Klima på Røros kan være spesielt. Forskjellen på målte temperaturer er på 80 grader - fra den laveste temperaturrekorden på -50,4 grader (i 1914) til den høyeste rekorden på +30,7 grader (i 2008). Godt for folk og fe at det ikke var på samme dagen. Rundt Røros er det 2 nasjonalparker. Det er Forollhøgda nasjonalpark og Femundsmarken nasjonalpark.
Grunnlaget for bebyggelsen på Røros er bergverksindustrien og byen kan med rette kalle seg Bergstaden. I Norge var det bare Røros (kobbergruver) og Kongsberg (sølvgruver) som hadde rettigheter til å kalle seg bergstad. Kongsberg valgt å heller bli kalt by, mens Røros ville fortsatt hete bergstad.
Den gang Røros Kobberverk startet opp var det en aktiv bergverksindustri i Norge Utallige kriger herjet på kontinentet og dette resulterte i at edle metaller måtte fremskaffes for å finansiere stålindustrien som var så viktig for militærmaktene.
Kong Christian IV, som var konge av både Danmark og Norge, beordret i 1644 at det skulle betales gode belønninger til de som fant forekomster av metaller – og en streng straff for de som evt. ikke meldte fra om slike funn. Det var kanskje ikke helt tilfeldig at det var i akkurat i 1644 at kobberforekomstene rundt Røros ble offentlig kjent – spesielt siden det allerede i 1632 ble kjent at det i militære dokumenter nevnes at norske soldater fra Härjedalen - som den gang var norsk - ble oppfordret til å søke jobb ved gruvene i Røros etter endt militærtjeneste. Den offisielle starten på kobberverket var like vel først 28 år etter disse forekomstene på Røros ble kjent innenfor militæret.
Rundt 1630 ble det gjort store funn av kobber ved Kvikne i Tynset. Dette var starten på Kvikne kobberverk, som ble landets største bergverk på 1600 tallet. De første personer som fikk i gang kobberverket på Røros kom fra Kvikne. Den første direktøren, Lorents Lossius, var en av disse. Da han kom til Røros hadde han med seg både svigerfaren og den lokale presten og disse 3 dannet det nye partnerskapet som skulle ha ansvar for driften ved Røros kobberverk. Den første tiden gikk det dårlig. Det var ikke gode nok forekomster i den første gruven, som i dag heter «Lossius-gruven».
Det var først da de fant Storwartz-feltet at driften tok fart. Denne gruven ga også et stort nok utbytte til at driften på hele anlegget kunne fortsette. Olavsgruva var den nest siste gruven og som var i drift fra 1936 til 1972. Dette er i dag den eneste av gruvene som det er mulig å besøke – men bare med guide. Livet i gruvene er beskrevet av Johan Falkberget. Han begynte selv å arbeide i Olavsgruven da han var 9 år gammel.
Mellom 1644 og 1814 ble det produsert 45.000 tonn kobber med en bruttoverdi på 22 millioner riksdaler. Utbytte av driften ble delt med 6,7 millioner til eierne og 5 millioner til staten. I denne perioden var det ingen andre norske bedrifter som bidro så mye til de kongelig inntekter som nettopp gruvene på Røros. De ble også regnet med blant de rikeste i hele Europa.
Driften ble etter hvert så stor at det ble et stadig økende behov for trevirke for å holde smeltehyttene i gang. Dette forstod kong Christian IV og allerede i 1646 skrev han ut et privilegiebrev til Røros Kobberverk som ga dem enerett på mineraler, skog og vassdrag innenfor et område avgrenset av en sirkel med radius på fire gamle norske mil (45,2 km). Senteret var i den første gruven, Gamle Storwartz. Dette privilegieområdet ble kalt Circumferensen og innenfor denne sirkelen fikk kobberverket alle rettigheter og kunne pålegge bøndene, «mot enkel betaling», å selge sine produkter og varer til kobberverket og utføre transportarbeid for verket. Privilegiene til kobberverket var ikke bare negativt, men ga også bøndene muligheter for ekstrainntekter. I hele regionen, også utenfor Circumferensen, hadde gårdene inntekter fra både transportarbeid og kull- og vedproduksjon til kobberverket.
Styret i Røros Kobberverk vedtok 30. september 1977 å legge ned driften. Dette var den gangen Norges eldste bedrift med 333 års drift. 67 ansatte mister dermed jobben. Kobberprisen var sterkt fallende og kostnadene stigende. I dag er hele anlegget med smeltehyttene, slagghauger og hele bebyggelsen på Røros, sammen med alt innenfor Circumferensen, oppført på UNESCO verdensarvliste.
