søndag 17. juni 2018

Ramatuelle og Pampelone Beach, France



Landsbyen Ramatuelle ligger like ved Saint Tropez. Denne landsbyen var en gang i privat eie og siden det var en velstående familie som da eide byen fikk den helt frem til 1700 tallet stadig vekk uønsket besøk av pirater. Den korte avstanden til St. Tropez gjorde etter hvert at mange kunstnere oppdaget landsbyen og flere av dem slo seg også ned har for godt.

På slutten av 1500 tallet ble det plantet et almetre midt på byens på torg, Place de L`Ormeau. Dette var for å feire freden med hugenotten Henrik IV da han omvendte seg til katolikk. Denne almen sto lenge i byvåpenet, men tresorten har som kjent litt begrenset levetid og da den visnet helt ned ble den erstattet med et oliventre - sikker for at det samme ikke skulle skje igjen. Dermed slapp man også å endre på byvåpenet så ofte. Byen kirke er også bygget i denne perioden. Den ligget helt inntil bymurene og man antar derfor at kirkens spir en gang var et vakttårn i denne bymuren.

Like ved ligger den populære og berømte Pampalonne stranden. Dette var lenge en av de mest kjente "hippie stedene "langs hele den franske Riviera. Midt på denne stranden ligger restauranten I'Esquinade, formet som et piratskip og drevet av norske Edna Falalo. Edna er nå 80 år og har hatt denne strandrestauranten i over 50 år, nå var sønnen i ferd med å overta - i alle fall inntil Emanuell Marcon fikk over 20 mill. stemmer ved valget i 2017 og dermed ble valg som ny fransk president.

Gjennom disse 50 årene har Edna servert mat og champagne til en mengde selebriteter. Bland hennes faste stamkunder er navn som Birgitte Bardot, Rod Steward, Hugh Grant, Wenche Myhre, Elizabeth Tylor, Richard Burton, Frank Sinatra og Sean Connery - pluss en mengde norske turister.

Nå har den nye franske regjeringen bestemt at alle restaurantene skal fjernes og at de som fortsatt ønsker å drive restaurant langs stranden må rive de gamle bygningene og bygge nye lokaler på innsiden av sanddynene. En tur gjennom restauranten I'Esquinade viser med all tydelighet at dette miljøet ikke kan flyttes eller gjenskapes hvis det rives.


Edna Falao er ikke noen "hvem som helst". I Norge ble hun mest kjent som skuespiller, men hun har flere andre imponerende egenskaper. Hun var tidligere bilmekaniker, hun var Norges første kvinnelige speedway kjører (på sin egne hjemmelagde motorsykkel) og hun ble også den første kvinnen som vant et norgesmesterskapet i denne sporten.

Etter hennes karriere på speedwaybanen var slutt flyttet hun til Paris og startet på en utdannelse som kokk. Her traff hun nattklubbeieren Roger Urbini og sammen flyttet de fra hans bolig i Alpene til Saint Tropez. Hans store kontaktnett gjorde at Edna Falao raskt ble betraktet som dronningen i hans "jetset" miljø.

På 1970 tallet etablerte Edna Falao og Roger Urbni den nye restauranten I'Esquinade på den berømte Pampalonne stranden. Siden den tid og helt frem til Emanuell Marcon ble ny fransk president den 7. Mai 2017 har Edna Falalo drevet denne spesielle restauranten, som med årene har blitt en institusjon. Hun legger heller ikke fingrene i mellom når hun snakker om det nye franske vedtaket om å rydde stranden og hun har derfor i god gammel stil sendt et brev direkte til presidenten der hun ber om et møte for å presentere sin sak. Om hun har fått svar vites ikke, men at hun fortsatt er en engasjert dame er det ingen tvil om.  






Saint Rafael, Provence, France



Når man kommer til Saint Rafael så er det lett å tenke at dette er en by som ser akkurat slik ut som byer på Middelhavskysten skal se ut. Saint Rafael ligger som en naboby til den gamle romerske byen Frejus og med berømte naboer som Cannes på den ene siden og St. Tropez på den andre siden. Standen er godt bevart og den blir også på mange måter byens hovedgate. Hele kystlinjen her er ca. 35km lang og består at over 30 strender og for de som ikke ønsker å bade hele dagen så finnes det et utall av muligheter for andre aktiviteter.

Som mange andre middelhavsbyer var Saint Rafael delvis bygget på en klippe av stein. Fjellene som strekker seg ned til kysten er en del av Estrel fjellene (Massif de l’Esterel) Disse fjellene ligger slik til at der de treffer havet deler landskapet mellom Cannes på den ene siden og Frejus og Saint Rafael på den andre siden. Går man i disse fjellene ser man tydelige tegn på tidligere bosetninger og arkeologiske utgravinger. Stor steinblokker er også hentet her for å bygge opp de fleste små byene rundt fjellet.

De første som slo seg ned i området her var Romerne og stedet ble raskt populært ferieparadis for de eminente deler av det romerske samfunnet. Like nord for Saint Rafael lå det en gang en by som het Valescure. Her var det de meste velstående romerne slo seg ned og fortsatt i dag kan man se restene etter de flisedekorerte romerske villaene fra den tiden. Selve byen startet som en bosetning av munkene fra øyen Lérins i det 11. århundre. Disse øyene ligger like utenfor Cannes og bestod den gang omtrent bare av et kloster som var oppkalt etter Saint Honoratus og som ble grunnlagt i år 410.


Munkene hadde et stort problem med de arabiske piratene som på den tiden dominerte langs kysten. Det var nok dette som var en av hovedårsakene til at de flyttet fra øyene og lenger inn i landet rundt Saint Rafael. I det 12. århundre var det tempelridderne på vei til Jerusalem som dominerte i området og fra det 15. til det 19. århundre utviklet man et rikt fiskeri.

Først i 1703 ble Saint Rafael anerkjent som egen by – da kjent som Sanctus Raphael. Det var forøvrig like før Napoleon Bonaparte for første gang kom til Saint Rafael etter sine røvertokt i Egypt. Han ble da hyllet som "Erobreren av Pyramidene". Noen år senere (i 1814) kom han tilbake til byen. Denne gangen som krigsfange på vei til sitt nye fengselsopphold på øyen Elba. Andre militære aksjoner på strendene rundt Saint Rafael er den allierte operasjon "Camel Green" som ble iverksatt 15. august 1945 (se egen beskrivelse).
.

lørdag 16. juni 2018

Fréjus , Cote d'Azur, France


Fréjus ligger på middelhavskysten, mellom Cannes og Sainte-Maxime. Det var romerne som startet å bygge byen og i dag er den en relativt moderne havneby omgitt av noen flotte sandstrender, men med sine godt bevarte historiske røtter. Romerriket er ikke først og fremst ikke kjent som noen stor sjøfartsnasjon. I realiteten var det bare 2 betydningsfulle havner i hele Middelhavet og de lå i Fréjus og i Ostia. Ostia er nå en del av et gigantisk arkeologisk utgravningsfelt som nå heter Ostia Antica og som ligger like utenfor Roma. Dette var den gamle havnebyen til Roma, men landhevingen har gjort at man ikke engang kan se sjøen når man går langs de utgravde kaiene.


Historien om Fréjus er på mange måter også historien om Provence. Byen har vært ødelagt flere ganger på tross av at det stadig var romerske legioner stasjonert her. I år 49 f.Kr. bestemte Julius Cæsar at han ville bygge "Adrianveien" mellom Italia og Spania. I Marseille hadde man allerede etabler en koloni og den romerske keiseren ble såpass imponert at han ga havnen utenfor kolonien sitt eget navn - "Forum Julii" som betyr Julius sitt marked.



Tilbakegangen for Roma førte til det samme for byene i imperiet. Mellom det 7. og 9. århundre plyndret Sarasenerne byen flere ganger. Havet flommet inn over kyststripen, mens alle invasjoner av muslimer og pirater etterlot byen og monumentene i ruiner. Det var lite igjen av kolonien i det 10. århundre. Mudder fra havet tettet igjen havnen og dannet et stort myrlendt område, som deretter har skilt landsbyen fra havet. I dag er kanalen fra havet og inn til den gamle byen gravd opp og åpnet for småbåter.

Previoous visits:
1981 - 1986 - 2015 - 2017 - 2018
 
 

fredag 15. juni 2018

Château Sainte-Roseline, France


Rosaline, datteren til Marquis de Villeneuve, ble født på Château Arcs i 1263. Under oppveksten kom hun i konflikt med faren - den dominerende godseieren. Hun flyttet derfor bort fra familiens hegemoni og slo seg sammen med de kartusiske nonnene på Dauphine i Dauphiné-Alpene. Hun ble tatt opp som nonne i klosteret i 1288 og var etter dette glødende opptatt av rettferdighet for alle - noe som nok ikke var helt i godseierens ånd.

Rundt år 1300 ble hun abbedisse på klosteret og frem til 1329 drev hun dette i en særdeles from og omtenksom stil med omtanke for alle folkene som bodde i og rundt klosteret. Etter hennes død ble klosteret omdøpt til Sainte-Rosaline og senere omgjort til Château Sainte-Roseline. 

I det 14. århundre ble stedet en av de første vingårdene i Provence. Dette var egentlig et resultat av at den nye biskopen i Fréjus, han som senere skulle bli pave John XXII i Avignon, ønsket å øke produksjonen av lokal vin i sitt bispedømme. Om denne produksjonen var ment som altervin sier ikke historien noe om. I dag produseres fortsatt denne vinen som heter Château Sainte-Roseline, men nå i 3 ulike områder -  Chapel of Saint Roseline, Cuvée Prioress og Lampe de Méduse|.

Og støvet etter salige Roseline kropp ligger fortsatt begravd i et eget lite kapell på eiendommen.

onsdag 6. juni 2018

Mons, France


Den lille landsbyen Mons ligger på 820 moh. og han en storslått utsikt mot sør. Landsbyen består av trange smug og antikke søyleganger og midt i sentrum ligger den gamle katedralen fra 1100 tallet. 

Like utenfor landsbyen er restene etter den romerske Roche-Taillèe akvedukten. Den var 41 km lang og hadde en kapasitet 2.900 m3 i døgnet. Det er 2 ulike vannkilder til denne akvedukten. Den ene er elven Foux de Montauroux og den andre er elven Siagnolen. Det er 25 km. mellom disse 2 elvene. Selve vannveien ender opp i kystbyen Fréjus på middelhavskysten. Høydeforskjellen er 516 meter og det tok omtrent 17 timer for vannet å renne gjennom hele anlegget. Vannet hadde en gjennomsnitt temperatur på bare 10,5 °C når det nådde endepunktet. Årsaken var at det var mulig å levere så friskt vann over en så lang avstand var at mesteparten av denne akvedukten går i flere meter dype kanaler og gjennom regulerbare tunneler som er 1,6 meter høye og 70 cm brede (som er akkurat 2 romerske fot). Der  akvedukten krysset daler ble det bygget mer tradisjonelt i luften. Her ble vanntilførselen i kanalen påvirket av både nedbør og varme dager.


Akvedukten var i bruk i over 350 år før den ble stengt. I dag er det stort sett restene som er synlig, men rundt Fréjus er det faktisk lagt et nytt nett av rørgater for vannforsyning til byen inne i den gamle akvedukten som opprinnelig ble bygget i det 1. århundre. Mens akvedukten var i bruk ble den 1mm  trangere for hvert år. Årsaken var karbonatavsetninger i vannet når det ble oppvarmet.

De siste fem til syv kilometer av akvedukten før den treffer Fréjus ble lenge brukt som trasé for jernbanen mellom Fréjus og Montauroux (kjent som "Vaux-gruven"). Denne er nå fjernet og traseen brukes nå bare som sykkelsti og turvei.


Castellane, Provence, France


Det var romerne som bygget den første lille borgen langs elven Verdon. De kalte stedet for Salinae etter de store saltkildene like i nærheten. Under de sarasenske invasjonene i Provence måtte de innfødte søke tilflukt på toppen av Roc - klippen som dominerer hele bybildet.

På toppen av denne klippen var innbyggerne godt beskyttet og da var det kanskje naturlig at det også ble etablert bosteder her oppe. Den lille landsbyen heter Petra Castellane og restene etter denne bebyggelsen kan ses rundt kapellet som fortsatt står på toppen av klippen. Dette kapellet heter Notre-Dame-du-Roc. Det viste seg derimot raskt at den lille flaten på toppen av klippen ble for trang og dermed startet de modigste innbyggerne å flytte ned til elven igjen. Senere vokste den nye byen opp ved foten av den dominerende klippen.

På 1300 tallet var byen igjen truet og i 1359 ble den nedre byen befestet, mens den på toppen av klippen fortsatt var uinntakelig. Etter at Castellane ble innlemmet i Frankrike ga Ludvig XI i år 1483 ordre om at festningen på toppen av klippen skulle ødelegges for godt.

Deler av bymurene er fortsatt synlige, men det meste er ødelagt - inkl. de 4 flotte byportene som lå med åpningen i hver sin himmelretning.

tirsdag 5. juni 2018

Les Gorges du Verdon, France

 
Elven Verdon starter på 2.400 moh. oppe i Alpene like ved fjellpasset Col d'Allos og renner 175 km sørvest over ned til Middelhavet. På veien blir den stadig større på grunn av de mange side elvene som fanges opp. Den passerer også flere kunstige innsjøer med tilhørende store kraftstasjoner på sin vei mot havet..
 
 
Det mest imponerende stykke er der den renner gjennom de store kalksteinsfjellene ved Gorges du Verdon. Denne dalen er 20 km lang og fjellveggene på begge sider er over 300 meter høye. Dett er et meget populært område for turisme, bl.a. for fjellklatrere fra mange land. Navnet kommer av den grønnaktige fargen som vannet får når det passerer gjennom kalksteinsfjellene.
 
Man har beregnet at det tok ca 200 millioner år for elven Verdon å forme dette imponerende landskapet. Selv om det formelle navnet på stedet er 'Gourges Verdon' ble området også ofte kalt "Grand Canyon de Verdon". Ved første øyekast ser det helt uinntakelig ut, men det er mulig å padle et stykke oppover elven for å oppleve landskapet på nært hold.
 
 
 
 
Under den 2. verdenskrig gjorde også de franske partisanene nettopp dette og dermed greide de å forsvinne sporløst fra forfølgerne. Enkelte steder er det laget tunneler for å komme forbi de smale passasjene, mens ruten andre steder går gjennom naturlige tunneler og grotter som elven har gravd ut. Det finnes fortsatt tegn etter bosetning i bunnen av dalen og den ble med sikkerhet brukt som tilfluktssted i mange krigssituasjon. Området ga gode skjulested for de som var kjent, men var livsfarlig for de som ikke var kjent i området.....
 
Har du god tit anbefales det å ta turen helt rundt dette naturfenomenet. Start gjerne ved den kunstige innsjøen Lac de St.Croix. På en ene siden av dalen går hovedveien, men på den andre siden går den gamle landeveien og det er her du får det beste overblikket over landskapet. Hele området er i dag oppført på UNESCO's verdensarvliste.
 
 Previous visit: 2006
 
 

Saintes-Maries-de-la-Mer, Provence, France


 
Kjører man vestover fra Marseilles passerer man først den store innsjøen 'Etang de Berre' før man kjører over utløpet av den 812km lange Rhone. Denne starter ved Rhonegletscher som ligger i nærheten av Furka passen (ca. 1.900 moh.) og renner gjennom både Sveits og Frankrike. Elven renner gjennom både Avignon og Arles (se egne beskrivelser) før den munner ut i Middelhavet ved det store Camargue deltaet. I dette landskapet rundt Rhone finner man noen av de beste vindistriktene i Frankrike.


Hvis det neste stedet du kammer til langs veien hit er Montpellier så har du kjørt for langt, for byen Saintes-Maries-de-la-Mer ligger ute ved sjøen midt i mellom Rhone og Montpellier.


mandag 4. juni 2018

Moustiere-Saint-Marie, France

 
 
Den lille byen Moustiere-Saint-Marie ligger som en buet bebyggelse opp mot noen steile rødbrune sandsteinsklipper formet av elven som går i kaskader nedover fjellsiden. Bykjernen i landsbyen er preget av trange smug og bratte gater. De fleste er bygget på 1700 tallet  og er i lyse sandfarget. De eldste husene har også kledning av tre, noe som er uvanlig i dette området.
 
 
 
Landsbyen tok form etter at biskopen i Riez på 400 tallet hadde befalt noen Lerins-munker å bygge et kloster på dette stedet. Munkene fikk derimot ikke være så lenge i fred. Først var det de arabiske Saresenerne som herjet i området og da de forlot byen ble det etterfulgt av Lombarderene - uten at det gjorde situasjonen noe særlig bedre.
 
Munkene var etter dette borte fra byen i hundre år og først på 1000 tallet begynte de å vende tilbake. Landsbyen ble da raskt et valfartssted, noe som ga munkene inntekter og mulighet til å bygge en del flotte bygninger i perioden fra 100 tallet til ca 1400 tallet.
 
 
 
Munkenes kirke heter "Notre-Dame-De-Beauvoir" og er tilegnet Jomfru Maria. Byggingen startet i år 1052 og kapellet er påbygget flere ganger etter dette. Beliggenheten er høyt oppe i fjellsiden med ankomst i en smal vei merket "korsets vei" og dermed forstår man jo hvor høyt og bratt det er fra byen og opp til kapellet. Herfra er det en fantastisk utsikt over både Moustiere-Saint-Marie og områdene rundt byen.
 
 
Av alle ting er det også et fajanse museum i byen. Det ble etablert i 1929, men har keramikkprodukter som er datert helt tilbake til 16-1700 tallet. I dette museet finnes en del helt spesielle gjenstander fra tidligere tiders fajanse virksomhet i byen. Her finnes Clerissy fat og produkter fra Olyris og Laugiere. Museets grunnlegger drev selv et keramikk verksted som senere utviklet seg til en liten fajansefabrikk. Omleggingen fra keramikk til fajanse startet for fullt da han fikk installert sin førte regulære tørkeovn i 1927.
 
Navnet Fajanse kommer fra Italia og i Norden startet fajanseindustrien i København i 1722. Noen år senere starte var det etablert produksjon hos Rørstrand utenfor Göteborg. I Norge er det Herrebøe Fajansefabrikk ved Halden som var først ute. Denne fabrikken ble startet i 1759 av Peter Hofnagel og var bare i drift ca. 20 år. Den siste store fabrikken som var i drift i Norge var Egersund Fayancefabriks Co. AS som var i drift fra 1847 til 1979. I Egersund ble det opprettet et museum, mens de få produktene fra Herrebøe som muligens fortsatt finner er fortsatt sjeldne og meget kostbare.
 
 
 

Arles, France


I Arles er det 2 store romerske teater. Det ene er et amfiteater som delvis er hugget ut av grunnfjellet og delvis bygger opp med murer i forskjellige høyder. Det ble bygget i det 1. århundre, er 139 meter langt, 107 meter bredt og 21 meter høyt. Dette amfiteateret  regnes med blant de 20 best bevarte romerske teatrene. Teateret hadde 3 hovedinnganger og det var plass til over 20.000 tilskuere på tribunene.

 
Historien rundt dette teateret er ganske interessant. Da folk ble lei av brutale gladiatorkamper ble det bygget om for å vise ulike former for tyrefekting. I middelalderen var dette gått litt av moten (i alle fall i Arles) for da stor hele teateret tom og ubrukt. Noen kreative innbyggere startet da etter hvert å bygge opp liten by innefor teaterets murer. Midt på 1600 tallet så det hele ut som en liten by i byen, bygget opp med småhus inne i selve arenaen.


Rundt 1850 greide konen til Napoleon III, hertuginne Eugenia du Montijo, å skape ny interesse for den franske versjonen av spanske tyrefekting. Man brukte da mindre og raskere okser, men hovedprinsippet var at oksene bare skulle tirres og ikke drepes. Den gamle tyrefekter arenaen fikk en ny oppblomstring og siden de fleste av husene innenfor muren var fraflyttet startet man rett og slett på et gigantisk restaureringsarbeid. Store deler av teateret var ødelagt og umulig å sette tilbake i original stand, men fortsatt brukes det årlig opp til 120 millioner Euro til dette restaureringsarbeidet.

Det andre teateret lå like i nærheten, men i motsetnings til amfiteateret var dette bygget i en halvbue, som et tradisjonelt teater med en enorm scene i den ene halvparten.

Cassis, France





Til denne byen kom Whinston Churchill på 1929 tallet. Ikke for å utøve sitt politiske talent, men for å male sammen med datidens andre populære kunstnere. Selve bykjernen rundt havnen er i stor grad lik i dag som den var den gang og langs bryggene finnes det den dag i dag mange små restauranter.



Noe av det som er spesielt rundt Cassis er på den ene siden det fjordlignende landskapet på vestsiden av byen, kjent som "Calanques de Cassis". Dette kan man enten nå kjøpe en tur hos de mange båtene som ligger innerst i havnen. Er du litt erfaren kan du også leie en egen båt og ta turen for egenhånd.

På østsiden av byen går veien helt ute på kanten av de flere hundre meter høye klippene - utsikten er formidabel, men stien nokså risikabel.

søndag 3. juni 2018

Sanary-sur-Mer, France


Sanary-sur-mer ligger på den franske riviera, like vest for Toulon og litt øst for Marseille. Dette er en. koselig kystby med særpreg. Område er nok mest kjent for sine mange gode Rosè viner, kjent fra områdene rundt Bandol.


Nede i havnen ligger de mange fargerike og tradisjonelle båtene tett i tett, mens de større og mer prangende tydeligvis blir forvist litt lenger ute i havnen.