Alpe di Siusi (Seiser Alm), Italy

Alpe di Siusi (Seiser Alm) er Europas største høylandsslette, ligger midt i nasjonalparken Parco Nationale Sciliar og er omtrent et helt ukjent område av alpene. En gang dekket den opp til 1/3 av hele Syd Tyrol. Dolomittene ligger som en krans rundt sletten med Langkofel i øst, Rosszähne og Molignon i sør («baksiden» av fjellet Rosengarten) og Schlern i vest. I nord er det bratte fjellsider ned til vintersportsstedet Val Gardena. I vest ligger Bolzano og i øst ligger Cortina d'Ampezzo. De høye fjellene sørger for at det er konstant og stabil klima. Den største byen under sletten er Castelrotto (grunnlagt år 982) den og ligger langs Strada del Vino, «vinveien» som dekker et stykke av strekningen fra Bolzano og sørover i retning Venezia.

Høyfjellsletten ligger på rundt 2.000 moh. og de eldste restene etter faste bosetninger er over 7.000 år gamle. På slutten av 1300 tallet var man skeptiske til å bruke slettene til beiter. Man var i følge flere sagn overbevist om at det bodde hekser i fjellene og at de fløy over slettene på vindfulle dager. Fra 1400 tallet og frem til i dag har slettene vært benyttet til mer permanente sommerbeiter og stølsdrift. Slik er det fortsatt og den eneste lyden du hører her er lyden av store alpe-kubjeller. En av årsakene til dette er at hele områder er stengt for biltrafikk mellom kl. 09:00 og kl. 17:00. Skal du inn med bil i denne perioden må du ha spesialtillatelse med formelle signaturer og stempel. Derfor reiser de fleste opp med kabelbanene som går fra Siusi og opp til den lille landsbyen Compatch. Herfra kommer du videre med heiser i alle retninger.

Den første som slo seg ned her i «moderne tid» var en kar med navn Max Aichner fra Tier. Han var besatt av tanken på å bygge seg en hytte tett opp mot fjellet Rosszähne. Med sine bare hender ryddet han grunnen og bar deretter opp alle materialene til hytten på ryggen. Hytten står der fortsatt og drives i dag som turisthytte av etterfølgere av Max Aichner. I nærheten ligger det en liten sjø som i følge sagnene ble dannet av tårene fra en lokal jente med kjærlighetssorg. For å komme dit må man gå med sikringstau langs en «Via Ferrata» (jerntrinn som er slått rett inn i den stupbratte fjellveggen). Bli her i mange dager og du har bare sett en brøkdel av landskapet.

Schlern

Bunnen av fjellet Schlern starter på 908 moh. og toppen ligger på hele 2.490 moh. Det er mulig å klatre opp veggen, men man kan også gå rundt på merket sti. Skal du opp må du først bestemme deg for hvilken av de 2 toppene du vil opp på. Et gammelt sagn sier at de hvite heksene som fløy over Seiser Alm på vindfulle dager hadde sitt tilholdssted på en av de 2 toppene av Schlern. Områdene rundt fjellet har vært bebodd siden år 888 – helt inntil det ble utslettet av kong Arnulf. Dette er for øvrig omtalt som en av hans mange store bragder. Løvehjerte den eldre bygde seg etter dette en stor borg og regjerte over området frem til en stor brann la hele dalen i ruiner (1857). Hva som var årsaken til denne brannen er det lite informasjon om, man så er det dertil bedre dokumentert hvorfor folk slo seg ned under dette fjellet. Det var rett og slett fordi det var et mildt og godt klima.

Den første som nådde toppen av Schlern var Johann Santer, en ivrig urmaker fra Bolzano. 2. juli 1880 stod han som første menneske på toppen. Etter det tok han samme turen over 400 ganger.

Langkofel & Plattkofel

 

De to fjellene, Langkofel ("Sasso Lungo") og Plattkofel ("Sasso Piatto"),  ligger like ved siden av hverandre og er på tross av dette formet helt ulikt. Plattkofel (høyre) er relativt enkelt tilgjengelig for en som er i utrolig god form, mens Langkofel (venstre) er bort i mot umulig å nå toppen på uten hjelm og klatretau. Av de 7 toppene som stikker opp på Langkofel er det 5 som er høyere enn 3.000 moh.

Legenden vil ha det til at Kong Laiadro en gang bodde her. Til han kom det en dag en vakker dronning som spurte om kongen kunne gi henne en plante som hun viste ville kurrere hennes alvorlig syke sønn. Kongen var for glad i plantene sine og avslo. Den vakre dronningen forsvant da umiddelbart i løse luften. Samtidig startet et veldig uvær rett over kong Laiadros borg og plutselig steg det opp et tårn av stein der borgen en gang hadde stått. Kongen (som antakelig hadde en smule høydeskrekk) kastet seg etter hvert ut fra toppen fjellet som steg opp og havnet (ikke helt overraskende) til slutt i bunnen av dalene under det nye fjellet. Neste morgen oppdaget en forbauset gjeter hva som hadde skjedd i løpet av natten. Det var visstnok da han skulle ha uttalt de bevingede ord: «Hvor i all verden kommer den lange steinen fra» - og etter den tid har navnet på fjellet vært Langkofel på tysk og Sasso Lungo på italensk. Moralen er kanskje at hvis man har et snev av høydeskrekk så man aldri svare nei til å luke litt i hagen – ikke vet jeg.  Når det gjelder Plattkofel er man derimot helt sikre på at den skrå flaten på sørveggen er dannet av gammel havbunn.

Den høyeste toppen (3.181 moh) har fått navn etter Paul Grohmann. Han var grunnleggeren av Østerrikes første alpine klatreklubb og også den den første som nådde toppen av Marmolada (høyeste fjellet i Dolomittene). Som en gest for dette fikk han oppkalt den høyeste fjelltoppen i Langkofel etter seg. Navnet ble endret fra "Sasso Levante" til "Ponta Grohmann" - "Grohmannspitze".

Rosengarten

 

Rosengarten er kanskje et av de flotteste fjellmassivene i Dolomittene. Dette massivet ligger og like ved grensen til den venetianske delen av fjellområdet. Man antar at disse fjellene er mellom 300-350 millioner år gamle og at de ble dannet av sedimentering på havbunnen. Dette er bl.a. dokumentert gjennom funn av definerbare sedimenter og fossiler av skjell – funnet helt opp på de øverste toppene. Man har og avdekket fossile fotspor etter dinosaurer som har beveget seg gjennom landskapet. Best bevart er sporene på toppen av Monte Pelmo. Her har dyret gått gjennom det som det som den gang var fuktig jord. Ekstra spennende blir jo dette når disse sporene avdekker at det er snakk om 3 helt ulike dyreraser som har gått i samme retning. Om den siste jaktet på den første eller den andre er det ingen som vet.

Hvis du på dette tidspunktet begynner å bli lei av å lese om disse fjellene, kan det kanskje være greit å kjenne til at en av Nord-Italias beste naturist senter ligger i dalen like under fjellet Rosengarten. Vil du derimot vite mer om fjellet kan du lese at det i dag er 18 fjelltopper i Dolomittene som er høyere enn 3.000 meter og alle står på UNESCO’s liste over verdensarven. Den 26. juni 2009 ble det spesifisert at Rosengarten, Latemar og Bletterbach på grunn av sin særstilling skulle stå oppført separat.

Passo Sella

Veien over Passo Sella går tett opp mot de mest imponerende fjellveggene i Monzoni masivet. Dette område ligger omtrent midt i sentrum av Dolomittene og fjellgruppen rammes inn av 4 frodige daler: Val Badia, Val di Livinallongo, Val di Fassa og Val Gardena. I disse 4 dalene ligger det så 5 viktige byer: Canazai, Selva di Val Gardena, Corvara, Colfosco og Arabba. Den eneste måten man kan forflytte seg mellom disse byene er over et eller flere av de 4 fjellpassene: Pordoi, Campolongo, Gardena og Sella.

Det høyeste fjelltoppen rundt Sella passet er «Boe» som er 3.151 moh. og virker helt utilgjengelig. Det går derimot en kabelbane nesten opp til toppen og det er bare ca. 200 høydemeter å gå før man er helt oppe. I godt vær vil du angre på at du ikke tok deg tid til denne turen. Fra toppen ser man nesten alle da andre toppene i Dolomittene. Bryr du deg ikke om utsikten så kan det kanskje greit å vite at toppen er som en steinørken uten noe form for vegetasjon. Det er kanskje dette som få deg til å tenke på Dantes Inferno når du oppdager de gigantiske revnene i fjellstrukturen.

Passo Pordoi

Det er utallige hårnålssvinger på vei opp til Passo Pordoi. Hver sving er nummerert med et eget skilt som også angir høydemeter. Veien slutter på 2.239 moh og her ligger basestasjonen til kabelbanen. Den tar deg helt opp på topp platået av Sass Pardoi. Banen ble konstruert i 1962 og fullstendig oppgradert i 1994/95. I dag har de 2 vognene en kapasitet på 65 personer hver og det tar bare 4 minutt å bli fraktet opp til toppen på 2.959 moh.

Canazai

Canazei er kanskje en av de beste vintersportsstedene i Italia. Tett opp mot topper på over 3.000 meter ligger det en mengde heisanlegg og et utall preparerte løyper med internasjonale mål - fra toppen av fjellene og helt ned til målområdet på byens torg. Fra sentrum i Canazai ser man og toppen av det snøkledde Marmolada. Dette er det høyeste av de klassiske Dolomitt fjellene og toppen på 3.342 moh. er konstant dekket av en isbre.

Marmolada, Veneto, Italy

Marmolada er det høyeste fjellet i Dolomittene. Det starter like øst for Trento og ca 10 mil nord for Venezia. Fjellet strekker seg ca. 6-7 km i øst/vest retning rett gjennom et imponerende område av Dolomittene. Det høyeste punktet er Punta Penia på 3.343 moh. Langs denne fjellkammen ligger det ytterligere 4 topper på over 3.000 meter.  I sør ender det hele i en 800 meter høy fjellvegg ned mot Val Pettorina og på nordsiden ligger den største isbreen i Dolomittene - «Ghiacciaio della Marmolada». 

Før første verdenskrig gikk grensen mellom Østerrike og Italia rett over toppen av Marmolada. Det østerrikske forsvaret bygget den gang en hel «isby» inne i breen (på 2.700 moh.). Den bestod av flere kilometer med lange ganger, brakker, kassamatter og egne lagerrom for ammunisjon og forsyninger. Når breen nå trekker seg tilbake dukker det stadig opp nye effekt fra den gang breen var bebodd av disse soldatene.

Den første som nådde toppen av Marmolada var den østerrikske klatreren Paul Grohmann fra Wien. Han var og den første som tegnet nøyaktige kart over Dolomittene og som allerede i 1877 forutså at Dolomittene en gang ville bli et populært turområde. I 1862 grunnla han en ny klatreklubb i Østerrike. Det var den andre av slike klubber i verdenshistorien (den første var British Alpine Club fra 1857). Som en egen gest i den forbindelse ble den siste ubestegne toppen på Langkofel (se egen beskrivelse) døpt om fra Sasso di Levante til Grohmannspitze.

 

Lago di Carezza (Karerzee)

På vei opp til det 1.750 meter høye Passo di Costalunga (eller Karer passet) går veien forbi et aldri så lite naturfenomen, Lago di Carezza. Dette er en liten innsjø som helt endrer karakter alt etter årstidene. Skogen rundt innsjøen er så intenst grønn at det tilsynelatende farger vannet. Dette er derimot bare det samme fenomenet som inntrer når himmelen farger havet blått. Vannet er krystallklart og man ser bunnen helt ned til 20 meters dybde om sommeren. På vintertid er det derimot bare 5 meter dypt. Da henter man ut den helt spesielle fiskestammen som lever her. Fiskene får overvintre i egne basseng for at man skal kunne bevare de få eksemplene som finnes av arten. Skogen her vokser sakte og nesten helt uten noen påvirkning av vind. Derfor er trærne i denne skogen spesielt ettertraktet av instrumentmakere fra hele verden. Alle disse fenomene har og gitt grobunn til flere merkelige sagn og fortellinger fra området. Fjellkjeden i bakgrunnen er derimot helt konkret og utgjør en del av Costalunga i Dolomittene.

Glorenza (Glurns)

Glorenza er en litt spesiell liten by som det er lett å overse. Dette er på mange måter middelalderbyen som alle glemte og som derfor fikk være i fred for både utbyggingskåte politikere og masende turister. Bymuren står slik den alltid har gjort og det er fortsatt bare 3 byporter inn til det sentrale torget. Innfor bymurene finner du fortsatt små bondegårder som tørker høyet på gammelt vis, håndlagde stiger for å høste eplene og trange gater med et lite hotell og noen få sjarmerende spisesteder.

Her er det ingen kjøpesenter og ingen travel biltrafikk – alle har tid til å sitte ned og høre på fuglekvitter. Byen hadde i 2010 hele 880 innbyggere og ligger i Trentino (som er i den italienske delen av Syd Tyrol).

Passo Stelvio (2.757 moh)

Stelvio passet er Italias høyeste fjellovergang. Det ligger mellom vintersportsstedene Bormio og Val Gardena – på veien mot Bolzano og Cortina D’ampezzo. Bilveien går på det høyeste opp til 2.757 moh. Utsikten er imponerende på begge sider av passet, men du oppdager raskt at det er vanskelige kjøreforhold. Hele 48 hårnålssvinger opp og omtrent like mange ned igjen. Kurvene er så krappe et det nesten er så vidt man kommer rundt i en engang. Kjøring med alt som er større enn en vanlig personbil er derfor strengt forbudt.  Den mest kjente trafikkulykken i dette passet er nok når den verdensberømte engelske racerbilkjøreren Stirling Moss kjørte utfor veien i 1990. Passet er nok like vel mest kjent som en utfordrende klatreetappe på sykkelrittet Giro d’Italia. Det første sykkelritt gikk over her så tidlig som i 1953. Nå stenges passet for biltrafikk en dag i August. Denne dagen arrangeres det sykkelløp over paset. Et sykkelløp med over 8.000 påmeldte. Hvor mange av disse som dør av utmattelse før de kommer til toppen er for øvrig litt uklart.

Veien over passet ble bygget mellom 1820-1825 og poenget var å knytte sammen provinsen Lombardia. Dette var en gang en del av Østerrike. Senere er som kjent Lombardia blitt en betydningsfull region i Italia. BBC programmet «Top Gear» har kåret dette til "The greatest driving road in the world" og utforløypen fra toppen og ned mot Val Gardene («Pista Stelvio») er en av de mest krevende i Wold Cup. Denne passerer for øvrig like utenfor kjøkkenvinduet til alpinlegenden Gustavo Thöni – han som hadde den stygge uvanen å slå vår egen Erik Håker. Tar man disse treningsforholdene i betraktning – så var det kanskje ikke så merkelig.
 
Passet er bare åpent i 4 korte sommermåneder (Juni - September). Fra toppen av passet er det i denne perioden mulig å ta gondolbaner videre opp til flere imponerende sommerskisenter på isbreene som dekker fjelltoppene.  Passet krysser gjennom den enorme nasjonalparken som betegnende kalles "Parco Nationale Grand Paradiso".

St. Moritz

St. Moritz endret seg fra en liten "alpe-bygd" til en betydningsfull «alpe-metropol» tidlig på 1800 tallet. Årsaken var at det kom flere og flere engelske turister til områdene rundt byen. I starten var det sommerturister som ville klatre i fjellene, men etter hvert ble det også gode forhold for vinteridretter. I 1928 og 1948 ble det arrangert olympiske vinterleker i byen. Norge tok 6 medaljer i 1928. Sonja Henie og Ivar Ballangrud tok hver sin, mens  Johan Grøttumsbråten alene tok 2 medaljer (18 km. langrenn og kombinert). De øvrige medaljene gikk til Alf Andersen (hopp) og Bernt Evensen (500 skøyter). Under OL i 1948 ble det 4 norske medaljer (1 i hopp og 3 på skøyter).

I dag er det 2 tettsted som til sammen utgjør St. Moritz. Nede ved sjøen ligger St. Moritz Bad, litt lenger oppe i fjellsiden ligger St. Moritz Dorf. Parkering er i bunn av dalen, men fortvil ikke – det går en vanvittig rulletrapp fra parkeringshuset i bunn av dalen og helt opp til sentrum av St. Moritz Dorf. Butikkvinduene viser at kjøpekraften er over et middels nivå. St. Moritz er for øvrig kjent for en ting til – nemlig det stedet i Sveits som har flest soldager – 322 soldager på et normalt år er jo egentlig ganske imponerende for et tettsted som ligger på 1.852 moh.

Alp Grüm

Alp Grüm er egentlig en liten jernbanestasjon på Bernina banen. Lik før ankomst på stasjonen gjør banen en imponerende 360 graders sving inn på området. I dag finnes det et lite hotell og en koselig restaurant her. Det er bygget på restene av et viktig observasjonspunkt fra siste verdenskrig. Hotellet benyttes i dag for det meste av studenter og av ivrige fjellfolk. Utsikten er formidabel og Palü isbreen (Vadret da Palü) utgjør sammen med brevannet under (Lach da Palü) en dominerende del av landskapet. Breen ligger mellom fjelltoppene Piz Palü (3.901 moh) og Piz Varuna (3.453 moh).

 

Herfra starter også ruten som kalles «Panorama stien». I gamle dager tok den 1 time på eselryggen – i dag må du bruke egne føtter. Turen går fra Alp Grum, et stykke ned i dalen før den igjen stiger til panoramapunktet som heter «Poschiavo».  Den franske forfatteren Marcel Proust  reiste over her i 1896. Da han kom fram på kanten og så ned i dalen skal han visstnok ha uttalt «Herfra kan man se hele Italia». Muligens var dette en noe forenklet konklusjon fra en forfatter som greide å bruke 3.200 sider fordelt på 7 bind å forklare at han var på sporet av den tapte tid. Denne ruten ble derimot ikke etablert utelukkende for å nyte den imponerende utsikten. Ruten heter «Via Valtellina» og var rett og slett hovedveien fra Italia gjennom Sveits og til Østerrike. Det finnes og en annen rute med utgangspunkt fra Alp Grüm. Det er en liten kuriositet og stien benyttes faktisk som praksisfag for ingeniører som skal studere vannkraftutbygging.

Bernina Express / Passo del Bernina

«Bernina Express» (forlengelsen av «Glacier Express”) er jernbanen som tar deg fra Tirano i Italia over fjellet via St. Moritz og derfra videre via Davos til Chur i Sveits. Herfra kan du komme deg videre på jernbaner i hele Europa. Selve banen stopper egentlig i Zermatt, men vil man enda videre opp mot Matterhorn kan man stige på tannstangsbanen opp til Gornegrat. Denne stopper på 3.089 moh. (se egen beskrivelse)

Den første kilometeren av Bernina Express på den italiensk siden av grensen og hele resten av strekningen ligger i Sveits. Det offisielle navnet på de 2 banestrekningene som ble koblet sammen i 2008 er Rhaetian Railway. På strekningen fra Tirano til Chur krysses 2 imponerende pass, det første over Bernina passet (2.309 moh) og det neste mellom Preda og Samedan (1.750 moh). Dette er ikke bare imponerende ingeniørkunst, det er rett og slett nesten frekt å bygge en jernbane i dette terrenget. Begge banene ble bygget mellom 1895 og 1905 og har imponerende 55 tunneler og 196 viadukter. Den høyeste viadukten er bygget i stein og går i en bue over dalen Landvasser. Høyden er ca. 70 meter og på toppen er den så smal på toppen at det kun er plass til sporet.

På sin vei fra Tirano og opp til toppen av Bernina passet klatrer toget opp til 2.309 moh. Det er en stigning på nesten 2.000 høydemeter på ca. 90 min. Fortsatt er det ytterligere 1.000 meter opp til de høyeste toppene man ser rundt passet. Herfra går banen i en litt enklere «nedstigning» ned mot St. Moritz. Kostnaden for den mest kompliserte delen av banen (Bernina) var på over 50 mill. sveitserfranc for 100 år siden og argumentasjonen for bygging av banen var primært å frakte varer over alpene, men også å sørge for en bedre infrastruktur for de som var bosatt i noen (på den tiden) nokså øde fjellområder i Sveits. Banen har for det meste vært vinterstengt, men i de siste årene har man gått til anskaffelse av automatisk og moderne brøyteutstyr som gjør det mulig å holde banen åpen det meste av vinteren. Fra toppen av passet går det gondolbaner videre opp i fjellet. Den lengste banen tar deg opp til toppen Diavolezza (2.973 moh). Det høyeste fjellet er derimot Cambrenne (3.604 moh).
 
Bernina Express er en av 3 europeiske jernbanestrekninger som står på UNESCO’s verdensarvliste, og tar man en tur over fjellet er det nokså innlysende hvorfor.

Følg turen på YouTube: https://youtu.be/Mw9qiV7XlFs

Tirano, Lombardia, Italy

Tirano er egentlig en gammel middelalderby som hadde sitt utspring som handelssted fordi den lå på den gamle handelsruten mellom fjellene i Sveits og de gamle byene rundt Comosjøen i Italia og Luganosjøen i Sveits. I dag er det lite som minne om en middelalderby, men med litt tålmodighet er det ikke så vanskelig å finne frem til den gamle bydelen. I dag er nok byen mest berømt som endestasjon for Bernina Expressen. Dalsøkket med jernbanesporet er så trang at det ikke er plass til både hus, bilvei og jernbane på en gang. Banen går derfor rett gjennom byens gater – uten noe annen forvarsling enn lyd- og lyssignal.

Alba

Alba betyr hvit på italiensk, men om det skyldes at byen er blitt berømt for sine hvite trøfler skal være usagt. De er nemlig minst like kjent for sin fersken- og vinproduksjon, og da spesielt rødvinen Barbere d’Alba. Det er ca. 30.000 innbyggere i Alba. Byen ligger midt i Piemonte og regnes som «hovedstad» i Langhe og Cuneo provinsen. I et par år fra 1796 var faktisk Alba en egen republikk som omfattet hele Piemonte området. Dette var nok en av konsekvensene av den første koalisjonskrigen (1792–1797) der Østerrike, Preussen, Storbritannia, Spania og Piemonte var i krig med Frankrike. Republikken Alba ble annektert av Frankrike i 1801 (like etter den 2. koalisjonskrigen). Fra 1792 til 1814 var det 6 store koalisasjonskriger («Napoleonskriger»). Disse oppstod etter den franske revolusjonen og kulminerte med slaget om Waterloo i Belgia (1815). I dette ene avgjørende slaget var det med over 200.000 soldater og 60.000 av disse ble drept. Napoleon tapte og ble forvist til St. Helana.

I 1944 dukket det igjen opp en ny republikk med samme navn. Denne gangen som en lokal protest mot det brutale italienske fascistregimet som rådet under 2 verdenskrig. De laget sitt eget flagg. Det var rødt og blått for Frankrike og oransje med et tre for Piemonte. Treet står fortsatt i våpenskjoldet for Piemonte. En liten kuriositet var at flagget både var i en horisontal og en vertikal utgave. Mulig det skyldes at de ikke ble enige, men det kan og skyldes at de ikke rakk å bestemme seg for en endelig utforming. Provinsen eksistert nemlig bare fra 10 okt. til 2 nov i 1944.

En liten kuriositet som du kanskje ikke visste var at Italias rikeste mann var fra Alba. Han heter ikke Silvio Berlusconi, men konditoren Michele Ferrero. Da han døde hadde han en bankkonto med over 200 milliarder kroner og dette hadde han tjent på sin verdenskjente oppfinnelse - Nutella - nøttesjokoladen som kunne brukes som pålegg.

Treiso

Treiso ligger bare noen kilometer fra Alba. Navnet stammer fra  det latinske ordet "tres" som betyr Tre. Det er herfra den romerske keiseren Pertinax Publius Elvio kom fra. Hans bakgrunn var overdrevet militær og da han gjorde et forsøkte å få litt disiplin inn i den Pretorianske garden (som for øvrig også var hans livvakter) ble de såpass irritert at de rett og slett tok livet av han i år 193. Hans tid som keiser ble derfor bare på 3 måneder. Treiso er også hjembyen til forfatter og partisanen Guiseppe Fenoglia, mannen som fikk utgitt hele 13 bokverk etter sin egen død. I 2010 fikk byen også sin egen astroide – eller i alle fall en astroide med samme navn som byen. Den ligger i astroidebeltet mellom Mars og Jupiter.

Barolo, La Morra, Piemonte, Italy

Det hersker litt tvil om navnets opprinnelse, men det kan enten komme av Loci Murrae (som betyr innhegning) eller fra Mora (som betyr Bjørnebær) Begge er like sannsynlig. Her har det bodd mennesker siden siste halvdal av 1100 tallet. I 1222 var det et kraftig jordskjelv i området og da kom Franz av Assisis (se egen beskrivelse) til byen for å tale til innbyggerne.  Midt i byen ligger fortsatt bygningene fra det gamle Benediktinerklosteret. I dag er dette byens naturlige sentrum for vinproduksjon. Rundt 1200 ble hele landsbyen flyttet opp på toppen av åsen for at den skulle bli enklere å forsvare.  I 1342 ble Falleti familien, som senere ble Marki av Barolo, eiere av hele byen og alle markene rundt. Huset deres fra 1700 tallet er fortsatt intakt med både egen kirke og park. I husets kjeller ble den første Barolo vin i La Morra produsert.

Barolo vinen er omtalt av mange celebriteter. Julius Caesar skal visstnok en gang ha sagt «Fra La Morra bringer vi med oss eksellent vin til Roma» og pave Pius VII skal ha kommentert det slik: «Morra - vakker himmel og god vin!». Vinen lages på Nebbiolo druer som kan spores tilbake før år 1402. La Morra ble formelt inkludert i den avgrensningen av vindistriktet Barolo som skjedde ved vedtak i Alba landbrukskomite i 1909, og i 1926 kom det nasjonal lovgivning som også beskyttet Barolo navnet. I kjelleren til det gamle Benediktinerklosteret finnes et bibliotek med over 3.000 bind om vin, mat og kunst fra området.

I dag produseres det ca. 220.000 liter vin i La Morra. Ca. 60% av dette er originale Barolo viner og det utgjør over 30% av totalvolumet. Fra La Morra kan man ta fotturer gjennom vinmarkene til kjente landsbyer som Barolo, Castiglione Falletto, Cherasco, Diano d’Alba, Montforte d’Alba, Novello, Serralunga d’Alba og Verduno. Siste søndag i august organiseres det vandring i vinmarkene («Mangialonga») med stasjoner for både mat og drikke. Hvis man derimot ikke gidder å gå - kan det være greit å vite at La Morra også er verdensberømt for sin helt spesielle sjokolade.

Barbaresco

Barbaresco er en liten landsby med bare drøyt 700 innbyggere. Byen ligger på en høyde 274 moh. og er omgitt av vinmarker på alle kanter. Som en del av «Sei in Langa» lever byen godt av både kjente vinmerker og hvite trøfler. Det er bare 8 km fra Alba til Barbaresco og det er mulig å gå på en gammel romersk vei mellom de 2 byene. Den kalles «via dei Bricchi» og slynger seg over vinmarkene i Tanaro dalen. I den lille byen Barbaresco finnes det faktisk flere restauranter med Michelin stjerner. Barbaresco vinen lages av Nebbiolo druer og skal lagres i 3 år før den tappes over på flasker.

Hvis du tar deg tid til en tur opp til toppen av byen høyeste tårn, får du en fantastisk utsikt over hele Tanaro dalen – fra Alpene i nørdvest til Asti i sørvest. Tårnet ble bygget på 1100 tallet, men det originale opprinnelse er fortsatt ukjent. Man antar derimot at tårnet var en del av et komplisert forsvarsverk rundt de frodige markene mellom Asti og Alba langs Tanaro elven og at dette området en gang tilhørte fyrstedømmet Monferrato med hovedsete i Asti. Bygningen var opprinnelig omgitt av en stor park og bygningene rundt hadde store vinkjellere. Her skal også korporativet for byens vindyrkere («Cantina Sociale del Barbaresco») holdt hus – disse bygningne er senere også brukt til en stor  produksjon av Grappa. Korporative ble etablert av Prof. Domizio Cavazze som også er kjent som «Barbaresco vinens far».  En liten kuriositet er at kirken San Donato i 1986 ble dedikert til den lokale vinen. Om dette da påvirket kirkens budskap skal derimot være usagt…

Montforte d'Alba, Piemonte, Italy

Monforte er en gammel by. Her finnes det spor etter bosetninger helt tilbake til yngre steinalder. Navnet er fra et middelalderslott som ble bygget på toppen av åsen. Slottet fikk navnet Mons Fortis. I 1028 hadde biskopen i Milano sett seg lei på det han mente var kjetteri blant føydalherrene i Montforte. Han sendte derfor en avdeling soldater for å innta borgen. Byens innbyggere ble tatt med til Milano og fikk der velge mellom frafall av kjetterske tanker eller å brennes på bålet. Konsekvente som de var - valgte de fleste flammene. Man antar at navnet Moteforte kommer av Mons Fortis og at navnet er knyttet til denne episoden. I det 13. århunde var dette en del av Carretto som senere ble overtatt av Marquis Scarampi som på den tiden hersket i Kairo. I 1703 ble området erobret av troppene til Savoi og innlemmet i datidens kongedømme over Piemonte og Sardinia.

Serralunga d’Alba

Det gamle slottet i Serralunga d’Alba ligger på med en imponerende panoramautsikt. I 1340 fikk datidens helt, Pietrine Falletti, dette område som militær fortjeneste og startet nokså omgående å bygge seg et passende slott. På den tiden var det stor militær aktivitet i området og bygningen måtte derfor forsterkes slik at den også kunne fungere som et forsvarsverk. Dette var nok og grunnen til at det som skulle bli et slott mer nå mer og mer begynte å ligne på en borg. Dette var sikkert også årsaken til at resten av byen etter hvert ble bygget helt opp mot forsvarsmurene. Der ligger den fortsatt, som en ekstra forsvars ring rundt selve borgen.

Borgen består av flere hoveddeler. Det er store og overlappende langstrakte rom («Palacium», hver på ca. 80 kvadratmeter), et sylindrisk tårn som på den tiden var et ganske frekt og innovativt byggeprosjekt, et kvadratisk tårn som skulle understreke hvor vanskelig det ville bli å innta borgen – og selvfølgelig også et eget kapell. I mange år stod borgen som et monument over en middelalder festning i forfall. Borgen var i privat eie helt frem til den siste Falleti solgte den til den italienske staten i 1949. Da kom den med på listen over nasjonalmonumenter. Et ledd i bevaringen var å skape aktiviteter gjennom å etablere en restaurant i borgen – en praksis som for øvrig ikke er så helt uvanlig i Italia.

Navnet Serralunga er nok, på tross av denne historien, mest kjent for sin egen Barolo vin. Landskapet ligger ofte innhyllet i tåke , noe som har gitt Nebbiolo druen dens navn (nebbia betyr  tåke). Jordsmonnet her er nokså spesielt. Det er mer sandstein og mindre leire enn i resten av Barolo distriktet. Dette gjør at Nebbiolo druene i dette området gir en kraftigere vin som trenger noe mer modning enn de øvrige Barolo vinene.  Bare i Serralunga produseres det årlig over 6 millioner flasker  vin.

Asti, Piemonte, Italy

 

Asti er regionhovedstaden i Piemonte. Byen ble grunnlagt på romertiden og det finnes fortsatt noen enkle rester etter den gamle bymuren fra den tiden. Like i nærheten renner Tanaro elven, en sideelv av Italias største elv - Po. Tanaro er ca. 280 km lang og har sine kilder i de Liguriske Alpene i grenseområdet mot Frankrike. Det høyeste fjellet der er Gran Sasso d'Italia (2914 moh.). Denne fjellkjeden henger og sammen med Apeninnene, en 1.000 km. lang fjellkjede som strekker seg langs østkysten av Italia, via Sicilia og til de nordafrikanske Atlasfjellene (se og beskrivelser fra regionen Marche). I godt vær er de Liguriske Alpene godt synlige fra store deler av Piemonte regionen.

Asti er nok like vel mest kjent for sin musserende hvitvin med lavt alkoholinnhold, den originale Asti Spumante. Nå er jo italienere nesten like pragmatiske som hollendere så da det ble flere og flere dårlige vinmerker på markedet, og disse i stor grad benyttet betegnelsen «spumante» fikk denne vintypen et dårlig rykte. Siden Asti er et beskyttet stedsnavn ble dette også det nye navnet på den lokale vinen som produseres her. Druene som benyttes er  Muskat og i Asti har de dyrket frem en helt egen gren av denne druen, den heter Muscato d’Asti.

Undredal (Aurlandsfjorden), Vestland, Norway

Den trange Undredalen deler fjellmassivet mellom Nærøyfjorden og Aurlandsfjorden i Sogn og Fjordane. Dalen ligger dermed midt i verdensarv området. Det som preger Undredal er det særlige bygdemiljøet med gamle gårder, men med bare 80 fastboende. Her finne du faktisk en liten bevart landsby helt nede ved fjorden.  Helt øverst i dalen – ved stølsområdet Langhuso - ligger en liten del av E16 åpen mellom 2 tunneler. Herfra kan man ta den gamle gresskledde stølsveien ned det dramatiske dalsøkket. Det går og en merket sti fra stølsområdet og opp gjennom Jonedalen til høgfjellet. En annen mulighet er å ta rutebåten fra Gudvangen til Flåm, den stopper i Undredal hvis du løse billett hit. Gamle vannsystemer og flere solide støttemurer i fjellsidene viser at områdene har vært i bruk i tusenvis av år. Geiter og ysteri er fortsatt viktigste næring i dalen og om man ikke bryr seg om noe annet - bør man i alle fall stoppe opp for å få med seg noen smaksprøver av de lokale geitostene.

Bakka (Nærøyfjorden), Vestland, Norway

Bakka er en liten bygd som ligger på vestsiden av Nærøyfjorden. Sør for Bakka ligger Gudvangen som kanskje er mest kjent for sine mange Cruisebåt anløp og for utvinning og utskiping av mineralet Anortositt. Selve Nærøyfjorden er en 17 km lang arm av Aurlandsfjorden som igjen er en fjordarm av Sognefjorden.  Det bor fortsatt folk på Bakka i motsetning til de 2 andre små bygdene langs Nærøyfjorden - Dyrdal og Styvi - som begge er helt fraflyttet.  Den lokale kirken ligger på en liten odde ut i fjorden og er derfor godt synlig enten man kommer med bil eller båt. Kirken ble bygget i 1849 og har plass til 200 personer.  Nærøyfjorden er smal og på det trangeste er det bare 250 meter tvers over, mens fjellene på begge side strekker seg opp til 1761 moh. Man kan reise gjennom fjorden på rutebåt via Undredal, Aurland og deretter videre til Flåm. Herfra kan man ta Flåmsbanen opp til Myrdal og videre til både Bergen og Oslo.

14. juli 2005 ble hele Nærøyfjorden (sammen med hele Geirangerfjorden) en del av Vestnorsk fjellandskap og dermed også oppført på UNESCO’s verdensarvliste. Det var Dronning Sonja som stod for den formelle åpningen 10. juni 2006. Nærøyfjordområdet strekker seg fra Aurland, Flåm og til Gudvangen og videre til Voss der området knyttes til Grånosmyrane naturreservat. Hele Nærøyfjorden verdensarvpark er en del av Riksantikvarens pilotprosjekt.

Rimstigen, Vestland, Norway

Rimstigen er navnet på den gamle stølsveien som går fra Bakka i Nærøyfjorden og omtrent rett opp fjellsiden til et gammelt stølsområde. Stigningen er fra 0 til 725 moh. I normalt turtempo er dette regnet som en tur på ca. 4 timer. Hvert år arrangerer de lokale idrettslagene «Rimstigen Opp». Dette er et bakkeløp som hadde 180 deltakere på startlisten i 2011. Bestetiden i 2012 var ca. 27 minutt, men det er litt usikkert om vinneren da fikk med seg noe av den fantastiske utsikten over Nærøyfjorden og resten av det unike Verdensarv landskapet.

Stalheimskleiva

Den gamle postruten mellom Oslo og Bergen passerte Stalheim. Etter hvert som trafikken over fjellet økte ble det behov for å bygge en ny og mer moderne veiforbindelse fra bunn av Nærøydalen og opp til toppen på Stalheim. Arbeidet startet i 1842 og allerede i 1846 var den nye veien ferdig – 1,5 km ingeniørverk bygget med håndmakt. Veien snor seg i 13 hårnålsvinger ned den stupbratte fjellsiden. Stigningen er på ca. 20% og det gjør Stalheimskleiva til en av de bratteste veien i Europa. I dag er strekningen enveiskjørt fra toppen på Stalheim og ned til bunnen av Nærøydalen. Den nye veien går i tunnel under fjellet.

I sør ligger Stalheimsfossen (126 meter fritt fall) og i nord ligger Sivlefossen (140 meter fritt fall). Begge er godt synlige fra veien. Midt i mot ser du direkte på den berømte Jordalsnuten som på tross av sin beskjedne høyde på bare 291 moh er et berømt landemerke. Et lite stykke ned i bakken og står Sivlesteinen med inskripsjonen "Og det er det stora og det er det glupa, at merke det stend om mannen han stupa!". Per Sivle ble født av ugifte foreldre i Flåm (6. april 1857) og døde for egen hånd i Oslo i 1904. Gården hans ligger like over Sivlefossen.

 

Stalheim

Det hele startet når Stattholder Hannibald Schested i 1647 opprettet postruten fra Oslo over Fillefjell til Lærdal og Gudvangen, opp til Stalheim og videre Voss og Bergen. Trafikken langs postveien («Den Bergenske Kongevei») tok av utover 1700-tallet, og allerede ca. i 1750 var det trafikkgrunnlag nok til å åpne skysstasjonen på Stalheim. Denne er bevart og står i dag på museet på Stalheim. Det første hotellet på Stalheim ble åpnet i 1885 og allerede etter 10 år var dette betegnet som et av de fremste landshoteller i Norge. Hotellet hadde høy standard og ble raskt kjent for den fantastiske utsikten. Blant mange kjente turister var Keiser Wilhelm II i Stalheim flere ganger. I 1890 fikk han reist en minnestein om seg selv (!). Der har inskripsjonen «Til Minde om Keiser Wilhelm II besøk på Stalheim». Minnesteinen står på det beste utsiktspunktene på Stalheim - og stedet heter selvfølgelig Wilhelmshøi. Mange kjente kunstnere har malt motiver herfra og en av de mest kjente maleriene er "Fraa Stalheim" av bergenseren J.C. Dahl, malt i 1842 og henger nå i Nasjonalgalleriet i Oslo.

Dagens hotell er det 4. i rekken – alle bygget på samme sted. I enkelte perioder har det vært mye dramatikk. Store branner og et av de tidligere hotellene ble faktisk rullet 37 meter på tømmerstokker for å få den rette plasseringen. Når man kommer helt ut på kanten av Stalheim og kikker ned i den imponerende Nærøydalen så forstår man både hvorfor hotellet ligger akkurat her - og hvorfor dette området et satt opp på verdensarv listen.

Katland fyr

På en liten holme mellom Lindesnes og Lista ligger Søndre Katland Fyr – rett sør for Farsund, rett øst av Loshavn. Fyret ble bygget i 1878 og var bebodd i over 70 år. Alle byggematerialene måtte fraktes ut og de som rodde ut stein og sand til byggingen fikk en dagslønn på 2 kroner. Den første fyrmesteren var Abraham Severin Tønnesen fra Loshavn. Han hadde 8 barn, men det var kun 5 som vokse opp. Siden det ikke var mulig å følge vanlig skolegang ble det ansatt en guvernante som skulle stå for undervisningen. Ida Askildsen fra Haugesund flyttet da inn på fyret. Da tok det ikke så lang tid før Abraham og Ida giftet seg. De fikk fem barn, fire av dem ble født på Katland.

Den 5. november 1911 herjet en voldsom orkan i området - og telegrammet som ble sendt til fyrdirektøren i Oslo lød slik: «Huset var mer under vand end over. Sjøvand trengte ind i soveværelser. Et stykke av Bryggeveien er borte. Betydelig skade på huset og innbo og utendørarealer».

I løpet av vinteren 1936-35 var det 42 stormvarsler og 2 orkanvarsler. 14 desember 1936 traff en kraftig orkan Katland. Denne gangen ble det satt opp jernlemmer på alle vinduene og drikkevannstanken ble forseglet. Fyret lå bokstavelig talt omgitt av hav å alle kanter. Båtheis og kran ble ødelagt, solide fjellfester ble revet opp og forsvant i sjøen. Naustet var ødelagt av brottsjøer og svære kampesteiner. Innendørs var det oversvømmelser helt opp til fjerde etasje og saltvann strømmet ned i ferskvannstanken. Vinduene ble knust og vann fosset inn.  Vannet kom til og med ned gjennom skorsteinspipen, som er Katlands høyeste punkt. Fyrvokteren så ingen annen utvei enn å heise nødflagget. Beboerne i Loshavn sende da ut en båt. De manøvrerte inn mot Katland til tross for at skjæret var omkranset av brenninger. Der mottok de en flaskepost med en innkjøpsliste og et utkast til et telegram som skulle sendes til fyrets eier. Samme ettermiddag kom båten tilbake. Provianten ble halt inn ved hjelp av en 50 meter lang line og familien på Katland var berget.

I november 1957 var det et nytt uvær i dette området som må ha vært av enda større dimensjoner. Bølgene stod hele 15-20 meter over tårnet. Alt ble knust og kun tårnet var intakt. Helt opp i tredje etasje var vinduene og vinduskarmer slått inn. I kjøkkenet hadde vannstanden stått 130 cm over gulvet og alle etasjene var helt ramponert. Utenfor var alle stier og veier borte, og steiner på opptil 1 tonn var skyllet opp på land.

I perioden mellom 1940-45 var fyret slukket, men fyrmesteren måtte være i beredskap i tilfelle det ble nødvendig å benytte fyret. Etter krigen startet automatiseringsprosessen og det resulterte i at den siste fyrmesteren (Emanuell Tønnesen) flyttet ut  1. juli 1948 – og det var faktisk bare en tilfeldighet at både den første og den siste fyrmesteren var en Tønnesen. Den opprinnelige Fyrlykten hadde en rekkevidde på 13 nautiske mil og man forslo først å rive hele bygget, erstatte steinbygningen med et stativ og montere en gassdrevet lykt. Heldigvis står bygningen fortsatt som et monument over livet ute på fyret, men lyset drives nå av solceller

Lista fyr

Farvannet utenfor Lista er Norges største skipskirkegård. I 1781 strandet det hele 8 skip utenfor Lista i løpet av høsten. Lista ble derfor høyt prioritert da utbyggingen av fyrvesenet kom i gang på 1800-tallet. Det første fyrtårnet ble tent i 1836 - et 34 meter høyt tårn i hugget granitt. Etter hvert ble det et problem å kunne skille de enkelte fyrlysene langs kysten fra hverandre. For å unngå forveksling ble det derfor reist ytterligere to fyrtårn på Lista i 1853. Ordningen med tre fyrtårn varte fram til 1872, og i disse årene var Lista Fyrstasjon verdens største fyrstasjon. I 1872 hadde oppfinnelsen av de nye blinkapparatene gjort det mulig å skille de enkelte fyrene fra hverandre ved hjelp av ulik lyskarakter. To av tårnene på Lista ble derfor demontert og flyttet – det ene til Svenner og det andre til Trøndelag. Fyret er fortsatt bemannet og det er 30-40.000 besøkende hvert år. Nærmeste tettsted er Borhaug eller Vestbygda. Det er en liten kuriositet at Kommunen og Statens kartverk bruker navnet Vestbygda mens Vegvesenet konsekvent benytter Borhaug. Stedet har en sterk tilknytning til havet og havnen ligger trygt innenfor flere rekker med kraftige moloer. Her bor det ca 1500 mennesker og stedet er nok mest kjent som en kjølig plass da det er få dager i året som ikke har enten sterk vind eller tett havtåke.

Loshavn

Loshavn og Eikvåg ligger sør for Lista og like utenfor Farsund i Vest-Agder. Her finnes det kanskje best bevarte trehusmiljøet langs sørlandskysten. Man antar at det første huset ble satt opp i 1723. Loshavns historie er spesiell fordi en betydelig del av den såkalte kaperfarten (1807-1814) under Napoleons krigene hadde sitt utspring nettopp her. Offiserer og mannskap ble rekruttert og de tjente gode penger på denne virksomheten. Dette ble bl.a. benyttet til å unngå blokader med hungersnød og til å bygge opp det lokale samfunnet.

Kaperfart var regelrett sjørøveri med myndighetenes godkjennelse, drevet av privatpersoner for egen regning som et virkemiddel i krigføring til sjøs. Målet for kaperfarten var å ta kontroll over fiendens handelsskip og føre dem og deres last til egen havn. En kaper var betegnelsen både på en privat båt som var utstyrt med våpen for slik virksomhet og på kapteinen om bord. Kaperfart foregikk hovedsakelig fra 1600-tallet til omkring midten av 1800-tallet. Historiens mest berømte kaperkaptein var engelskmannen Sir Francis Drake. Kaperen fikk utstedt kaperbrev av kongens representant i Kristiansand og dette gav dem en legitim rett til å drive med denne virksomheten. Det innebar også en viss rettslig beskyttelse. De unngikk å bli straffet som sjørøvere (med dødsstraff) dersom de ble tatt til fange av fienden. Kapere hadde mye til felles med vanlige pirater, og skillet kunne være uklart. Pirater ble imidlertid sett på som lovløse av alle nasjoner, og de betraktet selv alle skip som potensielle mål. Kaperne hadde imidlertid immunitet fra landet de fikk kaperbrev fra, og de ble betraktet som krigsfanger dersom de skulle de bli tatt i forvaring av styrker fra et annet land. De ble enkelte ganger sett på som «gentlemanpirater» og kunne bli satt inn i jakten på «vanlige» pirater. Det er også kjent at enkelte kapere utførte pirattokt uten kaperbrev.

Dette var også hjemmehavnen til den mest effektive kaperskuten, «Vejviiseren». De hadde en netto fortjeneste på 550.000 riksdaler og det tilsvarte mer enn summen av det alle andre kaperskip i Norge hadde til sammen.  I disse årene hadde stedet også los-virksomhet parallelt med at de drev med autorisert kapring av engelske skip langs kysten. I Norden ble kaperfart også brukt i krigføring, spesielt under «Den store nordiske krigen» (1700-1721). Under krigen med England (1807-1814) kunne norske kystskippere løse kaperbrev som ga rett til å kapre fiendtlige skip.
De europeiske landene avsto fra kapervirksomhet ved i 1856, mens noen andre lan, deriblant USA, ga avkall på kaperfart under Haagkonvensjonen i 1899 og 1907. Loshavn er et typisk eksempel på et uthavn samfunn langs sørlandskysten som opplevde stor oppblomstring mellom 1700 og 1800, og som i dag fremstår som ferieparadis nesten uten fastboende.

Ryvingen fyr

 

Ryvingen er Norges sørligste fyrtårn og ligger på østsiden av innseilingen til Mandal. Det første fyret ble tent 20 oktober i 1867 og var kun en oljelampe på toppen av et bolighus. Den lyste hvitt med et kort rødt blink hvert minutt og var i drift i over 30 år. På den tiden bodde det bare en fyrvokter her ute. Sjøfarende klaget stadig på at lyset var for svakt og i perioden 1895-1897 ble det bygget et nytt fyrtårn på 22,5 meter. Dette var på den tiden landets mest moderne fyrlykt med det nyeste av fyrteknologi. Når det sto ferdig 25. august i 1897 var dette den nest sterkeste fyrlykten i verden – 13 ganger sterkere enn i dag.

Den første fyrvokteren var Hans P. Wraamann fra Bergen. Etter hvert bodde det 5 familier her ute og på det meste var det over 30 personer med en egen skole ute på fyret. De betjente bl.a. en kullfyrt dampmaskin som leverte elektrisitet til fyret og trykkluft til den nye tåkeluren. I 1920 ble fyret bygget om til gassdrift og bemanningen redusert til en fyrvokter og assistenter. 1 1957 flyttet familiene på land og i 1987 ble fyret helt automatisert. Fyrstasjonen ble fredet i 1994 og er i dag et kulturminne i Mandal kommune. Selve tårnet ble laget av Kampen Jernstøperi i Christiania og mekanismen som sørger for lysblinkene var produsert av Barbier og Bernard i Paris. Fresnell linsen i tårnet er den originale fra 1897 og gir 4 blink hvert 40 sekund.

Harkmarksfjorden

Harkmarksfjorden ligger like øst for Mandal. Ytterst i fjorden ligger Selvåg som har fått sitt navn av selfangsten som foregikk her på 1700 tallet. Her bodde det også en kar som het Mikel rundt 1600 tallet, han er blitt tillagt utsagnet «Heiren i lunden – skipet i sunden – gir penger i pungen».  Mikkel drev allerede den gang handel med utlendinger. I bunnen av Harkmarkfjorden lå det i middelalderen et viktig handelssted. På 1500 tallet var dette truet av sjørøvere og storenka Kari – som da levde godt av den lokale handelsvirksomheten – beordret at man skulle sikre verdiene ved å stenge det trange innløpet til fjorden med en stor stein.  Sjørøverne ble holdt ute, men ingen handelsfartøy kom heller forbi og stedet forfalt som handelssted. Da flyttet handelsvirksomheten vestover til «de danske boder» som senere ble til Mandal. Stenen ble sprengt vekk på 1800 tallet og i dag er Harkmark fjorden en av de best bevarte hemmelighetene langs denne delen av sørlandskysten. Kikker man på sjøkartet er det lett å trekke den konklusjon at dette området er helt utilgjengelig med båt, men gjør et forsøk - det er satt opp staker på de aller fleste grunnene og innseilingen er mer oversiktlig enn du skulle tro. Idyllene ligger på rekke og rad. Mye av landskapet har vært dyrket og det står fortsatt en del utløer i området, men i dag er det meste i ferd med å gro igjen. Turområdene er derimot bevart. Område er også tilgjengelig hvis man ankommer med bil og det finnes et mangfold av merkete stier.  Området i Harkmark har en stor stamme med elg og rådyr.

Svinør

Svinør er et lite tettsted utenfor Åvik i Lindesnes kommune. Stedet har i generasjoner vært brukt som uthavn for værharde Lindesnes. Svinør er først gang nevnt i et kjøpebrev fra 1435. Her nevnes også naboøyene Skarvøy, Hammerøy og Olavsøy. I Valle kirke henger et stort gammelt maleri av Salige Hans Hansen og hans familie fra Holmen like utenfor Svinør. Maleriet er fra 1708 og har tidligere hengt både på Svinør og på Holmen. Årsaken til at bildet ble flyttet til kirken var at to av barna døde på vei til dåpen da båten de var i gikk på et skjær og sank.

I 1801 bodde det 110 personer på Svinør mens det bodde 62 personer på Vigeland, som i dag er kommunesenter i Lindesnes kommune. Under krigen med England 1807-14 ble det dårlige tider og mange av "de gamle" familiene som hadde holdt til på Svinør flyttet da fra stedet. Flere av husene ble overtatt av nøytralitetsvakter og man mener at flere av bryggen foran husene er bygget av soldater på den tiden. På Hammerø ligger det en engelsk hage med høye steinmurer rundt. Det var den engelske hummerhandler Harden som fikk bygd denne haven for seg og sin forlovede fra Hammerøy. I dag er haven under restaurering og Agder naturmuseum arbeider med at ballastplanter igjen skal blomstre i "Storhaven" eller "Kjærlighetshaven" som den også kalles.

Skolehuset i Svinør er kommunens eldste og ble bygd i 1860 og i 1908 gikk det 50 elever på skolen her. På det meste var det både posthus, tollstasjon, butikk, 2 skipsverft og 2 pensjonater på øyen. Rundt 1992/93 flyttet den siste helårsbeboer fra øya. I dag er det kun fritidsboliger igjen på Svinør.

Vrangfoss (Telemarkskanalen)

 

Vrangfoss ligger like nord for Ulefoss og er det største sluseanlegget i Telemarkskanalen. Det består av 5 slusekammer og en samlet løftehøyde på 23 meter. Slusene ble bygget mellom 1887 og 1892 og dette arbeidet var svært krevende. Det var et over 2 km. lang stryk i ulendt terreng som skulle forseres. Før slusene sto ferdige var dette den største flaskehalsen for tømmerfløting i kanalen – derav navnet Vrangfoss. Telemarkskanalen består av 2 kanalsystemer. Kanalen mellom Nordsjø og Skien ble åpnet 1. mai 1861 og har vært i kommersielt drift frem til 2006. Da ble det siste tømmerslepet fløtet gjennom. Fra Nordsjø kommer man helt opp til Notodden. Bandak – Nordsjøkanalen går fra Skien og helt opp til Dalen. Denne ble åpnet i 1892 og var den gang den raskeste reiseruten mellom Oslo og Bergen. Her var det kommersiell drift helt frem til andre transportmiddel overtok for båttrafikken. Kanalen har i tillegg til å være en viktig ferdselsåre også sikret stabile vann leveranser til de mange kraftverkene langs ruten, men kanskje mest av alt fungert som en effektiv flom sikring for de som bor langs kanalen. Andre sluseregulerte kanaler i Norge er det langt mindre kjente Halden vassdraget

(Tidl. besøk 2006, 2012, 2021)

Bergamo, Lombardia, Italia

Bergamo Città Alta 

Bergamo er en by i regionen Lombardia i Nord-Italia, omtrent 50 kilometer nordøst for Milano. Byen har en lang historie som strekker seg tilbake til antikken (Bergomum). Den var underlagt Republikken Venezia fra 1428 til 1797, og ble en del av Østerrike før den ble innlemmet i Italia. Bergamo er og kjent for sin todeling i en historisk øvre by og en moderne nedre by. 

Città Alta (Øvre by) er den eldste og mest berømte delen. Den ligger på en høyde ved foten av Alpene og er fullstendig omgitt av en lang, venetiansk bymur (Mura Venete), som har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 2017. Città Alta er preget av brosteinsbelagte gater, middelalder- og renessansearkitektur med trange smug.

Città Bassa (Nedre by) er den nyere og mer moderne delen av Bergamo, som ligger på flatlandet nedenfor. Her finner du byens kommersielle sentrum med brede avenyer, moderne butikker, kafeer og kontorer.

"Funicolare" som går mellom mellom Città Alta og Città Bassa

De to bydelene er forbundet med bilvei, gangveier og en ganske spesiell kabelbane (Funicolare). De fleste av byens historiske severdigheter ligger i den gamle byen og her er noen forsslag:

• Piazza Vecchia er det historiske hovedtorget, ofte beskrevet som et av Italias mest harmoniske torg. Her finner du historiske bygninger som Palazzo della Ragione og tårnet Campanone (Torre Civica).
• Basilica di Santa Maria Maggiore er  kirken med et rikt interiør, bygget i romansk stil.
• Cappella Colleoni er et renessansekapell ved siden av basilikaen, kjent for sin dekorerte fasade.
• Duomo (Bergamo katedral) er byens katedral, som også ligger på Piazza Duomo.
• Mura Venete er den massive, bevarte festningsmuren som omkranser Città Alta. Muren flott utsikt mot Città Bassa og Alpene.
• Funicolare San Vigilio er en taubane fra Città Alta opp til borgen og utsiktspunktet San Vigilio for en panoramautsikt over hele byen og det omkringliggende landskapet.
  
  

Bymuren "Mura Venete"

Bergamo er og en allsidig industriby med tekstil-, maskin- og elektroteknisk industri. Matkultur i regionen Lombardia, og Bergamo spesielt, er kjent for sitt landbruk og regnes som et viktig sentrum for osteproduksjon i Europa, med flere D.O.P.-merkede oster. Byen er og lett tilgjengelig, da flyplassen Orio al Serio (BGY) – ofte referert til som "Milano-Bergamo" – er en viktig flyplass for lavprisselskaper. Byen har også gode togforbindelser til Milano.