lørdag 18. november 2017

Jøssingfjord, Norway


 

Jøssingfjord ligger i Sokndal kommune i Rogaland. Den er ikke stort mer enn 2,5 km fra havet utenfor og inn til bunn i fjorden. Jøssingfjord er også en av flere andre mindre fjordarmer som deler opp landet mellom Egersund i nord og Hidra i sør. Midtveis inne i fjorden ligger den lille bygden Jøssingfjord og helt inne i bunn av fjorden ligger det gamle kraftverket som heter Nedre Helleren kraftverk. Midt imot dette kraftverket ligger den gamle husmannsplassen «Helleren».

«Helleren» var fra gammelt av en husmannsplass for gården Haneberg i Sokndal. Området rundt "Helleren" var karrig og det var ikke enkelt å livberge seg i disse omgivelsene. Det er nok også en av årsakene til at det aldri ble noen stordrift på småbruket inn under fjellet i Jøssingfjord.

For disse husene ligger bokstavelig under en stor heller. De er bygget inne under et stort og massivt utspring i fjellet og ligger tørt for det meste av været. I amtmann Bendix de Fine beretninger til danskekongen (1745) skriver han «I Soggendals Skibbr.er et udhengende Bierg at see kaldet Helleren, hvoer under boer een Huusmand som benytter sig mest av samme Field til Tag paa sine Huuse».

Man har funnet spor helt tilbake til steinalderen og man tror dette spesielle stedet under fjellet har vært bebodd fra ca. 1500 tallet - så hadde folk levt i generasjoner før amtmann Fine kom på besøk.

I dag er husene for lengst fraflyttet. På 1800 tallet bodde det inntil 3 familier her. Da stedet ble fraflyttet tidlig på 1900 tallet ble stedet overtatt av et datterselskap av Titania AS, The Jøssingfjord Manufacturing Company. I dag står husene fremdeles god beskyttet av fjellet over og den gamle husmannsplassen eies nå av Dalane Folkemuseum. Gamle Haneberg gård i Sokndal er derimot fortsatt i full drift.

Jøssingfjord er omgitt av bratte fjellsider og den ender opp i en massiv fjellvegg innerst i bunnen. Dette var en stor utfordring da det skulle bygges vei over til Sokndal. Veien ble bokstavelig talt hugget ut av en loddrett fjellvegg. I senere år er denne veien lagt i tunnel, men den gamle veien på utsiden av fjellet er fortsatt en turistattraksjon. For øvrig er hele området et eldorado for ulike turer i dette spennende terrenget.

Jøssingfjorden er derimot ikke bare kjent for husmannsplassen Helleren. Fjorden ligger midt i den store norske Magma Geoparken (se egen beskrivelse). Bergartene her er Anortositt som er en bergart av feltspat fra den vulkanske tiden disse fjellene ble dannet i magma-kammer langt under dagens jordoverflate. Disse bergartene er og svært golde og med lite vegetasjon. Geologen Karl Fredrik Koldrup, som for øvrig etablerte den første norske målestasjonen for jordskjelv allerede i 1904, påpekte dette i flere av sine rapporter så tidlig som i 1897. Da skrev han bl.a. «Det er disse labradorstene, som med sine bare kupper, hvorpaa der ikke findes det spor av vegetation, i al sin uhygge virker saa imponerende paa den forbireisende og efterlader hos ham et indtryk af øde og goldhed, som sent glemmes».

Anortositt er for øvrig en ganske sjelden magma bergart og rundt Jøssingfjorden finnes det største anortosittfeltet i hele Europa. Forekomsten i Rogaland er mellom 1200 og 900 millioner år gamle og det finnes 8 store magma kammer i området. Dette er en del av begrunnelsen for at den lokale Magma Geopark er tatt opp i nettverket av Europeiske geoparker. Anortisitt er altså en sjelden bergart her på jorden, men den er samtidig den mest utbredte bergarten på månen.

Den største arbeidsplassen i Jøssingfjord er gruvebedriften Titania AS som driver i enorme dagbrudd og drifter renseanlegg av titanmalm, jern og svovel. Produkter som inneholder behandlet Anortisitt er bl.a. ulike slipemiddel, tannpasa og fyllstoff i malingaindustrien. Utskipningshavnen ligger i inne i Jøssingfjord.

Jøssingfjord spilte også en viktig rolle under krigsutbruddet i 1940. «Altmark» var et tysk støtteskip for den tyske krysseren «Admiral Graf Spee». «Altmark» ble brukt som fangeskip for mannskap på de handelsskipene som den tyske marinen stoppet på vei over Atlanterhavet. For at dette ikke skulle oppdages seilte «Altmark» under nøytralt flagg og den var utstyrt med en bevegelig falsk skorstein slik at den ikke skulle gjenkjennes. I februar 1940 kom skipet inn i norsk territorialfarvann nord for Trondheimsfjorden. Her heiste de tysk flagg og ble inspisert av norske nøytralitetsvakter. Disse oppdaget derimot (på forunderlig vis) ikke at skipet var fullt av krigsfanger og lot det passere videre sørover.

Den 15. februar ble «Altmark» eskortert gjennom Bergen havn av det norske marinefartøyet «KNM Snøgg». Den engelske marinen hadde på dette tidspunktet skaffet seg etterretningsrapporter som viste at skipet ble benytte til fangetransport og da de den 16. februar 1940 møtte på flere engelske krigsskip lenger sør på kysten søkte de tilflukt i Jøssingfjord. Skipet ble derimot ikke bordet av engelsmennene fordi 2 fartøy fra den norske marinen kunne bekrefte at «Altmark» allerede var undersøkt av norske myndigheter og at det ikke var oppdaget krigsfanger ombord.

På grunn av dette måtte den britiske sjefen for flåten kontakte admiralitetet i den britiske overkommandoen og her fikk de klare instrukser om at «Altmark» skulle bordes, og at dersom den norske marinen da åpnet ild skulle den besvares. «Altmark» gjorde et siste forsøk på flukt, men dette endte opp i at den gikk på grunn og ble stående fast inne i Jøssingfjord.. Dette utnyttet de britiske soldatene som da fikk god anledning til å bordet skipet. Det viste seg at det var 300 britiske fanger om bord. Alle ble satt fri og under aksjonen ble 7 tyske sjømenn drept.

For den norske regjeringen ble dette et diplomatisk problem. På den ene siden hadde britene krenket den selverklærte norske nøytraliteten, og på den andre siden hadde tyskerne krenket forbudet mot å transportere fanger i norsk farvann. Det var også åpenbart pinlig for Norge at det i ettertid ble kjent at man på tross av 3 forsøk ikke hadde greid å inspisere «Altmark» godt nok til å avdekke fangetransporten. For den engelske hjemmefronten og spesielt for sjefen til den britiske marinen, Winston Churchill, var dette en stor propagandaseier.

Bare noen uker tidligere hadde nemlig både Finland og Norge fått tilbud om hjelp fra England. Dette ble avslått ettersom både Norge, Sverige og Finland ikke ville ha britiske soldater på det de mente var nøytral skandinavisk jord. Hendelsen i Jøssingfjord ble senere brukt som et av argumentene for Hitlers invasjon av Norge. Tyskland mente de hadde rett til dette da den norske regjeringen ved denne hendelsen viste at Norge ikke lenger var en nøytral stat. Hovedmotivet for å invadere Norge var nok kanskje heller å sikre at den tyske krigsmakten fikk tilgang til jernmalmen i Narvik – og dermed var «Operasjon Weserübung» i gang.

Nasjonal Samlings avis Fritt Folk lanserte etter dette ordet «Jøssing». Tanken var at ordet skulle brukes foraktelig om engelskvennlige nordmenn. Etter hvert ble ordet tatt opp av Hjemmefronten og brukt som navn på deres tilhengere i Norge. Ordet ble offisielt forbudt i 1943 - på tross av at det var Quisling som oppfant det.



lørdag 11. november 2017

Lyngør, Norway

 
 
Bebyggelsen ligger på flere øyer og er utilgjengelig uten båt. Det finnes verken bilveier eller biler ute på øyene. De små gangveiene som finnes, slynger seg flott mellom de gamle husene. I dag er det ca. 80 fastboende på Lyngør, mye takket være lokale virksomheter som restauranten Den Blå Lanterne, seilmaker Fredrik Brodersen sitt loft og Seilmakerfruens Kro. De fleste husene brukes som sommeboliger og i 1991 ble Lyngør kåret til Europas best bevarte tettsted.
 
Lyngør er en del av det store raet som strekker seg fra Jomfruland utenfor Kragerø, via Lyngør utenfor Tvedestrand og til Tromøya utenfor Arendal. Under siste istid var dette området dekket av et 3 km tykt islag. Da isen smeltet steg landet og dette utrolig flotte kystlandskapet vi har i dag åpenbarte seg.
 
 
 
Bebyggelsen ligger på flere øyer og er utilgjengelig uten båt. Det finnes verken bilveier eller biler ute på øyene. De små gangveiene som finnes, slynger seg flott mellom de gamle husene. I dag er det ca. 80 fastboende på Lyngør, mye takket være lokale virksomheter som restauranten Den Blå Lanterne, seilmaker Fredrik Brodersen sitt loft og Seilmakerfruens Kro. De fleste husene brukes som sommerboliger og i 1991 ble Lyngør kåret til Europas best bevarte tettsted. I dag er det fredelig her, men slik har det ikke alltid vært. 
 
I 1807 var det et stort sjøslag mellom den danske og engelske marinen like utenfor København. Under dette slaget ble det halvferdige skroget til en ny dansk fregatt ødelagt. Materialene fra dette vraket ble senere benyttet for å bygge den nye fregatten "Najaden", som skulle bli en av historiens meste berømte krigsskip i norske farvann. Den stod ferdig i 1812 og ble da beordret til Norge for å sikre handelen med matvarer mellom Norge og Danmark.
 
I Norge ble "Najaden" utstyrt med seks kanoner i tillegg til de som allerede var om bord. Nå gikk ikke alt så greit. Det kunne nesten se ut som om skipet var forfulgt av uhell - eller kanskje det heller var dårlig vurderingsevne fra mannskapet. Like etter ankomst i Norge mistet de ankerfeste og drev på land, og under en storm fikk de ødelagt riggen. På grunn av all disse uhellene fikk mannskapet nok av reparasjonsarbeid å ta tak i så det ble nesten ikke tid til noe militær opplæring.
 
I juli 1812 sendte den engelske marinen en flåte med krigsskip mot Sør-Norge og "Najaden" fikk da sammen med noen mindre norske båter i oppgave å forsvare landet. "Najaden" lå den gang trygt til ankers i fjorden ved Sandøya, sørvest av Lyngør, mens de engelske skipene seilte oppover langs kysten. Kapteinen om bord på "Najaden", Hans Petter Holm, var så sikker på at engelsmennene ikke ville seile inn i de trange fjordene med sine store linjeskip at han overså faren og heller konsentrerte seg om en bedre middag sammen med noen andre offiserer. Etter at måltidet var inntatt rodde kapteinen og en del av mannskapet inn til Sandøya for å ta et overblikk over situasjonen. Fra toppen av øya fikk de se det de ikke trodde var mulig. 
 
Det engelske skipet "Dictator" med 64 kanonen ombord var kommet seg på innsiden av revene, og var på vei rett mot Sandøya like sør for Lyngør. Mannskapene  kom seg raskt over i sine båter, beordret at ankertauene på "Najaden" skulle kappes og satte seil for å unnslippe gjennom den indre leden som gikk østover gjennom Lyngør.
 
Kapteinen om bord på det største engelske linjeskipet, "Dictator", var en skotte med navn James Stewart. Han gikk også under navnet "Mad Jim" og kan vel gjerne sammenlignes med den berømte kapteinen Jack Sparrow  i filmene "Pirates of the Caribbean".
 
Om bord hadde han en kjentmann da han seilte inn mellom øyene i Lyngør og dermed unngik han det store revet utenfor Sandøya. Inne i det trange farvannet rundt Lyngør måtte denne "Mad Jim" gjøre en hasardiøs operasjon for å greie å stoppe "Najaden".  Kapteinen på "Dictator" slapp anker og fortsatte rett mot lang til baugen stod på fast grunn. Da dreide båten rundt ankertauet slik at han fikk bredsiden rett mot "Najaden" og i samme øyeblikk kunne avfyre alle sine 64 kanoner samtidig. I løpet av 15 minutt var "Najaden" satt helt ut av spill. Den tok inn vann gjennom de åpne kanon lukene og skroget var i brann. Etter en kort periode spredte brannen seg til kruttlageret som da eksploderte. Av et mannskap på 315 ble 130 drept og 102 hardt såret før "Najaden" tippet over og sank.
 
På grunn av at "Dictator" la ut anker på vei inn greide de nå å trekke seg ut igjen. Dermed kunne de fortsette videre mot øst og unnslippe de mye mindre slagkraftige dansk-norske kanonbåtene som var underveid til sjøslaget. Da "Najaden" ble senket var det definitivt slutt for hegemoniet til den mektige dansk-norske marine. 
 
I dag er det den langt fredeligere "S/Y Vema II" som seiler gjennom det historiske farvannet rundt Lyngør.
 
 
 

søndag 10. september 2017

Almannajuvet, Norway



Sinkgruvene i Allmannajuvet var i 1881 starten på det første industrieventyret i Sauda. Noen av tunnelene i den gamle gruven er i dag vernet og åpne for omvisning. Det var Sauda Grubekompani som startet utvinning av sink, men i 1887 ble både gruvene og resten av driften kjøpt opp av The Norwegian Zink Co. Ltd.

Gruvene var i drift frem til de ble nedlagt i 1889. Totalt ble det skipet ut 12.000 tonn sinkmalm fra Sauda Havn i løpet de 8 årene gruvene var i drift. I dag er gruveområdet omgjort til et museum og i de enkle bygningene er det i dag en liten kafé og en utstilling som viser gruvenes historie.



Breiborg & Svartavatn, Norway



Veien fra Lauvvik i Sandnes til Håra i Røldal er en av landets 18 nasjonale turistveier. Den er 26 mil lang og det høyeste punktet på veien er 972 moh. Underveis er det 2 ferger og deler av veien er vinterstengt. På Breiborg, like før man kommer til Sauda, ligger den nordligste turisthytten i Ryfylke. Denne strekningen er den ene av to nasjonale turistveiene i Rogaland. Den andre går langs Jærstrendene, fra Bore til Ogna.

Landskapet i fjellet mellom Røldal og Sauda kalles gjerne Breiborg og bærer og preg av at det er isbreer som har formet landskapet. Mange steder er det domineres av jernholdige brune bergarter, og hvis du kikker nøye etter ser du skuringsstriper fra den tiden isbreene flyttet seg over landskapet.

De siste isbreene i Norge ble dannet under for ca. 2.500 år siden, men nå er det bare en eneste liten isbre igjen i Rogaland. Den heter Breifonn og ligger innerst i Ryfylke og helt på grensen til Hordaland, litt ovenfor Breifonntjørna der den fyller skarene over mot Suldal. Dette er også den sørligste isbreen i Norge. De feste isbreene i Norge kalles Platåbreer fordi de ligger på relativt flate fjellplatå. De er avhengige av ny snø hver vinter for ikke å smelte bort om sommeren. Så lenge det snør nok i løpet av vinteren vil breen vokse på midten, men hvis det snør for lite vil den bli flatere og tilslutt forsvinne helt. Breifonn har i de siste årene minket kraftig og den er nå i ferd med å smelte bort.

Fjelltoppen som ligger like øst for Breifonn er den 4. høyeste i Rogaland (1.616 moh.) og var tidligere dekket av isen, den er i dag helt isfri. Det høyeste fjellet i Rogaland er Vassdalseggi (1.658 moh.) og ligger innerst i Ryfylke, på grensen mellom kommunene Suldal og Vinje. I Rogaland er det over 30 fjelltopper som er over  1.000 moh., de fleste ligger i Ryfylkeheiene på grensene mot Hordaland og Telemark.

Ved damanlegget i enden av Svartavatn går veien over den gamle 197 meter lange og 19 meter høye demningen fra 1927. Demningen ligger i den sørlige enden av Svartavatnet i Sauda kommune. Dette er en av de første store damanleggene som er bygget i forbindelse med Sauda-utbyggingen. Vassdraget som er regulert heter Storelvvassdraget, er 45 km langt og regulert med 11 ulike magasiner, hvorav damanlegget ved  Svartavatnet er en av de første som ble bygget ut. NVE har 15 utvalgte kulturminner knyttet til energiproduksjon i Rogaland, 3 av disse ligger i Sauda kommune (Svartavatn, Storlivatn og Sauda III).

Røldal, Norway



 
Røldal er kjent for flere ting, men skisenteret og krusifikset er vel de mest berømte. La oss ta skisenteret først for det er noe av det beste som finnes i Norge. Skisenteret startet i 1977 og har sesong fra november/desember og frem til mai hvert år. Her er det 7 heisanlegg som løfter deg opp til sammen 1480 høydemeter og som har en samlet lengde på 6,5 km. Det er 12 nedfarter og det meste av anlegget ligger over tregrensen der det er rikelige snøforhold - i gjennomsnitt snør det over 11 meter i løpet av vintersesongen. Dette gjør at anlegget til stadighet blir tilført nysnø. I tillegg til den prepareringen som gjøres i alpinbakkene legges det også mange løyper for langrenn, bl.a. mot Røldalssåto (1422 moh.) og over fjellet i retning mot Seljestadjuvet.
 
Krusifikset i Røldal er den andre berømtheten i bygden. Det henger i den gamle stavkirken som ble bygget i 1280. Denne kirken var opprinnelig en "votivkirke" som mottok store gaver fra de mange pilgrimmene som valfartet til kirken og som avlat for de mange handelsreisende som passert gjennom bygden i middelalderen. Denne skikken finnes i mange ulike kulturer over hele kloden og var også utbredt i Europa før den ble overført som en god (og lønnsom) praksis for den katolske kirken. Som et resultat av dette ble det lokale katolske kirkesamfunnet ganske velstående og dersom det var noe igjen etter at de geistlige hadde forsynt seg av kassen så dryppet det kanskje også noen små skillinger på resten av bygden.
 
Om denne markedstilpasningen egentlig hadde noe å gjøre med selve krusifikset sier historien ingen ting om, men at kirken var i besittelse av et hellig krusifiks med helbredende evner trakk utvilsomt flere mennesker til kirken. Det sies at dette krusifikset svettet hver eneste midsommernatt, og kun denne ene natten i hele året. Regien på det hele var en messe der krusifikset ble løftet ned fra sin plass på veggen slik at pilegrimene kunne tørke av dråpene med et linklede og hvis man deretter smurte det fuktige linkledet over stedet som trengte behandling ble man umiddelbart helbredet. De som ikke hadde noen slike linklede kunne (mot litt ekstra kollekt) få låne et av menigheten. Noen av disse lånekledene er i dag utstilt i Bergen Museum. Om det overhodet var noen som ble helbredet er helt uvisst, men her er det jo en viss likhet med det enkelte selvoppnevnte helbredende predikanter praktiserer den dag i dag.
 
Det ble gjort mange forsøk på stanse disse messene. I 1622 av biskopen i Oslo (Nils Glostrup), 1644 av biskopen i Bergen (Ludvig Munthe), i 1744 av biskopen i Kristiansand (Jakob Kærup). De ville alle brenne krusifikset da de mente at en slik tilbedelse var ren avgudsdyrkelse. Ingen av dem lykkes og disse messene fortsatte helt til presten Olav Løberg kom en dag for tidlig til gudstjeneste i Røldal og oppdaget at disse messene fortsatte pågikk i kirken. Dette ble da oppfattet som en hedensk messe.  Så sent som i 1850 skal folk fortsatt ha valfartet til kirken for å søke helbredelse. I dag er krusifikset i Røldal den eneste gjenværende kultgjenstanden fra Norges gamle pilegrimskirker.
 
En siste kuriositet er at det lenge hang et skjelet av en torsk på kirkeveggen. Historien bak dette var at  to menn hadde fisket i Røldalsvannet. Den ene av disse var ikke fra Røldal og hadde liten tro på historiene om helbredelser. Han skal ha sagt noe slikt til sidemannen: «I denne kirken er det like store muligheter for helbredelse som det var å få en torsk på kroken i Røldalsvannet". Da fikk han plutselig en fisk på kroken - og det var en torsk....
 
 
 

lørdag 2. september 2017

Brandasund, Norway

 
Brandasund er det gamle handelsstedet som ligger på Gisøya helt nord på Fitjar. Navnet Brandasund dukket opp rundt 1660 da handelsmannen Jacob Brandt bodde her. Det store oppsvinget for Brandasund kom da de gamle Hansaskipene stoppet her på vei inn og ut fra Bergen. Første gang navnet Brandasund dukket opp i historien var på et hollandsk kart fra 1624.

På 1700 og 1800 tallet var det et stort sildefiske langs kysten og det var gode tider for det lille kystsamfunnet. Midt på 1800 tallet fikk stedet sin egen telegrafstasjon og på slutten av 1800 tallet ble det også bygget en hermetikkfabrikk som i dag er omgjort til kafè, og nå heter "Fabrikkloftet".

Allerede i 1917 fikk øyen sitt eget elektrisitetsverk. Det ble bygget et lite damanlegg som ga vannkraft nok til turbinene på hermetikkfabrikken og til å forsyne hele resten av øyen med lys. Den tette bebyggelsen står i dag tilbake som minner fra denne tiden. I landhandelen selger de fortsatt nystekte skillingsboller og kaffe, foruten dagligvarer, fiskeutstyr, diesel, bensin og båtutstyr. Like ved driver Ullverkstad og Steinsmie produksjon og salg av egne produkter av ull fra villsau.

Den gamle landhandelen ligger på Skjæret. Denne spesielle butikken kunne skaffe til veie alt man kunne tenke seg - og en del saker og ting man aldri kunne tenkt seg. Den heter fortsatt Nillo på Skjæret. Nå er Nillo borte, men butikken finnes fortsatt og den holder åpent hver sommer - til stor glede for de mange båtturistene som stopper opp her på sommeren.

 
Like nord for Gisøya ligger Slåtterøya og på denne øyen ligger Slåtterøy fyr fra 1859. Dette er Norges 4. eldste kystfyr, selve jernkonstruksjonen er 25 meter høy og laget av støpejern fra Bærum Værk. Toppen av tårnet er 46 moh. og fyret hadde en gang landets kraftigste lampe. Den er synlig 18,5 nautiske mil ut i havet og hadde jorden vært flat ville den vært synlig enda lenger ut i havet. Fyret ble automatisert rundt 1980 og har vært drevet uten bemanning fra 2003. I 1999 ble Slåtterøy fyr fredet av Riksantikvaren og i 2004 ble stiftelsen Venner av Slåtterøy etablert. De står i dag for både omvisning og utleie av fyret og den tilhørende bygningsmassen.
 
Den høyeste toppen på øyen heter ikke uventet Såto. Like under toppen ligger det en gammelt utsiktsplass som var i bruk allerede under den første verdenskrigen. Under andre verdenskrig bygget tyskerne en bunker på dette stedet. Fra dette punktet kan man mot nord se byfjellene i Bergen, mot øst ser man øyene Resktern, Tysnes og Siggjo og mot vest sies det at man kan se helt til England på en klar dag.
 
 
 

Maurholen, Norway

 
I svunnen tid ble det anlagt en jernbanestasjon ved Maurholen, på den smalsporede linjen mellom Hellvik og Egersund. Begrunnelsen for dette var at Maurholen ligger på det stedet der det var kortest avstanden over sundet til Eigerøy. Dette var lenge før broen over til Eigerøy kom i 1951 og da rodde lokalbefolkningen på Eigerøy over sundet der det var smalest for derfra å reise videre med toget til Egersund - og var man en riktig globetrotter på den tiden så tok man kanskje til og med banen helt til Flekkefjord.  

 
Den gamle jernbanen ble åpnet 1879 og den lille stasjonen som først fikk navnet Lille Sirevaag holdeplass ble tatt i bruk 13. desember samme år. Navnet Maurholen fikk den først i 1934. Stasjonen var i drift til den ble nedlagt i 1944 og da broen over til Eigerøy ble åpnet i 1951 ble også driften av den lille holdeplassen nedlagt.  


 
Etter dette ble stasjonsbygningen drevet som feriested for ansatte ved jernbanen. Senere ble stedet overtatt av Eigersund kommune og i dag drives det som kafe og galleri. 
 
 
Den gamle linjen er lagt om til en ny trasse og den gamle skinnegangen er fjernet. Strekningen er gjort om til en flott turvei som strekker seg ca. 8,5 km langs Nordagapet og som det tar ca. 2 timer å gå hver vei. Det er og en mulighet å ta toget den ene veien. Stasjonene på Hellvik og Egersund ligger begge i hver sin ende av turveien.
 
Det er en kulturhistorisk tur. Den gamle smalsporede jernbanen slynget seg mellom fjellknauser, gjennom flere skogholt og langs mange små tjern. Flere steder er det nå satt ut både benker og bord for de som vil ta en pust i bakken eller kikke nærmere på naturen i området.
 
 
 


fredag 1. september 2017

Abra Havn, Norway

 
 
Abra Havn er en skikkelig sjørøver by. Dette er hjembyen til selveste til Kaptein Sabeltann og hjemmehavn for hans sjørøverskute Den Sorte Dame. Stedet besøkes ofte av Greven av Gral og det er utvilsom et mystikkens lys over den lille byen.

 
I praksis er dette egentlig et stort hotellkompleks som ligger i utkanten av Dyreparken i Kristiansand. Her kan man overnatte i husene til Kaptein Sabeltann, Langemann, Pelle og Pysa eller kanskje hos  Pinky, Sunniva eller tante Bassa. Om morgenen blir man vekket av kanonene på den Sorte Dame når flagget på festplassen skal heies og på ettermiddagen kommer sjørøverskipet tilbake for å fire det samme flagget - begge gangene akkompagnert med sang, dans og kjent musikk fra Kaptein Sabeltann forestillingene. 
 
Hvis du er glad i fersk rottesuppe kan du også være med og spise frokost sammen med Langemann, Skalken og resten av mannskapet på Den Sorte Dame. 
 
 

 

torsdag 8. juni 2017

Provence, France


Er man opptatt av sosialantroplogi vil man kanskje påstå at det historiske Provence var et sted  befolket av dorske (og kanskje litt naive) mennesker som dyrket jorden og hadde nok med det. Så enkelt er det derimot ikke. Dette har hele tiden vært et spesielt område for både velstående franskmenn og andre rike utlendinger. I lange tider har Provence blitt besøkt av kunstnere som kom hit både på grunn av landskapet, for det spesielle lyset eller rett og slett for å lære seg tradisjonelt håndverk. En av disse var Pablo Picasso som kom hit for å lærte seg å bruke dreieskive av en lokal pottemaker.

I dag er Provence et populært distrikt og en stadig økende turisttrafikken gjennom regionen har absolutt sin del av æren for dette. Mye skyldes den imponerende og varierte naturen. Men nå består ikke Provence bare av et bølgene mildt og innbydende landskap begrodd med valmuer og solsikker.

Gorges du Verdon (egen beskrivelse) er et eksempel på et slikt dramatisk naturfenomen midt i det milde Provence landskapet. Dette regnes som et av de mest fantastiske naturområdene i hele Frankrike. Her har elven Verdon gjennom tusenvis av år gravd seg over 700 meter ned i landskapet. I hver sin ende av kløften ligge de to historiske byene Castellane og Monstiers  Ste. Marie. Området rundt Gorges du Verdon spilte også en viktig rolle under 2. verdenskrig. En tur gjennom denne kløften tar en hel dag og området er da også kjent som Grand Canyon du Verdon.

Man skal heller ikke glemme de historiske perspektivene der det katolske pavesete i perioden mellom 1305 og 1378 ble flyttet ut av Roma og havnet i Provence. I denne perioden var det 7 etterfølgende paver som hadde sitt sete i Avignon (egen beskrivelse) og her greide de energiske pavene å bygge seg et passende palass på ca. 11.000 kvadratmeter. Dette er fortsatt et av de største middelalderbygg i den Europeiske historien. At disse pavene bodde i Avignon ga hele regionen både troverdighet og ikke minst status.

Selv om de nordlige områdene i Provence fortsatt domineres av ordinært landbruk, vingårder og produksjon av parfyme, er det også et stort innslag av fransk høyteknologisk industri i regionen. Det meste av turisttrafikken skjer nok ute langs middelhavskysten. Mange av de lokale produktene fra regionen kommer derimot fortsatt fra det tradisjonelle håndverket, og her er det ikke snakk om enkle reproduksjoner. Tradisjonen holder de derimot stadig i hevd. Lunsjtid er lunsjtid - selv om det står kø utenfor butikken.

Carrières de Lumières (2017), France


 
Tenk deg at du går inn i en gammel gruve og i det du kommer inn i den mørklagte fjellhallen starter over 100 prosjektorer opp med levende bilder på både vegger og gulv - akkompagnert av sterk og krystallklar musikk. Hele det mørke rommet begynner plutselig å leve og man føler at man må bli stående helt stille for ikke å trø inn i selve bildene. Her blir tilskuerne små og opplevelsen av bildene formidabel.  

 
I de nedlagte bauksitt gruvene Carrieres de Lumieres er det over 20 meter under taket og her arrangeres det hvert år en audiovisuell utstilling med et spesielt tema eller en spesiell kunstner. Tema for årets utstilling er menneskenes historien av kunstnerne Hieronymus Bosch, Pieter Brueghel og Guiseppe Arcimboldo til musikk av Luca Longobardi. I denne konteksten passer det faktisk bra at musikken bl.a. var fra Vivaldis 4 årstider og at finalenummeret var en sterk original versjon av Led Zeppelins "Stairway to Heaven". I utgangspunktet kunne man jo tenke seg at lyden inne i disse fjellhallene blir deretter, men her er det ikke noe å si på noe av den audiovisuelle kvaliteten.

 
Den gamle middelalderbyen Les Baeux de Provence (egen beskrivelse) har hatt satt mange spor etter seg i historiebøkene. Et av disse var da var geologen Pierre Berthier i 1821 var den første til å oppdage at fjellene rundt middelalderbyen bestod av bauksitt - navnet ble tatt etter byen og materialet fra de gamle gruvene ble benyttet til produksjon av aluminium. Besøker man middelalderbyen Les Baeux de Provence kan man også kjøpe inngangsbilletter uten å bli stående i køen foran billettluken utenfor gruvene.
 
Tidligere kunstnere som er presentert på samme måte i disse nedlagte bauksittgruvene er Gustav Klimt (2014), Michelangelo, Leonardo da Vinci og Raphael (2015) og Chagall (2016). Hvem som blir årets artist i 2018 er ukjent på dette tidspunktet - så følg med. 
 
 
 
 

Les Baeux de Provence, France

 
Tenk deg hvordan livet i middelalderen må ha vært da de stolte ridderne ankom fristedet Le Baeux i Provence. Her oppe i fjellene la det en trygg og godt bevoktet middelalderby der hertugen som seg hør og bør bodde i festningen på toppen av fjellet, mens byens befolkning befant seg litt lenger nede i fjellsiden. Denne festningen hadde nok en av de mest dramatiske beliggenhetene i hele Provence. Byen og borgen ligger i forlengelsen av en åskam med god utsikt over dalen Val d'Enfer (som oversatt betyr "Helvetesdalen"). I følge det lokale sagnet skulle denne dalen være bebodd av både hekser og ulike nisser.
 
I middelalderen var Les Baeux hjemstedet til noen av de mest føydale landeierne i hele Provence. Selv hevdet de at de nedstammet direkte fra Balthazar - den ene av Bibelens 3 vise menn. Den trenden som dominerte i disse miljøene var nok det som i dag kalles "Provencals Cour d'Amour". Dette var tradisjonen der de stolte ridderne kvadet om den høviske kjærligheten til sine høybårne og fagre jomfruer. Dette må jo utvilsomt ha vært noe som stod i sterk kontrast til de daglige og nådeløse oppgavene til disse krigerske ridderne.
 

Les Baeux's storhetstid sluttet i 1632. Da var dette miljøet tydeligvis blitt en maktfaktor i Frankrike og Louis XIII ga ordre om at både byen og borgen skulle ødelegges. Borgen ble nesten totalt ødelagt og i dag er bare konturene av dette byggverket synlig. Mulig det var en kraftanstrengelse å rive borgen eller et snev av kultursamvittighet som gjorde at byen ble spart. I dag er den fortsatt autentisk slik den var i middelalderen. Landsbyens torg og lille kirke er fra 1100 tallet. Den er nå dekorert av den lokale kunstneren Yves Brayer.

I 1821 oppdaget geologen Pierre Berthier store forekomster av Bauksitt i fjellet like utenfor Les Beaux. Dermed vet du også hvor navnet Bauksitt kommer fra. Bauksitt brukes til produksjon av aluminium. I dag er etterspørselen etter Bauksitt på verdensbasis nokså redusert på grunn av stor gjenvinning av aluminium.

Byen har 400 innbyggere, men besøkes av over 2 mill. turister i året og derfor kan være lurt å komme tidlig på morgenen. Hele byen er bilfri og det skyldes muligens at det ikke finnes små nok biler til å komme gjennom de trange smugene.

onsdag 7. juni 2017

Abbey Notre-Dame de Senaque, France

 
Benediktiner klosteret Abbey Notre-Dame de Senaque i Provence ble grunnlagt i 1148. Allerede 2 år før dette hadde grunnleggerne kontakt med munker fra det nye Lyse Kloster som var etablert like sør for Bergen. Lyse Kloster ble grunnlagt av munker fra England i 1146 og var i drift frem til 1536. Rundt 1540 ga danskekongen ordre om at klosteret skulle rives og noen år etter dette (1578) ble steinene fra det ødelagte klosteret hentet til Danmark for å benyttes til byggingen av Kroneborg slott.
 
I 1207 var det også en utstrakt forbindelse mellom klostereet Abbey Notre-Dame de Senaque og Kloster Tutterø (Tautra) i Nidaros. Dette norske klosteret var etablert allerede i 1108 og var på mange måter en modell for opprettelsen av Lyse Kloster. I 1470 forsøkte man å re-vitalisere klosteret uten å lykkes og i 1567 brant det ned til grunnen og forsvant samtidig ut av historien.
 
Klosteret Abbey Notre-Dame de Senaque er fortsatt i drift som kloster, men det har også vært noen dramatiske perioder i klosterlivet. I det 13. og 14 århundre eide klosteret store landområder i Provence, men da religionskrigene startet i 1544 ble eiendommene konfiskert og klosteret nesten ødelagt. I 1781 kom den franske revolusjonen og da ble hele klosteret solgt som om det var statens eiendom. Den nye Benediktiner ordenen med Dom Barnouin i spissen startet oppkjøp av klosterets eiendommer for å re-vitalisere dette. I 1903 kom den neste krisen (for munkene). Nye lover for utøvelse av religion ble vedtatt og munkene ble kastet ut av klosteret, men i 1926 ble det igjen åpnet for franske Benediktinere. I 1969 var det nok en gang trange tider for religionsutøvelse og da flyttet alle munkene til det øyen Lerins like utenfor Cannes. Dette var blitt Benediktinernes hovedkvarter i Frankrike. Det forlatte klosteret Abbey Notre-Dame de Senaque ble etter dette  benyttet som et kultursenter frem til munkene igjen flyttet inn i 1988. I 1998 hadde klosteret 850 årsjubileum og etter dette har det vært et levende kloster - åpent for publikum både for omvisning og messer.
 
I utgangspunktet lå klosteret utilgjengelig til i bunn av en trang dal. Nå er det bilvei nesten helt frem og dermed er også inngangspenger for omvisning sammen med en suvenirbutikk blitt en større del av kjernevirksomheten for de fastboende munkene. Foruten sine religiøse og kommersielle oppgaver i klosteret dyrker munkene store mengder med lavendel på de omliggende områdene.
 
 

L'Isle sur la Sourgue, France

 
Denne småbyen ligger langs elev Sorgue og er best kjent for sine mange antikke møller. En gang var det over 70 kornmøller, men i dag er det bare 9 av vannhjulene som er bevart, men ingen som er i bruk. Et av de største vannhjulene er på Place Gambetta midt i byen. En tur gjennom byen gir også et godt bilde av hvordan elven er splittet opp og vannet fordelt i flere nivå for å kunne benyttes til alle møllene.
 
Det sies at L'Isle sur la Sourgue er som et smykkeskrin for antikvitetshandlere og byens storstue (Notre-Dame-des-Anges) er fra 1600 tallet og gir et godt bilde fra byens storhetstid. Når man skal drive et turistkontor i en by med slike røtter i mølleindustrien er det selvfølgelig helt naturlig at kontoret ligger i et gammelt kornlager fra 1700 tallet.
 
 

Fontain de Vaucluse, France



Det sies at kilden til elven Sorgue er under denne byen, men et stemmer ikke. Elven starter på det 2000 kvadratkilometer massive fjellpartiet i nasjonalparken Parc Naturel Règional du Luberon som ligger over byen. Vannet samler seg og renner inne i fjellet til det kommer ut ved den frodige byen Fontain de Vaucluse. Vannet - som kommer rett ut av fjellet - er så krystallklart at det virke nesten unaturlig og det første som man tenker på er at dette ligner et nylig rengjort akvarium. Et slikt krystallklart elvevann er ganske spesielt på kontinentet.

Langs elven som renner gjennom byens lille torg ligger det små butikker som selger lokalt håndverk og små spisesteder som serverer lokal mat. Det ser nesten ut som om det stille vannet også påvirker bylivet for her går alt for seg i et behagelig tempo.

Like nedenfor "kilden" i fjellet ligger papirfabrikken Moulin à Papier Vallis Clausa. Den er berømt for sin produksjon av håndlaget papir og de produseres fortsatt etter samme metode som de benyttet på 1400 tallet. Nå er jo selvfølgelig ikke dette et papir som egner seg til avisproduksjon, men det er svært ettertraktet blant kunstnere.


Det er tydelig at hele landskapet i og omkring byen er skapt av elven og på toppen av et lite fjell med utsikt til elven ligger restene etter byens gamle festningsverk. Siden elven Sorgue har rent her i tusenvis av år har den dannet et stort nettverk av underjordiske huler og elveløp i fjellet. Da passer det også med et underjordisk museum som viser hva som er funnet i området gjennom de 30 siste årene med huleforskning.

Fontain de Vaucluse ligger i enden av fjellveien og dette er så langt man kommer med bil. Byen var  minst like avsides under 2. verdenskrig og dette, i kombinasjon med alle hulene i området, gjorde at den franske motstandsbevegelsen stort sett fikk jobbe uforstyrret herfra. Denne historiske perioden er også vist i et eget museum (Musèe d'Histoire). Som om ikke dette var nok museum i den lille byen så finnes det faktisk et til. Det heter Musèe Pètrarque og ligger i det huset der den italienske dikteren og humanisten Francesco Petrarca bodde i de 16 årene han skrev om sin ubesvarte kjærlighet til Laura av Avignon. Han var født i Toscana og bodde i Firenze helt til faren ble forvist i 1302. Familien flyttet da til Avignon i Frankrike der de akkurat fikk oppleve at den franske byen overtok pavesete fra Roma (1309). Hvem Laura fra Avignon egentlig var er derimot litt uklart. Det kan ha vært Laura de Nova som var gift med greven Hugues de Sade. De bodde i Avignon og han var igjen stamfaren til den famøse filosofen, forfatteren og uhelbredelige kvinnebedåreren Marquis de Sade.

tirsdag 6. juni 2017

Roussillon, France

 
Roussillon ligger på gammel sjøbunn med sterkt innslag av jern. Derfor er landskapet preget av røde bergarter og det meste av byen er bygget i rød sandstein. Dette er ikke noen stor by, men den okerrøde fargen gir et varmt inntrykk. Det sies at byen består av 17 ulike fargenyansen og at alle er hentet ut av de omliggende steinbruddene like utenfor byen. Vil du besøke disse ligger de ca 45 minutters gange på vestsiden av byen. Her liger også den gamle fabrikken som fremstilte okerfargete pigmenter fra fjellene rundt. Denne fabrikken (Conservatoire des Orchres et Pigment Appliquès) er åpen for omvisning og her kan man også delta på ulike kurs i fremstilling av pigmentet.

 
Før boligkrisen traff Frankrike var dette en skikkelig bakevje. I 1950 flyttet den amerikanske sosiologen Laurence Wylie til byen for å skrive boken "Un Village du Vaucluse". Han konkluderte med at innbyggerne i Roussillion - på tross av sine mange eiendomsfeider - var et solid, hard arbeidende og produktivt samfunn. Under 2. verdenskrig bodde Samuel Beckett her og hans var ikke helt enig i den karakteristikken.
 
 

Mont Ventoux, France


Synet av Mont Ventoux må være skremmende dersom man har til hensikt å sykle opp til toppen. Fjellet er en kalksteinsformasjon og ligger vest for Alpene, noen mil øst for Avignon i Provence. Det høyeste punktet er på 1.912 moh. og her ligger det en stor meterologisk stasjon. Det er enkelt å kjøre bil til toppen, forutsatt at det ikke fortsatt ligger snø på det øverste nivået. På grunn av at fjellet er av hvit kalksteinen er toppen godt synlig på langt avstand.

Frem til 1973 var det hvert år arrangert bakkeløp for biler opp sørsiden av fjellet. Den gangen var fjellveiene enda smalere og svingete enn de er i dag, men det ble like vel målt toppfart på 145 km/t. på vei opp til toppen. Senere har fjellet blitt kjent som en avskrekkende etappe i Tour de France. Det har vært mange dramatiske episoder under dette sykkelrittet og det verste var nok da den britiske syklisten Tommy Simpson døde av utmattelse og hjerteinfarkt på vei opp Mont Ventoux i 1967.



Det finnes 3 veier opp til toppen og det finnes en egen sykkelklubb for de relativt få som greier å sykle opp og ned alle tre veiene i løpet av 24 timer, men det anbefales ikke å søke om medlemskap her uten at man er ekstremt veltrent på sykkel. Klubben heter Club des Cingles du Mont Vertoux.

Kommer man først opp kan man gå rundt toppen av fjellet. Det er en tur som vanligvis tar ca. 5 timer og den kan tas både med og uten guide. Det skal visstnok være en fin tur å gå opp fra en av de omliggende landsbyene for å oppleve soloppgangen på toppen av fjellet. Denne turen anbefales ikke uten guide. 

Fjellet har fått navnet sitt etter det franske ordet Vent som oversatt betyr Vind. Det forstår man fort når man treffes av den nordlige mistralvinden på toppen. Da blir man neste blåst ut av skoene. Men når den tørre vinden får tørket opp fuktigheten i luften så forsvinner disen og himmelen over landskapet får en dyp blå farge.

Avignon, France

 
 
Kanskje er Avignon en av de mest fascinerende byene i Sør-Frankrike. Rundt gamlebyen er det bygget en stor og massiv forsvarsmur som fortsatt dominerer bybildet. Midt inne i gamlebyen ligger det gamle palasset som de franke pavene bygget i perioden fra 1309 til 1377. Palais des Papes med sine over 15.000 m3 bebygget flate et av de største europeiske byggverkene fra middelalderen.
 
Det hele hadde sin bakgrunn i en romersk fraksjonsstrid i 1309. Det var Philippe IV fra Frankrike som stod bak denne striden og dermed flyttet like godt pave Clements V med hele sitt hoff til Avignon i Provence. Clements V flyttet til en liten og begrenset bolig, hans etterfølgere fikk det aldri stort og flott nok. På denne tiden var det mange omstreifende røverbander som dominerte utenfor byene og med pavens verdier i Avignon var det nok også behov for å bygge en trygg og sikker bolig. Derfor ble bygget mer og mer utrustet som en uinntakelig festning. Pavenes palass var godt utsmykket, men i dag er det aller meste av dette fjernet - noe til ulike museer, men det meste har nok forsvunnet under en mengde røvertokt mot denne imponerende bygningen.  
 
I perioden frem til 1376 var det 7 forskjellige paver som regjerte her. Ingen av disse var spesielt kjent for sin fromhet. Clement V døde da han spiste knuste smaragder i et forsøk på å kurrere magesmerter. Clement VI mente at den beste måten å tjene Gud på var gjennom et overdrevet luksusliv. Petrarca ble bestyrtet over den "verdslige skitt" ved hoffet. Det var pave Urban V som til slutt greide å flytte hoffet tilbake til Roma i 1377.
 
 
 
Elven Rhone renner gjennom Avignon. Å krysse denne store elven har ikke alltid vært enkelt. På motsatt side av elven var det gode beitemuligheter, men disse ble lite tilgjengelige uten en god bro. I både 1177 og 1185 ble det gjort forsøk på å bygge en bro. Da den tilslutt stod ferdig var den bygget med 22 steinhvelvinger ute i vannet. Denne første broen ble ødelagt da Louis VIII erobret Avignon. Restene av denne broen forsvant senere i en stor flom.
 
I 1345 forsøkte pave Clements å bygge en ny bro. Han ville ha et kapell midt ute på broen og mente a dette ville sørge for at broen ble stående. Nå var det en spesiell årsak til at dette kapellet ble bygget et lite stykke ut på broen, nemlig at han som ville bygge broen var en fattig gjetergutt og for å finne ut hvordan det skulle gjøres spurte han en dag Gud om råd. Han skal da ha fått til svar at han måtte legge ut noen mye større steiner som fundamenter i elven. Dette var et både tungt og krevende arbeid, men til slutt fikk han overtalt bygningsarbeiderne om at dette var den eneste måten å gjøre det på dersom broen skulle stå til evig tid. 
 
Nå gikk det ikke riktig slik. Også denne broen ble ødelagt av en flom i 1668, men kapellet som heter Chapelle St. Nicolas og de 4 første steinhvelvingene står fortsatt. Dette lille kapellet er derfor tilegnet gjetergutten Saint Bènèzet og det er også her han nå ligger begravd. Restene etter broen Pont Saint Bènèzet stikker i dag halvveis ut i elven og et blitt et godt synlig historisk monument i Avignon.
 
Fra det ytterste punktet på denne broen ser man toppen av de spesielle og imponerende fjellet Mont Ventoux i horisonten (egen beskrivelse). Frankrikes største kulturfestival med dans, musikk, drama og konserter arrangeres hvert år i Avignon. Det offisielle navnet er Avignon teaterfestival og den arrangeres i løpet av 3 uker i Juli. Uoffisielle er det da over 600 artister som opptrer i ulike roller.

Pont du Gard, France

 
Lenge før romerne kom hit var byen Nimes et viktig knutepunkt for handel og landbruk i de frodige områdene rundt elven Gardon i Provence. Denne elven er en del av elvesystemet Rhone som har sitt utspring i den sveitsiske isbreen med samme navn. Nimes ligger noen mil sørvest av Avignon (egen beskrivelse), på toppen av en åsside og det sies at den ble lagt der for at man skulle få en god utsikt over det bølgende landskapet til den antikke guden Nemausus.
 
Da Romerriket spredte seg innover i Frankrike vokste Nimes kraftig og dermed måtte man ha tilgang til mer vann. Problemet var at det ikke var tilstrekkelig grunnvann under byen og at de derfor måtte frakte inn vannet fra de omliggende områdene. Romerne var flinke til å lage kunstige vannsystemer og innenfor grensene av det store Romerriket er det nå registrert og kartlagt over 600 slike romerske akvedukter. 
 
En av disse er Pont du Gard som stod ferdig ca. år 18 f.kr. Når vannet skulle fraktes inn til Nimes måtte man ty til kreative metoder. Den vannkilden som lå høyt nok i forhold til byen krevde et kanalsystem på ca. 50 km. lengde. Denne kanalen ligger stort sett som en slange i landskapet og det var først da man skulle krysse elven Gardon den store utfordringen kom. Høydeforskjellen fra landskapet rundt og ned til elven var ca 80 meter og selv de driftigste romerne skal ha vært i tvil om det var mulig å krysse elven på en så høy akvedukt.
 

 
Det er mulig at det også var noen historiske preferanser som la bak en slik skepsis, for historien om hvordan den første broen ble bygget er ganske spesiell. Opprinnelig var det ingen broer over denne elven. Årsaken var at flomvannet dro med seg alle forsøk på å få bygget en solid bro og dette resulterte at de lokale gjeterne hadde litt av en jobb når de skulle forflytte store saueflokker over en til tider frådende elv. Befolkningen rundt elven bestemte seg da for å bygge en skikkelig bro. Mannen som fikk oppdraget gjorde 3 forsøk på å få opp konstruksjonen og hver gang tok vannmassene med seg materialene.
 
En kveld ble byggmesteren sittende og kikke på vrakrestene som lå langs elvebredden. Da dukket plutselig Djevelen opp foran han. "Hvis du vil kan jeg bygge broen for deg" sa Djevelen før han fortsatte "jeg kan bygge den i løpet av den første natten og den vil bli stående der til evig tid". Byggmesteren synten jo dette var en besnærende tanke og aksepterte tilbudet, men før han gikk i gang ville han vite hvilke betingelser Djevelen stilte for dette storsinnet. Djevelen svarte da at den eneste betingelsen var at den første som krysset broen ved soloppgang skulle bli hans. Byggmesteren  aksepterte dette og Djevelen gikk straks i gang med byggingen. Han skar ut steinbrokkene med neglene og lirket dem på plass med hornene - og plutselig stod den gigantiske broen ferdig.
 
 
 
Byggmesteren gikk fornøyd hjem til sin kone og fortalte hva han hadde fått til med å inngå en pakt med Djevelen. Den eneste bekymringen han hadde var hvem som ville bli den første til å krysse broen neste morgen. En stakkar måtte ofre seg for alle de andre hvis broen skulle bli stående.

Like før dette hadde de fanget en hare og den snartenkte konen foreslo at byggmesteren skulle slippe denne haren løs på broen neste morgen. Like før soloppgang stod byggmesteren på den ene siden av broen, mens Djevelen ventet utålmodig på den andre siden. Han kastet haren ut på broen og den sprang strakt over til den andre siden. Da Djevelen oppdaget dette ble han mildes talt forbannet og kastet haren i muren før han forsvant i gjelet under broen. Kikker man godt etter så er det hugget ut en liten hare på den ene av de øverste buene i akvadukten.  En slik figur er for øvrig ganske vanlig å finne i mange andre romerske konstruksjoner. De trodde altså at en slik figur alltid ville verne dem fra Djevelens onde øye uansett hva de bygde - og det sier vel også sitt om troverdigheten i det gamle sagnet.
 

Dette er ikke den største av de romerske akvaduktene, men den er en av de mest imponerende. Den største registrerte romerske akvadukten som er bevart skal vistnok stå midt i byen Segovia i Spania. Den er drøyt 800 meter lang, men bare halvparten så høy i forhold til Pont de Gard. Kapasiteten er derimot mye større med 45.000 m3 i døgnet. Det spesielle er at nettopp denne akvadukten faktisk fortsatt er i bruk i dag - 2000 år etter at den ble bygget. Akvedukten i Segovia regnes også som det fremste historiske minnesmerket etter Romerne i Spania.

Pont de Gard er ca. 350 meter lang og 49 meter høy. Buene i bunn er 24 meter lange og 24 meter høye. I bunn er akvedukten 6 meter bred og på toppen er den drøyt en meter bred. Det nederste nivået er en bro, deretter kommer den bærende konstruksjonen og på toppen, over de minste buene, gikk kanalen for vannet. Dette er den høyeste av alle kjente romerske akvedukter. Steinene som er benyttet er hugget ut av fjellet i nærområdet, nummerert, tilpasset buen og stablet løst på hverandre uten å bruke sement eller andre former for bindemiddel. Slik ble den laget og slik har den stått i over 2000 år. Høsten 2002 og vinteren 2003 var det flere flommer i elven Gardon og dette medførte at flere av de moderne broene ble ødelagt, mens Pont de Gard ble stående uten skader.

I kanalen som fører vannet fra kilden og frem til Ponte du Gard og derfra videre inn til Nimes er det flere andre mindre akvedukter og der lanskapet ble for komplisert ble det bygget tunneler for å føre frem vannet. Høydeforskjellen mellom inntaket og fordelingsbassenget i Nimes er ca 12 meter og for å unngå at vannet fikk for stor fart ble det bygget inn hindringer i kanalen, likevel kunne anlegge transportere opp til 20.000 m3 vann i døgnet eller drøyt 230 liter vann i minuttet. På denne tiden hadde Nimes ca 50.000 innbyggere og det meste av vannet ble brukt til byens mange store fontener og i de romerske badene. På tross av god tilgang via komplekse vannsystemer måtte innbyggere uten romersk tilhørighet stort sett skaffe sitt eget vann.

mandag 5. juni 2017

Village des Bories, France


 
 
Bories er en fellesbetegnelse på små hytter utelukkende laget av stein. De eldste som kan dateres går helt tilbake til 1600 tallet, men de fleste ble bygget på 1800 tallet. Årsaken til at dette fenomenet oppstod var at det i 1761 ble sendt ut et kongelig dekret som påla småbøndene å rydde ny dyrkbar mark dersom de ville beholde sine eiendommer. De gamle adelsmennene som også i praksis var jordeiere forlangte dermed at steinen ikke bare skulle ryddes, men også fjernes fra jordene. Disse steinene ble samlet så de kunne lage gjerder og grensemarkeringer før noen kreative bønder forsøkte å bygge små hytter ved å stable opp steinene. Disse små hyttene ble kalt "Bories" eller "Cabanes".

Gjerder var greit nok å bygge, men hus var litt mer komplisert. Det var ikke sement eller trevirke tilgjengelig og husene måtte bygges opp med et konisk tak for å skape en konstruksjon som ble tilstrekkelig solid. Først var det små gårdshus og skjul for buskapen på gården, men etter hvert som byggeskikken ble forbedret greide man også å bygge større hus som kunne benyttes som bolighus etter det samme prinsippet. Dermed ble til slutt gjerne hele gårder bygget opp med flere slike sammenhengende Bories.

Hvor steinen kom fra var enkelt å forstå, men hvor den spesielle byggeskikken kom fra er ukjent. Det man derimot vet er at denne byggeskikken var i bruk flere andre steder, både i Frankrike og andre land på kontinentet. Mest berømt er nok "Trulli-husene" i den lille Syd-Italienske byen Alberobello (egen beskrivelse). I denne byen, som nesten bare består av slike hus, er nok ganske unik og den eneste av sitt slag som står på verdensarv listen hos UNESCO.

På 1900 tallet ble de fleste av disse husene forlatt og etter noen år med forfall var det bare ruiner igjen. I 1960 startet man med restaureringen, et arbeid som tok 8 år og resulterte i en utmerkelse fra Académie Royale d'Architecture. Den lille byen av "Bories-hus" i Provence er i dag vernet og kategorisert som et av de franske historisk monumentene.


søndag 4. juni 2017

Gordes, France


Utsikten fra Gordes er rett mot nasjonalparken Parc Natuel Règional du Luberon, Denne parken er nesten helt ubebodd og uten særlig mange noen veier, vil man utforske denne naturparken er det best å bruke føttene og vil man nyte utsikten fra den høyeste toppen som heter Mourre Nègre (1.125 moh) så må man være forberedt på en flere timer lang tur til fots i et relativt dramatisk landskap. Det sies at denne nasjonalparken er et ideelt sted for de som elsker naturopplevelser, men helst ikke vil treffe andre mennesker.

Når den ene største fjellkjeden i nasjonalparken heter Grand Luberon er det ganske naturlig at den minste fjellet heter Petit Luberon. Her er det etter hvert blitt litt mer sivilisert, men historien består av en fortid full av beryktede skikkelser som har hatt sitt virke i dette området. De få byene som ligger innenfor nasjonalparken ligger stort sett på nordsiden av fjellkjeden.

Men det er jo ikke pga utsikten Gordes ligger akkurat her - eller rettere sagt så er det ikke BARE på grunn av utsikten. I utgangspunktet var dette en romersk garnison som etter hvert utviklet seg til et gammelt fort ute på kanten av fjellet. I denne perioden ble nok utsikten verdsatt for da hadde man nemlig full kontroll med handelsveiene som gikk gjennom dalen nedenfor.

Etter hvert som romerne ble kastet ut ble fortet et naturlig og sikkert tilfluktssted for lokalbefolkningen. Romerne var brutale og det ble ikke umiddelbart bedre etter at de forlot områdene i Provence. Det var nok tendenser til anarki etter den romerske justisen forsvant og dermed ble det også gode arbeidsforhold for ulike røverbander. De lokale bøndene samlet seg da rundt de trygge tilholdsstedene. Dermed utviklet det seg sakte og sikkert en liten by rundt borgen.

Det var først på 1500 tallet da man bygde festingen på restene av den gamle fortet fra 1100 tallet at byen fikk en større strategisk militær betydning. Byen er trang med mange små smug og arkader. De eldste ligger ganske tett opp mot den gamle borgen. Dyre restauranter og dyre hotell, de fleste i original  stil, sier litt om byens popularitet. De fleste av disse ligger rundt byen lille torg med borgen Château de Godes på den ene siden og Saint Firmin kirken på den andre siden. Hvorfor de har oppkalt kirken etter en liten fjellkommune nesten på grensen til Italia er litt usikkert.

Byen har lenge vært et populært tilholdssted for mange kunstnere og det var kanskje den kubistiske maleren Andrè Lhote som la grunnlaget for dette da han bosatte seg her i 1938. Senere leide den ungarske kunstneren Victor Varely hele den gamle borgen til bolig og atelier og etter hans død i 1997 har det vært en permanent utstilling av hans abstrakte kunst i borgen. Besøker man utstillingen bør man og ta seg tid til å besøke storsalen i 2. etasje. Her er det bygget en helt spesiell peis som er dekorert med blomster, pilastre (gipsornament) og muslinger, selv om byen ligger ganske langt fra havet.


Lourmarin, France


Lourmarin er en tilsynelatende beskjeden småby som ligger midt i nasjonalparken Parc Natuel Règional du Luberon, mellom Grande Luberon og Petit Luberon. Denne nasjonalparken er en kalksteinsfjellkjede som går østover fra Manosque og helt til Alpes-de-Heute-Provence regionen (egen beskrivelse). Hele parken er på nesten 1.800 kvadratkilometer og består av over 75 forskjellige kommuner.

Det verserer mange historier om beryktede og spesielle skikkelser som skal ha bodd i dette område. Baronen av Oppède og Marquis de Sadie er kanskje de to mest berømte. Midt inne i dette området, som for øvrig nesten er uten noen veier, ligger småbyen Lourmarin. Ved første øyekast kan det virke som en litt en kjedelig og helt ordinær landsby, men ved nærmere ettersyn er det en en sjarmerende og lun småby som har holdt på tradisjonene. Ryddig i hovedgaten og som alltid - noen sjarmerende bakgater.

 
Her i Lourmarin bodde en gang Grevinnen av Aroult og det var hennes familie som eide byens gamle slott. Hun fikk 3 barn med komponisten Franz Liszt og den ene av barna deres giftet seg senere med Richard Wagner som igjen var komponisten som kong Ludwig II av Bavaria ble så forelsket i da Wagner spilte for han i et av hans mange eventyrslott. Ikke nok med det, da Richard Wagner ble bedt om å forlate kongeriket Bayern på grunn av sin skandaløse oppførsel ville kong Ludwig II abdisere for å følge Wagner på reisen. Wagner fikk til slutt overtalt kongen til å bli og forlot Bayern for å slå seg ned i Sveits, mens kong Ludwig II ble funnet druknet i et av sine slottsbasseng.

Senere flyttet Franz Liszt selv sammen med prinsesse Carolyne von Sayne-Wittgenstein og hun var mest berømt for aldri å komme til saken. Hennes eneste utgitte verk er på 1.600 sider som ble samlet i hele 16 bind.

tirsdag 9. mai 2017

Batteri Vara, Møvig Fort, Norway

 
 
Verdens største kanoner finnes i Norge. Den aller største står på Trondenes ved Harstad. Denne har en rekkevidde over 50 km og bærer det forklarende navnet "Adolfkanonen". Kanonløpet er 40,6 cm i diameter og det veier over 100 tonn. Det finnes 4 slike kanonen i dette batteriet. Verdens nest største kanon har et mer beskjedent navn, nemlig "Kanon 2" og den står i Batteri Vara på Møvig Fort like vest for Kristiansand. Navnet var etter en tysk Ingeniørgeneral som ble drept under en overfart til en av de Britiske kanaløyene i 1941. Dette batteriet skulle også bestå av 4 slike kanonen, men man kom aldri så langt i utbyggingen. Mer om det senere....
 
  
 
 
 
Dimensjonen på kanonene på Batteri Vara er imponerende. Riktig nok var kanonløpet 2 cm mindre i diameter enn på kanonene i Narvik, men til gjengjeld er det over 19 meter langt og veier 110 tonn. Selve kanonhuset er på over 100 kvadratmeter og man måtte være 19 mann for å avfyre prosjektilene. Prosjektilene var 170 cm lange og veide 800 kilo. Bak dette var det over 200 kilo med krutt som ble avfyrt. Disse prosjektilene ble fraktet frem til kanonen i et sinnrikt system med skinner, vogner og traverser. Rekkevidden på kanonen var - med prosjektiler som totalt veide over 1 tonn - på 54 kilometer ut i havet.
 
Den tyske okkupasjonsmakten startet byggingen våren 1941 og dette batteriet var en del av den tyske Atlanterhavslinjen og skulle stenge Kattegat for allierte krigsskip. Den korteste avstanden til Danmark er mellom Hanstholm og Kristiansand. Strekningen er på 116 kilometer og med et tilsvarende batteri i Hanstholm, samt et minelagt felt midt i Skagerak så var i praksis Kattegat og hele Østersjøen under tysk kontroll.
 
Oppgaven med å bygge batteriet var formidabel og for å få det ferdig var 1.400 arbeidere i funksjon,  halvparten av disse var norske og bare 300 av dem kom fra Tyskland. Det ble sprengt ut 35.000 m3 med steinmasse til fundament, bunkere og skjulte ammunisjonslager. For å frakte bombene ble det anlagt en smalsporet jernbane på 2,5 km. Denne gikk mellom de ulike kanonene og det store ammunisjonslageret som lag skjult i skogen en kilometer bak kanonene. Totalt ble det bygget 18 kanonstillinger i tillegg til de 4 store hoved kanonene.
 
 
 
 
Så tilbake til den 4. kanonen som aldri ble ferdigstilt.
Man ble jo tidlig oppmerksom på at disse enorme kanonen ville bli et lett synlig mål for flyangrep. Den siste kanonen ble derfor planlagt inn i en gigantisk Kasematt (kanonhus). Grovt anslått er dette bygget på opp mot 1.000 kvadratmeter med vegger og tak som er mellom 3,5 og 4,0 meter tykke - alt proppfullt med armering. Bygget som skulle brukes til den siste kanonen (som har navnet Kanon 1) stod ferdig med fundament og lager på bare imponerende 10 uker og så snart man hadde bygget klart begynte delene til den siste kanonen å komme fra Tyskland. Ammunisjonen ble matet inn via en jernbane gjennom skogen på baksiden av kanonen. Da kasematten stod ferdig ble den dekket at et stort nett og utstyrt med naturlige trær og annen vegetasjon slik at den ikke skulle være synlig for bombeflyene. Dette bygget er helt enestående i Norge og man må til kysten av Normandie for å finne tilsvarende konstruksjoner.
 
Denne siste kanonen (Kanon 1) ble levert over tid. Høsten 1944 var alt unntatt kanonløpet på plass. Dette ble fraktet med jernbane og båt opp gjennom Tyskland, via Danmark og til Trelleborg i Sverige. Herfra via Oslo og til Kristiansand. På denne strekningen ble skipet "Porto Allegro" senket under et alliert flyangrep i Kattegat. Det enorme kanonløpet forsvant i havet og derfor ble det aldri montert noen ny kanon i den splitter nye Kasermatten.
 
 
 
 
Batteri Vara var aldri involvert i direkte krigshandlinger og etter krigen ble batteriet overtatt av det norske forsvaret. Etter en stabilitetsperiode frem til 1963 vedtok Stortinget at kanonene skulle demonteres og selges som skrapgods. Heldigvis for ettertiden ble en av kanonene bevart og i dag inngår denne som en åpen attraksjon i Kristiansand Kanonmuseum. I sommersesongen kan man også ta en rundtur på den spesielle jernbanen. Vil du heller gå selv tar en tilsvarende rundtur ca. 1,5 timer
 
Disse kanonene ble produsert hos våpenprodusenten Krups i Tyskland og er identiske med de som ble satt ombord på de tyske slagskipene "Tirpits" og "Bismarck". Kanonene på de to japanske slagskipene "Yamato" og "Musashi" var enda større, hadde kanonrør med diameter på 46 cm. og en skuddlengde på over 5.000 meter med prosjektiler som veide opp mot 1.5 tonn. Disse japanske slagskipene var for øvrig de største som noen gang er blitt konstruert. Lengden var på 846 fot. og bredden på 123 fot.
 
Totalvekten på kanonene som står igjen på  Batteri Vara veier 337 tonn og rekylkraften ved avfyring er på 500 tonn. Første gang kanonene ble avfyrt var i 1942 og allerede  1943 var det testskyting med alle de tre første kanonene. Siste gang kanonen ble avfyrt var i 1957.Den gangen kostet det en formue - ikke bare i ammunisjon, men også i knuste vindusruter på Flekkerøy, 5 km. borte. Lydnivået og trykkbølgene fra kanonen var enorme.