lørdag 18. november 2017

Jøssingfjord, Norway


 

Jøssingfjord ligger i Sokndal kommune i Rogaland. Den er ikke stort mer enn 2,5 km fra havet utenfor og inn til bunn i fjorden. Jøssingfjord er også en av flere andre mindre fjordarmer som deler opp landet mellom Egersund i nord og Hidra i sør. Midtveis inne i fjorden ligger den lille bygden Jøssingfjord og helt inne i bunn av fjorden ligger det gamle kraftverket som heter Nedre Helleren kraftverk. Midt imot dette kraftverket ligger den gamle husmannsplassen «Helleren».

«Helleren» var fra gammelt av en husmannsplass for gården Haneberg i Sokndal. Området rundt "Helleren" var karrig og det var ikke enkelt å livberge seg i disse omgivelsene. Det er nok også en av årsakene til at det aldri ble noen stordrift på småbruket inn under fjellet i Jøssingfjord.

For disse husene ligger bokstavelig under en stor heller. De er bygget inne under et stort og massivt utspring i fjellet og ligger tørt for det meste av været. I amtmann Bendix de Fine beretninger til danskekongen (1745) skriver han «I Soggendals Skibbr.er et udhengende Bierg at see kaldet Helleren, hvoer under boer een Huusmand som benytter sig mest av samme Field til Tag paa sine Huuse».

Man har funnet spor helt tilbake til steinalderen og man tror dette spesielle stedet under fjellet har vært bebodd fra ca. 1500 tallet - så hadde folk levt i generasjoner før amtmann Fine kom på besøk.

I dag er husene for lengst fraflyttet. På 1800 tallet bodde det inntil 3 familier her. Da stedet ble fraflyttet tidlig på 1900 tallet ble stedet overtatt av et datterselskap av Titania AS, The Jøssingfjord Manufacturing Company. I dag står husene fremdeles god beskyttet av fjellet over og den gamle husmannsplassen eies nå av Dalane Folkemuseum. Gamle Haneberg gård i Sokndal er derimot fortsatt i full drift.

Jøssingfjord er omgitt av bratte fjellsider og den ender opp i en massiv fjellvegg innerst i bunnen. Dette var en stor utfordring da det skulle bygges vei over til Sokndal. Veien ble bokstavelig talt hugget ut av en loddrett fjellvegg. I senere år er denne veien lagt i tunnel, men den gamle veien på utsiden av fjellet er fortsatt en turistattraksjon. For øvrig er hele området et eldorado for ulike turer i dette spennende terrenget.

Jøssingfjorden er derimot ikke bare kjent for husmannsplassen Helleren. Fjorden ligger midt i den store norske Magma Geoparken (se egen beskrivelse). Bergartene her er Anortositt som er en bergart av feltspat fra den vulkanske tiden disse fjellene ble dannet i magma-kammer langt under dagens jordoverflate. Disse bergartene er og svært golde og med lite vegetasjon. Geologen Karl Fredrik Koldrup, som for øvrig etablerte den første norske målestasjonen for jordskjelv allerede i 1904, påpekte dette i flere av sine rapporter så tidlig som i 1897. Da skrev han bl.a. «Det er disse labradorstene, som med sine bare kupper, hvorpaa der ikke findes det spor av vegetation, i al sin uhygge virker saa imponerende paa den forbireisende og efterlader hos ham et indtryk af øde og goldhed, som sent glemmes».

Anortositt er for øvrig en ganske sjelden magma bergart og rundt Jøssingfjorden finnes det største anortosittfeltet i hele Europa. Forekomsten i Rogaland er mellom 1200 og 900 millioner år gamle og det finnes 8 store magma kammer i området. Dette er en del av begrunnelsen for at den lokale Magma Geopark er tatt opp i nettverket av Europeiske geoparker. Anortisitt er altså en sjelden bergart her på jorden, men den er samtidig den mest utbredte bergarten på månen.

Den største arbeidsplassen i Jøssingfjord er gruvebedriften Titania AS som driver i enorme dagbrudd og drifter renseanlegg av titanmalm, jern og svovel. Produkter som inneholder behandlet Anortisitt er bl.a. ulike slipemiddel, tannpasa og fyllstoff i malingaindustrien. Utskipningshavnen ligger i inne i Jøssingfjord.

Jøssingfjord spilte også en viktig rolle under krigsutbruddet i 1940. «Altmark» var et tysk støtteskip for den tyske krysseren «Admiral Graf Spee». «Altmark» ble brukt som fangeskip for mannskap på de handelsskipene som den tyske marinen stoppet på vei over Atlanterhavet. For at dette ikke skulle oppdages seilte «Altmark» under nøytralt flagg og den var utstyrt med en bevegelig falsk skorstein slik at den ikke skulle gjenkjennes. I februar 1940 kom skipet inn i norsk territorialfarvann nord for Trondheimsfjorden. Her heiste de tysk flagg og ble inspisert av norske nøytralitetsvakter. Disse oppdaget derimot (på forunderlig vis) ikke at skipet var fullt av krigsfanger og lot det passere videre sørover.

Den 15. februar ble «Altmark» eskortert gjennom Bergen havn av det norske marinefartøyet «KNM Snøgg». Den engelske marinen hadde på dette tidspunktet skaffet seg etterretningsrapporter som viste at skipet ble benytte til fangetransport og da de den 16. februar 1940 møtte på flere engelske krigsskip lenger sør på kysten søkte de tilflukt i Jøssingfjord. Skipet ble derimot ikke bordet av engelsmennene fordi 2 fartøy fra den norske marinen kunne bekrefte at «Altmark» allerede var undersøkt av norske myndigheter og at det ikke var oppdaget krigsfanger ombord.

På grunn av dette måtte den britiske sjefen for flåten kontakte admiralitetet i den britiske overkommandoen og her fikk de klare instrukser om at «Altmark» skulle bordes, og at dersom den norske marinen da åpnet ild skulle den besvares. «Altmark» gjorde et siste forsøk på flukt, men dette endte opp i at den gikk på grunn og ble stående fast inne i Jøssingfjord.. Dette utnyttet de britiske soldatene som da fikk god anledning til å bordet skipet. Det viste seg at det var 300 britiske fanger om bord. Alle ble satt fri og under aksjonen ble 7 tyske sjømenn drept.

For den norske regjeringen ble dette et diplomatisk problem. På den ene siden hadde britene krenket den selverklærte norske nøytraliteten, og på den andre siden hadde tyskerne krenket forbudet mot å transportere fanger i norsk farvann. Det var også åpenbart pinlig for Norge at det i ettertid ble kjent at man på tross av 3 forsøk ikke hadde greid å inspisere «Altmark» godt nok til å avdekke fangetransporten. For den engelske hjemmefronten og spesielt for sjefen til den britiske marinen, Winston Churchill, var dette en stor propagandaseier.

Bare noen uker tidligere hadde nemlig både Finland og Norge fått tilbud om hjelp fra England. Dette ble avslått ettersom både Norge, Sverige og Finland ikke ville ha britiske soldater på det de mente var nøytral skandinavisk jord. Hendelsen i Jøssingfjord ble senere brukt som et av argumentene for Hitlers invasjon av Norge. Tyskland mente de hadde rett til dette da den norske regjeringen ved denne hendelsen viste at Norge ikke lenger var en nøytral stat. Hovedmotivet for å invadere Norge var nok kanskje heller å sikre at den tyske krigsmakten fikk tilgang til jernmalmen i Narvik – og dermed var «Operasjon Weserübung» i gang.

Nasjonal Samlings avis Fritt Folk lanserte etter dette ordet «Jøssing». Tanken var at ordet skulle brukes foraktelig om engelskvennlige nordmenn. Etter hvert ble ordet tatt opp av Hjemmefronten og brukt som navn på deres tilhengere i Norge. Ordet ble offisielt forbudt i 1943 - på tross av at det var Quisling som oppfant det.