Dachau, Bayern, Germany

Dachau er en tysk by i Bayern, omtrent 20 kilometer nordvest for München. Byens historie strekker seg tilbake til middelalderen, men den er dessverre mest kjent for noe langt mørkere - nemlig Dachau konsentrasjonsleir.

Dachau konsentrasjonsleir (KZ Dachau) var den første av de nazistiske konsentrasjonsleirene som ble opprettet. Den åpnet i mars 1933, bare noen uker etter at Adolf Hitler kom til makten. Opprinnelig var leiren ment for politiske fanger, men etter hvert ble den også brukt til å fengsle jøder, romfolk, homofile, Jehovas vitner, prester og andre som ble ansett som "fiender av staten".

Gjennom de tolv årene leiren eksisterte, ble over 200 000 mennesker fra hele Europa holdt fanget her. Titusenvis av fangene døde som følge av mishandling, sykdom, sult og henrettelser. Dachau ble et skremmende symbol på nazistenes brutalitet og umenneskelighet.

Etter krigen ble Dachau konsentrasjonsleir frigjort av amerikanske styrker i april 1945. I dag er leiren et minnested som er åpent for publikum. Besøkende kan se de bevarte bygningene, museene, gasskammer, krematorier og minnesmerkene som forteller den grusomme historien og lidelsene som fant sted her. Et besøk i Dachau er en sterk og viktig påminnelse om de mørkeste kapitlene i menneskehetens historie, og viktigheten av å aldri glemme. Dessverre er det tendenser til å snakke varmt om å bygge nye interneringsleirer blant noen av dagens autoritære ledere.

Bruk av slike leirer var derimot ikke en tysk oppfinnelse. Under det spanske opprøret på Cuba i 1890 brukte det spanske militæret slike leirer for å hindre at sivilbefolkningen skulle gjøre nye opprør. Den britiske generalen Robert Baden-Powell ledet forsvaret av byen Mafeking under Boerkrigen. I denne perioden tok han i bruk konsentrasjonsleirer for boerfamilier og afrikanske sivile, der tusenvis døde av sykdom og sult. Robert Baden-Powell brukte og et guttekorps til ordonanstjeneste i disse leirene. Det var den samme Robert Baden-Powell som etter krigen startet speiderbevegelsen (!).

Selv om disse leirene var forløpere til nazistenes system med konsentrasjonsleirer så er det viktig å understreke at de tyske leirene var betydelig mer brutale og at disse egentlig ble omgjort til tilintetgjørelsesleirer med industrialisert drap som formål. Leirkomandanten Theodor Eicke i Dachau regnes som en av de viktigste drivkreftene for etablering av slike konsentrasjonsleirsystemet i Tyskland.

—-oOo—-

Fotnote om Boerkrigene

Boerne var av nederlandsk, tysk og fransk avstamning etter  koloniseringen av Sør-Afrika på 1600 tallet og de levde stort sett som bønder  (ordet "boer" betyr  "bonde" på nederlandsk). De krevde uavhengighet fra England, noe som var årsakene til Boerkrigene i Sør-Afrika (1880-1882 og 1899-1902) I tillegg til soldater fra  kolonimakten og boer republikkene var det og frivillige fra et korps med nordmenn, som kjempet på boernes side.

Skann kodene eller klikk 

på logo for å lese mer

                
      knutjohansen.no                       Instagram      

Utrecht, Netherland

Rundt Utrecht finnes det tegn på bosetninger helt tilbake til steinalderen, men de første sikre tegnene på bydannelse er nedtegnet i kartene som Willem Bleau fikk laget rundt 1652. Man antar at byen startet som et romersk forlegning rundt år 50. Rhinens gamle løp var den gang grensen for Romerriket og dette fortet het først Traiectum. Dette ble til Trech på hollandsk og senere til Utrecht. 

Denne grenseposter for Romerriket ble stadig angrepet av germanere og i år 275 hadde romerne fått nok og forlot fortet. Etter dette ble det stille i nesten  400 år før man igjen ser livstegn fra Utrecht. Byen var da blitt senter for de kristne i Nederland, en posisjon byen hadde helt til 1579. I denne perioden ble det, for å markere Utrechts posisjon i kristendommen, til og med valgt en nederlandsk pave (Adriaan Florenszoon Boeyens). Han ble valgt i 1522 og var den siste paven som ikke var italiensk før Pave Johan Paul II. 

Teksten er oppdatert 2022 - bilder kommer senere

Kjeåsen. Vestland, Norway

Kjeåsen med utsikten mot Eidfjord

Historien om Kjeåsen startet under 1.verdenskrig. Da var det en soldat som desserter fra den tyske hæren. Han reiste til Norge for å finne et sted som var øde nok til at han aldri ble funnet. Da havnet han til slutt i Sognefjorden. Herfra vandret han over fjellet mot Hardangerfjorden og da han kom helt ut på kanten fant han et lite sted der han kunne livnære seg av en liten fjellgård. Siden det ikke fantes noen sti opp der fra Hardangerfjorden kunne han kontrollere hvem som kunne komme opp og hvem han ikke ville ha besøk av. Han laget seg stiger på de bratteste stedene og når lensmann eller skattefuten kom så kunne han bare trekke opp disse stigene slik at de ikke kunne fortsette - slik går i alle fall historien. Navnet Kjeåsen kommer muligens av at han ikke kunne ha andre dyr enn geiter på småbruket sitt og opphavet til navnet kom kanskje fra folkene nede i dalen så av og til så noen merkelige lys øverst i fjellsiden.

Anleggsveien opp til Kjeåsen

Da man noen hundre år senere skulle bygge Sima kraftverk måtte man ha en ekspansjons tunnel til kraftstasjonen inne i fjellet nede ved fjorden. Området rundt Kjeåsen ble valgt for denne tunnelen og dermed måtte man bygge en anleggsvei fra Eidfjord og helt opp til den lille gården - noe som i seg selv var en stor utfordring. I dag er det to store kraftverk i anlegget på Sima. Det er "Lang-Sima" som bla tatt i bruk i 1980 (500 MW med en fallhøyde på 1152 meter) og "Sy-Sima" som ble satt i drift i 1981 (629 MW med en fallhøyde på 620 meter). Til sammen er dette anlegget Norges 2. største kraftverk målt i installert effekt. Det som er spesielt med dette kraftverket er at det ikke finnes noen rørgater, men at alt vannet fra de store magasinene går i store loddrette tunneler til turbinene som står i store fjellhaller nede ved fjorden.

Den gamle taubanen på gården

---oOo---

Fotnote

En ekspansjons tunnel i slike kraftverk kobles sammen med selve turbinene slik at dersom disse må stenges så vil vannet ledes inn i ekspansjons tunnelen for å dempe det vanvittige vanntrykket i tunnelene. Alternativer er at dette vanntrykket ellers ville sprengt hele kraftstasjonen med turbiner og alt innhold rett gjennom fjellet og (langt) ut i fjorden dersom det trykket ikke var sikret i slike ekspansjons tunneler.  Utløpet av ekspansjonstunnelen måtte være over vannflaten på det øverste vannmagasinet for å unngå en vanvittig fontene...

Norges største kraftverk etter installert effekt er Kvilldal kraftverk i Suldal (1240 MW), dette inngår i Ulla-Førre anleggene. Kraftverkene på Tonstad (i Agder) inngår i Sita-Kvina anleggene og Kvilldal (i Rogaland) er begge mindre enn Sima kraftverk (i Vestland) målt i installert effekt, men hvis det måles i årsproduksjon så er de begge større enn Sima kraftverk. 11% av landets vannkraft og 27% av landets vindkraft produseres i Rogaland, mens 12% av landets vannkraft produseres i Agder.   

Osa, Vestland, Norway

Det som er igjen av fossen i Norddøla

Osa ligger inderst i Osafjorden, som er en smal fjordarm som går ut fra Ulviksfjorden - som igjen er en fjordarm av Hardangerfjorden i Vestland fylke. Dette er egentlig et litt øde og avsides sted, men med en spennende historie. Hele området var lenge brukt som beitemarker for lokale sauebønder, men så en dag dukket det opp noen fremmedspråklige ingeniører med industrielle planer og store ambisjoner.

Helt fra tidlige tider hadde dette vært en rute som er kjent som "Hallingskeidvegen frå Osa". Dette var både ruten opp til de gamle stølene på Ossete (som betyr "støl for Osa") og for folk som skulle videre over fjellet til Ulvik, Eidfjord eller Ullensvang. Denne smale gamle veien (som egentlig bare var en kjerrevei) ble brukt og brøytet som anleggsvei under byggeperioden.

Under krigen hadde tyskerne et stort behov for elektrisk energi til etableringen av flere aluminiumsverk i Norge - inkludert ett i Osa. Stedet var egentlig perfekt for dette, en øde trang fjord som var enkel å forsvare og store fosser i elvene Norddøla og Herbergselva som kunne reguleres til kraftverk. 

Det tyske selskapet Nordische Aluminium Aktiengesellschaft AG (etablert etter initiativ fra Hermann Göring) startet opp med storstilte planer om å bygge et kraftverk og et stort aluminiumsverk i Osa. Målet var å øke aluminiumsproduksjonen for den tyske krigsindustrien og disse planene førte til en enorm aktivitet i det lille lokalsamfunnet. I hele Norge skulle man øke kraftproduksjonen med 520.000 kilowatt for å kunne produsere 150.000 tonn mer aluminium. 

Rundt 1.800 mann, mange av dem tvangsarbeidere fra forskjellige europeiske land, ble satt i arbeid med å bygge anlegg, veier og tunneler. Dette ble en periode med intens byggevirksomhet. Til tross for den massive innsatsen ble verken kraftverket eller aluminiumsverket ferdigstilt. Dette regnes i dag for å være et av de største enkeltstående industriprosjekter under 2. verdenskrig. 

Tyskerne ga opp prosjektet i 1944 og den norske staten overtok den norske delen av selskapet som bl.a. ble delt og videreført som Årdal og Sunndal Verk (ÅSV). Årsakene til de opprinnelige planene ble skrinlagt var sannsynligvis en kombinasjon av tekniske og produksjonsmessige utfordringer, samt endrede prioriteringer og tap på flere andre fronter i krigen. Den tyske lettmetallutbyggingen i Norge under krigen ble en stor feilinvestering og la beslag på store ressurser i både Norge og Tyskland. Den 1. september 1986 fusjonerte Hydro og ÅSV od dannet det nye selskapet Hydro Aluminium.

Rester av den tyske taubanen opp til toppen

Da tyskerne trakk seg ut, etterlot de seg en rekke rester av utbyggingen, som jernbaneskinner, skrap, ødelagt matjord og noen spredte brannhydranter langt inne i skogen, samt restene etter en taubane fra dalen og opp på fjellet. Mye av dette er fortsatt synlig i terrenget. Mange av de halvferdige  industriprosjektene tyskerne etterlot seg i 1945 ble overtatt av staten og videreført etter krigen. Det skjedde med aluminiumsverkene i Sauda og på Herøya, og flere store kraftanlegg som Aura i Sunndal - men altså ikke i Osa.

I dag har NVE overtatt energi potensialet i Norddøla elven og via tunneler i fjellet lagt elven inn i Sima kraftverk i Eidfjord. Historien endte altså i et kraftverk, men noe aluminiumsverk ble det aldri i Osa. I dag er det i stedet utviklet et lite eventyr innen kultur og design i de gamle lokalene. Her har Osa Kulturverkstad etablert seg med utstillingslokaler, verksteder, atelier og konsertlokaler i de gamle bygningene. Osa ligger litt avsides, men å ta denne "omveien" anbefales.

En liten kuriositet er at den første fergefrie veien mellom Oslo og Bergen i en meget kort periode (og med spesialtillatelse) faktisk gikk gjennom de omtalte tunnelene mellom Osa og Eidfjord. I dag går trafikken over RV17 med den store Hardangerbroen og Hardangervidda (467 km) eller omveien E16 over Sogn, Tyin og Valdres (514 km).