra 1295 da Karl II av Anjou, greve av Provence, ga innbyggerne skattefritak for å oppmuntre dem til å bosette seg ved kysten. Byen var lenge en del av grevskapet Nice, som igjen var tilknyttet hertugdømmet Savoie. På 1500-tallet ble det bygget et stort citadel, Citadelle Saint-Elme, for å forsvare byen mot angrep. I 1860 ble byen, sammen med resten av Nice-regionen, en del av Frankrike.

«Rue Onscure» under bebyggelsen

Den gamle veien ned til havnen ble bygget som en tunnel gjennom husene for å kunne skjerme innbyggerne, som et bomberom, mot fiendtlig angrep. Den er 130 meter lang og går gjennom husene ned til havnen. På midten er det en tverrforbindelse slik at det ville være mulig å evakuere både opp i byen og ned til havnen.

«Rue Onscure» under bebyggelsen

Gamlebyen, med sine fargerike hus, trange smug og historiske fontener har en flott atmosfære. Den berømte «Rue Obscure» er en overbygd passasje fra 1200-tallet som er verdt et besøk. Chapelle Saint-Pierre er et kapell dekorert av den kjente franske kunstneren Jean Cocteau. Han dedikerte utsmykningen til byens fiskere og kapellet er et symbol på byens maritime historie. Den imponerende festningen, Citadelle Saint-Elme, fra 1500-tallet huser i dag rådhuset, et konferansesenter og flere museer, inkludert Volti-t og Goetz-Boumeester-museet.

Turist på svai utenfor Saint-Jean-Cap-Ferrat

Byen har en fin steinstrand, Plage des Marinières, som ligger rett nedenfor togstasjonen. Havnen, med sine tradisjonelle fiskebåter, er et naturlig samlingspunkt for både lokale og turister. Byens beliggenhet gjør den egentlig til et ideelt utgangspunkt for å utforske resten av den østlige Côte d'Azur, med enkel tilgang til både Nice og Monaco via tog eller buss.

Leste du om båten til 5 milliarder som lå utenfor Antibes? Til orientering er det her Rinas Akhmetov har villaen sin i Saint-Jean-Cap-Ferrat  - som er halvøyen som stikker ut fra Villefranche-sur-Mer

—-oOo—-

Det finnes flere steder i Frankrike som heter Villefranche. "Villefranche-sur-Mer" kommunen omtalt over. I tillegg finnes det også en "Villefranche-sur-Saône", som ligger lenger inn i landet i departementet Rhône, omtrent 25 km nord for Lyon.

Her er en video som viser mer av Villefranche-sur-Me

- - - - - - 

Monaco

Monte Carlo

Monaco ligger ved Middelhavet, bare noen kilometer fra den italienske grensen. Her bor det ca 50.000 mennesker hvorav ca 10.000 er født i Monaco. De øvrige er innflyttere med tykke lommebøker for Monaco regnes som et av Europas dyreste land å bo i og også en av landene med de største personlige formuene. Hvor mange som har «hytte» eller leilighet/hus i Monaco er vanskelig å si, men det er krav til formue når man søker om flytting hit.

Monaco er en liten stat. I hele Europa er det bare Vatikanet som er mindre enn Monaco. Språket er fransk, men det snakkes også en lokal dialekt som kalles monegastisk. Dette er et gammelt romersk språk som kan høres ut som en ustrukturert blanding av fransk, engelsk og italiensk. 

Det Oseanografiske Museet

Monaco er et fyrstedømme som i hovedsak består av en enkel by med 9 bydeler. Den gamle byen ligger på en odde ut mot havet. Her ligger det det imponerende oseanografiske museet og under dette den berømte  tunellen som brukes under Formel 1 billøpet Monaco Grand Prix. Den nyere bydelen ligger med leiligheter og hotell oppover fjellsiden bak havnen. Sentrum av Monaco heter Monte Carlo og det er her du finner det berømte kasinoet, fyrstepalasset til Albert 2 og hans familie, og det er her du finner de mest eksklusive butikkene.

I Monaco regner man med at man trenger en minimums årsinntekt på drøyt EUR 500.000 for å kunne leve komfortabelt, selv i et samfunn der ingen fastboende som betaler skatt på inntekt. Man antar at det bor over 40.000 millionærer i denne lille staten. Det er heller ingen skatt for selskap som har sitt hovedkontor i Monaco - og da kan man jo bli litt forundret av at norske skatteflyktninger velger Sveits når de klager på et høyt skattenivå i Norge…

 

 

På det Ocenografiske museet er det et imponerende saltvanns akvarium. Det største har en frontflate som er 10 meter bred og 10 meter høy. Dette inneholder en mengde ulik fisker fra små fargerike anemonefisk til store haier. I tillegg er det en mengde andre og litt mindre akvarium som viser mangfoldet i  havet. Stillheten inne i museet står i sterk kontrast til støen fra en vanvittig trafikk like utenfor. 

(Tidl. besøk 1987 -  2003 - 2014 - 2016 - 2025)

 

Èze, Provence-Alpes-Côte d'Azur, Frankike

Utsikten fra hagen Jardin Exotique d'Èze

Èze er en liten landsby på den Den franske riviera - på en bratt klippe mellom byene Nice og Monaco. Den lille byen kalles ofte for «ørneredet» på grunn av den dramatiske utsikten over Middelhavet. Det er den gamle delen av Èze (Èze-Village) som ligger på toppen av fjellet (429 moh.). Her er gatene så smale at biler ikke kan kjøre, og du må utforske til fots. Brosteinsbelagte smug, blomstrende bougainvillea, kunstgallerier, små butikker og spennende kafeer gir en følelse av å reise tilbake i tid

Èze-sur-Mer - i bakgrunnen

Den spesielle hagen (Jardin Exotique d'Èze) ligger i ruinene av et gammelt slott på toppen av landsbyen. Hagen er fylt med en imponerende samling av kaktuser, sukkulenter og andre eksotiske planter. Den er mest kjent for sin panoramautsikt, som regnes for å være en av de mest fantastiske på hele Côte d'Azur. Like utenfor selve landsbyen ligger en av Fragonards berømte parfymefabrikker. Her er det gratis omvisning gjennom produksjonsprosessen der man og kan lage sin egen parfyme.

En bratt, men populær tursti som går fra Èze-Village - landsbyen på toppen, ned til Èze-sur-Mer - landsbyen som ligger ved havet, heter «Nietzsche-stien». Den har fått navn etter filosofen Friedrich Nietzsche, som skal ha funnet inspirasjon ved å gå opp og ned her. Turen ned tar rundt 45–60 minutter, men (NB) det tar betydelig lenger tid og mer krefter å gå opp igjen.

«Pinsenc av Sverige sitt slott»

Èze er et populært reisemål, spesielt som en dagstur fra Nice eller Monaco. De fleste turister besøker den øvre delen av landsbyen, Èze-Village, mens den nedre delen, Èze-sur-Mer, er en roligere kystlandsby med sine strender langs Middelhavet.

Fra denne byen har man en av de flotteste utsiktene av den franske riviera, og derfor prins William av Sverige, den eldste sønnen til kong Gustav V av Sverige, valgte denne byen som sin vinterresidens. Mellom 1923 og 1953 pleide kongefamilien å tilbringe feriene sine her. Helt frem til 1976 kalte man dette huset «Prins av Sveriges slott»

 —-oOo—-

Dette er kanskje ikke en by å besøke midt på dagen når solen står høyest - i alle fall ikke midt på sommeren og spesielt ikke hvis man har planlagt å klatre opp Nietzsche-stien. Dersom du vil opp, men ikke ser mon i å klatre opp stien, er det mulig å parkere mot betaling på toppen. Det er lurt å komme tidlig på dagen spesielt hvis du ønsker å parkere nært inngangen til landsbyen. Etter en bratt og svingete tur opp fra havet har man 4 parkeringsalternativ på toppen:

• Parking EFFIA  er et underjordisk parkeringshus som ligger sentralt på Place Charles de Gaulle.
• Place Figuiera og Place de la Colette utendørs parkering som ligger like ved selve byen.
• Oppidum-parkering ligger lenger unna landsbyen, men her er det en egen skyttelbuss inn til byen

Biot, Provence Alpes Côte d'Azur, Frankrike

 

Biot er en liten middelalderlandsby i Provence-Alpes-Côte d'Azur-regionen i Sør-Frankrike, strategisk plassert på en høyde mellom Nice og Cannes og bare 4 km fra kysten. Landsbyen er mest kjent for sin lange tradisjon innen kunst og håndverk, særlig for sitt unike glassblåseri.

Biot er verdensberømt for sitt spesielle glasskunst. Dette ble et sentrum for glassproduksjon på 1950-tallet, takket være ingeniøren og keramikeren Éloi Monod. Han revolusjonerte håndverket ved å perfeksjonere en teknikk for å skape "bobleglass" (verre bullé), der luftbobler bevisst fanges i glasset som et estetisk element. Det som tidligere ble sett på som en feil, ble Biots signatur.Du kan besøke glassfabrikken La Verrerie de Biot, som ble grunnlagt i 1956, for å se glassblåserne i aksjon og kjøpe de unike produktene.

Biot har en rik historie som strekker seg over 2500 år, med spor av romersk og tempelridder-bosetning. I middelalderen var landsbyen et viktig senter for produksjon av keramikk, spesielt store krukker som ble eksportert over hele verden. Keramikk er fortsatt en viktig del av Biots kulturarv.

Landsbyen har tiltrukket seg mange kunstnere opp gjennom årene. Et av de største trekkplastrene er Musée National Fernand Léger, et museum dedikert til den kubistiske maleren Fernand Léger, som bodde i Biot. I tillegg til glass og keramikk, finner du mange kunstnerverksteder og gallerier med smykker, malerier, skulpturer og andre håndverk. Selve gamlebyen er et pittoresk sted med smale brosteinsbelagte gater, arkader og steinhus fra det 16. århundre. Mange av gatene er stengt for biltrafikk, noe som gjør det til et perfekt sted å vandre rundt.