Den lille landsbyen Sainte-Enimie ligger i en sving ved elven Tarn i nasjonalparken Parc Nationaldes Cevennes litt nord for Montpellier. Det er knyttet et sagn til denne byen og det lyder omtrent slik:
På slutten av de 5. århundre regjerte Clotaire II, kongen over
Frankene, i dette området – eller som de selv på denne tiden kalte «lander der
lang mot nord». I realiteten ligger det like nord for Montpellier på Middelhavskysten så
stedsansen var nok noe begrenset på denne tiden. Kongen hadde 2 barn som han kalte Enimie og
Dagobert. Enimie ble raskt en usedvanlig vakker jomfru og kongen hadde sitt
svare strev med å holde alle beilere på avstand. Selv mente hun at hun var forlovet
med Gud og derfor lite interessert i å vurdere noen av disse beilerne som kom for å be om hennes hånd.
Kongen ble nok til slutt litt lei av dette maset og bestemte seg for å gifte bort
datteren. Det er ingen som kjenner bakgrunnen for at han skiftet mening, det
kan skyldes et tilbud om en klekkelig medgift eller kanskje han bare var litt
trøtt og lei av den obstanasige prinsessen. Da prinsessen hørte dette ble hun så fortvilet at hun ba Gud om
hjelp for å slippe giftemålet. Guden hørte vistnok hennes bønn om hjelp og han visste
råd. Han kastet Leprebasiller etter den vakre prinsessen slik at hun ble sterkt
angrepet og dermed mistet sin skjønnhet for alltid - og samme øyeblikk mistet
hun også alle sine beilere.
Dette ble etter hvert en ulykke for både prinsessen og hele den kongelige familie. Etter en stund ba hun igjen Guden om hjelp, men denne gangen ba hun om
å bli frisk fra sykdommen. Da åpenbarte det seg plutselig en engel som befalte
henne å gå ut på markene og fortsette til et sted som heter Burlatis i provinsen
Gèvaudan. Gjeterne hun ville treffe der skulle vise henne en kilde som ville
kurere henne, dersom hun badet i vannet. Hun fant kilden og la seg ut i det kalde
blå vannet og – som ved et under - ble hun plutselig kurert.
Hun hadde ikke bare blitt helbredet fra sin spedalskhet, men
også fått helbredende evner etter dette kalde badet. Hun flyttet derfor inn i kloster
og proklamerte at hun etter dette ville bruke hele sitt liv til å helbrede andre
mennesker. Etter en stund ble hun utnevnt til abdisse i dette klosteret, men da
hun senere ville tillate at både nonner og munker skulle bo under samme tak var det
brått slutt på velvilligheten. Hun ble kastet ut av klosteret og måtte leve
resten av livet sitt i en fjellhule.
Da hun døde i år 628 bestemte broren
Dagobert – som da var blitt konge - at levningene av prinsessen skulle bringes
tilbake til Saint Denis. Det gikk ikke uten problemer så man bestemte heller at
hun skulle gravlegges ved siden av kongen i byen som den gang hetet Puy Roc. Senere (i år 1798) ble hun gjort til helgen og da skiftet
man samtidig navn på byen fra Puy Roc til Sainte-Ènimie.
Det heter den fortsatt
– så vet vi det…..
