tirsdag 14. juni 2016

Loano

 
Den italienske Liguria provinsen kalles også "Den italienske blomsterrivieraen". Årsaken er det milde klimaet og den frodige naturen. Hver sommer arrangeres det en stor blomsterfestival i Loano. Da dekkes gatene i sentrum med ulike blomster dekorasjoner, den ene mer imponerende enn den neste. Dette er kunstverk med datostempling, en regnbyge eller et kraftig vindpust så er kunsten ødelagt. Det hele er nemlig bare bygget opp av løse blomster som legges i de mest imponerende mønstre rett på bakken. Her er det mange tilskuere, men alle forbipasserende passer seg vel for ikke å rote til noen av dekorasjonene når de beveger seg mellom disse. Så snart det er tegn til at blomstene mister glansen ryddes alt vekk og byen går tilbake til sin litt søvnige tilværelse. Som man forstår er ikke denne blomsterfestivalen et langvarig arrangement, her snakkes det i beste fall om noen få intense junidager - og bommer du på datoen må du vente et helt år på neste mulighet.

  
Loano har også en spennende middelaldersk bykjerne der de gode italienske restaurantene ligger på rekke og rad innenfor restene av de gamle bymurene. Inne i byens sentrum ligger de tradisjonelle italienske hotellene, mens de som vil bo litt mer moderne finner sine hotell i utkanten av bykjernen.
 
Loano er altså en liten by som har mye å by på, men kanskje er det like vel de imponerende strendene og den spesielle strandpromenaden omkranset av palmer som først og fremst fanger oppmerksomheten. Båthavnen i Loano, "Marina di Loano", er også verd et besøk. Den ligger omtrent midt på strandpromenaden og er en av de større  marinaene på denne delen av Liguria kysten. Italienske båthavner er ikke som de norske. Mens man i norsk båthavner stort sett finner gamle fendere og utslitt fortøyninger vil man i disse italienske havnene ofte finne et utvalg av ulike merkevarebutikker og flere små koselige spisesteder. Her kan du enten bare sitte ned for å se på livet eller finne deg en restaurant som passer for en bedre lunsjpause.
 
I den mer aktive enden av aktivitetstilbudene er det muligheter for å delta på delfinsafari, skating og kiting, seiling, sykling, dykking og snorkling. Etter at du har forsøkt alt dette anbefales et besøk på restauranten Piatti Spaiati - Le Marionette. Dette er en av byens beste restauranter. Spesialiteten er sjømat fra hele Middelhavsområdet og er du heldig med dagen får du også servert levende musikk ved bordet.
 
Dersom du derimot blir lei av å utforske denne byen så har du alltid muligheten for å tilbringe en hel dag under parasollene nede på en av de flotte strendene.   
 
Previous visits: 1977 - 1988 -2016

Pietra Ligure

 
Pietra Ligure er kanskje en av de best bevarte hemmelighetene på denne kyststripen. Byen ligger like øst for Loano og på grensen til neste småby som heter Finale Ligure. I Pietra Ligure finnes det meste, stor strand, trange smug og et gammelt bysentrum fra middelalderen. Husene står så tett at de er forbundet med buer for å avstive ytterveggene ut mot de smale gatene.
 
Byens navn kommer av det gamle steinborgen som ligger like utenfor byen. Det heter Castum et Opidum Petrea og har også kallenavnet "Stenslottet" - ikke fordi det er bygget i stein, men fordi det er bygget på et utspring i en steinklippe. Denne borgen ble bygget i perioden mellom år 700-800 og ble i senere år bebodd av biskopen i Albenga. På 1100 tallet bestemte han seg for å gi denne borgen i gave til seg selv slik at han uforstyrret kunne benytte den som sin private sommerresidens.
 
 
De første sporene etter mennesker i dette området er fra den neolitiske tidsalderen. Dette var i den siste delen av steinalderen og omtrent samtidig med at flere og flere menneskene begynte å etablere seg med jordbruk. Denne perioden var altså omtrent mellom 10.000 og 5.000 år f.kr og det er gjort funn av ulike jordbruks- og jaktredskaper fra denne tiden i noen huler opp i fjellet Trabocchetto som ligger like bak byen. Arkeologene har konkludert med at disse hulene må ha vært i bruk som boliger i denne tidlige tidsperioden.
 
Previous visits:  1977 - 1988 - 2016

Ceriale



Ceriale er en typisk badeby, men slik har det ikke alltid vært. Det var biskopen i Albenga som på 1400 tallet styrte byen som sin egen private eiendom før bystaten Genova overtok herredømmet av Ceriale. Historien ville det slik at nabobyen (Capriolo) måtte forlates på grunn av en maur invasjon. Da flyttet de fleste herfra til Ceriale, og dermed bidro de også til hurtigere befolkningsvekst.

Selv om det ikke er mye som vitner om ufred i dagens Ceriale så var faktisk dette en gang slagmarken i tvistene mellom byen befolkning og de arabiske sjørøverne som flittig besøkte Liguria kysten. Disse sjørøverne var av sarasensk herkomst, men må ikke forveksles med de som var på vei mot Midtøsten og som senere kom i konflikt med de kristne tempelridderne under sine skiftende forsøk på å få kontroll over Jerusalem.

I 1563 var man lei av disse herjingene og startet byggingen av et forsvarsverk som gjorde det vanskelig å invadere byen fra sjøen. Dessverre var nok ikke datidens generaler så veldig taktiske så noen tiår senere (1637) ble byen enkelt invadert av andre røvere - som kom ned fra fjellet bak byen.

Ceriale var stadig under stort press og byen ble sakte men sikkert ødelagt av branner og herjinger samtidig som bystaten Genova påla disse småbyene langs kyststripen strengere og strengere beskatning. I 1764 var det nok og de små byene samlet seg i et opprør mot Genova og deres skattesystemer. Slik ble de løsrevet og kom under herredømme av kongeriket Italia. Da Napoleon Bonaparte abdiserte i 1815 startet det på nytt med urolige tider. Dette ble også starten på oppløsningen av kongeriket Italia (1861) og begynnelsen på dannelsen av republikken Italia.

Disse historiske trekkene ser man lite av i dagens Ceriale. Nå er det strandbarene og de mange hotellene som står for liv og røre. Stranden ligger fortsatt på samme sted, men sjørøverne er byttet ut med badende turister.
 
Previous visits:  1977 - 1980 - 2016

 

Albenga


Byen Albenge ble grunnlagt i før-romersk tid og fikk først navnet Album Ingaunum. Da romerne inntok byen ble navnet endret til Albingaunum. I deg heter den Albenga, men den kalles også "byen med hundre spir". Tidlig i den romerske perioden vokste byen raskt mot stadig mer velstand, kanskje fordi det var nettopp Julius Cæsar som først satt byen på kartet. Denne velstanden var ikke bare bra for Albenga, de ble stadig vekk utsatt for røverraid og ødeleggelser. Først da keiser Constantinus III kom til makten kom den utrygge situasjonen under kontroll. Han bygget igjen opp de gamle forsvarsverkene rundt byen slik at en ny oppgangstid kunne starte og utvikle seg i tryggere omgivelser. Denne gangen var det ikke med håndverk eller landbruk, men med mer og mer av datiden turisme. Slik har det fortsatt og i dag er da også turismen den største næringen i områdene rundt Albenga.



En liten kuriositet ved Albenga er at det ligger en liten øy like utenfor byen. Det er nemlig ikke mange slike øyer mellom italienske Genoa og franske Cannes - faktisk er det vel bare 3 øyer på hele denne strekningen. Øyen utenfor Albenga er den østligste av disse tre. Øyen ligger der elven Centa renner ut i havet og heter i dag Isola Gallinara. Hit ut søkte han som senere skulle bli biskop av Tours i Frankrike. Byen Tours logger i den franske Loire dalen, omtrent midt mellom Orlèans og Atlanterhavet. Den gamle biskopen ble etter sin død gjort til helgen og fikk da navnet Saint Martin de Tours. Årsaken var visstnok at det var hans bispegjerning som førte pilgrimmene inn på den gamle ruten som førte dem til Santiago de Compostella i Spania.

De andre to øyene ligger like utenfor Cannes og på den største av disse, Ile Sainte-Marguerite, lå det en gang et kloster. Senere ble det bygget et stort fengsel her ute og det var i dette fengselet den berømte skikkelsen som ble kalt "Mannen med jernmasken" satt fengslet. På tross av 34 år i fangenskap var det ingen som med sikkerhet visste hva som var hans egentlige navn eller identitet. Denne historien er gjenfortalt i flere filmer. Kanskje var det Voltaire som hadde løsningen da han allerede i 1771 påstod at mannen med jernmasken var en uekte bror av Louis XIV - eller var det kanskje Alexandre Dumas som hadde svaret i sin historie om den vakte tvillingbroren til Louis  XVI, han som var så vakker at broren dømte han til å bli sittende bak en jernmaske resten av sitt liv. Ingen vet med sikkerhet, men øyen og fengselet ligger der fortsatt - nå er det er naturreservat, et historisk museum og en spennende opplevelsespark
 
Previous visits:  1977 - 1980 - 2016
 



Andora, Liguria, Italy

 

Andora må ikke forveksles med fjellstaten Andorra. Andora ligger i Liguria regionen på den Norditalienske vestkysten, mens Andorra ligger som et eget fyrstedømme og bystat i Pyreneene, på grensen mellom Spania og Frankrike. Helt fra det 8 århundre og frem til Romerriket ble dominerende var dette stedet stort sett for føniske nybyggere. Under Romerriket ble navnet på den lille byen endret til Castum Andorea og siden den hadde en strategisk plassering langs den gamle romerske hovedveien "Via Julia Augusta", mellom det som i dag er kjent som Monaco og helt frem til den italienske middelalderbyen Lucca (se egen beskrivelse).

I det 9. århundre ble byen okkupert av Gotherne. De var av germansk avstemning og spilte også en sentral rolle i Romerrikets fall noen hundre år senere. Etter at de inntok og dominerte byen var den lenge i privat eie og under sterk styring av flere betydningsfulle jordeiere i området. I denne perioden ble byens forsvarsverk bygget opp med bymurer og forsvarstårn. I 1252 ble byen overtatt av bystaten Genoa og i de neste 500 årene var det fred og fordragelighet i området. Dette ga grunnlag for å utvikle både fiske og dyrking av oliven - aktiviteter som fortsatt drives parallelt med en stadig økende turisme. Napoleon Bonaparte var kanskje den som fikk slutt på de fredelige tidene da han tok kontroll over denne kyststripen. Etter han ble områdene her underlagt kongedømmet Sardinia og for deretter å bli en naturlig del av dagens Italia.

Previous visits:  1977 - 1980 - 2016
 
 

Liguria - Den italienske Riviera


 
Liguria regionen strekker seg langs kysten i nordvest Italia fra La Spezia i øst til den franske grensen ved Monaco. Denne kyststrekningen kalles Riviera dei Floris (Blomster rivieraen) og her er det fullt av kontraster. De spennende strendene ligger mot vest i regionen, mens de spennende byene ligger lenger mot øst. De beste eksemplene på dette er nok Pontovenere i sørøst, de 5 landsbyene som ligger i Cinque Terra området og kanskje ikke minst områdene rundt Portofino litt lenger nord. (se egne  beskrivelser på disse stedene). De gamle fiskerlandsbyene - som nå er blitt turistbyer - ligger på rekke og rad. I området nord for Cinque Terre ligger det også en gammel romersk havneby som heter Levanto. Her ligger det fremste surfesenteret i hele Italia. Cinque Terre betyr de "5 landsbyer", men i realiteten dreier det seg om 7 småbyer. De fem som ligger samlet innenfor nasjonalparken Parco Nationale delle Cinque Terre pluss Portovenere i sør og Levanto i nord - alle innenfor gangavstand fra by til by.

Lenger inne i landet ligger de lune dalene der det dyrkes store mengder oliven. Veien mellom Dolceaqua og Apricale går gjennom nettopp dette området og denne veien kalles da også Strada dell' Olio (Oliven veien). Langs denne veien ligger det også mange små klynger av gamle steinhus og en del andre spennende småbyer fra middelalderen.


Før i tiden var det seilskutene som dominerte langs denne kyststripen, men nå er det private luksusbåter som opptar plassen i de trange havnene. Kjører du bil langs strendene er det på smale og trange veier som snor seg gjennom de mange småbyene, og kanskje er det nettopp disse småbyene som gir denne regionen sitt særpreg. På veiene gjennom de trange byene må du ha god tid. Har du det travelt er det bedre å velge motorveien og heller ta noen avstikkere underveis. Denne motorveien er også spesiell. I Italia må du betale bompenger når du vil kjøre motorveier og dette er den veien med de høyeste bompengene i hele Italia. Årsaken er at veien kontinuerlig går gjennom tuneller som er forbundet med broer og derfor var kostbar å bygge. Det spesielle landsskapet med små dalsøkk har nok stilt store utfordringer til de som skulle bygge veien.

Liguria er også en av få italienske regionen som har behold det samme navnet helt siden romertiden. Regionhovedstad er Genova. I dag er dette en stor havneby, men i middelalderen var Genova en av de store bystatene i datidens Italia. Kongeriket Sardinia (se egen beskrivelse) var en vesentlig del av bystatens mange provinser, men det var også flere andre regioner i Midtøsten, rundt Svartehavet, på Sicilia og langs Nord-Afrika som ble styrt med jernhånd fra bystaten. Genova er også verdens eldste republikk og har eksisterte slik i perioden mellom 1000 taller og frem til Napoleon Bonaparte invaderte byen i 1797. Etter dette var Genova en franske provins frem til 1814 og før den ble den del av kongeriket Sardinia som senere ble til kongedømme Italia - forgjengeren til republikken Italia, Som egen bystat ble Genova - som Venezia - styrt av en eneherskende og egenrådig Doge. Byens mest kjente innbygger er nok like vel Christopher Columbus.

Previous visits:  1977 - 1980 - 2003 - 2005 - 2016
 
 

St. Tropez


St. Tropez er den eneste byen på hele den franske riviera som vender mot nord. Derfor er ikke dette noen ferieby om vinteren. De kalde vindene fra nord kan være kraftige og bitende kalde i vinterhalvåret. I sommerhalvåret derimot er det nesten tropisk klima her. Heldigvis, for de faste innbyggeren, er sommerhalvåret betydelig mye lenger enn det korte vinterhalvåret.


En gang var St. Tropez bare en liten beskjeden fiskelandsby, men det har endret seg nå. Bybildet kan domineres av selebriteter og en av de første som oppdaget byens sjarme var nok kunstmaleren Paul Signac da han første gang kom hit allerede i 1892. Han snakket så varmt om byen at hans gode malervenner Matisse og Bonnard også slo seg ned her. Senere kom også Collett og fra 1928 begynte byen virkelig å tiltrekke seg flere og flere som gjerne ville ha et glimt av byens berømtheter. Prinsen av Wales var en av disse nysgjerrige turistene som gjerne ville å menge seg med selebritetene i St. Tropez.


I 1945 var det store landgangsoperasjoner på strendene langs deler av den franske riviera. Dette førte til at St. Tropez heller ikke ble skånet for bombingen. I perioden fra 1950 var det først og fremst unge og rike Parisere som reiste hit. På tross av en gryende status som eksklusiv ferieby tok det nok ikke helt av før Birgitte Bardot og Roger Vadim laget filmen "Og slik skapte Gud kvinnen" i 1956. Romansen dem i mellom var jo allerede godt kjent og da filmen ble tatt opp i St. Tropez var det verdens beste reklame for det moderne St. Tropez som lekegrind for overklasseungdom fra hele Europa. Den løsslupne oppførselen ble et av varemerkene på byen og den overgikk nok mange ganger det som manus i filmen som startet det hele. Da er det kanskje heller ikke så underlig at det er nettopp rundt St. Tropez man finner den største tettheten av nudiststrender i hele Frankrike.


Fortsatt domineres St. Tropez av overklassens spradende vitnesbyrd om store bankbeholdninger. Båtene i havnen konkurrerer om å skape mest mulig oppmerksomhet og de få gatene det er mulig å kjøre biler i domineres ikke akkurat av småbiler. Heldigvis er det mange små smug som fortsatt ligger uberørt av trafikken og det er her man finner de mange små og gode fortausrestaurantene. Utvalget er stort enten man skal ha en enkel Croissant eller en kopp Espresso, en rolig lunsj eller rett og slett et bedre måltid mat. 


Vil du oppleve noe mer kulturelt enn en paraplydrink på stranden kan et besøk på Musèe de la Citadelle i borgen fra 1500 tallet være aktuelt.. Denne borgen ligger like bak byen og er en del av det gamle forsvarsverket fra slutten av middelalderen. Byens andre museum heter Musèe de l'Annonciade og her har en imponerende samling kunst fra både han som kanskje dro i gang hele byen - maleren Paul Signac - og av flere av hans malervenner fra den første perioden rundt 1900 tallet. Birgitte Bardot hadde også en flott villa i La Madrague, men siden hun aldri fikk være i fred i St. Tropez forlot hun stedet og overlot byen til seg selv. Så langt får man absolutt inntrykk av at de har greid seg ganske godt....

Previous visits:  1977 - 1980 - 2003 - 2016 - 2017 - 2018 - 2019


Cavalaire-sur-Mer

 
Cavaliere-sur-Mer ble etablert som en gammel fønisk koloni og det opprinnelige navnet var den gangen Heracles Caccabaria. Byen ligger på sørsiden av St. Tropez halvøyen og inntil turismen tok helt av var dette stedet egentlig bare en liten småby med en minimal fiskehavn - en havn som også ble benyttet av folkene i nabobyen som heter Gassin. Etter at turismens inntok Cavaliere-sur-Mer vokste byen ved havet raskt, mens utviklingen i Gassin egentlig stoppet litt opp. I 1929 tok man derfor konsekvensen av dette og delte opp den politiske strukturen i to separate byen - i god tro om at man kan få til et fruktbart politisk samarbeide selv om det ikke stemmer helt med de geografiske skillelinjene.


Cavaliere-sur-Mer ligger også ved den gamle jernbaneruten mellom Saint Raphael og Toulon. Denne nedlagte jernbanen kalles "Train Pignes" og er enkelte steder fortsatt godt synlig i landskapet. Hvert år (15. aug.) markeres "Operation Dragoon" med en stor militær parade gjennom byen. Dette var denne militære operasjonen som frigjorde Sørfrankrike i 1945. Uansett historie eller kommunikasjon så er det fint å ta en tur gjennom byens trange gater før man setter seg ned med en rolig lunsj på torget nede ved havnen.

Port-Grimaud, Cote d'Azur, France



Port-Grimaud er en liten by som ligger innerst i bukten mellom St. Tropez og Sainte-Maxime. Oppe i fjellene ligger det også en by som heter Grimaud. Denne er en gammel middelalderby, mens Port-Grimaud først ble bygget etter 1966. Byggestilen er tradisjonell og derfor kan byen virke noe eldre enn den i realiteten er. Det spesielle i Port-Grimaud er derimot at gatene stort sette er erstattet med kanaler og dermed blir denne byen nesten som et lite stykke fransk Venezia.


Det finnes en nesten tilsvarende kanalby i Spania, Den heter Rosas og ligger i Katalania regionen. Mens husene i Rosas har et tilsnitt av moderne arkitektur kan det nesten se ut som om husene i Port-Grimaud er bygget etter modeller fra Kardemomme by. I begge byene har derimot de aller fleste innbyggerne fortøyd båtene like utenfor husveggen...

Previous visits:  2003 - 2007 - 2016 (2x)
 
 

Sainte-Maxime




Sainte-Maxime ligger tvers over bukten for St. Tropez og er egentlig en liten sjarmerende by. På den ene siden en moderne ferieby, men samtidig er den gamle sentrumsbebyggelsen godt bevart. Flott bysenter, men dette er nokså likt de andre nabobyene. Selv om promenaden langs stranden gir byen et særpreg, blir det straks mer "fransk" hvis du bare beveger deg litt i utkanten av de typiske turistområdene. Byen er bl.a. kjent for sine mange og varierte markeder - og det kan være en opplevelse å få med seg et par av disse.

Byen ble grunnlagt av noen omreisende munker ca. år 1000 og den ligger på nordsiden av St.Tropez bukten - godt beskyttet fra de kalde Mistral vindene som kommer ned fra fjellet. Dette gir gode klimatiske forhold for dyrking av sitrusfrukter. Sainte-Maxime var for øvrig den første byen i Sør-Frankrike som ble befridd fra tysk okkupasjon. Dette skyldtes en vellykket landsetting av allierte styrker på de mange strendene i området, en militær operasjonen som gikk under navnet "Operation Dragoon"

Previous visits:  1977 - 1980 - 2003 - 2016

 

Les Issambres

 
Les Issambres ligger omtrent midt mellom Saint_Raphael og Sainte-Maxim på den franske riviera. Område strekker seg ca. 8 km. langs de mange fine sandstrendene ved Cote d'Azur. Det var i 1930  turistene oppdaget dette stedet og siden den gang har det vært preget av feriehus med sine karakteristiske inngjerede og private hager. Opprinnelig var det bare et hotell nede i byen og det er det tradisjonelle Hôtel Club Vacanciel des Issambres som ligger like ved stranden La Garonette. Tidligere var navnet på hotellet Hotel La Résidence og muligens var det når man startet byggingen av dette hotellet (altså i 1930) at turistnæring skjøt fart. I litt mer modere tid er det riktig nok bygget flere andre hotell og Hotel Amarante Golf Plaza - med egen 18 hulls internasjonal golfbane - er et alternativ for de som nødvendigvis ikke vil ligge på stranden hele dagene.

 
 
Stranden La Garonette er i alle fall verd et besøk. I den ene enden ligger det store seilsenteret som heter La Batterie, oppkalt etter et stort tysk kanonbatteri som engang var plassert akkurat her. Dette senteret huset også det offisielle franske treningssenteret for vannskisport. I den andre enden av stranden ligger båthavnen "Port des Issambres" med både restauranter og flere små butikker. Fra denne havnen går det også små hurtiggående rutebåter ut til både Saint Tropez og Sainte Maxime (se egen beskrivelse). Tar du denne turen passerer båten en liten øygruppe med en mengde små undervannsskjær. Dette området er et populært utgangspunkt for de som vil drive med dykking.
 
Les Issambres er nok først og fremst tilrettelagt for feriegjester. Skal du ut på en handletur finner du et langt bedre utvalg av butikker og restauranter i en av de små nabobyene. San-Peïre ligger litt lenger øst og dette er også det steder der de fleste restaurantene i området er lokalisert. Mandag er  markedsdag i den lille byen og da fylles de trange gatene opp med handlevogner. Videre kan man handle i Saint-Aygulf. Her finnes bl.a. et 2.000 år gammelt romersk fiskemarked og det passer kanskje for de som er mer interessert i historie enn i shopping.
 
 
 
Står du på stranden i Les Issambres så ser du rett over bukten til den lille, men hysteriske snobbete småbyen Saint Tropez (se egen beskrivelse). Disse strendene hadde en viss betydning for frigjøringen av det sørlige Frankrike i 1944. Den 15. august brukte de amerikanske styrkene dette som landingssted i en operasjon som fikk navnet "Operation Dragoon". I dag står det fortsatt noen tyske og amerikanske krigsminner igjen i området. Disse er gitt en viss monumental verdi i den europeiske krigshistorien.
 
Previous visits:  1977 - 1980 - 2003 - 2016
 
 

torsdag 9. juni 2016

Gorges de Daluis


 
På grensen av nasjonalparken Parc national du Mercantour - på en 6 km. lang strekning mellom Guillaumus og Dôme de Barrot i Alpes Maritime regionen - ligger en ganske spesiell vegstrekning. Hvis du allerede har kikket på bildene og lurer på hvilken gjenglemt kjerrevei dette kan være så er svaret at dette faktisk er en del av den store alpeveien («Route des Grandes Alpes») og at det er hovedveien på denne strekningen. Veien går langs strykene i elven Le Var. Denne elven renner her gjennom et 260 millioner år gammelt område med sandstein og denne bergarten er gjennomfarget  dyp rød på grunn av de store forekomster av jern oksyd i grunnen.
 
Veien er gammel og smal. I tunnelene er det knapt nok plass til en bil om gangen og de som skal kjøre nordover må kjøre den gamle veien som går utenom disse tunnelene. De som kjører sørover kan bruke de smale tunnelene. Det kan være en utfordring når man kommer fra sterkt sollys og rett inn i en tunnel uten lys eller andre markeringer. Disse tunnelen virker som om de omtrent like brede som en middels sykkelsti. Når man i tillegg får et bilde av den formidable naturen som omgir veien kan bli en liten utfordring å holde blikket festet på den smale veien.
 
 
 
Denne veistrekningen ble åpnet i 1923 og på den 6 km. lange strekningen er det hele 17 slike smale tunneler. Terrenget er utformet av elven Le Var og de trange passasjne med de heftige strykene benyttes flittig til både rafting og elvepadling. Hele denne veistrekningen er også spesielt nevnt på nettestedet "Dangerous Roads".
 
Hvis du nå lurer på hvor det blir av dette vannet så samles det med seg flere andre mindre elver, passerer gjennom et par store kraftstasjoner før det til slutt renner ut i Middelhavet - helt i enden av rullebanen på flyplassen i Nice.
 
 

Roubion

 
 
 

Roubion er en liten og spesiell landsby som ligger like sør for Col de la Bonette. Byen ser nærmest ut som om den er limt rett inn på fjellveggen. Det er smalt og de øverste husene er bygget på toppen av husene under så det meste av bebyggelsen henger sammen med unntak av noen små trange og sjarmerende smug mellom husveggene. Det bor knapt 100 fastboende i denne byen, de fleste med en eller annen familiær tilknytning til dette stedet. Byen har bare et lite hotell og to små restauranter. I hotellet er det 4-5 små rom og restaurantene med noen ganske få bord. Den åpner når gjestene ankommer og stenger igjen når de har betalt regningen. Hotellet drives av Babeth og Nadine. Begge kvinnene kom fra gode jobber i Paris. Under deres første besøk i Roubin forelsket de seg i huset fra 1800 og før de dro derfra var de blitt husets nye eiere. Her startet de det lille hotellet som heter Roubionnais. Selv sier de at de aldri har angret på at de flyttet fra Paris til Roubion.



Det er bare 2 smale veier inn til denne lille byen, den øvre veien ender i en liten trang parkeringsplass. Her er det bare plass til 5-6 biler. Hvis det er fullt her får du ikke snudd bilen og må da rygge noen hundre meter tilbake på en smal, bratt og svingete grusvei uten kanter mot stupet. Den nedre veien ender opp på en litt større parkeringsplass - som sikkert også fungerer som festplass på uavhengighetsdagen den 14. juli. Her er det riktig nok plass til noen flere biler, men utfordringen er at hvis du har en bil med normal størrelse kommer du ikke forbi husene uten å legge inn speilene. Kanskje er det årsaken til at det finner mange små Fiat 500 av de gamle modellene på disse veiene.



Like ved den åpne plassen ligger også det andre spisestedet og byens beskjedne "katedral". Fra denne plassen går veien videre gjennom en liten tunnel og opp til byens gamle kornlager. Her ligger også kildene til elven Vionène. Den renner ut i havet ved Nice og på tross av sin relativt  beskjedne størrelse har den i stor grad vært med på å forme landskapet på sørsiden av Col de la Bonette. Det som også er verd et besøk er det lille kapellet som er tilegnet helgenen St. Sebastian. Her finner du originale veggmalerier fra tidlig på 1500 tallet.



I en by med bare drøyt 100 innbyggere kan det helt sikkert bli litt stusslig om vinteren. Dette har den italienske kunstneren Imelda Bassanello gjort noe med. Hun bor til vanlig i Bologna, men har sine røtter fra Roubion og hun ferierer her så ofte hun kan. Da bruker hun en del tid på å male opp de gamle dørene og fasadene i byen. På den måten får byen et helt spesielt særpreg

onsdag 8. juni 2016

Col de la Bonette (2.802 moh)


 

Passet ligger på den gamle veien over fjellet mellom Briançon og Nice. Stigningen starter ved Jausiers i nord og ved Saint-Sauveur-sur-Tinèe i sør og hele passet ligger innenfor nasjonalparken Parc national du Mercantour. Ruten over fjellet  ble klassifisert som riksvei av Napoleon III så tidlig som 18. august i 1860. Ført 100 år senere ble veien oppgradert og sikret for vanlig trafikk. I mellomtiden var det etablert flere forsvarsposisjoner og militære forlegninger på begge sider av fjelltoppen.

 
Veien snor seg helt opp til 2.802 moh. og dermed er dette den høyeste kjørbare bilveien i Europa. Når man er nesten helt oppe er det mulig å ta en snarvei for å slippe den øverste toppen og da er den formelle høyden på passet «bare» 2.715 moh. Litt artig å konstatere at mange bilister tar snarveien, men de som har syklet de neste 3 milene opp hit gjerne også tar ekstra runden for å komme helt opp til toppen, spesielt når man vet at det er 15% stigning på det bratteste. Tar man det øverste alternativet bør man og stoppe opp og ta seg tid til å se på utsikten mot de imponerende fjellmassivene i nasjonalparken Parc national du Mercantour for her er man virkelig på toppen av «Europas tak». Det høyeste fjellet er Cime de la Bonette (2.860 moh)


Hvis man på en klar dag skal velge seg et eneste fjellpass i Frankrike så bør det bli Col d’ Bonette, men ta med deg den lille ekstra runden helt opp til toppen på 2.802 moh. for ellers er det faktisk slik at det i Europa er 3 andre fjellpass som er høyere enn snarveien over Col d’Bonette. Det er Col de l'Iseran i Frankrike (2.770 moh), Passo Stelvio i Italia (2.757 moh) og Col Agnel, på grensen mellom Frankrike og Italia (2.744 moh). Col de IÌseran ligger øverst i dalen over Val d’Isere. Passo Stelvio er kåret til Europas flotteste bilvei av BBC programmet «Top Gear» og ligger mellom Bormio og Val Gardena i Italia (se egne beskrivelser av begge)

En liten kuriositet er jo også at da Hannibal den store fra Karthago skulle innta Roma valgte han å føre hele hæren – med alle sine soldater, utstyr og elefanter – over nettopp fjellpasset Col Angel. Det var slik den 2. Puniske krigen startet, men det er en helt annen historie.


Hele nasjonalparken, Parc national du Mercantour, ligger langs grensen mot Italia og området har hatt en sterk strategisk posisjon gjennom to verdenskriger. Det er mange vitnesbyrd om stor militær aktivitet på begge sider av toppen. På nordsiden av passet ligger Fortin de Restefond. Dette fortet ble bygget som en del av Maginot linjen. Allerede i 1906 var det forlagt 3 regiment her oppe i fjellet. Den gang var det både butikker og et eget bakeri innenfor murene. Fortet fungerte også som forlegning under invasjonen i 1940.

På sørsiden av passet ligger ligger Les Célèbres som ble brukt av de franske "Diables Bleus". Dette er en hel gammel landsby bestående av 27 hus som nå er både forlatt og forfalt. Denne landsbyen ble bygget for å bemanne Col de Fourches med soldater. Fourches ligger midt imot toppen av Col d’Bonette og med utmerket utsikt mot fjellovergangen i tilfelle invasjon. Herfra var det mulig å kontrollere hele trafikken over passet. Tour de France ha gått over her i 1962, 1964, 1993 og i 2008.



Utenom turistene er det ingen andre enn murmeldyrene "Marmota Marmota" som har faste tilholdssteder her oppe. Det er en litt spesiell gnager i Ekorn familien som har tykk pels, kan veie opp til 8 kg. og bli ca. 50-60 cm lang. Den gravet ut dype ganger i jorden og der kan den ligge i dvale opp til 9 mnd. uten mat og drikke.


 

Col de Vars (2.112 moh)


Veien starter i Guillesterd og ender opp i Jausier. Stekningen er en del av den store alpeveien («Route des Grandes Alpes») og er stengt i vinterhalvåret, men er normalt åpen fra mai til november dersom det ikke er alt for mye snø i fjellet. Også dette passer har vært brukt til sykkelritt og mellom 1922 og 2004 har det blitt besøkt av Tour de France hele 32 ganger.



Veien står også oppført på nettstedet «Dangoures Roads». Selv om det er svingete og til tider smalt er det ingen umulig oppgave å kjøre over passet. Dette området har alltid hatt en stor strategisk funksjon. Langs veien ligger det flere forsvarsverk som vitner om at man beveger seg gjennom det gamle grenseområdet mot Italia. 

Col d' Izoard (2.360 moh)




Izoard passet er et av de mest spesielle fjellpassene i Provence. I gamle dager var dette er viktig rute for flyktninger, men i dag har ikke passet noen stor kommunikasjonsrolle for vegtrafikken i området da det er mulig å kjøre den samme strekningen både kortere og raskere via Durance. Fra nord starter stigningen omtrent fra sentrum av Briançon og ender opp i småbyen Brunissard. Derfra går veien videre til Guillesterd. På vei opp fra nord passeres skistedet Cervieres der det hvert år arrangeres alpin world cup for kvinner. Om vinteren er det her veien stenges og den alpine utforløypen går da tvers over hovedveien oppover til passet.



Veien over fjellet er ikke spesielt dramatisk på nordsiden av passet. Den svinger seg i hårnålssvinger oppover mellom gresskledde sletter og lerketrær, helt opp til toppen på 2.360 moh. Jo høyere man kommer, desto mindre vegetasjon - og helt på toppen er det typisk høyfjellsnatur. Her kan du stoppe for en god lunsj på fjellstuen «Chalet Napoleon», mens du tar deg tid til å kikke litt nærmere på den imponerende utsikten. De høyeste fjellene som omkranser fjellpasset er på 3.320 moh.
På vei nedover på den andre siden av passet blir naturen straks mer dramatisk. Veien ligger tett inn mot fjellet og den snor seg nedover gjennom et variert terreng. Underveis kjører man gjennom ulike geologiske formasjoner. Her finnes det formasjoner av både sandstein og dolomitt. Et stykke under toppen (på ca 2.000 moh) ligger det et område med spisse fjellformasjoner omgitt av et stort område med fin grå grus. Denne grusen kommer ikke fra fjellene rundt, men er faktisk avsetninger av gammel sjøbunn. Dette har man konstatert gjennom funn av mange fossiler av gamle sjødyr. Dette området heter «Casse Dèserte» og er et kjent bakteppe fra flere av de 34 Tour de France rittene som har gått over dette passet i perioden mellom 1922 og 2014. Også sykkelrittet Giro d’ Italia har benyttet dette fjellpasset som en av sine mange klatre etapper.



Briançon, Provence, France



Briançon er en gammel festningsby som ligger strategisk mellom flere store dalføre i Hautes-Alpes området ved regionen Provence-Alpes,  Côtes d’Azur. Byen ligger innenfor grensene av nasjonalparken «Ecrins», en av Frankrikes ni nasjonalparker. Dette er ingen stor by - det bor bare drøyt 10.000 mennesker her, men den ligger så høyt som på 1.300 moh. og er dermed en av de høyest beliggende byer i hele Europa.    

Det som dominerer bybildet er først og fremst festningsverkene som ligger på høydene rundt byen. Byens største festning ble bygget på 1600 taller for å beskytte hele regionen mot soldater fra Østerrike. Arkitekten var ingeniøren Sébastien Le Prestre de Vauban (1644–1707). Han har en lang merittliste som arkitekt og som en av Ludvig XIV spesielt tilgodesette arkitekter fikk han i oppdrag å bygge 12 kjente festningsverk langs grensene rundt hele Frankrike. Disse kalles i dag «Vaubans festninger» og ble i 2008 oppført på UNESCO listen over verdensarven. Festningen i Briançon er en av disse 12 som kom med på denne listen.


 Den eldste delen av Briançon er absolutt verd et besøk. Byen ligger høyt og murene rundt er godt bevart. På toppen ligger og det eldste festningsverket. Man kan anta at innbyggerne her har vært rimelig engstelige for angrep siden de har bygger 3 tykke ringmurer rundt byen. Det er også 3 store byporten etter hverandre, alle med fall-lemmer, jerngitter og solide eikedører. Portene er bygget slik at det er vanskelig å få inn datidens store rambukker, noe som sikkert ikke er noen tilfeldighet. At sikringsverkene faktisk fungerte vitner en inskripsjon på en av byportene om. Den minner om at festningen holdt ut en beleiring i 3 mnd. under den siste fasen av Napoleonskrigen (1815). Dette var helt på slutten av krigen, like før Napoleon ble beseiret under slaget ved Waterloo (18. juni 1815). Han ble da tvunget til sin andre abdikasjon og sendt i fangenskap til øya St. Helena i Atlanterhavet. Her levde han isolert til han døde i 1821



Den gamle delen av Briançon ligger i en bratt helling og smugene mellom husene er så smale at man nesten kan ta i veggene på begge sider av gatene. Sentrum er rundt kirken, slik det ofte er i middelalderbyene. Utsikten herfra er formidabel. Like under ligger den «nye» bydelen – som også er gammel. For spesielt interesserte kan man overnatte i noen av de gamle militære kasernene. Det er relativt dyrt sett i lys av den primitive standarden. Felles sovesaler, felles bad, felles toalett og feller bespisning – akkurat slik soldatene levde her i sin tid. Alternativt kan man leie boligen som Vauban fikk bygget i tilfelle Ludwig XIV tilfeldigvis skulle komme forbi, men da blir det nok store innhugg i reisebudsjettet.
 
Her måles det over 300 soldager i året og siden byen ligger innenfor nasjonalparken er det vel kanskje unødvendig å nevne de utallige turmulighetene i nærområdet - ut over at det i Briançon er et helt spesielt miljø for fjellklatring i byen.
 
 


 

tirsdag 7. juni 2016

Provence Alpes Côtes d’Azur



Regionen Provence-Alpes,  Côtes d’Azur har et meget variert landskap og geografi – fra alpene i nord til kyststripen Cote d’Azur i sør. De største byene er Marseille og Nice og regionen strekker seg fra grensen mot Auvergne-Rhône-Alpes i nord og til et område langs Middelhavskysten mellom Monaco i øst og Montpellier i Vest. Hele regionen er på drøyt 31.000 km2 – eller et areal som omtrent tilsvarer Nordland fylke. Elven Rhône renner gjennom regionen og har sitt utløp ved den gamle historiske byen Arles. Dette er for øvrig den største kommunen i hele Frankrike og de imponerende romerske ruinene inne i denne byen – og da spesielt den store akvedukten -  står oppført på UNESCO listen over verdensarven.


Col du Lautaret (2.057 moh)

 
 
Det høyeste punktet på veien over passet Col du Lautaret ligger på 2,057 moh. Området heter Hautes-Alpes og ligger i regionen Rhöne Alps, sørøst i Frankrike. Denne spesielle veien binder sammen dalene Romache og Guisane. På tross av at det er en vei gjennom høyfjellet holdes den åpen hele året. En av årsakene til dette er at veien er den raskeste forbindelsen mellom byene Grenoble og Briançon (se egen beskrivelse), men også at den er en del av “Routes des Grandes Alpes” eller den store alpeveien – en veistrekning som i seg selv er en fantastisk tur. Denne turistruten går gjennom de flotteste franske alpene mellom Geneve i nord og til den franske Riviera i sør. På denne strekningen kan man passere hele 12 imponerende franske fjellpass.

Disse store nasjonale rutene gjennom Frankrike stammer fra et vedtak som Napoleon gjorde i 1811. Beslutningen var enkel - han bestemte at det skulle etableres et nasjonalt veisystem som skulle være gratis å bruke og som skulle binde sammen landets knutepunkt med landets hovedstad på en systematisk og grei måte. Det ble da bestemt at det skulle bygges noen spesielle veistrekninger som i dag utgjør en total strekning på 365.000 kilometer og veien over passet Col du Lautaret var en av disse, den fikk det forklarende navnet D1091. Disse veiene startet normal i sentrum av Paris og spredde seg utover i vifteform over det ganske land, og de ble både navngitt og merket deretter. Hensikten var nok at de som skulle til Paris enkelt skulle finne frem. Den dag i dag er det fortsatt et problem for de som kjører bil gjennom Paris. De aller fleste veiskilt peker nemlig i retning av Paris sentrum og da finner man enkelt Triumfbuen, men få viser hvordan du skal komme deg ut av byen igjen for å finne disse andre veisystemene. Nullpunktet og senter for dette veisystemet ligger heller ikke i den gigantiske rundkjøringen ved  Triumfbuen, men derimot ved katedralen Notre-Dame midt i sentrum av Paris. Her finnes det en beskjeden rund merkestein utformet som et kompass som er nedfelt i brolegningen. Den kalle «Kilometre Zero» og markerer sentrum og knutepunkter for alle disse veiene som Napoleon en gang besluttet å bygge.




Tilbake til Col du Lautaret kan det også her nevnes at passet har vært klatreetappe i flere Tour de France ritt. Det som er spesielt her er at det ikke er så veldig bratt opp, men at det er lange seige bakker bra bunn og opp til toppen. Underveis passeres en del spennende naturfenomen som absolutt bør tas nærmere i ettersyn - enten man er bilist, syklist eller fotturist.

Col d' Galilbier (2.645 moh)



Fjellpasset Col d' Galibier ligger midt mellom Col de Telegraphe i nord og Col du Lauteret i sør, nærmeste by er Grenoble i de franske Dauphiné-Alpene. Passet har vært brukt i mange Tour de France konkurranser helt siden 1911 og dette var lenge den høyeste fjellovergangen i rittets historie. Den første som syklet over her var franskmannen Emile Georget som til sammen deltok i ni Tour de France konkurranser. Den gangen Emile Georget syklet over som førstemann var det bare to andre syklister som greide å sykle helt opp, alle de andre måtte gå av sykkelen og leie den opp de bratte bakkene. Emilie Georget brukte en sykkel som veide 12 kg. og bare hadde to gir. Den tøffeste stigningen er ved Vallorie der veien stiger 1.245 høydemeter på 18,1 kilometer.



Den første direktøren i Tour de France var Henri Desgrange. Han var en av dem som ville ha mer motbakker inn i rittet. Han har derfor fått sitt eget monument på toppen av Col du Galibier siden dette var lenge det høyeste punktet som noen gang hadde blitt syklet i denne konkurransen. Det er og tradisjon at den første rytteren som passerer tourens høyeste punkt alltid får en spesiell pris («Souvenir Henri Desgrange»), ofte har det vært på Col du Galibiere. I 2011 gikk sykkelrittet til og over dette passet to ganger.
 
 
Helt øverst i passet er det en kort og smal lysregulert tunnel med store eikedører i hver ende.  Her er det mulig å kjøre gjennom toppen av fjellet. Dette er den opprinnelige veien og mang en syklist hadde nok ønsket seg at den ble bygget lavere nede. I 1978 var det behov for store utbedringer i tunnelen og da ble det laget en ny vei over toppen av fjellet slik at man kunne arbeide uforstyrret. Denne siste strekningen ble lagt der det engang gikk et eseltråkk som var i bruk for de gamle handelsrutene mellom gårdene i Maurienne dalen og middelalderbyen Briançon (se egen beskrivelse). På sommeren er veien over fjelltoppen åpen, men høst og vår kan bare tunnelen benyttes. På toppen ligger det fortsatt noen meter med snø i veibanen så sent som midt i juni.
 
 
 

 

Col du Telegraphe (1.570 moh)


 
Col de la Tèlègraph er et nokså mildt og frodig fjellpass, kanskje mest kjent som en etappe i Tour de France. Stigningen opp er i snitt på ca. 10% og det er nok en drøy tur på sykkel selv om høyden ikke er avskrekkende. Siden 1947 har etappen vært brukt 29 ganger, senest i 2011 da den spanske syklisten Gorka Izagirre Insausti vant klatre etappen. Selv utenfor konkurranser benyttes vegstrekningen av syklister. For hver kilometer er det satt opp merkesteiner som viser hvor langt det er igjen til toppen, hvor mange prosent stigning det er fremover og i enkelte tilfeller hvilken hårnålssving man befinner seg i.

Det som derimot er mindre kjent i området rundt toppen er Fort du Tèlègraphe. Dette fjell fortet er bygget like utenfor toppen av passet og ble satt opp for å kunne kontrollere dalen Arc som ligger rett under fjellet. En av de spesielle forholdene her – og som muligens også har gitt navn til området – er at fortet også ble benyttet for kommunikasjon (derav navnet Tèlègraphe?). Semaforsignalisering ble oppfunnet av Claude Chappe i 1792 og ble brukt for å sende signaler mellom fortet oppe på fjellhyllen og soldatene som befant seg i dalen under. Fortet fungerte også som et viktig kommunikasjonspunkt for meldinger som ble sendt på denne måten mellom Milano og Lyon. Fra 1809 ble også meldinger til Venezia send over dette passet.  Aktivitetene var altså stor før man bestemte seg for å bygge dagens festningsverk. Byggeperioden var på 4 år og da det stod ferdig i 1884 var det 170 soldater som ble innkvartert her. Fortet var en del av den berømte Maginot linjen, men frem til krigen brøt ut i 1940 var det ikke løsnet et eneste skudd herfra. Kjører du forbi i Juli eller August kan du delta en godt organisert paintball konkurranse som pågår i og rundt fortet.

Saint-François-Longchamp


 
Saint-François-Longchamp eller bare Longchamp som stedet også er kjent som, ligger i fjellet over byen La Chambre. Sannsynligvis har dette vært et gammelt stølsområde, men nå er husdyrene skiftet ut med bedre betalende skiturister. Stedet er et typisk rekreasjonsområde med en mengde hotell og overnattingsmuligheter midt i et godt utbygget alpinområdene. Heisene går i alle retninger og det mangler ikke på turmuligheter - verken på vinter eller sommertid.

På vei ned fra Col de la Madeleine går veien gjennom Longchamp før man møter "den store alpeveien" - Routes des Grande Alpes - ved byen La Chambre. Den store alpeveien går mellom byene Thonon les-Baines ved Genfersjøen (Lac Leman) og Menton som ligger på Rivieraen, like øst for Monaco, og er grensebyen mot Italia. Denne veistrekningen er litt under 700 km lang og hvis man bare skal kjøre en eneste vei gjennom Alpene så bør man vurdere denne veisen.  I så tilfelle er det mest spennende å kjøre fra sør til nord for da blir landskapet kontinuerlig mer og mer dramatisk. Langs denne veistrekningen er det og mulig å få med seg deler av de 5 franske nasjonalparkene som ligger i denne delen av Rhöne regionen - og ikke minst den lille og helt spesielle fjell-landsbyen Roubion (se egen beskrivelse)