Lykling

På Lykling i Bømlo kommune i Hordaland har det helt frem til 1990 lagt begravd en aldri så liten norsk industri hemmelighet. Det var mange som kjente til dette, men det ble aldri en del av den norske industrihistorien og kanskje var det hele også mest kjent utenfor landets grenser. Her drev man nemlig med stor gruvedrift etter gull. Gullet ble oppdaget i 1862, da bergmester Tollef Dahll fikk tak i en gullklump som en lokal gutt hadde funnet på Løklingheia. Av uklare årsaker ble det hele forbigått i stillhet. Ti år senere ble det på nytt funnet gull da geologen Amund Helland fant forekomster gull i Bukkeskinnskloven på Lykling, og igjen det hele forbigått i stillhet. Vendepunktet kom ikke før den nyutdannede læreren Rasmus Bødal kom til Lykling i 1882. En av hans elever fant en stor rød stein på skoleveien. Rasmuss Bødal tok denne med seg til Haugesund og søker råd hos geologene som på den tiden jobbet i Sandnes mannen Mauritz Kartevolls kobbergruver på Vistnes (Karmøy).  Det ble påvist gull, men det var lite penger i lokalmiljøet og derfor vanskelig å finansiere gruvedriften. Til slutt greide de å skaffe nødvendige midler med hjelp av Bratsberg koppergruver i Dalen i Telemark. Selskapet «Storhougen Interesseselskap» ble dannet for å ivareta driften. Like etterpå ble det gjort et stort gullfunn på bare 20 meters dyp og dermed var norgeshistoriens største gullrush i gang.

 

Etter dette deles historien mellom 3 ulik gruveselskap. «Storhougen Interesseselskap» selger sine rettigheter til engelske bergverksinvestorer for 35.000 pund eller kr. 860.000.  På den tiden var dette en astronomisk pengesum. «The Oscar Gold Mining Company Lmt» blir etablert og dette resulterte i flere sensasjonsoppslag i avisene. Selskapet ble det største på Lykling og skiftet etter hvert navn til «The Haakon Gold Mining Company Lmt.». På det meste var det 147 ansatte. Det ble satt opp store bygninger med kullfyrte stamper for å knuse steinen. Det ble bygget vaskeri der man trakk ut gullstøvet ved hjelp av kvikksølv og et stort laboratorium der man kunne skille kvikksølv og gull. Gullet ble smeltet om til store barrer og sendt ut på dampskip som lå og ventet i havnen nedenfor gruvene. Til sammen ble det tatt ut i underkant av 200 kg. rent gull. Gruvesjaktene var nå blitt over 200 meter dype, arbeiderne tjente 60 kroner i måneden, mens direktør John Daw Jr. i gruveselskapet tok ut en månedsgasje på 750 kroner i måneden. Selskapet drev gruvene på denne måten frem til 1910.

Det andre og nest største selskapet som drev gullgruver på Lykling var det helnorske «Bømmeløens Forenede Guldgrubekompagni». Dette ble lansert som et forsøk på å hindre at alle rikdommene skulle havne på utenlandske hender. Det tredje og minste gruveselskapet på Lykling var «The Haugesund Gold Mining Company Lmt.». Det var eid av hotelleier madam Maren Jonassen fra Haugesund. Hun ble viden kjent da hun avslo et tilbud om salg av selskapet. Budet var svimlende, hele kr. 900.000, men madam Jonassen ville ha minst en hel million på bordet for å selge. Året etter gikk selskapet hennes dundrende konkurs og alt var tapt.

I dag er alle gruvene kartlagt og sikret, stier er merket og hele området er vernet. Slik er det blitt et populært utfartssted og kikker du godt etter så skal det fortsatt være mulig på finne gull i kvarts årene, men husk at det er forbudt å ta med seg noen mineraler ut av området.

Knaben

Omtrent så lang nord du kommer i Kvinesdal kommune i Vest-Agder ligger det lille gruvesamfunnet Knaben. I gruvene tok man ut molybden som ble benyttet i stållegeringer – og som dermed raskt ble et viktig råstoff for en voksende våpenindustri. Når de første forekomstene ble avdekket trodde man i første omgang at det var snakk om verdifulle funn av grafitt. På den tiden var grafitt langt mer verdifullt enn molybden, og helt frem til 1778 var man overbevist om at det var grafitt i fjellet her. Slik var det helt frem til den svenske kjemikeren Karl Wilhelm Scheele konstaterte at det ble dannet svoveldamp ved oppvarming og at det derfor måtte være snakk om et annet mineral. Det nye navnet ble molybden. Tidlig på 1900 tallet startet man med forsøk der molybden ble lagt inn i stållegeringer. Man oppdaget da raskt at stålets egenskaper ble betydelig forbedret og samtidig kunne man konstatere at det var store forekomster i fjellet rundt Knaben – noe våpenindustrien ikke unnlot å merke seg. Kiloprisen på molybden steg dermed fra noen få kroner til over 40 kroner i løpet av kort tid og dermed ble det særdeles lønnsomt med gruvedrift på Knaben. På tross av dette stoppet driften helt opp flere ganger. I 1919 var det et opphold på 4 år. Det samme skjedde etter at Knaben ble bombet under krigen. Den beste perioden var mellom 1952 og 1963. Etter dette stagnerte driften og for å kompensere for tapte inntekter startet gruveselskapet med å selge ut arbeiderboligene som fritidsbolig. Samtidig (og på vanlig vis i Kvinesdal) så tenkte man at ting helt sikkert vokser like inn i himmelen, så den optimistiske kommunen investerte i både ny skole og ny svømmehall. Siste arbeidsdag i gruvene var 30. april 1973 – omtrent samtidig som den nye skolen og den flotte svømmehallen ble åpnet. På det meste var det over 150 gruvearbeidere i drift her og alle bodde i det lille samfunnet som etter hvert oppsto like nedenfor gruvene. I dag er det ingen fastboende på Knaben, mens både skole og svømmehall benyttes til leirskolevirksomhet. 

 

I den mest aktive perioden var det flere molybden gruver i Norge. De største utenom Knaben lå i Audnedal kommune (nå Lindesnes kommune) og i områdene rundt Flekkefjord, øst og vest for Sirdalsvannet, i områdene mellom Lund og Sokndal og i Ørsdalen i Bjerkreim kommune (se for øvrig tekst om Magma Geopark). Til sammen jobbet det hundrevis av arbeidere i disse gruvene, men den største og eneste som fortsatt var i drift etter 2. verdenskrig var gruven i Knaben. I fjellet nord for Knaben var det og en periode med mange aktive kobberkis gruver. Kobberkis og molybden går derimot dårlig sammen og kundene ville ikke ha dette blandet. Utvinning av molybden krever store vaskeanlegg og det blir mye slagg fra denne renseprosessen. På Knaben var det en gang 2 store vann, den ene er helt fylt opp med sand fra denne vaskeprosessen og hadde driften fortsatt ville man ganske raskt også ha fylt opp det andre vannet. En liten kuriositet er jo da at vassdraget som benyttes i Sira-Kvina Kraftselskap har ett av sine sitt utspring fra nettopp disse vannene.

 

Selve gruvebyen ligger på 630 moh. og de høyeste fjelltoppene er på nesten 1.000 moh. Mesteparten av Knabeheiene ligger mellom 750-850 moh. og byr på et praktfullt turterreng - både på sommer og vintertid.

Fotland Mølle

 

I Norge er det dokumentert mølledrift helt tilbake til på 1200 tallet. Møllene på Fotland er derimot av nyere dato og ligger i Hå elven på Jæren, en av Norges beste fiske elver med bestander av laks, ørret, ål, skrubbe, røye, stingsild og elveperlemuslinger. Grunnen under fossen består i hovedsak av den svake bergarten Fyllitt. Elven har gravd ut grunnen og selve fossen har derfor «beveget» seg nesten 200 meter mot øst etter siste istid.

 

Møllen ble etablert i 1668 og var i drevet av samme familie i 4 generasjoner. I Allerede ved oppstarten hadde skattefuten funnet ut at det var penger å tjene på Fotland. I 1723 var driften utvidet med 2 møller eller «aaquerner» som de den gang ble kalt. Det ble bygget en egen demning for å lede inn nok vann og møllesteinene ble hentet fra Selbu. Der hadde de drevet med utvinning av møllesteiner siden 1200 tallet. I 1847 ble møllene overtatt av Erik Berntsen Høyland fra Stavanger for hele 6 spesidaler. På det meste produserte møllene 300 tonn mel pr. år. I 1848 ble møllene modernisert - hovedsakelig for å male korn, men her ble det også drevet med andre aktiviteter som f.eks. stamping av ull for industrien i Stavanger og Sandnes. Her finnes det også en egen smie og i mellomkrigstiden var her til og med en potetmelfabrikk. 

 

Fotland kraftstasjon ble etablert i 1915 – anlagt på motsatt side av den samme fossen og i den tro at Time kommune da villa ha nok elektrisk kraft i «all overskuelig fremtid». Det varte i 3 år. Da må vi huske på at i 1915 var det bare lov å bruke strøm til lys og at det først i 1917 ble tillatt å bruke strøm til for eksempel oppvarming og pumper. For å kompensere et økt forbruk ble det bygget nye inntaksdammer for kraftstasjonen. Vannføringen i fossen ble dermed ustabil, men på den andre siden åpnet det seg en ny mulighet for å gå over til elektriske drift av møllene. Kraftstasjonen var i drift frem til 1972 og i dag er anlegget et teknisk museum for Time kommune.

I 1970 ble møllen nedlagt og i 1995 ble også den restaurert og er nå åpnet som museum og galleri.

Terland Klopp

Terland Klopp er Nordens lengste og best bevarte Huldikerbro, eller steinhellebro bro som er det lokale navnet. Den er 60 meter lang og har 21 løp for vannet. Bredden på spennene varierer fra 1 til 2 meter og broen består utelukkende av tørrmurt naturstein. Den første broen ble bygget her tidlig på 1800 tallet. På den tiden ble bøndene utskrevet til pliktarbeid for veibygging og vedlikehold. Den 7. mars 1840 søkte oppsitterne på gården Teerland om å få bygget en kjerrevei fra gården og frem til skyss stasjonen på Øygrey. Det tok 10 år å få denne veien og broen ferdig bygget. Allerede i 1867 måtte veien utbedres og broen utvides til en bredde på 3 alen (1,86 meter). De lokale oppsitterne måtte igjen sette arbeidsfolk på jobben. I perioden 1886 og frem til 1889  ble det bygget vei opp Gyadalen mot Tonstad. Man antar at broen da ble hevet og utstyrt med stabbesteiner som et ledd i sikringsarbeidet for en potensiell hovedvei over fjellet. I 1986 ble broen restaurert av Statens vegvesen og 17. april 2008 ble Terland Klopp endelig fredet av Riksantikvaren.

På den tiden konstruksjonen ble bygget skulle den dekke en oppgave ut over å kunne krysse elven. Under snøsmeltingen på våren var det ofte stor flom i elven og de mange tette karene på broen var med å regulere vannføringen i elven nedenfor. I dag benytter Sira-Kvina kraftselskap på Tonstad lang bedre metoder for å kontrollere vannføringer dersom det er fare for flom i elven.

Magma Geopark

Vestre Kvalen fyr

Magma Geopark er et område som ligger helt sørvest i Rogaland og navnet Geopark kommer selvfølgelig av den helt spesielle av geologien i dette området. Denne geologien har hatt en viktig betydning for regionen helt siden jernalderen. Den gang startet man med utvinning av jern i sjaktovner. Den moderne gruvedriften startet derimot opp først midt på 1700 tallet. I løpet av de påfølgende 250 årene har det vært en mengde ulike gruveaktiviteter i hele regionen. Både gruvedrift og gruvearbeidere har hatt stor betydning for lokalmiljøet. De fleste arbeiderne kom fra landene i Nord-Europa og de ble møtt med stor åpenhet, toleranse og ikke minst gjestfrihet når de kom til Norge – så de mange mytene om små introverte vestlandssamfunn stemmer dårlig med realitetene i denne perioden. Magma Geopark strekker seg over kommunene Bjerkreim, Egersund, Lund, Flekkefjord og Sokndal. Flekkefjord ligger i Vest Agder, mens de øvrige ligger i Rogaland.

Magma er smeltet stein, på overflaten heter det Lava og under jorden heter det Magma. For ca. 930 millioner år siden startet krystalliseringen av Magma ca. 20 km under jordens overflate i dette området. På den tiden lå det en massiv fjellkjede over Rogaland og Vest-Agder - en fjellkjede på størrelse med dagens Himalaya. Under disse enorme fjellene samlet det seg flytende magma i store magmakammer. Her ble den sakte avkjølt og i dag har erosjonen slitt ned fjellet slik at disse magma feltene ligger opp i dagen og dominerer hele landskapet. Det meste av denne erosjonen skyldes alle isbreene som i flere millioner år var i bevegelse over området, mens landet sakte hevet seg. I dag regner man derimot landhevingen som ubetydelig - bare ca. 1 cm pr. 500 år. Bergartene i området består i hovedsak av Anortositt som igjen har stor tetthet av mineralet Feltspat. Anortositt er en meget sjelden bergart som faktisk bare finnes i denne regionen, på noen få steder i Canada og på månen. Det er denne bergarten som danner de lyse feltene på månens overflate. De mørke bergarten i geoparken kaller Noritt, en bergart som har fått sitt navn etter Norge. I dag er den fortsatt stor gruvedriften i området og i den største gruven utvinnes det titanrike mineralet Ilmenitt.

Varhaug gamle gravlund

 

Den første kirken ble trolig bygget så tidlig som år 1200, og det er påvist flere forskjellige kirker som har stått på denne kirkegården. Dagens kapell, Varhaug kapell, ble reist i 1951 og er knappe 15 kvadratmeter stort, og har bare 14 jærstoler til å sitte på. Kirkegården er fredet og ligger ved Varhaug Gård i Hå kommune. Gravplassen er fra middelalderen og blir regnet som en av landets vakreste gravlunder – bl.a. fordi den ligger med en slik tilhørighet til den store jærske himmelen, den flittige jærske landbrukskulturen og ikke minst det det store havet like utenfor.

Tornehamn, Norrbotten, Sverige

Tornehamn ligger i Kiruna kommune i Sverige, på vestsiden av Abisko og innsjøen Torneträsk - cirka 11 mil fra Kiruna. Tornehamn har en spesiell plass i historien knyttet til jernbaneutbyggingen i Nord-Skandinavia: Stedet har navnet sitt fra en vik i Torneträsk som fungerte som en viktig havn for materialtransport med båt på innsjøen. Dette var avgjørende under byggingen av «Malmbanan» (Ofotbanen i Norge) mellom 1898 og 1903.

Byggingen av jernbanen førte til stor aktivitet i Tornehamn. Rallarene (jernbanebyggerne) bygde sine egne boliger her. Aktiviteten varte til jernbanen åpnet i 1903. I dag finner man blant annet Tornehamns rallarkyrkogård som et minne etter byggeperioden. Det ble satt opp et fyr på den østre odden ved Tornehamn for å lede båtene i mørket og dårlig vær. Restene etter fyret er bevart, og det er satt opp en minneplate der.

Tornehamn er et utgangspunkt for vandringer, blant annet til den gamle materialveien Rallarvägen og som en del av Nordkalottleden mot den norske grensen (Lappjordhytta på norsk side ligger 15 km fra Tornehamn). Stedet er nevnt i norsk musikk, da den norske sangeren Kari Bremnes laget kabareten og albumet Svarta Bjørn (1998), som åpner med sangen om fyret ved Tornehamn. Dette er altså et viktig kulturhistorisk punkt for å forstå tilknytningen og den felles historien mellom Sverige og Norge på Nordkalotten.

Dubrovnic, Kroatia

Dubrovnic blir ofte kalt «Adriaterhavets perle» - og det med rette. De første tegn til bydannelse går helt tilbake til første halvdel av det 7. århundre, da en gruppe med opprørere fra regionen Epidaurum slo seg ned her. De første kom fra en øy som heter Laus. På latin betyr Laus fjell og byens første kjente navn var «Lausa». Omtrent samtidig utviklet det seg også andre konflikter i området, deriblant et slaveoppgjør i områdene rundt de store eikeskogene inne på fastlandet. Dette opprører ble omtalt som «Dubrovnic», avledet av det kroatiske ordet Dubrava som betyr eikeskog. Konsekvensen ble at disse gruppene slo seg sammen og byen Dubrovnic begynte å ta form.

Etter hvert ble dette en viktig handelsby med egen skipsflåte. Fra starten av som en del av det bysantinske riket. I tiden etter det 4. korstoget (år 1205 til 1358) ble byen styrt som en enklave under bystaten Venezia, og ved freden i Zadar ble byen overført til det Ungarsk-Kroatiske kongedømme. Etter dette kom det og en periode som selvstendig republikk og fristat, med en glansperiode på det 15. og 16. århundre. Nedturen startet med et alvorlig jordskjelv i 1667. Byen fikk store skader, men på utrolig vis greide man å sikre de mange gotiske, renessanse og barokke kirkene, klostre, palasser og fontener. Alt dette innenfor en bemerkelsesverdig godt bevart bymur.

Øya Lokrum er vernet og ligger bare 5-600 meter utenfor havnen.  I 1023 ble det anlagt et benediktiner kloster her ute. På sluttet av 1700 tallet startet franske soldater å bygge et fort her ute. Dette ble senere fullført av østerrikerne i 1830-årene. I 1859 kjøpet hertug Maximilian av Østerrike (en Habsburger som senere ble keiser av Mexico) øyen for å bygge en villa i klassisk stil på ruinene av klosteret. Etter at han programmessig var blitt henrettet, ble øyen gitt tilbake til Habsburg-familien som en del av avtalen mellom Franz Joseph I av Østerrike og Leopold II av Belgia. I 1959 ble det anlagt en botanisk hage med planter fra Australia og Sør-Amerika. I dag er det mest turister som besøker øyen – både restauranten på ruinene av klosteret og nudiststranden som ligger på sørsiden av øyen.

Dubrovnic ble sterk skadet under den siste Balkan krigen. Jugoslavia hadde mistet sin stabilitet etter Tito og allerede en måned etter at Kroatia erklærte uavhengighet fra Jugoslavia (25. juni 1991) var en tredjedel av landet okkupert av serbiske styrker. Strategien var å bombe både militære og sivile mål med granat artilleri. Dette var en situasjon som skapte hundre tusenvis av flyktninger og som senere er betegnet som systematisk etnisk rensing. President Tuđman ba i en tale til folket (5. okt. 1991) om at hele folket mobiliserte for å forsvare seg mot det han kalte «Stor-Serbia imperialismen». Bare 2 dager senere eksploderte deler av regjeringens hovedkvarter i Zagreb, mens Tuđman befant seg inne i bygget. Påfølgende dag brøt Kroatia alle bånd med Jugoslavia og den 8. oktober feires fortsatt som landet frigjøringsdag. Etter hvert som denne konflikten eksellerte ble også Dubrovnic utsatt for angrep fra de serbiske styrkene. Skadene var betydelige, men takket være et stort og kostbart restaureringsarbeid finansiert av giverland og styrt av UNESCO, er byen satt tilbake til den stand den var i før krigen. 

Dette er selvfølgelig bra, men kanskje burde man unngått å skjule alle skadene i respekt for de som mistet livet og ikke minst for å minne tusenvis av besøkende om hvor skjør den europeiske freden egentlig er - det bare litt over 20 år siden dette skjedde. Dubrovnic står fortsatt på UNESCO listen over verdensarven, men den er fjernet fra listen over steder som krever spesielle tiltak for å bevares. Den norske vennskapsbyen til Dubrovnic er Sandnes i Rogaland.

Istanbul

 

Med en befolkning på 26 mill. registrerte innbyggere er Istanbul Tyrkia største og verdens 3. største by, etter Tokyo (37 mill.) og Chongjin (32 mill.). Plasseringen midt i Bosporos-stredet, der Svartehavet og Middelhavet møtes, gjorde sitt til at Istanbul tidlig ble det viktigste handelsstedet i det østlige Middelhavsområdet. Her går grensen mellom Europa og Arabia midt gjennom byen som strekker seg ut i begge verdensdelene med tydelige trekk fra begge kulturene. Istanbul har vært hovedstad i 3 forskjellige imperium. I grottene rundt byen har man funnet spor etter mennesker som levde her for over 5000 år siden.

Sagnet sier at da Byzas, som for øvrig var sønn av både den greske kong Nissos og av havguden Poseidon, en gang søkte råd hos orakelet i Delphi. Han ville vite hvor det var best å bygge en ny by. Svaret han fikk var at han skulle bygge «på motsatt side av de blindes land». Dette tolket han dit hen at det var på den europeiske siden av Bosporos stredet. Sett i et historisk perspektiv - og da spesielt rettet mot Østens kulturer målt opp mot vestens huleboerer - så kan man vel stille spørsmål ved om han valgte riktig side av stredet. Uansett slo han seg ned her og etablerte det som skulle bli byen Byzantium. Ca. 100 år etter dette (år 513 f.kr.) ble byen okkupert av perserne, senere skjedde det samme med både grekere og spartaner. Dette var i en periode med konstante konflikter mellom mange folkegruppene og også selv det makedonske kongedømme under kong Phillip II intok byen i år 340 f.kr. Etter dette ble det selvfølgelig bare rot med landegrensene inntil Alexander den Store tok over styringen av hele regionen i år 334 f.kr. Byen vokste stadig og selv i dag er det relativt tett mellom husene.

Romerriket hadde også sine strider her. De etablerte et imperium etter at makedonerne igjen var blitt jaget 146 f.kr. Keiser Septimus Severus likte derimot dårlig at hans romerske general Niger ble så mektig i området. Keiseren beordret derfor total ødeleggelse av hele byen med påfølgende massakre av alle innbyggerne som støtet generalen. Etter dette ble byen enda en gang gjenoppbygget, med sentrum i området rundt Hagia Sofia. Navnet på denne «nye» byen bla Antoneinia. I dag ligger alt dette innenfor den gamle bydelen av Istanbul. Etter denne striden var Instanbul i en kort periode hovedstaden i Rommerrike. Keiser Constantinus ga først byen navnet Nea Roma og etter hans død ble navnet endret til Constantinopel før det igjen ble endret til Stinpolis, Stinpol, Estanbul og til slutt altså til Istanbul.

Det var Constantinus som bygget Hagia Sofia i en periode da den ortodokse kristendommen stod sterkt i byen. Bygget ble satt opp med en enorm kuppel og det manglet ikke på dystre spådommer om hva et jordskjelv ville påføre av skader. Jordskjelv er ikke uvanlig på denne kanten og husene rundt er flere ganger jevnet med jorden, mens Hagia Sofia og den enorme kuppelen fortsatt er uskadet. Kirken er i dag et museum, men har opp gjennom historien også fungert moske i perioden fra 1453 til 1941. Derfor er den omgitt av 4 mektige minareter. Årsaken til at den ble omdannet fra kirke til moske var at Sultan Mehmed II inntok byen og innlemmet den i det Ottomanske riket. På plassen foran Hagia Sofia stod det den gang en mektig hippodrom som ble benyttet til hesteveddeløp. Her var det plass til 30.000 tilskuere og bygget var over 500 m. langt og 118 m. bredt. I dag er dette en åpen plass med flere «suvenirer» fra ulike røvertokt i Østen og Afrika.

Etterfølgende sultaner var derimot ikke helt fornøyd med Hagia Sofia som moske så i 1616 startet derfor Sultan Ahmed byggingen av en ny moske som skulle bli enda mer imponerende. Den ble utstyrt med 6 minareter og gitt navnet Sultan Ahmeds Moske, i dag bedre kjent som «den blå moske» pga. sin utrolige utsmykning med blå mosaikk bilder fra sultanens eget palass. Inspirasjonen fikk de derimot fra Hagia Sofia.

Sultanen hadde selv sitt palass like i nærheten. Det var inndelt i 3 hovedområder. I det ytterste område kunne hvem om helst komme inn og beklage seg til sultanens senatorer. Om man kom levende ut igjen var nok litt avhengig av kritikkens karakter. I det mellomste området var det kun sultanens soldater som fikk komme inn – en gang hvert år, og kun for å hente sine lønninger. I det innerste området var det bare sultanen og hans mor som fikk adgang, og det var her han hadde sine mange bad og sitt store harem. De to eneste som fikk lov til å bruke hest innenfor palassets murer var sultanen selv og hans mor, alle andre skulle gå. Palassets kjøkken (som er omtrent på størrelse med det norske slottet) ble brukt til å koke mat for både hæren og for store deler av byens befolkning. Dette var datidens sosialhjelp og en viss garanti for sultanens popularitet. Det var nemlig ikke en helt ufarlig posisjon å være sultan. Dersom det ble misnøye i befolkningen – tok folket enkelt livet av han. Ny familiemedlemmer stod alltid klar til både drap og kroning dersom det kunne gi dem viktige posisjoner i samfunnet. Mange av Sultanene hadde derfor ofte en kort og intens regjeringsperiode. De hadde og få leveregler ut over det de bestemte seg for på egenhånd. Han kunne f.eks. skille seg fra alle sine koner unntatt hun som hadde hans førstefødte sønn. Det var dette barnet som skulle overta dersom regjerende sultan døde på naturlig vis. Ble han drept led nok ofte arvingene den samme skjebne, og når arverekken var brutt var det og åpent for andre å trø inn på arenaen.  

Og ikke glem basarene....

 

....det er stedet der du finner alt det du aldri har hatt bruk for. Utendørs er det relativt seriøse lokale handelsmenn, innendørs florerer det med kopier av de fleste merkevarene verden har sett til nå.

Den gamle bydelen av Istanbul - med Hagia Sofia, Ahmed moskeen, restene etter hippodromen og ikke minst sultanens palass - står oppført som vernet på UNESCO listen. 

Ephesus, Ege Bölgesi, Turkey

Har du hørt om Paulus og hans brev til efeserne? Stemmer, det var her i Ephesus de bodde og i følge velbevarte funn i biblioteket i Ephesus skal også Paulus selv ha bodd i byen i 2 år. Ephesus er virkelig en av antikkens mest spesielle og imponerende steder. Allerede i før-kristen tid skal det ha vært over 250.000 innbyggere i denne livlige havnebyen. Husene hadde innlagt vann og avløp, det var kvinnene som styrte det meste og byens kulturliv blomstret – men det var riktig nok før disse brevene begynte å dumpe ned i «postkassen». Innenfor byens sentrum var det et velfungerende bibliotek der pergament rullene ble oppbevart i nedkjølte rør under jorden, det store Artemis tempelet (som ble regnet blant verdens 7 underverk), en imponerende idretts arena med plass til 15.000 tilskuere og ikke minst et enda mer imponerende amfiteater med plass til 35.000 tilskuere – i en enkelt sving. 

 

I dette amfiteateret arrangeres fortsatt årlige konserter. Siste gang Pavarotti sang her var det over 40.000 betalende på tribunen. Akustikken er så god at Pavarotti ba om at mikrofonene ble skrudd av og at konserten skulle fortsatte akustisk.

Ephesus må ha vært en utrolig imponerende by i sine velmaktsdager. Den var opprinnelig en stor havneby, men nå er det over 15 km ut til havet. Ferskvann fikk de inn i byen via enorme akvedukter som ledet vannet over fjellene. Det må ha vært nok av vann for her er det flere store fontener og mange romerske bad. I dag er ca. 1/3 av byen gravd ut og allerede nå har arkeologene problemer med å katalogisere alle funnene. Den over 3000 år gamle brosteinen i hovedgaten som går fra senatet på toppen av byen, via biblioteket og alle badene og ned til havnen er fortsatt i bedre stand enn en gjennomsnitts norsk motorvei. Imponerende å tenke på at under denne veien er det anlagt et avansert rørsystem for kloakk og avløp for over 2.000 år siden. 

Men Ephesus er ikke bare berømt for besøk av Paulus og Pavarotti. Den gang Ephesus var en del av det store romerske riket, og Julius Cæsar var i ferd med å utnevne seg selv til eneveldig romersk keiser, hadde han en relativt intim relasjon til Kleopatra i Egypt. Julius Cæser var gift i Roma. Kleopatra var gift med sin egen bror - noe som ikke var uvanlig i rojale egyptiske familier på den tiden (hun ble for øvrig gift med begge sine 2 brødre i tur og orden). Det var heller ikke uvanlig at søsken tok livet av hverandre, eller andre familiemedlemmer, for å sikre seg selv i arve rekkefølgen. Slik var det og i denne kongelige egyptiske familien. Kleopatra hadde flere søsken. Storesøsteren døde tidlig og to mindre brødre ble drept i tur og orden. Hun hadde og en lillesøster som het Arsinoe IV og hun begynte etter hvert å kritisere både Kleopatra og Julius Cesar så mye at han til slutt fikk henne arrestert og forvist til et fengsel i Ephesus. Der satt hun i mange år mens hun forsøkte å samle sin egen hær av soldater, helt til hun ble myrdet av noen romerske legionærer (som nok ikke handlet helt på egenhånd...).   

Izmir

Izmir er Tyrkias 3. største by med ca. 4,5 mill. innbyggere. Historien går tilbake til 3000 år f.kr. Da antar man at Trojanerne bygde en by i Tepekule. Her mener man og at den greske forfatteren Homer var født – mannen som i følge historien skrev de klassiske eposene om Odysseen og Iliaden. Odysseen handler om Odyssevs' hjemreise etter trojanerkrigen, og hans sønn Telemakhos' leting etter sin far. Teksten handler ikke om vold og maktbruk, men derimot om kløkt og mot. Iliaden derimot er et epos om en brutal episode i den trojanske krigen – en krig som de greske kongene førte mot byen Troja i Lilleasia etter at prins Paris av Troja bortførte Helena av Sparta. Denne krigen er sentral i gresk mytologi, og blir omtalt i en rekke skrifter, men av av disse er det bare Odysseen og Iliaden som er bevart i sin helhet. Det er stilt spørsmål ved om Troja virkelig kan ha eksistert, men moderne arkeologi har funnet rester av bosetninger som stemmer med beskrivelsene av Troja helt vest i Tyrkia.

I år 600 f.kr. ble Izmir totalt rasert av Lydianerne. Deretter ble den liggende i ruiner helt til Alexander den Store plutselig kom ridende over åsene i år 334 f.kr. Han stoppet opp og plantet flagget sitt i bakken mens han proklamerte at byen skulle gjenreises. Siden den gang har det alltid stått et stort flagg på akkurat dette stedet. Byen ble på nytt lagt i ruiner av et jordskjelv i år 178, men enda en gang gjenreist under den Bysantiske peroden. Etter denne perioden var byen i hendene på Arabere, Mongolere og Europeiske korsfarere helt til Mehmet den første innlemmet byen i det Ottomanske riket i 1415. Under Suleyman utviklet byen seg til et vesentlig handelssentrum - dominert av en gresk ortodoks majoritet i befolkningen, men også med innslag av armenere, jøder og muslimer. Etter at det  Ottomanske riket falt fikk grekerne kontroll over store deler av Tyrkia. I denne perioden ble tyrkere presset stadig lenger og lenger møt øst. Kemal Ataturk gjorde opprør mot grekerne og presset dem tilbake til kysten. Den 9. september 1922 tok han tilbake Izmir og denne dagen feires fortsatt som byens frigjøringsdag.