Hallstatt, Oberösterreich, Østerrike

 

Hallstatt er en liten, men spesiel landsby i regionen Oberösterreich i Østerrike. Denne byen er kjent for sin utrolig historie som særlig er knyttet til saltutvinning og det som defineres som «Hallstatt-kulturen». Hallstatt området har vært bebodd i over 7000 år, og nyere funn tyder på bosettinger helt tilbake til neolitisk tid (steinalderen). Årsaken til bosettingen er i stor grad knyttet til de store saltforekomstene i fjellet som ruver over landsbyen. 

Salt var en uvurderlig ressurs, for konservering og handel, og i en periode brukte man til og med salt som betalingsmiddel i steden for penger. Saltgruvene i Hallstatt regnes som verdens eldste kontinuerlig drevne saltgruver. Saltutvinningen ble organisert i stor skala allerede i bronsealderen (fra ca. 2100 f.vt.). Høydepunktet kom i den eldre jernalderen (ca. 800–450 f.vt.), en periode som har fått navn etter Hallstatt - «Hallstatt-kulturen» Denne kulturen var den dominerende i store deler av Sentral- og Vest-Europa, og regnes som forbundet med de tidlige keltiske folkene.

For noen år siden ble 1500 av gravene på «den nye» Hallstatt-gravplassen undersøkt. Funnene viser at det må ha vært stor velstand, drevet av den lukrative salthandelen. Mange av gravene inneholdt våpen av jern og bronse, smykker og importvarer fra Middelhavet.

Saltutvinningen fortsatte etter antikken og middelalderen. I 1311 fikk Hallstatt byrettigheter og da ble landsbyen et viktig handelssentrum. Mangel på plass, siden landsbyen ligger klemt mellom bratte fjell og innsjøen Hallstätter See, har preget bebyggelsen og arkitekturen der husene ligger tett oppetter fjellsiden eller i den bratte bakken ned til sjøen. Det er litt spesielt at det i den gamle bydelen bare er en gate, det er rett og slett ikke plass til flere. I 1745 ble Hallstatt nesten fullstendig ødelagt av en stor brann, men den ble gjenoppbygd etter gamle planer og skisser. Frem til sent på 1800-tallet var Hallstatt vanskelig tilgjengelig. Det var ingen skikkelig vei (da heller) og kunne bare nås med båt på Hallstätter See  eller via noen smale kløvstier stier ned fra fjellet. I dag er det noen smale enveiskjørte tunneler ned fjellsiden.

I dag er Hallstatt og de gamle saltgruvene et UNESCO verdensarvsted (Hallstatt-Dachstein/Salzkammergut kulturlandskap). Landsbyen er et svært populært turistmål og det er sannsynligvis omtrent like mange turister fra Østen som det er lokale innbyggere

Den gamle lille gravplassen ved kirken

En kuriositet i byen er gravplassen og oppbevaring av de døde ved den gamle kirken. Man begravde de døde på vanlig måte, men etter 10-20 år gravde man opp likene, renset beina og hodeskallen før de ble dekorert og oppbevart i et eget lite mosuleum «Benhuset»

«Benhuset» ved kirken - slik ble hodeskalle og store ben oppbevart

Den bemerkelsesverdige tradisjonen med dekor på hodeskaller er direkte knyttet til mangel på gravplass. Løsningen ble å gjenbruke gravene. Det lille mosuleet ble kalt «Benhuset» (Beinhaus/Charnel House) og det står ved St. Mikaels kapell ved den katolske kirken.

,

«Benhuset» - Dekorerte hodeskaller

Tradisjonen startet fordi man etter hvert ikke hadde mer plass på kirkegården. Etter omtrent 10 til 20 år etter begravelsen ble levningene (skjelettet) gravd opp for å frigjøre plassen til nye kister. Knoklene, spesielt hodeskallene, ble deretter renset og bleket i solen. Selve hodeskallen ble dekorert med malte motiver: De vanligste motivene er kranser av blader (laurbær, eik eller eføy), ofte for å symbolisere liv og evighet. 

Byens eneste åpne plass, torget ved havnen

 

En laurbærkrans (symbol på ære og seier over døden) ble typisk malt i grønt. En eikekrans (symbol på styrke) i brunt/gult. Mange av hodeskallene har også fått påført navn, yrke og dødsdato til den avdøde.

Makabert ?

Ja kanskje, men sett i lys av Hallstatt den gangen i praksis var en helt isolert by uten plass på gravlunden så dette var en måte å holde de døde familiemedlemmene i nærheten av byen og gjennlevende familier.

Denne tradisjonen med å dekorere hodeskallene, og deretter stable dem i benhuset, tillot folk å holde sine kjære nær (i motsetning til å flytte dem til en felles massegrav), samtidig som man overholdt behovet for gjenbruk av gravplassen. I dag inneholder benhuset over 1200 hodeskaller, hvorav over 600 er dekorert. Skikken ble offisielt stoppet på 1900-tallet, men den siste kjente hodeskallen ble lagt til benhuset så sent som i 1995 (den avdøde hadde da dette som sitt siste ønske).