Lista, Nordberg fort, Agder, Norway

Under den tyske okkupasjonen fra 1940 til 1945 ble det bygget en mengde fort langs kysten. Disse skulle forsvare okkuperte områder dersom de allierte forsøkte å landsette styrker. Tyskerne vurderte nettopp Lista halvøya som et sted der det ville bli enkelt å landsette allierte styrker. Det flate landskapet på Lista gjorde det også enkelt å bygge en større og bedre flyplass som kunne erstatte den gamle flyplassen i Mandal (se egen beskrivelse). Dette resulterte i at det var betydelige byggearbeidet i området og tyskerne kalte derfor Lista for «Festung Lista». Nordberg Fort ble en del av dette forsvarsverket og her ble det satt opp flere 150mm. kanoner med en rekkevidde på 16.000 meter. Oppgaven var å beskytte allierte skip som passerte eller som forsøkte å landsette styrker. Oversikten og utsikten, samt det faktum at det nesten ikke var synlig fra havet, var nok en vesentlig årsak til at fortet ble bygget akkurat her.

Det var til en hver tid 100 soldater som var stasjonert på fortet. Kommandosentralen for kanonene var plassert på den høyeste toppen og her hadde befalet en utsikt på 270 grader mot havet utenfor. Kanonen på fortet ble derimot aldri brukt og fortet ble heller aldri beskutt av allierte fly. De konsentrerte seg heller om å bombe den tyske flyplassen og de tyske konvoiene som gikk langs kysten. Etter krigen ble anlegget overtatt av det norske forsvaret og de ville gjerne teste kanonen. Da gikk det ut melding til alle huseierne på Lista om å holde vinduene åpne slik at de ikke ble knust av lufttrykket. Forsvaret demonterte senere alle kanonene og smeltet dem om til spiker. I dag er det tydelige spor etter bunkers, skyttergraver og kanonstillinger, men det er bare en eneste russisk kanon som står igjen.

Fortet ligger i et vernet kulturlandskap på vestsiden av Lista. Dette området er rikt på fornminner. Like ved, på Penne, ligger det et stort helleristningsfelt. I dette området er det også gjort funn av pilspisser fra steinalderen og sverd og våpen fra bronsealderen. Hele anlegget er nå overtatt av Agder fylkeskommune og alle bygninger med installasjoner er fredet av Riksantikvaren. Lista er for øvrig et av de eldste landområdene vi har i Norge. Landskapet er skapt av isbreer med endemorener og jordsmonnet er særdeles fruktbart. Lista er også en yndet hekkeplass for trekkfugler.

Saltholmen fyr, Agder, Norway

"Det er mørkt og Lyset fra Saltholmen Fyr blinker op mod Byen" skrev Knut Hamsun fra altanen på jomfru Guldbransens hotell inne i Lillesand. Fyret ligger ytterst ute mot havet, i Storgapet ved innseilingen til Lillesand. Fyret er fortsatt i drift og på sommeren er det åpen for publikum. 

Det var grunneier Johannes Andersen fra Skauerøya som opprinnelig eide holmen Lille Saltholmen. Da det ble aktuelt å bygge et fyr her ute ble holmen i 1881 solgt til Statens Fyrvesen for kr. 160,-  Fyrvesenet satt opp bygningen mellom 1881-1882 etter en kongelig resolusjon fra 18. jan 1881. Fyret stod ferdig og lyset ble tent allerede 11. november samme år. Lyshøyden var da 11 meter over havet. Etter dette er det gjort en del nødvendig bygningsarbeid bl.a. for å skjerme beboerne mot kraftig vintervær.

Hovedbygningen er i betong, med en fyrmester bolig for en familie og med en vaktstue. Huset er bygget etter samme standard som mange andre fyr langs kysten, men det åttekantede fyrtårnet som er bygget rundt hushjørnet er helt unikt.Tegningene for fyret ble laget av danske C.F.A le Maire som var ansatt i fyrvesenet på denne tiden. Utenom hovedhuset består anlegget av et uthus (vaskehus), en sjøbod og en tilhørende brygge. Fyret ble automatisert i 1952 og da hadde det bare vært 5 fyrvoktere her i de 70 årene som hadde gått fra fyret ble tent i 1882. Han som var her lengst hadde navnet Oscar Theodor Fay og var fyrvokter på Saltholmen i 22 år.

Historien på Saltholmen er eldre enn fyret. På begynnelsen av 1800 tallet - lenge før fyret ble bygget - var navnet på denne lille øygruppen Kjeholmen. Predikanten Hans Nielsen Hauge (1771-1824) var en folkelig forkynner for Haugianerbevegesen. Han kom hit etter at han ble sluppet ut av fengsel i 1809 - under Napoleonskrigene som utspant seg langs Norskekysten mellom 1807 og 1814. Hans Nielsen Hauge reiste på denne tiden land og strand rundt - ikke bare for å forkynne, men også for å forsøke å starte opp næringsvirksomheter som folk kunne leve av. Det var matmangel i landet, men det var også et stort innsig av sild langs kysten og dermed var det også et stort behov for salt til konservering. Hans Nielsen Hauge så mulighetene og startet med saltutvinning på den gamle Kjeholmen og fra da av fikk den navnet Saltholmen. I Norge produseres det ca. 300 forskjellige typer akevitt. En av disse lages av Det norske Brenneri og den heter naturligvis «Saltholmen Akevitt fra Lillesand».....?

Grønningen fyr, Agder, Norway

Grønningen fyr har en beskjeden høyde på 14 meter over havet. Det er bygget på en liten begrenset holme øst for innseilingen til Kristiansand og ligger bare ca 2,2 km fra Oksøy fyr (se egen beskrivelse) tvers over fjorden. Grønningen er stort sett slik det ble bygget i 1877-78. Første gang lyset ble tent var 1. sept. 1878. Måten det er bygget på vitner om at det tross kort avstand inn til fastlandet kunne være en utfordring å holde seg fast i kraftige vinterstormer. Både fra sjøen og fra land er det lett å se den hvitmalte bygningen. Opprinnelig var det bygget en fyrmester bolig, et maskinrom med verksted og smie og 2 naust med en liten brygge og molo.

Fyret var bemannet frem til det ble automatisert i 1980. I 1994 ble hele anlegget fredet, og i dag kan man leie seg inn her - enten det er et lite seminar eller bare en rolig stund for noen få personer. Å sitte her i den blå timen og så se solen gå ned i vest kan ganske sikkert være en romantisk opplevelse. Her er det hele 30 sengeplasser fordelt på 8-9 rom. Fyret har ikke strøm og standarden er relativt enkel (for å si det kort). Innseilingen er både litt kronglete og grunn så det svarer seg å studere kartet før man tar den siste ankomsten - og ikke minst svarer det seg å lese værmeldingen før man fortøyer for natten. Hvis man ikke disponerer egen båt kan man organisere seg skyss fra Tømmerstø inne på fastlandet.

Oksøy fyr, Agder, Norway

Oksøy fyr var opprinnelig 36 meter høyt og etablert allerede i 1832. Fyret ligger på vestsiden av Kristiansand fjorden - i en "trekantet formasjon" mot Grønningen fyr (se egen beskrivelse) på østsiden av fjorden og Odderøya fyr midt i leia inn til byen - like øst for Flekkerøya. I likhet med flere andre kystfyr fra denne tiden var det første tårnet bygget i tegl. Senere (ca. 1900) ble dette erstattet av et nytt tårn i støpejern. I dag har fyret en lyshøyde på 47 meter og karakteristikken på lyset er 2 blink pr. 50 sek. med 8 sek. mellomrom. Lyset rekker 19 nautiske mil ut i havet og der dermed godt synlig fra Skagerrak. 

Oksøy fyr en av 19 store kystfyr i Agder. Dette var det første i landet som hadde linsesystem for å forsterke lyset. Den gang man monterte dette systemet med fresnell linser var det bare 2 andre land i hele verden som hadde tatt i bruk slike "nymotens greier" i fyrene sine.

På Oksøy ble det etablert en losstasjon rundt 1950. Denne ble noe senere (i 1979) flyttet inn til Kristiansand. Den første losstasjonen holdt til i det gamle styrehuset fra fiskeskøyten "Agder 2" som opprinnelig var fra lokalmiljøet rundt Flekkerøy. Den første fyrvokteren var C.J. Berg. Han hadde med seg en assistent som hadde krav på fri kost og losji ute på fyret og det innbefattet også 1 dram eller 2 daglig. Fyrvokter Berg hadde denne jobben i 38 år og da han døde i 1952 etterlot han seg kone og 25 barn....!

Lista fyr, Agder, Norway

Det åpne og værharde farvannet utenfor Lista har vært fryktet av sjøfarende til alle tider. Hundrevis  av fartøy har forlist i brenningene her. Allerede i 1788 ble det bestemt at det skulle bygges et kystfyr her slik at sjøfarende kunne holde god avstand til land. Penger ble satt av og argumentet for denne bevilgningen var "Middel til saadanne Ulykkers Afvergelse". Det var særlig folk i Flekkefjord som var opptatt av å trygge seilasene rundt Lista og inn til byen. Først i 1836 stod det første fyret ferdig ute i det flate og værharde landskapet. Til å begynne med var lyskilden en parafinbrenner med veke. I 1911 ble den erstattet av en glødehettebrenner og på tross av at fyret ble elektrifisert i 1922 gikk det fortsatt 10 år før lyset i tårnet ble elektrifisert i 1932.

Det første fyrtårnet ble bygget i stein og foret med murstein innvendig. Det var 34 meter høyt og fikk montert et blinkapparat som ga et blink i minuttet. Det ble tent for første gang 10. november 1836. Fyremyndighetene var ikke helt fornøyd med denne konstruksjonen og det ble derfor bestemt at det skulle bygges to nye fyrtårn slik at Lista dermed fikk 3 faste lys som sitt kjennemerke. Mellom 1851 og 1853 fikk man satt opp de to nye tårnene som var identisk med det første og alle 3 ble utstyrt med nye faste lys og nye fresnel linser. Dette gjorde den gang Lista til en av verdens største fyrstasjoner med hele 10 ansatte som stort sett bodde fast på stasjonen. Alle 3 fyrene ble tent samlet den 16. september 1853.

Utviklingen gikk derimot ganske raskt og allerede i 1870 ble det bestemt at 2 av fyrtårnene skulle flyttes og det opprinnelige tårnet skulle utstyres med et sterkere lys. Et av tårnene ble fraktet til Halten i Trøndelag, et ble demontert og en del ble satt opp på Svenner utenfor Larvik, mens resten ble brukt på Feistein fyr utenfor Jæren. I dag står fortsatt det opprinnelige fyret, nå med et blink hvert 4 sekund. Lyset har en høyde på 39,5 meter og det er synlig 17,5 nautiske mil ut i havet.

Samtidig med byggingen av det første fyret ble det tent et mindre ledelys på Varnes litt lenger nordøst på Lista landet. Dette skulle vise vei inn Listefjorden til Flekkefjord og til fjorden videre innover til Feda og Kvinesdal. Da den tyske okkupasjonsmakten bygde Varnes Fort ble dette lyset slukket. Senere ble det erstattet av en liten fyrlykt som heller markerte nordenden av Lista. På sørsiden av kystfyret står fyrlykten på Rauna, plassert et stykke ut i sjøen på toppen av en stor gravrøys fra bronsealderen. I tillegg til fyret står det en liten hytte ute på Rauna, den var satt opp slik at fiskere hadde et sted å søke ly i dårlig vær. Like innenfor Rauna ligger den gamle sjøredningsstasjonen på stranden ved Østhassel. Den er nå nedlagt, men bygninger er bevart og vedlikeholdes nå som en en del av Lista-museet.

Ved oppstarten av Lista fyr ble det bemannet av en fyrforvalter og hans familie. I tillegg hadde han en fyrkarl og en assistent i sin tjeneste. Fyrforvalteren hadde også inspeksjonplikt og overoppsyn med fyret på Varnes. Boligen som ble bygget på Lista er den som står der som "Fyrmesterboligen" den dag i dag. Det var 5 værelser, kjøkken og et lite loft. I tillegg var det en liten løe, en smie og et naust i Vågsvoldvika. Verken fyrkarlen eller assistenten fikk bo i fyremesterboligen da man forventet at de ikke hadde noen familie og derfor måtte finne seg sin egen bolig i nærheten. I dag drives det ikke lenger med landbruk på fyret - nå er det bare beitemark for en koloni med Alpakka'er og høylandskveg rundt fyret.

Og til slutt...
Du har kanskje lest i denne blog'en om de 3 fyrene som en gang stod på Lista, så nå har du fått hele historien om hvorfor de ble bygget akkurat her....

Sælør, Agder, Norway

Sælør er en øygruppe med mange navn. De mest brukte er Sæløer, Sæløyene eller Seli. Den lille øygruppen ligger like ved innseilingen til Korshavn - ytterst i Grønsfjorden - og dette er det første tettstedet man kommer til når man seiler rundt Lindesnes på vei vestover. De to største øyene heter Vestre Sælø og Østre Sælø. I 1966 ble disse to øyene knyttet sammen med en molo og etter denne moloen kom på plass ble det en mye tryggere havn for den lokale fiskeflåten. I dag er det nok flest fritidsfartøy som nyter godt av dette initiativet.

Øyene er kanskje mest kjent for sine mange kongebesøk - til sammen 11 historiske kongsnavn har vært i land her. Noen var nok bare innom, mens andre (som Olav den hellige) var her i lengre tider - se bare på denne imponerende listen:

• Olav Haraldson (1016-1028)
• Magnus den Gode (1047)
• Harald Håråde (1066)
• Inge Krokrygg (1156)
• Øystein Haraldson (1156)
• Sverre Sigurdson (1177)
• Inge Bårdson (1207)
• Håkon Håkonson (1224-1227)
• Christian IV (1604)
• Fredrik III (1649)
• Olav V (1983) 

Få (om noen) andre steder i Norge kan vise til en tilsvarende «gjestebok». Da Olav den Hellige overvintret her (i år 1028) tror man at han fikk satt opp en egen kirke. I dag kan man bare se restene av et byggverk, men de lokale står fast på at disse tuftene er rester etter denne kirken. Det er og funnet mange skipsvrak rundt Sælør. Like utenfor havnen er det registrert minst 3 skipsvrak som er tidsbestemt til Middelalderen. Noen av de mange andre vrakene er datert helt tilbake til 1300 tallet og dette har ført til at det er innført totalt forbud mot fritidsdykking rundt disse øyene. Øygruppen Sælør inngår også i Skjærgårdsparken og de fornminnene som er funnet på land og i sjøen blir derfor fredet eller i det minste registrert og ivaretatt for ettertiden.

Terrenget er åpent og fra det høyeste punktet på Vestre Sælør kan man se hele kyststripen mellom Lindesnes fyr og Lista fyr. Sannsynligvis er dette det eneste steder langs kysten der det er mulig å se begge disse kystfyrene samtidig. Dette punktet på øyen heter Kikkerheia og er nok blitt brukt av de lokale losene for å holde utkikk etter potensielle skip som seilte langs kysten eller som ville søke havn her og derfor trengte hjelp av lokalkjente i farvannet. 

For at losene, eller kanskje det også var kaperne som opererte her under Napoleonskrigene, skulle kunne ta ut peilingen mot havet ble det hugget inn en 16-delt kompassrose i fjellet her oppe. Denne kapervirksomheten, som pågikk i perioden mellom 1600-1800, var i realiteten en form for statsgodkjent sjørøvervirksomhet. Sjørøvere uten kaperbrev fra staten fikk som regel dødsstraff dersom de ble tatt - sjørøvere med kaperbrev fra staten var immune og kunne røve og drepe uten å bli straffet for det.

Et særpreg på Sælø er de hyggelige og gjestfrie menneskene som holder til her. Som i mange andre tilsvarende små lokalsamfunn langs kysten går man nesten gjennom eplehagene til folk som bor i de velholdte husene. I mange slike små samfunn (ingen nevnt...) er det ofte satt opp stengsler eller skilt med tekster som «Adgang Forbudt» eller «Privat». Slik er det ikke på Sælø. Her sitter folk i hagen og smiler velkommen til deg, stolte av å være en del av dette lille spesielle samfunnet helt ute i havgapet.

Og til slutt.....
Du har kanskje lest i denne bloggen om de 2 fyrene som stod på Lindesnes i gamle dager. Det ene av disse gamle fyrene stod ytterst på Lindesnes landet der det det nye fyret står i dag, mens det andre stod akkurat her på Sælø.

MS Palatia, Lindesnes fyr, Norway

"Sponfuglen" på Lindesnes

MS «Palatia» var opprinnelig et tysk frakteskip, bygget i Lubeck i 1828. Skipet tilhørte det tyske rederiet i HAPAG (Hamburg-Amerikalinjen). I 1940 ble det solgt til Sovjetunionen og allerede sommeren 1941 ble det konfiskert tilbake av den tyske marinen. Samtidig ble også navnet endret tilbake til MS «Palatia».

I Oktober 1942 ankom MS «Palatia» Kristiansand med 1.000 russiske krigsfanger ombord. Planen var at disse skulle fraktes til Ålesund der de skulle brukes til bygging av tyske festningsverk. Skipet hadde et mannskap på 34 personer - inkludert den norske losen Johannes Sandvik fra Stavanger - og et tysk vaktmannskap på 132 soldater. 

Skipet skulle gå i konvoi sammen med MS «Ostland» som også hadde 1.000 russiske krigsfanger ombord. Sammen med dem fulgte også 3 mindre følgebåter og tankskipet MS «Ostmor» som sammen med tysk flystøtte skulle sikre turen langs kysten. Allerede på vei ut fra Kristiansand grunnstøtte MS «Ostland» og i kaoset som da oppstod fikk den ene av følgebåtene motorstopp og måtte taues tilbake. Resultatet var at MS «Ostland» og MS «Ostmor» måtte returnere til Kristiansand sammen med 2 av følgebåtene og at den opprinnelige konvoien på 6 skip måtte fortsette med de 2 skipene som da fortsatt var sjødyktige - MS «Palatine» og den siste følgebåten.

Da båtene nærmet seg Lindesnes fyr ble det utløst flyalarm ombord i MS «Palatia». En engelsk fly patrulje med 4 rekognoseringsfly hadde oppdaget den lille konvoien. Et av flyene gikk ned under skydekket og slapp en torpedo før det forsvant over skydekket igjen. Torpedoen traff MS « Palatia» midtskips og i løpet av de neste 25 minuttene sank skipet like ved Lindesnes fyr.  

Både krigsfangene og soldatene forsøkte å redde seg i livbåter, flåter og på vrakgods. Følgebåten forsøkte å hjelpe til, men de tyske soldatene ble prioritert og krigsfanger som forsøkte å trenge seg frem i kaoset ble regelrett skutt. 225 mennesker ble reddet, mens 986 mennesker omkom, de fleste av disse var krigsfanger. I perioden etter forliset drev en mengde døde kropper i land langs stendene på Lista og det var en hektisk tysk aktivitet med å hente opp lik for å frakte dem vekk.

Etter dette tragiske forliset ble det ikke skrevet et eneste ord om hendelsen i dagspressen. Under krigen ble katastrofen fortiet av tyskerne og etter krigen ble den fortsatt fortiet av Norge og de allierte. Selv ikke i de bøkene som ble skrevet til frigjøringsjubileet i 1995 var forliset nevnt med et eneste ord. 

Under krigen var det over 100.000 russiske krigsfanger i Norge. De aller flest ble dårlig behandlet som slaver og satt til å utføre tungt kroppsarbeid. Det kan være noe å reflektere over når men kjører på E6, reiser med Bergensbanen eller Nordlandsbanen - som alle enten ble bygget, vedlikeholdt eller utbedret med utstrakt bruk av russiske krigsfanger. Det er nemlig slik at antallet døde russiske krigsfanger og tvangsarbeidere på norsk jord er langt større enn det totale tap av norske liv, både ute og hjemme, medregnet både sivile og militære.

I 1912 sank «Titanic» med mer enn 1.500 mennesker ombord (i hovedsak britiske aristokrater). Dette ble en verdensnyhet av dimensjoner. I 1944 sank det norske skipet MS «Rigel» med 2.800 mennesker ombord (i hovedsak russiske krigsfanger) på Helgelandskysten. Dette forliset ble også fortiet og saken ble knapt nok omtalt i media. 

En liten avsporing.....

Natten til 30. Januar 1945 ble det gamle tyske cruiseskipet «Wilhelmsen Gunstloff» senket av en russisk ubåt. Dette regnes fortsatt som verdens største skipskatastrofe. Skipet var bygget for å frakte ca. 1.600 personer, men på den siste turen under «Operasjon Hanibal» var det over 10.000 personer ombord. De fleste av dem var tyske kvinner og barn som flyktet fra den den russiske hæren fremmarsj i Øst-Europa under krigens siste dager. Ombord var det også mange sårede tyske soldater. Over 9.400 mennesker omkom denne natten og 5.000 av dem var barn.

Den største skipskatastrofen der et norsk skip var involvert skjedde på slutten av 2. verdenskrig. MS «Goya» (bygget på Aker Mek., Oslo) var konfiskert av Tyskland og ble brukt til troppetransport. Den 16. April 1945 ble det senket av en russisk torpedo i Østersjøen. Mer enn 7.000 mennesker omkom ved dette forliset.

Og så tilbake  til historien.....
Etter 1950 flyttet norske myndigheter et stort antall russiske lik fra mange lokale gravplasser til en massegrav på Tjøtta på Helgelandskysten (se egen beskrivelse). Der ble de gravlagt i massegraver ved siden av 2.500 omkomne krigsfanger etter bombingen av MS «Rigel». Denne flyttingen ble av mange betegnet som gravskjending og utløste en diplomatisk krise mellom Sovjet og Norge. Forholdet omkring denne makabre flyttingen var nok også en medvirkende årsak til at historien om de russiske krigsfangene forble fortiet. 

Flere av de omkomne russerne fra MS «Palatia» ble først bare gravd ned i en myr på Lista. Senere - da anstendigheten igjen kom til Norge - ble disse flyttet fra myren til gravplassen ved Spangereid kirke. 4 av de omkomne er ført opp med egne navn og de 5 siste er «ukjente». At disse 9 var omkomne etter forliset med MS «Palatia» - eller at det bare var 9 av over 900 omkomne - står det ikke noen om på gravstøtten.

Kunstneren Arne Vinje Gunnerud (bl.a. kjent for sine fredsinitiativ) laget et fredemonument som som heter «Pax» og fikk dette plassert ved Lindesnes fyr. Monumentet er inspirert av den sponfuglene som de russiske krigsfangene ofte laget. Monumentet ble avduket av Kong Harald den 21. Sep. 1997. I hans tale ved avdukingen minnet ham om hvilke store tap det russiske folket måtte tåle under 2. verdenskrig. Samme år ble vraket av MS «Palatia» lokalisert og klassifisert som en vernet krigsgrav. 

Og helt til slutt....
Den lille hvite og velholdte trekirken i Spangereid er ikke en hvilken som helst kirke - den er nemlig Norges aller første valglokale. I denne kirken ble den aller første runden av valgene til Riksforsamlingen i 1814 gjennomført. Det valget var Norges første nasjonale valg som egen selvstendig nasjon.

Flatholmen fyr, Rogaland, Norway

Flatholmen fyr ligger på en liten øy utenfor Tananger havn og rett øst for Rott. Fyret ble bygget i 1862 og ombygget i 1932, i 1952 og i 1984. I 1932 fikk fyret tåkelur og først i 1984 ble den gamle lampen skiftet ut og elektrifisert slik at fyret kunne automatiseres. Fyret på Flatholmen er egentlig ganske lite. Det er bare drøyt 8 meter høyt og har en rekkevidde på ca. 13 nautiske mil. Dette er derimot tilstrekkelig til at lyset er godt synlig mellom de større kystfyrene i sør (Feistein) og i Nord (Bragen). Senere er det satt opp et høyere og kraftigere fyr ved Kolnesholmane. Dette gjør innseilingen fra sør litt enklere og mer oversiktlig.

Skipsleden fra Jærens rev til Tungenes passerer alle disse fyrene og den er godt merket med lys og staker. Like sør for Flatholmen ligger de små øygrupper, Sørskot og Gårskot. Det sies at det under 2. verdenskrig var en tysk lastebåt full av brennevin som forliste mellom disse skjærene, men dette skipet er så vidt man vet aldri funnet.

Det er knyttet en spesiell og tragisk historie til Flatholmen i Rogaland. 

24. januar 1894 skulle fyrvokter Ingebret Andreas Olsen ro over sundet mellom Flatholmen og fastlandet med sine 2 sønner - Ansgar og Thorvald. Det var kraftig uvær denne dagen og da båten kantret i bølgene havnet alle 3 i det kalde vannet og båten sank under dem. De 2 småsøstrene, Bertine og Ester, stod alene igjen på Flatholmen og var vitne til ulykken. De fikk satt ut en ny båt og greide å ro ut for å forsøke å redde både faren og de 2 brødrene. De greide å få Anskar ombord, men både faren og Thorvald forsvant i brenningene og ble aldri funnet.

Historien om de modige søstrene vakte oppsikt langt utenfor Norges grenser og i dag er det reist en minnestøtte for dem i Tananger havn. 

Lyngør, Norway

 

 

Bebyggelsen ligger på flere øyer og er utilgjengelig uten båt. Det finnes verken bilveier eller biler ute på øyene. De små gangveiene som finnes, slynger seg flott mellom de gamle husene. I dag er det ca. 80 fastboende på Lyngør, mye takket være lokale virksomheter som restauranten Den Blå Lanterne, seilmaker Fredrik Brodersen sitt loft og Seilmakerfruens Kro. De fleste husene brukes som sommeboliger og i 1991 ble Lyngør kåret til Europas best bevarte tettsted.

 

Lyngør er en del av det store raet som strekker seg fra Jomfruland utenfor Kragerø, via Lyngør utenfor Tvedestrand og til Tromøya utenfor Arendal. Under siste istid var dette området dekket av et 3 km tykt islag. Da isen smeltet steg landet og dette utrolig flotte kystlandskapet vi har i dag åpenbarte seg.

 

 

 

Bebyggelsen ligger på flere øyer og er utilgjengelig uten båt. Det finnes verken bilveier eller biler ute på øyene. De små gangveiene som finnes, slynger seg flott mellom de gamle husene. I dag er det ca. 80 fastboende på Lyngør, mye takket være lokale virksomheter som restauranten Den Blå Lanterne, seilmaker Fredrik Brodersen sitt loft og Seilmakerfruens Kro. De fleste husene brukes som sommerboliger og i 1991 ble Lyngør kåret til Europas best bevarte tettsted. I dag er det fredelig her, men slik har det ikke alltid vært. 

 

I 1807 var det et stort sjøslag mellom den danske og engelske marinen like utenfor København. Under dette slaget ble det halvferdige skroget til en ny dansk fregatt ødelagt. Materialene fra dette vraket ble senere benyttet for å bygge den nye fregatten "Najaden", som skulle bli en av historiens meste berømte krigsskip i norske farvann. Den stod ferdig i 1812 og ble da beordret til Norge for å sikre handelen med matvarer mellom Norge og Danmark.

I Norge ble "Najaden" utstyrt med seks kanoner i tillegg til de som allerede var om bord. Nå gikk ikke alt så greit. Det kunne nesten se ut som om skipet var forfulgt av uhell - eller kanskje det heller var dårlig vurderingsevne fra mannskapet. Like etter ankomst i Norge mistet de ankerfeste og drev på land, og under en storm fikk de ødelagt riggen. På grunn av all disse uhellene fikk mannskapet nok av reparasjonsarbeid å ta tak i så det ble nesten ikke tid til noe militær opplæring.

 

I juli 1812 sendte den engelske marinen en flåte med krigsskip mot Sør-Norge og "Najaden" fikk da sammen med noen mindre norske båter i oppgave å forsvare landet. "Najaden" lå den gang trygt til ankers i fjorden ved Sandøya, sørvest av Lyngør, mens de engelske skipene seilte oppover langs kysten. Kapteinen om bord på "Najaden", Hans Petter Holm, var så sikker på at engelsmennene ikke ville seile inn i de trange fjordene med sine store linjeskip at han overså faren og heller konsentrerte seg om en bedre middag sammen med noen andre offiserer. Etter at måltidet var inntatt rodde kapteinen og en del av mannskapet inn til Sandøya for å ta et overblikk over situasjonen. Fra toppen av øya fikk de se det de ikke trodde var mulig. 

Det engelske skipet "Dictator" med 64 kanonen ombord var kommet seg på innsiden av revene, og var på vei rett mot Sandøya like sør for Lyngør. Mannskapene  kom seg raskt over i sine båter, beordret at ankertauene på "Najaden" skulle kappes og satte seil for å unnslippe gjennom den indre leden som gikk østover gjennom Lyngør.

 

Kapteinen om bord på det største engelske linjeskipet, "Dictator", var en skotte med navn James Stewart. Han gikk også under navnet "Mad Jim" og kan vel gjerne sammenlignes med den berømte kapteinen Jack Sparrow  i filmene "Pirates of the Caribbean".

 

Om bord hadde han en kjentmann da han seilte inn mellom øyene i Lyngør og dermed unngik han det store revet utenfor Sandøya. Inne i det trange farvannet rundt Lyngør måtte denne "Mad Jim" gjøre en hasardiøs operasjon for å greie å stoppe "Najaden".  Kapteinen på "Dictator" slapp anker og fortsatte rett mot lang til baugen stod på fast grunn. Da dreide båten rundt ankertauet slik at han fikk bredsiden rett mot "Najaden" og i samme øyeblikk kunne avfyre alle sine 64 kanoner samtidig. I løpet av 15 minutt var "Najaden" satt helt ut av spill. Den tok inn vann gjennom de åpne kanon lukene og skroget var i brann. Etter en kort periode spredte brannen seg til kruttlageret som da eksploderte. Av et mannskap på 315 ble 130 drept og 102 hardt såret før "Najaden" tippet over og sank.

 

På grunn av at "Dictator" la ut anker på vei inn greide de nå å trekke seg ut igjen. Dermed kunne de fortsette videre mot øst og unnslippe de mye mindre slagkraftige dansk-norske kanonbåtene som var underveid til sjøslaget. Da "Najaden" ble senket var det definitivt slutt for hegemoniet til den mektige dansk-norske marine. 

 

I dag er det den langt fredeligere "S/Y Vema II" som seiler gjennom det historiske farvannet rundt Lyngør.

 

 

 

Bud, Møre og Romsdal, Norway

 

Hustadvika er en av de mest værharde strekningene på hele norskekysten og helt her ute ligger tettstedet Bud som en siste utpost mot havet – omgitt av fuglefjell og maritim natur. Navnet Bud kommer av den gamle beskrivelsen "ei bu" som nok i denne sammenhengen betyr rorbu – noe som vitner om fiskerienes plass i denne lille bygden.

 

På høyden over Bud er det bygget et stort forsvarsverk som var en del av den tyske "Atlanterhavsvolden". Deler av dette kystfortet er nå restaurert og åpnet for publikum. På tross av sin relativt beskjedne størrelse (ca. 600 fastboende) har Bud absolutt hatt sin historiske betydning.

 

Det som kanskje ikke er så kjent er at det allerede i 1533 ble avholdt et stort riksmøte på Bud. Det var ganske spesielt da slike riksmøter tidligere bare var avholdt i de to norske hovedstedene Oslo og Bergen. At man den gang valgte Bud som sted kan ha vært fordi dette var det største handelsstedet mellom Bergen og Trondheim.

 

Dette møtet på Bud startet den 15. august og det var erkebiskop Engelbrektsson som sørget for å kalle sammen adelen. Begrunnelsen var at kong Fredrik I av unionen med Danmark og Norge var død og dermed skulle det formuleres et krav til valg av en ny konge. Erkebiskopen var derimot en luring for han fikk også med en diskusjon om den lutherske læres framgang, den sterke handelsposisjon som Hanseatenes hadde fått og en diskusjon om arveretten til Giske gods som på den tiden bestyrte betydelig landeiendommer og hele 196 ulike gårdsbruk. Av disse lå 126 på Sunnmøre, 57 i Romsdal og 13 i Nordland. Denne ambisiøse erkebiskopen greide vel bare så vidt å skjule sine egne personlige ambisjoner i denne prosessen.

 

Til dette riksmøtet kom det ca. 200 utsendinger, samt deres tjenestefolk. Dermed var nok dette møtet den største samlingen av geistlige og adelsfolk i Norge gjennom hele middelalderen. Det ble og holdt marked samtidig så det var trolig enda flere folk enn de som var der for å delta på selve riksmøtet. Kanskje det var årsaken til at de holdt på helt til 6. september før de ble ferdige med sakslisten.

 

De som ikke lar seg imponere av kystkulturen kan ta en ca. 6 km tur opp til Trollkyrkja. Dette er et grottesystem som i dag ligger ca.500 moh. og som er laget at et underjordisk system av elver gjennom et stort kalksteinsområde. Grottene ble åpnet så tidlig som i 1890. Inne i disse grottene renner det fortsatt en elv med ulike fossesystem og små kulper. Tidligere var det 4 grotter, men i dag har en av disse rast sammen. I de tre andre grottene er det mulig å utforske hvis man bare beveger seg med en ærbødig forsiktighet.

 

Kvitsøy, Rogaland, Norway

Øygruppen ligger i Rogaland, midt mellom Tungenes i sør og Skudenes i nord og er en av landets minste kommuner målt i areal. De som er flinke å telle på kartet påstår at det er like mange øyer i denne lille kommunen som det er dager i året. Til sammenligning er det bare registrert 250 øyer i Lillesand kommune, så påstanden om at det ikke er noe skjærgård på Vestlandet er feil. Kvitsøy er det sørligste av mange typiske små øysamfunnene man finner på denne delen av kysten. Beveger man seg videre nordover treffer man tilsvarende små øysamfunn på Utsira, Føyna, Røvær, Espevær, Brandasund, Bekjarvik og Bakkasund – og det før man i det heletatt begynner å nærme seg Bergen.

Bebyggelsen på Kvitsøy er det man kan kalle «typisk, praktisk og tilpasset vær og vind». Husene ligger lunt til mellom knausene og det er ikke alle som har kledning i tre. På tross av sin beskjedne størrelse er det 3 adskilte grupper med bebyggelser på øyene. Helt vest ligger Voldsøy. Her er det fergeforbindelse til Stavanger, lenger inn er det heller ikke mulig å komme med dagens bilferge. Når det er sagt så er det egentlig bortkastet å ta med bilen, her rekker man alt til fots eller på sykkel. Flytter man seg litt lenger nordvest kommer man til Naustvoll. Dette er en lun liten havn der husene ligger tett ut mot bryggene. Vandrer man enda et lite stykke mot nordvest så treffer man på «hovedstaden» i kommunen, Ystebøhavn. Dette er den største bebyggelsen og her ligger også bebyggelsen rundt en lun gammel fiskehavn. Ytsebøhavn ligger nesten midt inne i øygruppen. Havnen kan nås både via en godt oppmerket skipslei fra sør-vest eller via den noe trangere passasjen forbi varden på Revingen i nord-øst. For de som er spesielt interessert og som er flinke å lese sjøkart så finnes det også flere muligheter.

Livsgrunnlaget på Kvitsøy har vært fiskeri og landbruk. Her finner man også gode oppvekstsvilkår for hummer. En gang i svunnen tid var hummeroppdrett en stor industri, i dag er det meste av dette avviklet. Kommunen har derimot et flott hummer museum som absolutt er verd et besøk. Selv om mange av husene er overtatt som fritidsboliger for byfolk, bor det heldigvis fortsatt en del fastboende igjen her ute.

Midt inne på øyen ligger Kvitsøy fyr. Det gamle fyret ble opprinnelig bygget i 1829 og var da 18 meter høyt. Deretter forlenget med 7 meter i 1859 og i dag er fyret ytterligere forlenget til en høyde på 45 meter. Fyret er fortsatt i full drift, men i dag er det både automatisert og fredet. Historien om fyrene på Kvitsøy går langt tilbake i tiden. Det første vippefyret ble bygget på 1700 tallet og bestod da av en tønne med kull som ble montert på en 6 meter lang vippestang. Like ved fyret ligger Rogaland Trafikkstasjon. Det offisielle navnet er VTS - Vesel Traffic Services. De er ansvarlig for døgnkontinuerlig overvåking og regulering av havområdene fra Jærens rev i sør til Bømlafjorden i nord og er en av 5 tilsvarende trafikksentraler som ligger langs norskekysten. VTS regulerer den normale kysttrafikken, den store cruise trafikken inn til Stavanger og trafikk med oljetankere som skal inn og ut fra raffineriet på Kårstø.

Magma Geopark

Vestre Kvalen fyr

Magma Geopark er et område som ligger helt sørvest i Rogaland og navnet Geopark kommer selvfølgelig av den helt spesielle av geologien i dette området. Denne geologien har hatt en viktig betydning for regionen helt siden jernalderen. Den gang startet man med utvinning av jern i sjaktovner. Den moderne gruvedriften startet derimot opp først midt på 1700 tallet. I løpet av de påfølgende 250 årene har det vært en mengde ulike gruveaktiviteter i hele regionen. Både gruvedrift og gruvearbeidere har hatt stor betydning for lokalmiljøet. De fleste arbeiderne kom fra landene i Nord-Europa og de ble møtt med stor åpenhet, toleranse og ikke minst gjestfrihet når de kom til Norge – så de mange mytene om små introverte vestlandssamfunn stemmer dårlig med realitetene i denne perioden. Magma Geopark strekker seg over kommunene Bjerkreim, Egersund, Lund, Flekkefjord og Sokndal. Flekkefjord ligger i Vest Agder, mens de øvrige ligger i Rogaland.

Magma er smeltet stein, på overflaten heter det Lava og under jorden heter det Magma. For ca. 930 millioner år siden startet krystalliseringen av Magma ca. 20 km under jordens overflate i dette området. På den tiden lå det en massiv fjellkjede over Rogaland og Vest-Agder - en fjellkjede på størrelse med dagens Himalaya. Under disse enorme fjellene samlet det seg flytende magma i store magmakammer. Her ble den sakte avkjølt og i dag har erosjonen slitt ned fjellet slik at disse magma feltene ligger opp i dagen og dominerer hele landskapet. Det meste av denne erosjonen skyldes alle isbreene som i flere millioner år var i bevegelse over området, mens landet sakte hevet seg. I dag regner man derimot landhevingen som ubetydelig - bare ca. 1 cm pr. 500 år. Bergartene i området består i hovedsak av Anortositt som igjen har stor tetthet av mineralet Feltspat. Anortositt er en meget sjelden bergart som faktisk bare finnes i denne regionen, på noen få steder i Canada og på månen. Det er denne bergarten som danner de lyse feltene på månens overflate. De mørke bergarten i geoparken kaller Noritt, en bergart som har fått sitt navn etter Norge. I dag er den fortsatt stor gruvedriften i området og i den største gruven utvinnes det titanrike mineralet Ilmenitt.

Katland fyr

På en liten holme mellom Lindesnes og Lista ligger Søndre Katland Fyr – rett sør for Farsund, rett øst av Loshavn. Fyret ble bygget i 1878 og var bebodd i over 70 år. Alle byggematerialene måtte fraktes ut og de som rodde ut stein og sand til byggingen fikk en dagslønn på 2 kroner. Den første fyrmesteren var Abraham Severin Tønnesen fra Loshavn. Han hadde 8 barn, men det var kun 5 som vokse opp. Siden det ikke var mulig å følge vanlig skolegang ble det ansatt en guvernante som skulle stå for undervisningen. Ida Askildsen fra Haugesund flyttet da inn på fyret. Da tok det ikke så lang tid før Abraham og Ida giftet seg. De fikk fem barn, fire av dem ble født på Katland.

Den 5. november 1911 herjet en voldsom orkan i området - og telegrammet som ble sendt til fyrdirektøren i Oslo lød slik: «Huset var mer under vand end over. Sjøvand trengte ind i soveværelser. Et stykke av Bryggeveien er borte. Betydelig skade på huset og innbo og utendørarealer».

I løpet av vinteren 1936-35 var det 42 stormvarsler og 2 orkanvarsler. 14 desember 1936 traff en kraftig orkan Katland. Denne gangen ble det satt opp jernlemmer på alle vinduene og drikkevannstanken ble forseglet. Fyret lå bokstavelig talt omgitt av hav å alle kanter. Båtheis og kran ble ødelagt, solide fjellfester ble revet opp og forsvant i sjøen. Naustet var ødelagt av brottsjøer og svære kampesteiner. Innendørs var det oversvømmelser helt opp til fjerde etasje og saltvann strømmet ned i ferskvannstanken. Vinduene ble knust og vann fosset inn.  Vannet kom til og med ned gjennom skorsteinspipen, som er Katlands høyeste punkt. Fyrvokteren så ingen annen utvei enn å heise nødflagget. Beboerne i Loshavn sende da ut en båt. De manøvrerte inn mot Katland til tross for at skjæret var omkranset av brenninger. Der mottok de en flaskepost med en innkjøpsliste og et utkast til et telegram som skulle sendes til fyrets eier. Samme ettermiddag kom båten tilbake. Provianten ble halt inn ved hjelp av en 50 meter lang line og familien på Katland var berget.

I november 1957 var det et nytt uvær i dette området som må ha vært av enda større dimensjoner. Bølgene stod hele 15-20 meter over tårnet. Alt ble knust og kun tårnet var intakt. Helt opp i tredje etasje var vinduene og vinduskarmer slått inn. I kjøkkenet hadde vannstanden stått 130 cm over gulvet og alle etasjene var helt ramponert. Utenfor var alle stier og veier borte, og steiner på opptil 1 tonn var skyllet opp på land.

I perioden mellom 1940-45 var fyret slukket, men fyrmesteren måtte være i beredskap i tilfelle det ble nødvendig å benytte fyret. Etter krigen startet automatiseringsprosessen og det resulterte i at den siste fyrmesteren (Emanuell Tønnesen) flyttet ut  1. juli 1948 – og det var faktisk bare en tilfeldighet at både den første og den siste fyrmesteren var en Tønnesen. Den opprinnelige Fyrlykten hadde en rekkevidde på 13 nautiske mil og man forslo først å rive hele bygget, erstatte steinbygningen med et stativ og montere en gassdrevet lykt. Heldigvis står bygningen fortsatt som et monument over livet ute på fyret, men lyset drives nå av solceller

Lista fyr

Farvannet utenfor Lista er Norges største skipskirkegård. I 1781 strandet det hele 8 skip utenfor Lista i løpet av høsten. Lista ble derfor høyt prioritert da utbyggingen av fyrvesenet kom i gang på 1800-tallet. Det første fyrtårnet ble tent i 1836 - et 34 meter høyt tårn i hugget granitt. Etter hvert ble det et problem å kunne skille de enkelte fyrlysene langs kysten fra hverandre. For å unngå forveksling ble det derfor reist ytterligere to fyrtårn på Lista i 1853. Ordningen med tre fyrtårn varte fram til 1872, og i disse årene var Lista Fyrstasjon verdens største fyrstasjon. I 1872 hadde oppfinnelsen av de nye blinkapparatene gjort det mulig å skille de enkelte fyrene fra hverandre ved hjelp av ulik lyskarakter. To av tårnene på Lista ble derfor demontert og flyttet – det ene til Svenner og det andre til Trøndelag. Fyret er fortsatt bemannet og det er 30-40.000 besøkende hvert år. Nærmeste tettsted er Borhaug eller Vestbygda. Det er en liten kuriositet at Kommunen og Statens kartverk bruker navnet Vestbygda mens Vegvesenet konsekvent benytter Borhaug. Stedet har en sterk tilknytning til havet og havnen ligger trygt innenfor flere rekker med kraftige moloer. Her bor det ca 1500 mennesker og stedet er nok mest kjent som en kjølig plass da det er få dager i året som ikke har enten sterk vind eller tett havtåke.

Ryvingen fyr

 

Ryvingen er Norges sørligste fyrtårn og ligger på østsiden av innseilingen til Mandal. Det første fyret ble tent 20 oktober i 1867 og var kun en oljelampe på toppen av et bolighus. Den lyste hvitt med et kort rødt blink hvert minutt og var i drift i over 30 år. På den tiden bodde det bare en fyrvokter her ute. Sjøfarende klaget stadig på at lyset var for svakt og i perioden 1895-1897 ble det bygget et nytt fyrtårn på 22,5 meter. Dette var på den tiden landets mest moderne fyrlykt med det nyeste av fyrteknologi. Når det sto ferdig 25. august i 1897 var dette den nest sterkeste fyrlykten i verden – 13 ganger sterkere enn i dag.

Den første fyrvokteren var Hans P. Wraamann fra Bergen. Etter hvert bodde det 5 familier her ute og på det meste var det over 30 personer med en egen skole ute på fyret. De betjente bl.a. en kullfyrt dampmaskin som leverte elektrisitet til fyret og trykkluft til den nye tåkeluren. I 1920 ble fyret bygget om til gassdrift og bemanningen redusert til en fyrvokter og assistenter. 1 1957 flyttet familiene på land og i 1987 ble fyret helt automatisert. Fyrstasjonen ble fredet i 1994 og er i dag et kulturminne i Mandal kommune. Selve tårnet ble laget av Kampen Jernstøperi i Christiania og mekanismen som sørger for lysblinkene var produsert av Barbier og Bernard i Paris. Fresnell linsen i tårnet er den originale fra 1897 og gir 4 blink hvert 40 sekund.

Øygruppene Våre & Udvåre, Agder, Norway

Øygruppen Våre ligger like sør-øst for Lindesnes og like vest for Mandal. Den nordligste øygruppen kalles Våre og den sydligste og ytterste øygruppen kalles Udvåre. På selve Våre har det bodd mennesker i mange generasjoner og her ute var det en gang et lite og livlig samfunn som livnærte seg av fiske - og da spesielt at et godt hummerfiske. Dette resulterte i at befolkningen her ute ble velstående og lang riker enn de lokale bøndene som dyrket poteter inne på fastlandet - og dette var nok ikke alltid like uproblematisk. I dag ligger fortsatt de fleste husene med sine pittoreske naust i havnen på Vårøystrand.

På Udvåre er det satt opp en fyrlykt som ligger omtrent i rett linje mellom Norges eldste fyr (Lindesnes fyr, bygget 1658) og Norges sydligste fyr (Ryvingen fyr, bygget 1867).  Fyrlykten på Udvåre er nok beskjeden i denne sammenheng, men holder man syd av disse 3 fyrene, går man også klar av land. Det er mye vind og strøm i dette området og det kan i dårlig vær være utfordrerne å navigere i dette farvannet.

Hatholmen fyr

Hatholmen fyr ligger som ledefyr i innseilingn til Mandal. Fyret var bemannet fra det ble bygget i 1867 og frem til det ble automtisert i 1975. Etter automatiseringen ble det lite vedlikehold på dette som på flere andre kystfyr. Kystverket hadde mangel på ressurser til vedlikehold og Mandal Kytlag overtok da vedlikeholdsansvaret  for å kunne bevare stedet. Fyret er nå fredet og består av fyrvokterbolig med fyrlykt, uthus, hønshus, maskinhus, brygger båtopptrekk, naust og restene av en gammel taubane fra den lille havnen og opp til husene.

Haugesund

 

Haugesund er en liten kommune med ca. 33 000 innbyggere. Selve Haugesund ble skilt ut fra Torvastad kommune og gitt status som ladested i 1854. Deretter fikk byen status som kjøpstad i 1866, og vokste kraftig som følge av rike forekomster av sild i havområdene utenfor. Frem til dette var det liten bebyggelse i området, og det viktigste tettstedet mellom Stavanger og Bergen var Skudeneshavn på sydspissen av Karmøy. På tross av sin relativt nye historie har Haugesund likevel en sterk tilknytning til vikingtiden, spesielt siden Harald Hårfagres kongsgård på Avaldsnes ligger litt sør for byen. Harald Hårfagre ble etter sin død hauglagt på Haug ved Karmsund, et område som senere gav navn til byen og kommunen Haugesund. Litt nord for byen står riksmonumentet Haraldsstøtten på det stedet man tror at Harald Hårfagre ligger begravd. På den nordligste av Vibrandsøyene, Sørhaugøy, ligger Tonjer fyr. Fyret ble bygget i 1846 og består av en hvit fyrbygning med tårn og et rødmalt sjøhus.

Sula Vestland, Norway

Solund og Sula er øygruppen som ligger mellom Florø og Bergen, like ved munningen av Sognefjorden. Solund kommune har 900 innbyggere og 1 700 øyer. Et blikk på sjøkartet viser at det ikke er helt enkelt å navigere mellom alle disse øyene. På utsiden av øya Ytre Sula ligger Utvær fyr, norges vestligste.

Florø

Stabben fyr ligger like utenfor Florø med sine 10 000 innbyggere. Byen ble grunnlagt i 1860 og det var sild som startgrunnlaget. I dag er mye av næringsgrunnlaget knyttet til produksjon av fiskefor og oppdrett av fisk. Rett vest i havet ligger Statfjord feltet og Florø er forsyningsbase. På øya Kinn vest av Florø gjennomføres hvert år "Kinnaspelet". Den var her følgebåten til Sunniva strandet (se Selje). Kirken er fra 1100 tallet og bygget i samme stil som steinkirkene i Mosterhavn og på Selje.