Røros, Trøndelag, Norway

Klima på Røros kan være spesielt. Forskjellen på målte temperaturer er på 80 grader - fra den laveste temperaturrekorden på -50,4 grader (i 1914) til den høyeste rekorden på +30,7 grader (i 2008).  Godt for folk og fe at det ikke var på samme dagen. Rundt Røros er det 2 nasjonalparker. Det er Forollhøgda nasjonalpark og Femundsmarken nasjonalpark.

Grunnlaget for bebyggelsen på Røros er bergverksindustrien og byen kan med rette kalle seg Bergstaden. I Norge var det bare Røros (kobbergruver) og Kongsberg (sølvgruver) som hadde rettigheter til å kalle seg bergstad. Kongsberg valgt å heller bli kalt by, mens Røros ville fortsatt hete bergstad.

Den gang Røros Kobberverk startet opp var det en aktiv bergverksindustri i Norge Utallige kriger herjet på kontinentet og dette resulterte i at edle metaller måtte fremskaffes for å finansiere stålindustrien som var så viktig for militærmaktene.

Kong Christian IV, som var konge av både Danmark og Norge, beordret i 1644 at det skulle betales gode belønninger til de som fant forekomster av metaller – og en streng straff for de som evt. ikke meldte fra om slike funn. Det var kanskje ikke helt tilfeldig at det var i akkurat i 1644 at kobberforekomstene rundt Røros ble offentlig kjent – spesielt siden det allerede i 1632 ble kjent at det i militære dokumenter nevnes at norske soldater fra Härjedalen - som den gang var norsk - ble oppfordret til å søke jobb ved gruvene i Røros etter endt militærtjeneste. Den offisielle starten på kobberverket var like vel først 28 år etter disse forekomstene på Røros ble kjent innenfor militæret.  

Rundt 1630 ble det gjort store funn av kobber ved Kvikne i Tynset. Dette var starten på Kvikne kobberverk, som ble landets største bergverk på 1600 tallet. De første personer som fikk i gang kobberverket på Røros kom fra Kvikne. Den første direktøren, Lorents Lossius, var en av disse. Da han kom til Røros hadde han med seg både svigerfaren og den lokale presten og disse 3 dannet det nye partnerskapet som skulle ha ansvar for driften ved Røros kobberverk. Den første tiden gikk det dårlig. Det var ikke gode nok forekomster i den første gruven, som i dag heter «Lossius-gruven».

Det var først da de fant Storwartz-feltet at driften tok fart. Denne gruven ga også et stort nok utbytte til at driften på hele anlegget kunne fortsette. Olavsgruva var den nest siste gruven og som var i drift fra 1936 til 1972. Dette er i dag den eneste av gruvene som det er mulig å besøke – men bare med guide. Livet i gruvene er beskrevet av Johan Falkberget. Han begynte selv å arbeide i Olavsgruven da han var 9 år gammel.

Mellom 1644 og 1814 ble det produsert 45.000 tonn kobber med en bruttoverdi på 22 millioner riksdaler. Utbytte av driften ble delt med 6,7 millioner til eierne og 5 millioner til staten. I denne perioden var det ingen andre norske bedrifter som bidro så mye til de kongelig inntekter som nettopp gruvene på Røros. De ble også regnet med blant de rikeste i hele Europa.

Driften ble etter hvert så stor at det ble et stadig økende behov for trevirke for å holde smeltehyttene i gang. Dette forstod kong Christian IV og allerede i 1646 skrev han ut et privilegiebrev til Røros Kobberverk som ga dem enerett på mineraler, skog og vassdrag innenfor et område avgrenset av en sirkel med radius på fire gamle norske mil (45,2 km). Senteret var i den første gruven, Gamle Storwartz. Dette privilegieområdet ble kalt Circumferensen og innenfor denne sirkelen fikk kobberverket alle rettigheter og kunne pålegge bøndene, «mot enkel betaling», å selge sine produkter og varer til kobberverket og utføre transportarbeid for verket. Privilegiene til kobberverket var ikke bare negativt, men ga også bøndene muligheter for ekstrainntekter. I hele regionen, også utenfor Circumferensen, hadde gårdene inntekter fra både transportarbeid og kull- og vedproduksjon til kobberverket.

Styret i Røros Kobberverk vedtok 30. september 1977 å legge ned driften. Dette var den gangen Norges eldste bedrift med 333 års drift. 67 ansatte mister dermed jobben. Kobberprisen var sterkt fallende og kostnadene stigende. I dag er hele anlegget med smeltehyttene, slagghauger og hele bebyggelsen på Røros, sammen med alt innenfor Circumferensen, oppført på UNESCO verdensarvliste.

Sølen, Innlandet, Norway

Sølen ligger i Rendalen kommune i Innlandet fylke. Fjellet er delt i tre topper av to dype skar. I sør heter toppen Søndre Sølen (1.688 moh). Den høyeste toppen heter Midtre Sølen (1.755 moh)  og i nord heter den Nordre Sølen (1.699 moh). Alle 3 toppene rager høyt opp over de omliggende fjellviddene som ligger på mellom 700-1.000 moh. I 2011 ble hele dette området lagt inn under Sølen Landskapsvernområde.

Det går en grusvei fra Grøndalen som er merket mot Sølen. Dette er en bomvei og det koster kr. 50 å kjøre frem til parkeringsplassen. Derfra tar det et par timer å gå turen opp til den høyeste toppen. Navnet Sølen, kommer opprinnelig fra norrøn som betyr sal, dette fordi området mellom de 3 toppene har en salformet formasjon som kan ses på lang avstand. 

Galten Gård er et godt utgangspunkt for et besøk, enten du vil på fottur til Sølen på en spennende fisketur i området. Galten Gård har tatt imot gjester siden slutten på 1800 tallet og har vært et møtested for sportsfiskere helt siden advokat brødrene Richard Ford Smith og Charles Lassow Smith kom fra London i 1892. De var begge entusiastiske fluefiskere. På den tiden var fluefiske en skikkelig snobbe sport og slettes ikke noe som de lokale fiskerne drev med. "Catch and release" fiske var helt utenkelig for dem som strevde med å skaffe nok mat for å overleve. 

Brødrene fisket i områdene rundt Sølen gjennom flere år og da de etter hvert fikk muligheter for å kjøpe en tomt på Enkeseter bygget de sitt eget fiskeslott - "Smith setra" - ved en av de beste fiskeplassene i området. Det var rundt osen der Trysilelva starter. I dag er ikke fluefiske like snobbete og "Smith-setra" kan leies for de som ønsker å forsøke fiskelykken i dette imponerende landskapet.

Men Smith brødrene drev ikke bare med fluefiske. Charles Lassow Smith var fotointeressert og han fikk bygget et mørkerom på "Smith setra". Charles Lassow Smith etterlot seg en verdifull fotosamling med naturbilder og portretter av lokale folk i området, og det har vært et viktig bidrag til kulturhistorien i Rendalen. Kvaliteten på bildene hans var etter forholdene meget bra, spesielt med tanke på hans primitive metoder med en parafinlampe på mørkerommet. 

Et av hans mest berømte bilder er portrettet av Lars Olsen Gløtvold fra Femunden. Dette bildet er brukt i boken "Vandring i villmarken" av Dagfinn Grønoset. På en fotoutstilling i London ble dette bildet premiert med en 1. pris. 

Femunden, Trøndelag, Innlandet, Norway

Femunden er Norges 3. største innsjø, men den største av alle dersom man ikke tar hensyn til de som er regulert. Det er også Skandinavias største innsjø som ligger mer enn 600 moh. Hvis du nå lurer på hva som er Norges 2. største innsjø så er det Røssvatnet i Nordland fylke, men det er etter at dette vannet ble regulert. Røssvatnet er for øvrig landets 3. største kraftmagasin. Landets største kraftmagasin er Blåsjø som ligger i Ryfylke  - mellom Rogaland og Agder. Rundt Blåsjø er det bygget 14 dammer og flere av disse er også blant Norges største.

Femunden dekker et område på 204 kvadratkilometer, er smal og ca. 6 mil lang. Den er ikke spesielt dyp og gjennomsnitt dybde er bare 29,5 meter. Landskapet rundt Femunden er ganske flatt og grenser til 2 nasjonalparker. Femundsmarka nasjonalpark ligger på østsiden og dekker et skosgsområde med opp til 500 år gammel furuskog. Den andre nasjonalparken er Gutulia nasjonalpark som ligger litt lenger sør.

Det er bare spredt bebyggelse rundt Femunden, men det er tilsvarende mektig natur. På sommertid går det en liten rutebåt (M/S "Fæmunnd II") mellom Synnervika i nord til Buvika i sør. Det går ikke så mange veier gjennom området, men det finnes noen helt spesielle veier som kan gi en ekstra opplevelse. En av disse går parallelt med Femunden. Dette er en smal privat bomvei som umulig kan være så mye trafikkert. Det viser tydelig med at det er en grusvei og for det meste med høyt gress i midten. Veien er omtrent 4 mil lang og med bare naturlige møteplasser der terrenget tillater det.

 

Den lille bygden Buvika var en gang et innenlands fiskevær der det ble levert store mengder sik, ørret og gjedde. I dag står det fortsatt noen gamle naust og båttrekk igjen fra den tiden. Det er her rutebåten fra Elgå legger til når den krysser innsjøen. Kobberverket på Røros hadde også en egen smeltehytte på vestsiden av Femunden. Den heter Femundshytta og der er det i dag et lite museum med muligheter for overnatting

Femunden er spesiell med sine utløp i begge ender. I nord med utløp gjennom tømmerremnnene ved Feragen og videre ned mot Glomma. Disse tømmerrenner ble bygget rundt 1700 og de ble brukt til fløting av tømmer fra hogstfeltene og ned til smeltehytten på kobberverket på Røros. Her gikk det med store mengder trevirke for å holde smelteovnene i gang.  I dag kan man padle gjennom disse tømmerrennene med kajakk eller kano. 

I sør renner Femunden ut i Trysilelva og videre sørover til Svenskegrensen der den blir en del av Klaräelven i Värmland før den renner videre ut i Vänern ved Karlstad. Like ved svenskegrensen går dette vassdraget gjennom Höljesjøen og Sälfossen kraftverk. Pga. at vannet kommer fra Norge produserer dette kraftverket ca. 50 GHh med gratis strøm som overføres til det norske strømnettet. På norsk side av grensen er det tidligere bygget flere kraftverk, men i dag er resten av Trysilelva vernet mot ytterligere utbygging.

Alvdal, Innlandet, Norway

 

Det er vel liten tvil om hvem som er Alvdals store sønn.....

Eidsvollsøyla, Elveseter, Innlandet, Norway

Elveseter var en gammel storgård som ligger i Bøverdalen litt nord for Galdhøpiggen. Gården er sakte, men sikker bygget om til et hotell og blir flittig brukt av fotturister i Jotunheimen. 

På tunet utenfor hotellet står «Eidsvollsøyla». Dette er en 34 meter høy steinsøyle med relieff fra norgeshistorien og med Olav den hellige til hest på toppen. Opphavet til dette var en utlyst konkurranse om å lage et nasjonalt monument til minne om etableringen av grunnloven  under Riksforsamlingen på Eidsvoll. Vinner av denne konkurransen ble kunstneren Wilhelm Robert Rasmussen. Gustav Vigeland sendte også inn et forslag, men hans bidrag ble refusert. 

Monumentet var tiltenkt en plass foran Stortingsbyggningen i Oslo, men dette ble omgjort da det viste seg at Wilhelm Robert Rasmussen var medlem av Nasjonal Samling og at han ikke la skjul på sine nazistiske sympatier. Resultatet var at «Eidsvollsøyla» aldri ble satt opp og heller skjult på et lager.

Dette syntes Åsmund Elveseter var for gale så han kjøpte like godt hele greien og satt den opp ved hotellet sitt i Bøverdalen Dermed fikk Elveseter hotell en unik utsmykning med relieff fra hele norgeshistorien - og kanskje passer den bedre der den står ved foten av Jotunheimen enn ved Spikersuppa i Oslo.

Wilhelm Robert Rasmussen var en berømt kunstner som bl.a. arbeidet i 10 år med utsmykning av Nidarosdomen. Der var han ansvarlig for restaureringen av skulpturene. Han har også laget det 18 meter høye monumentet av Olav Tryggvason som står midt på torvet i Trondheim. Fra 1921 og frem til han ble fradømt stillingen sin  i 1945 var han professor ved Statens Kunstakademi. Etter dette fikk han nesten ingen offentlige oppdrag.

Lom, Innlandet, Norway

Bakeren i Lom er verdensberømt i hele Gudbrandsdalen. Det er ikke ofte noen står 45 minutt i kø for å komme inn på et konditori og fortsatt ser ut som om man har vunnet full pott i siste Lotto trekning når de kommer ut igjen. 

Sentrum i Lom kommune heter Fossbergje og er en av fem tettsteder i Norge som kan kalle seg Nasjonalpark landsby. Lom er nemlig en naturleg innfallsport til nasjonalparkene Jotunheimen, Reinheimen og Breheimen. Norges 2 høyeste fjell, Galdhøpiggenh (2469 moh) og Glittertind (2452 moh) ligger også i Lom kommune. Veien gjennom Lom og over Sognefjell er en av landets 18 nasjonale turistveier.

Veien opp til Galhøpiggen starter i Bøverdalen ved Lom og ender på Juvasshytta. Denne ligger over 1841 moh og er DnT 2. høyeste og 2. eldste hytte. I godt vær kan man kjøre helt opp på den private bomveien, men sjekk værmeldingen for her kan du treffe på snø selv om det er midtsommer. Veien opp til Juvasshytta er forøvrig den høyeste bilveien i Norge. Fra Juvasshytte tar turen opp og ned på Galhøpiggen 6-7 timer med brefører.

Fjellområdet rund Lom og Jotunheimen er en del av den kaledonske fjellkjeden som strekker seg fra Skottland og Irland, gjennom Skandinavia og nord til Svalbard. østkysten av Grønland og helt til østkysten av USA. I sør rekker den til nordøst Afrika. Denne oppstod (kort fortalt) som en enorm forkastning den gang de amerikanske og de europeiske kontinental platene ble presset sammen for mellom 400-500 millioner pr siden. Man antar at de høyeste fjelltoppene på denne forkastningen en gang var på høyde med dagens Himalaya - og som sagt i et tidligere innlegg så er 2/3 av norske fjell dannet når denne forkastninger oppsto.

Lom stavkirke er en av Norges største stavkirker. Den ble bygget midt på 1100 tallet og er bygget om ved flere anledninger. Lom var nemlig et naturlig sted å stoppe på de mange pilegrimsveiene som gikk i området og da måtte kirken ofte utvides. I denne kirken henger også landets største samling av malerier med religiøse motiv. Hvis du ikke er så opptatt av stavkirker og heller vil ha et skikkelig adrenalin kick så kan kan du forsøke deg på zipline over Prestfossen i Lom sentrum.

Og bare for ordens skyld....
Du kan gjerne ta med deg bollene til toppen av Galhøpiggen, men det er ikke lov å nyte medbrakt mat inne i den gamle stavkirken.

Sognefjell, Vestland, Norway

Veien over Sognefjell går fra Gaupne i Lusterfjorden i Vestland fylke og over fjellet til Lom i Bøverdalen i Innlandet fylke. Hele veistrekningen er 108 km. lang og veiens høyeste punkt er ved Fantesteinen (1.434 moh.). Denne veien regnes og som den høyeste fjellovegangen i Nord-Europa. Den ble åpnet for biltrafikk i 1938 og i 1997 ble dette den første av Norges 18 nasjonale turistveier.

Trafikken over fjellet startet derimot lenge før bilveien var et faktum. Her gikk det gamle handelsruter allerede på 1400 tallet. Det var de fra Bøverdalen som kalte dette området Sognefjell, mens de fra Sogn kalte det Bøverfjell. Dette var risikable handelsveier, ikke bare fordi man kunne bli overrasket av uvær på fjellet, men også fordi det var en fare for å treffe på tyver og banditter som hadde til hensikt å stjele handelsvarene. Transporten forgikk derfor ofte i store kolonner der det var med folk som bare skulle forsvare transporten.

Mange kjente personer lot seg lokke til en tidlig tur over fjellet. Henrik. Wergeland skrev diktet «Spaniolen» og Henrik Ibsen kom i gang med både «Peer Gynt» og «Brand» etter en tur over Sognefjell. I 1860 dro Karl XV fra Sogn til Lom, mens hans bror, Kong Oscar II, dro i motsatt retning. Utsiktspunktet som heter Oscarsborg fikk navnet sitt etter hans tur over fjellet.

Turtagrø, «Storen», Vestland, Norway

I 1870-80-åra var Ole Berge fjellbonde og reinjeger på Turtagrø i Luster kommune innerst  i Sognefjorden. Han ga veifarende som dro over Sognefjellet mat og husly på stølen oppe i fjellsiden. En av de som var innom hos Ole Berge var engelskmannen William Cecil Slingsby. Han var allerede den gangen en erfaren fjellklatrer og han var også den første som besteg Store Skagastølstind i 1876 - med nettopp Ole Berge som kjentmann i fjellet. 

Store Skagastølstind - kjent som «Storen» - er Norges 3. høyeste fjell (2405 moh.), ligger i fjellpartiet Hurrungane vest i Jotunheimen og ble oppfattet som ubestigelig helt til William Cecil Slingsby og Ole Berge beviste det motsatte.

William Cecil Slingsby var ingen hvem som helst når det kom til fjellklatring. I perioden mellom 1872 og 1921 var han over 20 ganger i Norge og på disse besøkene var han den første som besteg over 45 av de høyeste toppene i Jotunheimen, Sunnmøre, Romsdalen og i Nord-Norge. Han markerte starten på norsk fjellsport og han har senere fått betegnelsen «den norske tindesportens far». 

På sine turer til Alpene klatret han bl.a. på toppen av Mont Blanc (4.807 moh.), Weisshorn (4.506 moh) og Matterhorn (4.478 moh). I en artikkel han skrev i Dagbladet i 1879 sier han at Matterhorn ikke var like vanskelig å bestige som Store Skagastølstind.

Etter hvert ble det stor interesse for de mørke fjelltoppene i Hurrungene og i 1888 ble det første hotellet på Turtagrø satt opp for å huse de moderne turistene. Det var brødrene Ole og Ivar Berge som stod bak dette. Ole var fjellfører og Ivar drev hotellet. Ivar emigrerte senere (1903) til Wisconsin i USA, der han drev med tobakksdyrkning i 7 år før han kom tilbake til Norge. 

Turtagrø ble fort et møtested for tindebestigere i Norge. Dette var like før unionsoppløsningen og de ville fjelltoppene rundt Hurrungane ble ofte brukt til å definere norsk natur. 

Ole Berge hadde et stort talent som fjellfører og vert, og han var over 130 ganger på toppen av Store Skagastølstind. På 1920-tallet overtok den eldste datteren Kari som fjellfører og hotellsjef. Turtagrø fortsatte som senter for fjellvandrere og klatrere. Kari holdt hotellet på Turtagrø åpent under 2. verdenskrig, og ble her til hun døde i 1952.

Johannes Drægni, Kari Berges nevø, overtok hotellet 24 år gammel. Han og kona Astrid bygde om og fikk moderne fasiliteter som strøm og innlagt vann. I 1962 dro Johannes til Sveits for å lære moderne metoder for både fjellsikring og opplæring i fjellklatring. Dette ledet frem til Norges første klatrekurs - «Den Norske Klatreskole» i 1962. Kursene pågikk til 1975. Sønnene Tomas og Ole startet kursene igjen i 1988. Astrid og Johannes drev hotellet til 1997 da yngste sønnen Ole overtok driften

Sommeren 2000 ble fjellbiblioteket etablert – blant annet med personlige bidrag fra David Durkan og Arne Næss. Dette var på den tiden en av Norges fineste samlinger av fjellitteratur. I januar 2001 brant hovedbygningen og personalboligen. Ole bygde et nytt hotell, men beholdt de bygningene som det var mulig å redde etter brannen. Det nye hotellet åpnet 1. mai 2002.

Ole Berge Drægni omkom senere i tsunamien i Thailand 26. desember 2004 og Oles datter, Sofie, som da bare var fire år gammel, arvet 80% av hotellets aksjer. Sofies mor, Bente Hybertsen, påtok seg ansvaret som styreleder og har forvaltet eierskapet på vegne av Sofie siden 2005

Tindevegen, Hurrungane, Vestland, Norway

Tindevegen i Sogn er en fjellvei som går forbi fjellformasjonene Hurrungane, fra Øvre Årdal i sør og over fjellet til Tuftagrø i Luster kommune. Det høyeste punkt på veien ligger på 1.315 moh.  Store deler av fjellområdene er regulert, men det mest synlig inngrepet i landskapet er nok høyspentmastene som følger veien over fjellet og ned til Hydro Aluminium i Øvre Årdal -  og som helt sikkert også er årsaken til at veien en gang ble bygget. Dette er nå en privat bomvei som ble ble åpnet for vanlig trafikk i 1972.

Opp fra Årdal går veien gjennom Fardalen. Den er både smal og bratt, med mange krappe hårnålsvingene. Med en vanlig personbil går det greit, men med større bil enn det kan det oppstå problemer med møtende trafikk, for det er deler av strekningen der det er lengt mellom gode møteplasser. Tindevegen er 32 km. lang og den holdes åpent i perioden fra mai til oktober. Den betegnes som en lokal turistvei, men den er også en del av den korteste fergefrie landforbindelse mellom Bergen og Trondheim.

Dette fjellområdet er i den vestlige delen av Jotunheimen og fjellene her er de høyeste i Nord-Europa. I 1980 ble et område mellom Ottadalen i nord, Gubrandsdalen i øst, Valdres i sør og Sogn i vest opprettet som Jotunheimen Nasjonalpark. Den dekker et vernet område på 3.500 kvadratkilometer og innenfor nasjonalparken ligger de 26 høyeste fjelltoppene i Norge.

Det meste av Jotunheimen ble dannet som en forkastninger den gangen det amerikanske og det europeiske kontinentet støtet sammen for mellom 400 til 500 millioner år siden. Det fjellområdet som da oppsto er den kaledonske fjellkjeden. Den trekker seg fra Skottland og Irland, gjennom Skandinavia og nord til Svalbard, til østkysten av Grønland og helt  til østkysten av USA. I sør rekker den til nordøst Afrika. Man antar at fjelltoppene i den kaledonske fjellkjeden en gang var like høye som dagens Himalaya. 

Til slutt litt funfacts:

2/3 av norske fjell er en del av den Kaledonske fjellkjeden og 1/4 av hele Norges totale areal ligger på mer enn 1000 moh.

Lærdal, Vestland, Norway

 

Helt nede ved sjøen i Lærdal ligger Lærdalsøyri med en av Norges best bevarte trehusbebyggelser. På tross av at bygden ligger nesten helt innerst i Sognefjorden er den et knutepunkt for trafikken som kommer over Filefjell og Valdres, over Hemsedal og Gol eller Geilo, eller over Sognefjell fra Lom og Dovre. Litt lenger oppe i dalen ligger Borgund stavkirke og Vindhellarvegen med sine opp til 12 meter høye steinfyllinger (se egne beskrivelser)

Lærdalsøyri bestod av 170 verneverdige hus. 18. januar 2014 startet en stor brann midt i denne bebyggelsen. Denne dagen blåste det kraftig og brannen spredde seg raskt gjennom deler av den historiske  trehusbebyggelsen. Til sammen ble 41 bygninger tatt av flammen. Av disse var det 17 boliger som alle brant ned til grunnen. Ingen mennesker omkom, men Riksantikvaren kalte brannen en tragedie for norsk kulturarv.

Lærdal er i dag en betydelig kraftkommune i tillegg til jordbruk og laksefiske i Lærdalselven. Det er 7 kraftverk i kommunen og det største fallet er på nesten 900 meter. I sentrum ligger Norsk Villakssenter. Lærdalstunnelen som går til Aurland skal visstnok være verdens lengste veitunnel og like utenfor Lærdal ligger Frønningen Gods som er en av de største skogeiendommene på Vestlandet. Godset har både et bevart bygdetun og et åpent kunstgalleri. Mellom Frønningen og Lærdal ligger landskapsvernområdet Bleia-Storebotn som står på UNESCO verdensarvliste.

Borgund stavkirke, Vestland, Norway

Borgund ligger langs den gamle Kongeveien som går over Filefjell til Lærdal innerst i Sognefjorden. Dette var en egen kommune i 100 år fra 1864 på tross av at det var under 1000 innbyggere. I dag er den lille bygden en del av Lærdal kommune og her står Norges best bevarte stavkirke - nemlig Borgund stavkirke.

Byggingen av denne kirken startet i 1130 og stoppet effektivt opp når svartedauen kom til Borgund i 1350. På denne tiden ble det bygget slike kirker over hele Europa, men det er bare de norske stavkirkene som er bevart for ettertiden. I Norge var det over 1000 slike kirker, i dag er det bare 28 stavkirker som fortsatt er bevart. Man kan jo undres over at treverket i kirken ikke har råtner når den har stått slik i over 900 år. Årsaken er at ingen ting av tre er i kontakt med jorden under og at kirken er bygget på et fundament av stein. I tillegg er de tjærebehandlet gjennom generasjoner.

I starten var kirken katolsk og under gudstjenesten stod presten bak et forheng som skilte forsamlingen fra alteret. Gudstjenester på denne tiden var ofte knyttet til mystiske, okkulte og overtroiske seremonier. Her foregikk gudstjeneste ved at presten messet teksten på latin til forsamlingen i det mørke kirkerommet. Menn og gutter stod til høyre, kvinner og jenter stod til venstre - og sannsynligvis var det ingen av dem som forstod et eneste ord av prestens latinske messing. Kun de aller eldste og syke fikk lov å sitte under seremonien. 

I dag står det en prekestol i kirkerommet, men den er ikke original (katolske kirker har ikke prekestol) så den er nok satt opp en gang etter reformasjonen i 1537. Døpefonten, alteret og resten av kirkebygget er derimot originalt fra den tiden kirken ble bygget.

I tidligere tider ble de døde begravd under kirken. Rundt 1900 måtte menigheten slutte med denne praksisen pga stanken inne i kirken, men det var i en lang periode etter dette en tradisjon å fortsatt gravlegge døde barn i kirken - bortsett fra de som døde før de var blitt døpt. Hvis det skjedde, var det (i følge religionen) ikke lov å gravlegge udøpte døde barn i vigslet jord. Dette var ikke alltid helt akseptabelt for menigheten så det skal ha vært flere mødre som lurte seg inn i kirken om natten før de selv å døpte barna og begravde de små kistene under gulvet i kirken.

Den gamle katolske stavkirken på Borgund var i bruk til den «nye protestant kirken" like ved stod ferdig i 1868. Den var større og ble bygget like ved den gamle kirken, begge med alteret vendt mot øst. Den gamle stavkirken på Borgund ble overtatt av Fortidsminneforeningen allerede i 1877 og er i dag den mest originale og best bevarte stavkirken i Norge.

Hemsedal, Viken, Norway

Det er kommunen som heter Hemsedal, mens bygden som ofte kalles Hemsedal på folkemunne (og ofte i nyhetene etter at russen på Østlandet har festet her) heter Trøym og ligger lengst nord i Hallingdal. Stedet er i dag mest kjent som vintersportssted og her er det alpinanlegg i overflod. Trøym er en liten bygd med under 1.000 faste innbyggere, mens det i vintersesongen er betydelig mange flere folk her

Det er litt uklart hvor lenge det har bodd folk i Hemsedal, men det finnes rester etter kullutvinning som strekker seg nesten 2000 år tilbake. Det kullet som var her kan også ha blitt brukt til jernutvinning i dalen. Andre teorier forteller om store villreinstammer i området og dette kan ha vært livsgrunnlaget for de første som bosatte seg i området.

Den moderne historien i Hemsedal startet da Skogstad Hotell stod klart i 1905. Man håpet da at Hemsedal skulle bli et knutepunkt på stamveien mellom Øst- og Vestlandet, men så åpnet Bergensbanen og da ble dette totalt forandret - og da måte man jofinne andre inntektskilder. Valget falt i første omgang på hyttebygging og muligheter for jakt og fiske. Først i 1959 ble den første skiheisen bygget og allerede i 1961 ble den revet, men dette betegnes som begynnelsen på Hemsedals ski turisme. I dag regner man med at det er over 500.000 gjestedøgn i et utall hotell og hytter i bygden og da er det ikke så merkelig at Hemsedal også kalles "Skandinavias alper" - og det sier jo sitt....

Skurdalen, Viken, Norway

Skurdalen er et dalføre som ligger i Hol kommune, mellom Seter dalen og Dagali i sør og Geilo i nord. I hele dalføret bor det litt over 350 mennesker. Elven, som heter Skurdalselva, renner gjennom dalføret før den ender opp i Numedalslågen. Hovedveien mellom Kongsberg og Geilo går gjennom dette dalføret.

Dalen har muligens fått navnet fra "Skara" i betydningen av en elv som har skåret seg langt ned. En annen teori går ut på at navnet kommer av det gammelnorske ordet "Skurfa" som betyr jern. Dette kommer av at det i tidligere tider ble dreve jernutvinning i dalen. Vil du kikke mer på turmulighetene i denne dalen er det et hotell som heter Lia Fjellhotell og som drives av familien Lia. Kjører du videre opp bakkene kommer du til hyttegrenden Kikut med utsikt til Geilo - og der er det en langt mer formell stil på bebyggelsen.....