lørdag 18. august 2018

Reine, Norway

 
Reine er et av Lofotens mest kjente og besøkte fiskevær og her har det vært et handelssted helt fra 1743. Det er nok også et av landets mest fotograferte landskapsmotiv. Fiskeværet er foreviget med modeller i Legoland i Danmark, Epcot senteret i USA og Madurodam i Holland. I dag finnes det over 200 senger til overnatting i de nyrestaurerte rorbuene.


Fra Reine kan man dra på båttur innover i det som beskrives som en av landets mest spetakkulære fjordarm. Her er det stupbratte fjell som går rett iu havet. Fra fjorden kan man også gå over fjellet til den store Bunesstranden.










Da den gamle skolen på Reine ble nedlagt på 2000 tallet etablerte den kjente nordnorske kunstneren Eva Harr sitt eget galleri i den gamle skolen. Her er det faste utstillinger av både hennes og andre kunstnere sine verk. Det er også flere andre og mindre gallerier rundt omkring i fiskeværet.




Nusfjord, Norway

 
Nusfjord er faktisk Norges eldste fiskevær, og kanskje også det best bevarte. Nusfjord ligger i Flakstad kommune og de dramatiske fjellene som omkranser den lille havnen gjør det ikke mindre spesielt.

 
Dette var et lite samfunn som greide seg selv. Her var det en egen kraftstasjon, et eget sagbruk, smie,  trankokeri og båtbyggeri.. I dag bor det 25 mennesker her, men i storhetstiden var det over 2000 fiskere som lå stasjonert her under vinterfisket.
 
 

 
En av pionere fra denne perioden var unge Martin Aarseth fra Volda. Han startet som ung mann med kjøp og salg av fisk i Nusfjord og Ballstad. Han gjorde det godt som fiskehandler og etter en periode hadde han både egen båt og og eget mannskap. Det ga han frihet til å ta et engasjement som lærer i Finnmark - påtoppen av fiskeriet i Nusfjord og Ballstad.. 
 
 
På denne tiden var det ingen lettvinte metoder å forflytte seg på over så lange strekninger. Skulle man fra Lofoten til Finnmark måtte man reise med båt - og den gikk jo ikke hver dag. Etter noe år med reising frem og tilbake avsluttet han sitt fiskeriengasjement og reiste hjem til Volda for å starte sin egen konfeksjonsfabrikk.


Som den pioneren han var etablerte han et konsept med salg av egenproduserte klær via postordre - dermed kan man si at den unge pioneren Martin Aarseth egentlig var en av de første som tok i bruk en salgskanal som vi i dag kjenner som netthandel - generasjoner før internettet i det hele tatt var påtenkt.
 


 
I dag er hele det gamle fiskeværet i Nusfjord blitt et godt besøkt museum. Rorbuene står som perler å en snor og er til disposisjon for dem som ønsker en overnatting eller flere for virkelig å oppleve Nusfjord.

Å, Norway

 
Å ligger helt sør på fastlandet i Lofoten. Dette var engang et komplett lite samfunn. Det var en væreier som eide alt og som bestemte alt. Her var det rorbuer, butikk, dampskipsekspedisjon, bank for kjøp og salg av fisk, egen smie, trankokeri og et lite bakeri. Dette bakeriet er nå igjen i drift og bollene er helt spesielle, og nesten i seg selv verd turen ut hit. Under det store Lofotfiske bodde det over 600 fiskere i den lille bygden. Neste stopp sør for Å er Værøy, som man kan skimte ute i havet.

 
 
Både i Å og i områdene rundt det lille fiskeværet er det mange muligheter for overnatting. Lofotens største operatør for rorbuer er Sigurd Ellingsen - væreier i femte generasjon - bor i det gamle væreierhuset i Å. Han driver også restauranten som står på påler ute i sjøen. Her kan man fiske fra vinduet i restauranten. Hvis du ikke skulle få noe fisk kan du spandere på deg et utmerket fiskesuppe til under en hundrelapp, mens du nyter lyden av havet og den friske luften her helt ute i havgapet.
 
 

Sakrisøya, Norway

 
Sakrisøy er et lite spesielt fiskevær som ligger like ved Reine og dette er kanskje et av de mest sjarmerende stedene i hele Lofoten. Fjellene som rammer inn det lille fiskeværet er de kjente toppene på Moksnesøy.
 
 
Fiskeværet på Sakrisøy hadde sin storhetstid på slutten av 1800 tallet. Rorbuene er satt opp på pæler slik byggestilen var her på den tiden. Her finnes det også en identisk landhandel fra denne tiden.
 
Dette er også et av de få fiskeværene der man kan bo i en original rorbu hele vinteren. Da kan du oppleve både vinterfiske og fiskehjeller fulle av tørrfisk. 
 
 
 
 

Flakstad, Norway



Flakstad kommune dekker både deler av Flagstadøya og deler av Moskenesøya. Det er fiske som er den viktigste næringen og det bor under 1500 innbyggere i kommunen.


Kommunen deles i to av Sundstraumen, som er smalest ved Straumsnes – hvor avstanden mellom Flakstadøy og Moskenesøy så vidt er tilstrekkelig til at to fiskefartøyer kan møtes. På nordspissen av Moskenesøy ligger det store strandflater og jordbruksarealer. Det høyeste punktet i kommunen er Stjerntinden som ligger omtrent midt i kommunen


Grunnfjellet i området er urgammelt, nærmere 2500 millioner år gammelt. I havet utenfor Lofoten er grunnfjellet på havbunnen langt yngre og dekket av sedimentære bergarter.


Vestvågøy, Norway

 
Vestvågøy er en egen kommune i Lofoten i Nordland. Den omfatter Vestvågøya og flere mindre øyer og holmer i havområdene rundt. Kommunesenteret er Leknes og dette er det andre tettstedet med bystatus i Lofoten. Vestvågøy kommune er Lofotens mest folkerike med 11.000 innbyggere. I vikingtiden var navnet Lofotr, som er opphavet til navnet Lofoten.
 
 
Vestvågøy har en variert natur, ytterst mot havet i vest tårner de høye fjellene seg opp mellom de små bygdene. Her ute har man livnært seg av fiske og landbruk i generasjoner. 
 
 
Dette var kanskje også en medvirkende årsak til at det ble etablert flere store vikinggårder i det frodige landskapet på Vestvågøy. På stedet der man antar at gården Lofotr gang lå er det i dag gjenreist et slikt gårdshus fra vikingtiden, huset og hele resten av anlegget er i dag et aktivt museum.
 
 
Historien rundt denne gården er at storbonden bestemt sig for å flytte til Island. Han tok med seg hele familien og dro fra storgården på Lofotr for å bosette seg i det nye landet. Før han dro delte han nøkkelen til gården i to, datteren fikk den ene delen og hennes ungdomskjæreste fikk den andre delen. Datter kunne aldri glemme sin store ungdomskjærlighet og lenget stadig tilbake til storgården på Lofotr.  

 
Da faren døde bestemte hun seg for å dra tilbake til storgården på Lofotr.. Her hadde den trofaste ungdomskjæresten ventet i lengsel på at den vakre møyen skulle komme tilbake fra sitt liv i utlendighet. Gjensynet var intenst og de ble boende sammen på denne gården resten av livet....
 
 
 

fredag 17. august 2018

Henningsvær, Norway


Henningsvær kalles av og til Nordens Venezia, eller fiskeværet som ble bygget uten verken planlegging eller nivellering. Det gamle fiskeværet ble bygget på en rekke øyer med moloer og steinfyllinger som binder dette samfunnet sammen.


Lenge var man avhengig av båt for å komme ut til Henningsvær. I 1982 ble det bygget to broer  for å knytte det lille samfunnet til fastlandet. I dag bor det bare ca. 500 fastboende i Henningsvær. De har en egen helt spesiell fotballbane på den ytterste forblåste holmen og om sommeren samler det seg en hel koloni med fjellklatrere som utforsker de bratty fjellene rundt fiskeværet.


Kabelvåg, Norway

 
 
Vågan kirke er også kjent som Lofotkatedralen og har sitteplasser til 1200 personer. Det er den desidert største trekirken nord for Trondheim. Det var biskop Berggrav som ga den navnet Lofotkatedralen i 1929. Under det store Lofotfisket fylte mann opp kirken med tilreisende fiskere.

 
 
Kabelvåg er et av de eldste fiskeværene i Lofoten. Det var her det berømte Lofotfisket startet for over 1000 år siden. Fiskere fra hele det nordlige Norge søkte i mange år til de lune vikene rundt Kabelvåg. Det gamle Vågan fikk virkelig sin del av det årlige skreiinnsiget. Vågan vokste også etter hvert frem til å bli senter i middelalderens Hålogaland.
 
 
 
I dag er Kabelvåg først og fremst et sted for skole, kultur og reiseliv. I Galleri Espolin henger mange av bildene til den kjente nordnorske kunstneren Kaare Espolin Johnsons. Næringslivet har i dag ikke den bredde som det hadde i samfunnet tidligere. Stedet har videregående skole, kunst- og filmskole samt folkehøgskole. Her finnes også landets minste bibliotek - det lille grønne mikro-biblioteket står sentralt til i sentrum. Her er det selvbetjening og ingen krav til gyldige bibliotekkort. 
 

 

Svolvær, Norway

 
Svolvær er det største tettstedet i Lofoten. Noe av årsaken til at akkurat Svolvær har utviklet seg til en liten by er nok både beliggenheter i forhold til Vestfjorden og at byen ligger solrikt til, solen er bare borte en måned i året. Naturen rundt byen er variert og fra flere steder ser man den karakteristiske Svolværgeita. Den ble første gang besteget i 1910. Det store spranget for de som klatrer til toppen er å hoppe fra det ene hornet til det andre. Andre fjell rundt byen Blåtind, Frøye, Kongstinden og Tjeldbergodden.
  
 
 
Svolvær ligger på Austvågøy og fikk bystatusen den 17. mai 1996. I dag bor det ca. 5.000 innbyggere her og byen er administrasjonssentrum i Vågan Kommune.

Vågan kommune er for øvrig en av Nord-Norges viktigste kunstnerkommuner. I Svolvær finner man Nord-Norsk Kunstnersenter samtidig som Nordland Fylkeskommunes kunstskole er lokalisert til Kabelvåg. Vågan kommune har også Nord-Norges største antall etablerte kunstnere. Verkstedindustrien her er den største i hele Nord-Norge og kommunen er også størst i Norge på fiskeoppdrett.


søndag 17. juni 2018

Ramatuelle og Pampelone Beach, France



Landsbyen Ramatuelle ligger like ved Saint Tropez. Denne landsbyen var en gang i privat eie og siden det var en velstående familie som da eide byen fikk den helt frem til 1700 tallet stadig vekk uønsket besøk av pirater. Den korte avstanden til St. Tropez gjorde etter hvert at mange kunstnere oppdaget landsbyen og flere av dem slo seg også ned har for godt.

På slutten av 1500 tallet ble det plantet et almetre midt på byens på torg, Place de L`Ormeau. Dette var for å feire freden med hugenotten Henrik IV da han omvendte seg til katolikk. Denne almen sto lenge i byvåpenet, men tresorten har som kjent litt begrenset levetid og da den visnet helt ned ble den erstattet med et oliventre - sikker for at det samme ikke skulle skje igjen. Dermed slapp man også å endre på byvåpenet så ofte. Byen kirke er også bygget i denne perioden. Den ligget helt inntil bymurene og man antar derfor at kirkens spir en gang var et vakttårn i denne bymuren.

Like ved ligger den populære og berømte Pampalonne stranden. Dette var lenge en av de mest kjente "hippie stedene "langs hele den franske Riviera. Midt på denne stranden ligger restauranten I'Esquinade, formet som et piratskip og drevet av norske Edna Falalo. Edna er nå 80 år og har hatt denne strandrestauranten i over 50 år, nå var sønnen i ferd med å overta - i alle fall inntil Emanuell Marcon fikk over 20 mill. stemmer ved valget i 2017 og dermed ble valg som ny fransk president.

Gjennom disse 50 årene har Edna servert mat og champagne til en mengde selebriteter. Bland hennes faste stamkunder er navn som Birgitte Bardot, Rod Steward, Hugh Grant, Wenche Myhre, Elizabeth Tylor, Richard Burton, Frank Sinatra og Sean Connery - pluss en mengde norske turister.

Nå har den nye franske regjeringen bestemt at alle restaurantene skal fjernes og at de som fortsatt ønsker å drive restaurant langs stranden må rive de gamle bygningene og bygge nye lokaler på innsiden av sanddynene. En tur gjennom restauranten I'Esquinade viser med all tydelighet at dette miljøet ikke kan flyttes eller gjenskapes hvis det rives.


Edna Falao er ikke noen "hvem som helst". I Norge ble hun mest kjent som skuespiller, men hun har flere andre imponerende egenskaper. Hun var tidligere bilmekaniker, hun var Norges første kvinnelige speedway kjører (på sin egne hjemmelagde motorsykkel) og hun ble også den første kvinnen som vant et norgesmesterskapet i denne sporten.

Etter hennes karriere på speedwaybanen var slutt flyttet hun til Paris og startet på en utdannelse som kokk. Her traff hun nattklubbeieren Roger Urbini og sammen flyttet de fra hans bolig i Alpene til Saint Tropez. Hans store kontaktnett gjorde at Edna Falao raskt ble betraktet som dronningen i hans "jetset" miljø.

På 1970 tallet etablerte Edna Falao og Roger Urbni den nye restauranten I'Esquinade på den berømte Pampalonne stranden. Siden den tid og helt frem til Emanuell Marcon ble ny fransk president den 7. Mai 2017 har Edna Falalo drevet denne spesielle restauranten, som med årene har blitt en institusjon. Hun legger heller ikke fingrene i mellom når hun snakker om det nye franske vedtaket om å rydde stranden og hun har derfor i god gammel stil sendt et brev direkte til presidenten der hun ber om et møte for å presentere sin sak. Om hun har fått svar vites ikke, men at hun fortsatt er en engasjert dame er det ingen tvil om.  






Saint Rafael, France


 
Når man kommer til Saint Rafael så er det lett å tenke at dette er en by som ser akkurat slik ut som byer på Middelhavskysten skal se ut. Saint Rafael ligger som en naboby til den gamle romerske byen Frejus og med berømte naboer som Cannes på den ene siden og St. Tropez på den andre siden. Standen er godt bevart og den blir også på mange måter byens hovedgate. Hele kystlinjen her er ca. 35km lang og består at over 30 strender og for de som ikke ønsker å bade hele dagen så finnes det et utall av muligheter for andre aktiviteter.

Som mange andre middelhavsbyer var Saint Rafael delvis bygget på en klippe av stein. Fjellene som strekker seg ned til kysten er en del av Estrel fjellene (Massif de l’Esterel) Disse fjellene ligger slik til at der de treffer havet deler landskapet mellom Cannes på den ene siden og Frejus og Saint Rafael på den andre siden. Går man i disse fjellene ser man tydelige tegn på tidligere bosetninger og arkeologiske utgravinger. Stor steinblokker er også hentet her for å bygge opp de fleste små byene rundt fjellet.

 
De første som slo seg ned i området her var Romerne og stedet ble raskt populært ferieparadis for de eminente deler av det romerske samfunnet. Like nord for Saint Rafael lå det en gang en by som het Valescure. Her var det de meste velstående romerne slo seg ned og fortsatt i dag kan man se restene etter de flisedekorerte romerske villaene fra den tiden. Selve byen startet som en bosetning av munkene fra øyen Lérins i det 11. århundre. Disse øyene ligger like utenfor Cannes og bestod den gang omtrent bare av et kloster som var oppkalt etter Saint Honoratus og som ble grunnlagt i år 410.


Munkene hadde et stort problem med de arabiske piratene som på den tiden dominerte langs kysten. Det var nok dette som var en av hovedårsakene til at de flyttet fra øyene og lenger inn i landet rundt Saint Rafael. I det 12. århundre var det tempelridderne på vei til Jerusalem som dominerte i området og fra det 15. til det 19. århundre utviklet man et rikt fiskeri.

Først i 1703 ble Saint Rafael anerkjent som egen by – da kjent som Sanctus Raphael. Det var forøvrig like før Napoleon Bonaparte for første gang kom til Saint Rafael etter sine røvertokt i Egypt. Han ble da hyllet som "Erobreren av Pyramidene". Noen år senere (i 1814) kom han tilbake til byen. Denne gangen som krigsfange på vei til sitt nye fengselsopphold på øyen Elba. Andre militære aksjoner på strendene rundt Saint Rafael er den allierte operasjon "Camel Green" som ble iverksatt 15. august 1945 (se egen beskrivelse).
.

lørdag 16. juni 2018

Fréjus , France


Fréjus ligger på middelhavskysten, mellom Cannes og Sainte-Maxime. Det var romerne som startet å bygge byen og i dag er den en relativt moderne havneby omgitt av noen flotte sandstrender, men med sine godt bevarte historiske røtter.


Historien om Fréjus er på mange måter også historien om Provence. Byen har vært ødelagt flere ganger på tross av at det stadig var romerske legioner stasjonert her. I år 49 f.Kr. bestemte Julius Cæsar at han ville bygge "Adrianveien" mellom Italia og Spania. I Marseille hadde man allerede etabler en koloni og den romerske keiseren ble såpass imponert at han ga havnen utenfor kolonien sitt eget navn - "Forum Julii" som betyr Julius sitt marked.



Tilbakegangen for Roma førte til det samme for byene i imperiet. Mellom det 7. og 9. århundre plyndret Sarasenerne byen flere ganger. Havet flommet inn over kyststripen, mens alle invasjoner av muslimer og pirater etterlot byen og monumentene i ruiner. Det var lite igjen av kolonien i det 10. århundre. Mudder fra havet tettet igjen havnen og dannet et stort myrlendt område, som deretter har skilt landsbyen fra havet. I dag er kanalen fra havet og inn til den gamle byen gravd opp og åpnet for småbåter.

Previoous visits:
1981 - 1986 - 2015 - 2017 - 2018
 
 

fredag 15. juni 2018

Château Sainte-Roseline, France


Rosaline, datteren til Marquis de Villeneuve, ble født på Château Arcs i 1263. Under oppveksten kom hun i konflikt med faren - den dominerende godseieren. Hun flyttet derfor bort fra familiens hegemoni og slo seg sammen med de kartusiske nonnene på Dauphine i Dauphiné-Alpene. Hun ble tatt opp som nonne i klosteret i 1288 og var etter dette glødende opptatt av rettferdighet for alle - noe som nok ikke var helt i godseierens ånd.

Rundt år 1300 ble hun abbedisse på klosteret og frem til 1329 drev hun dette i en særdeles from og omtenksom stil med omtanke for alle folkene som bodde i og rundt klosteret. Etter hennes død ble klosteret omdøpt til Sainte-Rosaline og senere omgjort til Château Sainte-Roseline. 

I det 14. århundre ble stedet en av de første vingårdene i Provence. Dette var egentlig et resultat av at den nye biskopen i Fréjus, han som senere skulle bli pave John XXII i Avignon, ønsket å øke produksjonen av lokal vin i sitt bispedømme. Om denne produksjonen var ment som altervin sier ikke historien noe om. I dag produseres fortsatt denne vinen som heter Château Sainte-Roseline, men nå i 3 ulike områder -  Chapel of Saint Roseline, Cuvée Prioress og Lampe de Méduse|.

Og støvet etter salige Roseline kropp ligger fortsatt begravd i et eget lite kapell på eiendommen.

torsdag 7. juni 2018

Carrières de Lumières (2018), France

 
Tenk deg at du går inn i en gammel gruve og i det du kommer inn i den mørklagte fjellhallen starter over 100 prosjektorer opp med levende bilder på både vegger og gulv - akkompagnert av sterk og krystallklar musikk. Hele det mørke rommet begynner plutselig å leve og man føler at man må bli stående helt stille for ikke å trø inn i selve bildene. Her blir tilskuerne små og opplevelsen av bildene formidabel. 



I de nedlagte bauksitt gruvene Carrieres de Lumieres er det over 20 meter under taket og her arrangeres det hvert år en audiovisuell utstilling med et spesielt tema eller en spesiell kunstner. I utgangspunktet kunne man jo tenke seg at lyden inne i disse fjellhallene blir deretter, men her er det ikke noe å si på noe av den audiovisuelle kvaliteten.



Den gamle middelalderbyen Les Baeux de Provence (egen beskrivelse) har hatt satt mange spor etter seg i historiebøkene. Et av disse var da var geologen Pierre Berthier i 1821 var den første til å oppdage at fjellene rundt middelalderbyen bestod av bauksitt - navnet ble tatt etter byen og materialet fra de gamle gruvene ble benyttet til produksjon av aluminium. Besøker man middelalderbyen Les Baeux de Provence kan man også kjøpe inngangsbilletter uten å bli stående i køen foran billettluken utenfor gruvene.



Årets kunstner (2018) er Picasso. Tidligere år har det vært kunstnere som Gustav Klimt (2014), Michelangelo, Leonardo da Vinci og Raphael (2015), Chagall (2016), Hieronymus Bosch, Pieter Brueghel og Guiseppe Arcimboldo til musikk av Luca Longobardi og Led Zeppelin (2017)
Hvem som blir årets artist i 2019 er ukjent på dette tidspunktet - så følg med.

Previous visit: 2017




onsdag 6. juni 2018

Mons, France


Den lille landsbyen Mons ligger på 820 moh. og han en storslått utsikt mot sør. Landsbyen består av trange smug og antikke søyleganger og midt i sentrum ligger den gamle katedralen fra 1100 tallet. 

Like utenfor landsbyen er restene etter den romerske Roche-Taillèe akvedukten. Den var 41 km lang og hadde en kapasitet 2.900 m3 i døgnet. Det er 2 ulike vannkilder til denne akvedukten. Den ene er elven Foux de Montauroux og den andre er elven Siagnolen. Det er 25 km. mellom disse 2 elvene. Selve vannveien ender opp i kystbyen Fréjus på middelhavskysten. Høydeforskjellen er 516 meter og det tok omtrent 17 timer for vannet å renne gjennom hele anlegget. Vannet hadde en gjennomsnitt temperatur på bare 10,5 °C når det nådde endepunktet. Årsaken var at det var mulig å levere så friskt vann over en så lang avstand var at mesteparten av denne akvedukten går i flere meter dype kanaler og gjennom regulerbare tunneler som er 1,6 meter høye og 70 cm brede (som er akkurat 2 romerske fot). Der  akvedukten krysset daler ble det bygget mer tradisjonelt i luften. Her ble vanntilførselen i kanalen påvirket av både nedbør og varme dager.


Akvedukten var i bruk i over 350 år før den ble stengt. I dag er det stort sett restene som er synlig, men rundt Fréjus er det faktisk lagt et nytt nett av rørgater for vannforsyning til byen inne i den gamle akvedukten som opprinnelig ble bygget i det 1. århundre. Mens akvedukten var i bruk ble den 1mm  trangere for hvert år. Årsaken var karbonatavsetninger i vannet når det ble oppvarmet.

De siste fem til syv kilometer av akvedukten før den treffer Fréjus ble lenge brukt som trasé for jernbanen mellom Fréjus og Montauroux (kjent som "Vaux-gruven"). Denne er nå fjernet og traseen brukes nå bare som sykkelsti og turvei.


Castellane, France


Det var romerne som bygget den første lille borgen langs elven Verdon. De kalte stedet for Salinae etter de store saltkildene like i nærheten. Under de sarasenske invasjonene i Provence måtte de innfødte søke tilflukt på toppen av Roc - klippen som dominerer hele bybildet.

På toppen av denne klippen var innbyggerne godt beskyttet og da var det kanskje naturlig at det også ble etablert bosteder her oppe. Den lille landsbyen heter Petra Castellane og restene etter denne bebyggelsen kan ses rundt kapellet som fortsatt står på toppen av klippen. Dette kapellet heter Notre-Dame-du-Roc. Det viste seg derimot raskt at den lille flaten på toppen av klippen ble for trang og dermed startet de modigste innbyggerne å flytte ned til elven igjen. Senere vokste den nye byen opp ved foten av den dominerende klippen.

På 1300 tallet var byen igjen truet og i 1359 ble den nedre byen befestet, mens den på toppen av klippen fortsatt var uinntakelig. Etter at Castellane ble innlemmet i Frankrike ga Ludvig XI i år 1483 ordre om at festningen på toppen av klippen skulle ødelegges for godt.

Deler av bymurene er fortsatt synlige, men det meste er ødelagt - inkl. de 4 flotte byportene som lå med åpningen i hver sin himmelretning.

tirsdag 5. juni 2018

Les Gorges du Verdon, France

 
Elven Verdon starter på 2.400 moh. oppe i Alpene like ved fjellpasset Col d'Allos og renner 175 km sørvest over ned til Middelhavet. På veien blir den stadig større på grunn av de mange side elvene som fanges opp. Den passerer også flere kunstige innsjøer med tilhørende store kraftstasjoner på sin vei mot havet..
 
 
Det mest imponerende stykke er der den renner gjennom de store kalksteinsfjellene ved Gorges du Verdon. Denne dalen er 20 km lang og fjellveggene på begge sider er over 300 meter høye. Dett er et meget populært område for turisme, bl.a. for fjellklatrere fra mange land. Navnet kommer av den grønnaktige fargen som vannet får når det passerer gjennom kalksteinsfjellene.
 
Man har beregnet at det tok ca 200 millioner år for elven Verdon å forme dette imponerende landskapet. Selv om det formelle navnet på stedet er 'Gourges Verdon' ble området også ofte kalt "Grand Canyon de Verdon". Ved første øyekast ser det helt uinntakelig ut, men det er mulig å padle et stykke oppover elven for å oppleve landskapet på nært hold.
 
 
 
 
Under den 2. verdenskrig gjorde også de franske partisanene nettopp dette og dermed greide de å forsvinne sporløst fra forfølgerne. Enkelte steder er det laget tunneler for å komme forbi de smale passasjene, mens ruten andre steder går gjennom naturlige tunneler og grotter som elven har gravd ut. Det finnes fortsatt tegn etter bosetning i bunnen av dalen og den ble med sikkerhet brukt som tilfluktssted i mange krigssituasjon. Området ga gode skjulested for de som var kjent, men var livsfarlig for de som ikke var kjent i området.....
 
Har du god tit anbefales det å ta turen helt rundt dette naturfenomenet. Start gjerne ved den kunstige innsjøen Lac de St.Croix. På en ene siden av dalen går hovedveien, men på den andre siden går den gamle landeveien og det er her du får det beste overblikket over landskapet. Hele området er i dag oppført på UNESCO's verdensarvliste.
 
 Previous visit: 2006
 
 

Saintes-Maries-de-la-Mer, France


 
Kjører man vestover fra Marseilles passerer man først den store innsjøen 'Etang de Berre' før man kjører over utløpet av den 812km lange Rhone. Denne starter ved Rhonegletscher som ligger i nærheten av Furka passen (ca. 1.900 moh.) og renner gjennom både Sveits og Frankrike. Elven renner gjennom både Avignon og Arles (se egne beskrivelser) før den munner ut i Middelhavet ved det store Camargue deltaet. I dette landskapet rundt Rhone finner man noen av de beste vindistriktene i Frankrike.


Hvis det neste stedet du kammer til langs veien hit er Montpellier så har du kjørt for langt, for byen Saintes-Maries-de-la-Mer ligger ute ved sjøen midt i mellom Rhone og Montpellier.


mandag 4. juni 2018

Moustiere-Saint-Marie, France

 
 
Den lille byen Moustiere-Saint-Marie ligger som en buet bebyggelse opp mot noen steile rødbrune sandsteinsklipper formet av elven som går i kaskader nedover fjellsiden. Bykjernen i landsbyen er preget av trange smug og bratte gater. De fleste er bygget på 1700 tallet  og er i lyse sandfarget. De eldste husene har også kledning av tre, noe som er uvanlig i dette området.
 
 
 
Landsbyen tok form etter at biskopen i Riez på 400 tallet hadde befalt noen Lerins-munker å bygge et kloster på dette stedet. Munkene fikk derimot ikke være så lenge i fred. Først var det de arabiske Saresenerne som herjet i området og da de forlot byen ble det etterfulgt av Lombarderene - uten at det gjorde situasjonen noe særlig bedre.
 
Munkene var etter dette borte fra byen i hundre år og først på 1000 tallet begynte de å vende tilbake. Landsbyen ble da raskt et valfartssted, noe som ga munkene inntekter og mulighet til å bygge en del flotte bygninger i perioden fra 100 tallet til ca 1400 tallet.
 
 
 
Munkenes kirke heter "Notre-Dame-De-Beauvoir" og er tilegnet Jomfru Maria. Byggingen startet i år 1052 og kapellet er påbygget flere ganger etter dette. Beliggenheten er høyt oppe i fjellsiden med ankomst i en smal vei merket "korsets vei" og dermed forstår man jo hvor høyt og bratt det er fra byen og opp til kapellet. Herfra er det en fantastisk utsikt over både Moustiere-Saint-Marie og områdene rundt byen.
 
 
Av alle ting er det også et fajanse museum i byen. Det ble etablert i 1929, men har keramikkprodukter som er datert helt tilbake til 16-1700 tallet. I dette museet finnes en del helt spesielle gjenstander fra tidligere tiders fajanse virksomhet i byen. Her finnes Clerissy fat og produkter fra Olyris og Laugiere. Museets grunnlegger drev selv et keramikk verksted som senere utviklet seg til en liten fajansefabrikk. Omleggingen fra keramikk til fajanse startet for fullt da han fikk installert sin førte regulære tørkeovn i 1927.
 
Navnet Fajanse kommer fra Italia og i Norden startet fajanseindustrien i København i 1722. Noen år senere starte var det etablert produksjon hos Rørstrand utenfor Göteborg. I Norge er det Herrebøe Fajansefabrikk ved Halden som var først ute. Denne fabrikken ble startet i 1759 av Peter Hofnagel og var bare i drift ca. 20 år. Den siste store fabrikken som var i drift i Norge var Egersund Fayancefabriks Co. AS som var i drift fra 1847 til 1979. I Egersund ble det opprettet et museum, mens de få produktene fra Herrebøe som muligens fortsatt finner er fortsatt sjeldne og meget kostbare.
 
 
 

Arles, France


I Arles er det 2 store romerske teater. Det ene er et amfiteater som delvis er hugget ut av grunnfjellet og delvis bygger opp med murer i forskjellige høyder. Det ble bygget i det 1. århundre, er 139 meter langt, 107 meter bredt og 21 meter høyt. Dette amfiteateret  regnes med blant de 20 best bevarte romerske teatrene. Teateret hadde 3 hovedinnganger og det var plass til over 20.000 tilskuere på tribunene.

 
Historien rundt dette teateret er ganske interessant. Da folk ble lei av brutale gladiatorkamper ble det bygget om for å vise ulike former for tyrefekting. I middelalderen var dette gått litt av moten (i alle fall i Arles) for da stor hele teateret tom og ubrukt. Noen kreative innbyggere startet da etter hvert å bygge opp liten by innefor teaterets murer. Midt på 1600 tallet så det hele ut som en liten by i byen, bygget opp med småhus inne i selve arenaen.


Rundt 1850 greide konen til Napoleon III, hertuginne Eugenia du Montijo, å skape ny interesse for den franske versjonen av spanske tyrefekting. Man brukte da mindre og raskere okser, men hovedprinsippet var at oksene bare skulle tirres og ikke drepes. Den gamle tyrefekter arenaen fikk en ny oppblomstring og siden de fleste av husene innenfor muren var fraflyttet startet man rett og slett på et gigantisk restaureringsarbeid. Store deler av teateret var ødelagt og umulig å sette tilbake i original stand, men fortsatt brukes det årlig opp til 120 millioner Euro til dette restaureringsarbeidet.

Det andre teateret lå like i nærheten, men i motsetnings til amfiteateret var dette bygget i en halvbue, som et tradisjonelt teater med en enorm scene i den ene halvparten.